LA-1997-903
| Instans: | Agder lagmannsrett - dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-23 |
| Publisert: | LA-1997-00903 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Mandal herredsrett nr: 96-00367 - Agder lagmannsrett LA-1997-00903 A. Anket til Høyesterett, domsslutningen punkt 1 stadfestet i HR-1998-00061 A. |
| Parter: | Ankende part: Jarle Tjelland (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wigemyr) Ankemotpart: Olav Ask (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann, Lagdommer Jan Villum, Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §16, Tvistemålsloven (1915) §180, Jordloven (1955) §11, §1, Jordloven (1955), Jordlova (1995) |
I odelsløsningssak, reist av Olav Ask v/advokat Ove Chr. Lyngholt mot Jarle Tjelland v/advokat Helge Wigemyr, avsa Mandal herredsrett 18. april 1997 dom med slik slutning:
"1. Jarle Tjelland dømmes til å utstede odelsskjøte til Olav Ask på gnr. 127, bnr. 2 og gnr. 128, bnr. 2, begge i Marnardal, mot vederlag fastsatt ved odelstakst.
2. Hver av partene bærer egne omkostninger."
Enkelthetene i saksforholdet, forsåvidt disse er av interesse for tvistespørsmålet i ankesaken, fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Jarle Tjelland v/advokat Wigemyr har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett.
Olav Ask v/advokat Lyngholt har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand 18. desember 1997. Jarle Tjelland møtte sammen med advokat Lyngholt. For ankemotparten Olav Ask møtte datteren Merete Ask Rydlende. Verken Jarle Tjelland eller Merete Ask Rydlende forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne.
Jarle Tjelland v/advokat Wigemyr har for lagmannsretten i hovedsak anført: Anken gjelder herredsrettens rettsanvendelse - nærmere bestemt herredsrettens forståelse av odelsloven §16 fjerde ledd.
Løsningssaken gjelder to bruksnumre, gnr. 127 bnr. 2 Ask Vestgården og gnr. 128 bnr. 2 Sundbø, begge i Bjelland i Marnardal. Jarle Tjelland ervervet begge eiendommene ved skjøte fra Kjetil Ask - Olav Asks fetter - datert 13. desember 1994. Det er på det rene at Tjelland ikke har odelsrett til noen av bruksnumrene.
Kjetil Ask kjøpte gnr. 128 bnr. 2 Sundbø fra Søren Solberg i 1974, og det er uomtvistet at Olav Ask ikke har nedarvet odelsrett til Sundbø. Gnr. 127 bnr. 2 Ask Vestgården ble i sin tid odlet av Kjetil Asks og Olav Asks bestefar. Det er uomtvistet at Olav Ask har odelsrett til denne eiendommen, som Kjetil Ask overtok etter sin yngre bror Ottar Ask etter at sistnevnte døde barnløs 17. mai 1994.
Herredsretten har lagt til grunn at Olav Asks odelsrett i kraft av odelsloven §16 fjerde ledd også omfatter Sundbø. Det er feil. Sundbø er ikke "tilleggsjord" til Ask Vestgården i lovens forstand. Da Kjetil Ask ervervet Sundbø i 1974, hadde han ingen annen eiendom. Ask Vestgården tilhørte på dette tidspunkt Kjetil og Ottar Asks mor Ingeborg Ask. Det var først etter Ottar Asks død våren 1994 at de to eiendommene kom på samme eierhånd. Kjetil og Ottar bodde sammen og drev hver sin eiendom atskilt forsåvidt gjaldt skogen, som for begge eiendommene utgjorde det vesentligste av næringsgrunnlaget. Med hensyn til innmarken var det samdrift, inntil husdyrholdet ble avviklet en gang i 1980-årene. Begge eiendommene er større enn gjennomsnittet i Bjelland - Sundbø noe større enn Ask Vestgården. Også det gjør det lite naturlig å se førstnevnte eiendom som tilleggsjord til sistnevnte. I den utstrekning tilleggsjordsynspunkter har noe for seg i denne saken, er det Ask Vestgården som er blitt tilleggsjord til Sundbø og ikke omvendt. Det er ikke grunnlag for noen utvidende fortolkning av odelsloven §16 fjerde ledd ut fra jordlovmessige betraktninger. Legalitetsprinsippet tilsier tvertimot at slike unntaksbestemmelser som §16 fjerde ledd er, ikke gis videre slagvidde enn ordlyden tilsier.
Det er uten betydning at Vest-Agder fylkeslandbruksstyre i 1973, i forbindelse med vedtak om å unnlate å gjøre gjeldende forkjøpsrett til Sundbø, uttalte at de forutsatte sammenslåing og samdrift med Ask Vestgården. Dette er etter Tjellands mening et ugyldig vedtak, i og med at Ask Vestgården tilhørte tredjemann. Vedtaket ble heller ikke fulgt opp, idet Ingeborg Ask i 1977 overdro Ask Vestgården til sønnen Ottar uten innsigelse fra fylkeslandbruksstyret.
For herredsretten anførte Tjelland at odelsloven §16 fjerde ledd bare kunne anvendes på erverv av tilleggsjord etter lovens ikrafttreden 1. januar 1975. Denne innsigelse opprettholdes ikke for lagmannsretten.
Jarle Tjelland har nedlagt slik påstand:
"1. Jarle Tjelland utsteder odelsskjøte til Olav Ask på gnr. 127, bnr. 2 i Marnardal mot vederlag fastsatt ved odelstakst.
2. Jarle Tjelland frifinnes for Olav Asks odelsløsningskrav vedrørende gnr. 128, bnr. 2 i Marnardal.
3. Jarle Tjelland tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Olav Ask v/advokat Lyngholt har henholdt seg til herredsrettens dom, som hevdes å bygge på en riktig fortolkning av odelsloven §16 fjerde ledd.
Kjetil og Ottar Ask inngikk sammen en 10-årig avtale med Søren Solberg om leie av innmarka på Sundbø kort tid før Kjetil ervervet eiendommen. Om fylkeslandbruksstyrets forutsetning i 1973 om sammenslåing og samdrift er gyldig eller ikke, har ikke noe å si. Olav Asks løsningskrav er ikke basert på fylkeslandbruksstyrets vedtak, men på odelsloven §16 fjerde ledd. Betydningen av fylkeslandbruksstyrets forutsetning ligger i at den innebærer slik godkjenning av ervervet som kreves etter §16 fjerde ledd - begrunnelsen for vedtaket viser at fylkeslandbruksstyret vurderte kjøpet av Sundbø som et rasjonaliseringskjøp i samsvar med jordloven formål.
Alle vilkårene etter §16 fjerde ledd er oppfylt. Sundbø er ervervet ved "friviljug handel", fylkeslandbruksstyret godkjente kjøpet i 1973 med den begrunnelse at Sundbø burde slås sammen med og drives sammen med Ask Vestgården, og Sundbø ble odelsfri ved at det ikke ble reist løsningssak.
Det er vist til avgjørelser i Rt-1989-1353, RG-1982-220, Sand herredsretts dom av 18. september 1989 i sak nr. 60/88 (Væting - Knutsen/Senumstad), Agder lagmannsretts dom av 18. november 1992 i sak 92-00175 A (Aarak-Aarak) og Agder lagmannsretts dom av 24. mai 1996 i sak 95-00729 A.
Olav Ask har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom, slutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Olav Ask tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten har funnet avgjørelsen tvilsom, og kan ikke se at forståelsen av odelsloven §16 fjerde ledd på angjeldende punkt er klarlagt verken ved tidligere rettsavgjørelser, uttalelser i lovforarbeidene eller på annen måte. Etter lagmannsrettens mening står man overfor et tilfelle hvor lovgrunnen for odelsloven §16 fjerde ledd tilsier at bestemmelsen bør få anvendelse, men hvor ordlyden kan sies å trekke i motsatt retning. Det skyldes klart nok at den aktuelle ervervssituasjon faller noe på siden av den typesituasjon §16 fjerde ledd er utformet med tanke på. Odelsloven §16 fjerde ledd annet punktum utvider bestemmelsen i 1. punktum til også å omfatte visse tilfeller av frivillig overdragelse av tilleggsjord. Lovgrunnen for annet punktum er at de odelsrettslige virkningene ikke bør avhenge av om tilleggsjorda er ervervet på formell måte gjennom bruk av statens forkjøpsrett, eller om ervervet er skjedd direkte mellom private parter uten fylkeslandbruksstyrets mellomkomst. Hvis det først er på det rene at tilkjøpet er jordlovmessig begrunnet, bør de odelsrettslige virkningene være de samme.
På den tid Kjetil Ask kjøpte Sundbø - i 1973, var lovhjemmelen for statens forkjøpsrett jordloven av 1955 kap. IV. Forkjøpsretten gjaldt, da som nå, "jord, skog og fjell og alle slags tilhøyrande rettar". Begrensningen lå i at formålet med å bruke forkjøpsretten måtte være i samsvar med jordloven §1. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at fylkeslandbruksstyret i 1973 - hvis Sundbø hadde blitt solgt til en kjøper utenfor slektskretsen etter dagjeldende jordlovs §11 - kunne ha benyttet statens forkjøpsrett til fordel for Ingeborg Ask som daværende eier av Ask Vestgården. Ut fra lovgrunnen for odelsloven §16 fjerde ledd kan det da argumenteres med at når Sundbø ble solgt til Ingeborg Asks eldste sønn, bør dette odelsrettslig likestilles med aktiv bruk av forkjøpsretten til fordel for moren. De reelle hensyn var de samme - det ble ansett for å være i samsvar med jordloven §1 at Sundbø og Ask Vestgården ble slått sammen til en driftsenhet, og det mente man å legge til rette for ved å unnlate å benytte statens forkjøpsrett i forbindelse med salget til Kjetil Ask.
Jarle Tjelland har nok rett i at det rent språklig er vanskelig å betegne Kjetil Asks erverv av Sundbø i 1973 som kjøp av tilleggsjord. Det man vanligvis tenker på i forbindelse med tilleggsjord er at det kjøpes til et mindre areal til utvidelse av driftsarealet på et eksisterende bruk. Det som skjedde i 1973 var at Kjetil Ask, som ikke eide noen eiendom fra før, kjøpte en gård som var på salg - med bebyggelse og det hele, og drev denne gården hele sin tid. Det er lite naturlig å kalle dette kjøp av tilleggsjord til den eiendommen Kjetils mor da eide og som broren Ottar senere overtok. Men etter lagmannsrettens mening må det være riktig å tolke begrepet "tilleggsjord" i odelsloven §16 fjerde ledd på bakgrunn av de foran nevnte bestemmelsene i jordloven av 1955, som gir begrepet en videre rekkevidde knyttet til området for anvendelse av statlig forkjøpsrett. Dette leder til at Kjetil Asks erverv av Sundbø bør anses som et kjøp av tilleggsjord i §16 fjerde ledds forstand, fordi det som nevnt ville ha vært lovhjemmel for å bruke forkjøpsretten til fordel for Ingeborg Ask og fordi fylkeslandbruksstyrets begrunnelse for ikke å gjøre det var at samdrift ville oppnås også på den måten.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Tvisten mellom partene gjelder et lovtolkningsspørsmål som domstolene tidligere ikke har tatt stilling til, og avgjørelsen har voldt tvil. Lagmannsretten er blitt stående ved at saksomkostninger heller ikke bør idømmes i ankesaken, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd i.f.
Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av juleferie og arbeid med andre saker. Det ble imidlertid avholdt domskonferanse umiddelbart etter avsluttet hovedforhandling i Kristiansand 18. desember 1997.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke.