LA-2000-948

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-17
Publisert:	LA-2000-00948
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Nedenes herredsrett nr. 00-00062 A - Agder lagmannsrett LA-2000-00948 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00053.
Parter:	Ankende part: Jon Fredrik Vogt (Prosessfullmektig: Advokat Rasmus Asbjørnsen). Ankemotpart: Arne Ove Jomås (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte).
Forfatter:	Lagdommer Karl-Einar Knudsen, formann. Lagdommer Nils Simonsen. Lagdommer Erik Holth
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §9, Odelsloven (1821), Odelsloven (1974) §79, Grunnloven (1814) §97, Tvistemålsloven (1915) §180, Vergemålsloven (1927) §58, §43, §77, §8

Saken gjelder tvist om odelsløsningrett.

Eiendommen gnr 58 bnr 3 og bnr 4 i Froland (heretter: eiendommen) ble ved kjøpekontrakt datert 25. august 1998 solgt fra Magne Thomassen til Arne Ove Jomås.

Spørsmålet er om Jon Fredrik Vogt har rett til å løse eiendommen på odel. Vogt er Thomassens nevø.

Sakens forhistorie.

I desember 1974 overdro Sigrid Sjeggestad eiendommen til sin datter Aud Sjeggestad. Overdragelsesdokumentet «Kjøpekontrakt og skjøte» er datert 10 desember, skjøtet ble tinglyst 16. desember og eiendommen ble overtatt av Aud Sjeggestad 15. desember 1974.

Aud Sjeggestad hadde en eldre søster Gerd Vogt, som er mor til ankende part, Jon Fredrik Vogt. Han er født xx.xx.1961.

Det er uomtvistet at det ved overdragelsen i 1974 hvilte odel på eiendommen, at både Gerd Sjeggestad, Aud Vogt og Jon Fredrik Vogt hadde odelsrett til denne og at overdragelsen utløste rett for Gerd Vogt og Jon Fredrik Vogt til å løse eiendommen på odel.

Det ble ikke tatt skritt til å reise løsningssak i forbindelse med denne overdragelsen fra noen av de to.

Aud Sjeggestad satt med eiendommen inntil hun døde i februar 1998. I følge det opplyste overtok enkemannen, Magne Thomassen, da boet i uskifte. Aud Sjeggestad og Magne Thomassen var barnløse. I august samme år inngikk Thomassen kontrakt om salg av eiendommen til Arne Ove Jomås. Jomås fikk konsesjon i januar 1999 og skjøte ble tinglyst i februar 1999.

Jon Fredrik Vogt har fremmet krav om odelsløsning overfor Arne Ove Jomås. Spørsmålet er om Jon Fredrik Vogt har tapt sin odelsrett ved at han eller moren ikke gjorde den gjeldende i forbindelse med salget i desember 1974.

Den nevnes at Arne Ove Jomås i forhold til sakens tvistetema ikke har noen odelsrettslig tilknytning til eiendommen.

Sakens behandling for domstolene.

Jon Fredrik Vogt v/ advokat Bjarne Gjørven stevnet den 18. januar 2000 Arne Ove Jomås for Nedenes herredsrett og la i stevningen ned påstand om løsningsrett for Vogt. Jomås v/ advokat Helge Tofte innga tilsvar og påsto seg frifunnet.

Advokat Gjørven meddelte i prosesskriv 7. april 2000 at hans oppdrag for Vogt var avsluttet. Under hovedforhandlingen for herredsretten hadde Vogt ikke prosessfullmektig.

Nedenes herredsrett avsa de 13. april 2000 dom med slik slutning:

«1. Arne Ove Jomås frifinnes

2. Jon Fredrik Vogt dømmes til innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne dom å betale Arne Ove Jomås kr 12.000,- tolvtusen- til dekning av saksomkostninger.»

Herredsretten fant at Vogt hadde hatt adgang til å bruke odelsretten før odelsloven av 1974 trådte i kraft og at det da var §9 annen setning i odelsloven av 1821 som kom til anvendelse. Da odelsretten ikke var gjort gjeldende innen 3 år etter ovedragelsen i desember 1974 fallt både løsningsretten og odelsretten bort.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Vogt v/ advokat Rasmus Asbjørnsen innga rettidig anke til Agder lagmannsrett. Anken gjelder dommens innhold og er angitt å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Jomås v/ advokat Tofte tok til motmæle og påsto herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i tinghuset i Arendal den 8. november 2000. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Vogt avga forklaring.

Med hensyn til faktum står saken i samme stilling som den gjorde for herredsretten.

I det følgende benevnes lov om odelsloven og åsetesretten av 28. juni 1974 som odelsloven. Odelsloven av 26. juni 1821 med senere tilleggslover benevnes odelsloven av 1821.

Jon Fredrik Vogt har i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er feil på grunn av feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse.

I henhold til odelsloven §77 er hovedregelen at odelsloven får anvendelse fra 1. januar 1975. Odelsloven §43 kommer derved til anvendelse også på odelsrett som er etablert under odelsloven av 1821. Det følger av odelsloven §43 at eiendommen kan løses på odel.

Odelsloven §79 første ledd kommer ikke til anvendelse fordi Vogt ikke kan anses å hatt «høve til» å bruke odelsretten før de nye reglene tok til å gjelde.

Det bestrides ikke at preskribsjonsfristen begynte å løpe i desember 1974 med den virkning at eiendommen ikke kunne løses på odel med utgangspunkt i overdragelsen fra 1974. Selv om preskribsjonsfristen slik sett startet sitt løp må det tas stilling til om den odelsberettigede hadde «høve til» å bruke odelsretten.

Vogt selv var umyndig i 1974. Verken Vogt, eller hans fødte verge på hans vegne hadde rettslig adgang til å reise løsningssak uten videre. Etter vergemålsloven §58 forutsatte et slikt saksanlegg samtykke fra overformynderiet. I forhold til odelsloven §79 var det da ikke «høve til» å gjøre odelsretten gjeldende.

Overformynderiet har aldri gitt samtykke som nevnt.

Det kan ikke settes opp noen frist innen hvilken situasjonen må avklares med overformynderiet. Det anses også unødvendig i det preskribsjonsfristen i forhold til løsningsretten uansett startet sitt løp.

Under enhver omstendighet måtte en eventuell avklaringsfrist med overformynderiet settes såpass romslig at den under enhver omstendighet ikke kan anses å ha utløpt pr. 1. januar 1975.

Da odelsloven trådte i kraft 1. januar 1975 hadde derfor Vogt ikke hatt «høve til» å gjøre odelsretten gjeldende. §79 første ledd medfører derfor ikke at odelsloven av 1821 kommer til anvendelse. I henhold til odelsloven §77 kommer samme lovs §43 da til anvendelse og i henhold til denne bestemmelse er odelsretten i behold. Det er kun løsningsretten i forhold til overdragelsen i 1974 som er preskribert.

Spørsmålet om umyndiges posisjon i slike situasjoner er ikke spesielt drøftet i forarbeidene til loven av 1974 og heller ikke foreligger rettspraksis på dette.

Av dommen inntatt i Rt-1991-548 følger at ordlyden i §79 første ledd må tillegges stor vekt når rekkevidden av bestemmelsen skal fastlegges. Basert på ordlyden er det ikke naturlig å forstå bestemmelsen slik at den som ikke har rettslig handelevne har «høve til» å gjøre odelsretten gjeldende.

Det vises også til at bestemmende for det innhold §79 fikk i vesentlig grad var hensynet til Grunnloven §97. Hensynet til Grunnloven §97 gjør seg ikke gjeldende i saken her. Odelsloven §43 innebar en endring av en meget uheldig og urimelig rettstilstand. Det er ingen grunn som tilsier at bestemmelsen ikke skal gis anvendelse på odelsrett som ikke var preskribert før 1. januar 1975.

Dersom §9 i odelsloven av 1821 kommer til anvendelse og da slik at odelsretten anses tapt, vil dette fremstå som et urimelig resultat. Dette må tillegges vekt ved tolkingen av odelsloven §79 slik at denne tolkes innskrenkende med den følge at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse i dette tilfelle.

Subsidiært anføres at dommen i Rt-1991-548 ikke er avgjørende for saken her. I denne dommen begrunnet flertallet sin tolking blant annet med at grunner av vekt ikke talte for et annet resultat. I saken her er det flere reelle hensyn som tilsier en annen tolking,- blant annet hensynet til at man har med en umyndig å gjøre og sammenligningen med hvilken odelsrettslig situasjon adoptivbarn og særkullsbarn kom i ved innføringen av den nye loven.

Dommen i Rt-1991-548 kan ikke anses som et prejudikat og må anses å ha liten vekt i saken her. Dommen er avsagt med skarp dissens og det foreligger ikke etterfølgende rettspraksis. Det henvises til begrunnelsen for at lovgiver valgte «høve til» som skjæringstidspunkt.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at Vogt hadde «høve til» å bruke odelsretten før 1.1.1975 anføres subsidiært at kun løsningsretten og ikke odelsretten ble preskribert i henhold til §9 i odelsloven av 1821. Den tidligere tolking av §9 om at såvel løsnings- som odelsretten ble preskribert etter denne bestemmelse, kan ikke uten videre legges til grunn i dag. Bestemmelsen må i dag tolkes i lys av den rettstilstanden som er etablert ved de nye regler og de urimelige resultat den tidligere forståelse førte til.

Atter subsidiært anføres at odelsretten er gjenoppstått. Den såkalte refleksjonsretten innebærer at odelsrett som er fallt bort i visse tilfeller kan gjenoppstå. De prinsipper som kan sies å ligge til grunn for odelsloven §8, må anvendes tilsvarende i saken her.

Det ble lagt ned slik

påstand:

«1. Jon Fredrik Vogt har odelsløsningsrett til eiendommen «Gauprå» gnr 58 bnr 3 og 4 i Froland kommune.

2. Jon Fredrik Vogt tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Arne Ove Jomås v/ advokat Helge Tofte har i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er riktig i begrunnelse og i resultat.

Det følger av odelsloven §79 at det er odelsloven av 1821 som her kommer til anvendelse.

Overdragelsen av eiendommen i desember 1974 åpnet mulighet for Vogt til å reise odelsløsningssak. Han fikk da «høve til» å gjøre odelsretten gjeldende. Det er da §9 i odelsloven av 1821 som kommer til anvendelse.

Dommen inntatt i Rt-1991-548 løser saken her fullt og helt.

Det forhold at Vogt var umyndig får ingen betydning i denne sammenheng. Bestemmelsen gjelder også for umyndige.

Det er fast rettspraksis på at det både er løsningsretten og odelsretten som preskriberes etter §9 2. punktum i odelsloven av 1821. Det finnes ikke grunnlag for nå å tolke denne annerledes. Hadde det vært lovgivers mening at §9 skulle hatt et annet innhold i overgangssituasjonen kunne man regulert det.

Det tilbakevises at odelsretten er gjenstand for slik gjenoppstandelse som anført av Vogt. Henvisningen til odelsloven §8 anses ikke sammenlignbar. Odelsretten gikk tapt da den ikke ble gjort gjeldende innen lovens frist. Ny odelsrett kan da kun etableres ved lovens ordinære bestemmelser.

Det ble lagt ned slik

påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Arne Ove Jomås tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse så langt den rekker.

Lagmannsretten tar først for seg spørsmålet om det er odelsloven av 1821 eller odelsloven (av 1974) som kommer til anvendelse.

Dersom tvisten skal løses med utgangspunkt i odelsloven vil det av lovens §43 i utgangspunkt følge at odelsretten ikke anses tapt for Vogt. Skal tvisten løses med utgangspunkt i odelsloven av 1821, lovens §9 annen setning vil utfallet kunne bli det motsatte.

Odelsloven trådte i kraft 1. januar 1975, jf. odelsloven §77 og res. av 28. juni 1974. Av lovens §79 første ledd fremgår imidlertid at «lova får ingen verknad for tilhøve der det etter dei tidlegare gjeldande reglane er blitt høve til å bruke odelsrett før dei tilsvarande nye reglane har tatt til å gjelde».

Odelsloven §79 første ledd gir således uttrykk for en avgrensning av den nye lovens rekkevidde.

Spørsmålet blir etter dette om det etter de reglene som gjaldt før 1. januar 1975, var «blitt høve» til å gjøre odelsrett gjeldende.

Lagmannsretten finner at dette var tilfelle,- også for Vogt.

Eiendomsoverdragelsen fra Sigrid Sjeggestad til Aud Sjeggestad var en disposisjon over eiendommen som etter sin art og sitt innhold utløste rett for bedre odelsberettigede, derunder Vogt, til å reise odelssak etter de regler som gjaldt etter odelsloven av 1821. Dette kan, isolert sett, ikke ses å være omtvistet mellom partene og lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Spørsmålet er dernest om og eventuelt hvilken betydning det har at Vogt var umyndig da overdragelsen fant sted. Lagmannsretten kan ikke se at dette får noen betydning.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å innfortolke i odelsloven av 1821 en særskilt forutsetning eller et særskilt vilkår om at den odelsberettigede også selv må ha rettslig handleevne til å reise odelssak. Heller ikke kan lagmansretten se at det i uttrykket «høve til» i odelsloven §79 er bragt inn en slik forutsetning eller slikt vilkår. Det forhold at en umyndig, ifølge vergemålsloven §58 verken alene eller med samtykke fra verge, har adgang til å reise løsningssak eller frafalle odelsrett får ingen betydning for tolkingsspørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til. Løsningsretten inntrådte ved salget i 1974. Vergemålsloven §58 har regler om kompetanse og fremgangsmåte med hensyn til å foreta de aktive skritt,- gjøre odelsrett gjeldende eller frafalle denne. Uavhengig av dette er retten innntrådt og saksrelevante preklusive frister løper,- også for umyndige.

Verken i forarbeidene til odelsloven eller i rettspraksis knyttet til denne loven eller til odelsloven av 1821 gir grunnlag for å sette opp som forutsetning for tap av en umyndigs odelsrett etter §9, 2. punktum, at overformynderiet er forelagt saken. En slik forståelse ville dessuten gitt en uoversiktlig situasjon i det man ved overgang av eiendomsrett til en odelseiendom ofte ikke har oversikt over hvilke latente odelsretter som går tapt som følge av overdragelsen, og langt mindre hvilke som tilhører umyndige.

De hensyn som gjør seg gjeldende for å beskytte umyndiges interesser i slike sammenhenger ivaretas av bestemmelser utenfor odelsloven, blant annet ved de bestemmelser om plikter, rettigheter og kompetanse som er gitt verger og overformynderi i vergemålsloven.

Heller ikke ordlyden i odelsloven §79 gir grunnlag for å innfortolke i bestemmelsen en forutsetning om at saken må være forelagt overformynderiet etter vergemålsloven §58. Ordlyden i første ledd må vurderes under ett og synes da snarere å trekke i retning av at det nødvendige og tilstrekkelige er hvorvidt de relevante odelsrettslige vilkår for å gjøre løsningsretten gjeldende er oppfyllt og ikke de personlige forutsetninger hos den enkelte odelsberettigede.

Heller ikke kan lagmannsretten se det er grunnlag for å tolke odelsloven §79 første ledd slik at denne ikke får anvendelse fordi det resultatet odelsloven av 1821 i utgangspunkt kan føre til, oppfattes å være urimelig.

Det forhold at hensynet til Grunnloven §97 sto sentralt i begrunnelsen for utformingen av §79 første ledd og det forhold at hensynet til Grunnloven §97 ikke gjør seg gjeldende i saken her, kan etter lagmannsrettens syn heller ikke føre til en slik avgrensende eller innskrenkende tolking av §79 første ledd som anført av Vogt. Det kan ikke ses å være tilstrekkelig grunn til å fravike den tolking som ellers følger mest naturlig av ordlyden. Det vises i denne forbindelse også til flertallets bemerkninger om forholdet til Grunnloven §97 i Rt-1991-548, bemerkninger som anses relevante også i forhold til det spørsmål som drøftes her.

Lagmannsretten konkluderer således med at det også i relasjon til Vogt, var blitt «høve til» å gjøre odelsrett gjeldende før odelsloven trådte i kraft 1. januar 1975.

Etter odelsloven §79 første ledd kommer odelsloven av 1974 da ikke til anvendelse,- den får «ingen verknad». Forholdet reguleres fullt ut av odelsloven av 1821, dens §9 annen setning. Slik denne bestemmelse er forstått gjennom rettspraksis innebærer det at ikke bare løsningsretten men også odelsretten faller bort dersom den ikke gjøres gjeldende innen utløpet av 3-årsfristen. Lagmannsretten finner ikke å legge til grunn at det alene er løsningsretten som er gjenstand for preskribsjon. Det vises til dommen inntatt i Rt-1991-548 som lagmannsretten i denne sammenheng finner avgjørende for saken her.

Høyesterett tok da stilling til et ikke avklaret spørsmål. Ved Høyesteretts dom ble det truffet en avgjørelse som, selv om den er avsagt med dissens, finnes retningsgivende for saken her. Det foreligger ikke avgjørende rettspraksis i annen retning.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er anført tungtveiende hensyn mot å følge den oppfatning Høyesterett har gitt uttrykk for i dommen. Det er herunder blant annet tatt hensyn til at saken her gjelder en person som var umyndig på det tidspunkt salget fant sted.

Heller ikke kan det anførte subsidiære grunnlaget føre frem.

Det var før ikrafttredelsen av odelsloven, etablert en festnet rettspraksis til §9, annen setning i odelsloven av 1821 om at både løsnings- og odelsretten gikk tapt dersom odelsretten ikke ble gjort gjeldende innen den foreskrevne 3-årsfristens utløp.

Lagmannsretten kan ikke finne grunnlag for å fravike denne praksis når §9 annen setning kommer til anvendelse gjennom henvisningen i odelsloven §79 første ledd. Det forhold at odelsloven av 1974 ville ført til et annet resultat er ikke avgjørende. Lagmannsretten er ikke enig med Vogt i at odelsloven §79 i den sammenheng det her er tale om, må fortolkes innskrenkende fordi resultatet eventuelt måtte anses urimelig. Resultatet blir det §9 annet punktum i odelsloven av 1821 la opp til, og dette resulatet kan ikke anses som så urimelig at bestemmelsen må fortolkes innskrenkende i forhold til den tidligere praksis. I forarbeidene til odelsloven finnes ikke holdepunkter for å fravike den festnede praksis. Det naturlige ville vært å regulere dette i overgangsbestemmelsene dersom det hadde vært ønske fra lovgiver om å endre den festnede rettspraksis etter odelsloven av 1821 for de tilfeller som fortsatt skulle reguleres etter odelsloven av 1821. Det kan ikke ses å foreligge avgjørende støtte i rettspraksis eller at det er anført grunner av slik avgjørende vekt at dette kan begrunne slik endring.

Lagmannsretten kan ikke se at det atter subsidiært grunnlaget om gjenoppstått odelsrett kan føre frem. Heller ikke for dette grunnlag finner lagmannsretten at det foreligger avgjørende rettspraksis eller at det er anført grunner med slik vekt at dette kan føre til at denne anførsel fører frem.

Henvisningen til lovgrunnen for odelsloven §8 eller de prinsipper som kan sies å ligge til grunn for denne bestemmelsen finner lagmannsretten ikke kan føre til et annet resultat. Det samme gjelder den påberopte dom innntatt i Rt-1982-1324.

Odelsretten ble ikke gjort gjeldende før 3 årsfristen etter §9 i odelsloven av 1821 var utløpt og lagmannsretten finner således at Vogt har tapt sin odelsrett til eiendommen.

Saksomkostninger.

Anken har vært forgjeves og etter tvistemålsloven §180 annet ledd må den ankende part erstatte ankemotparten de saksomkostninger de har hatt i forbindelse med lagmannsrettsbehandlingen. Lagmannsretten kan ikke se det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Advokat Tofte har inngitt veiledende saksomkostningsoppgave med krav om å få dekket oppgitt beløp kr 19.500,- som er opplyst å være innkludert reiseutgifter «og noen mindre kopieringsutgifter». Det er ikke fremsatt innvendinger til kravet. Lagmannsretten finner ikke at kravet overstiger det som har vært nødvendig og legger det til grunn.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Jon Fredrik Vogt dømmes til å betale Arne Ove Jomås saksomkostninger for lagmannsretten med kr 19.500,- -nittentusenfemhundre- innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.