LG-1999-1105

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-17
Publisert:	LG-1999-01105
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Haugesund byrett nr. 98-00378 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01105.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trond Hjelde). Motpart: Sparebanken Rogaland (Prosessfullmektig: Advokat Asgaut Fiskå).
Forfatter:	Eivind Eftestøl, Martin Tenold, Christian Fr. Wyller
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, §36, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Ekteskapsloven (1991), Finansavtaleloven (1999) §60, §59

Sparebanken Rogaland reiste ved stevning 1. desember 1998 søksmål mot A, som har hjemmel til gnr. 28 bnr. 681, - - -gata 32 i Haugesund, med krav om fastsettelsesdom for at to pantobligasjoner i eiendommen er sikkerhet for gjeld Haugesund Bilutleie og Bs dødsbo har til banken.

Haugesund byrett avsa 7. april 1999 dom med slik slutning:

«1. Pantobligasjon stor kr 400.000,- dagbokført 08 11 90, og pantobligasjon stor kr 552.000,- dagbokført 08 02 90, i gnr. 28, bnr. 681 i Haugesund kommune ligger til sikkerhet for Haugesund Bilutleie AS' og Bs dødsbos engasjement overfor SR-Bank, med unntak av lån stort kr 1.000.000,- (kronerenmillion00/100) opptatt av Haugesund Bilutleie AS i 1997.

2. A dømmes til å betale til SR-Bank sakens omkostninger med kr 35.000,- (kronertrettifemtusen00/100) innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

A har erklært anke til Gulating lagmannsrett over dommen, og Sparebanken Rogaland har tatt til motmæle. Lagmannsretten behandlet saken ved ankeforhandling i Haugesund 12. og 13. september 2000. A ga forklaring, og retten hørte fire vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«A frifinnes.

SR-Bank v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for så vel byretten som lagmannsretten.»

Sparebanken Rogaland har nedlagt slik påstand:

«1. Haugesund byretts dom stadfestes.

2. Sparebanken Rogaland tilkjennes sakens omkostninger så vel for byrett som for lagmannsrett.»

Med hensyn til sakens gjenstand og nærmere sammenheng vises til byrettens dom. Saken foreligger i samme form for lagmannsretten som for byretten, og partene gjør i hovedtrekk gjeldende de samme faktiske og rettslige anførsler.

Den ankende part, A, hevder at han var i uvitenhet om hvordan den økonomiske situasjon var for Haugesund Bilutleie A.S. da han 20. desember 1996 undertegnet erklæringen om at de to obligasjonene skulle tjene som sikkerhet for forpliktelsene for Haugesund Bilutleie i henhold til ethvert mellomværende med banken. At han sto som aksjonær, endog hovedaksjonær, og styremedlem i aksjeselskapet, var noe hans foreldre hadde ordnet med, til dels uten at han visste noe før senere, og uten at det innebar noen realitet. Han hadde annen levevei og arbeidet ikke i Haugesund Bilutleie, - bortsett fra en håndsrekning av og til. Han fulgte ikke med i foreldrenes drift av selskapet. Han mener banken ikke overholdt den lojalitetsplikt som er fastslått i rettspraksis og som pålegger kreditor å gi nøyaktige opplysninger om alle forhold som har betydning for å vurdere risikoen ved å kausjonere. Forholdet var at Haugesund Bilutleie i virkeligheten var insolvent da erklæringen ble gitt om å stille obligasjonene til sikkerhet. Han hevder også at banken under ingen omstendighet kan ha adgang til å dra fordel av at hans far, B, døde i 1997. Dette ble nemlig følgen fordi obligasjonene opprinnelig var sikkerhet bare for gjeld på samme beløp som deres pålydende, som falt bort da den ble dekket av gjeldsforsikring etter at B døde. Så lenge B var i live og gjelden besto, var sikkerheten for Haugesund Bilutleie sin gjeld altså ikke verd noe for banken, men ble det bare på grunn av den tragiske og uventede hendelsen. Obligasjonene var aldri stillet til sikkerhet for annen gjeld B måtte ha, og kan derfor ikke tjene til å sikre annen av dødsboets gjeld etter at banken fikk oppgjør gjennom gjeldsforsikringen.

Foruten det ulovfestede lojalitetskrav påberoper A seg avtaleloven §33 og §36 som grunnlag for ugyldighet, og han viser også til loven om finansavtaler (lov 25. juni 1999 nr. 46) kap. 4, særlig §59, §60

A hevder at han er og hele tiden har vært reell eier av - - -gata 32, noe som ikke har vært bestridt av Sparebanken Rogaland før den under ankeforhandlingen gjør gjeldende at han står som pro forma eier. Prinsipalt krever A denne anførselen avskåret som for sent fremsatt. Han hevder dessuten at hvis det er tale om et pro forma arrangement, slik at foreldrene var de reelle eiere, da kan erklæringen av 20. desember 1996 ikke gjøres gjeldende fordi den ikke er undertegnet av rette vedkommende og der ikke er slikt samtykke av ektefellen som loven krever.

Ankemotparten, Sparebanken Rogaland, hevder at det var et pro forma arrangement å gjøre A til hjemmelshaver av - - -gata 32. Dette medfører at det er uten betydning i hvilken grad A var orientert om den situasjon som forelå. Banken hadde ingen plikt overfor ham. Når det gjelder formen, var det på den annen side hans underskrift som var nødvendig og tilstrekkelig. Men også som reell eier vil A være bundet av den erklæringen han underskrev, fordi han utad fremsto som hovedaksjonær og styremedlem i Haugesund Bilutleie og derfor måtte forutsettes å ha fullt kjennskap til selskapets drift og økonomi. Under enhver omstendighet var banken uvitende om at selskapets situasjon var slik at det reelt var konkurs, og der besto derfor ikke noen særlig plikt til å sikre seg at A var orientert.

Det kan, hevder banken, ikke gjøres gjeldende at den nyter en fordel den ikke tilkommer på grunn av Bs død. Den personlige gjeld som obligasjonene gjaldt skulle nedbetales, hvorved de ville få betydning som sikkerhet for firmagjelden. Lagmannsretten forstår videre banken slik at den mener obligasjonene tjener til sikkerhet for ethvert mellomværende mellom den og B.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om der hefter mangler ved inngåelsen av avtalen om å stille pantobligasjonene til sikkerhet. For avgjørelsen av dette finner lagmannsretten det enstemmig ikke nødvendig å ta stilling til om A er reell eller pro forma eier av - - -gata 32. Det nevnes at han i begge tilfeller er hjhemmelshaver og som sådan rett saksøkt. Han opptrer i saken i full forståelse med sin mor, som er eier hvis han ikke er det.

Basert på forklaringen fra A, som støttes av det som for øvrig foreligger, legger lagmannsretten til grunn at han ikke selv skjøt inn kapital i aksjeselskapet Haugesund Bilutleie A.S. Han lot sine foreldre ordne med å føre ham opp som aksjonær og styremedlem som de ville. Selv deltok han ikke i driften og fulgte ikke med i det som foregikk, men gav sin underskrift som styremedlem når det trengtes. Når det gjaldt boligeiendommen forholdt det seg på lignende måte. Den var bestemt til bolig for foreldrene. A bodde der sammen med dem som hjemmeværende sønn de første to årene (1990 og 1991), og alle utgifter tok foreldrene seg av, herunder avdrag og renter på lånet som var opptatt for å finansiere kjøpet. Han har for lagmannsretten påberopt at dette var skattemessig fordelaktig fremfor at foreldrene skulle betale husleie og han betjene lånet. Lagmannsretten tillegger ikke forholdet noen betydning forsåvidt, og bemerker bare at om foreldrene betaler alle utgifter og bruker huset fullt ut, er ikke det til hinder for at A kan være reell eier. Det er i så måte i prinsippet uten betydning om foreldrenes bestridelse av utgiftene anses som husleie eller som delvis gaveoverføring til sønnen.

Hva enten A kan anses som reell eier eller ei, så var forutsetningen at foreldrene skulle disponere huset og betale utgiftene. A forklarte for lagmannsretten at han mente seg berettiget til å si sin mor opp om han så måtte ønske. Om det er riktig eller ikke ser lagmannsretten ikke som et spørsmål av avgjørende betydning. Under enhver omstendighet må det anses som svært lite aktuelt at hun ikke får bo i huset så lenge hun ønsker, og i realiteten er stillingen for sønnen at for tiden og i overskuelig tid fremover kan han bare i svært liten grad utøve eierbeføyelser og ha økonomisk fordel av å være eier.

Lagmannsretten viser til at A opplyste at han stusset da han fikk seg forelagt erklæringen av 20. desember 1996 til underskrift. Han slo seg imidlertid til ro da hans far forklarte at det ikke var noe som hadde noen reell betydning. Dette kunne være riktig nok, eftersom obligasjonene jo allerede forelå og var effektive for fullt pålydende. Lagmannsretten anser det også klart at A ikke ville bruke sin posisjon som eier eller hjemmelshaver til å hindre foreldrene i å utnytte eiendommen økonomisk slik de fant best. Dette må som foran nevnt ha vært en forutsetning da han fikk skjøte, uten at det er avgjørende om det var strengt tatt rettslig bindende. Det var også rimelig at foreldrene bestemte over eiendommen. For A var kjent med at han sto som eier, - enten det var reelt eller pro forma -, for å sikre foreldrenes bolig mot kreditorpågang, og han hadde ikke selv betalt noe for eiendommen.

Det var en ordning som for A økonomisk ikke nødvendigvis satte ham i noen gunstigere posisjon enn den han hadde som enearving efter foreldrene. Hvis han fikk noen økonomisk fordel ut over dette, ville det være noe han oppnådde helt uten egen innsats eller motytelse.

Under disse omstendigheter kan lagmannsretten ikke se at det forhold at han var uvitende om den økonomiske stilling for Haugesund Bilutleie og ikke ble informert av banken, kan ha noen betydning for spørsmålet om gyldigheten for ham av erklæringen av 20. desember 1996. Han hadde en rimelig og fornuftig ordning med foreldrene som innebar at det var de som disponerte over aksjeselskapet og boligen, slik at hans mulige eiendomsrett helt fra begynnelsen av var sterkt beskåret. Dette hadde han ikke grunn til å beklage seg over; den rest av eiendomsrett som måtte være igjen, ville være ren gave til ham, og han løp ingen annen risiko enn at denne gaven kunne bli av liten eller ingen verdi.

Hva enten A var reell eier eller bare hjemmelshaver var det hans underskrift som trengtes for bindende erklæring. Der er intet opplyst om forhold mellom foreldrene og banken, da erklæringen ble avgitt, som kunne medføre ugyldighet i fall disse var å anse som reelle eiere. Uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på hvilket kjennskap banken hadde til situasjonen da erklæringen ble gitt, må det dermed konstateres at påstanden om ugyldighet på grunn av forhold ved inngåelsen ikke kan føre frem.

Det er videre spørsmål om den senere utvikling kan føre til at erklæringen ikke kan gjøres gjeldende, hva enten dette søkes bygget på avtaleloven §36 eller andre rettsregler. Det som må vurderes er betydningen av at Bs død førte til at hans enke og hans arving ikke synes å ha fått noen fordel av at den personlige forpliktelsen som var sikret ved de to obligasjonene falt bort ved forsikringsoppgjøret.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall, - Eftestøl og Tenold -, og et mindretall, - Wyller.

Flertallet ser at pantsettelsen for Haugesund Bilutleie sin gjeld ved en erklæring som kunne synes uten reell betydning da den ble gitt, gjorde at gjeldsforsikringen ikke kom de efterlatte til gode på den måten som den ellers ville ha gjort. I følge erklæringen ble huset efter dødsfallet og forsikringsoppgjøret heftende for aksjeselskapets gjeld, som ellers ville ha vært enken uvedkommende; i realiteten har hun eller hun og hennes sønn, like stor gjeld som før. Årsaken er mannens tragiske og uventede død, og det kan sies å virke urimelig at følgen av den skal være at banken, og ikke de efterlatte, får en økonomisk vinning. Flertallet finner allikevel ikke at dette er en følge som må føre til bortfall av forpliktelsen efter erklæringen. Det er for det første ikke gitt at det er urimelig at familien på denne måten dekker noe av gjelden i det familieaksjeselskapet som Haugesund Bilutleie var. Dette kan han sin gyldighet hva enten motivet for å stille sikkerhet for gjelden var å sikre kreditor, banken, eller et håp om å kunne drive virkskomheten videre. Men dertil kommer at ser man familien B, C og A under ett, far, mor og sønn, så stilte den sikkerhet for aksjeselskapets gjeld, og det var en realitet de måtte regne med for det tilfelle at selskapet skulle gå konkurs. De ville i så fall sitte med ansvaret for den personlige gjelden og dessuten ville huset hefte for selskapsgjelden. En normal utvikling ville være at den personlige gjelden efterhvert ble nedbetalt. Dette ville gi obligasjonene verdi som sikkerhet for selskapsgjelden, og ved manglende betalingsevne hos aksjeselskapet ville familien risikere å måtte dekke selskapets gjeld for å redde huset. På grunn av gjeldsforsikringen er den personlige gjelden borte, mens huset svarer for selskapsgjelden. På den måten har forsikringen kommet de etterlatte til gode, ved at de ikke lenger kan risikere å måtte dekke både den personlige gjelden og aksjeselskapets gjeld; den samlede økonomiske situasjon er bedret. At sikkerhetsstillelsen for selskapets gjeld ble en realitet kan ikke gi anledning til å sette den til side som urimelig etter avtaleloven §36 eller andre bestemmelser. Flertallet vil ikke med dette ha sagt noe om hvorvidt A i det hele tatt kan gjøre gjeldende urimelighet i forhold til hans mor, ettersom urimelighet efter det som her er sagt i allfall ikke menes å foreligge i slik grad at det ville kunne føre til bortfall av sikkerhetsstillelsen.

Mindretallet - sorenskriver Wyller - er kommet til at pantsettelsen ikke står seg og at A må frifinnes:

Vurderingen av om det vil være i strid med redelighet og/eller virke urimelig å gjøre pantsettelsen 20. desember 1996 gjeldende, vil bero på hvilken kunnskap banken satt inne med og hvilke virkninger det får at banken nå får dekket en del av sitt tap gjennom denne pantsettelsen. Mindretallet finner det derfor hensiktsmessig først å oppsummere de sentrale fakta i saken slik de fremstår etter den bevisførsel som har vært:

Utgangspunktet må tas i at ektefellene B og C, da de startet opp Haugesund Bilutleie i 1990, hadde vært igjennom to konkurser tidligere og at de måtte gå fra den bolig de tidligere hadde eid. Banken hadde lidt et tap gjennom konkursen og var interessert i at B og C kunne drive virksomhet videre slik at den kunne dekke inn noe av sitt tap. Det må ha vært på denne bakgrunn at B og banken fikk i stand den ordning at de kjøpte en ny enebolig i As navn og fikk den finansiert av banken, samtidig som banken også gav dem den nødvendige startkapital til å drive Haugesund Bilutleie. Det har vært gjort gjeldende at B overtok biler til en ugunstig pris og at banken på denne måte sikret sine egne interesser. Bevisførselen gir ikke grunnlag for å ta stilling til dette, men det synes klart at både B og banken hadde interesse i at han kom i gang med ny virksomhet som gav ham mulighet til å innfri en del av det ansvaret han hadde overfor banken. Etter mindretallets oppfatning er det ikke grunnlag for å kritisere banken for den bistand den ytet i den forbindelse.

Det synes imidlertid klart at ektefellene B og C må ha vært opptatt av å sikre at fellesboligen ikke skulle gå med om virksomheten ikke var vellykket, og at de i samarbeide med banken fant frem til en ordning som skulle sikre dette. Det skjedde for det første ved at A stod som hjemmelshaver til den bolig de kjøpte i gata, det ville sikre boligen mot kreditorpågang for annen gjeld som ektefellene hadde. Samtidig synes det klart at alle parter - både banken og alle tre A, B og C - fra første stund har vært innforstått med at dette var et formelt eierskap. Boligen ble brukt som sikkerhet for de lån ektefellene tok opp - både til kjøpet og til å starte det nye firma - og A var aldri med i beslutninger som gjaldt boligen utover at han måtte undertegne som hjemmelshaver. For lagmannsretten har han forklart at han aldri betalte utgifter knyttet til boligen, at han aldri deltok i vedlikehold eller andre beslutninger som gjaldt bruken av den. Realiteten i ordningen var mao at det var B og C som var de reelle eiere - A var bare hjemmelshaver. For ytterligere å sikre at fellesboligen skulle være i behold om noe gikk galt, tegnet ektefellene også gjeldsforsikring i Storebrand - og denne forsikringen ble formidlet av banken. De valgte her alternativet at gjelden skulle dekkes fullt ut om én av dem falt fra - ikke det alternativ som bare gir 50% dekning om den ene faller bort. Ved denne forsikringen skulle gjenlevende mao være sikret en gjeldfri bolig ved den annens død.

Selv om A ikke hadde meget med disponeringen av boligen å gjøre, fulgte det av hans rolle som hjemmelshaver at han måtte undertegne pantsettelseserklæringer, og for lagmannsretten har han forklart at han var fullt innforstått med at boligen bare skulle tjene som pantobjekt for personlig gjeld - ikke for firmaets gjeld. Derfor undertegnet han uten innsigelser et nytt låneopptak på kr 250.000 høsten 1995 - dette var et lån som faren var ansvarlig for. A har videre forklart at han gjorde innsigelser da han i desember 1996 ble bedt om å undertegne det sentrale dokument i saken, nemlig pantsettelseserklæringen som stilte de gamle pantobligasjoner som sikkerhet også for firmaets gjeld til banken og der det var brukt formuleringen «ethvert mellomværende». Han har videre forklart at han lot seg overtale av faren etter at denne hadde forsikret ham om at pantsettelsen ikke innebar noen realitet - at det bare var en annen måte å ordne forholdet på. Ut fra situasjonen den gang, var dette muligens korrekt. Det er ikke dokumentert for lagmannsretten hvor stor effektiv gjeld de to obligasjoner sikret på det aktuelle tidspunkt - ei heller hvilken verdi - - -gata hadde - men på bakgrunn av at utbetalingen på gjeldsforsikringen et snaut år senere var på ca 1,1 mill kroner, og det uimotsagt er opplyst at eiendommen i dag har en tilsvarende verdi, legger mindretallet til grunn at en realisasjon av eiendommen i desember 1996 neppe hadde gitt noe overskudd. På sett og vis var det derfor riktig - på det daværende tidspunkt - når B sa til sønnen at dette bare var en formalitet.

Det som etter mindretallets oppfatning endret situasjonen radikalt, var at B falt fra i august 1997, og i denne sammenheng er det uten betydning at dette skjedde ved selvmord. Dødsfallet gjorde gjeldsforsikringen aktuell, og hadde pantsettelsen ikke funnet sted i desember året før, ville A sittet igjen med en gjeldfri bolig som han kunne disponere til fordel for sin mor. På grunn av den «betydningsløse» pantsettelsen 8 måneder tidligere, ble imidlertid situasjonen radikalt forrykket, i realiteten var det nå banken som nøt godt av gjeldsforsikringen. Spørsmålet blir derfor om det under disse omstendigheter er i strid med redelighet at banken gjør pantsettelsen gjeldende. Mindretallet er kommet til det og legger avgjørende vekt, ikke på forholdet til A, men på forholdet til moren. Før dette drøftes nærmere, finner mindretallet grunn til å si noe om vurderingen i forholdet mellom A og banken.

Som nevnt har A etter mindretallets oppfatning aldri vært den reelle eier, han har bare vært hjemmelshaver. Han har ikke investert en krone i eiendommen, verken ved anskaffelsen eller senere, og han har heller ikke hatt noe personlig ansvar for lån som er sikret med pant i eiendommen. Han har heller ikke betjent noen av pantelånene og han har ikke dekket utgifter knyttet til eiendommen. Han har vært klar over at eiendommen var sikkerhet for foreldrenes gjeld til banken. Da den nye pantsettelse fant sted i desember 1996 var eiendommen beheftet fullt ut - muligens overbeheftet - og om han hadde nektet at pantobligasjonene også lå som sikkerhet for firmaets engasjement, kunne det ført til at banken ikke lenger ville yte ny kreditt til selskapet. En konkurs som følge av dette, ville trolig medført at boligen på ny gikk tapt fordi det ikke fantes noen friverdi og fordi det mest sannsynlig ville vært vanskelig for foreldrene å refinansiere. I en slik situasjon kunne A ikke reist noen innsigelser mot at banken brukte de sikkerheter den hadde. Det som gjorde at eiendommen plutselig fikk en verdi, var at B falt fra. Spørsmålet blir da om det er rimelig at verdien av eiendommen nå tilfaller A som en tilfeldig gevinst eller at den tilfaller banken som delvis dekning av farens gjeld slik den ville ha gjort om det hadde blitt konkurs i desember 1996. Mindretallet kan ikke se at A for sin egen del kan beklage seg over at banken nå får en bedre dekning enn den ville ha fått om B ikke hadde gått bort; og skulle vurderingen bare skjedd ut fra disse momenter, burde byrettens dom vært stadfestet.

Etter mindretallets oppfatning kan man imidlertid ikke bare se på forholdet mellom banken og A, i vurderingen etter de rettslige standarder i avtaleloven §33 og §36 må det også være adgang til å trekke inn hvilke virkninger det har for andre at en avtale gjøres gjeldende. I dette tilfellet er det virkningene for C som står sentralt og som mindretallet finner må telle med i vurderingen. Det har riktignok ikke fra saksøkerens side vært spesielt fokusert på virkningene for C, og mindretallet har på denne bakgrunn vært noe i tvil mht om det er prosessuell adgang til å legge vekt på avtalens virkninger for henne. Hun har imidlertid forklart seg for lagmannsretten og påpekt avtalens virkninger for henne selv og de tilbud om å få beholde boligen mot å betjene lån som banken har gitt. Under disse omstendigheter antar mindretallet at det ikke er i strid med disposisjonsprinsippet å legge vekt på de virkninger avtalen har for henne.

Ser man pantsettelsen som A foretok fra hennes ståsted, var forholdet i desember 1996 at hun bodde i eiendommen som hun visste var pantsatt som sikkerhet for de lån B hadde tatt opp, men som hun også visste ikke tjente som sikkerhet for firmaets gjeld. Hun og B var de reelle eiere av eiendommen og dette var banken fullt ut kjent med. Hadde B eller begge ektefellene i fellesskap vært hjemmelshavere til eiendommen, hadde det - etter reglene i ekteskapsloven - vært nødvendig med hennes samtykke til ytterligere pantsettelse av eiendommen til sikkerhet for firmaets gjeld til banken, og hun hadde da i hvert fall blitt kjent med at den nå også skulle tjene som sikkerhet for slik gjeld. Ved at A var hjemmelshaver, tapte hun det vern som samtykkereglene i ekteskapsloven skulle gi henne, pantsettelsen skjedde uten at hun fikk kunnskap om den. Hadde forholdene utviklet seg normalt, hadde dette neppe hatt noen økonomisk realitet for henne fordi eiendommen allerede var overbeheftet. Men ved det som siden skjedde - og som banken ikke kan bebreides for - ble realiteten i transaksjonen i desember 1996 at gjeldsforsikringen som skulle sikre henne bolig om ektefellen falt fra, ble en illusjon. I en situasjon der banken var klar over at boligen var i bruk som fellesbolig for ektefellene og at deres borett var sikret gjennom gjeldsforsikring, er det etter mindretallets syn i strid med redelighetsprinsippet i avtaleloven §33 å gjøre pantstillelsen gjeldende med den konsekvens for C at hun må dekke en del av firmaets gjeld for å kunne beholde boligen.

Det kan nok diskuteres om banken - med den kunnskap den hadde om ektefellene B og Cs økonomiske forhold - positivt burde sikret seg at C fikk kunnskap om pantsettelsen og aksepterte den. På det tidspunkt pantsettelsen skjedde, må de nye og strengere krav til opplysningsplikt ved kausjoner som følger av nyere høyesterettspraksis etter dommen i Rt-1984-28 utvilsomt ha vært kjent i bankkretser, likeledes de forslag som var fremsatt i NOU 1994:19 og som i dag er nedfelt i finansavtaleloven. Etter mindretallets oppfatning er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om banken burde gjort dette, det er tilstrekkelig å peke på at når pantsettelsen får den utilsiktede virkning at det er banken - ikke den begunstigede ektefelle - som får fordelen av gjeldsforsikringen, er det i strid med redelighetsnormen i avtaleloven §33 å gjøre pantsettelsen gjeldende.

Mindretallet stemmer etter dette for at A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for så vel byrett som lagmannsrett.

Lagmannsretten finner enstemmig at A må gis medhold i at obligasjonene ikke ligger som sikkerhet for dødsboets gjeld. De ble gitt til sikkerhet for to helt spesifikke gjeldsforhold, lånet til kjøp av - - -gata 32 og et lån på kr 400.000,- som B opptok for å dekke et kausjonsansvar. Det er på det rene og erkjent at det var disse gjeldspostene obligasjonene heftet for, til tross for at A står oppført som skyldner i teksten i begge. Sammenhengen fremgår også av at obligasjonene ble stillet som sikkerhet ved erklæring fra A av 22. oktober 1990, gitt som påtegning på gjeldsbrev fra B til Sparebanken Rogaland, et gjeldsbrev som nettopp omfatter de to gjeldspostene, og som gjeldsforsikringen tegnet 31. oktober 1990 uttrykkelig henviser til gjennom å identifisere det ved lånenummer. Videre fremgår det at det var den samme gjeld, bestående av de nevnte to opprinnelige postene, som ble betalt ved forsikringsoppgjøret. Når både pantsettelsen, forsikringen og oppgjøret så entydig er knyttet til disse bestemte gjeldspostene, da er gjelden gjort opp og sikkerheten som er knyttet til den er bortfalt. Det er ikke hevdet at der foreligger noen annen avtale, skriftlig eller muntlig, som innebærer at obligasjonene skal tjene som sikkerhet for annen gjeld. Teksten i pantsetttelseserklæringen av 22. oktober 1990 er riktignok noe uheldig. A har der skrevet under på at han, «undertegnede», deponerer obligasjonene «som sikkerhet for dette lån og ethvert ansvar som undertegnede har eller måtte få overfor banken». «Dette lån» er klarligvis hans fars gjeld etter gjeldsbrevet, men det var neppe meningen ved denne påtegningen å stille obligasjonene som sikkerhet for As mulige gjeld. Og det er efter ordlyden utelukket at deponeringen gjelder B s mulige ansvar; han er ikke «undertegnede». Kanskje meningen med utformingen av skjemaet som ble benyttet, var at «undertegnede» skal vise til låntageren, B, og at As underskrift er dennes samtykke. Men erklæringen om at obligasjonene deponeres står i et eget avsnitt med overskrift «Erklæring om pantsettelse/sikkerhetsstillelse», og dette avsnittet står et stykke nedenfor rubrikken for «Låntakers underskrift». Der er ingen rubrikk under avsnittet om pantsettelse for underskrift av andre enn pantsetteren. «Undertegnede» er et ord som brukes for å betegne en person som skriver sitt navn på slutten av den tekst ordet står i. I og med at erklæringen om deponering er inntatt i et gjeldsbrev for to bestemte gjeldsposter, er teksten i allfall ikke egnet til å gjøre det klart at deponeringen også skulle gjelde for annen gjeld. Obligasjonene må derfor anses deponert bare for den gjeld som omfattes av gjeldsbrevet.

I samsvar med flertallets votum vil byrettens dom bli stadfestet hva angår Haugesund Bilutleies engasjement mens A frifinnes for øvrig.

Anken har dermed delvis ført frem, men på et punkt som har bare mindre betydning og som neppe har hatt innflytelse på omkostningene ved imøtegåelsen av anken. Lagmannsrettens flertall anvender derfor regelen i tvistemålsloven §174 annet ledd, jf. §180 annet ledd. I byrettens omkostningsoppgave er der ikke grunn til å gjøre noen endring. Omkostningene for lagmannsretten som A etter dette må erstatte Sparebanken Rogaland, settes i samsvar med omkostningsoppgave, som godtas, til kr 29.170,-, hvorav kr 1.670,- er prosessfullmektigens utgifter.

Dommen avsies under dissens slik det fremgår ovenfor.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes, men med den endring at pantobligasjonene ikke ligger til sikkerhet for noen del av B s engasjement overfor Sparebanken Rogaland (SR-Bank).

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Sparebanken Rogaland (SR-Bank) som erstatning for saksomkostningene for lagmannsretten kr 29.170 - niogtyvetusenetthundreogsytti - kroner.