LB-2000-1808
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-10 |
| Publisert: | LB-2000-01808 |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-01820 M/04 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01808 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: Advokat Tor Kjærvik). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Byfogd Lars Borge-Andersen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965), Straffeloven (1902) §27, §52, Veitrafikkloven (1965) §17, §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §436 |
A er født den *.*. 1981 og bor i - - veien 52 A, Oslo. Han arbeider som elektrikerlærling og har en netto inntekt på kr 5.200,- pr. måned samt studielån. Han er samboer og uten forsørgelsesbyrde.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo politidistrikt 9. februar 2000 er A satt under tiltale ved Oslo byrett for forseelse mot:
Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §17, annet ledd
hvoretter eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådighet over den, plikter å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den.
Grunnlag er følgende forhold:
Søndag 19. september 1999 ca kl. 0055 i Sandstuveien i Oslo overlot han sin bil med reg.nr. DE ... til B uten å forvisse seg om at B fylte vilkårene for å føre den. B var ved anledningen påvirket av alkohol og innehadde ikke gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner.
Oslo byrett avsa den 16. mai 2000 dom med slik domsslutning:
A, f. *.*..81 frifinnes.
Om det nærmere saksforhold og tiltaltes personlige forhold vises til Oslo byretts dom og lagmannrettens bemerkninger nedenfor.
Påtalemyndigheten har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 13. juni 2000 ble påtalemyndighetens anke henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt den 9. januar 2001. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om at tiltalte idømmes en straff av fengsel i 21 dager som gjøres betinget med en prøvetid på to år. Det er videre nedlagt påstand om at han idømmes en bot til statskassen på 6.000 kroner, subsidiært femten dager fengsel.
Forsvareren har nedlagt påstand om frifinnelse.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte lørdag kveld den 18. september 1999 var på fest på Velhuset på Abildsø. Han ankom i egen bil, men skulle overnatte hos en kamerat i nabolaget. Festen ble avholdt i anledning fødselsdagen til en venninne, og det var omkring 20-30 deltagere på festen, hvorav mange ikke kjente hverandre fra før. Gjestene hadde selv med seg drikkevarer, og festen foregikk i flere rom og over to etasjer.
Ifølge egen forklaring drakk tiltalte en del øl, og tok en drink. I løpet av kvelden ble han det han selv har karakterisert som «passe full». Ut på kvelden fikk han kontakt med en kamerat, B, som han kjente svært godt fra noen år tilbake. Det var et hyggelig gjensyn. Etter en kort prat festet de videre hver for seg, og i forskjellige deler av lokalet, men gjenopptok kontakten omkring midnatt. Tiltalte fortalte om sitt nyervervede førerkort og den bilen han nettopp hadde fått. B, som var ett år eldre, fortalte at også han hadde førerkort. De gikk ut for å se på bilen, og sammen med to andre venner ble de etter en stund enige om å kjøre en tur til Oslo sentrum. Tiltalte erklærte at han ikke kunne kjøre, pga alkoholinntaket. B sa at han ikke hadde drukket og var edru, slik at han kunne kjøre. Alle fire satte seg i bilen, med B som fører. Etter kort tid ble de stoppet av uniformert politipatrulje, som reagerte på at bilen kjørte uten baklys.
Polititjenestemennene Romuld og Øvergaard har forklart under ankeforhandlingen at samtlige fire var synlig beruset. Ingen av ungdommene, som alle var gått ut av bilen, var villige til å fortelle hvem som hadde kjørt. Samtlige ble tatt med på politistasjonen, og det ble etter hvert klarlagt at B hadde vært sjåfør. Blodprøve tatt av ham den 19. september 1999 kl 0250 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet med promille med minsteverdi, etter fratrukket sikkerhetsmargin, på 1,16. Undersøkende lege har ved den kliniske undersøkelsen krysset av for at B var «tydelig alkoholpåvirket». B er senere domfelt for overtredelse av vegtrafikkloven §22 første ledd.
Objektivt sett er det ingen tvil om at tiltalte har overtrådt bestemmelsen i vegtrafikkloven §17 annet ledd, idet han har overlatt sin bil til en person som var beruset, jf. ovenfor, og det viste seg dessuten at B ikke hadde førerkort. Lagmannsretten finner at også de subjektive betingelser for straffeskyld er til stede, og vil i den forbindelse bemerke:
Vegtrafikkloven §17 annet ledd krever at den som overlater bilen sin til andre, skal forvisse seg om at vedkommende fyller vilkårene for å føre motorvogn. I uttrykket «forvisse» ligger krav om kunnskap, ikke bare tro, jf. Rt-1974-1125. Ikke bare den forsettlige, men også den uaktsomme overtredelse av bestemmelsen er straffbar, jf. vegtrafikkloven §31. Det er tilstrekkelig for domfellelse at overlateren burde forstått at den han overlot kjøringen til ikke fylte vilkårene.
Høyesterett har gjennom flere avgjørelser oppstilt strenge krav til overlaterens undersøkelses- og aktsomhetsplikt.
Når det gjelder førerkort, uttalte Høyesterett i Rt-1968-560 bl.a følgende:
I noen monn vil det kunne være et skjønnsspørsmål hvor meget man skal forlange før man kan si at en person har forvisset seg om at en annen fyller vilkårene for å føre bil. Men når det dreier seg om personer som er ukjente for hverandre og som møtes en kveld på restaurant..., kan det ikke være tilstrekkelig bare å spørre om vedkommende kan kjøre bil. Det må under enhver omstendighet bringes på det rene at den annen har førerkort; dette er det også enkelt å forvisse seg om ved selvsyn, idet førerkort skal være tilstede under kjøringen.
I nærværende sak hadde tiltalte og B kjent hverandre gjennom hele oppveksten, men de hadde ikke hatt kontakt de siste par årene. Tiltalte hadde derfor ingen andre opplysninger om Bs eventuelle førerkort, enn det B selv fortalte denne kvelden. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det da ikke være tilstrekkelig å stole på Bs utsagn uten nærmere undersøkelser, jf. Høyesteretts uttalelse ovenfor.
Når det gjelder å bringe klarhet i om den som får kjøre bilen er påvirket av alkohol, stilles tilsvarende strenge krav til undersøkelsesplikten. Det er lagmannsrettens oppfatning at tiltalte i nærværende sak ikke hadde gjort nok for å skaffe seg den nødvendige kunnskap om hvorvidt B var påvirket av alkohol i vegtrafikklovens forstand. Han valgte å stole på Bs eget utsagn uten å stille ytterligere spørsmål, til tross for at de bare hadde tilbragt en kort del av kvelden sammen, i et lokale fullt av ungdom og med stor tilgjengelighet på alkohol. I en slik situasjon er det ikke tilstrekkelig at tiltalte mente å kjenne B som en god og pålitelig venn fra noen år tidligere. Med den promille B viste seg å ha, må det nødvendigvis ha luktet alkohol av ham. Dette ville tiltalte merket dersom han selv hadde vært edru. I denne forbindelse vises også til at begge polititjenestemennene som stoppet bilen oppfattet samtlige fire som synlig beruset. Videre vises til undersøkende leges konklusjon. Aktsomhetskravet kan ikke lempes fordi bileierens observasjonsevne er nedsatt pga egen alkoholpåvirkning, jf. Rt-1976-1407.
Etter dette må tiltalte dømmes i overensstemmelse med tiltalebeslutningen.
Tiltalte er tidligere ustraffet. Når det gjelder straffutmålingen har lagmannsretten ikke noe spesielt å bemerke, verken i skjerpende eller formildende retning. Straffen settes til fengsel i 21 dager, og slik at fullbyrdelsen utsettes med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §52 flg. Under henvisning til at tiltalte er lærling med svært lav inntekt, og at han etter det opplyste skal avtjene verneplikten fra høsten av, finner lagmannsretten at boten passende kan settes til 3.000 kroner, jf. straffeloven §27.
I tilfelle boten ikke betales, settes den subsidiære fengselsstraffen til 10 dager.
Saksomkostninger er ikke påstått, idet det er påtalemyndigheten som har erklært anke. Følgelig skal slike ikke ilegges, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1981, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf. §17 annet ledd til en straff av fengsel i 21 -tjueen- dager. Straffens fullbyrdelse utsettes i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 -to- år. Han idømmes en bot til statskassen på 3.000 -tretusen- kroner, subsidiært fengsel i 10 -ti- dager.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.