LB-1997-1517

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-01-18
Publisert:	LB-1997-01517
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-08305/76 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01517 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00456K .
Parter:	Ankende part: Gudlaug Ugelstad (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Ketil Myrset, Molde). Motpart 1: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Arne Meidell, Oslo). Motpart 2: Advokat Eivind Kogstad (Prosessfullmektig: Advokat Trond Werner Lunde, Oslo). Motpart 3: Advokat Tove Rasch (Prosessfullmektig: Advokat Arne Meidell, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Georg Lund, formann, Lagdommer Hjalmar Austbø, Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, §338, §366, §367, Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6

Dom:

Saken gjelder erstatningskrav mot to advokater for tap som følge av foreldelse knyttet til rettsforfølgelse i Spania etter dødsulykke.

I september 1990 var Gudlaug Ugelstad på ferieopphold på Mallorca i Spania med sin ektefelle, Oddbjørn Ugelstad, og et vennepar. De leide bil for en dag. Under turen ble bilen rammet av en stor steinblokk og Oddbjørn Ugelstad, som satt i baksetet sammen med sin hustru, ble drept.

I november 1990 henvendte Gudlaug Ugelstad seg til Landsforeningen for trafikkskadde med spørsmål om bilens forsikring muliggjorde utbetaling av erstatning. Hun ble henvist til advokat Kogstad som 3 januar 1991 skrev til Vingreiser Norge, reisebyrået som stod bak ferieoppholdet. Etter en måned ble advokat Kogstad underrettet om at saken gikk sin gang med en behandlingstid på 1 - 3 år. I mars samme år fikk han så opplyst at reisebyråets plassledelse på Mallorca hadde gitt beskjed om at bilens forsikringsselskap ikke ville dekke et tilfelle som dette, hvor det ikke dreide seg om en vanlig trafikkulykke. Advokat Kogstad underrettet Ugelstad om dette og opplyste at det springende punkt i saken ville være hva spansk lov sier om erstatningsansvar for et trafikkforsikringsselskap ved en ulykke som den angjeldende, og at en avklaring nødvendiggjorde kontakt med lokal advokat. På denne bakgrunn gav Ugelstad i brev av 3 juni 1991 beskjed om at hun av økonomiske grunner ikke så seg i stand til å fortsette saken.

Advokat Kogstad mottok deretter mer optimistiske signaler fra reisebyrået om at forsikringsselskapet kunne være villig til å utbetale en viss erstatning og at det også var mulig å fremme krav mot det spanske veivesen. Etter å ha underrettet Ugelstad om dette ble advokat Kogstad 25 juni 1991 bedt om å fortsette saken.

Til tross for flere henvendelser til reisebyråets plassrepresentant og representanter for bilens forsikringsselskap fremkom ingen endelig avklaring, bortsett fra at ansvaret måtte ligge hos veivesenet, fordi dødsulykken lå utenfor forsikringsdekningen. Advokat Kogstad ble rådet til å kontakte reisebyråets faste advokat på Mallorca, Manuel Montis. I et brev 11 mai 1992 på spansk med uautorisert oversettelse til svensk foretatt av reisebyråets plassrepresentant, opplyste advokat Montis at det måtte fremmes formelt krav mot veivesenet før det kunne innledes rettslige skritt og at fristen for et slikt krav utløp ett år etter straffesakens ("fallets") avslutning. Han pekte også på behovet for formell prosessfullmakt.

På dette tidspunkt fant advokat Kogstad å burde anmode en norsk advokat med kjennskap til spansk språk og spansk jus til å se på saken. Han kontaktet i den anledning advokat Tove Rasch, som gjennom sitt kontorfellesskap var registrert med medarbeider i Spania. Etter å ha fremkommet med råd til den videre behandling av saken overtok hun selv saken i oktober/november 1992.

I telefaks til reisebyråets plassjef på Mallorca 7 desember 1992 opplyste advokat Tove Rasch at Ugelstad ønsket å forfølge saken med bistand fra selskapets faste advokat der, forutsatt at han snakket engelsk og klarerte utgiftene. Til tross for flere purringer kom det først en reaksjon fra advokat Montis i telefaks 24 september 1993 der han pekte på at han ikke hadde noe oppdrag fra Ugelstad og at ettårsfristen for å fremme krav mot veivesenet, som han hadde nevnt i sitt brev av 11. mai 1992, var utløpt, idet straffesaken var blitt avsluttet i mars 1992. Derved anså advokat Rasch sitt oppdrag for Gudlaug Ugelstad for avsluttet.

Gudlaug Ugelstad oppsøkte advokat Bjørn Ketil Myrset, som tilskrev advokat Rasch 23 november 1993 med kopi til advokat Kogstad om at Ugelstad ønsket å forfølge saken i form av krav mot den/de som var ansvarlig for at saken i Spania ble foreldet uten at den ble prøvd. Da så vel advokat Rasch som advokat Kogstad samt deres ansvarsforsikringsselskap Vesta Forsikring AS bestred erstatningskravet, reiste Ugelstad sak ved Oslo byrett gjennom stevning 1 november 1995.

Oslo byrett avsa dom i saken 17 februar 1997 med slik domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS, v/styrets formann frifinnes.

2. Advokat Eyvind Kogstad frifinnes.

3. Advokat Tove Rasch frifinnes.

4. I saksomkostninger skal Gudlaug Ugelstad innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse betale til Eyvind Kogstad kr 83600,- - kroneråttitretusensekshundre - og til Tove Rasch kr 50000,- - kronerfemtitusen -.

Gudlaug Ugelstad har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten begrunnet i feil rettsanvendelse og bevisvurdering. Hun har også begrunnet anken i feil saksbehandling idet dommen er avsagt nesten tre måneder etter den ukefrist som fremgår av tvistemålsloven §338, første ledd. Denne ankegrunnen er ikke fulgt opp i påstanden slik at lagmannsretten ser bort fra saksbehandlingsanken.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 24, 25 og 26 november 1998. Ankende part og ankemotpart nr 2 og 3 var til stede og avgav partsforklaringer. Det ble avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankende part, Gudlaug Ugelstad, har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Så vel advokat Kogstad som advokat Rasch har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved behandlingen av det erstatningskrav klienten måtte ha overfor spanske rettssubjekter etter dødsulykken på Mallorca, hvor Ugelstad mistet sin forsørger. I og med at kravet ble foreldet før det ble fremmet formelt krav på slik måte at foreldelsesfristen ble avbrutt, er hun avskåret fra å få prøvet kravet for spanske domstoler. Det er i den forbindelse vist til reglene for god advokatskikk hvor særlig punkt 3.1.4, 3.1.2 og 3.1.5 får anvendelse. Det må stilles relativt strenge krav til en profesjonell rådgiver som en advokat, særlig når det gjelder å handle for å unngå rettstap for klienten.

Advokat Kogstads oppdrag var å få i stand et forsørgertapoppgjør uansett kilde. I stedet for å fortsette en nytteløs korrespondanse med reisebyrået, burde han sørget for å få de nødvendige opplysninger direkte fra spansk advokat om muligheten og kostnaden ved saksanlegg i Spania, for i samråd med sin klient å engasjere advokat. Dette var særlig viktig etter at Vingreisers faste advokat på Mallorca hadde opplyst at det var en frist på ett år etter at straffesaken i anledning av ulykken var avsluttet. Etter å ha forelagt saken for en norsk kollega burde han ha fulgt opp dennes råd om formalisert prosessfullmakt til advokat Montis eller i det minste opplyst denne kollega om at slik fullmakt ikke var innhentet og oversendt til Spania da han overlot saken til denne.

Advokat Rasch var kjent med saken fra juni 1992 da hun ble konsultert av advokat Kogstad fordi hun tilhørte et advokatfirma som oppgav å ha samarbeid med spansk advokat. Hun fikk oversendt sakens dokumenter fra advokat Kogstad da hun overtok denne og ville ved en forsvarlig gjennomgang se at det ikke var engasjert noen advokat i Spania for å fremme krav til avbrytelse av foreldelsesfristen. Det var da uforsvarlig å fortsette den tidligere ørkesløse korrespondanse med reisebyråets stedsansvarlige, særlig når det viste at det ikke kom noe relevant svar derfra. I det minste burde hun omgående ha skrevet direkte til byråets faste advokat eller benyttet sitt advokatfirmas samarbeidspartner i Spania. I stedet ble eventuelt erstatningskrav som følge av ulykken, foreldet.

Med utgangspunkt i norsk rettspraksis er det sannsynlig at forsørgertapet kunne vært krevet erstattet overfor leiebilens forsikringsselskap. Selv om det dreier seg om et steinsprang må skaden sies å være forårsaket av motorvognen fordi bilens karosseri og motordur hadde hindret passasjerene i å bli oppmerksom på steinspranget slik at de i tide kunne kommet ut av bilen og i sikkerhet. Uten sikre opplysninger om det motsatte, må tilsvarende regel også gjelde i Spania. Det måtte også kunne kreves oppgjør etter den ulykkesforsikring som bilutleiefirmaet hadde tegnet for passasjerer på 1 mill. ESP ved død. Endelig er det opplyst at veivesenet i Spania har et objektivt ansvar for en slik ulykke. Etter det som er opplyst var det krav som var knyttet til dette ansvar blitt foreldet ved at det ikke var blitt fremmet et formelt krav innen ett år etter straffesakens avslutning, hvilket fant sted ved henleggelsesbeslutning 18 mars 1992.

Dersom erstatningskravet ikke var blitt foreldet, må det være sannsynlig at et erstatningskrav for tap av forsørger ville føre frem i Spania. Dette tap er beregnet til snaut kr 80.000 årlig på basis av inntektsforholdene før ulykken og etter fradrag for skatt. Kapitalisert med 5% kapitaliseringsrente utgjør tapet kr 1.376.129, eller kr 1.770.162 etter 25% tillegg for skatteulempe. I tillegg kommer en spansk rente på 20% p.a. som ville blitt utbetalt fra skadetidspunktet til antatt oppgjørsdato 2 år senere i følge reglene etter spansk rett ved ansvarsforsikringen i forbindelse med motorvogntrafikk og 12% årlig norsk rentetap fra da til utgangen av november 1998. Samlet tap blir etter dette 4,2 millioner kroner.Vilkårene etter den bilansvarsforsikring som utleiefirmaet hadde tegnet, har ikke beløpsbegrensning, i motsetning til det som gjelder ved den obligatoriske forsikringen som på ulykkestidspunktet var ESP 8.000.000 pr personskade. Subsidiært kreves erstatning basert på dette maksimumsbeløp etter kursen pr 4 kvartal 1990 med 6,17. Med nevnte rentepåslag blir dette kr 1.188.588. Atter subsidiært ville nevnte ulykkesforsikring på ESP 1.000.000 gitt et samlet beløp på kr 150.387 inklusive rentepåslag som nevnt.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

1. Vesta Forsikring AS, Eyvind Kogstad og /eller Tove Rasch dømmes til å betale til Gudlaug Ugelstad erstatning begrenset oppad til 4,2 millioner NOK med tillegg av 12% årlig rente fra 30 11 1998 til betaling skjer.

2. Gudlaug Ugelstad tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotpartene, Eyvind Kogstad, Tove Rasch og Vesta Forsikring AS, som i det vesentlige har sammenfallende anførsler, har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Saken gjelder spørsmålet om advokatene burde ha opptrådt annerledes for å hindre den foreldelse av klientens krav som er påberopt. Etter de oppdrag som advokatene hadde fått, kunne ikke klienten ha forventet annet enn at advokatene, innenfor de stramme økonomiske grenser som forelå, gjorde det de har gjort for å søke å avklare rettssituasjonen i Spania. At de ikke nådde frem skyldtes kritikkverdig opptreden fra de personer som de henvendte seg til i Spania, som til tross for gjentatte purringer ikke gav relevante svar som kunne hindret foreldelsen. Hverken Kogstad eller Rasch var kjent med den konkrete foreldelsesfristen etter spansk lov, noe som ikke kan kritiseres. Det bestrides etter dette at det foreligger noe ansvarsgrunnlag.

Kogstad fikk sitt oppdrag i slutten av 1990 på bakgrunn av Gudlaug Ugelstads henvendelse til Landsforeningen for trafikkskadde om det var noe å få utbetalt på leiebilens forsikring. At Kogstad valgte å benytte Vingreiser som informant kan ikke kritiseres. Kogstad mottok et avklarende brev fra reisesebyråets representant på Mallorca i slutten av april 1992 om at ulykken var under behandling ved den lokale domstol med en tidshorisont på 2 - 4 år og med anbefaling om engasjement av spansk advokat for eventuell sak mot forsikringsselskapet eller veivesenet. Ugelstad ble bedt om å ta stilling til denne anbefalingen, men før svar innløp mottok Kogstad brev av 11 mai 1992 fra advokat Montis om mulighet for sak mot veivesenet, om frist for å fremme kravet og at advokaten var villig til å påta seg oppdraget forutsatt formell prosessfullmakt. På denne bakgrunn fant Kogstad å burde konsultere advokat Rasch som angivelig skulle ha kjennskap til spansk erstatningsrett. Kogstad foreslo senere ovenfor Ugelstad at advokat Rasch skulle overta kontaktene med Spania, hvoretter han trakk seg ut av saken og oversendte dokumentene til Rasch i oktober 1992, hvilket har vist seg å være ca fem måneder før utløpet av angjeldende foreldelsesfrist.

Rasch ble engasjert av Ugelstad i november 1992 for å innhente opplysninger om hvor meget et saksanlegg i Spania ville koste. Hun hadde mottatt saksdokumentene fra Kogstad og gikk ut fra at det var blitt ordnet med prosessfullmakt til den spanske advokaten, slik hun hadde anbefalt ovenfor Kogstad. Hun var ikke klar over et foreldelsesfristen var begynt å løpe, noe som heller ikke fremgikk av saksdokumentene. Rasch valgte å fortsette kontakten med Vingreisers lokale representant og kontaktet denne pr telefaks 7 desember 1992 med opplysning om at Ugelstad ønsket bistand fra reisebyråets faste advokat forutsatt at vedkommende snakket engelsk og oppgav hvilke utgifter et saksanlegg ville medføre. Til tross for flere purringer fikk hun først svar med opplysning om advokatens adresse 10 juni 1993. Hun skrev deretter til advokat Montis og ba opplyst hvordan den rettssak stod som hun hadde forstått var blitt reist mot veivesenet i forbindelse med dødsulykken. Svaret kom i telefaksen av 24 september 1993 med opplysning om at advokaten ikke hadde hatt noe annet oppdrag i forbindelse med dødsfallet enn konsultasjonen i mai 1992 fra reisebyråets representant og om at kravet ikke lenger kunne fremmes. Etter dette avsluttet advokat Rasch oppdraget fra Ugelstad.

Det bestrides at ankende part har sannsynliggjort noe tap ved at erstatningskravet ikke kunne fremmes mot veivesenet, bilansvarsforsikringsselskapet eller ulykkesforsikringsselskapet. Det betviles at veivesenet har noe objektivt ansvar for steinsprang, i alle fall for steinsprang som ikke kan tilbakeføres til selve veianlegget, noe som ikke var tilfellet i denne saken. Ulykken hadde ikke noen slik forbindelse til bilbruken at den omfattes av ansvarsforsikringen. Den fremlagte kopi av en ulykkespolise fra 1986/87 viser heller ikke at den gjaldt for ulykken i 1990. For øvrig ble erstatningskravet knyttet til manglende utbetaling fra eventuell ulykkesforsikring ikke fremmet for byretten og må således avviss som et nytt krav etter tvistemålsloven §367. Det ble også opplyst i telefonavhøret av advokat Montis at foreldelsesfristen for krav etter ansvarsforsikringen og ulykkesforsikringen var fem år fra ulykken og således ikke var foreldet da advokat Rasch trakk seg ut fra oppdraget og advokat Myrset påtok seg oppdraget fra Ugelstad og fremmet krav på erstatning.

Det beregnede erstatningsbeløp overstiger klart det som kunne påregnes tildelt ved spansk domstol. Dels overstiger det beregnede forsørgertap klart det som ville blitt tildelt i norsk domstol, både når det gjelder tapselementer og beregningsmetode, samtidig som det foreligger opplysninger om at eventuell erstatning fra veivesenet ville blitt lavere enn ved forsikringsoppgjør i Spania. Renteberegningen i Spania knytter seg til bilforsikringsoppgjør og vil ikke gjelde ved erstatning fra veivesenet. I det hele må renten beregnes i forhold til et avsavnstap.

Kogstad har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom 17 februar 1997 - sak nr 95-08305 A/76 stadfestes.

2. Gudlaug Ugelstad tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Eyvind Kogstad med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Rasch og Vesta Forsikring AS har lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Gudlaug Ugelstad dømmes til å betale Vesta Forsikring AS omkostninger for lagmannsretten.

3. Gudlaug Ugelstad dømmes til å betale advokat Tove Raschs omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet frem til samme resultat som byretten, delvis på et annet grunnlag, og skal bemerke:

Saken gjelder advokaters profesjonsansvar overfor klient. Begge advokater har som ovenfor nevnt hatt suksessive oppdrag fra Gudlaug Ugelstad. Det dreier seg i nærværende sak om krav om å få erstattet et formuestap som er oppstått ved at den enkelte advokat på en uaktsom måte ikke har hindret overtredelse av en spansk frist for å fremsette formelt krav om erstatning. Kravet knytter seg til en dødsulykke 27 september 1990 under ferieopphold på Mallorca, hvor Gudlaug Ugelstads ektemann omkom som passasjer i en leiebil som ble rammet av en steinblokk.

Erstatningskravet gjelder også tap av eventuell adgang til å fremme et krav etter en mulig ulykkesforsikring knyttet til leiebilen, idet dette tap inngår som en subsidiær tapsberegning under påstanden. Det dreier seg om samme rettsfølge basert på samme rettsgrunnlag som de øvrige deler av tapsberegningen og kan derfor ikke anses som et nytt krav etter tvistemålsloven §366 og §367.

Advokat Kogstad ble engasjert av Gudlaug Ugelstad kort tid etter ulykken for å undersøke om hun kunne kreve erstatning som følge av dødsfallet. Kogstad valgte å henvende seg til det reisebyrå som sto bak feriereisen og fikk opplyst at en henvendelse til leiebilens forsikringsselskap fra byråets plassledelse på Mallorca hadde avklart at selskapet ikke ville dekke et slikt tilfelle, som lå utenfor vanlig trafikkulykke. Kogstad hadde da i et tidlig brev fått kopi av leiekontrakten med bilutleiefirmaet, hvor ansvarsforsikringen omtales, og av et eksempel på bilutleiefirmaets ulykkespolise på spansk som gjelder sjåfør og passasjer. Da også sistnevnte knytter seg til leiebilene, måtte forsikringsselskapets standpunkt forståes å gjelde begge forsikringsformer. Kogstad opplyste ovenfor Ugelstad at det ville være nødvendig å ta kontakt med advokat i Spania for å få vurdert forsikringsselskapets standpunkt. Ugelstad så seg derfor økonomisk ikke i stand til å fortsette saken. Det kom senere noe mer optimistiske signaler fra reisebyrået, både om villighet til en viss erstatning fra forsikringsselskapet og om en mulighet for å fremsette krav ovenfor veivesenet, men slik at man ikke kunne fremme krav mot veivesenet dersom man valgte å ta ut erstatning fra forsikringsselskapet. På denne bakgrunn ba Ugelstad om at saken måtte fortsette.

Etter en videre brevveksling med reisebyrået underrettet Kogstad sin klient i brev av 9 mars 1992 om at han av de økonomiske grunner Ugelstad hadde nevnt ikke hadde engasjert spansk advokatbistand, men forsøkt gjennom alternative kanaler å finne en avklaring på hvilke rettigheter og muligheter som forelå. I april kom en oppsummering fra Vingreisers plassjef om at bilforsikringsselskapet anså skaden for å ligge utenfor bilforsikringen, men at veivesenet ville kunne være ansvarlig for ulykken. Det ville imidlertid være nødvendig å engasjere spansk advokat og han anbefalte byråets faste advokat på Mallorca, hvilket Ugelstad ble orientert om. Med brev av 16 juni fra Vingreiser mottok advokat Kogstad brev av 11. mai fra advokat Manuel Montis stilet til fru Ugelstad. Brevet var skrevet på spansk, men Vingreisers plassjef hadde foretatt en oversettelse av det til svensk, som ble vedlagt. Advokat Montis opplyste i brevet at man måtte fremme et formelt krav ovenfor veivesenet før det innledes rettslige skritt og at fristen for å fremme et slikt krav var ett år fra straffesakens avslutning. Etter lagmannsrettens oppfatning dreier det seg om en tvungen forundersøkelse med sikte på å vurdere om det forelå noe straffbart i forbindelse med dødsulykken. Det er senere opplyst at denne sak var blitt henlagt 18 mars 1992, fordi det ikke var innkommet noen anmeldelse. Advokat Montis opplyste også at dersom sak skulle anlegges måtte han få en formell prosessfullmakt.

Advokat Kogstad fant etter dette å burde få et råd fra en annen norsk advokat som måtte ha kjennskap til spansk erstatningsrett og valgte advokat Tove Rasch i et kontorfellesskap som var registrert med samarbeidspartner i Spania. Hennes uttalelse, som anbefalte engasjement av advokat Montis, ble sendt til Ugelstad 6 juli med kopi av nevnte brev av 16 juni fra reisebyrået. I motsetning til Ugelstad mener Kogstad at brevet fra den spanske advokaten også ble oversendt. Med den karakter av oversendelsesbrev som brevet av 16 juni hadde, måtte Kogstad kunne gå ut fra at Ugelstad var kjent med brevet fra advokat Montis. I brevet ba Kogstad om uttrykkelig beskjed dersom Ugelstad ønsket hans videre mellomkomst. Etter å ha mottatt salær, skrev advokat Kogstad til Ugelstad 9 oktober og anbefalte at advokat Montis ble engasjert og at kontakten med ham gikk via norsk advokat med kjennskap til spansk språk og spansk jus, og anbefalte advokat Rasch i den forbindelse. Han pekte også på viktigheten av at saken ble fulgt opp aktivt på grunn av den tiden som var gått siden ulykken. På denne bakgrunn trakk advokat Kogstad seg ut av saken og oversendte saksdokumentene til advokat Tove Rasch.

Lagmannsretten er etter dette enig med byretten i at advokat Kogstad ikke har opptrådt på en slik måte at han etter den ulovfestede erstatningsrettslige skyldregel er ansvarlig for det tap Gudlaug Ugelstad måtte være påført ved at adgangen til å reise sak i Spania var blitt foreldet. Han kan således ikke bebreides at han påtok seg å undersøke den rettslige situasjonen i Spania, selv om han ikke hadde særlige kunnskaper om spanske rettsregler. Med sin norske advokatbakgrunn ville han kunne stille de rette spørsmål og vurdere svarene som kom, og ville således være til nytte for Ugelstad som formidler av opplysningene. På bakgrunn av kostnadene med å engasjere spansk advokat, finner lagmannsretten at det var naturlig å henvende seg til det reisebyrå som ektefellene Ugelstad hadde benyttet, og at han holdt fast på denne kontakten selv om det tok sin tid å få opplysningene. I et oppsummerende brev til byråets lokale representant 24 januar 1992 opplyste advokat Kogstad at han var engasjert for å finne ut hvilke erstatnings- og forsikringsmessige rettigheter Gudlaug Ugelstad hadde etter spansk lov og forsikringsrett som følge av ulykken, og om spansk advokat burde engasjeres. Samtidig ba han opplyst om det var regler om foreldelse av krav som man måtte være oppmerksom på. Opplysninger om sistnevnte kom i brev fra advokat Montis 22 mai 1992 uten at dette etter rettens mening foranlediget øyeblikkelige avbrytelsesskritt. Lagmannsretten kan heller ikke se at situasjonen lå slik an etter advokat Raschs rådgivning at advokat Montis kunne engasjeres gjennom formalisert prosessfullmakt. Kogstad oversendte redegjørelsen fra advokat Rasch til Ugelstad i begynnelsen av juli. I denne anbefalte Rasch engasjement av advokat Montis, samtidig som advokat Kogstad bad om uttrykkelig beskjed hvorvidt hans mellomkomst fortsatt var ønsket. Det er ikke fremlagt bevis om noe svar før saken ble overført til advokat Rasch i slutten av oktober. Sakens dokumenter ble oversendt henne slik at det ikke skulle være nødvendig med uttrykkelig underretning til henne om opplysningen fra advokat Montis om kravsfristen ved saksanlegg mot veivesenet og om at advokat Montis ennå ikke var formelt engasjert i saken.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger noe ansvarsgrunnlag for advokat Kogstad. For øvrig vises det til det som er sagt nedenfor om manglende bevis for tap.

Advokat Tove Rasch overtok saken i oktober 1992 og mottok sakens dokumenter fra advokat Kogstad. Lagmannsretten er ikke enig med byretten om at hennes oppdrag begrenset seg til å skaffe oversikt over status på saken i Spania og kostnadene forbundet med eventuelt å gå videre. I sin telefaks til Vingreisers plassjef på Mallorca av 7 desember 1992 opplyste hun at Ugelstad ønsket å forfølge saken med bistand fra byråets faste advokat. Det måtte da påligge advokat Rasch å legge saken til rette for rettslig prøvelse ved formell prosessfullmakt eventuelt etter en avklaring av engelskkunnskapene og utgiftsnivå. Det er intet i dokumentene som viser at advokat Kogstad hadde ordnet med dette. Det var gått over to år fra ulykken og ca syv måneder fra advokat Montis opplyste om ettårsfristen, slik at det måtte fremstå for Rasch at foreldelsesspørsmålet var aktuelt. Hun ba også plassjefen om hurtigst mulig svar. Da svaret uteble burde hun ha valgt en annen innfallsvinkel bl a for å sikre seg mot foreldelse. Når hennes kontorfellesskap hadde samarbeid med advokat i Spania, hvilket også fremgår av fellesskapets brevark, burde alternativet ha gitt seg selv. En telefon fra denne til advokat Montis ville jo kunne ha avklart situasjonen fullstendig. Derved ville det formelle krav mot veivesenet kunne vært fremsatt i tide.

Spørsmålet er imidlertid om fristoversittelsen har medført et tap på klientens hånd. Dette er avhengig av om erstatningskravet mot veivesenet ville ha ført frem dersom saken ikke var blitt hindret ved fristoversittelsen. Det foreligger så godt som ingen opplysninger om erstatningsgrunnlagets holdbarhet etter spansk rett. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at veivesenet har plikt til å erstatte ethvert tap som skyldes steinsprang over dets veier når det ikke kan tilbakeføres til uaktsomhet fra dets ansatte, eventuelt som objektivt ansvar for selve veianlegget, f eks som følge av anlagt veiskjæring. I nærværende tilfelle løsnet steinraset et godt stykke oppe i en bratt li ovenfor veianlegget og uten noen sammenheng med dette. Lagmannsretten har intet grunnlag for å si at raset skyldtes uaktsomhet fra en veivesenet svarer for. Riktignok foreligger uttalelse fra advokat Montis under telefonavhør i forbindelse med ankeforhandlingen som peker mot et objektivt ansvar for veivesenet, men omstendighetene muliggjorde ikke noen særlig nyansering.

Det er sikker rett at den som fremmer et erstatningskrav har tvilsrisikoen for at det er lidt et tap. Dette gjelder også når klienten fremmer krav om erstatning mot advokat for forsømmelig atferd, jf Rt-1927-680. Holdbarheten av flertallets standpunkt i denne sak har vært drøftet i teorien, bl a har Nygaard i "Skade og ansvar" side 478 ment at tvilsrisikoen knyttet til holdbarheten av klientens krav burde ligge hos advokaten dersom det foreligger en rimelig tvil om hva utfallet av en rettssak ville blitt. Lagmannsretten kan ikke følge dette syn når det som her bare foreligger uaktsomhet fra advokatens side. Det skulle for øvrig ha vært en smal sak for ankende part å få en uttalelse fra kompetent hold om veivesenets ansvar etter spansk rett.

I tillegg til veivesenets mulige ansvar har fru Ugelstad også basert sitt krav på mulig tap knyttet til bilansvarsforsikringen og ulykkesforsikringen. Et eventuelt krav mot bilforsikringsselskapet ble tidlig vurdert å ikke føre frem fordi ulykken lå utenfor forsikringsdekningen. Det kan derfor være tvil om noe oppdrag om dette gjensto da advokat Rasch overtok saken. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger holdepunkter for å anta at bilansvarsforsikringen ville blitt ansett dekkende. Det ses ikke å være grunnlag for å si at skaden ble forvoldt av bilen bare fordi man ved å sitte inne i bilkupeen har hatt en redusert mulighet for å oppdage raset og rømme unna i tide. Det ble forøvrig opplyst av advokat Montis under telefonavhøret under ankeforhandlingen at det for et slikt krav ikke gjelder noen regel i Spania om at det må fremsettes formelt krav innen en angitt frist, og at det bare gjaldt en foreldelsesfrist, som da var fem år, og som således utløp lenge etterat advokat Rasch avsluttet sitt oppdrag.

Dette siste rammer også kravet etter den påberopte ulykkesforsikring. Her er det dessuten ikke fremlagt for retten noen dekkende polise. Selv om det likevel kan tenkes å foreligge en dekkende polise, og det ikke kan sies å være fullt ut klarlagt hvilke frister og mulige fristoversittelser som kan ha knyttet seg til denne, kan lagmannsretten ikke av slike grunner gi Ugelstad medhold. Det er hun som først bragte denne tapspost inn i saken, og tvilsrisikoen må her klart påligge henne. I stevningen, byrettens dom og ankeerklæringen mangler en henvisning til ulykkesforsikringen ved tapsberegningen.

Etter dette blir også advokat Rasch å frifinne for Gudlaug Ugelstads krav om erstatning.

Vesta Forsikring AS er trukket inn i saken som ansvarlig selskap etter de to advokatenes ansvarsforsikring, jf forsikringsavtaleloven §7-6, første ledd. Da begge advokatene blir å frifinne, må også Vesta Forsikring AS frifinnes.

Etter dette resultat blir byrettens dom å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsfastsettelse.

Da anken har vært forgjeves, blir ankemotpartene å tilkjenne erstatning for saksomkostninger i anledning av lagmannsrettssaken i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd.

For Eyvind Kogstad har advokat Lunde fremlagt omkostningsoppgave som viser et salær på kr 72.000. For Vesta Forsikring AS og Tove Rasch har advokat Meidell fremlagt omkostningsoppgave som viser et salær på kr 68.000. Lagmannsretten legger omkostningsoppgavene til grunn for erstatningsfastsettelsen.

Dommen er enstemmig. Avsigelsen av dommen er blitt forsinket på grunn av sykdom.

Domsslutning:

1. Oslo byretts dom av 17 februar 1997 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Gudlaug Ugelstad til å betale til Eyvind Kogstad 72.000 - syttitotusen - kroner og til Vesta Forsikring AS og Tove Rasch i fellesskap 68.000 - sekstiåttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, til Eyvind Kogstad med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.