LB-1999-3096

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-28
Publisert:	LB-1999-03096
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Fredrikstad byrett Nr 99-00176 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03096 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00955.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Lochner). Motpart: Fredrikstad kommune (Prosessfullmektig: Advokat Knut Lindboe).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Ekstraord. lagdommer Nils Bølset. Ekstraord. lagdommer Johannes Smit. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-1, §4-8, §4-21, §4-4, §4-9

Saken gjelder krav om omsorgsovertakelse, subsidiært om samsværsrett. Fylkesnemnda i sosiale saker i Østfold fattet den 21 desember 1998 i sak mellom fylkesmannen i Østfold og B og A med Fredrikstad kommune, kommunedel X som hjelpeintervenient, vedtak med slik slutning:

1. Begjæring om at saken skal avvises tas ikke til følge.

2. Begjæring om at saken skal utsettes tas ikke til følge.

3. Fredrikstad kommune barneverntjeneste overtar omsorgen for C født 1993.

4. C plasseres i godkjent fosterhjem innen 1. mai 1999. Inntil da kan han plasseres i institusjon eller fortsatt bo der han nå bor hos familien til sin søster født 1985.

5. B skal ha rett til samvær med C en gang i måneden 2 - 3 timer. Samværet forutsetter at B fremstår som upåvirket av rus.

6. A skal ha rett til samvær med C en gang hver annen uke à 4 - 6 timer. Samvær forutsetter at A fremstår som upåvirket av rus.

A ba i rett tid om rettslig overprøving av vedtaket ved Fredrikstad byrett, og hans daværende prosessfullmektig inngav støtteskriv i den anledning. Som motpart ble først oppgitt fylkesmannen i Østfold, men etter en viss korrespondanse ble det enighet om at rett motpart var Fredrikstad kommune ved ordføreren. Samtidig ble barnevernsaken av kommunen overlatt barneverntjenesten i bydel Y, som iverksatte omsorgsovertakelsen i medhold av fylkesnemndas vedtak, men uten å endre plasseringssted som da var hos D, mor til Cs halvsøster, og hennes samboer E.

For byretten ble psykolog Terje Larsen oppnevnt som sakkyndig. Han avgav sin rapport 8 juli 1999. Han er senere gjenoppnevnt for lagmannsretten og har avgitt supplerende rapport 29 mars 2000.

Fredrikstad byrett avsa dom i saken den 24 august 1999 med slik domsslutning:

1. Fredrikstad kommune skal fortsatt ha omsorgen for C, født 1993.

2. A skal ha slikt minimumssamvær med C:

Annen hver helg med minst en overnatting.

Minst 4 timers ettermiddagssamvær annen hver uke.

Dommen ble i rett tid påanket av A til denne lagmannsrett, og Fredrikstad kommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad tinghus i dagene 4 - 6 april 2000. Den ankende part avgav forklaring og det ble avhørt 10 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Etter at bevisførselen for øvrig var avsluttet redegjorde den sakkyndige for sitt arbeid og sitt syn på saken.

Hva saken gjelder fremgår av byrettens dom. Lagmannsretten viser også til byrettens dom når det gjelder beskrivelsen av sakens parter og relasjonene dem i mellom, samt utviklingen i saken frem til byrettsdommen. Det er på det rene at C fortsatt bor sammen med sin halvsøster hos D og hennes samboer E. Den ankende part A har samvær med C, noe utvidet i forhold til det som byretten fastsatte. Samværet er nå en ettermiddag i uken i tillegg til annen hver helg.

C går nå i første klasse. Lagmannsretten vil komme tilbake til hans skolesituasjon senere.

C har en yngre søster F f. 1995 som også er i fosterhjem. Spørsmålet om omsorgen for F har også vært oppe for fylkesnemnda i Østfold som bestemte at hun fortsatt skulle være under barnevernets omsorg i fosterhjem, og at A skulle ha samværsrett to timer en gang i måneden. Det er opplyst at A ønsket å overta omsorgen for F, men dette fikk han ikke medhold i.

Cs mor, B, har hatt et rusproblem i mange år, og er fortsatt rusavhengig. Hennes fremtidige situasjon er usikker, og det er i alle fall på det rene at hun nå ikke makter å ha ansvar for barn. Et tredje fellesbarn f. 1997 er adoptert bort.

For lagmannsretten har den ankende part, A i det vesentlige anført:

Hjemmelen for å overta omsorgen for et barn er barnevernloven §4-12 sammenholdt med barnevernloven §4-1. Det avgjørende er hva som er det beste for barnet, og for å overta omsorgen for et barn i medhold av barnevernloven §4-12 må det være på det rene at ikke andre tiltak er tilstrekkelige. C ble plassert i fosterhjem som et hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4 høsten 1998. Derfor er det ikke nødvendig med tvangsplassering etter barnevernloven §4-12 slik situasjonen er i dag. A har samarbeidet lojalt med barnevernet hele tiden når det gjelder denne plasseringen som hjelpetiltak.

Det er på det rene at A har hatt omfattende sosiale problemer i mange år. Han er født med klumpføtter som først ble operert i voksen alder. Hans barndom og oppvekst har vært problemfylt med et svært vanskelig forhold til stefar. Han har i voksen alder hatt et langvarig arbeidsforhold ved - - - i Fredrikstad og for øvrig diverse småjobber. Han ble imidlertid kastet ut av arbeidslivet etter en arbeidsulykke for vel 10 år siden. Han har senere fullført videregående skole og tatt kurser i sveising mv. Det er imidlertid på det rene at han hele tiden har hatt ryggsmerter og problemer med føttene. Et økende rusmisbruk har nok dels hatt sammenheng med dette. Han har misbrukt hasj, valium, amfetamin og diverse smertestillende piller, og i den sammenheng har han også pådratt seg diverse straffedommer. I forbindelse med en samfunnstjenestedom kom han imidlertid i kontakt med metodistmenigheten i Fredrikstad, og det betydde inngangen til et nytt liv for ham. Han har kommet over rusmisbruket og er rusfri. Han lever nå for sin sønn C og mener seg kompetent til å ha omsorgen for ham.

A er imidlertid innforstått med at C er et barn med spesielle behov som trenger positive og stabile relasjoner slik den sakkyndige påpeker. Det er derfor ikke hans ønske at C nå skal fjernes fra hjemmet til D hvor han har bodd siden høsten 1998, først som et hjelpetiltak fordi A skulle sone en kortvarig fengselsstraff, men hvor han altså er blitt siden. Det er samstemmighet om at denne plasseringen er vellykket.

Det er imidlertid som nevnt As mening at så lenge plasseringen er et frivillig tiltak etter barnevernloven §4-4 fra og med den 27 oktober 1998, er det ikke plass for tvangstiltak etter barnevernloven §4-12. Etter As mening følger dette også av barnevernloven §4-8. Så lenge det ikke er aktuelt å flytte barnet fra D på det nåværende tidspunkt kan det ikke være aktuelt å gripe inn med tvangstiltak etter barnevernloven §4-12. Det er også på det rene at det ikke vil være aktuelt for A å flytte C fra fosterhjemmet, uten etter avtale med barnevernet i Fredrikstad.

Spørsmålet om omsorgsovertakelse eller ikke beror på en skjønnsmessig vurdering hvor det er forholdene på domstidspunktet som skal legges til grunn, jf. Rt-1999-1883, særlig på side 1888. Det skal ikke kunne treffes vedtak om omsorgsovertakelse med mindre det er nødvendig ut fra den situasjon som barnet befinner seg i og det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold gjennom hjelpetiltak av ulike slag.

Etter As mening er situasjonen i denne saken nettopp at man gjennom hjelpetiltak har fått til en så tilfredsstillende ordning som praktisk mulig hensett til Cs spesielle behov. Derfor er det ikke på sin plass med omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12. Det er også viktig for C å vite at den plasseringen som er gjort er gjort med fars fulle samtykke. Det er en sterk tilknytning mellom A og C, og C skal være klar over at A vil stille opp for ham til enhver tid. Det er imidlertid samtidig viktig for A å vite at det er han som har foreldreretten og som kan bestemme hva som til enhver tid er til Cs beste. Etter A s mening er det for Cs utvikling viktig at forholdet mellom ham og far ikke er basert på tvang, men på full frivillighet. Det gjelder også i forhold til barnevernet. A er innstilt på et fortsatt nært og tillitsfullt samarbeid med barnevernet, men forutsetningen for det er full frivillighet. A er imidlertid fullt klar over at barnevernet har «ris bak speilet». Dersom A i strid med det som etter barnevernets mening er til beste for barnet, vil ta C bort fra fosterhjemmet, kan barnevernet treffe tiltak etter barnevernloven §4-9 jfr §4-8.

Subsidiært mener A at minstesamværet bør utvides. Dette bør settes nærmest mulig det som bør være normalsamværet, slik at barnevernet ikke kan innskrenke dette etter forgodtbefinnende. Kontakten mellom far og barn som er så sterkt knyttet til hverandre, bør holdes mest mulig ved like, jfr Rt-1998-787 på s. 792.

A har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Fylkesnemndas vedtak av 21.12.98 i sak nr. 98-133 A oppheves.

Subsidiært:

A skal ha slikt samvær med C:

To av tre helger fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.

En ettermiddag pr. uke med overnatting til neste dag (onsdag - torsdag).

Jul og påske etter nærmere avtale. Vinter- og høstferie likeså.

Ankemotparten, Fredrikstad kommune har i det vesentlige fremholdt:

I denne saken er det Cs fremtid det gjelder. Det er lett i slike saker å legge for stor vekt på foreldrenes situasjon, men det er og blir barnets situasjon som må og skal være det sentrale. Det er heller ikke noen mulighet for forlik i slike saker.

Ved vurderingen er det ikke bare spørsmål om far har tilstrekkelig omsorgsevne, men også virkningen av eventuell tilbakeflytting, jfr lovens §4-21. Den ankende part har også trukket frem barnevernloven §4-8 i denne saken. Denne bestemmelsen som gjelder hjelpetiltak, vil imidlertid gi en ekstra usikkerhet om den skulle komme til anvendelse fordi fosterhjemsplasseringen i så fall vil kunne endres uten samtykke av myndighet.

Det er på det rene at den ankende part har mye samvær med C. Det kan være en viss motstrid mellom dette og den stabilitet som C har behov for. Det må også påpekes at mors samvær er en del av vurderingstemaet. I den forbindelse må det foretas en løpende vurdering av hennes funksjon. Det samlede samvær må ikke bli av slikt omfang at det i det lange løp kan bli skadelig for C, hensett til den stabilitet som han har behov for.

Det er helt på det rene at C har et særlig omsorgsbehov. Uansett om grunnen til dette er omsorgssvikt i de første leveår, eller har andre årsaker, er det klart at han har hatt det overmåte vanskelig de første leveår. Etter omfattende omsorgssvikt i hjemmet, ble han plassert en rekke ulike steder før han fylte 6 år, og først nå har han fått den stabilitet som han har slikt behov for. Hans utvikling viser klart at han i tillegg til et stabilt miljø vil ha behov for mye hjelp og støtte i årene som kommer.

Det som er til prøvelse i denne saken er i første rekke fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse av 21 desember 1998. Dette ble stadfestet av byretten.

Da vedtaket ble brakt inn for lagmannsretten av den ankende part, het det at A ville godta at barnet (som hjelpetiltak) fortsatt ble plassert hos D og hennes familie frem til sommeren 2000. Nå som saken står for lagmannsretten, er det plutselig tale om slik plassering frem til sommeren 2001. Det er derfor uansett tale om en slik langvarig plassering at barnevernloven §4-4 femte ledd ikke passer i denne saken. Den form for «hjelpetiltak» som bydel X har stått bak, har vist seg lite egnet i denne saken og skapt et uryddig forhold for C og hans nærmeste.

Det kan heller ikke være tvilsomt at det er hjemmel for omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven §4-12 i denne saken. Ankemotparten slutter seg i så måte til det som byretten uttaler om dette på s. 13-14 i dommen.

Den sakkyndige vurdering som lå til grunn for byrettens vurdering, er stadfestet av den sakkyndige også for lagmannsretten. Ankemotparten er enig i at det er Cs situasjon i dag som skal være avgjørende ved vurderingen, se f eks Rt-1993-671. Det er etter ankemotpartens mening klart at C ikke er noen mindre utfordring nå enn han var da byretten og for den saks skyld fylkesnemnda, traff sin avgjørelse. Nå er han skolegutt. Det fører til nye utfordringer for omsorgspersonen. Selv om far kan ha tilstrekkelig omsorgsevne for en vanlig liten skolegutt, er situasjonen utvilsomt den at C, til tross for stor hjelp fra mange interesserte voksenpersoner, fortsatt krever en innsats som det er få forunt å makte. Det innebærer at C ikke bør flytte tilbake til far, uansett hvor dyktig far måtte være.

Det er i den forbindelse tilstrekkelig å vise til enkelte av utsagnene fra vitnene. Cs lærer G, har som vitne i retten beskrevet C som sjarmerende, men som en utfordring for sine omgivelser. Han setter hennes tålmodighet på prøve så å si hele tiden. Han kan være manipulerende og utspekulert, og han sier fra klart om det er noe han vil. I sinne er han ganske ustyrlig, og på spørsmål sa hun at hun aldri hadde hatt et vanskeligere barn. Dette bekreftes også fra andre steder hvor han har vært plassert.

Dette innebærer at den eller de personer som skal ha omsorgen for A må ha spesielle egenskaper, og selv om A har hatt en imponerende positiv utvikling i de siste årene, skal man ikke være helt trygg på at han er ferdig med alle sin problemer. Han har en lang rusfortid og er kriminelt belastet, og vi har hørt at han fikk en sprekk i forbindelse med omsorgssaken vedrørende F. Det innebærer at man kan risikere tilsvarende «sprekker» også senere, dersom utfordringene kjennes for store for ham. Han har heller ikke et noe omfattende sosialt nettverk rundt seg som kan hjelpe til når det trenges. Riktig nok er hans kontakt med menigheten absolutt positiv, men for øvrig har han ikke så mye av familie og venner som kan være til hjelp etter behov. Hans to helsøsken og Cs bestemor har ikke fått noen særlig plass i Cs liv.

I det hele synes det som om A og B har vært et ganske ensomt par, og A som alenefar har som nevnt heller ikke et slikt nettverk som kan trenges for å ta vare på en gutt som C på heltid. Han er nok en god besøksfar, men bør selv forstå at grensen for hans kapasitet i forhold til C stanser der.

Det er ikke synd på A i denne saken, men det er synd på C. Han ble forsømt, ikke bare av A og B, men også av barnevernet. De bekymringsmeldinger som kom ble bagatellisert av barnevernet i X bydel. De burde tvert imot vært tatt meget alvorlig, ikke minst på bakgrunn av foreldrenes lange misbrukskarrière. Det burde ha vært grepet inn til fordel for C der og da. Bemerkelsesverdig er også at - - - barnepsykiatriske klinikk allerede på dette tidspunkt anbefalte bistand av en miljøterapeut, men dette ble avvist av barnevernstjenesten i X som ville ordne opp på egen hånd.

I virkeligheten kom C i omsorgshjem 4 år for sent. Hadde man grepet inn med en gang kunne han vært spart for mye.

Det må være klart at fosterhjemsplassering på basis av barnevernloven §4-4 femte ledd, ikke passer her. Slik plassering som hjelpetiltak kan bare finne sted dersom foreldrene midlertidig er ute av stand til å gi barnet forsvarlig omsorg, og det er ikke situasjonen her hvor det må være helt på det rene at det for C må være best om han blir der han er i et langvarig perspektiv. Det er tilstrekkelig å vise til det som den sakkyndige har sagt om dette. Det bør også pekes på at dersom A beholder foreldreretten, vil B kunne besøke C så ofte hun vil og uten kontroll. Dette må åpenbart være uheldig for C, og det å pålegge A et ansvar i den forbindelse vil være å kreve alt for meget av ham.

Også når det gjelder samværet, må det legges avgjørende vekt på hva som er best for C. Da er hensynene andre når det som i dette tilfellet er snakk om en plassering i langsiktig perspektiv, enn hvis det hadde vært tale om mer kortvarige hjelpetiltak. Det samvær A nå har, er i praksis det som tilsvarer vanlig samvær etter barneloven, og det er mye mer enn det som er vanlig i tilfelle av omsorgsovertakelse. Det er imidlertid viktig at samværet er regelmessig og at også far er fornøyd med det.

Fredrikstad kommune har nedlagt slik påstand:

Fredrikstad kommune frifinnes.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Den sakkyndige, psykolog Terje Larsen, konkluderer sin skriftlige rapport for lagmannsretten slik:

Det anbefales at barnet forblir plassert i fosterhjemmet og at denne plassering må sees i et langsiktig perspektiv. Anbefalingen begrunnes hovedsakelig ut fra barnets behov for forutsigbarhet, stabilitet og kontinuitet i dagliglivet, da C er en meget utrygg gutt med uttalt behov for kontroll og oversikt i sin tilværelse.

A vurderes som tidligere til å ha personlige egenskaper forenlig med å yte god nok omsorg for et barn. Han har i det siste året vært aktiv på flere arenaer og synes å ha blitt mer optimistisk med hensyn til å få til et godt liv. Den sakkyndige har tidligere gitt tilsvarende vurdering under noe tvil. Tvilen er blitt mindre nå og ligger mer på dette hvorvidt A ser omfanget av barnets problematikk og derved er i stand til å tenke seg til hvordan et daglig liv med sønnen kan bli.

Den nåværende samværsordning synes å fungere godt for barnet. Barneverntjenesten praktiserer dette som en minimumsordning og gir i tillegg utvidet samvær. Eksempelvis skal C være hos sin far fra onsdag til søndag i påskeuken. Det anbefales at den aktuelle samværsordning opprettholdes.

I sin utfyllende redegjørelse for lagmannsretten har psykolog Larsen fastholdt at det vil by på meget store problemer for C om han skulle flyttes nå. I tillegg til det stabile og forutsigbare hjemmemiljø som han har et utvilsomt og sterkt behov for, vil det være en stor fordel for ham også med psykiatrisk oppfølgning slik han nå har fått tilbud om fra - - - barnepsykiatriske klinikk. Skal han imidlertid ha nytte av et slikt tilbud, må omsorgsbasen være solid og varig.

C vil, mener psykolog Larsen, trenge lang tid i et stabilt miljø for å kunne tilpasse seg verden rundt seg på samme måte som barn flest.

Den sakkyndige har ingen problemer med å akseptere far som «besøkspappa», selv om Cs forhold til far nok er ambivalent. C har sett vold mellom mor og far, og han husker godt episoder fra lenger tilbake som må ha vært traumatiske for ham. Derfor er nok hans forhold til pappa noe sammensatt.

Det kan være vanskelig å få reparert psykiske skader når de menneskene som fortsatt er rundt ham, har bidratt til å skape traumene.

Den sakkyndige påpeker imidlertid at far har utviklet seg. Han er mindre resignert nå. Han tenker fremover og har nok større innsikt i Cs spesielle situasjon enn tidligere. Det er imidlertid spørsmål om han ennå har tatt inn over seg den tunge erkjennelse at det å ta vare på C er en fulltidsjobb hvis rekkevidde i tiden som kommer er vanskelig å overskue. Den omstendighet at han har anket byrettens dom kan tyde på det. Også A bør nå innse at det for C er en lykke å komme til mennesker som særlig D, men også E, med en slik raushet i forhold til Cs særlige behov som man sjelden finner. Også i sin muntlige redegjørelse konkluderer den sakkyndige med at C i et langsiktig perspektiv må få bli der han nå er og under barnevernets omsorg.

Lagmannsretten er på samme måte som byretten ikke i tvil om at barnevernet har den tilstrekkelige hjemmel i barnevernloven §4-12 til å opprettholde omsorgsovertakelsen. Selv om A skulle ha tilstrekkelig omsorgsevne til å ta seg av et mindre krevende barn, finner lagmannsretten etter den omfattende vitneførselen og ikke minst den sakkyndiges vurdering, at As omsorgsevne ikke er tilstrekkelig til å ta seg av en så krevende gutt som C med hans spesielle problemer. Lagmannsretten er også enig med byretten i at en tilbakeføring i like stor grad nå som da byretten avsa sin dom, vil kunne føre til alvorlige helseskader for C. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til det som byretten skriver om dette på side 14 i dommen, som lagmannsretten ikke finner er mindre treffende for situasjonen i dag.

Lagmannsretten vil imidlertid samtidig fremheve det gode samarbeidet som er mellom far og fosterhjemmet om Cs ve og vel som også A må gis kreditt for, og som det er viktig at fortsetter.

Selv om så tette relasjoner mellom fosterhjem og biologisk far ofte kan være betenkelig, spesielt når man må påregne at omsorgsovertakelsen vil bli langvarig slik som i denne saken, synes samværsordningen i den aktuelle situasjonen å fungere forbausende bra, og så lenge den gjør det, finner heller ikke lagmannsretten å ville gjøre noen innskrenkninger i det minstesamvær som er fastsatt av byretten. På dette punkt har imidlertid lagmannsrettens fagkyndige medlemmer vært i tvil.

Lagmannsretten finner heller ikke at det er slike betenkeligheter med det utvidete samvær som barneverntjenesten i Y har praktisert mellom A og C at det ikke kan fortsettes, men legger til grunn at omfanget av samværene fortløpende følges opp og vurderes av barneverntjenesten.

Lagmannsretten vil til slutt bemerke at det må være vanskelig for A å måtte forholde seg til barneverntjenesten i to ulike bydeler i Fredrikstad når det gjelder hans samvær med så vel C som F, blant annet når det gjelder koordinasjonen av samværene. Fredrikstad kommune bør derfor vurdere om ikke omsorgen for disse to fosterhjemplasserte barna, bør legges til barneverntjenesten i samme bydel.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Fredrikstad byretts dom stadfestes.