LE-2000-841
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-30 |
| Publisert: | LE-2000-00841 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr 99-00424 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00841 K. Anket til Høyesterett som forkastet kjæremålet, HR-2001-00554. |
| Parter: | Kjærende part: Valdres Ambulansetjeneste AS (Prosessfullmektig: Advokat Eli Aasheim). Kjæremotpart: Kjell Arne Tobru, Arne Nyhagen, Inger Helene Bråten (Prosessfullmektig: Advokat Einar Stueland). |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Marie Dons Jensen. Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Fritz Borgenholt |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §140, §153, §158, §152, §156, §193, Tvistemålsloven (1915) §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, §61, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Saken gjelder kjæremål over kjennelse som gir oppreisning for oversittelse av ankefrist.
I forbindelse med omorganisering av ambulansetjenesten i Oppland reiste Kjell Arne Tobru, Arne Nyhagen og Ingunn Helene Bråten sak mot Valdres Ambulansetjeneste AS med krav om å være ansatt i selskapet og rett til å opprettholde lønns- og arbeidsvilkår som de tidligere hadde hatt. Hovedtemaet i saken var om det forelå virksomhetsovertakelse etter arbeidsmiljølovens kapittel XII A. Seks andre ambulansesjåfører reiste samtidig sak mot Valdres Ambulansetjeneste AS med krav om rett til å beholde tidligere lønns- og arbeidsvilkår.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa dom i saken den 19. juni 2000. Valdres Ambulansetjeneste AS ble frifunnet for søksmålet fra Tobru, Nyhagen og Bråten. Søksmålet fra de øvrige ble avvist.
Den 22. august 2000 fremsatte Tobru, Nyhagen og Bråten anke til Eidsivating lagmannsrett. Det ble i anken søkt oppreisning for oversittelse av ankefristen. Valdres Ambulansetjeneste ASø gjorde i tilsvaret gjeldende at oppreisning ikke burde gis.
Ankefristen er en måned, jf arbeidsmiljølovens §61C. I anken er det av de ankende parters prosessfullmektig, advokat Stueland, gitt følgende begrunnelse for søknaden om oppreisning:
Dommen ble mottatt 22.6.2000 og vedtatt forkynt samme dag. Det var på dette tidspunkt umulig for meg å forberede en anke før jeg skulle reise på ferie 29.6., og etter at jeg kom tilbake fra ferie 17.7., ville det være svært kort tid fram til utløpet av en 1-måneds ankefrist. Jeg har hele tida vært på det rene med at ankefristen var på 1 - ikke 2 - måneder.
Jeg vurderte derfor å skrive en foreløpig anke, men kom på den fullstendig uriktige tanke at ankefristen ble forlenget på grunn av rettsferie. Om dette spørsmålet konfererte jeg med en kollega, som dessverre - riktignok noe nølende - bekreftet at reglene om rettsferie fikk anvendelse. Dessverre undersøkte jeg ikke spørsmålet nærmere, og sendte et brev til mine klienter om ankespørsmålet og med melding om at ankefristen løp til «litt ut i september». Dette forutsatte at ankefristen ble forlenget med hele rettsferien, sml domstolslovens §140.
Advokat Stueland gir uttrykk for at han oppdaget misforståelsen først den 9. august da han begynte å planlegge anken og skriver videre:
Jeg ser på misforståelsen av fristbestemmelsen som en ren tabbe. Det er uunngåelig for en advokat at slikt kan skje. Det anføres at feilen i og for seg ikke kan legges meg til last, og sjølsagt heller ikke mine parter, jf. §153.
Subsidiært anføres det at «særlige omstændigheter ellers taler for oppreisning» og at «forsømmelsen ikke er forsætlig», jf. §153.
I begrunnelsen er det også anført at samtlige parter han representerer mistet sitt arbeid som ambulansepersonell og bare har kunnet skaffe seg deltidsarbeid i stedet. Videre er det gjort gjeldende at dommen i herredsretten er avsagt under «adskillig tvil», og at det er angitt i dommen at det gjelder forhold som er «svært viktig» for dem det gjelder, og hvor det er «forholdsvis lite rettspraksis». Det er anført at det objektivt sett er en nærliggende mulighet for at en annen domstol kommer til andre konklusjoner i saken.
Ved kjennelse av 18. september 2000 tok Sør-Gudbrandsdal herredsrett kravet om oppreisning til følge.
Herredsrettens kjennelse er av Valdres Ambulansetjeneste AS påkjært til lagmannsretten.
Valdres Ambulansetjeneste AS har i det vesentlige anført:
Ved oversittelse av ankefristen er utgangspunktet etter domstollovens §152 at anken ikke kan foretas.
Herredsrettens lovanvendelse er feilaktig. Vilkårene for oppreisning fremgår av §153. Vilkårene var ikke oppfylt i denne saken. Det anføres at de ankende parters prosessfullmektig forsettlig har oversittet ankefristen. Det er ikke adgang til å gi oppreisning dersom fristoversittelsen er forsettlig. Herredsretten har tatt feil når den har ansett fristoversittelsen som uaktsom.
Ankende parts prosessfullmektig var klar over ankefristen på 1 måned etter arbeidsmiljølovens §61C og kjente også til at det forelå regler om rettsferie. Prosessfullmektigen var usikker på om ankefristen avbrytes i rettsferien og unnlot å undersøke disse reglene nærmere. Han har opplyst at han anså det umulig å innsende anke før han dro på ferie. Han kom tilbake fra ferie den 17. juli, kort før ankefristens utløp, men kom da på den fullstendig uriktige tanke at ankefristen ble forlenget på grunn av rettsferien. Prosessfullmektigens handlemåte må anses som forsettlig etter læren om dolus eventualis. Det vises nærmere til innholdet av den strafferettslige lære om dolus eventualis i Rt-1980-979 og Rt-1991-600.
Prosessfullmektigens feilaktige oppfatning av at rettsferien utsetter ankefristen, må regnes som en rettsvillfarelse. Det fremgår klart av domstolslovens §140 at rettsferien ikke har slik virkning. Rettsvillfarelse på dette punkt utelukker ikke forsettlig oversittelse av ankefristen fordi om skyldkravet ved riktigheten av fortolkningen av domstollovens §140 er uaktsomhet og ikke forsett. Skulle skyldformen forsett gjelde også ved rettsvillfarelse, ville tvil om fortolkninger av prosessreglene ofte føre til at oppreisning måtte gis.
Det er Valdres Ambulansetjenestes syn, at advokat Stueland bevisst bestemte seg for ikke å anke innenfor fristen fordi han mente han ikke hadde tid til dette før ferien. Han mente det var mulig at rettsferien var fristavbrytende, jf. at han spurte en kollega som uttrykte tvil. Til tross for at han var tvilende til forståelsen av reglene, valgte han bevisst å oversitte ankefristen. Han har dermed handlet forsettlig etter regelen om dolus eventualis. Prosessfullmektigens forsett må medføre at herredsrettens kjennelse oppheves fordi den grunner seg på feil lovanvendelse.
Herredsretten har vurdert det slik at det var utvist kvalifisert uaktsomhet med den følge at det skjerper kravene til «særlige omstendigheter». Herredsretten har under denne forutsetning under enhver omstendighet lagt for liten vekt på den kvalifiserte uaktsomhet, og lagt til grunn en for lav terskel i forhold til kravet om særlige grunner. Kjæremålsinstansen kan her prøve lovanvendelsen og kan herunder sette vurderingen av om det foreligger «særlige omstendigheter» til side dersom vurderingen er helt vilkårlig, jf. Hov: «Rettergang i sivile saker» s. 380.
Prosessfullmektigen likestilles i følge rettspraksis med de ankende parter. Han kunne meget enkelt fått avklart at rettsferien ikke avbryter ankefristen. Prosessfullmektigen, som er en erfaren advokat, tok bevisst en yrkesrisiko ved ikke å undersøke regelen nærmere. At det forelå kvalifisert uaktsomhet, må kunne utledes av avgjørelse i Rt-1995-631. Herredsrettens premisser gjenspeiler at herredsretten har foretatt feil lovanvendelse ved å legge for liten vekt på at prosessfullmektigen har opptrådt kvalifisert uaktsomt. Rettspraksis er i slike tilfeller streng, jf. Rt-1995-631, Rt-1995-169 og Rt-1998-689.
Herredsretten har også tatt utenforliggende hensyn ved avgjørelsen. Kjæremålsretten kan vurdere om dette er gjort, jf. Rt-1985-1019. Herredsretten har uttalt at det sikkert ville ha blitt gitt fristutsettelse dersom det var blitt bedt om det. Det er imidlertid ikke adgang til å forlenge ankefristen. For det andre har herredsretten vist til hensynet til sakens viktighet. Dette vil kunne påberopes i alle ankesaker som går inn under prosessreglene i arbeidsmiljølovens §61 flg. Dessuten er alle de ankende parter nå kommunalt ansatt med det stillingsvern dette innebærer. For det tredje har herredsretten vist til at fristoversittelsen skjedde ved sommerstid. Det vises her til at regelen i domstolslovens §140 om at rettsferien ikke avbryter ankefristen nettopp gjelder denne situasjon. For det fjerde har herredsretten lagt til grunn at det av prinsipielle grunner er ønskelig at denne saken kan bli overprøvd av lagmannsretten. Faktum i saken er imidlertid så spesielt at dette hensynet ikke gjør seg gjeldende.
Det anføres på dette grunnlag at det ikke var adgang til å gi oppreisning, jf. domstollovens §156 annet ledd.
Uansett kjæremålets utfall skal utgiftene ved forhandling om begjæringen bæres av de ankende parter som har begjært oppreisning med mindre motparten har fremkalt forsømmelsen, jf. domstollovens §158 annet ledd.
Valdres Ambulansetjeneste AS har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist tas ikke til følge.
2. Kjell Arne Tobru, Arne Nyhagen og Ingunn Helene Bråten dømmes in solidum til å betale Valdres Ambulansetjeneste AS saksomkostninger også for lagmannsrett med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p. a. fra forfall til betaling skjer.
Subsidiær påstand om saksomkostninger:
Kjell Arne Tobru, Arne Nyhagen og Ingunn Helene Bråten dømmes in solidum til å betale Valdres Ambulansetjeneste AS saksomkostninger ved behandling om begjæringen om oppreisningen for fristforsømmelse med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p. a. fra forfall til betaling skjer.
Kjell Arne Tobru m.fl. har i det vesentlige anført:
Når det er gitt oppreisning, kan avgjørelsen bare overprøves dersom det etter loven ikke er adgang til å gi oppreisning, jf. domstollovens §156 annet ledd . Dette begrenser omgjøringsretten i betydelig grad. Ved nærmere ettersyn, faller mange av anførslene i kjæremålet utenfor prøvelsesretten for lagmannsretten.
Valdres Ambulansetjeneste AS anfører nå at fristforsømmelsen er forsettlig. Dette er påfallende idet man i tilsvaret til oppreisningsbegjæringen ikke gikk lenger enn til å karakterisere den som kvalifisert uaktsom. Endringen må ses i lys av begrensingen i lagmannsrettens prøvelsesadgang. Det er ingen faktiske forhold som tilsier en slik endret karakteristikk.
Det den kjærende part gjør gjeldende om dolus eventualis, er lite skjønnsomt. Rettspraksis det vises til om dette gjelder skyldspørsmålet i strafferetten og har ikke tilknytning til prosesspørsmål. Det står tvert imot i motsetning til Høyesteretts oppfatning om at forsettsbegrepet må gis «en viss avdempende tolkning ut fra hensynet bak oppreisningsreglene, som er å hindre klart urimelige og ufortjente følger av fristoversittelse», jf. Rt-1993-53. Det blir da ikke rom for dolus eventualis-betraktninger.
Framstillingen av faktum i denne forbindelse er spekulativ når det hevdes at advokat Stueland i sin bevissthet aksepterte den mulighet at ankefristen ville utløpe før han kom tilbake fra ferie. Det bestrides at det forelå en slik situasjon. I denne sammenheng anføres at det som sies om dette i oppreisningsbegjæringen, ikke er helt dekkende. Når det står at det var «umulig å forberede en anke», er det ment å gi uttrykk for at det ikke var tid til å forberede en anke på vanlig måte, med kontroll av fullmakt, gjennomgåelse av dommen med klientene og eventuelt fremskaffelse av nye bevis for å vurdere grunnlaget for en anke på en skikkelig måte. Derimot var det anledning til å utarbeide en «minimumsanke». Dette bygger også oppreisningsbegjæringen på når det framholdes at anken ville blitt sendt innen fristen dersom misforståelsen var blitt oppklart i tide. Det er derfor ikke noe som helst grunnlag for dolus eventualis-betraktningene. Det vises ellers til Rt-1959-1380 og 1993 s. 63 hvor det er understreket at det er en uriktig lovtolkning uten videre å gå ut fra at forsettskravet er oppfylt hvor den som søker oppreisning kjente ankefristen. Det skal mer til. Det vises også til Rt-1995-192 hvor prosessfullmektigen hadde hatt en uriktig forståelse av reglene om ankefrist, men hvor fristoversittelsen ikke ble bedømt som forsettlig. Bedømmelsen må bli den samme i den foreliggende sak.
Herredsretten har lagt til grunn at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at det blir gitt oppreisning. Dette er kjæremotpartene enig i. Lagmannsretten kan her ikke kontrollere de skjønsmessige vurdringer av om oppreisning bør gis, jf. Skoghøi s. 530 og Hov, Rettergang I s. 191. Det meste av den kjærende parts anførsler faller i den kategori som ikke kan overprøves.
Kjæremotpartene er enige i at det ikke kan gis utsettelse med ankefristen, men dette er bare et ledd i begrunnelsen fra herredsretten. Hovedbegrunnelsen er at saken er viktig for de ankende parter, og at den har prinsipiell betydning. Dette er forhold som ikke kan overprøves.
Subsidiært har Valdres Ambulansetjeneste AS gjort gjeldende at oppreisningsavgjørelsen fremstår som noe vilkårlig. Etter rettspraksis og teori kan en oppreisningsavgjørelse som fremstår som helt vilkårlig omgjøres, jf. Hov s. 191 og Skoghøi s. 530. En noe vilkårlig avgjørelse kan imidlertid ikke overprøves.
Med hensyn til saksomkostningene anføres at herredsretten med rette har lest påstanden i tilsvaret til oppreisningsbegjæringen slik at omkostningspåstanden kun refererte seg til realitetsspørsmålene. Selv om den kjærende part eventuelt ville hatt rett til å bli tilkjent saksomkostninger for herredsretten, er denne retten nå forspilt. Omkostningsbestemmelsen i domstolslovens §158 gjelder åpenbart ikke i kjæremålsomgangen, slik den kjærende part anfører. Bestemmelsen i §158 får bare anvendelse ved første gangs behandling av oppreisningsspørsmålet og bare for førsteinstansens behandling av spørsmålet, jf. Rt-1996-494.
Kjell Arne Tobru m.fl. har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 4.500,-.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsrettens kompetanse i saken er avgrenset slik som angitt i domstollovens §156 annet ledd.
Når det gjelder omstendighetene rundt fristoversittelsen, legger lagmannsretten til grunn at hendelsesforløpet er slik som advokat Stueland har redegjort for, jf. gjengivelsen foran. Advokat Stueland var klar over at ankefristen var en måned, men han bygget på at fristen ville bli utsatt som følge av rettsferien. Den sentrale årsak er altså at advokaten tok feil av innholdet i bestemmelsen om rettsferie, jf. domstollovens §140, særlig paragrafens annet ledd. Det er således en rettsvillfarelse som er årsaken til at ankefristen ble oversittet.
Valdres Ambulansetjeneste AS har prinsipalt anført at fristoversittelsen er forsettlig ved at det foreligger «dolus eventualis» (sannsynlighetsforsett). Lagmannsretten tar som utgangspunkt at den strafferettslige forsettslære ikke kommer direkte til anvendelse i den foreliggende sak.
Det foreligger en relativt omfattende rettspraksis omkring domstollovens §153 første ledd,og det er primært i denne og ikke i strafferettslig lære om forsett og rettsvillfarelse at kilder til løsning av den foreliggende sak må søkes. I Anders Bøhns kommentarutgave til domstolloven er det i omtalen av §153 foretatt en utførlig gjennomgang av rettspraksis. Også i Skoghøi: «Tvistemål» er domstollovens §153 utførlig behandlet, se særlig s. 525 flg. Jf. også Jo Hov: «Rettergang i sivile saker», 2. utg. s. 374 flg.
Skoghøi trekker på s. 525, særlig med utgangspunkt i avgjørelse i Rt-1985-678, den generelle konklusjon at parten (eventuelt prosessfullmektigen) må ha kjent til at fristen ble oversittet. Hvis fristoversittelsen skyldes en rettsvillfarelse, er den ikke forsettlig selv om rettsvillfarelsen er uaktsom.
I saken i Rt-1985-678 hadde prosessfullmektigen oversett eller misforstått betydningen av domstollovens §193 første ledd. Advokaten baserte seg feilaktig på at det var tidspunktet for når parten selv ble gjort kjent med kjennelsen, som var utgangspunktet for kjæremålsfristen, mens det etter §193 første ledd er tidspunktet den ble forkynt for prosessfullmektigen.
Lagmannsretten er noe i tvil om det på bakgrunn av rettspraksis kan anses for å være etablert en generell regel om at forsett ikke foreligger, hvor forsinkelsen er forårsaket av en rettsvillfarelse, slik Skoghøi hevder. Imidlertid gjaldt saken i Rt-1985-678 i likhet med nærværende sak manglende kunnskap om eller misforståelse av en sentral bestemmelse om fristers beregning. Til tross for at rettsvillfarelsen fremstår som lite unnskyldelig, ble det i saken fra 1985 ikke ansett for å foreligge en forsettlig fristoversittelse, og mye taler for å se det slik også i denne sak.
Lagmannsretten viser også til Rt-1995-169 og Rt-1995-192. I avgjørelsen på side 192 ble fristoversittelsen antatt å skyldes manglende kjennskap til at fristen for å fremsette sivilrettslig anke over erstatningskrav som var pådømt i en mortifikasjonssak, var 2 måneder. Fristoversittelsen ble ikke ansett å være forsettlig. I Rt-1995-169 var årsaken misforståelse av eller manglende kontroll med når fristen begynte å løpe. Det var her ikke tale om en rettsvillfarelse, men en feil av svært elementær art med hensyn til vurdering av faktum. Fristoversittelsen ble ikke regnet som forsettlig.
Ut fra den foreliggende rettspraksis finner lagmannsretten at herredsretten bygger på en riktig forståelse av loven når den ikke har ansett fristoversittelsen som forsettlig.
Når det ikke foreligger forsett, er lagmannsrettens kompetanse til å overprøve herredsrettens vurdering begrenset til om skjønnet fremstår som vilkårlig. Herredsretten har ansett fristoversittelsen som kvalifisert uaktsom og tatt som utgangspunkt at kravet til omstendigheter som taler for å gi oppreisning da skjerpes, men er kommet til at oppreisning likevel bør gis. Herredsretten anfører flere forhold som taler for å gi oppreisning. At utsettelse ville blitt gitt om det var søkt om det, er ett av de forhold som er trukket frem. Dette innebærer en feil, idet ankefristen ikke kan forlenges. Når det gjelder de øvrige hensyn som herredsretten har lagt vekt på, kan lagmannsretten ikke se at disse ligger utenfor rammen av hva det etter loven er relevant å ta hensyn til. Det kan diskuteres hvilken vekt hensynene bør tillegges, men lagmannsretten kan ikke overprøve herredsrettens skjønnsmessige vurdering. Samlet sett fremstår herredsrettens vurdering ikke som vilkårlig. Herredsrettens kjennelse blir dermed å stadfeste.
Med hensyn til saksomkostninger, er det en særregel om omkostningsansvaret i domstollovens §158. Lagmannsretten legger til grunn at denne innebærer at den som begjærer oppreisning, skal dekke de omkostninger dette medfører for motparten, selv om begjæringen fører frem. Dette gir et rimelig resultat. En fristforsømmelse vil medføre større eller mindre grad av usikkerhet og forsinkelse, og bør ikke føre til økte utgifter for motparten, jf også Bøhns kommentarutgave s 497. Spørsmålet om oppreisning skal gis, beror i de fleste tilfelle i større eller mindre grad på en skjønnsmessig vurdering, og motparten har en legitim interesse i å argumentere for at det ikke skal gis. Det som skal dekkes, må omfatte rimelige utgifter til å dekke motpartens arbeid med å bestride begjæringen. Herredsretten har ikke truffet noen saksomkostningsavgjørelse i sin kjennelse. Slik påstanden fra Valdres Ambulansetjeneste AS var utformet i anketilsvaret, må denne anses å omfatte påstand om saksomkostninger i herredsretten ved avgjørelsen av oppreisningsspørsmålet. Lagmannsretten finner at Valdres Ambulansetjeneste AS bør tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, som skjønnsmessig settes til kr 3.000.
Domstollovens §158 gjelder ikke for kjæremålsinstansen, jf. Bøhn s 498 og der refererte avgjørelser. I medhold av tvistemålslovens §180 første ledd bør Valdres Ambulansetjeneste AS betale de ankende parters saksomkostninger med kr 4.500 som er i samsvar med det krav som er fremsatt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Kjell Arne Tobru, Arne Nyhagen og Ingunn Helene Bråten in solidum kr 3.000 - tretusen - til Valdres Ambulansetjeneste AS.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Valdres Ambulansetjeneste AS kr 4.500 - firetusenfemhundre - til Kjell Arne Tobru, Arne Nyhagen og Ingunn Helene Bråten.
Oppfyllelsesfristen for pkt. 1 og 2 er to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.