HR-1997-7-B - Rt-1997-58

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-01-29
Publisert:	HR-1997-00007-B - Rt-1997-58 (12-97)
Stikkord:	Erstatningsrett, Arbeidsrett, Ærekrenkelse, Organansvar, Erstatning, Oppreisning
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning fra en oppsagt arbeidstaker på grunn av ærekrenkende utsagn fra arbeidsgiveren i forbindelse med oppsigelsen og i et informasjonsskriv sendt andre ansatte. Høyesterett kom til at det skulle tilkjennes oppreisningserstatning for de ærekrenkende utsagn. Uttalt at det ville være uheldig om de ærekrenkende uttalelsene fra arbeidsgiveren ikke skulle bli møtt med noen reaksjon, og at et oppreisningsbeløp derfor burde tilkjennes. Ved utmålingen av oppreisningen la Høyesterett vekt på de ærekrenkende utsagn om at Aarnæs hadde gjort kriminelle handlinger. Retten fastsatte oppreisningserstatningen til kr 50.000. Høyesteretts mindretall (2) mente Aarnæs også burde fått erstatning for økonomisk tap. Dissens: 3-2
Saksgang:	Oslo byrett 16.08.1993 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-2776 A - Høyesterett HR-1997-00007B, nr 150/1995
Parter:	Exide Sønnak AS (advokat Trond Stang - til prøve) mot Lasse Aarnæs (advokat Jan Strøm)
Forfatter:	Coward, Skåre, Gjølstad, Mindretall: Gussgard, Smith
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §3-6, §3-3, §390a, Arbeidsmiljøloven (1977) §61A, §62, §57, §61, Straffeloven (1902) §246, §247, §249, §390a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Dommer Coward: Saken gjelder erstatningskrav fra en oppsagt arbeidstaker på grunn av utsagn fra arbeidsgiveren i forbindelse med oppsigelsen. Særlig er det spørsmål om et informasjonsskriv som ble sendt andre ansatte, var ærekrenkende og ansvarsbetingende.

Lasse Aarnæs ble i august 1988 ansatt som salgssjef i Tudor STK AS, et selskap som etter senere oppkjøp og fusjon inngikk i selskapet Anker Tudor AS. I 1990 fikk Aarnæs stillingen som markedssjef i Anker Tudor, med ansvar for batteriprodukter. Markedsføringen av startbatterier for biler skulle likevel ligge hos morselskapet, Anker Sønnak AS i Horten, bortsett fra når det gjaldt slike batterier til Anker Tudors egne industrikunder. I Anker Tudor var Aarnæs direkte underordnet selskapets administrerende direktør, Jens Christian Kvaløy. - Anker Sønnak inngikk igjen i et internasjonalt konsern med sete i Spania. Med virkning fra 1 januar 1992 ble Anker Tudor fusjonert med Anker Sønnak, og det nye selskapet fikk navnet Tudor Sønnak AS.

I 1991 hadde Anker Tudor et vanskelig driftsår. Vanskene fortsatte i 1992, og det ble foretatt en omorganisering som medførte oppsigelser. Ved brev 23 mars 1992 ble Aarnæs sagt opp fra sin stilling, med fratreden ved utløpet av juni samme år. Det ble i brevet ikke gitt noen begrunnelse for oppsigelsen. Etter krav fra Aarnæs ble oppsigelsen begrunnet i brev 3 april 1992 fra Einar Sorknes, administrerende direktør i Tudor Sønnak, der det blant annet het:

"De var den første som mottok oppsigelse i denne tilpasningsprosessen. Vi vil ikke legge skjul på at valget falt på Dem på grunn av at De manglet tillit både oppover og nedover i organisasjonen. Selv om ikke vi har kommet til bunns i forholdet med hensyn til at falske og forfalskede fakturaer ble kostnadsført i Anker Tudors regnskaper vet vi at De sto Grøndahl og Unicar nær og var innblandet på en eller annen måte. Vi vil i tillegg nevne forholdet med Deres forsøk på å "trade" startbatterier stikk i strid med firmaets policy fjor høst og de løgner som ble servert av Dem i denne forbindelse. Det er videre klart at De i vårt oppklaringsmøte den 22.10.91 holdt tilbake viktige opplysninger ovenfor undertegnede."

I ekstraordinært styremøte i Tudor Sønnak 23 mars 1992 var det besluttet at Kvaløy skulle gis avskjed - noe som ved senere forlik ble omgjort til oppsigelse. Direktør Sorknes hadde dagen etter styremøtet og oppsigelsen av Aarnæs gitt en utvalgt gruppe på 16 ansatte i Tudor Sønnak en skriftlig redegjørelse for selskapets syn på bakgrunnen for at Kvaløy var sluttet og Aarnæs skulle slutte. I dette informasjonsskrivet, som var merket "KONFIDENSIELT, skal ikke kopieres", het det innledningsvis:

"Jeg går ut fra at dere har hørt at Jens Kvaløy ikke lenger arbeider i vårt firma og at Lasse Årnes vil slutte etter endt oppsigelsestid den 30.06.92.

Det verserer også mange rykter og forklaringer på hvorfor Jens sluttet.

Jeg ønsker med dette skrivet å redegjøre for de faktiske forhold rundt denne kjedelige saken."

Etter en nærmere redegjørelse for faktum i tilknytning til visse fakturaer og et tidligere møte - som jeg ikke ser grunn til å gjengi - ble det uttalt:

"Vi har i dag ikke full oversikt over nøyaktig hva som har skjedd og hvilken hensikt disse transaksjonene har hatt. Vi vet imidlertid at det har foregått kriminelle handlinger i Anker Tudor, at sentrale personer har forsøkt å holde saker skjult for Anker Tudors eiere og at serier med løgner er servert meg fra både Jens og Lasse.

Vi har helt klare linjer for hvordan det reageres på unndragelser i vårt selskap. I tillegg må våre ledere ha tillit både oppover og nedover i organisasjonen. Styret i Tudor Sønnak AS hadde derfor intet valg i denne kjedelige saken.

Jeg har funnet det riktig å informere dere om faktum i denne saken. De forhold jeg har nevnt ovenfor er imidlertid såvidt alvorlige at informasjonen ikke bør benyttes eksternt med mindre dere mener det er nødvendig for firmaets stilling."

Et knapt år senere, 11 mars 1993, politianmeldte selskapet blant andre Aarnæs for mistanke om økonomiske forbrytelser.

De forholdene det er referert til i begrunnelsen for oppsigelsen, i redegjørelsen til ansatte og i anmeldelsen, gjelder virksomhet som blant andre Kvaløy og Aarnæs var engasjert i når det gjaldt markedsføring av batterier i Polen. Det er spørsmål i saken om Aarnæs kan bebreides forhold i denne forbindelse. Spørsmålene er knyttet til samarbeid med et annet selskap, Unicar Scandinavia AS - i det følgende kalt Unicar - om etableringen av et selskap i Polen, og til pengetransaksjoner med Unicar.

I begynnelsen av januar 1991 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom på den ene side Unicar ved Harald Grøndahl og på den annen side Anker Tudor ved Kvaløy om opprettelsen av et nytt selskap, Unipower Akumulatory Polen. Formålet skulle være å markedsføre batterier i Polen, og Aarnæs skulle være ansvarlig for dette. Avtalen ble opprinnelig ikke lagt frem for styret i Anker Tudor eller ledelsen i morselskapet Anker Sønnak, til tross for at det polske selskapet blant annet skulle forhandle startbatterier for biler, og at dette som nevnt i hovedsak lå utenfor Anker Tudors forretningsområde.

I mars og april 1991 foretok Aarnæs og teknisk sjef i Anker Tudor reiser til Polen med flere møter med polske bedrifter. Etter disse reisene sendte teknisk sjef i mai 1991 et notat til Kvaløy og til Einar Sorknes, som da var styreformann i Anker Tudor og administrerende direktør i Anker Sønnak. Hensikten med notatet var å gi en orientering om at det foregikk aktiviteter i Polen som styret ikke kjente til. Sorknes tok kontakt med Kvaløy, og det ble holdt et møte mellom de to 22 mai 1991. Det er omtvistet hvorvidt Kvaløy da benektet at det foregikk noen etablering av selskap i Polen. To dager senere ble selskapet Unipower Akumulatory Polen registrert i Polen. Etter stiftelsesdokumentet skulle Anker Tudor ha 49 prosent av aksjene, Unicar 49 prosent, og fem personer, blant dem Kvaløy og Aarnæs, 0,4 prosent hver.

I september 1991 kom det en forespørsel fra morselskapet i Spania til selskapet i Horten om salgsaktivitet i Polen. Da Aarnæs ble spurt om dette, svarte han at Anker Tudor ikke solgte startbatterier i Polen, men nevnte ikke noe om den markedsføring av slike batterier som skjedde fra Unicar.

Den 18 oktober 1991 ble økonomidirektøren i Anker Sønnak i Horten oppringt fra bankforbindelsen DnB med spørsmål om grensen på 2 millioner kroner for selskapets garantiramme kunne overskrides. Det ble opplyst at det gjaldt åpning av remburs som sikkerhet for betaling av startbatterier. Aarnæs stod oppført som kontaktperson på remburssøknaden, og økonomidirektøren tok kontakt med ham. Det er omstridt i saken hva Aarnæs da opplyste: Mens økonomidirektøren hevder at Aarnæs sa at det gjaldt salg av industribatterier, hevder Aarnæs at han ikke la skjul på at det dreide seg om startbatterier.

Remburssaken førte til at det etter krav fra Sorknes ble holdt et møte med Kvaløy og Aarnæs 22 oktober 1991. Her ble samarbeidsavtalen fra januar mellom Unicar og Anker Tudor lagt frem for konsernledelsen. Kvaløy og Aarnæs ga uttrykk for at de nå hadde opplyst alt om virksomheten i Polen. Det ble imidlertid ikke opplyst at Unipower Akumulatory Polen var registrert i Polen i mai samme år, at Kvaløy og Aarnæs hadde eierandeler og satt i styret, eller at det var innkalt til ekstraordinær generalforsamling fire dager tidligere. Konsernledelsen besluttet etter møtet å avvikle forbindelsen med Unicar om aktivitet i Polen. Det ble gitt uttrykk for at ledelsen nå hadde tillit til Kvaløy og Aarnæs, noe som blant annet kom til uttrykk ved at Kvaløy etter møtet fikk en ny ansettelseskontrakt.

I desember 1991 ble det - med utgangspunkt i en feilsending - oppdaget en påfallende innbetaling fra Unicar på nærmere en million kroner. Deler av innbetalingen var skjedd ved en kreditnota undertegnet av Grøndahl i Unicar og Aarnæs. I mars 1992 ble det avklart at dette var oppgjør for tidligere transaksjoner, der kjøp av batterier som var mottatt av Unicar, var finansiert av Anker Tudor ved betalinger i mai og juli 1991. De reelle forhold var søkt skjult ved endringer på fakturakopi eller vedlegg til faktura. Det ble innkalt til møte med konsernledelsen 17 mars 1992, der Aarnæs ble spurt om han kjente til dette. Det er omstridt hva han da ga uttrykk for - om han benektet slikt kjennskap, eller om han ga uttrykk for et visst kjennskap til at det her dreide seg om en mellomfinansiering.

Lasse Aarnæs ble - som jeg har nevnt tidligere - sagt opp ved brev 23 mars 1992. Ved stevning 3 september 1992 til Oslo byrett reiste han sak mot Tudor Sønnak AS med krav om erstatning for lidt tap og for tap i fremtidig erverv, og dessuten erstatning for tort og svie.

Byretten avsa 16 august 1993 dom i erstatningssaken med slik domsslutning:

"1. Tudor-Sønnak A/S frifinnes.

2. Lasse Aarnæs betaler til Tudor-Sønnak A/S saksomkostninger med kr 88 000 - åttiåttetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Aarnæs anket til Eidsivating lagmannsrett, som 8 februar 1995 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Tudor-Sønnak AS dømmes til å betale Lasse J. Aarnæs en samlet erstatning på 500.000 - femhundretusen 00/100 - kroner.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler TudorSønnak AS til Lasse J. Aarnæs 171.060 - etthundreogsyttientusenogseksti 00/100 - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for å betale de tilkjente beløp etter pkt. 1 og pkt. 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Lagmannsretten mente - som byretten - at oppsigelsen var saklig begrunnet, og at det da ikke var grunnlag for erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Lagmannsretten kom imidlertid til at selskapet etter alminnelige erstatningsrettslige regler måtte erstatte tap som Aarnæs hadde lidt, og som kunne føres tilbake til oppsigelsens form og til den etterfølgende politianmeldelsen. Lagmannsretten mente at selskapet hadde opptrådt grovt uaktsomt, og at også vilkårene for erstatning etter skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6 var oppfylt. Når det gjaldt erstatningens størrelse, mente flertallet i lagmannsretten at beløpet skjønnsmessig burde fastsettes til 500 000 kroner, mens et mindretall på to gikk inn for 300 000 kroner.

Tudor Sønnak AS har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Selskapet har nå skiftet navn til Exide Sønnak AS, som dermed er partsbetegnelsen for Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

For Høyesterett er det ikke spørsmål om erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd, og gyldigheten av oppsigelsen er ikke bestridt. Det er lagt frem enkelte nye dokumenter av en viss betydning. Ellers står saken for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Den ankende part - Exide Sønnak AS - anfører:

Det bestrides ikke at det kan gjøres gjeldende organansvar i relasjon til skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6, slik at selskapet her vil være ansvarlig for den administrerende direktørs og styrets handlemåte.

Lagmannsrettens anvendelse av skadeserstatningsloven §3-5 er imidlertid klart uriktig, allerede fordi det her ikke er tale om noen skade eller krenkelse av den art som omfattes av bestemmelsen.

Heller ikke skadeserstatningsloven §3-6 kan gi grunnlag for erstatning. Det foreligger ikke utsagn som er usanne ærekrenkelser i straffeloven forstand i forhold til Aarnæs. De utsagn som påberopes, er begrunnelsen for oppsigelsen, informasjonsskrivet, politianmeldelsen og uttalelser Sorknes skal ha gitt til potensielle arbeidsgivere og til en headhunter. De siste uttalelsene er overhodet ikke dokumentert.

Når det gjelder informasjonsskrivet, må det leses i sammenheng, og skrivet dreier seg først og fremst om Kvaløy. Den faktiske fremstillingen er korrekt. Det eneste utsagnet som i ettertid kunne vært formulert annerledes, er utsagnet om kriminelle handlinger, men det sies ikke at Aarnæs har begått slike handlinger.

Utsagnene er heller ikke rettsstridige. I denne vurderingen har det betydning at det var et klart behov for å gå ut med informasjon til ledere og mellomledere, og at arbeidsgiveren hadde plikt etter arbeidsmiljøloven §57 til å gi en sannferdig, reell begrunnelse til Aarnæs selv.

Sorknes handlet pliktmessig og for å vareta andres tarv, og har vært tilstrekkelig aktsom, slik at også straffrihetskravene i straffeloven §249 nr 3 er oppfylt, og bestemmelsen i §249 nr 2 ikke kan anvendes.

I aktsomhetsvurderingen må Tudor Sønnaks handlemåte bedømmes ut fra hva man i bedriftsledelsen visste eller burde visst da utsagnene ble fremsatt, ikke - slik lagmannsretten har gjort - ut fra hendelsesforløpet slik det var klarlagt for lagmannsretten. Da kan handlemåten ikke karakteriseres som uaktsom. Aarnæs har fått adgang til å uttale seg i forbindelse med oppsigelsen.

Når det gjelder bedømmelsen av Aarnæs' opptreden, kommer særlig følgende forhold inn: På morselskapets forespørsel i september 1991 om salgsaktivitet i Polen svarte Aarnæs bevisst uklart for å holde det reelle forhold skjult. - I forbindelse med rembursbestillingen høsten 1991 uttalte han seg uriktig når det gjaldt hva slags batterier det var tale om. Og det var også galt av ham å bruke selskapets garanti til salg av startbatterier i Polen; dette var en virksomhet Anker Tudor ikke hadde noe med, og det er ikke riktig at transaksjonen ikke innebar noen risiko for selskapet. - Aarnæs nevnte ikke på møtet med Sorknes 22 oktober 1991 at selskapet i Polen allerede var registrert, eller at han hadde eierandel og satt i styret, og at det bare fire dager tidligere var innkalt til ekstraordinær generalforsamling. - Det anføres ikke at Aarnæs var ansvarlig for uregelmessighetene med fakturaer og bokføring. Men det har formodningen mot seg at han ikke hadde kunnskap om denne faktureringen. Og slik situasjonen var i mars 1992, hadde Anker Tudor god grunn til å mistenke ham.

Subsidiært - dersom retten skulle komme til at §3-5 eller §3-6 kan anvendes - anføres det at ved en eventuell utmåling av oppreisning er det bare det ulovlige merinnhold i utsagnene som det skal betales for; det må gjøres fradrag for det klanderverdige Aarnæs har gjort, for at han var saklig oppsagt, og for at tillitssvikt var en viktig del av grunnlaget for oppsigelsen.

Lagmannsrettens henvisning til alminnelige erstatningsrettslige regler sikter antakelig til det ulovfestede uaktsomhetsansvar. Det er høyst tvilsomt om det for ærekrenkende utsagn gjelder noe slikt ansvar i tillegg til skadeserstatningsloven §3-6. I alle fall foreligger ikke erstatningsbetingende uaktsomhet. Momentene i aktsomhetsvurderingen blir langt på vei de samme som i forhold til §3-6. Det var liten sannsynlighet for at de omstridte utsagnene ville påføre Aarnæs arbeidsledighet i lengre tid enn det som fulgte av oppsigelsen, og arbeidsgiveren handlet på den eneste adekvate måte på det aktuelle tidspunktet. Aarnæs hadde gitt mangelfulle og misvisende opplysninger.

Det er ikke tilstrekkelig årsakssammenheng mellom de utsagn saken gjelder og et eventuelt tap for Aarnæs. Den ankende part er skeptisk til Aarnæs' opplysninger om mengden av jobbsøknader han har sendt, og Aarnæs har ikke dokumentert et økonomisk tap som følge av arbeidsgiverens handlinger - utover oppsigelsen.

Prosessuelt bestrides ikke at det i denne saken, som er reist etter arbeidsmiljøloven §61A, er adgang til å ta med erstatningskrav for utsagn i forbindelse med oppsigelsen - det vil her si i begrunnelsen og i informasjonen til ansatte. Men krav grunnet på politianmeldelsen ett år etter oppsigelsen må klart falle utenom, og man kan heller ikke ta med i saken krav som er grunnet på slike senere uttalelser som Aarnæs anfører at Sorknes har gitt til andre arbeidsgivere.

Exide Sønnak AS har nedlagt slik påstand:

"Exide Sønnak AS frifinnes og tilkjennes omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten - Lasse Aarnæs - har anført:

Tudor Sønnaks begrunnelse for oppsigelsen, informasjonen til ansatte og den senere politianmeldelsen er grovt injurierende og utilbørlig i forhold til Aarnæs. Bedriften måtte regne med at dette ville påføre ham tap og personlige problemer. Den må derfor være erstatningsansvarlig etter det ulovfestete uaktsomhetsansvaret. Også skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6 kan anføres som grunnlag for erstatning og oppreisning, selv om oppreisning har mindre praktisk økonomisk betydning i denne saken. Når det spesielt gjelder §3-5, kan flere alternativer være aktuelle: "tilføyd krenking" i første ledd bokstav b, som må sees som et selvstendig alternativ; og dessuten straffeloven §390a, som omfattes av henvisningen i §3-5 første ledd bokstav b til §3-3.

For uaktsomhetsbedømmelsen er det avgjørende ikke hva bedriften trodde den gang, men hva den burde trodd. Når hovedbegrunnelsen for oppsigelsen var innskrenkningene, må bedriften ha en streng aktsomhetsplikt hvis den vil gi uttrykk for noe annet grunnlag. Et viktig moment i vurderingen av arbeidsgiverens aktsomhet er at Aarnæs ikke fikk mulighet til å forklare seg i mars 1992, og heller ikke senere.

Lagmannsretten har avvist de to hovedgrunnlag for bebreidelser overfor Aarnæs. Lagmannsretten har slått fast at det ikke er grunnlag for å belaste Aarnæs for medvirkning til forholdene med finansiering og fakturering.

Polenprosjektet ble behandlet regulært og åpent i Anker Tudor; det var ikke noe hemmelig prosjekt. Det er omstridt i hvilken grad Sorknes var kjent med disse aktivitetene. Men man må ta med i betraktningen at Kvaløy generelt var særdeles selvstendig i forhold til styre og konsernledelse. Aarnæs kan ikke i noe fall bebreides for ikke å ha orientert konsernledelsen; han hadde bare plikt til å rapportere til sin sjef, Kvaløy.

Etableringen i Polen har heller ikke medført tap for selskapet. Når det gjaldt finansieringen overfor Unicar, fikk man pengene tilbake. Lagmannsretten har fastslått at Aarnæs ikke hadde noe medansvar for denne finansieringen, og det må være arbeidsgiverens ansvar om de mistrodde ham. Anker Sønnak foretok her også en eiendommelig forskjellsbehandling mellom Aarnæs og en annen ansatt, som faktisk hadde medvirket til disse transaksjonene.

Ved avslutningen av møtet 22 oktober 1991 ga Sorknes uttrykk for full tillit til Kvaløy og Aarnæs etter å være orientert om etableringen i Polen. Man kan ikke da senere trekke dette frem som grunnlag for mistillit.

Når det gjelder rembursbestillingen, er det høyst usannsynlig at Aarnæs kan ha sagt at det dreide seg om noe annet enn startbatterier, blant annet fordi økonomidirektøren satt med bestillingen foran seg. Men uansett tvil om faktum her, var også denne hendelsen oppe på møtet 22 oktober 1991, slik at den ikke kan anføres nå.

Politianmeldelsen må klart sees som en oppfølgende diskriminering fra arbeidsgiveren. Da den ble fremsatt, må arbeidsgiveren ha visst at den aldri ville bli fulgt opp. Arbeidsgiveren handlet uten å vise den aktsomhet som påhviler arbeidsgiveren i ethvert arbeidsforhold. Når det gjelder det prosessuelle, så bedriften anmeldelsen som en oppfølging av oppsigelsen, og må dermed selv ha erkjent at den lå innenfor rammen for erstatningssøksmålet.

Oppsigelsen er en konsekvens av forhold man i dag erkjenner er uriktige. Grunnen til at Tudor Sønnak gikk så hardt ut mot Kvaløy og Aarnæs, må være at de to var sentrale parter i batteribransjen. Anmeldelsen kom først etter at de hadde stiftet et eget selskap, som var en mulig konkurrent for Tudor Sønnak.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, er det ikke grunnlag for å gå under det beløpet lagmannsretten har fastsatt; det reelle tap har åpenbart vært større. Aarnæs har hatt problemer med å etablere seg i arbeidsmarkedet. Det ville han ikke hatt hvis arbeidsgiveren hadde gått frem på riktig måte i forbindelse med oppsigelsen. Det er ingen grunn til å tvile på at han har gjort hva han kunne for å få en ny inntektsposisjon. Lagmannsretten har gjort fradrag både for trygdeytelser og annen inntekt. Den har også gjort skjønnsmessig fradrag for de to forhold der den mente det kunne rettes bebreidelser mot Aarnæs. Disse forholdene er i dag så avklart til fordel for Aarnæs at de ikke bør tillegges vekt. Det er likevel ikke anket fra hans side over erstatningsfastsettelsen.

Lasse Aarnæs har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes med Exide Sønnak A/S som ansvarlig.

På domsansvaret løper 12 % årlig rente fra lagmannsrettens dom til betaling.

2. Exide Sønnak A/S betaler sakens omkostninger for Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Jeg ser først på et prosessuelt spørsmål. Saken gjaldt opprinnelig først og fremst erstatning etter arbeidsmiljøloven §62, slik at den ble behandlet etter reglene i arbeidsmiljøloven §61 flg. For Høyesterett er det imidlertid ikke spørsmål om å anvende arbeidsmiljøloven bestemmelser, men om erstatning og oppreisning begrunnet i regler i skadeserstatningsloven og det ulovfestete uaktsomhetsansvaret. Retten må ta stilling til om dette kravet kan behandles i en sak etter de nevnte reglene i arbeidsmiljøloven. - Etter arbeidsmiljøloven §61A første ledd 2. punktum kan man i en slik sak ta med krav som står "i innbyrdes sammenheng med" oppsigelsesspørsmålet. Etter mitt syn taler både ordlyden og hensiktsmessighetsbetraktninger for at de erstatnings- og oppreisningskrav som vår sak gjelder, omfattes av dette uttrykket. At slike krav kan tas med, er også lagt til grunn som klart av Evju i en artikkel i Lov og Rett 1981 374. Jeg ser ikke grunn til å behandle på ulik måte de forskjellige dokumenter m v som Lasse Aarnæs har vist til - begrunnelsen for oppsigelsen, informasjonsskrivet, eventuelle utsagn fra direktør Sorknes til potensielle arbeidsgivere, og politianmeldelsen. De bør i denne relasjon sees som ledd i et sammenhengende forhold fra arbeidsgiverens side - med den konsekvens at alt kan behandles i den arbeidsrettssaken det her gjelder.

Jeg går så over til rettsspørsmålene omkring erstatning og oppreisning. Når det gjelder mulige ansvarsgrunnlag, finner jeg det klart at skadeserstatningsloven §3-5 ikke kan anvendes her. Ankemotparten har anført at når det i paragrafens første ledd bokstav b heter "tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i §3-3", er "tilføyd krenking" et selvstendig alternativ, som ikke omfatter en henvisning til §3-3. Dette må være uriktig; også for dette alternativet er oppregningen i §3-3 avgjørende. Når det gjelder de bestemmelser som er oppregnet i §3-3, har ankemotparten nå vist til §390a - om ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å krenke en annens fred. Jeg ser det som klart at denne bestemmelsen ikke kan anvendes i vår sak, og at §3-5 dermed ikke er noe aktuelt ansvarsgrunnlag.

Før jeg går inn på skadeserstatningsloven §3-6, nevner jeg at det nå ikke er bestridt av den ankende part at det gjelder et organansvar også i forhold til oppreisningsregelen i denne bestemmelsen, og at et slikt ansvar for Exide Sønnak AS vil omfatte handlinger foretatt av styret, styreformannen og administrerende direktør i selskapet. Jeg legger dette til grunn uten ytterligere drøftelse, og viser bare til det som er uttalt i Høyesteretts dom i Rt-1995-209 om at organansvaret omfatter også oppreisning etter §3-6.

Det relevante for vår sak er alternativet i §3-6 første ledd om krenkelse av en annens ære. Det må dermed vurderes om vilkårene for straff i straffeloven §246 og §247 er oppfylt.

Det sentrale dokumentet i denne vurderingen må etter mitt syn være informasjonsskrivet som direktør Sorknes sendte til 16 ansatte, og jeg drøfter først dette, før jeg relativt summarisk omtaler de øvrige dokumenter eller uttalelser som Aarnæs har vist til.

Det er særlig følgende utsagn som er kritiske: "Vi vet imidlertid at det har foregått kriminelle handlinger i Anker Tudor, at sentrale personer har forsøkt å holde saker skjult for Anker Tudors eiere og at serier med løgner er servert meg fra både Jens og Lasse." - I hvilken grad disse utsagnene kan sees som ærekrenkelser av Aarnæs, og i hvilken grad sannhetsbevis kan sies å være ført, avhenger blant annet av tolkingen av utsagnene.

Det alvorligste utsagnet er det som gjelder kriminelle handlinger. Rent språklig er utsagnet ikke direkte koblet til Aarnæs, det sies at handlingene har foregått i Anker Tudor. Ut fra sammenhengen er jeg likevel - under en viss tvil - kommet til at leserne lett måtte oppfatte utsagnet som å referere til Aarnæs - i hvert fall slik at han anses å ha tilknytning til de straffbare handlingene, og at det derfor må sees som en ærekrenkelse av ham. Heller ikke utsagnet om at "sentrale personer har forsøkt å holde saker skjult" er språklig direkte rettet mot Aarnæs, men etter sammenhengen mener jeg at også dette utsagnet må sees som å sikte til blant andre ham. Klart koblet til Aarnæs er utsagnet om at "serier med løgner er servert" fra "Jens og Lasse".

Det neste spørsmål er om det er ført sannhetsbevis for disse utsagnene. Man må i denne sammenheng ta stilling til hva det er å bebreide Aarnæs. -

Det er uenighet mellom partene på flere punkter om hva som faktisk har skjedd eller har vært sagt, om hvordan handlinger eller utsagn måtte forstås på oppsigelsestidspunktet, og om hvordan de må forstås i dag. Vurderingen av hva som skal legges til grunn, blir nødvendigvis vanskelig for Høyesterett, som ikke har umiddelbar bevisføring. I atskillig grad må jeg holde meg til lagmannsrettens vurdering av de rent faktiske forhold. På enkelte punkter har likevel nye dokumenter som er lagt frem for Høyesterett, supplert bildet.

Det er nå erkjent av den ankende part at Aarnæs ikke har ansvar for finansieringen av Unicar i forbindelse med de endrete fakturaene. I hvilken grad han har kjent til disse forholdene, ser jeg som uavklart. - Etter mitt syn er det på følgende punkter det kan rettes bebreidelse mot Aarnæs: -

Etter forespørselen fra Spania i september 1991 svarte han villedende på om det ble solgt startbatterier i Polen. -

Da han ble oppringt 18 oktober 1991 av økonomidirektøren om hva rembursen skulles stilles for, unnlot han å gjøre rede for de reelle forhold. Det var også utenfor selskapets arbeidsområde å stå for salg av startbatterier i Polen. -

I møtet 22 oktober 1991 var det relevante forhold i forbindelse med Polenengasjementet som han ikke redegjorde for: at han var aksjonær og styremedlem i det aktuelle selskapet, og at det fire dager tidligere var innkalt til generalforsamling.

Jeg nevner generelt at i den erstatningssaken vi behandler, kan jeg ikke se at det er avgjørende om bedriften på et tidligere tidspunkt har vært kjent med klanderverdige forhold uten den gang å reagere.

Et spørsmål som særlig har vært tatt opp i saken, er hvilken kunnskap som skal være avgjørende for aktsomhetsvurderingen - den kunnskap man hadde da utsagnene ble fremsatt, eller det man vet i dag. Når jeg nå skal se på om sannhetsbevis er ført, finner jeg det klart at det avgjørende er hva vi vet i dag. Når jeg derimot senere - i drøftelsen av straffeloven §249 nr 3 - kommer til bedriftens aktsomhet, må det avgjørende være den kunnskap bedriften den gang hadde eller burde hatt.

Etter det jeg bygger på om Aarnæs' forhold, er det på det rene at det ikke er ført sannhetsbevis for den alvorligste beskyldningen, om kriminelle handlinger. Utsagnet om forsøk på å holde saker skjult mener jeg det er ført slikt bevis for. Utsagnet om "serier med løgner" fra Aarnæs mener jeg derimot går utover det som kan anses bevist.

Om vilkårene for straff etter ærekrenkelsesreglene er oppfylt, avhenger her videre av straffrihetsbestemmelsen i straffeloven §249 nr 3. Jeg nevner at jeg i denne saken ikke ser rom for noen egen drøftelse av rettsstrid utover det jeg sier om denne bestemmelsen. Etter §249 nr 3 kan et ærekrenkende utsagn være straffritt selv om sannhetsbevis ikke er ført, dersom den som har uttalt seg, har vært "pliktig eller nødsaget" til å uttale seg, eller har uttalt seg til "berettiget varetagelse av eget eller andres tarv". Vilkåret er at det godtgjøres at det er vist tilbørlig aktsomhet i enhver henseende. Jeg må etter dette vurdere om direktør Sorknes hadde tilstrekkelig grunn til å reagere med informasjonsskrivet til ansatte, og om han i tilfelle var tilstrekkelig aktsom i utformingen og spredningen av det. Som jeg har nevnt foran, må denne vurderingen skje ut fra hva bedriften den gang visste eller burde vite. - Jeg har vært noe i tvil her.

At det fra bedriftens side ble gitt en orientering til sentrale ansatte om avskjedigelsen av Kvaløy og oppsigelsen av Aarnæs, kan jeg ikke se gir grunnlag for kritikk. Dette går naturlig inn under alternativet berettiget varetakelse av eget eller andres tarv. Det kan heller ikke være noe å si på at det i informasjonsskrivet kom frem at oppsigelsen av Aarnæs ikke bare bygget på behovet for innskrenkninger, men også på mistillit. Jeg viser blant annet til at en slik orientering kunne bidra til å stanse ryktene, - og rykter har en tendens til å dramatisere ut over det som det er grunnlag for. - Når jeg så kommer over til aktsomhetsvurderingen, mener jeg at Sorknes må ha et visst spillerom for ikke helt veloverveide uttalelser. Situasjonen ble antakelig opplevd som meget presset, og ikke bare Kvaløy, men også Aarnæs, kan bebreides for manglende avklaring. Jeg er imidlertid kommet til at Sorknes ikke har vært tilstrekkelig aktsom i utformingen av utsagnet om kriminelle handlinger. I aktsomhetsvurderingen legger jeg riktignok en viss vekt på at dette utsagnet ikke er språklig direkte knyttet til Aarnæs, jf det jeg har sagt tidligere. Men koblingen til ham er så nærliggende, og det gjelder en så alvorlig beskyldning, at jeg ikke kan se at straffrihetsregelen i §249 nr 3 kan føre frem her. Etter dette er jeg kommet til at uttalelsene i informasjonsskrivet gir ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven §3-6.

Jeg kan ikke se at de øvrige dokumenter eller uttalelser som er trukket frem av Aarnæs, gir noe ytterligere grunnlag for ansvar, og skal bare kort gjøre rede for dette. - I brevet 3 april 1992 til Aarnæs blir han gitt begrunnelse for oppsigelsen. Dette skjedde etter anmodning fra ham selv, og arbeidsgiveren hadde da plikt til å gi en slik begrunnelse, jf arbeidsmiljøloven §57. Hensikten med begrunnelsen er blant annet å gi arbeidstakeren grunnlag for å avgjøre om han vil gå videre med saken, og det må være ønskelig at begrunnelsen er så åpen og sannferdig som mulig. Bestemmelsen i straffeloven §249 nr 3 om straffrihet for den som har vært pliktig til å uttale seg, blir sentral her. Også fordi brevet bare gikk til Aarnæs selv, kan jeg ikke i noe fall se at det gir grunnlag for erstatning eller oppreisning utover det som informasjonsskrivet måtte gi.Heller ikke politianmeldelsen gir etter mitt syn noe slikt ytterligere grunnlag. Jeg viser til at anmeldelsen ikke er sendt til andre enn politiet, og til at alternativet berettiget varetakelse av eget tarv i §249 nr 3 må innebære en relativt vid adgang til å inngi politianmeldelser. Når det gjelder vurderingen av bedriftens aktsomhet, viser jeg også til at bedriften før anmeldelsen ble inngitt, hadde fått saken utredet av et advokatfirma.

Det som er anført fra Aarnæs' side om kontakt fra Sorknes til potensielle arbeidsgivere, har jeg ikke funnet godtgjort på noen måte som gjør at jeg kan bygge på at slike utsagn er fremsatt.

Jeg går så over til de øvrige vilkår for erstatning og oppreisning, og ser først på om ærekrenkelsen i informasjonsskrivet har påført Aarnæs noe økonomisk tap.

Vi står i denne saken overfor en nokså spesiell situasjon. Oppsigelsen er begrunnet dels i behovet for innskrenkninger, men også i ledelsens mistillit til Aarnæs. En slik begrunnelse kunne i alle fall lovlig gis. Utgangspunktet må da være at det tap som det er spørsmål om å erstatte, ikke er det tap Aarnæs har lidt ved å bli sagt opp med grunnlag også i mistillit, men det eventuelle mertap han har fått på grunn av arbeidsgiverens ærekrenkende uttalelser i informasjonsskrivet.

Man må dermed sammenlikne den situasjonen Aarnæs er i når dette informasjonsskrivet foreligger, med den situasjonen han i alle fall ville vært i etter å ha blitt sagt opp med en begrunnelse som delvis var mistillit fra ledelsens side. Aarnæs ville også da ha sluttet uten noen tilfredsstillende attest, og han måtte regne med at den tidligere arbeidsgiveren ville gi uttrykk for sin mistillit når potensielle arbeidsgivere henvendte seg i forbindelse med jobbsøknader fra ham. Når dette er sammenlikningsgrunnlaget, har jeg vanskelig for å se at informasjonsskrivet har hatt noen selvstendig betydning for hans muligheter til å få nytt arbeid. Jeg nevner her at selv om man nok ikke kan se bort fra muligheten for at informasjonsskrivet er blitt gjort kjent utover den kretsen det ble sendt til, er det heller ikke noe egentlig belegg for å anta at dette er skjedd. Og en rekke av de bedrifter der Aarnæs oppgir forgjeves å ha søkt jobb, ligger langt utenfor de miljøer der man kunne frykte at informasjonsskrivet kunne være blitt kjent. Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan legges til grunn at informasjonsskrivet i seg selv har påført Aarnæs noe økonomisk tap, og at det dermed ikke er grunnlag for erstatning for økonomisk skade. §3-6 gir imidlertid også grunnlag for å tilkjenne oppreisning for ikkeøkonomisk skade. Om oppreisning skal tilkjennes, og i tilfelle med hvilket beløp, skal avgjøres etter skjønn, ut fra hva retten finner rimelig. - Jeg er kommet til at det ville være uheldig om de ærekrenkende uttalelsene fra arbeidsgiveren her ikke skulle bli møtt med noen reaksjon, og mener at et oppreisningsbeløp derfor bør tilkjennes. Ved utmålingen av oppreisningen legger jeg imidlertid atskillig vekt på de bebreidelser som jeg tidligere har kommet til at kan rettes mot Aarnæs. Jeg mener etter dette at en oppreisning på 50 000 kroner kan være passende.

Anken har etter dette delvis ført frem. Ser vi på Aarnæs' sak fra første instans av, er den dels tapt, dels vunnet. Selv om Aarnæs bare er tilkjent oppreisning, mener jeg at det ut fra omstendighetene i saken er grunn til å pålegge Exide Sønnak AS å erstatte ham en del av hans saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 annet ledd. Dette beløpet settes til 150 000 kroner.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1. Exide Sønnak AS betaler i oppreisning til Lasse Aarnæs 50 000 - femtitusen - kroner.

2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Exide Sønnak AS til Lasse Aarnæs 150 000 - etthundreogfemtitusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Gussgard: Jeg er kommet til at Aarnæs bør tilkjennes erstatning for økonomisk tap i forbindelse med de ærekrenkende uttalelsene i informasjonsskrivet. I de øvrige spørsmål som saken reiser, er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende.

Slik jeg ser det, er det sannsynlig at innholdet i dette skrivet ble kjent ut over den kretsen det ble sendt til. At to sentrale personer i selskapet fratrådte sine stillinger var oppsiktsvekkende, og det verserte rykter om årsaken til dette. Når da hele 16 personer informeres slik det her ble gjort, tilsier all erfaring at opplysningene lett kan nå ut til en større krets. Jeg er tilbøyelig til å mene at det over tid nærmest er umulig å hemmeligholde opplysninger som gis på denne måten. Den adgang informasjonsskrivet ga for ekstern informasjon, var også meget åpen.

Jeg er enig i at Aarnæs også uten informasjonsskrivet ville hatt problemer med å skaffe seg nytt arbeid. Men de forhold som omtales der, og som innebærer straffbare ærekrenkelser, er etter min mening av vesentlig alvorligere art enn de forhold Aarnæs ellers kunne bebreides for, og generelt av helt avgjørende betydning for en arbeidsgiver. Informasjonsskrivet gir ikke konkrete opplysninger om andre forhold enn de falske fakturaene, og forsterker derved betydningen av disse. Spredningen av slike mistanker måtte i sterk grad vanskeliggjøre hans situasjon ved søknad om annet arbeid, i hvert fall innenfor det området han tidligere hadde arbeidet på. I den utstrekning han ved jobbsøkning ble konfrontert med det øvrige grunnlag for Tudor Sønnaks mistillit, kunne han selv gi en redegjørelse. Den uttalte mistanke om kriminelle handlinger kunne han ikke gjøre noe med.

Aarnæs har ikke direkte sannsynliggjort at skrivet har vært av betydning for at han ikke har fått noen av de stillinger han har søkt - bevis det er svært vanskelig å føre. Etter min mening kan det ikke stilles et ubetinget krav om et slikt konkret bevis i en sak som denne. At arbeidsgiveren i oppsigelsessaken har opptrådt på en erstatningsbetingende måte ved å spre ærekrenkende beskyldninger om arbeidstakeren, og at beskyldningene er egnet til å nærmest umuliggjøre arbeidstakerens situasjon ved søknad om annen stilling, må være tilstrekkelig til at erstatning kan tilkjennes, med mindre arbeidsgiveren sannsynliggjør at ærekrenkelsene ikke har hatt betydning for tapet. Jeg finner støtte for dette syn i Rt-1965-763.

På denne bakgrunn mener jeg at Aarnæs også bør tilkjennes erstatning for en del av det økonomiske tap han har lidt som følge av de ærekrenkende uttalelsene i informasjonsskrivet. Da jeg vet jeg er i mindretall, går jeg ikke inn på erstatningsutmålingen.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Coward.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Exide Sønnak AS betaler i oppreisning til Lasse Aarnæs 50 000 - femtitusen - kroner.

2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Exide Sønnak AS til Lasse Aarnæs 150 000 - etthundreogfemtitusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.