LG-1998-1465
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-14 |
| Publisert: | LG-1998-01465 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trygderetten TRR-1997-02330 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01465. Anket til Høyesterett; Ankesaken heves, HR-2000-00016C . |
| Parter: | Saksøker: Jan Erik Opsahl (Prosessfullmektig: Advokat Odd Netteland, Stavanger). Saksøkt: Staten v/Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatflm. Therese Thommessen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Lunde. Lagdommer Skaar. Sorenskriver Stedal |
| Lovhenvisninger: | Folketrygdloven (1966) §11-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931), Yrkesskadetrygdloven (1958) §10, Trygderettsloven (1966) §23, Folketrygdloven (1997) §13-3 |
Saken gjelder spørsmål om den skade Jan Erik Opsahl ble påført 2 mars 1993 blir å vurdere som yrkesskade, jf folketrygdloven 17 juni 1966 nr 12 §11-4 nr 1 første ledd som lyder:
«Med yrkesskade forstås legemsskade eller sykdom forårsaket av arbeidsulykke.»
Stavanger trygdekontor mottok 13 desember 1993 melding om yrkesskade og fattet vedtak 16 desember 1993 hvor det ikke ble godtatt at det hadde skjedd en arbeidsulykke i lovens forstand. Etter å ha mottatt nærmere skadeforklaring fra Jan Erik Opsahl opplyste trygdekontoret i brev av 8 april 1994 at de tidligere vedtak ble fastholdt. Jan Erik Opsahl anket trygdekontorets vedtak og ved Fylkestrygdekontorets kjennelse av 8 mai 1996 ble trygdekontorets vedtak stadfestet. Denne kjennelsen ble påanket til Trygderetten av Jan Erik Opsahl ved ankeerklæring av 21 juni 1996. Trygderetten foretok etter dette skriftlig saksbehandling og avsa 11 juni 1998 kjennelse med slik slutning:
«Fylkestrygdekontorets kjennelse av 8 mai 1996 stadfestes.»
Jan Erik Opsahl har deretter brakt saken inn for Gulating lagmannsrett for å få prøvet lovligheten av Trygderettens kjennelse, jf Trygderettsloven 16 desember nr 9 §23. Det hevdes at Trygderetten har fattet en avgjørelse basert på uriktig lovforståelse. Staten v/Rikstrygdeverket har tatt til motmæle og anser Trygderettens lovforståelse å være rettmessig.
Lagmannsretten holdt hovedforhandling i saken i Stavanger tinghus mandag 6 september, jf trygderettsloven §23 tredje ledd 4 punktum. Jan Erik Opsahl møtte med prosessfullmektig advokat Odd Netteland og ga forklaring. For ankemotparten var rådgiver ved Rikstrygdeverket C Ingebriktsen til stede med prosessfullmektig regjeringsadvokat v/advokatfullmektig Therese Thommessen. Det ble ikke avhørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Ankende part Jan Erik Opsahl, v/prosessfullmektig advokat Odd Netteland, har i hovedsak hevdet:
Trygdemyndigheten og Trygderetten har tatt feil i lovforståelsen når Jan Erik Opsahls arbeidsskade ikke blir godkjent som å være skjedd ved en arbeidsulykke, jf den tidligere folketrygdlovens §11. Ved forståelsen av begrepet arbeidsulykke i folketrygdloven må man se hen til den utvidelse av begrepet som er skjedd blant annet gjennom praksis ved trygderettens tidligere kjennelser og de reelle hensyn som bærer bestemmelsen. Det er uomtvistet at ulykken skjedde i arbeidstiden på arbeidsstedet og at Opsahl var arbeidstager under utførelse av arbeid. Det er akseptert at arbeidsulykke omfatter forhold hvor man er utsatt for ekstraordinær belastning utenfor arbeidets ordinære ramme, jf lovforarbeidet i Yrkesskadeloven og Juridisk Teori og Trygderettens praksis. Den dagen ulykken inntraff var det ankommet stålplater som normalt skulle vært ferdigbehandlet ved levering, men denne gang var de ikke behandlet og det måtte sandblåses og males. Dette var Opsahls jobb. Oppdraget hastet. De andre medarbeiderne til Opsahl var ikke kommet på arbeid slik at Opsahl arbeidet alene. Platen skulle inn i et arbeidstelt hvor den skulle behandles. For å få den inn ble den kjørt av Opsahl med truck, men trucken gikk ikke tilstrekkelig inn i arbeidsteltet slik at Opsahl valgte å legge platen ned på en palle og så prøvde å vippe platen opp mot en bukk ved hjelp av truckgaflene. For å få platen på plass det siste stykket, jf at han ikke kom tilstrekkelig frem med trucken, valgte han selv å prøve å skyve platen over mot bukken. Platen stod før dette lent mot gafflene på trucken. Det var i denne arbeidsoperasjonen at han til slutt tok så kraftig i for å få platen på plass, at han ødela ryggen, fikk sterke ryggsmerter og det viste seg senere at to skiver i ryggen var skadet. Til tross for omfattende behandling og attføringsforsøk har han ikke maktet å være i arbeid siden hendelsen og han er nå 100 % ervervelsesmessig ufør. Det hevdes at det foreligger en ekstraordinær belastning, og Opsahl var ukjent med vekten på platen. Denne ekstraordinære belastning oppsto på grunn av at arbeidssituasjonen ble utført av flere, dvs Opsahl var ikke alene. Det hevdes at det lå utenfor den type arbeidsprestasjon og oppgave som kunne forventes utført sett med arbeidsgivers øyne og det bestrides at arbeidsoperasjonen fremtrer som kontrollert, jf at platen begynte å gli like før hendelsen. Det hele var en ekstraordinær belastning i en ekstraordinær situasjon og innenfor den utvidede fortolkning av arbeidsulykkebegrepet som man må legge til grunn som gjeldende rett.
Opsahl har nedlagt slik påstand:
«1. Trygderettens kjennelse av 11.06.98 oppheves.
2. Jan Erik Opsahl tilkjennes saksomkostninger.»
Staten v/Rikstrygdeverket, v/Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Therese Thommessen, har i hovedsak hevdet:
Flytting av platen var en normal arbeidsoperasjon for Opsahl. Problemet var at trucken ikke kom helt inn i teltet, og han forsøkte å vippe platen manuelt. Han fikk platen opp i en vippesituasjon og skulle selv skyve platen opp mot bukken hvor den skulle behandles. Han forsøkte flere ganger og først i siste forsøk brukte han all sin styrke og fikk en smell i ryggen. Han kan ikke ha vært i tvil om at egen muskelkraft var utilstrekkelig når han prøvde mer og mer flere ganger. Selv om platen veide 1 tonn, noe han ikke da var klar over, ville han likevel ha kjennskap til platens relative vekt når den står i en vippeposisjon og han må uansett ha forstått at den relative vekt var svært stor i forhold til egen styrke. Det avgjørende moment her er Opsahls egen erfaring med platens relative vekt. Slik platen sto representerte den ikke en fare for Opsahl selv eller andre arbeidstakere, ei heller for materiell skade forøvrig og den blokkerte ikke annet arbeid. Det var ikke noe fare for Opseth selv med hensyn til at platen skulle skli. Det er ubestridt at Opseth i siste forsøk pådro seg skaden og så meldte det som yrkesskade. Tilfellet er ikke slik at saksøker var utsatt for en påkjenning som var uventet eller som han ikke kunne unngå. Det rettslige utgangspunkt er at tunge løft i alminnelighet ikke kvalifiserer som skade påført som arbeidsulykke med mindre det skjer noe plutselig eller uventet. Det hele som skjedde var en del av en alminnelig arbeidsoppgave. Det å vippe platen må anses som en normal arbeidsoperasjon og må legges til grunn som et faktum. Opseth hadde 6 års erfaring i yrket og var klar over at platen veide flere hundre kilo. Situasjonen er ikke slik at han måtte handle for å avverge en skade på personell eller stor matriell skade og så yte maksimum. Etter rettspraksis kan det ikke henføres som arbeidsulykke.
Staten har nedlagt slik påstand:
«1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes sakens omkostninger.»
Lagmannsretten bemerker:
Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til å sitere fra den redegjørelse som Opsahl ga trygdekontoret i brev av 10 januar 1994 etter at han hadde mottatt avslag på sin første henvendelse. Det er denne beskrivelse av hendelsen som både Stavanger trygdekontor, Fylkestrygdekontoret og senere Trygderetten bygger på som faktum i saken.
«Det kom noen store stålplater (35 mm x 1,5 m x 2,5 m) fra Rosenberg til Kårstø, som hastet så mye at de kom ubehandlet. (Skulle bruke dem som shims.) Vanligvis kom de ferdig behandlet. Problemet var at platen veide flere hundre kg. Og trucken gikk ikke inn i teltet. Tårnet på trucken ble for høy. (Se flg. 1) Og det var ikke krane inne i teltet.
Jeg kjørte platen så langt trucken gikk inn, løftet tårnet opp. Gikk ut for å vippe platen mot støtten, (Se fig. 2). Først greide jeg ikke rikke platen, så brukte jeg mere og mere kraft, fikk litt bevegelse på platen, men den datt tilbake. Prøvde flere ganger og platen holdt på å skli på pallen. Derfor fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk til. Brukte all min kraft og platen vippet mot støtten, men jeg fikk akutte ryggsmerter. Jobbet ut dagen med meget store smerter.» (Etterpå følger en nærmere beskrivelse av skaden, behandling og etterfølgende utvikling, noe lagmannsretten ikke finner grunn til å gjengi her).
Lagmannsretten er kommet til at den hendelse som Opsahl ble utsatt for den 2 mars 1993 må anses som en arbeidsulykke og omfattes av folketryglovens §11-4 nr 1 første ledd.
Utgangspunktet er at det er domstolene som avgjør, i forbindelse med konkrete saker, hvordan loven er å forstå. Her vil naturlig nok den praksis som har utviklet seg av trygdemyndighetene, innklusiv Trygderettens praksis som trygdemyndighetene alltid følger, få stor vekt. Formålet med bestemmelsen i folketrygdloven §11-4 nr 1 første ledd, som nå er videreført i den nye folketrygdlov §13-3, er å gi den som blir skadet i yrkessammenheng et sterkere vern enn om samme skade var skjedd i andre sammenhenger. Forutsetningen er at skaden skjedde i arbeid, på arbeidsstedet og i arbeidstiden. Det følger av dette at det er arbeidstakerne som vernes. Men lovgiver har tatt det standpunkt at ikke enhver skade som er påført under slike omstendigheter er omfattet. I loven er det kommet til uttrykk som at det må være skjedd en yrkesskade og som loven sier det:
«Med yrkesskade forstås legemsskade eller sykdom forårsaket av arbeidsulykke.»
Praksis i trygderetten har utviklet dette nærmere til at skadelidte må ha vært utsatt for en ulykkesartet hendelse av markert karakter som ligger utenfor arbeidets alminnelige ramme. Dette skulle vise at om arbeidstakeren ble påført skade som del av det ordinære arbeid og innen dens ramme, dekkes det ikke som yrkesskade. Praksis viser eksempler på at om en postbetjent som løfter sekker, løfter en sekk som er større en vanlig, så vil løfteskaden ikke være dekket. En lærer som i løpet av en skoledag er med på å flytte 80 pulter og derved ødelegger ryggen, er ikke dekket da dette må regnes som innenfor arbeidets alminnelige rammer. På den annen side har en kokk som må bøye seg ned for å ta frem en kartong med 10 kg egg under en hylle, fått dekning når ryggen ble skadet, bl a på grunn av at noen av eggene var knust og kartongen hang fast i gulvet slik at når det ble løftet forstrakk vedkommende seg. Lagmannsretten har fra partene fatt seg forelagt en rekke lignende avgjørelser og bemerker her at grensedragningen i en rekke tilfeller kan virke noe sublim, og i en del saker synes avslagene å være harde overfor skadelidte. Det burde være et utgangspunkt at man i sitt daglige arbeid ikke må påregne å bli skadet, det enten man betrakter den aktuelle arbeidsoperasjon som innen eller utenfor arbeidets alminnelige ramme. En ramme som det ikke alltid er like lett å far klarhet i.
Bakgrunnen for bestemmelsen i folketrygdloven § i 1-4 nr 1 første ledd var den tidligere lov om ulykkestrygd for industriarbeidere, fra 1931, hvor ytelse var avhengig av at skade var voldt ved «bedriftsulykke», noe som ble erstattet av «arbeidsulykke» i yrkesskadetrygdloven av 1958, uten at det var ment noen realitetsendring. I forarbeidene til folketrygdloven av 1966 er det ikke noen nærmere drøfting av begrepet arbeidsulykke. Det samme var tilfelle med de forannevnte lovforgjengerne. Om bestemmelsen i §11-4 nr 1 første ledd er det kun bemerket at den i det vesentlige samsvarer med yrkesskadeloven §10. Den praksis man i dag har, er basert på en rekke av Trygderettens kjennelser, samt naturligvis trygdemyndighetenes egen praksis i forbindelse med tilståelse/avslag av søknader om yrkesskadeserstatning. Generelt om praksis kan vises til at den etter hvert noe «strenge» praksis for å tilstå yrkesskadetrygd er med årene blitt noe «mildere», jf den utredning Ole-Erik Øie foretar i «Trygderetten og dens rettsanvendelse» s 399 flg.
Om vilkåret yrkesskade og hva som må regnes som «arbeidsulykke» kan vises til den inngående analyse som foretas av Nils Nygaard/Gudrun Holgersen i «Trygderett Lovforståelse - analysemetode og begrep», Bergen 1994. Det vises til tre kjennemerker på ulykke: ytre påkjenning eller belastning, utenfor rammen av en ordinær arbeidsprestasjon, og at skaden må ha skjedd uventet eller uforutsett. Vilkåret om ytre påkjenning er et undervilkår av vilkåret om at påkjenningen må falle utenfor rammen av en ordinær arbeidsprestasjon.
«Dersom det ikkje kan påvisast slike ytre faktorar, kan likevel skaden falla utanfor ramma av ein ordinær arbeidsprestasjon, slik at vedkommande har krav på yrkesskadetrygd. Men då er spørsmålet vanskelegare. Her vil sjølve arbeidsprestasjonen stå som den relevante påverknadsfaktoren. På ein måte er arbeidsprestasjonen ein ytre påverknad, som ved ryggskade, muskelslit ved ekstra harde tak. Dette i motsetnad til indre årsaker, til dømes hjarteinfarkt.» (Nygaard/Holgersen side 240).
Vilkåret om en «ulykke» betyr at det må ha skjedd noe uventet eller plutselig. Men dette kan synes noe neddempet og avgjørende kan synes å være at det har forekommet en «hendelse» slik at påvirkning over tid skulle falle utenfor, jf til dette Nygaard/Holgersen side 243/244.
Ser man så til den aktuelle sak, og det saksforhold som her er lagt til grunn, er det uomtvistet at skaden skjedde under arbeid, i arbeidstiden og på arbeidsplassen. Det bemerkes her at selve hendelsesforløpet, tiden fra Opsahl - etter at det ble klart at trucken ikke kom inn i arbeidstaket som planlagt, og etter at han hadde fått manøvrert platen i skråstilling slik at den hvilte mot truckgaffelen - og han begynte å forsøke å vippe den på plass manuelt, gikk det ca 20 sekunder til skaden inntraff. Dvs fra han første gang prøvde å vippe platen på plass, herunder at platen gled litt, slik at han bestemte seg til å gjøre en siste kraftanstrengelse, og til da skaden inntraff. Dette er ikke særskilt omtalt i det faktagrunnlag som er lagt til grunn av Trygderetten, men oppfattes ikke heller å være i strid med dette slik det er blitt bedømt. Poenget er at det gikk relativ kort tid fra Opsahl gjorde sitt første forsøk på å vippe platen over til skaden skjedde, og dette må kunne falle inn under hva som i teorien er uttrykt som en «hendelse». Imidlertid, uår lagmannsretten finner at skaden .går inn som yrkesskade er ikke dette så sentralt.
For lagmannsretten er det sentrale at etter omstendighetene anses hans arbeidsprestasjon og det som forårsaket ulykken, å falle utenfor det som betegnes som arbeidets alminnelige ramme. Opsahls oppgave angjeldende dag var å sandblåse og male plater som var kommet til Kværners anleggsplass på Kårstø. Han hadde fått beskjed om at arbeidet hastet, og han satte i gang om morgenen før andre arbeidskolleger var ankommet. Den normale måte å håndtere arbeidet på var å bruke truck. Platen, som viste seg å veie 1012 kilo, var av ham anslått til å veie flere hundre kilo. En normal arbeidsoperasjon ville være å kjøre trucken inn i arebeidsteltet, og plassere platen opp mot en arbeidsbukk ved hjelp av trucken. Det normale ville være å få platen i en slik posisjon uten bruk av håndkraft. På grunn av at trucken ikke kom tilstrekkelig inn i arbeidsteltet, fant Opsahl det nødvendig å gjennomføre arbeidsoperasjonen slik det fremgår av hans senere skadeforklaring gjengitt ovenfor. Når Opsahl i denne situasjon prøvde å vippe platen på plass manuelt, var dette etter lagmannsrettens vurdering utenfor arbeidets alminnelige ramme i den situasjon han der var i. Det forhold at platen i denne forbindelse gled litt, utgjorde ikke i seg selv noen risiko for skade på personell eller materiell. Men det førte til at han der og da bestemte seg for å gjøre en siste kraftanstrengelse for å få platen på plass; jf skadebeskrivelsen som her lyder: «Derfor fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk til». Når Opsahl her gjorde en kraftanstrengelse som påførte ham akutte ryggsmerter, og som siden har vist seg å være så alvorlige at han i dag er 100 % ervervsmessig ufør, finner lagmannsretten at dette er skjedd ved en slik hendelse som ligger utenfor arbeidets normale ramme og at det kan henføres som arbeidsulykke etter folketrygdloven §11-4 nr 1 første ledd.
Etter lagmannsrettens oppfatning har Trygderettens lovforståelse her vært feil, og trygderettens kjennelse blir etter dette å oppheve i samsvar med Opsahls påstand.
Opsahl har krevd seg tilkjent saksomkostninger, og tilkjennes det under henvisning til tvistemålsloven §172 første ledd. Advokat Netteland har innlevert omkostningsoppgave på til sammen kr 45.515, hvorav salær for lagmannsrettens behandling utgjør kr 22.500 og omkostninger/salær før lagmannsrettens behandling utgjør kr 21.500. Resten, kr 1.765, er utgifter. Regjeringsadvokaten har protestert mot omkostningskravet for utgifter før lagmannsrettens behandling. Advokat Netteland har her vist til at utgifter i forbindelse med den forvaltningsmessige behandling har vært en nødvendig forutsetning for å få saken behandlet ved lagmannsretten, samt vist til Rt-1967-69 og Rt-1963-251.
Lagmannsretten finner at omkostningskravet blir å godta i sin helhet som nødvendige omkostninger i saken for å få den tilfredstillende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd første punktum.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Trygderettens kjennelse av 11 juni 1998 i ankesak nr 97/02330 oppheves.
2. I saksomkostninger for lagmannsrettens betaler Staten ved Rikstrygdeverket til Jan Erik Opsahl kr 45.515 - kronerførtifemtusenfemhundreogfemten 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.