LG-2000-1462

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-08-21
Publisert:	LG-2000-01462
Stikkord:	Omsorgsovertakelse
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 2000-00692 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01462.
Parter:	Kjærende parter: 1. B (Prosessfullmektig: Advokat Egil Omland), 2. A (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Falck Paulsen). Kjæremotpart: Stavanger kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Stavanger v/advokat Andreas Mariero).
Forfatter:	Lagdommer Erstad. Kst. lagdommer Staff. Lagdommer Noss
Lovhenvisninger:	Sosialtjenesteloven (1991) §4-12, §4-14, EMK (1999), Tvistemålsloven (1915) §400, §403, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-7, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-14, §4-1, §4-24, §6-8

Saken gjelder kjæremål over Stavanger byretts kjennelse hvorved de kjærende parters begjæring om utsettelse av tvangstiltak mot kjærende part nr. 2, ikke ble tatt til følge.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland gjorde den 24.05.2000 følgende vedtak i sak mellom ovenstående parter:

«1. Stavanger kommune v/barneverntjenesten i X helse- og sosialdistrikt overtar omsorgen for A f. *.*..84.

2. A plasseres i institusjon etter barnevernloven §4-14.

3. Stavanger kommune får ikke medhold i sin påstand om tvangsmessig korttidsplassering av A i medhold av barnevernloven §4-24, første ledd.

4. C har rett til samvær med A en helg hver måned.

5. B har rett til samvær med A 2 dager hver måned uten overnatting.

6. Stavanger kommunes krav om at B skal betale oppfostringsbidrag for A tas ikke til følge.

7. Stavanger kommunes krav om at C skal betale oppfostringsbidrag for A tas ikke til følge.»

B og A tok den 05.06.2000 ut stevning og begjæring om utsatt iverksetting av vedtaket for Stavanger byrett.

For byretten er det lagt ned slik påstand:

«A) ad hovedsøksmålet:

1. Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogalands vedtak av 24. mai 00 i sak nr. 00-00073 oppheves.

B) ad begjæring om utsatt iverksettelse:

1. Prinsipalt:

Fylkesnemndas vedtak av 24. mai 2000 i sak nr. 00-00073 kan ikke iverksettes før rettskraftig dom foreligger.

2. Subsidiært:

Fylkesnemndas vedtak av 24. mai 2000 i sak nr. 00-00073 kan ikke gjennomføres ved bruk av tvang.»

Stavanger kommune la ned slik påstand:

«1) ad hovedsøksmålet:

Fylkesnemndas vedtak stadfestes.

2) ad begjæring om utsatt iverksettelse:

Begjæringen tas ikke til følge.»

Stavanger byrett avsa den 30.06.2000 kjennelse med slik slutning:

«Iverksettelse av Fylkesnemnda i Rogaland sitt vedtak av 24.05.2000 i sak nr. 00-00073 om omsorgsovertakelse og plassering i institusjon av A skal ikke utsettes.»

Kjennelsen er forkynt for de kjærende parter ved prosessfullmektigene 7. og 10.07.2000.

Ved skriv innlevert til byretten den 04.07.2000 har B og A påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten. I kjæremålet anføres at byrettens avgjørelse lider av saksbehandlingsfeil, feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse.

Ad. saksbehandlingsfeil anføres at byretten burde holdt muntlige forhandlinger tatt i betraktning alvoret i inngrepet over for A, sammenlign tvangsfullbyrdelsesloven §15-7, første ledd ved midlertidig forføyning. Det vises til mindretallets votum i Rt-1996-1740 og menneskerettighetsloven, EMK art. 6.

Bruk av tvang ved gjennomføringen har byretten overhodet ikke drøftet.

Byrettens premisser er mangelfulle. Byretten har uten videre akseptert nemndas bevisbedømmelse. Rettens avgjørelse synes dertil å bygge på dommerens eget, sterkt subjektive syn på bruk av cannabis. Det finnes knapt noen autoritet innen rusmiddelforskning som lenger hevder at moderat bruk av cannabis er verre enn ditto bruk av alkohol. Retten har ikke vurdert om Bs forhold til cannabis er vedvarende, alvorlig eller av misbrukerkarakter. Avgjørelsesgrunnene blir da mangelfulle fordi de bygger på et postulat om at av ulovlighet følger automatisk både alvorlighet og misbrukskarakter. Bs bruk av cannabis må betegnes som moderat. Byrettens avgjørelse fremtrer ikke som selvstendig, men som en ukritisk,forsterket utgave av nemndas premisser. Bruk av tvang er overhode ikke vurdert.

Ad bevisbedømmelsesfeil vises det til stevning og begjæring og til det som er anført under saksbehandlingsfeil foran. Bs helsetilstand hindrer ham ikke i å utøve foreldreautoritet over A, og han er i stand til å følge opp As skolegang.

B har intet rusproblem. Han bruker ikke hasjisj daglig. Han har et annet syn på bruk av cannabis enn det offisielle Norge, men dette gjør ham ikke uegnet som omsorgsperson, verken generelt eller i forhold til A.

Byrettens rettsanvendelse er ikke i samsvar med nyere rettspraksis når det gjelder hva som nødvendiggjør en omsorgsovertakelse. Byretten har ikke fulgt retningslinjene fra Rt-1999-1883 om at barn i utgangspunktet skal få vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barnevernloven §4-12, annet ledd skal tolkes strengere enn hva nemnda og byretten har gjort.

A vil i en institusjon trolig møte unge med vesentlig større problemer enn han selv. Faren for at A får formidlet uansvarlige holdninger til rus er mange ganger større i en slik institusjon enn om A er under sin fars omsorg.

Barnevernloven §4-14 er ikke korrekt anvendt, noe retten burde vurdert da nemnda fant ikke å ville tillate tvangsmessisg korttidsplassering i medhold av barnevernloven §4-24, første ledd.

Lagmannsretten bør holde muntlige forhandlinger i forbindelse med kjæremålet, jf. tvistemålsloven §403, tredje ledd.

Det begjæres oppsettende virkning, jf. tvistemålsloven §400.

Det vises for øvrig til stevning og begjæring og legges ned slik påstand:

«Prinsipalt:

Fylkesnemnda for Sosiale saker i Rogalands vedtak av 24.05.2000 i sak 00-00073 kan ikke iverksettes før rettskraftig dom forligger.

Subsidiært:

Fylkesnemnda for Sosiale saker i Rogalands vedtak av 24.05.2000 i sak 00-00073 kan ikke gjennomføres ved bruk av tvang.»

Stavanger kommune har gitt tilsvar datert 10.07.2000. I tilsvaret anføres det at kjæremålet må avvises. Det fremgår av Rt-1998-2078, jf. også Rt-1996-1740 at den skjønnsmessige avgjørelse av om et saksanlegg skal gis oppsettende virkning ikke kan påkjæres. Byrettens avgjørelse er ikke i strid med EMK art. 6. Omsorgsspørsmålet kan prøves i alt 4 ganger.

Subsidiært anføres at kjæremålet ikke kan tas til følge.

Muntlige forhandlinger er ikke påbudt og er helt uvanlig. Rettens avgjørelse er uangripelig når det gjelder spørsmålet om oppsettende virkning.

Rettens premisser er ikke mangelfulle. Retten vil måtte bygge på nemndas bevisvurdering. Byretten kan ikke komme til et annet resultat uten bevisføring.

Noen hjemmel for å sette vilkår om at gjennomføringen ikke skjer med tvang, er ikke påvist. Dersom den private part ikke frivillig aksepterer omsorgsovertakelse, vil det offentlige være henvist til de tvangsmidler som fremgår av barnevernloven §6-8.

Fylkesnemnda har kommet til at omsorgen for A ligger under den minstestandard som kreves. Byretten kunne vanskelig ha en annen mening om dette.

Kommunen har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.

2. Subsidiært: Kjæremålet tas ikke til følge.»

Kommunen har ved skriv av 17.07.2000 meddelt at A ble plassert på Barnevernsenteret, Ungdomsavdelingen BUA, den 14.07.2000.

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten finner saken klar for avgjørelse. Muntlige forhandlinger finnes ikke nødvendig for avgjørelsen av kjæremålet, jf. tvistemålsloven §403 første jf. tredje ledd.

Lagmannsretten legger til grunn at kjærende part har rettslig interesse i å se en avgjørelse i kjæremålet selv om vedtaket nå er iverksatt. Dette gjelder likevel ikke for spørsmålet om bruk av tvang, se nedenfor. Lagmannsretten mener også at byrettens avgjørelse er gjenstand for kjæremål med unntak for byrettens rene skjønnsmessige vurdering av om utsettelse bør skje eller ikke.

Lagmannsretten finner ikke at det hefter saksbehandlingsfeil ved byrettens behandling av utsettelsessaken som kan ha hatt noen betydning for byrettens avgjørelse.

Loven pålegger ikke muntlige forhandlinger i et tilfelle som det foreliggende, og lagmannsretten kan ikke se at dette var nødvendig for å sikre en forsvarlig behandling av utsettelesbegjæringen. I den forbindelse peker lagmannsretten på at det i kjæremålet ikke er anført noe om hva slike forhandlinger i tilfelle skulle omfatte, om det er kjærende parter som i tilfelle skulle forklare seg eller om også annen bevisførsel påberopes.

Lagmannsretten mener at byretten (og heller ikke lagmannsretten) i en situasjon som den foreliggende kan være forpliktet til å gjennomføre en ny «hovedforhandling» med full bevisføring for å ta stilling til utsettelsesspørsmålet.

Saken har vært gjennom en omfattende muntlig og umiddelbar bevisføring, og omsorgsvedtaket er fattet av en nemnd som er satt både med juridisk og psykologisk ekspertise samt legmannsdeltakelse.

I en slik situasjon mener lagmannsretten at det i utgangspunktet er tilstrekkelig i forbindelse med utsettelsessaken at byretten setter seg inn i nemndas bevisvurdering og rettsanvendelse, holder dette opp mot de anførsler som fremføres i utsettelsesspørsmålet og på denne måte danner seg en oppfatning av holdbarheten av nemndas avgjørelse. Dersom byretten etter en slik gjennomgang finner at det hefter usikkerhet ved nemndas vedtak om omsorgsovertakelse eller at iverksetting av andre grunner fremstår som uheldig eller uhensiktsmessig, kan utsettelse bestemmes.

At byretten, ut over en slik prøving, skal foreta en fullstendig bevisvurdering med hensyn til omsorgsspørsmålet, kan lagmannsretten ikke finne riktig.

Heller ikke kan lagmannsretten se at det var nødvendig for byretten å høre de kjærende parters forklaring i retten. Dette ville under enhver omstendighet representere en «ufullstendig» belysning av saken. Dertil er de kjærende parters standpunkter godt belyst gjennom det skriftlige materialet, jf. både nemndas og byrettens referater om dette. Lagmannsretten kan ikke se at byrettens saksbehandling strider mot EMK art. 6.

Noen feil ved byrettens begrunnelse kan lagmannsretten heller ikke finne. Byrettens plikt til å begrunne sin avgjørelse må sees i forhold til det saken gjelder og det utgangspunkt for byrettens vurderinger som er skissert foran.

Byretten har innledningsvis redegjort for lovens vilkår med hensyn til omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven §4-1, jf. §4-12, første ledd, jf. annet ledd. Herunder uttaler byretten at avgjørelsen må være til barnets beste, men at «barnevernloven bygger på det prinsipp at barn normalt skal vokse opp hos sine foreldre»: Dette er i samsvar med avgjørelse i Rt-1999-1883, og det fremkommer intet i byrettens avgjørelse som gir grunn til å betvile at ikke byretten har oppfattet de relevante lovbestemmelser riktig. Noen ytterligere begrunnelse med hensyn til byrettens vurdering av rettsreglene kan ikke kreves.

Byretten uttaler deretter at den har gjennomgått sakens dokumenter. Herunder viser byretten til fylkesnemndas fyldige redegjørelse for faktum som byretten «i det vesentlige» tiltrer. Endelig peker byretten på visse faktiske forhold den legger særlig vekt på hvoretter den konkluderer med at det ikke foreligger grunner som tilsier at iverksettelse av vedtaket bør utsettes.

Etter lagmannsrettens oppfatning viser byrettens begrunnelse at byretten har foretatt en selvstendig vurdering av faktum med hensyn til nødvendigheten av omsorgsovertakelsen. At byretten herunder har støttet seg til nemndas bevisvurdering, ligger innenfor de rammer lagmannsretten har skissert foran.

Noe grunnlag for å mene at byretten har bygget på et «fordomsfullt syn» på bruk av cannabis kan lagmannsretten ikke finne. Såvel byretten som nemnda har lagt til grunn at B har et langt mer alvorlig rusmisbruk enn han selv har villet erkjenne og at dette diskvalifiserer ham fra omsorgen for sønnen. Ut fra de foreliggende opplysninger er lagmannsretten enig i denne vurdering.

Lagmannsretten kan etter dette ikke finne feil ved byrettens saksbehandling, bevisbedømmelse eller rettsanvendelse.

Byrettens skjønnsmessige vurdering av om utsettelse bør skje eller ikke, er ikke gjenstand for kjæremål, jf. Rt-1997-1152.

Lagmannsretten er enig med kjærende part i at det er en feil ved byrettens kjennelse at den ikke drøfter spørsmålet om eventuell bruk av tvang under iverksettelsen, jf. kjærende parts påstand.

Lagmannsretten antar dette beror på en forglemmelse fra byrettens side.

Spørsmålet om å sette vilkår for gjennomføringen av vedtaket, er til en viss grad gjenstand for kjæremål, jf. ovennevnte avgjørelse i Rt-1997-1152. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette spørsmålet idet vedtaket etter det opplyste nå er gjennomført. Kjærende part har da ikke lenger rettslig interesse i å se en avgjørelse med hensyn til dette spørsmål som må avvises.

Saksomkostningsspørsmål foreligger ikke til avgjørelse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. For så vidt gjelder spørsmålet om bruk av tvang ved gjennomføring av vedtaket, avvises kjæremålet.

2. For øvrig stadfestes byrettens kjennelse.