LF-2000-968

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-05-16
Publisert:	LF-2000-00968
Stikkord:	Avtalerett, Samboerforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett nr. 00-173 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00968 A. Anken og motanken nektet fremmet, se HR-2001-01212.
Parter:	Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Johs. Steen, Drammen). Motpart: B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Erling Flisnes, Ålesund).
Forfatter:	Lagdommer Hans Christian Hoff, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Barneloven (1981) §52, §54

Saken gjelder gyldighet av avtale mellom samboende.

A og B var samboende fra juli 1996, etter å ha truffet hverandre sommeren 1995. A var da gift og hadde tre barn i dette ekteskapet. B var ugift og hadde ett barn. A ble senere skilt.

Partene flyttet i desember 1996 inn i en bolig i - - - 10 i Y. Kjøpesummen var på 1,2 millioner kroner. A opptok i forbindelse med huskjøpet et lån på 1,7 millioner kroner. 1,275 millioner kroner ble sikret ved pant i den nyanskaffede eiendommen, resten ved pant i en annen eiendom A hadde.

Partene fikk i oktober 1997 sønnen D.

Det er på det rene at forholdet mellom partene var turbulent. Partene fikk bistand fra advokat, og det ble den 23. juli 1998 inngått slik avtale mellom dem:

«Undertegnede B f. *.*.69 og A, f. *.*.61, Y, som er samboere og har to barn sammen, er idag blitt enige om følgende avtale:

1. Ved et eventuelt samlivsbrudd skal B ha utbetalt kr 600.000,- i kontanter.

2. Videre skal ho ha forkjøpsrett til huset i Z, - - - 10, med gnr. - - bnr. - - - i Y til en pris vi måtte bli enige om.

3. Endelig skal han være behjelpelig med å skaffe henne en registrert bil.

4. A beholder sin eierandel i Hytta på Æ, alle aksjene i Ø A/S, A Eigedom A/S og A Holding.

5. Dessuten skal han ha følgende innbo:

- en Chesterfieldsalong

- en dobbeltseng

- en krystallysekrone

- et flygel

- en mørkbeisa spisestue

6. Som nevnt over har vi to barn sammen - C og D B. Skulle det komme til brudd mellom oss er vi enige om at A skal betale barnebidrag til B med kr 2400.- pr. mnd. for hvert av barna. Beløpet skal være indeksregulert.»

Det kom til brudd mellom partene senhøstes 1998, da B flyttet ut av den felles bolig. B krevde i desember 1998 600.000 kroner utbetalt under henvisning til avtalen av 23. juli 1998. A foreslo i brev av 14. desember 1998 at partene i stedet skulle inngå en ny avtale. Den 6. og 7. januar undertegnet de slik «Skifteavtale»:

«I anledning samlivsbrudd mellom B, f. *.*.69, og A, f. *.*.61, er det i dag inngått slik skifteavtale:

1. B overtar ved underskrift av nærværende avtale alene og vederlagsfritt eiendomsretten til partenes tidligere fellesbolig, gnr. - - bnr. - - - i Y, med alt innbo og løsøre. Dersom A ønsker det kan han ta med seg følgende innbo:

- en Chesterfield salong

- en dobbeltseng

- en krystallysekrone

- et flygel

- en mørkbeiset spisestue

jf. pkt. 5 i nedennevnte avtale av 23.07.98. De nevnte gjenstander må A eventuelt avhente innen 1. mars 1999. Dersom gjenstandene ikke er avhentet innen nevnte tidspunkt tilfaller da B.

2. Eiendommen gnr. - - bnr. - - - i Y er påheftet en pantobligasjon stor kr 1.270.000.- til Kreditkassen, dagboknummer. - - - - -/96. Den her nevnte pantegjeld skal A nedbetale i like store månedlige eller kvartalsvise avdrag slik at pantegjelden på nevnte eiendom er nedbetalt i sin helhet innen 31.12.2000. Pantobligasjonen skal deretter slettes.

3. Ved Bs overtakelse av ovennevnte eiendom forplikter A seg til å slette eventuelle andre heftelser i eiendommen.

4. A forplikter seg til å utstedte skjøte på ovennevnte eiendom til B og samtykker i tinglysingen. A skal dekke tinglysingsomkostningene, tinglysingsgebyr og dokumentavgift.

5. Ved gjennomføringen av ovennevnte har ingen av partene noe mer å kreve av hverandre i anledning skifteoppgjøret etter ovennevnte samlivsbrudd.

6. Dersom A ikke opptrer i samsvar med ovennevnte bestemmelser, herunder sørger for nedbetaling av resterende pantegjeld på eiendommen, kan B etter eget valg påberope seg vedlagte avtale av 23.07.98 mellom partene, slik at denne da i stedet blir å gjennomføre. I så fall bortfaller nærværende avtale, og partene skal settes i samme stilling som om nærværende avtale ikke var inngått.»

Det er på det rene at samlivet mellom partene ikke senere ble gjenopptatt. A oppfylte den første tid etter avtaleinngåelsen bestemmelsene i avtalen. Således ble eiendommen overskjøtet til B, og han betalte ned på pantegjelden frem til september 1999, da han ble kjent med at B hadde etablert et forhold til en ny mann, som hun har inngått ekteskap med i tiden etter herredsrettens dom.

A hentet aldri de møbler han etter avtalens pkt. 1 skulle kunne ta med seg, og B solgte disse møblene i april 1999.

A reiste søksmål mot B for Sunnmøre herredsrett ved stevning av 9. februar 2000. I stevningen nedla han påstand om at begge avtaler skulle kjennes ugyldig i medhold av avtaleloven §36.

Sunnmøre herredsrett avsa den 12 . juli 2000 dom med slik endret slutning:

1. Skifteavtalen mellom A og B, datert 6./7. januar 1999, kjennes delvis ugyldig i det forutsetningen i punk. 1 om at overdragelsen av eiendommen gnr. 34, bnr. 188 i Y skal være vederlagsfri settes til side. Likeledes settes pkt. 2 til side i sin helhet og punkt 6 begrenset til forutsetningen om at A skal sørge for nedbetaling av påhvilende pantegjeld.

2. B frifinnes fra påstanden om at avtalen av 23. juni 1998 skal kjennes ugyldig.

3. B frifinnes fra påstanden om å betale kr 130.000.- til A.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ved ankeerklæring av 15. august 2000 har adv. Johs. Steen på vegne av A påanket herredsrettens dom. Advokat Erling Flisnes har på vegne av B inngitt anketilsvar og av 12. september 2000 motanke forsåvidt avtalen av januar 1999 er kjent delvis ugyldig.

Ankeforhandling har vært holdt i Y 15. og 16. mars 2001. Under ankeforhandlingen møtte partene med sine prosessfullmektiger og avga partsforklaringer. Det ble videre hørt forklaringer av 8 vitner, som alle var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som inntatt i rettsboken foran.

A har i det vesentlige anført:

Det er på det rene at bestemmelsen i avtaleloven §36 kan finne anvendelse på forholdet; det dreier seg om en avtale på det formuerettslige område. Det er videre på det rene at rene rettferds - og rimelighetsbetraktninger kan føre til at en avtale settes til side, jf. forsåvidt Hagstrøm i Lov og Rett 1994 s. 142.

Det var en forutsetning fra As side at samlivet skulle gjenopptas dersom 1999-avtalen ble inngått. Dersom denne forutsetning slo til, ville avtalen ikke medføre særskilt store økonomiske konsekvenser for ham; den ville da i sitt resultat fremstå på linje med en avtale om særeie. Når det så definitivt kan fastslås at samlivet ikke ble gjenopptatt, fremstår imidlertid avtalen av 1999 som så urimelig i sitt resultat at den må bli å sette til side i sin helhet i medhold av avtaleloven §36.

Avtalen pålegger A byrder som står i sterkt misforhold til hans økonomiske ressurser. Hans forretninger gikk fra 1998 og utover betydelig dårligere og han drev i noen år tildels med tap, bl.a. som følge av feilinvesteringer. Han hadde også i løpet av partenes samliv skutt store beløp inn i fellesforbruket, som til tider hadde vært svært stort.

Det må tas hensyn til As sinnstilstand i tiden etter samlivsbruddet. Han var deprimert, og hans familie og venner anså at han hadde mistet sin realitetssans. Han forsømte sitt arbeid, og levde i troen på at alt skulle ordne seg som følge av den inngåtte avtale.

Det må også tas hensyn til samboforholdets relativt korte varighet. Om avtalen gjennomføres, vil den gi B en gevinst på rundt 2,5 millioner kroner, noe som åpenbart vil være urimelig etter 2 1/2 års samliv.

Det er også hevdet at enhver formuesoverføring fra A til B vil fremstå som urimelig, og at også 1998-avtalen derfor må settes til side.

Det må ved rimelighetsvurderingen også tas hensyn til at en oppfyllelse av avtalen innebærer at A overfører så godt som alt han eier til B. Dette innebærer da at den arvelodd som tilflyter hans tre barn fra det tidligere ekteskap blir vesentlig redusert.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Avtale datert 6/7. januar 1999 mellom A og B kjennes ugyldig etter rettens skjønn.

2. Avtale datert 23. juli 1998 mellom A og B kjennes ugyldig etter rettens skjønn

3. B dømmes til å betale 60.000.- med tillegg av 12 % p.a. i morarente fra 30 dager etter forkynnelsen av stevningen til betaling skjer til A .

4. B dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

B har i det vesentlige anført:

Det er rimelig at avtalene blir stående. Selv om det er erkjennes at avtalen er romslig overfor henne, har den ikke slik slagside at den bør kunne settes til side.

Det er fremholdt at A har gått inn i 99-avtalen med åpne øyne, og den var også hans egen idé. Han fikk også tilbud om fortsatt å holde seg til 98-avtalen, men avslo dette. Han fastsatte også selv nedbetalingstakten for pantelånet. Hun har ikke på noe tidspunkt tilskyndet 99-avtalen.

Det bestrides at A har hatt som forutsetning for 99-avtalen at han og B skulle gjenoppta samlivet. Det er ikke noe sted nevnt noe om noen slik forutsetning, og teksten i avtalen trekker i motsatt retning, idet det her uttrykkelig sies at avtalen er inngått i anledning av at partene har avsluttet samlivet.

A hadde hele tiden full oversikt over alle relevante forhold. Det er ikke skjedd noe upåregnelig.

Det er intet ved partenes stilling som tilsier noe revisjon av avtalen. Det er ingen av partene som fremstår som sterkere enn den annen; det er ikke tale om at B har overkjørt A. Han er en erfaren forretningsmann som vel vet å ivareta sitt tarv, og han har gått inn i avtalen med åpne øyne og på eget initiativ.

B har heller ikke manipulert A. Hun krevet 98-avtalen inngått for å sikre seg og barna dersom A gjorde alvor av sin trussel om å sette dem på gaten, 99-avtalen har hun verken ønsket eller oppfordret til.

Det må legges til grunn at det skal ganske meget til før konkrete rimelighetsbetraktninger kan medføre at en avtale faller bort i medhold av avtaleloven §36. Det bestrides at avtalen i sitt resultat er så urimelig at den av denne grunn bør settes til side. Det må herunder tas hensyn til at et vesentlig formål med avtalen var å sikre barna. Dette er et aktverdig formål, og taler i mot at den settes til side. Det må også tas hensyn til at avtalen alt er gjennomført.

B har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. Herredsrettens dom stadfestes

Ad motanke:

1. B frifinnes

2. A tilpliktes å erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten anledning motanken.

Lagmannsretten har kommet til et noe annet resultat enn herredsretten, og legger til dels et annet faktum til grunn.

Da saken ble behandlet i herredsretten ble det ikke ført vitner. Under forhandlingene for lagmannsretten ble det hørt forklaringer fra slekt, venner og bekjente av så vel A som B. Denne bevisførsel ga et noe annet bilde av As forutsetninger når han inngikk avtalen og hans sinnstilstand på tiden omkring avtaleinngåelsen enn hva herredsretten synes å ha lagt til grunn.

Ut over dette står saken i faktisk henseende i samme stilling som for herredsretten, og for de nærmere enkeltheter vises det til fremstillingen i herredsrettens dom på s. 2-6.

Lagmannsretten legger for den videre drøftelse til grunn at det beror på en helhetsvurdering av avtalens rimelighet hvorvidt en avtale skal settes helt eller delvis til side . Denne rimelighetsvurdering må skje konkret. Bestemmelsen i avtaleloven §36 gir selv anvisning på en del forhold som kan være av betydning ved rimelighetsvurderingen, men oppregningen er ikke uttømmende. Som Hov: «Avtaleslutning og ugyldighet» (1999) s 300 peker på er begrepet urimelighet vagt og uskarpt i kanten og tildels intetsigende. Når det ved vurderingen kan legges vekt også på «omstendighetene forøvrig», synes bestemmelsen ikke å angi hvilke vilkår som skal være oppfylt for at en avtale skal kunne settes til side. Rene rimelighets - og rettferdighetsbetraktninger vil således også kunne føre til at en avtale settes til side, jf. Hagstrøm i Lov og Rett 1994 s. 142. Om det foreligger tilstrekkelig grunn til å sette en avtale til side vil dermed bero på rettens vurdering i det enkelte tilfelle. Ved vurderingen må retten anlegge en bred, konkret vurdering av alle sider ved avtaleforholdet, jf. forsåvidt Rt-1990-500 (506).

Selv om avtalen av 99 skulle finnes å være så urimelig at avtaleloven §36 skulle komme til anvendelse, innebærer dette ikke at man er henvist til å kjenne avtalen ugyldig i sin helhet. Retten kan foreta slike endringer i avtalevilkårene som finnes nødvendig for å gi det forhold avtalen gjelder en rimelig løsning. Således vil retten kunne også kunne endre eller sette til side avtalevilkår som finnes urimelige samtidig som det foretas endringer i andre vilkår, jf. forsåvidt Woxholt: «Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning» s. 382.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at den avtale som ble underskrevet i januar 1999 kom i stand på As initiativ. Det synes på det rene at B ikke på noe tidspunkt har medvirket til at en ny avtale ble satt i stedet for avtalen av 23.07.1998; det synes tvert i mot relativt klart at hun ville slått seg til ro med en gjennomføring av 1998-avtalen, og hun ikke på noe tidspunkt reiste krav ut over hva denne ga grunnlag for. Det fremgår således av det brev advokat Flisnes vedla utkastet til avtale i januar 2000 at B også etter at dette utkast forelå stilte A fritt til å velge mellom å gjennomføre den allerede foreliggende avtale av 1998 eller å binde seg til den nye avtale, som som nevnt var kommet i stand på hans eget ensidige initiativ. For så vidt har herredsretten sine ord i behold når den således legger vekt på at A hele tiden var den som «holdt hånden på rattet». Det var han alene som ønsket å erstatte avtalen av 1998 med en ny og for B klart gunstigere avtale, og initiativet til dette kom også fra ham som et direkte svar på at B krevde avtalen av 1998 gjennomført. Det er også riktig som herredsretten har betonet at A var en moden mann med bakgrunn som en relativt vellykket forretningsmann, og at han derfor må antas å ha vært fullt klar over implikasjonene av sitt eget forslag. Dette er momenter som taler mot revisjon av avtalen, og den urimelighet som skal medføre revisjon må i så fall være bastant.

Avtalen av 1999 er imidlertid helt oppsiktsvekkende gunstig for B. Dersom den gjennomføres etter sitt opprinnelige innhold vil A overføre til henne netto verdier for mellom 2 og 2,5 millioner kroner; noe som tilsvarer ca. 80.000.- kroner for hver måned deres samboforhold varte. Retten legger til grunn at et vesentlig moment ved vurderingen av rimeligheten av en avtale om deling av eiendeler ved samlivsbrudd er samlivets varighet, jf. forsåvidt Holmøy/Lødrup: «Ekteskapsloven» (1994) s. 288. I utgangspunktet ville det på bakgrunn av det relativt korte samlivet neppe vært urimelig om B gikk ut av samboforholdet uten andre midler enn hva hun selv hadde brakt inn eller ervervet ved arv, gave eller liknende. Særlig gjelder dette fordi det i dette tilfelle synes som om A i løpet av samlivet har gitt henne gaver av betydelig verdi, bl.a. et meget kostbart ur av merket Rolex. Det må også legges en viss vekt på B under samlivet ikke var i arbeid, og at at A derfor synes å ha vært den som skaffet de inntekter som ble benyttet til det felles forbruk, som etter det opplyste ikke var preget av nøysomhet.

B synes for øvrig hele tiden å ha vært klar over at avtalen hadde en sterk slagside, og har i utgangspunktet tydeligvis nølt med å gå inn i den.

I forhold til forholdets varighet vil nok partenes personlige formue være et moment av underordnet betydning. Avtalen står også i klart misforhold til de økonomiske ressurser A hadde på avtaletidspunktet. Selv om A på den tid han innledet forholdet til B hadde en romslig økonomi, hadde hans situasjon utviklet seg i negativ retning. Hans forretninger gikk på dette tidspunkt med tap. Han hadde foretatt et par uheldige disposisjoner, og hadde også under samlivet med B brukt uforholdsmessig store midler til deres felles forbruk; disse utgifter hadde tært på de reserver han hadde opparbeidet. Han ville slik lagmannsretten ser det stå tilnærmet på bar bakke om han skulle oppfylle avtalen etter sin ordlyd.

Det kan således synes vanskelig å forstå at A bandt seg til en avtale med et slikt innhold som avtalen av januar 1999, særlig fordi det synes på det rene at samlivet mellom partene da var definitivt brutt.

A har selv hevdet at grunnen til at han foreslo avtalen var at han ville gjøre et forsøk på å redde forholdet, og at han øynet et håp om at B ville komme tilbake til ham hvis han tilbød henne mer enn hva hun allerede kunne kreve etter avtalen av 1998. Han har forklart at det ikke ville spille så stor rolle om hun sto som eneeier av deres felles bolig dersom de gjenopptok samlivet, og at han satset eiendommen og mer til på dette.

As to brødre og hans venn og regnskapsfører har i retten forklart at de alle var bestyrtet over at A ville inngå en slik avtale, og at de alle rådet ham fra dette i sterke ordelag. De har også beskrevet A som forandret i tiden fra årsskiftet 98/99 og utover, og har forklart at han hele tiden ga uttrykk for en tro på at han og B kom til å gjenoppta samlivet. De har også forklart at tanker omkring dette opptok ham fullstendig, og at han forsømte sine øvrige gjøremål.

Lagmannsretten kan for sin del ikke se at A kunne ha noe annet tilnærmet rasjonelt motiv for en avtale som den omstridte enn et håp eller tro om at hans raushet ville føre til at B og barna vendte tilbake til ham, og legger i motsetning til herredsretten til grunn som bevist at nettopp ønsket om å berge samlivet var hans motiv for å foreslå og inngå 1999-avtalen. Dette må gjelde uansett om det er på det rene at samlivet ble brutt ved at B to måneder tidligere flyttet ut av den felles bolig med barna og uten hensyn til at det i innledningen til avtalen uttales at den inngås «I anledning samlivsbrudd».

Vitner har betegnet A som fortvilet og forvirret i denne perioden. At han var i en slik tilstand støttes for så vidt av innholdet i den avtalen han selv foreslo, og det er på bakgrunn av den situasjon han var kommet i, ikke vanskelig å forstå hans sinnsstemning. Det må i så måte legges vekt på at han brøt ut av et 18-årig ekteskap og forlot hustru og tre barn for å innlede forholdet til B. Hans følelsesmessige investering i dette forholdet var således betydelig. At han da rammes av fortvilelse når forholdet alt etter 2 1/2 år og etter at partene hadde fått barn sammen, synes å gå over styr er alene på denne bakgrunn ikke vanskelig å forstå. I tillegg kommer så at han ved bruddet mistet mye av kontakten så vel med partenes felles barn som Bs sønn, som han følte seg sterkt knyttet til.

At A hadde et slikt mål og at han personlig håpet at målet ville nås illustreres også etter lagmannsrettens syn at han oppfylte avtalen og betalte ned på gjelden på eiendommen helt frem til høsten 2000. At han på tross av sin adgang til dette unnlot å hente innbo i den tidligere felles bolig synes også best å kunne forklares ut fra et håp om at partene ville finne tilbake til hverandre. A sluttet imidlertid å oppfylle avtalen da han ble klar over at B hadde inngått en ny forbindelse, og han reiste da straks krav om at avtalen skulle settes til side. Det er nærliggende å anta at skjellene da hadde falt fra hans øyne, og han først da innså at forholdet var definitivt slutt.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A foreslo og senere inngikk avtalen av 1999 i en situasjon der han var fortvilet og nedbrutt på grunn av det samlivsbrudd som hadde funnet sted, og at hans dominerende motiv for å inngå avtalen var ønsket om å gjenopprette forholdet til B. Dette må få betydning for rimeligheten av å kreve avtalen gjennomført etter at det er på det rene at slik gjenforening ikke er aktuell.

På bakgrunn av hva vitner har forklart, bl.a. om telefonsamtaler de har overhørt mellom de to, er det vanskelig å tro at B ikke var klar over at A ønsket å gjenoppta samlivet, og det finnes overveiende sannsynlig at hun har vært klar over As sinns-tilstand på tiden for avtaleinngåelsen. Det er imidlertid på det rene at det aldri ble stilt som noe uttrykkelig vilkår fra As side at samlivet skulle gjenopptas, og det synes ikke å være holdepunkter for at B oppfattet situasjonen slik at gjenforening var noe vilkår for å inngå avtalen fra As side.

Etter hva lagmannsretten legger til grunn kan 1999-avtalen derfor neppe kjennes ugyldig under henvisning til den tradisjonelle lære om bristende forutsetninger, men at B bør ha forstått hva As hensikt med avtalen var og vært klar over hans fortvilelse er åpenbart av betydning for den rimelighetsvurdering lagmannsretten må foreta, jf. for så vidt Hov: «Avtaleslutning og ugyldighet» s. 283.

Det spiller en rolle om den annen part har hatt forventninger til avtalens oppfyllelse, og hvilke konsekvenser det får for avtalemotparten om avtalen kjennes ugyldig. I dette tilfelle synes det klart at B allerede var godt sikret i tilfelle av samlivsbrudd gjennom avtalen av 1998, der hun får krav bl.a. på en sum av 600.000.- kroner dersom partenes samboerforhold blir oppløst; denne avtale kom stand fordi hun hadde krevet en sikkerhet for ikke å stå på bar bakke om forholdet ikke varte ved. 99-avtalen må ha kommet overraskende på henne, og slik retten har forstått henne ønsket hun ikke på noe tidspunkt å gjøre krav gjeldende ut over hva 98-avtalen hjemlet.

Så vidt retten kan se har B heller aldri krevet 98-avtalen oppfylt fullt ut, men har bare fremmet krav om det kontantbeløp på kr 600.000,- avtalen hjemler.

Etter en helhetsvurdering, der det er lagt vekt så vel på forholdene og partenes personlige forutsetninger ved inngåelsen av avtalen som på samboforholdets varighet og avtalens vilkår finner lagmannsretten at det vil være så sterkt urimelig å gjøre avtalen av 1999 gjeldende at den må bli å kjenne ugyldig i sin helhet.

Når 99-avtalen kjennes ugyldig blir det spørsmål om hvorvidt også 98-avtalen skal kjennes helt eller delvis ugyldig, slik A har nedlagt påstand om.

Avtalen finnes, som det senere vil bli redegjort for, å være adekvat og rasjonelt begrunnet og synes å ivareta Bs tarv på en fullt ut akseptabel måte. Det er på det rene at A fullt ut var klar over hva han gjorde, og det synes ikke som om B ved denne avtale får vesentlig mer enn hva hun ville hatt krav på om partene før de gikk fra hverandre hadde inngått ekteskap. Det synes ikke å være av betydning at As motiv også for denne avtale var å sikre at samboforholdet fortsatte; om han hadde hatt dette som forutsetning for å inngå avtalen vil dette etter omstendighetene neppe medført ugyldighet, jf. for så vidt bl.a. Rt-1970-561.

Etter lagmannsrettens syn er det således intet ved 98-avtalen som kan begrunne anvendelse av avtaleloven §36 på denne om man ser den isolert.

I dette tilfelle må de to avtalene partene har inngått ses i sammenheng; de regulerer begge det samme forhold, og det synes å ha vært forutsetningen også fra partenes side at man dersom 99-avtalen ikke kom i stand skulle falle tilbake på 98-avtalen.

Det legges til grunn at avtaleloven §36 åpner adgang for retten til å foreta slike endringer i 98-avtalen som finnes nødvendig for å finne en rimelig totalløsning på partenes mellom-værende, uten at 98-avtalen i seg selv helt eller delvis finnes ugyldig, jf. om dette Woxholt: «Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning» s. 383-384 og Hov l.c.s. 298-299.

Lagmannsretten har ansett det som viktig at B skal kunne bli boende i den bolig hun hittil har brukt, og dette synes å ha vært en så sentral forutsetning for begge parter at også en revidert avtale må åpne for denne løsning. Etter lagmannsrettens vurdering vil B makte å beholde boligen dersom hun får utbetalt de 600.000.,- kroner hun kan kreve etter 1998-avtalen. Det er i den forbindelse lagt vekt på at hun nå vil være i stand til å ta fullt arbeid, og at hun etter at herredsretten avsa sin dom har inngått ekteskap. B har i retten opplyst at hennes ektefelle er økonom og ansatt i bank, og at han har en årsinntekt på ca. kr 350.000.-. Han har ingen forsørgelsesplikter fra tidligere forhold. Den gjeld som må betjenes dersom B vil beholde eiendommen er ikke større enn hva mange barnefamilier mestrer i dag.

Bestemmelsen om de bidrag A skal betale bør også revideres. A har for det første ikke bidragsplikt til Bs særkullsbarn. Det månedlige beløp han etter avtalen skal betale til fellesbarnet (kr 2.400.- pr. måned) er også åpenbart lavere enn hva B kunne ha krevet som tilskott til dette barnet alene etter reglene om utmåling av bidrag i barneloven §54 og forskriftene gitt i medhold av denne. Partene har neppe adgang til å avtale lavere bidrag enn hva som følger av de nevnte regler, jf. forsåvidt barneloven §52 første ledd 3. pkt.

Lagmannsretten finner derfor at denne passus i 1998-avtalen blir å sette til side, og spørsmålet om bidrag til fellesbarnet bli etter dette å måtte avgjøres av bidragsfogden etter reglene i barneloven §54 ff.

Også bestemmelsen om at A skal sørge for bil til B er etter den senere utvikling uaktuell og blir å sette til side. Det står forøvrig for lagmannsretten som uklart hva som er ment med klausulen om dette i 98-avtalens post 3.

A har krevet kr 60.000.- av B som følge av at hun solgte de møbler han hadde rett til å ta ut etter 99-avtalen. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan føre frem. Det er ikke godtgjort at disse møblene også før inngåelsen av avtalen tilhørte A alene; det må tvert i mot antas at de var eid av partene i fellesskap. A kan, etter at han har fått medhold i at 99-avtalen skal kjennes ugyldig i sin helhet, ikke selv bygge noen rett på bestemmelsene i denne.

Imidlertid bestemmer også 98-avtalen at A skal ha disse møblene. Denne bestemmelse lar seg ikke gjennomføre, da B solgte møblene etter at A unnlot å avhente dem innen den oppsatte frist. Det synes som om B med hensyn til salget av møblene har handlet i full overensstemmelse med 99-avtalens bestemmelser, og da disse var avfattet etter As eget forslag kan han neppe gjøre noe erstatningskrav gjeldende.

Om man ser kravet som et tilbakesøkingskrav som følge av at A har ytet noe det i ettertid viser seg at han ikke var forpliktet til, må det legges avgjørende vekt på at B handlet i god tro og at det nå er gått 2 år siden salget fant sted, og kravet må av denne grunn avvises, jf. om dette bl.a. Hov: l.c.s. 299-300.

Anken har etter dette delvis ført frem, idet det resultat lagmannsretten har kommet til er gunstigere for A enn herredsrettens dom. Lagmannsretten finner at begge parter bør bære sine egne saksomkostninger i hovedanken, jf. tvistemålsloven §174 første ledd.

Motanken har ikke ført frem. Det er imidlertid vanskelig å se at erklæringen om motanke kan ha medført noe merarbeid for A eller hans prosessfullmektig, idet de helt dominerende spørsmål også i motanken var spørsmålene omkring 99-avtalens rimelighet og anvendelsen av avtaleloven §36. Dette synes også erkjent av As prosessfullmektig i hans salæroppgave. Det foreligger derfor etter rettens skjønn særlige grunner for å frita B for å svare saksomkostninger i motanken, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Avtale datert 6/7. januar 1999 mellom A og B kjennes ugyldig i sin helhet.

2. I avtale datert 23. juli 1998 mellom A og B faller punktene 2, 3 og 6 bort.

3. B frifinnes for kravet om å betale A kr 60.000.-

4. Partene bærer hver sin saksomkostninger såvel i hovedanken som i motanken.