LB-1996-2967
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-20 |
| Publisert: | LB-1996-02967 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-04864 A/30 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02967 K. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Ellen Fossum). Kjæremotpart: Godey Ogbeibor (Prosessfullmektig: Advokat-Partner ANS v/advokat Eric A Rundhovde). |
| Forfatter: | Førstelagmann Nils Erik Lie. Lagmann Ola Melheim. Lagdommer Karl E Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, §16-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §3-4 |
Godey Ogbeibor, som er nigeriansk statsborger, søkte om politisk asyl i Norge 25 januar 1994. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 19 august 1994. Etter klage ble avslaget stadfestet av Justisdepartementet 18 januar 1995. En anmodning om omgjøring av vedtaket ble ikke tatt til følge ved nytt vedtak av 20 juli 1995. Ogbeibor fremmet deretter søknad om oppholdstillatelse på bakgrunn av samværsrett med det barn som hans norske venninne hadde født xx.xx.1995, og som han er far til. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 23 september 1995. Avslaget ble stadfestet av Justisdepartementet 16 januar 1996. To etterfølgende anmodninger om omgjøring av vedtaket ble avslått av departementet.
Ved stevning av 12 juni 1996 reiste Ogeibor sak mot staten v/Justisdepartementet med påstand om at vedtaket om ikke å gi ham opphold i Norge skulle kjennes ugyldig. Han begjærte samtidig midlertidig forføyning med påstand om at han skulle gis opphold i Norge inntil saken er rettskraftig avgjort.
Ved Oslo byretts dom av 23 september 1996 ble staten v/Justisdepartementet frifunnet. Vedrørende begjæringen om midlertidig forføyning avsa byretten samme dag kjennelse med slik slutning:
1. Godey Ogbeibor gis opphold i Norge inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Staten v/ Justisdepartementet har i rett tid påkjært kjennelsen.
Staten har anført at det må være uriktig rettsanvendelse når Ogbeibor har fått midlertidig forføyning for å forfølge et krav retten mener at han ikke har, i og med at staten er frifunnet. Det problematiske ved dette er ikke drøftet. Ogbeibor har bare en pretensjon om et krav. Det fremgår imidlertid av Rt-1991-66 og Rt-1984-398 at en pretensjon ikke danner tilstrekkelig grunnlag for en midlertidig forføyning slik at tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd ikke kommer til anvendelse.
For at tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd skal komme til anvendelse, må det foreligge en kvalifisert grad av fare ved oppholdet. Dette vilkår er heller ikke tilfredsstilt.
Det forhold at man blir henvist til å følge opp sin egen sak fra utlandet, gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å gi midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd, jfr Rt-1979-366 og Rt-1983-1551. Dette har sammenheng med hensynet til saksøkte.
Byretten har vist til at sønnens kontakt med Ogbeibor vil bli vanskeliggjort. Dette innebærer at forføyningen er begrunnet med et krav på samvær, noe retten i dommen har kommet til at han ikke har.
Byretten har videre gitt uttrykk for at vedtaket strider mot EMK artikkel 8 annet ledd. Bestemmelsen i artikkel 8 må imidlertid vurderes samlet, og byretten har selv i dommen kommet til at vedtaket ikke er i strid med artikkel 8.
Når tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd i likhet med den tidligere lovs §248 annet ledd må få begrenset anvendelse i utvisningssaker, har dette sammenheng med at ulempene for saksøkte ikke kan avhjelpes ved sikkerhetsstillelse. Ulempene for saksøkte er imidlertid ikke drøftet i byrettens kjennelse.
Når byretten hverken har drøftet det problematiske ved at Ogbeibor ikke har noe krav, eller ulempene for saksøkte ved å benytte unntaksregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd, må det føre til at kjennelsen oppheves.
Subsidiært har staten anført at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at premissene i byrettens kjennelse er så knappe at det ikke fremgår hvorvidt de nevnte spørsmål er korrekt vurdert eller ikke. Også på dette grunnlag må kjennelsen oppheves.
Staten har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger.
Subsidiært:
1. Oslo byretts kjennelse av 29. september 1996 oppheves.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger.
Ogbeibor har tatt til gjenmæle og gjort gjeldende at byrettens rettsanvendelse og saksbehandling er korrekt.
Han har anført at den rettslige vurdering etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd må sees i sammenheng med første ledd. Avgjørelsen etter første ledd er utpreget skjønnsmessig, og det må være relevant å ta hensyn til at den skjønnsmessige avveining kan være uriktig.
Ulendingsmyndighetene har ikke forskrifter som regulerer den aktuelle problemstilling, og det foreligger ikke norsk rettspraksis på området. Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse av 21 juni 1988 i saken Berrehab mot Nederland trekker i hans favør.
Det må være riktig å ta hensyn til konsekvensene ved en uriktig avgjørelse i hovedsaken. Blir han sendt til Nigeria, risikerer han å lide rettstap. Det er vanskelig å forfølge saken derfra, med de eksisterende kommunikasjonsmuligheter og den politiske situasjon. En uriktig avgjørelse vil også ha alvorlige konsekvenser for sønnen, idet forholdet mellom de to vil brytes og være vanskelig å reetablere hvis han i siste omgang skulle få medhold.
Det må også tas hensyn til konsekvensene for staten. At man ikke har utarbeidet forskrifter eller at tilsvarende saker ikke har vært behandlet av domstolene, indikerer at sakstypen ikke er hyppig forekommende.
Ogbeibor har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 29.9.1996 stadfestes.
2. Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
3. For begge tilfeller: Godey Ogbeibor tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten, og bemerker:
Midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd kan gis dersom både det krav det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort.
Det krav det begjæres forføyning for i den foreliggende sak, er at Justisdepartementets vedtak om ikke å gi Ogbeibor oppholdstillatelse i Norge, skal kjennes ugyldig. Lagmannsretten er enig med byretten i at han ikke har sannsynliggjort å ha noe slikt krav, og finner det tilstrekkelig å vise til drøftelsen av dette spørsmålet i byrettens dom.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd kan midlertidig forføyning besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort, dersom det er fare ved opphold. Det må i tilfelle være tale om en kvalifisert grad av fare, jf Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 2. utgave, 906. Hvis vilkåret om "fare ved opphold" er oppfylt, må retten allikevel foreta en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt midlertidig forføyning skal gis eller ikke. Ved denne vurdering må det på den ene side legges vekt på konsekvensene for saksøkeren. På den annen side må det legges vekt på statens interesser i umiddelbar gjennomføring av et vedtak som det foreliggende. Det må ha betydning for vurderingen at det er spørsmål om å anvende en unntaksregel som først og fremst tar sikte på saker om formuesverdier, jf Rt-1983-1551. Det normale vilkår er at kravet sannsynliggjøres. Ved den skjønnsmessige vurdering er det også av betydning hvilken grad av sannsynlighet som er til stede for at kravet eksisterer, jf Falkanger m.fl. 906-907.
Ved effektuering av vedtaket vil Ogbeibor måtte drive saken fra Nigeria. Han har imidlertid prosessfullmektig i Norge, som åpenbart kjenner saken godt, og allerede har prosedert den i en instans. Ulempene i forbindelse med en eventuell fortsettelse av saken i flere instanser kan ikke tillegges avgjørende vekt. Det samme gjelder det forhold at samværet med sønnen vil bli vanskeliggjort ved en nektelse av oppholdstillatelse i Norge. På den annen side må det legges vesentlig vekt på de uheldige konsekvenser det vil kunne medføre, såfremt selve saksanlegget i et tilfelle som det foreliggende skulle kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse frem til det foreligger en rettskraftig dom, uten at selve kravet er sannsynliggjort. Det må også legges vekt på at saksanlegget etter lagmannsrettens vurdering har små muligheter for å føre frem.
Etter dette har lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å ta begjæringen om midlertidig forføyning til følge.
Den subsidiære anførsel om mangelfull begrunnelse er det etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til.
Kjæremålet har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 jfr tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §172 første ledd. Lagmannsretten har således ikke funnet avgjørelsen tvilsom, og kan heller ikke se at andre av unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd kan komme til anvendelse. Advokat Fossum har inngitt omkostningsoppgave. Omkostningene fastsettes overensstemmende med oppgaven til kr 2000. For byretten må det legges til grunn at imøtegåelsen av begjæringen om midlertidig forføyning ikke har medført særskilte omkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Godey Ogbeibor 2.000 - totusen - kroner til staten v/Justisdepartementet. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.