LG-1999-1958
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-30 |
| Publisert: | LG-1999-01958 |
| Stikkord: | Merverdiavgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 98-03061 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01958 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00013. |
| Parter: | Ankende part: Ketil Gangstø (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Ove Soltvedt). Motpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Bjørn Solbakken. Ekstraordinær lagdommer Nils T. Selvik. Sorenskriver Christian Fr. Wyller |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §55, Tvistemålsloven (1915) §153, §180, §56 |
Ketil Gangstø drev lastebiltransport i Bergen under personlig firma Ketil Gangstø Transport.
Oppdrag fikk han gjennom medlemskap i Transportsentralen Leiebilkontoret AL. Han skaffet også oppdrag på egen hånd. Virksomheten ble registrert i merverdiavgiftsmanntallet i september 1986.
Den 14. mars 1989 ble GKE Transport AS stiftet. Styre var Edgar Gangstø som var far til Ketil Gangstø. Ketil Gangstø drev nå sin transportvirksomhet i aksjeselskapet og slik at f.eks. Transportsentralen Leiebilkontoret AL foretok avregning i forhold til dette. Virksomheten til aksjeselskapet ble ikke meldt til avgiftsmyndighetene samtidig som Ketil Gangstøs personlige firma heller ikke ble meldt ut av avgiftsregisteret. På tiden for overgang til aksjeselskap var Ketil Gangstø i en anstrengt økonomisk situasjon grunnet problemer knyttet til et lastebilkjøp. Han forsømte å sende inn omsetningsterminoppgaver til avgiftsmyndighetene og fra 2. avgiftstermin 1989 til 5. avgiftstermin 1990 ble merverdiavgiften for Ketil Gangstøs personlige firma ansatt ved skjønn. Situasjonen var så psykisk belastende at han fikk «postkasseskrekk» som medførte at han ikke åpnet postforsendelser han mottok. Det gjaldt også brev fra fylkesskattekontoret. For aksjeselskapet ble det ikke fastsatt noen avgift fordi selskapet som nevnt ikke var meldt til avgiftsmyndighetene. Den 27. september 1990 ble det fremmet konkursbegjæring mot Ketil Gangstø for ubetalt merverdiavgift. Konkursbegjæringen ble tatt til følge 12. oktober 1990. Den 14. oktober 1991 ble GKE Transport AS tatt under konkursbehandling etter at selskapet var begjært tvangsoppløst fordi aksjekapitalen ikke var fullt innbetalt innen fristen.
I 1998 forsøkte Ketil Gangstø med bistand av en oppnevnt medhjelper å få til gjeldsordning. Denne lot seg ikke gjennomføre da kreditorlisten viste at 69% av gjelden var til det offentlige.
For å få en gjeldsandel til det offentlige som ikke var mer enn 60% søkte Ketil Gangstø ved brev av 1. juli 1998 til Hordaland fylkesskattekontor om endring av beregningen av merverdiavgiften. Endringen skulle bestå i at merverdiavgift som var pådratt under driften av aksjeselskapet skulle tilordnes dette og ikke Ketil Gangstø personlig. Hordaland fylkesskattekontor avslo ved brev av 2. juli 1998 å foreta noen endring. Ved brev av 29. juli 1998 klaget Ketil Gangstø over avslaget, men dette ble opprettholdt ved fylkesskattekontorets brev av 11. august 1998. Som begrunnelse for avslaget anfører fylkesskattekontoret: «Under henvisning til at det er gått vel 8 år siden vedtakene ble fattet, samt at det ikke er ført regnskap hverken for det personlige selskapet eller aksjeselskapet som ble etablert med faren Edgar Gangstøe som styreformann og daglig leder, vil de foretatte skjønnsfastsettelsene ikke bli tatt opp til ny behandling.»
Ved stevning 29. oktober 1998 gikk Ketil Gangstø til søksmål mot staten v/Finansdepatementet med påstand om at skjønnsfastsettelsen av merverdiavgift i perioden 2. termin 1989 til og med 5. termin 1990 skulle kjennes ugyldig overfor Ketil Gangstø.
Bergen byrett avsa 16. juni 1999 dom med slik domsslutning:
1. Saksøkte frifinnes.
2. Ketil Gangstø dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte staten sakens omkostninger med kr 24.303 - treogtyvetusentrehundreogtre - med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Det bemerkes at det i byrettens domsslutning pkt. 2 er en uoverensstemmelse mellom beløpets størrelse angitt med tall og med bokstaver. I henhold til saksomkostningsoppgaven er det angitte tall kr 24.303 det riktige beløp.
Dommen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 25. september 2000. Ketil Gangstø møtte og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Ketil Gangstø, har i det vesentlige anført at fylkesskattekontoret skulle ha endret tilordningen av avgift mellom Ketil Gangstø og aksjeselskapet da man fikk opplysningene om aksjeselskapet. Det måtte være en forpliktelse for fylkesskattekontoret å foreta slik endring. Gjennom bokettersynet fremskaffet fylkesskattesjefen selv opplysninger om forholdene for 1990. Dersom disse opplysningene hadde vært fremskaffet i 1989 ville man helt sikkert ha endret tilordningen på det tidspunkt. Det forelå et reelt aksjeselskap som var registrert og med eget styre og revisor. Selskapet var ikke registrert i merverdiavgiftmanntallet, men det er ikke nødvendig for å ilegge avgift. Når man foretok en skjønnsmessig fastsettelse av avgift overfor Ketil Gangstø, men senere fikk kunnskap om at Ketil Gangstø personlig ikke hadde noen virksomhet, men at virksomheten ble drevet i aksjeselskapet, skulle man ha omgjort den skjønnsmessige avgiftsberegningen. Det foreligger et reelt aksjeselskap som ville blitt ilagt avgift dersom forholdet ville blitt klarlagt tidligere. På den bakgrunn skulle beregningen av avgift vært endret.
Det bestrides at Ketil Gangstø hadde utvist passivitet, selv om han ikke foretok seg noe etter konkursen bortsett fra å søke gjeldsordning. Ketil Gangstø hadde neppe tilstrekkelige kunnskaper til å imøtegå Fylkesskattekontoret. Han ville fått beskjed om å fremskaffe et regnskap for virksomheten, hvilket han var ute av stand til. Ketil Gangstø brukte den kunnskap han fikk fra sine medhjelpere. Spørsmålet om passivitet må sees ut fra hvilke kunnskaper vedkommende person hadde.
Den ankende parts hovedsyn er at aksjeselskapet skal tilordnes inntekt fra det ble stiftet og til det gikk konkurs. I utgangspunktet skal alt som var av inntekter i denne perioden tilordnes aksjeselskapet. Subsidiært hevdes at det som ble avdekket ved Fylkesskattekontorets kontrollrapport hvor avgiften for 1990 ble beregnet til kr 32.697 tilordnes aksjeselskapet og reduseres for Ketil Gangstø personlig.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Skjønnsfastsettelse foretatt av Hordaland Fylkesskattekontor for medverdiavgift i perioden 2. termin 1989 til og med 5. termin 1990 oppheves.
2. Staten v/Hordaland fylkesskattekontor dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Staten v/Finansdepartementet, har i det vesentlige anført at byrettens dom i resultat er riktig og bør stadfestes. Fra den ankende parts side er det ikke anført noen mangler ved vedtakene om skjønnsansettelse av merverdiavgift da de ble fattet. Den skjønnsmessige fastsettelse av avgiften skjedde med hjemmel i merverdiavgiftsloven §55 nr. 1 og slik at den ble fastsatt til gjennomsnittlig erlagt avgift for de 2 seneste år. Den ankende part argumenterer mer ut fra merverdiavgiftsloven §56 om endring hvilket er et annet tema enn det som er sakens gjenstand.
Det er erkjent at avgiftsmyndighetene ikke hadde kunnskap om aksjeselskapet som et annet avgiftssubjekt da vedtakene om skjønnsfastsettelse ble fattet. Senere opplysninger endrer ikke gyldigheten av vedtaket. Det følger også av deklarasjonsprinsippet som går ut på at avgiftsvedtaket skal fattes på grunnlag av de opplysninger som den avgiftspliktige legger frem. Det vises også til Rt-1995-1768. I foreliggende sak har man derfor gyldig vedtak, og man har nektet å gjøre noe med disse fordi det er en rekke uavklarte forhold. Det er ikke grunnlag for å endre de vurderinger som lå til grunn for den opprinnelige tilordningen.
Subsidiært anføres at alminnelige passivitetsvirkninger må føre til at avgiftsfastsettelsen ikke nå kan tas opp igjen. Den lange tid som er gått siden vedtakene ble fattet medfører at ethvert krav om ny vurdering av vedtakene er bortfalt. Sakens totalitet med manglende regnskapsføring og en rekke uavklarte forhold tilsier at det er riktig å tilordne avgiften til den ankende part personlig.
Merverdiavgiftsloven §56 er ikke et tema for lagmannsretten. Den angår et etterfølgende forhold.
Bestemmelsen er en kompetansebestemmelse. Fylkesskattekontorets skjønnsmessige vurderinger kan heller ikke overprøves av retten som ikke kan sette seg i forvaltningens sted. Det foreligger ikke vilkårlighet eller andre mangler ved skjønnet.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem.
Lagmannsretten kan, slik det også er anført av ankemotparten, ikke se at det er påberopt mangler ved vedtakene om skjønnsfastsettelse av merverdiavgift da disse ble truffet for de angjeldende terminer. Det er på det rene og erkjent at avgiftsmyndigheten ikke hadde kunnskap om aksjeselskapet da det ble fastsatt skjønnsmessig avgift for den ankende part personlig. Han hadde ikke meldt opphør til avgiftsmanntallet for sitt personlige firma, og det er også på det rene at aksjeselskapet ikke ble innmeldt til avgiftsmanntallet. Den skjønnsmessige avgift er således fastsatt på grunnlag av de opplysninger Ketil Gangstø selv hadde gitt til avgiftsmyndighetene. Disse opplysningene inneholdt intet om aksjeselskapet. Det er ikke påberopt at vedtakene skulle være vilkårlige eller uten hjemmel. Etter deklarasjonsprinsippet skal avgiftsmyndighetene bygge på den avgiftspliktiges opplysninger. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen plikt for avgiftsmyndigheten til å endre vedtaket om det senere skulle komme andre opplysninger. Avgiftsvedtaket blir derfor ikke ugyldig selv om det senere bringes på det rene at omstendighetene var andre enn de man bygget på da avgiften ble fastsatt. Avgiftsmyndighetene kan imidlertid etter en skjønnsmessig vurdering velge å endre fastsettelsen. Dette er en skjønnsmessig avgjørelse som i utgangspunktet ikke kan overprøves av domstolene. Det synes imidlertid klart at forhold som at det har gått lang tid, og at saken er mangelfullt opplyst f.eks ved at det ikke foreligger regnskaper, lett kan føre til at man etter en skjønnsmessig vurdering ikke vil ta avgiftsfastsettelsen opp igjen. Lagmannsretten kan ikke se at det i så måte er grunnlag for å overprøve det skjønn som i foreliggende sak er utvist av avgiftsmyndigheten.
Spørsmål om endring av avgiftsvedtaket etter merverdiavgiftsloven §56 er tatt opp med fylkesskattekontoret av den ankende part. Fylkesskattekontoret avslo endelig ved brev av 11. augsut 1998 å foreta noen endring. Dette vedtak er ikke gjenstand for søksmål og omfattes derfor ikke av saken. Det kan likevel tilføyes at spørsmålet om endring av vedtaket er en skjønnsmessig avgjørelse som ikke uten videre kan overprøves av domstolene.
Etter dette blir ankemotparten å frifinne. Lagmannsretten vil dog tilføye at saken egentlig dreier seg om å få tilrettelagt et grunnlag for gjeldsforhandling. Saken viser at det kan oppstå en motstrid mellom på den ene side lovgiverens ønske om å tilrettelegge for gjeldsforhandling og på den annen side det særlige vern om offentlige krav under slik gjeldsforhandling, slik at en ellers tilsynelatende fornuftig gjeldsforhandling utelukkes pga en teknisk tilordning av avgften som synes uten vesentlig betydning for provenyet. Lagmannsretten antar at avgiftsmyndighetene bør ha en særlig grunn til å være oppmerksom på dette.
Byrettens dom pkt. 1 stadfestes, mens lagmannsretten utformer ny konklusjon for pkt. 2 på grunn av den skrivefeil det er redegjort for ovenfor.
Det er påstått saksomkostninger. Den ankende part har tapt saken fullstendig og må pålegges å erstatte ankemotparten sakens omkostninger jf tvistemålsloven §180. Regjeringsadvokaten har inngitt omkostningsoppgave som legges til grunn. Omkostningene settes til kr 17.390.
Dommen er enstemmig. Den er avsagt ved sirkulasjon, fr. tvistemålsloven §153.
Domsslutning:
1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Ketil Gangstø dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte staten sakens omkostninger for Bergen byrett med kr 24.303 - tjuefiretusentrehundredeogtre - med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
3. Ketil Gangstø dømmes til 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte staten v/Finansdepartementet sakens omkostninger for Gulating lagmannsrett med kr 17.390 - syttentusentrehundreognitti - med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.