LB-1996-1797
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-19 |
| Publisert: | LB-1996-01797 |
| Stikkord: | Skattesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 95-00037 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01797 A/02, LB-1996-01998 A/02, LB-1996-01799 A/02, LB-1996-01800 A/02, LB-1996-01801 A/02, LB-1996-01802 A/02, LB-1996-01803 A/02, LB-1996-01804 A/02, LB-1996-01805 A/02, LB-1996-01806 A/02, LB-1996-01807 A/02, LB-1996-01808 A/02, LB-1996-01809 A/02. |
| Parter: | Sak nr: 96-01797 A/02: Ankende part: Lars Erik Brustad, (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01798 A/02: Ankende part: Christoffer Christensen-Røed (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01799 A/02: Ankende part: Haakon M Melander (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01800 A/02: Ankende part: Anne Kristin Bjerke (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01801 A/02: Ankende part: Margareth Svendsen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01802 A/02: Ankende part: Tor Vollaløkken (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01803 A/02: Ankende part: Dag Fredrik Arnesen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01804 A/02: Ankende part: Marit Büch-Holm (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe) Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01805 A/02: Ankende part: Andreas Halvorsen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01806 A/02: Ankende part: Ivar J Saunes (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01807 A/02: Ankende part: Patrick H Stang (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01808 A/02: Ankende part: Bjørn Karstensen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). Sak nr: 96-01809 A/02: Ankende part: Grete Madsen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe). Ankemotpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Kst. lagdommer Hjalte Lyhmann |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §42, §43, §44, §45, Tvistemålsloven (1915) §149, §174, §180, §98, Gjeldsbrevloven (1939) §24, Forretningsbankloven (1961), Ligningsloven (1980) §10-4, Verdipapirhandelloven (1985) |
Dom:
Saken gjelder tvist om gyldigheten av vedtak om endring av ligningen for 1986, 1987 og 1988 til ugunst for 13 skattytere.
Skattedirektoratet holdt i 1990 bokettersyn hos Den norske Creditbank (DnC). Det ble under ettersynet oppdaget at fondsavdelingen i årene 1985 til 1988 hadde gjennomført visse investeringer for tilsammen 227 personer hovedsakelig ansatte i banken. Det dreiet seg om 6 tyske gjeldsbrev (Schuldscheine). Pålydende varierte fra DEM 4 mill. til DEM 22 mill. I hovedsak deltok den enkelte med et beløp lik motverdien av 1 mill. kroner. De tyske papirene hadde lav pålydende rente og ble kjøpt til underkurs. Varigheten var ca ett år, hvoretter de ble innløst til pari kurs. For de flestes vedkommende ble finansieringen ordnet av forndsavdelingen ved låneopptak på 1 mill. kroner pluss forskuddsrente i Oslo Handelsbank eller Elcon Finans. Fondsavdelingen ordnet også med valutalisens samt terminsikring av innløsningsbeløpene inklusive renteavkastningen. For noens del bare innløsningsbeløpet. Som følge av forskjellen i rentenivået mellom Tyskland og Norge oppnådde den enkelte skattyter en fortjeneste på terminforretningen.
Fortjenesten ved underkursen og terminforretningen ble av de ankende parter ikke ført som inntekt i selvangivelsene. De fleste førte renteinntekten. Det er enighet om at denne skulle vært medtatt av samtlige. Investeringen dreier seg om til sammen ca 223 mill. kroner med en avkastning på ca 29 mill. kroner. Det samlede låneopptak er på ca 260 mill. kroner med ca 37 mill. kroner som renteutgift.
Skattedirektoratet er av den oppfatning at ikke bare renteinntekten, men også fortjenesten ved underkursen og på terminkontrakten, er skattepliktig inntekt. Direktoratet tok initiativ til en samordnet behandling ved de forskjellige ligningskontorer av spørsmålet om endring av ligningen for de berørte skatteytere. 27 av disse var skattepliktige til Bærum, og Bærum ligningsnemnd fattet sine endringsvedtak i 1994. Det ble for de flestes vedkommende gitt inntektstillegg på ca kr 103 000,- til ca kr 129 000,- for det enkelte år og samtlige ble ilagt tilleggsskatt med 60%. Renteutgiftene ved låneopptaket er godkjent ført til fradrag i selvangivelsene.
Endringsvedtakene ble påklaget til overligningsnemnda, men klagene ble senere trukket tilbake og 22 skattytere reiste sak for Asker og Bærum herredsrett den 3 januar 1995 for å få kjent ligningsnemndas endringsvedtak ugyldig. Sakene ble forenet til felles behandling og avgjørelse, jf tvistemålsloven §98. Herredsretten avsa 8 mars 1996 dom i sakene, som etter endring 11 mars 1996, har slik domsslutning:
I sak 95-00035 A: Tore Eikeland - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00036 A: Bjørn Simonsen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00037 A: Lars Erik Brustad - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00038 A: Christoffer Christensen-Røed - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00039 A: Haakon M. Melander - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00040 A: Anne Kristine Bjerke - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Ligningen for inntektsåret 1988 blir å oppheve.
2. Ved den nye ligning blir tilleggsskatt å utligne etter bestemmelsene i ligningsloven §10-4 nr. 1 første punktum.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00041 A: Margareth Svendsen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00042 A: Tor Vollaløkken - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00043 A: Leif Helmich Pedersen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00044 A: Arild Svensson - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av patene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00045 A: Dag Fredrik Arnesen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00046 A: Nils P. Gyland - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Ligningen for inntektsårene 1987 og 1988 oppheves.
2. Ved den nye ligning blir tilleggsskatt å utligne etter bestemmelsene i ligningsloven §10-4 nr. 1 første punktum.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00047 A: Marit Büch-Holm - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00048 A: Andreas Halvorsen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Ligningen for inntektsårene 1988 blir å oppheve.
2. Ved den nye ligning blir tilleggsskatt å utligne etter bestemmelsene i ligningsloven §10-4 nr. 1 første punktum.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00049 A: Aage A. Andersen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Ligningen for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 blir å oppheve.
2. Ved den nye ligning blir tilleggsskatt å utligne etter bestemmelsene i ligningsloven §10-4 nr. 1 første punktum.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00050 A: Ivar J. Saunes - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00051 A: Patrick H. Stang - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00052 A: Bjørn E. Karstensen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00053 A: Kaare Tisthammer - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Ligningen for inntektsårene 1987 og 1988 oppheves.
2. Ved den nye ligning blir tilleggsskatt å utligne etter bestemmelsene i ligningsloven §10-4 nr. 1 første punktum.
3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00054 A: Jan M. Drange - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-00156 A: Grete Madsen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
I sak 95-01135 A: Ragnar Karem - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger. 13 skattytere har ved sin prosessfullmektig, advokat Einar Harboe, i rett tid påanket dommene. For lagmannsretten er nedlagt slik påstand:
Lars Erik Brustad mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Christoffer Christensen-Røed mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Haakon M. Melander mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsåret 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Anne Kristine Bjerke mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsåret 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Margareth Svendsen mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsåret 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Tor Vollaløkken mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsåret 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Dag Fredrik Arnesen mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Marit Büch-Holm mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsårene 1987 og 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Andreas Halvorsen mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsåret 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ivar J. Saunes mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Patrick H. Stang mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Bjørn E. Karstensen mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsårene 1986, 1987 og 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Grete Madsen mot Staten v/Akershus fylkesskattekontor:
1. Ligningsnemndas endringsvedtak for inntektsåret 1988 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Staten v/Akershus fylkesskattekontor har ved sin prosessfullmektig, advokat Knut-Arne Ekern, tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
I sak nr. 96-01797 A/02, 96-01798 A/02, 96-01799 A/02, 96-01801 A/02, 96-01802 A/02, 96-01803 A/02, 96-01804 A/02, 96-01806 A/02, 9601807 A/02, 96-01808 A/02 og 96-01809 A/02 likelydende således:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
I sak nr. 96-01800 A/02 og 96-01805 A/02 likelydende således:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 2, stadfestes.
2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Også for lagmannsretten er sakene forenet til felles behandling og felles avgjørelse. Ankeforhandling ble avholdt fra 9 til 19 februar 1998. De ankende parter vekslet om å være til stede og 12 av dem avga forklaring. Staten var representert ved rådgiver Bente Vogt ved Bærum ligningskontor. Hun avga ikke forklaring. 5 vitner, hvorav 2 sakkyndige, avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Anførselen om at endringsvedtaket mangler hjemmel er ikke opprettholdt for lagmannsretten. For øvrig står sakene i samme stilling som for herredsretten.
De ankende parter har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Det er feil når herredsretten har kommet til at gevinsten ved underkursen og fortjenesten på terminkontrakten skal betraktes som kapitalavkastning og dermed er skattepliktig etter skatteloven §42. De ankende parter har investert og blitt eiere av verdipapir, hvoretter kursgevinst og valutagevinst er skattefri etter daværende skattelov §43 annet ledd bokstav b.
Schuldscheine er et verdipapir i skatteloven forstand. Etter norsk rett har de sin nærmeste parallell i enkle gjeldsbrev. I forhold til skatteloven §43 annet ledd bokstav b har vi da med verdipapir å gjøre. Det er vist til Ot.prp.nr.11 (1990-91) side 4 og Ot.prp.nr.35 (1990-91) side 292, pkt 28.2.1.
Det fremgår av Lignings ABC 1984-86 at gjeldsbrev regnes som verdipapir. Dette fremgår også av S. Fagernæs: Håndbok i skatterett og ligning 1, 1970, side 370 og Fagernæs: Håndbok i skatterett og ligning, 1984, side 946.
Schuldscheinene ble på forskriftsmessig måte oppbevart i DnC's depot i utlandet. Kredittilsynet har ikke hatt bemerkninger til dette.
Også i forhold til valutabestemmelsene er det forholdt korrekt. Selv om Schuldscheinene ikke er børsnoterte obligasjoner, praktiserte Norges Bank valutabestemmelsene liberalt og godtok plassering i utenlandske, omsettelige verdipapirer som var gjenstand for fast verdifastsettelse. Debitorene i denne sak var store, seriøse foretak uten interesser i å påvirke Norges valutareserver med feilprising ved utstedelse av de aktuelle Schuldscheine.
De ankende parter mener at de har vært eiere av verdipapirer, både privatrettslig og skatterettslig. De har inngått avtale med fondsavdelingen i DnC om kjøp av obligasjoner for egen regning og risiko, og det er gjennomført. Dersom de ankende parter ikke var eiere, måtte det være banken som kjøpte for egen regning. I såfall skulle investeringen fremgått av bankens regnskap, men det er ikke tilfellet.
Det er en ren konstruksjon når staten hevder at det er rettigheter til lån, og ikke eiendomsrett til verdipapirer, som er overdratt. Det har heller ingen betydning for spørsmålet om eiendomsrett at debitor ikke ble varslet om overdragelsen. Varsling er intet vilkår i skatterettslig henseende. Det har bare betydning dersom kjøper vil hindre at andre skal være legitimert til å ta imot betaling. Her var det ingen grunn til å frata DnC slik legitimasjon. I skattemessig henseende er det praksis for at det reelle forhold skal legges til grunn. Rettslig hinder for eiendomsrett taes det ikke hensyn til skattemessig. Det er vist til Utv 1967 side 574.
Det har heller ingen betydning for spørsmålet om de ankende parter har blitt eiere, at de ikke oppfyller kravet om minsteandel på 1 mill. eller 2 mill. DEM. De ankende parter var ikke kjent med kravet om minsteandeler. Etter deres oppfatning investerte de i tyske underkurs- obligasjoner. Ved den skatterettslige bedømmelse må det legges til grunn det som faktisk har funnet sted og det er at de ankende parter har ervervet tyske Schuldscheine i fellesskap, med DnC som forvalter på gruppens vegne. Det er ikke uvanlig at flere personer investerer i utenlandske aksjer, og at det da bare blir utferdiget ett aksjebrev. I dette tilfellet ble det ikke formalisert noe sameie, for det var det ikke behov for. Rettslig sett er de ankende parter eiere av hver sin ideelle andel av det enkelte Schuldschein. Kravet til minsteandel er derfor oppfylt når DnC har investert på de ankende parters vegne. Dersom noen skulle ønske å tre ut av forholdet, var det fullt mulig å la DnC finne en ny eier til vedkommendes ideelle andel. Dette skal også rent faktisk ha skjedd.
Det er på det rene at de ankende parter hadde den fulle risiko for debitors evne og vilje til oppfyllelse. Det er også på det rene at DnC ikke hadde noe ansvar for oppfyllelse. Når de ankende parter har den økonomiske risiko, må konsekvensen være at de skatterettslig bedømmes som eiere.
For DnC har oppdraget vært utført på vanlige forretningsmessige betingelser. Det var intet vilkår at investeringene skulle være lånefinansiert. Lånene ble tatt opp hos andre långivere som ga lån på vanlige vilkår. Det var fullt mulig å bruke egenkapital.
Grunnen til at det var klar dominans av DnC-ansatte og personer med nær tilknytning til disse blant investorene, har sammenheng med at de rent faktisk befant seg nær fondsavdelingen og at opplysningene om investeringene spredte seg fra medarbeider til medarbeider. Fondsavdelingen markedsførte ikke opplegget, for det hadde den ikke kapasitet til. I de tilfeller utenforstående henvendte seg til fondsavdelingen, fikk de anledning til å delta.
De ankende parter er av den oppfatning at Schuldscheinet vedrørende lån A er ervervet i et førstehåndsmarked, for her er de selv långivere. De øvrige Schuldscheinene er ervervet i annenhåndsmarkedet, for her var gjeldsbrevene allerede utstedt og de fikk dem overdratt til seg. Annenhåndsmarked foreligger også i den situasjon at det underliggende lån ytes nesten simultant med den enkeltes investering. Ved den skattemessige behandling må de faktiske forhold legges til grunn.
Både gevinsten i forbindelse med underkursen og fortjenesten på terminkontrakten er gevinst i skatteloven §43 annet ledd bokstav b's forstand. De er nødvendigvis ikke innbyrdes sammenhengende, slik at det godt kan tenkes forskjellig skattemessig behandling. Det følger av dommen i
Rt-1957-929, at innfrielse av gjeldsbrev regnes som avhendelse i skatteloven forstand. Gevinstbegrepet forutsetter intet element av usikkerhet slik staten anfører. Det er i denne forbindelse vist til reglene for statens premieobligasjonslån, hvor gevinsten er garantert og skattefri.
Det foreligger en massiv rettspraksis vedrørende beskatning av kursgevinst. Temaet har vært om obligasjonene har vært eiet i næring eller ikke. I de tilfellene hvor verdipapiret har vært eiet i næring, er gevinsten ansett å være skattepliktig. Underforstått må det da være slik at gevinsten er skattefri når verdipapiret er eiet utenfor næring. Det er vist til Utv Bind IV side 600, Utv Bind IV side 611, Utv Bind II side 521, Utv 1958 side 630.
Riksskattestyret har uttalt at unntaksregelen i skatteloven §43 annet ledd skal fortolkes strengt. Det er da ikke rom for noen innskrenkende fortolkning, d.v.s. å anse gevinsten som avkastning på kapital, slik staten anfører. Det er transaksjonens form som dirigerer skattekonsekvensen - ikke en økonomisk analyse. Således vil en kontant utbetaling mens lånet løper, være skattefri, jf Utv Bind II side 947 og side 948.
Det er etter de ankende parters oppfatning uten betydning om man er i første eller annen- hånds marked. Gevinst ved avhendelse vil uansett være skattefri for långiver. Dette har da den konsekvens at låntaker ikke har fradrag for tap.
Fortjenesten på terminkontraktene skyldes det forhold at rentenivået var lavere i Tyskland enn i Norge. Hadde det vært omvendt ville tap ha oppstått.
Av endringsvedtaket fremgår at ligningsmyndighetene mener det ikke var anledning til å terminsikre utenlandske obligasjoner. De ankende parter er av den oppfatning at valutareglene ble praktisert slik at også terminsikring var godkjent gjennom godkjent lisens. I hvert fall frem til desember 1986 åpnet valutareglene for terminsikring. Valutaavdelingen i DnC ble først i 1988 klar over at terminsikring av utenlandske obligasjoner ikke lå innenfor det valutabankene kunne gjøre. Ved den skattemessige bedømmelse av forholdet må det faktiske forhold legges til grunn, nemlig at terminkontraktene ble inngått og gjennomført.
Valutagevinster er bare skattepliktige dersom gevinsten er oppstått i næring og det er ikke tilfellet her. Det er vist til Utv Bind IV side 600. Videre er vist til Ot.prp.nr.35 (1990-91) side 150 pkt 9.5.
Staten har ved sitt sakkyndige vitne skapt usikkerhet om hvorvidt det foreligger terminkontrakter, eller om det er inngått såkalte swapavtaler. I motsetning til regulære swapavtaler, har man her to selvstendige underliggende avtaler. Selv om mislighold ikke fremsto som særlig aktuelt, ville avtalene stått på egne ben om mislighold i Tyskland hadde forekommet.
Dersom sammenslåingsprinsippet ikke anvendes, er det allikevel skattefrihet ved at terminkontraktene går direkte inn under skatteloven §43 annet ledd bokstav b. Skattefrihet på terminkontraktene er ikke betinget av skattefrihet for gevinsten på underkursen. Tap på underkursen, men med en gevinst på terminkontraktene, ville gi skattefrihet for valutagevinsten.
Det er ikke grunnlag for å benytte skattemessig gjennomskjæring. Investering i utenlandske verdipapirer med terminsikring gir ikke noe annet resultat enn tilsvarende investering i norske underkursobligasjoner. Gjennomskjæring vil i realiteten innebære en innskrenkende fortolkning av unntaksbestemmelsen i skatteloven §43 annet ledd. I denne forbindelse er det også viktig å ha lovgrunnen for øyet, nemlig å hindre fradrag for tap på verdipapirer.
Subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for å anvende tilleggsskatt med inntil 60%. Spørsmålet om tilleggsskatt er knyttet til spørsmålet om det er gitt fullstendige og korrekte opplysninger i de ankende parters selvangivelser. De ankende parter har fylt ut sine selvangivelser delvis etter anvisning fra fondsavdelingen i DnC og i henhold til sin oppfatning om at de har foretatt genuine investeringer i obligasjoner, med de skattemessige konsekvenser dette innebærer.
Det kan ikke anses å være uaktsomt å la være å kontrollere opplysningene fra fondsavdelingen/ megleren. Det er uhørt å kreve at de ankende parter skulle ha reist til utlandet og kontrollert hva som lå i det utenlandske depot. Det er heller ikke vanlig å be om kopi. Ingen av de ankende parter visste om minsteverdikravet. Det var ikke uaktsomt å la være å undersøke dette.
Ankemotparten, staten v/Akershus fylkesskattekontor, mener herredsrettens dom er riktig, så vel i resultat som begrunnelse og har særlig fremhevet:
De ankende parter har ikke foretatt noen genuin investering i tyske verdipapirer, men i en skattepakke for å få fradrag i annen inntekt.
I skattepakkeopplegget finnes ingen individuelle forhold. Samtlige lånte det nødvendige beløp for kjøp av utenlandske lavrentepapirer til underkurs samtidig som det ble inngått terminsikringskontrakter. Resultatet/avkastningen blir nøyaktig det samme som en tilsvarende investering i Norge. Terminkursen er ingen fremtidig forventet valutakurs, men bare et uttrykk for renteforskjellen mellom Norge og Tyskland. Det kalles valutagevinst, men er i realiteten renteavkastning.
Før skatt gikk samtlige investeringer med tap. Det var alle klar over på forhånd. Da prosjektet var ferdig fikk samtlige beskjed om å innbetale tapet. Når investeringen er negativ før skatt, er det ingen ting å tjene på investeringen i seg selv, men man tjener på å få fradrag i annen inntekt.
Fra midten av 1980-årene var det flere slike skattepakker i Norge etter nøyaktig samme lest.
Det er bemerkelsesverdig at av de som var med i prosjektet var den alt overveiende del ansatt i DnC. Rent faktisk var det et opplegg for toppsjiktet av ansatte i banken over flere år. Alt arbeid ble foretatt av én ansatt i DnC's fondsavdeling som til og med ga anvisning på hvorledes selvangivelsene skulle fylles ut. Det er påfallende at en bestemt person skulle gjøre alt dette og ikke overlot det til andre i banken. Vedkommende holdt alle kortene tett inntil seg. Dette måtte fremstå som underlig for de som var med.
Schuldschein er etter tyske regler verken obligasjoner eller verdipapir. Det er lån som er kommet til uttrykk i et skriftlig dokument. For oss er det nærmest å sammenligne med et enkelt gjeldsbrev. Det er i Tyskland ikke noe annenhåndsmarked for denne type finansielle instrument. Felles for alle seks Schuldschein er at de er ervervet direkte fra låntaker og ikke fra noe mellomliggende ledd. Om ervervet har skjedd i første- eller annenhåndsmarked er av mindre betydning for skattespørsmålet. Det har betydning for underkurselementet, det vil si om det ble gevinst.
Internrevisjonen i banken påpekte at det i forbindelse med inngåelsen av terminkontraktene forelå en risiko som skulle vært pantsikret. Dette følger av forretningsbankloven.
Andre bestemmelser er heller ikke overholdt. Verdipapirhandelloven har bestemmelse om at fondsmeglere ved egenhandel skal sitte med verdipapir i 2 år før videreomsetning. I dette tilfellet var løpetiden bare ca ett år.
Dersom det er slik at de ankende parter ervervet eiendomsrett til Schuldscheinene, foreligger overtredelse av valutabestemmelsene. For å kunne investere i utenlandske verdipapirer måtte privatpersoner ha valutalisens. Slik lisens ble bare gitt for investering i børsnoterte obligasjoner. Ved søknad om lisens opplyste DnC ikke at det dreide seg om Schuldscheine som ikke var børsnoterte. Det var også nødvendig med lisens for de inngåtte terminforretningene. Slik lisens kunne bare gis til kommersielle transaksjoner. Finansielle transaksjoner var det ikke adgang til å terminsikre. Overtredelsen av valutabestemmelsene medfører ikke ugyldighet, men har betydning for spørsmålet om gjennomskjæring og for spørsmålet om hvem som er eier.
Herredsretten har riktig lagt til grunn at de ankende parter verken enkeltvis eller samlet var blitt eiere av de enkelte Schuldscheinene. Spørsmålet om hvem som er investorer i de tyske lånene er ikke avgjørende for skattespørsmålet, men har betydning for spørsmålet om tilleggsskatt. Skatteplikt foreligger uansett om de ankende parter var blitt eiere eller ikke.
Det er uklart om det var meningen at de ankende parter skulle bli eiere. DnC hadde foretatt lignende investeringer for egen regning og risiko tidligere. I forbindelse med investeringene som denne sak gjelder, ble låntakerne ikke orientert om at banken nå bare var megler. DnC meddelte aldri sine tyske forbindelser hvem som var de egentlige eiere. Det ble ikke utferdiget sluttseddel, slik loven påbyr. I stedet ble de ankende parter tilskrevet med beskjed om investeringen. De lovpålagte oppdrags- og oppgjørsjournaler ble ikke ført. Det samme gjelder depotbok med konto, som skal føres for hver kunde i forbindelse med utenlandske depoter. Heller ikke i forbindelse med etableringen av terminkontraktene er det spor av de ankende parter. Her står fondsavdelingen oppført som oppdragsgiver. Det er følgelig ingen notoritet over det påståtte eiendomserverv.
Det fremgår av korrespondansen mellom DnC og den tyske forbindelse samt av selve Schuldscheinet at underretning skulle gis dersom dokumentene ble stilt som sikkerhet for lån. Schuldscheinene ble stilt som sikkerhet for lånene i Oslo Handelsbank og Elcon Finans uten at slik underretning ble gitt. Også den manglende notoritet i denne forbindelse tyder på at eierforholdet ikke var så viktig. Man våget tydeligvis ikke å sette foten helt ned i relasjon til at de ankende parter skulle bli eiere, for å unngå ubehagelige spørsmål fra f.eks. Norges Bank.
Etter lånedokumentene og i henhold til korrespondansen mellom partene, skulle overdragelse skje skriftlig med varsel til låntaker. DnC's utenlandske forbindelse har hele tiden oppfattet DnC som kjøper og ikke som megler. Videresalg er i tilfelle ikke gjennomført i henhold til lånets forutsetning, og da kan de ankende parter ikke ha blitt eiere.
For noen av lånene, f.eks. lån B, kreves det samtykke ved overdragelse. Når DnC's utenlandske forbindelse oppfattet DnC som kjøper, er godkjennelse her et vilkår og ingen formalitet for å bli eier.
Oppsplittingsbegrensningen medfører også at de ankende parter ikke kan ha blitt eiere. Ingen av de ankende parter har oppfattet seg som sameiere i utenlandske papirer. Alle har ment at de var eneeiere. Det er ingen ting i tildelingsbrevene som indikerer sameie. Det er ingen samletegning som er foretatt. I såfall hadde man fått eksklusiv eiendomsrett til et bestemt/konkret verdipapir.
Den enkeltes andel var uomsettelig i Tyskland på grunn av størrelsen. Omsetning innenfor DnC-paraplyen er ingen omsetning i egentlig forstand. Et formuesobjekt må kunne omsettes. Kan det ikke omsettes, kan man vanskelig være blitt eier.
Når de ankende parter ikke var blitt eiere av verdipapirene, foreligger skatteplikt slik herredsretten riktig har lagt til grunn. Dette er det ingen uenighet om.
Dersom de ankende parter skulle ha blitt eiere, er det også skatteplikt på alle elementene - kupongrenten, gevinsten på underskurselementet og fortjenesten på terminkontrakten - fordi disse må betraktes som avkastning ved kapital og skattepliktig etter skatteloven §42.
Skatteloven §43 får ikke anvendelse, fordi det verken foreligger gevinst eller verdipapir i lovens forstand.
Det fremgår av §43 første ledd at gevinst må ha oppstått underveis - mer eller mindre tilfeldig. Gevinstbegrepet omfatter således ikke fortjeneste som er fastlagt i forbindelse med investeringen.
De ankende parter har investert ca 1 mill. kroner i en pakke, hvor man på investeringstidpunktet nøyaktig visste hva man ville få igjen. Den oppståtte gevinst skyldes ikke utenforliggende omstendigheter i løpetiden. Ikke bare innfrielsesbeløpet var fastsatt, men også valutaelementet. Det foreligger da kapitalavkastning som er skattepliktig etter skatteloven §42.
Det enkelte gjeldsbrev er ikke verdipapir i skatteloven §43 annet ledd bokstav b's forstand. Som eksempel på verdipapir i skatteloven forstand angir Lignings ABC'en pantobligasjoner og ihendehaverobligasjoner. Pengefordring som er knyttet til et enkelt gjeldsbrev faller det lite naturlig å anse som verdipapir, jf Magnus Aarbakke: Skatt på inntekt, 4. utg. side 81.
Det fremgår av Ot.prp.nr.35 (1990-91) side 150, at fordringer i form av terminkontrakter og swapavtaler faller utenfor skatteloven verdipapirbegrep dersom de ikke er standardisert og hovedsakelig beregnet på omsetning. Hva enten man har med terminkontrakter eller swapavtaler å gjøre i denne saken, var de ikke beregnet på omsetning.
Subsidiært anføres at fortjenesten kan skattlegges i henhold til gjennomskjæringslæren. Den eneste grunnen til at de ankende parter foretok investeringen var for å spare skatt i annen inntekt, dvs. å produsere et skattefradrag. Disposisjonen hadde ikke noen egenverdi ut over det å spare skatt. Av denne grunn fremstår investeringen som illojal eller urimelig. Dertil kommer at hvis de ankende parter har kommet i skatteposisjon, har de gjort det ved å overtre valutabestemmelsene, både hva angår lisens for erverv av verdipapirene og terminforretningene.
Herredsretten har riktig lagt til grunn at det var grunnlag for å benytte tilleggsskatt med inntil 60% for de flestes vedkommende. Fem av saksøkerne for herredsretten fikk nedsatt tilleggsskatten til 30%. Staten mener herredsretten burde opprettholdt tilleggsskatten på 60% også for disse. Av prosessøkonomiske grunner har man imidlertid besluttet ikke å angripe herredsrettens dom på dette punkt.
Det foreligger grov uaktsomhet i dette tilfellet. De opplysninger som ble gitt i selvangivelsene var ikke egnet til å fange ligningsfunksjonærenes oppmerksomhet. Det er ikke fritakende at fremtredende personer i banken var med på ordningen. Det foreligger ingen opplysninger om hvor meget disse eventuelt hadde undersøkt om skatteplikt. Det forhold at opplegget bare skulle spare skatt tilsier skjerpet aktsomhet. Det må likeledes skjerpe aktsomheten at det kun var én person i banken som stelte med opplegget. Likeledes må det skjerpe aktsomheten at opplegget hadde et relativt betydelig omfang.
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder skatteplikten er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten, men med en annen begrunnelse.
Lagmannsretten legger til grunn at det i de årene saken gjelder var en viss etterspørsel etter lavrenteobligasjoner med underkurs. Dette var obligasjoner som var utlagt til pari kurs, og hvor underkursen hadde oppstått som følge av endringer i rentenivået. Når slike obligasjoner ble innfridd var kursgevinsten skattefri etter skatteloven §43 annet ledd bokstav b slik bestemmelsen lød den gang. Tap ga ikke rett til fradrag i henhold til skatteloven §45. Det var få slike obligasjoner på markedet og de var derfor vanskelige å få kjøpt.
DnC hadde i mange år, dels fra kontoret i Luxemburg og dels fra fondsavdelingen i Oslo, investert i tyske Schuldscheine eller Schuldscheindarlehen. Etter tysk rett er Schuldscheinedarlehen ikke verdipapir, men lånebevis. Betingelsene for lånet fastsettes i en låneavtale som også inneholder overdragelsesklausul. Emisjon av et Schuldscheinedarlehen foregår uten prospekt og de blir ikke notert på børs. Utstedere av Schuldscheine er vanligvis offentlige myndigheter, banker og store selskaper med høy kredittverdighet. Schuldscheine kjøpes i hovedsak av institusjonelle investorer som forsikringsselskaper og kredittinstitusjoner. Emisjonene varierer vanligvis i størrelse mellom 10 og 200 mill. DEM. Opprinnelig ble Schuldscheine utformet med tanke på at långiver skulle sitte med det til forfall eller at det bare sjelden skulle overdras. Nå foregår imidlertid en viss handel med Schuldscheine, i hvert fall med slike som er utstedt av offentlig myndighet. Transaksjonsbeløpene er på minimum 1 mill. DEM.
På begynnelsen av 1980-tallet ble valutabestemmelsene endret slik at privatpersoner fikk en begrenset mulighet til å investere i utlandet etter tillatelse/lisens fra Norges Bank.
For å imøtekomme etterspørselen etter underkursobligasjoner, utarbeidet en av de ansatte i fondsavdelingen i DnC som hadde forbindelse med Tyskland, et investeringsopplegg i Schuldscheine. Dette ble ikke markedsført, men gjort kjent internt i banken, fortrinnsvis innenfor toppsjiktet blant de ansatte. De som var interessert meldte seg hos vedkommende i fondsavdelingen, og når tilstrekkelig mange hadde meldt seg, ga han beskjed til bankens tyske forbindelse, Trinkaus & Burkhardt KgaA (T & B), som anskaffet Schuldscheine.
For lån A (1986 I) var pålydende 10 mill. DEM, lån B (1986 II) 4 mill. DEM, lån C (1987 I) 15 mill. DEM, lån D (1987 II) 5 mill. DEM, lån E (1988 I) 22 mill. DEM og lån F (1988 II) 7 mill. DEM. For lån A var debitor et datterselskap av Dresdner Bank, for de øvrige lån var debitor et fond under Europarådet. DnC var angitt som långiver på dokumentene. Disse ble, i henhold til gjeldende bestemmelser, suksessivt lagt i DnC's depot i utlandet. Lån A hadde 2 1/8 kupongrente, mens de øvrige hadde 1%. Underkursen varierte tilsvarende, idet det tyske rentenivået var på 4-5%.
DnC opprettet et "skyggedepot" for hver enkelt deltaker, og de ble tilskrevet med angivelse av rentebetingelser og underkurs samt om at løpetiden var inntil ett år. Fondsavdelingen hadde ordnet med lånetilsagn fra henholdsvis Oslo Handelsbank for lån A og fra Elcon Finans for de øvrige lån. Hver av de ankende parter lånte 1 mill. kroner med tillegg av forskuddsrenter. En mill. kroner var maksimumsbeløpet for valutalisens. Lånebeløpene ble utbetalt til fondsavdelingen som under ett søkte om valutalisens for deltakerne. Når den forelå, ble det samlede beløp overført til T & B. Fondsavdelingen sørget også under ett for terminsikringskontrakter i bankens valutaavdeling. Oslo Handelsbank, henholdsvis Elcon Finans, ble meddelt at skyggedepotene var sperret som sikkerhet for lånene.
Ved løpetidens slutt ble oppgjør foretatt fra utlandet og den enkelte deltakers konto kreditert for vedkommendes andel. Fondsavdelingen foretok oppgjør med Oslo Handelsbank respektive Elcon Finans. I forbindelse med oppgjøret ble samtlige bedt om å innbetale et beløp som tilsvarte differansen mellom kostpris inklusive renter, og innløsningssum. Som følge av at den norske lånerenten var høyere enn renteavkastningen, var transaksjonen tapsbringende for den enkelte før skatt. Lønnsomheten i prosjektet forutsatte at kursgevinsten og fortjenesten på terminkontrakten skulle være skattefri etter skatteloven §43 annet ledd bokstav b og renteutgiftene fradragsberettiget etter skatteloven §44 første ledd.
Lagmannsretten deler statens oppfatning om at dette ikke var en genuin investering i verdipapirer, slik de ankende parter har anført, men en ren skattepakke som det for øvrig var flere lignende av på samme tid. Jo høyere marginalskatt man hadde, desto mer lønnsomt var opplegget. Det forhold at det dreier seg om en skattepakke, er imidlertid ikke uten videre avgjørende for den skatterettslige bedømmelse.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at deltakerne ble eiere av ideelle andeler i de Schuldscheine saken gjelder. Samtlige ankende parter har opplyst at deres mening var å bli eiere av verdipapirer. På grunn av beløpsbegrensningen kunne de ikke bli eneeiere. Dette burde banken ha informert om, men det kan ikke rokke ved at eiendomsretten ble overført. Det samme gjelder det forhold at banken har unnlatt å føre lovpålagte oppdrags- og oppgjørsjournaler samt depotbok med konto for den enkelte. Lovpålagt sluttseddel ble heller ikke sendt, men må anses reparert ved det brev som ble sendt deltakerne og som i hovedsak dekker det sluttseddelen etter loven skal inneholde. Manglende notoritet forsåvidt kan ikke rokke ved at eiendomsretten ble ervervet. DnC varslet imdlertid Oslo Handelsbank og Elcon Finans om at banken oppbevarte Schuldscheinene som sikkerhet for investorenes lån.
Det må anses på det rene at valutabestemmelsene ikke er overholdt, hverken ved erverv av dokumentene eller ved inngåelsen av terminforretningene. Det kan ikke sees å være grunnlag for anførselen om at Norges Bank fulgte en praksis som var i strid med gjeldende valutabestemmelser. Dette er imidlertid et offentligrettslig forhold som ikke har betydning for spørsmålet om eiendomsrett.
Manglende underretning til de tyske låntakere om at det var de ankende parter, og ikke DnC, som var eiere, anser lagmannsretten i denne forbindelse som overtredelse av en formforskrift.
Under enhver omstendighet er lagmannsretten av den oppfatning at DnC som megler var legitimert til å overføre eiendomsretten.
Dersom de ankende parter ikke skal ha ervervet eiendomsrett, måtte det ha vært DnC som var eier. Slik saken foreligger opplyst legger lagmannsretten til grunn at det aldri har vært meningen.
Det er på det rene og akseptert av de ankende parter at renteinntekten - kupongrenten - er skattepliktig inntekt i det år renten ble utbetalt. Renten ble utbetalt samtidig med innfrielsen av fordringen.
Schuldscheine er etter tysk rett ikke noe verdipapir, men et lånebevis, dvs. en pengefordring. Etter norsk rett må Schuldscheine kunne karakteriseres som enkle gjeldsbrev. Begrepet "verdipapirer" i skatteloven §43 annet ledd bokstav b omfatter pengefordring som er knyttet til omsetningsgjeldsbrev, f.eks. pantobligasjoner og ihendehaverobligasjoner. Dette fremgår av Lignings ABC 1985 side 718 og Lignings ABC 1986 side 756. Som påpekt av staten er Aarbakke i sin bok Skatt på inntekt, 4. utgave, side 81 av den oppfatning at: "Pengefordring som er knyttet til et enkelt gjeldsbrev (herunder omsetningsgjeldsbrev med rektaklausul, jf gjeldsbrevloven §24) faller det kanskje lite naturlig å anse som verdipapir, og enn mindre enkel pengefordring som ikke er knyttet til gjeldsbrev eller noe dokument overhodet". Finansdepartementet har imidlertid i Ot.prp.nr.35 (1990-91) side 292 og Ot.prp.nr.11 (1990-91) side 4 uttalt vedrørende gjeldende rett at skattefritaket for gevinst ved avhendelse av verdipapirer utenfor næring omfatter alle slags pengefordringer knyttet til omsetningsgjeldsbrev unntatt mengdegjeldsbrev og rettigheter til mengdegjeldsbrev. Det er dessuten antatt at enkle gjeldsbrev og enkle fordringer omfattes. Lagmannsretten finner ikke å kunne se bort fra Finansdepartementets oppfatning på dette punkt og legger til grunn at enkle gjeldsbrev omfattes av verdipapirbegrepet i skatteloven §43 annet ledd bokstav b.
Det er gevinst ved avhendelse som er skattefri etter denne bestemmelsen. I dette tilfellet er gevinsten oppstått ved innløsning. Slik innfrielse likestilles med avhendelse, jf dommen i Rt-1957-929. Dommen avgjør også at en verdistigningsgevinst på fordring knyttet til verdipapir faller utenfor kapitalinntektsregelen i §42 første ledd, hvis underkursen ved ervervet ikke skyldes at fordringen er emittert til underkurs, og heller ikke at den avtalte rente er lavere enn normal markedsrente på ervervstidspunktet.
I denne sak var kupongrenten for alle fordringene lavere enn markedsrenten, som etter det opplyste lå mellom 4 og 5 %, jf ovenfor side 20.
Staten har anført at fordringene i denne sak er emittert til underkurs og at gevinst som er fastlagt ved investeringen faller utenfor gevinstbegrepet i skatteloven §43 annet ledd, bokstav b. Det er ingen uenighet mellom partene om at lån A ble ervervet i førstehåndsmarkedet. Staten har anført at dette også gjelder de øvrige lån. Lagmannsretten deler denne oppfatning. Selv om T & B i formen overdro de aktuelle Sculdscheinene for lån B flg. til DnC, viser dateringen at det i realiteten var en nyemisjon. Samtlige verdipapirer ble således ervervet i førstehåndsmarkedet. Det bemerkes at erverv i første- eller annenhåndsmarked neppe er avgjørende for den skatterettslige bedømmelse.
Underkurs fastsatt på emisjonstidspunktet må anses å utgjøre et utlånsvilkår. Den er en forutsetning for investeringen. Underkursen avspeiler kupongrenten i forhold til rentenivået for øvrig. Kursgevinsten representerer vederlaget for kreditten og må derfor anses vunnet ved kapital. Det vises til Aarbakke Skatt på inntekt, 4 utgave side 47. Skatteplikten følger av skatteloven §42.
Det følger av sammenslåingsprinsippet at fortjenesten på terminkontraktene må bli skattepliktig når gevinsten ved underkursen er det. Skatteplikt foreligger også på annet grunnlag. Ved den type terminforretning som her ble inngått, er det ikke foretatt noen valutavurdering. Fortjenesten representerer i realiteten rentedifferansen mellom Norge og Tyskland på tidspunktet for inngåelsen av avtalen. De ankende parter har ved inngåelsen av terminforretningene i realiteten solgt det de skulle få i DEM om ett år til en avtalt kurs. Lagmannsretten er derfor enig med staten i at det er misvisende å kalle dette en valutagevinst. Fortjenesten er vunnet ved kapital og skattepliktig etter skatteloven §42.
De terminforretninger som er inngått her er under enhver omstendighet ikke noe verdipapir i skatteloven forstand. En terminkontrakt er pr. definisjon en kontrakt hvor kjøper har rett og plikt til å kjøpe, og selger rett og plikt til å selge, en fastsatt mengde av det underliggende objekt på en bestemt dato til terminprisen, jf NOU 1990:27 side 40. I dette tilfellet foreligger det ikke noen egentlig terminkontrakt, idet det ikke er noe objekt som skal leveres. Det er i realiteten et bytte av valuta, en såkalt valutaswap som pr. definisjon er avtale om bytte av rente- og/eller avdragsbetalinger vedrørende lån (eller fordringer) i to forskjellige valutaer. Det fremgår av Ot.prp.nr.35 (1990-91) side 150 at fordringer og gjeld i valuta i form av terminkontrakter og swapavtaler etter Finansdepartementets oppfatning faller utenfor skatteloven verdipapirbegrep dersom de ikke er standardisert og hovedsakelig beregnet på omsetning. Terminkontraktene i denne saken var ikke beregnet på omsetning.
Etter dette deler lagmannsretten statens oppfatning om at alle tre elementene i skattepakken er skattepliktige - renteinntekten (kupongrenten), fortjenesten ved underkursen og fortjenesten på terminkontraktene. Herredsrettens dom for så vidt blir således å stadfeste.Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at ingen av de ankende parter i sine selvangivelser for de aktuelle år har gitt riktige og fullstendige opplysninger, som ga ligningsmyndighetene grunn til å vurdere de skattespørsmål saken reiser. Herredsretten har i dommen på side 75 til side 86 redegjort for hvilke opplysninger den enkelte har gitt. Lagmannsretten henholder seg til denne redegjørelse, jf tvistemålsloven §149. Avsærlig betydning er at det ikke fremgår at de aktuelle gjeldsbrev ere stedt til underkurs. Lagmannsretten deler herredsrettens oppfatning om at det ikke er grunn til å sondre mellom de ankende parter ut fra de opplysningene som er gitt.
Ved avgjørelsen av spørsmålet om betingelsene foreligger for anvendelse av inntil 60% tilleggsskatt har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, dommerne Galtung og Lyhmann, finner at det ikke er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med mer enn 30 %. Flertallet finner således at de ankende parter ikke kan sies å ha opptrådt grovt uaktsomt, jfr. ligningsloven §10-4 nr. 1 2. punktum, jfr. 1. punktum. For ordens skyld bemerkes at det bare er spørsmål om å vurdere dette for dem som ved herredsrettens behandling ble ilagt tilleggsskatt med inntil 60 % - dvs 11 av de 13 ankende parter. For de to som ved herredsrettens behandling ble ilagt tilleggsskatt med 30 %, Anne Kristine Bjerke og Andreas Halvorsen, foreligger det som foran nevnt ikke motanke fra staten.
Flertallet peker på at det synes å ha vært en relativt bred oppfatning i bank- og finansmiljøer i den aktuelle periode at gevinst på underkursobligasjoner var skattefri. Denne alminnelige oppfatning sondret ikke mellom eldre lavrenteobligasjoner hvor underkursen var oppstått underveis og nye lavrenteobligasjoner som ble utstedt til underkurs, dvs hvor underkursen var fastsatt som en ren funksjon av den lave rente.
Flertallet kan ikke se at denne rettsvillfarelse, selv om den må betegnes som uaktsom, kan anses som grovt uaktsom. Det vises for så vidt til Rt-1996-1256. I forhold til det sakskompleks som er beskrevet i Rt-1995-1278 og Rt-1995-1288 bemerkes at det der dreide seg om helt fiktive låneavtaler, som både hadde meget kort varighet og som dessuten ikke ble gjennomført som forutsatt. Opplegget var så spesielt at initiativtageren ble straffedømt for å ha arrangert det. I nærværende sak dreier det seg om reelle investeringsprosjekter - riktignok skattemotiverte - som ble gjennomført fullt ut etter forutsetningene, også hva angår varigheten (ca. ett år for hvert prosjekt). Tilleggsskatt blir etter dette å ilegge i samsvar med lovens hovedregel - 30 %.
Mindretallet, dommer Stousland, finner i likhet med herredsretten at de ankende parter må sies å ha opptrådt grovt uaktsomt, slik at tilleggsskatt kan ilegges med inntil 60%. De ankende parter har anført at det var alminnelig kjent i banken at kursgevinster på obligasjoner og valuta utenom næring var skattefrie, og at de måtte kunne stole på de opplysningene de fikk fra vedkommende i fondsavdelingen om hvordan de skulle føre selvangivelsene sine, fordi han var eksperten. Det fremgår av dommen i Rt-1995-1278 at dette ikke fritar de ankende parter fra selv å gjøre seg opp en mening om det opplegget de hadde begitt seg inn på for å spare skatt, holdt vann. Samtlige av de ankende parter har god bakgrunn for å foreta slike undersøkelser. Etter mindretallets oppfatning må det betegnes som grovt uaktsomt ikke å undersøke de skattemessige forhold nærmere når man begir seg inn på et såvidt komplisert skatterettslig felt som denne saken omhandler, og hvor de investerte beløp er så betydelige. For øvrig viser mindretallet til herredsrettens begrunnelse.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste fullt ut for Anne Kristine Bjerke og Andreas Halvorsen, idet lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. De finnes å burde betale sin forholdsmessige andel av sakens omkostninger for lagmannsretten i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Etter det resultat flertallet har kommet til, har ankene fra de øvrige parter delvis ført frem. Etter omstendighetene finner flertallet at disse parter i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 annet ledd 1. alternativ, også bør betale sin forholdsmessige andel av omkostningene ved ankebehandlingen. Etter mindretallets syn bør staten for disse parters vedkommende tilkjennes saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner enstemmig ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsfastsettelse.
Advokat Ekern har innlevert omkostningsoppgave for ankebehandlingen på totalt kr 264122, hvorav salær utgjør kr 234000. Fordelt forholdsmessig likt på de ankende parter utgjør dette kr 20317, salæret utgjør kr 18000.
Advokat Harboe har i sin omkostningsoppgave for lagmannsretten krevet salær med kr 145000. På bakgrunn av forskjellen i salærkrav, har han på vegne av de ankende parter reist spørsmål om advokat Ekerns krav overstiger det som har vært nødvendig for ivaretagelse av statens interesser i saken. Advokat Ekern har gitt en nærmere begrunnelse for salærkravet i brev til retten av 5 mars 1998. Under henvisning til at ankeforhandlingen strakk seg over 8 rettsdager og at saken generelt sett må begnes som krevende, hvilket nødvendiggjorde betydelig forberedende arbeid også for lagmannsretten, finner lagmannsretten ikke at salærkravet overstiger det som har vært nødvendig for å ivareta ankemotpartens interesser. Advokat Ekern var også statens prosessfullmektig for herredsretten hvor salærkravet var kr 462000. Salærkravet nå reflekterer således at det av denne grunn har vært mindre omfattende forberedelser for lagmannsretten. Salærkravet fra advokat Harboes fullmektig, som prosederte saken for de ankende parter i herredsretten, var på kr 750000. Salærkravet på kr 145.000 for ankesaken må etter lagmannsrettens oppfatning betegnes som særdeles nøkternt.
Omkostningsoppgaven fra advokat Ekern legges etter dette til grunn.
Dommen er avsagt under slik dissens som angitt ovenfor.
Domsslutning :
I sak 96-01797 A/02: Lars Erik Brustad - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lars Erik Brustad til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01798 A/02: Christoffer Christensen-Røed - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Christoffer ChristensenRøed til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01799 A/02: Haakon M. Melander - Staten v/Akershus fyllkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Haakon M. Melander til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01800 A/02: Anne Kristin Bjerke - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anne Kristin Bjerke til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01801 A/02: Margareth Svendsen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Margareth Svendsen til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01802 A/02: Tor Vollaløkken - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tor Vollaløkken til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01803 A/02: Dag Fredrik Arnesen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tillggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Dag Fredrik Arnesen til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01804 A/02: Marit Büch-Holm - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Marit BüchHolm til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01805 A/02: Andreas Halvorsen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Andreas Halvorsen til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01806 A/02: Ivar J. Saunes - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ivar J. Saunes til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01807 A/02: Patrick H. Stang - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Patrick H. Stang til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01808 A/02: Bjørn Karstensen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Karstensen til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 96-01809 A/02: Grete Madsen - Staten v/Akershus fylkesskattekontor
1. Tilleggsskatt ilegges med 30%, for øvrig stadfestes herredsrettens dom.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Grete Madsen til staten v/Akershus fylkesskattekontor 20.317 - tjuetusentrehundreogsytten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.