LB-2000-215

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-08
Publisert:	LB-2000-00215
Stikkord:	Erstatningsrett, Skl
Sammendrag:
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal sorenskriverembete Nr 99-197 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00215 A/01.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Tron Gundersen). Motpart: Eugen Brekke & T E Hansen AS (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen).
Forfatter:	Lars-Jonas Nygard, formann. Gunvald Gussgard. Regine Ramm Bjerke
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, Bilansvarslova (1961) §15, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Forsikringsavtaleloven (1989) §5-2, §246, §249, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §20, §2-1, Forsinkelsesrenteloven (1976), §19, §5-1

Saken gjelder krav om oppreisning for ærekrenkelse.

Eugen Brekke & T E Hansen Transport ANS (heretter kalt Brekke/Hansen) driver godstransport med vogntog til og fra land på kontinentet. I desember 1997 disponerte selskapet 6 vogntog. Ett av disse, AR 55190 med tilhenger AB 4027, var 8. desember 1997 utsatt for et kjøreuhell ca 20 km nord for Bordeaux, Frankrike. Det oppsto betydelige skader på kjøretøy og last. Da uhellet samme dag ble meldt til Storebrand Skadeforsikring AS (heretter kalt Storebrand), ga assurandøren, Gunnar Bye beskjed til Brekke/Hansen om at forsikringen var opphørt på grunn av manglende premiebetaling.

I brev datert 8. januar 1998 uttalte Storebrand:

Vi har vurdert saken på nytt, samt diskutert saken pr. telefon med Ing. Torstein Haug i dag.

Vi beklager å måtte meddele at vi må fastholde vårt standpunkt om at forsikringen ikke var gyldig på skadedagen pga. manglende premieinnbetaling.

Vi gjør Dem oppmerksom på at de kan klage vår avgjørelse inn for Forbrukernes Forsikringskontor.

Gjenpart av dette brev er sendt Ing. Torstein Haug.

På vegne av Brekke/Hansen sendte ingeniør Torstein Haug dagen etter Storebrand en nærmere redegjørelse for forsikringstakerens syn på saken og sine egne vurderinger. Han ba snarest fremlagt faktisk dokumentasjon for korrekt annullering av forsikringsavtalen for vognsettet. Kopi av brevet gikk til Norges Lastebileier-Forbund og Intersped AS.

Storebrand besvarte henvendelsen 14. januar 1998:

De hevder i samme brev at vårt selskap ikke har dokumentert at korrekt annullasjon foreligger. Dette er vi ikke enig i. Etter vår oppfatning er det systemet selskapet har for utsendelse av polisekrav tilstrekkelig for å sikre slik dokumentasjon. Selskapet har et gjennomarbeidet system for utsendelse av polisekrav som i vesentlig grad er EDB-basert. Det tas ikke kopi av utsendte brev, men opplysninger om at kravbrev og purringer er sendt ut lagres i EDB-systemet.

Vi kan ikke se at det er sannsynliggjort at det har skjedd feil ved utsendelsene av brevene fra vårt selskap, slik at disse ikke har nådd frem til forsikringstaker. Vi må derfor stå fast ved at vognsettet var uforsikret på skadetidspunktet. Dette innebærer at vi ikke vil dekke skaden, og heller ikke saksomkostninger eller mulig konsekvenstap.

Den videre korrespondanse og møtevirksomhet mellom partene førte ikke til avklaring av ansvarsforholdet, og Brekke/Hansen tok 24. februar 1998 ut stevning ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett med slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS er overfor Eugen Brekke & T. E. Hansen Transport Ans. og 3. mann ansvarlig for skader i forbindelse med biluhell 8.12.1997 med bil reg.nr. AR-55190, og tilhenger AB-4027.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger.

Storebrand tok til motmæle og påstod seg frifunnet.

Utenrettslige forhandlinger førte til at partene ved felles prosesskrift av 8. september 1998 meddelte at det var inngått forlik om at Storebrand erkjente kravet i påstandens punkt 1 og påtok seg å dekke Brekke/Hansens saksomkostninger. Saken ble deretter hevet, og partene ble enige om det vesentlige av forsikringsoppgjøret. Enkelte av Brekke/Hansens poster gjenstod imidlertid, og Brekke/Hansen uttok ny stevning ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 11. mars 1999. Kravet omfattet avbruddserstatning kr 25.000, erstatning for dekkskader kr 2.000, omkostninger til teknisk bistand kr 17.200, Thor Eivind Hansens egne omkostninger kr 10.000, alt med forsinkelsesrente fra 3. oktober 1998 samt erstatning for tap i goodwill etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 200.000.

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 5. november 1999 dom med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til Eugen Brekke & T.E. Hansen Transport ANS med kr 25.700 - tjuefemtusensjuhundre - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 03.10.98 til betaling skjer.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler oppreisning til Eugen Brekke & T.E. Hansen Transport ANS med kr 40.000 - førtitusen.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger til Eugen Brekke & T.E. Hansen Transport ANS med kr 40.000 - førtitusen.

4. Oppfyllelsesfristen for punkt 1, 2 og 3 er 14 - fjorten dager fra forkynnelsen av denne dom.

Storebrand har i rett tid erklært anke over domsslutningen pkt 2 samt omkostningsavgjørelsen. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Brekke/Hansen har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 30. og 31. august 2000. Storebrand møtte ved prosessfullmektig. For Brekke/Hansen møtte Thor Eivind Hansen og ga forklaring. Retten mottok ellers forklaring fra tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Storebrand Skadeforsikring AS gjør gjeldende at vilkårene for tilkjennelse av oppreisning ikke foreligger, subsidiært at det tilkjente beløp er for høyt.

Selskapet anfører at ansvarsavvisningen etter uhellet ikke innebar noen ærekrenkelse. Storebrands standpunkt var at forsikringen på grunn av manglende premiebetaling i august/september 1997 var bragt til opphør ved varsel etter forsikringsavtaleloven (fal) §5-2. Dette standpunkt ble meddelt Brekke/Hansen, men ellers av Storebrand ikke gjort kjent for andre enn én vareeier - via vedkommende speditør - og en panthaver. Det var Brekke/Hansen selv ved ingeniør Haug som først orienterte speditøren Intersped AS om standpunktet og dermed har ansvaret for at denne ble kjent med saken. De som slik måtte ha fått kjennskap til forholdet, kunne heller ikke legge noe mer i det som ble fortalt enn at godsansvarsforsikring ikke forelå i Storebrand. Dette ville ikke i bransjen bli ansett som noen «stor ting» og ikke fremkalle noe mer enn bagatellmessig oppmerksomhet - intet var sagt om trafikktrygden. Selskapets standpunkt var da ikke egnet til å utsette transportøren for tap av den for hans næring «fornødne tillit» eller skade deres «gode navn og rykte», jf straffeloven §247.

Straffeloven §246 kommer ikke til anvendelse; Eugen Brekke & T E Hansen Transport ANS er en juridisk person.

Det var under ingen omstendighet uaktsomt av Storebrand å hevde sitt standpunkt. Datautskrifter viste at 2. gangs varsel var sendt assurandøren for viderebefordring til forsikringstakeren. Det var ingen grunn til å anta at assurandøren ikke fulgte dette opp. Det er ikke sannsynliggjort at utsettelse ble gitt, at assurandøren på annen måte forledet kunden eller utviste for liten aktivitet. I de samtaler som fulgte gjorde assurandøren det klart at premiebetaling etter den utsendte polise måtte skje, men han stillet i utsikt at premien kunne bli justert ved neste forfall. Det ble for dette kjøretøy ikke avtalt at Brekke/Hansen skulle avvente ny polise før premieinnbetaling.

Assurandør Bye ga 8. desember 1997 bare beskjed om at premie ikke var betalt, og det er enighet om at denne uttalelse ikke kan betraktes som ærekrenkelse. Senere bekreftet Storebrands hovedkontor 8. januar 1998 at selskapet hadde inntatt det standpunkt «at forsikringen ikke var gyldig på skadedagen pga manglende premieinnbetaling». Da hadde hovedkontoret mottatt en rapport fra Bye om hans kontakt med Brekke/Hansen i saken, og denne viste klart at standpunktet var holdbart. Eventuelle bebreidelse mot selskapet må veies mot kundens forsømmelser. Skadeserstatningsloven §3-6 kan da ikke komme til anvendelse.

Selv om man skulle finne at Storebrands adferd rammes av strl §247, vil strl §249 nr 3 virke straffriende og dermed ansvarsbefriende. Det er enighet mellom partene om at selskapet befant seg i en situasjon som den §249 nr 3 forutsetter, og Storebrand kan ikke klandres for å ha tilsidesatt den aktsomhet bestemmelsen krever.

Subsidiært gjøres gjeldende at den utmålte oppreisning er satt for høyt. Brekke/Hansen må bære en vesentlig del av ansvaret for de misforståelser som påberopes. Reaksjonen i miljøet har ikke påført transportøren noe goodwilltap. Økonomisk skade er ikke påvist.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente fra 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Eugen Brekke & T E Hansen Transport ANS henholder seg til herredsrettens dom og gjør gjeldende at Storebrand ved å avvise deres forsikringskrav med den begrunnelse som ble gitt, må bære ansvaret for at folk i bransjen - bl a vareeiere, speditører og andre forsikringsselskap - måtte få inntrykk av at Brekke/Hansen ikke bare hadde forsømt å forsikre transportert gods, men også kjørt uten trafikktrygd etter bilansvarsloven §15. Begge deler anses i bransjen som meget alvorlige forhold, og Storebrands standpunkt var derfor egnet ikke bare til å frata transportøren fornøden tillit men også gi grunnlag for spekulasjoner om straffbare forhold, slik at hans gode navn og rykte kom i fare. Det var erstatningsbetingende uaktsomt av selskapet ikke å undersøke mer grundig om forsikringsforholdet faktisk var opphørt før standpunktet ble kjent. Selv om Storebrand ikke meddelte standpunktet utover en begrenset krets innen bransjen burde selskapet vært klar over at saken ville bli kjent. Ved enkle undersøkelser ville man ha konstatert at det ikke kunne bevises at forsikringen var bragt til opphør på lovlig måte, i samsvar med fal §5-2. Annen gangs varsel var ikke videresendt fra assurandøren fordi det var drøftelser i gang med Brekke/Hansen, og det var forutsetningen at disse skulle følges opp med en ny polise og redusert premie. Hadde Bye sagt fra at det ikke ville bli noen premiereduksjon i inneværende termin, ville Brekke/Hansen dekket sin forsikring i det selskap som hadde forsikret vognen tidligere.

Bransjens kunnskap om Storebrands avgjørelse innebærer ærekrenkelse etter strl §247, og selskapet har ikke opptrådt med tilbørlig aktsomhet, strl §249 nr 3. Også strl §246 kommer til anvendelse når transportbedriften er ANS-registrert. Vilkårene for oppreisning foreligger, jf skl §3-6. Storebrands avgjørelse medførte både økonomisk tap og tap av goodwill. Vareeiere som frykter at transportøren er lettvint med å tegne godsansvarsforsikring vil gå til andre transportører. Domstolenes adgang til å gi oppreisning bør her benyttes, selv om det ikke er ført konkret bevis for slik kundeflukt.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at Storebrand Skadeforsikring AS bør pålegges å betale oppreisning, men finner under dissens grunn til å nedsette beløpet.

Det er tvist mellom partene om forståelsen av det utsagn som påklages. Brekke/Hansen anfører at Storebrands avslag med den begrunnelse selskapet ga i sitt brev av 8. januar 1998, av den personkrets som måtte forutsettes å få kjennskap til det ville måtte oppfattes som et utsagn ikke bare om manglende godsansvarsforsikring, men også utførelse av transportoppdrag uten pliktig trafikktrygd etter bilansvarsloven §15. Dette er straffbart, jf bal §20. Storebrand anfører at avslaget ikke av den relevante personkrets kunne oppfattes som noe mer enn et spørsmål om godsansvarsforsikring.

Lagmannsretten har på dette punkt i bevisvurderingen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, rettens formann og lagdommer Gussgard, er kommet til at Brekke/Hansens anførsel her ikke kan føre frem. Den aktuelle personkrets bestod av vareeiere, panthavere og speditører. For disse må spørsmålet om trafikktrygd ha fortonet seg perifert. Det er ikke opplyst at det fremkom spekulasjoner av denne art blant dem. Det er ikke opplyst hvorvidt andre transportører faktisk fikk kjennskap til avslaget. Innen denne gruppe kunne det lettere tenkes at spørsmålet om trafikktrygd ville oppstå. I mangel av opplysninger om faktiske reaksjoner finner flertallet ikke å kunne legge til grunn at utsagnet var egnet til å oppfattes i den mer vidtgående form.

Dette er imidlertid for flertallets del ikke avgjørende for spørsmålet om utsagnet rammes av strl §247. Flertallet legger til grunn at kunnskap innen transportmarkedet om at en transportør har påtatt seg godstransport uten å sørge for godsansvarsforsikring, vil medføre en belastning av transportørens renommé. Denne belastningen er etter flertallets mening av tilstrekkelig vekt til å bevirke slikt tap av nødvendig tillit i næringen som kreves i straffeloven §247.

Mindretallet, lagdommer Ramm Bjerke legger på dette punkt til grunn at avslaget var egnet til å skape den oppfatning at også trafikktrygden var bortfalt på grunn av manglende premiebetaling. Det er nærliggende å oppfatte en opplysning om at forsikringen på bilen er bortfalt på grunn av manglende premiebetaling slik at dette gjelder all forsikring på bilen, også trafikktrygden, med mindre opplysningen klart er begrenset til å gjelde annen forsikringsdekning enn trafikktrygden. Storebrand opplyste først under ankeforhandlingen for lagmannsretten at selskapet hadde avslått krav fra en vareeier - ved dennes speditør - om utbetaling under godsansvarsforsikringen, og at avslaget var begrunnet med at forsikringen var bortfalt på grunn av manglende premiebetaling. Avslaget er ikke fremlagt for lagmannsretten. Det er etter dette uklart hvorvidt begrunnelsen for avslaget er begrenset til å gjelde godsforsikringen, eller om det mer generelt er opplyst at forsikringen på bilen er opphørt. Det må da være opp til Storebrand å godtgjøre at meddelelsen til vareeier er gitt et innhold som ikke er egnet til å gi inntrykk av at all forsikringsdekning på bilen er bortfalt. Slikt bevis er ikke ført. Underretningen til panthaver om at forsikringen er sagt opp er ikke klar på dette punkt.

Det er av Brekke/Hansen anført at også strl §246 må komme til anvendelse, idet transportforretningen er organisert og registrert som ANS. Dette gir en mer personlig tilknytning for eierne enn et aksjeselskap, og eierne må da identifiseres med den juridiske person, slik at også deres æresfølelse har betydning i forhold til bestemmelsen.

Lagmannsretten viser til at strl §246 ikke kommer til anvendelse overfor juridiske personer. Innehaverne av transportselskapet, Eugen Brekke og Thor Eivind Hansen er selv ikke parter i saken. Retten behøver da ikke ta stilling om deres æresfølelse er krenket av Storebrand, idet deres eventuelle personlige krav mot Storebrand i denne forbindelse ikke kan fremmes av transportselskapet.

Det er erkjent at sannhetsbevis ikke er ført. Det videre spørsmål i saken blir da om straffeloven §249 nr 3 medfører straffrihet. Erstatningsansvar etter skl §3-6 forutsetter enten uaktsomhet eller at vilkårene for straffansvar er til stede.

Retten er enig med Brekke/Hansen i at det var uaktsomt av Storebrand ikke å foreta mer grundige undersøkelser om forsikringsforholdets mulige opphør før selskapets standpunkt ble inntatt og meddelt de berørte.

Brekke/Hansen hadde etter anskaffelsen av det aktuelle vognsett tegnet trafikktrygd og godsansvarsforsikring i Storebrand. Opphør av forsikringsavtalen var da betinget av at det var foretatt varsling som foreskrevet i fal §5-2, jf §5-1, jf §19.

Det ville selv ved enkle undersøkelser i det minste oppstått tvil om 2. gangs varsel var videreformidlet av assurandøren. Man hadde gjennom en skriftlig redegjørelse fra assurandøren - før selskapet sendte sitt brev av 8. januar 1998 - fått kjennskap til at det etter utsending av polisen var ført drøftelser om premien, noe assurandøren etter arbeidsordningen hadde adgang til, og da med den virkning at polisen kunne «holdes i kraft». Annen gangs varsel var sendt fra hovedkontoret til assurandøren, men hovedkontoret unnlot å forvisse seg om at assurandøren hadde sendt dette videre til kunden og undersøkte heller ikke tilstrekkelig grundig om han på annen måte hadde gjort det klart for kunden at premien måtte betales. Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen kan resultatet av drøftelsene ha fremstilt seg som uklart for Brekke/Hansens representanter. Assurandøren har ikke vært ført som vitne.

Som den profesjonelle part i forsikringsforholdet må selskapet ha rutiner og instrukser som fjerner enhver tvil om at lovlig varsel er gitt før et forsikringsforhold anses bragt til opphør. Dersom forholdet selskapkunde i en undersøkelsesperiode fremstiller seg som ikke avklart, bør selskapet overfor mulige tredjeparter uttrykke seg med nødvendige forbehold. I dette tilfelle ville bl a en nærmere samtale med assurandøren ha gjort det klart at det var grunn til å uttale seg med forsiktighet. Etter selskapets systemer og praksis kunne hovedkontoret verken se eller dokumentere at 2. gangs varsel faktisk hadde nådd kunden. Derimot fremgikk det av tilgjengelige data at det ikke var sendt opphørsmelding til Biltilsynet.

Lagmannsretten legger til grunn at selskapets standpunkt, slik det kom til uttrykk i brevet av 8. januar 1998, direkte bare ble meddelt Brekke/Hansen, en panthaver og én vareeier som under henvisning til forsikringens opphør - via speditøren - ble nektet erstatning for sitt tap. Storebrand må imidlertid ha regnet med at andre speditører ville bli orientert, jf ingeniør Haugs brev av 9. januar 1998, og at saken også for øvrig ville bli kjent innen transportmarkedet.

Selskapets unnlatelser og manglende sikring rammes etter rettens mening av kravet til tilbørlig aktsomhet i strl §249 nr 3, og vilkårene for straff er til stede, jf skl §3-6.

Storebrand har akseptert arbeidsgiveransvar for eventuell erstatningsplikt. Arbeidsgiveransvaret omfatter imidlertid ikke oppreisning, jf skl §2-1 og Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (1999) side 508. For at selskapet skal bli ansvarlig for oppreisning må da vilkårene for organansvar være til stede, jf Rt-1997-58. Dette innebærer i prinsippet at feil eller forsømmelser må være begått av representanter for selskapets organer, først og fremst generalforsamlingen og styret eller den daglige leder, men også andre høyere ansatte kan utløse ansvar, se Lødrup side 179.

Ansvarsforholdene i Storebrand er ikke nærmere belyst under ankeforhandlingen, men retten legger til grunn at de personer som utformet selskapets avslag av 8. januar 1998 hadde så selvstendige stillinger i Storebrands organisasjon og arbeidsopplegg at de må identifiseres med selskapet, jf om et sammenlignbart forhold i en kommune Rt-1995-209.

Vilkårene for tilkjennelse av oppreisning - erstatning for ikke-økonomisk skade - er således til stede. Lagmannsretten finner også at adgangen bør benyttes for å markere det strenge aktsomhetskrav som må stilles til sikkerheten i forsikringsselskapets rutiner og organisasjon.

Ved utmålingen av erstatningsbeløpet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, rettens formann og lagdommer Gussgard, finner at beløpet bør nedsettes til 20.000 kroner. Flertallet legger vekt på at bransje- og markedsmiljøet, i den grad selskapets standpunkt overhodet ble kjent, ikke hadde grunn til å oppfatte utsagnet slik at transportøren også hadde utført kjøreoppdrag uten trafikktrygd, jf ovenfor. Den tillitsbrist utsagnet medførte var derfor av begrenset omfang. Flertallet legger videre vekt på at Brekke/Hansens representanter og ledelse bidro til uklarhet i forholdet; de utviste ikke slik aktivitet i forbindelse med avklaringen av premiekravet som man med rimelighet må kreve også fra kundens side. Konsekvensene av transport uten forsikring måtte fremstå som så alvorlige at de burde ha krevet en rask og klar avgjørelse fra selskapets ansvarlige. Det gikk meget lang tid fra mottakelsen av juli-polisen uten at de fikk ny polise for dette vognsett, mens de i oktober måned mottok ny polise for andre kjøretøy. Selv om Brekke/Hansen etter mottakelsen av juli-polisen oppfattet det slik at det ble oppnådd enighet med assurandøren Bye om at det skulle utstedes ny polise med redusert premie og at selskapet dermed kunne se bort fra det betalingsvarsel som fulgte juli-polisen, er transportselskapet å bebreide at det ikke klart og entydig ga uttrykk for denne oppfatningen etter at Storebrand i oktober sendte ny polise for de andre kjøretøyene, men ikke for det vognsettet denne saken dreier seg om.

Etter det opplyste burde de iallfall forstått at det ikke var noen kurant sak for assurandøren å få endret premien i den løpende termin. Transportselskapet må derfor etter flertallets mening bære en betydelig del av ansvaret for de uklarheter faktisk oppstod.

Det er ikke ført bevis for økonomisk tap, men anført en presumpsjon for skade som følge av kundefrafall. Faktisk kundefrafall er ikke godtgjort.

Mindretallet, lagdommer Ramm Bjerke er kommet til at anken over byrettens oppreisningssutmåling ikke kan føre frem. Mindretallet finner som flertallet at også Brekke/Hansen har et medansvar for at den avtalemessig uklare situasjon mellom partene trakk i langdrag annet halvår 1997. Brekke/Hansens forhold har imidlertid etter mindretallets syn ikke i nevneverdig grad innvirket på ansvarsgrunnlaget i saken, nemlig at Storebrand på sviktende grunnlag meddelte at polisen var opphørt på grunn av manglende premiebetaling. For et transportselskap er en påstand om bortfalt forsikringsdekning på grunn av manglende premiebetaling i seg selv alvorlig. Hertil kommer - jf mindretallets bemerkninger ovenfor - at Storebrand måtte regne med at en opplysning om at forsikringen var bortfalt på grunn av manglende premiebetaling ble forstått slik at også trafikktrygden var bortfalt, og således som en påstand om straffbart forhold.

Etter flertallets resultat har anken delvis ført frem, og tvistemålsloven §180 annet ledd kommer til anvendelse ved saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsrettens del. Flertallet finner at hovedregelen i tvistemålsloven §174 bør legges til grunn, slik at begge parter bærer sine omkostninger for lagmannsretten. Brekke/Hansen har, når man ser herredsrettens og lagmannsrettens resultat under ett, fått delvis medhold i søksmålet og bør etter lagmannsrettens mening få dekket en del av sine omkostninger for herredsretten, jf tvistemålsloven §174 annet ledd. Flertallet har intet å bemerke til herredsrettens skjønnsmessige fastsettelse.

Mindretallet stemmer for at Storebrand dekker Brekke/Hansens omkostninger for lagmannsrett, kr 63 500, og har heller ikke noe å bemerke til herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er avsagt under dissens, jf ovenfor.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler oppreisning til Eugen Brekke & T E Hansen Transport ANS med 20.000 - tjuetusen - kroner.

2. Pkt 3 i herredsrettens dom stadfestes.

3. For lagmannsretten tilkjennes ikke saksomkostninger.

4. Oppfyllelsestidspunktet er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.