Rt-1970-561

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-05-09
Publisert:	Rt-1970-561
Stikkord:	Ektepakt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 65B/1970
Parter:	A (advokat Helge Høverstad - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Arvid Fossum).
Forfatter:	Nygaard, Leivestad, Anker, Bendiksby, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, Ekteskapsloven (1918) §59

Dommer Nygaard: Fru A anla ved stevning av 3. oktober 1966 ekteskapssak mot A ved Asker og Vestre Bærum herredsrett. Under saken nedla A påstand om at en ektepakt mellom partene, opprettet den 5. januar 1966, skulle kjennes ugyldig. Herredsretten pådømte saken den 8. desember 1967. Punkt 3 i herredsrett ens domsslutning lyder slik: «Ektepakt av 5/1 1966 kjennes ugyldig, således at fellesboet deles likt.» Saksomkostninger var ikke påstått.

Fru A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angikk dette punktet i domsslutningen. Lagmannsretten avsa den 21. januar 1969 dom med følgende domsslutning: «Ektepakten av 5. januar 1966 kjennes gyldig. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» En av dommerne dissenterte og stemte for å stadfeste herredsrettens dom på dette punktet.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har stort sett henholdt seg til sine tidligere anførsler og til de begrunnelser som herredsretten og lagmannsrettens mindretall har gitt. Han har blant annet anført at lagmannsrettens flertall har bedømt bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten På en uriktig måte. For øvrig har han for Høyesterett fastholdt at ektepakten er så urimelig i sitt innhold og har ført til så urimelige resultater at den også av den grunn må kjennes ugyldig. Han har heller ikke for Høyesterett gjort gjeldende at bestemmelsene i ekteskapslovens §59 direkte får anvendelse i dette tilfelle. Endelig har han fremholdt at hensynet til kreditorene ikke hadde noen betydning ved opprettelsen av ektepakten. Han har nedlagt følgende påstand: «1. Ektepakt av 5. januar 1966 mellom fru A og A kjennes ugyldig. 2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Fru A har i det vesentlige henholdt seg til begrunnelsen fra lagmannsrettens flertall. Hun har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom må stadfestes og om at hun må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Asker og Vestre Bærum herredsrett. Her ble det gitt forklaringer av partene og av 5 vitner. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som den gjorde for lagmannsretten.

Side:562

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsrettens flertall og kan også i det vesentlige tiltre flertallets begrunnelse. Imidlertid finner jeg å burde gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Jeg nevner først at det ved avgjørelsen av en sak som den foreliggende etter min mening bør legges til grunn de samme alminnelige synspunkter som Høyesterett bygget på i dommen i Rt-1969-901 flg., jfr. førstvoterendes bemerkninger på side 902-3.

Når det gjelder bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten i dette tilfelle, kan jeg på grunnlag av de opplysninger som foreligger for Høyesterett, i alt vesentlig tiltre det som er uttalt av lagmannsrettens flertall.

A har også for Høyesterett gjort gjeldende at han ikke forstod hva ektepakten innebar. Etter den forklaring som er gitt av advokat Barfod under bevisopptaket, finner jeg imidlertid - i likhet med lagmannsrettens flertall - at A må ha forstått hva ektepakten gikk ut på. Jeg nevner i denne sammenheng at han under bevisopptaket blant annet forklarte at han før møtet hos advokat Barfod forstod realiteten i ektepakten, nemlig at den faste eiendom skulle overføres til hustruens særeie.

Ellers er partene for Høyesterett enige om at ikke noen av dem tenkte på separasjon eller skilsmisse på det tidspunkt da ektepakten ble opprettet. Men A hevder at når han gikk med på ektepakten, var det ut fra den forutsetning at ekteskapet skulle bestå og at alt skulle være som før slik at han fortsatt kunne bo sammen med hustruen og datteren - - -. Ved at hustruen anla ekteskapssak med påstand om separasjon m.v., er derfor etter hans mening en vesentlig forutsetning for ektepakten falt bort. Som nevnt av lagmannsrettens flertall, er det imidlertid ikke opplyst noe om at A dengang gav uttrykk for dette. Jeg kan heller ikke se at det er holdepunkter for å bygge på at hustruen likevel forstod eller burde ha forstått at han bygget på en slik forutsetning. Etter de opplysninger som foreligger, kan jeg i det hele ikke se at fru A opptrådte illojalt eller på annen måte daddelverdig da ektepakten ble opprettet. Jeg finner derfor at ektepakten ikke kan kjennes ugyldig når man her bygger på de samme regler som er gitt i avtalelovens §33 for så vidt angår formuerettslige disposisjoner.

Jeg kan heller ikke gi A medhold i at ektepakten er ugyldig fordi den er urimelig i sitt innhold eller fordi den er urimelig i sine virkninger. Ektepaktens innhold var usedvanlig for så vidt som alt hva partene eiet, ble overført til hustruens særeie, mens A likevel skulle være «ansvarlig for halvparten av den idag påhvilende pantegjeld, og eneansvarlig for all gjeld utover dette pr. idag». Om grunnen til at det i ektepakten ble tatt inn en bestemmelse om at hustruen i forholdet mellom partene bare skulle være ansvarlig for halvparten av pantegjelden, viser jeg til det som er uttalt av lagmannsrettens flertall, idet jeg ikke kan se at det er grunnlag for på dette punkt å fravike flertallets bevisbedømmelse. Ved vurderingen av bestemmelsene i

Side:563

ektepakten må det for øvrig etter min mening tas hensyn til de opplysninger som foreligger om kjøpet av eiendommen og om bakgrunnen for at ektepakten ble opprettet. Videre peker jeg på at eiendommen på den tiden var sterkt beheftet slik at den neppe representerte noen vesentlig økonomisk verdi ut over panteheftelsene. Jeg kan heller ikke se at de forpliktelser som A påtok seg ved ektepakten innebar noen betydelig økonomisk risiko for ham. Det er riktignok så at forholdene endret seg på grunn av brannen den 14. februar 1966, men dette kan etter min mening ikke få noen betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om ektepaktens gyldighet.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

På grunn av sakens art og den tvil som på enkelte punkter foreligger, finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Anker, Bendiksby og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kåre Moe): - - -

Partene opprettet den 5/1-1966 sådan ektepakt:

«Undertegnede ektefeller fru A, født xx.xx.1921, og A, født xx.xx.1920, som inngikk ekteskap den 11/5-1957, begge gartnere, som inntil i dag har hatt vanlig felleseie, er fra nå av enige om at vi skal opprette fullstendig særeie.

Fruens særeie blir:

1. Den faste eiendom gnr.... bnr....,eiendommen - - -, X. Denne eiendom tjener som felles bopel i dag.

2. Innbo og løsøre i felles bopel i eiendommen

3. Det som fruen i fremtiden erverver uansett adkomst.

4. Avkastning av særeie skal være særeie.

5. Fruen er personlig ansvarlig for en halvpart av den pr. i dag påhvilende pantegjeld, mens hun dog er innforstått med at den hele gjeld har pantesikkerhet i den faste eiendom gnr....bnr.... A's særeie skal være:

1. Det han i fremtiden erverver uansett adkomst.

2. Avkastning av særeie skal være særeie.

3. A skal være ansvarlig for halvparten av den idag påhvilende pantegjeld, og eneansvarlig for all gjeld utover dette pr. i dag.»

Saksøkte har påstått denne ektepakt kjent ugyldig, således at fellesboet deles likt.

Side:564

Saksøkeren har påstått ektepakten opprettholdt.

Saksforholdet er at partene overtok gartnerieiendommen etter sin avdøde arbeidsgiver i 1963. Kjøpesummen kr. 83.000,- ble avgjort vesentlig ved overtagelse av gjeld som den tidligere eier hadde stiftet. Samtidig som noen obligasjoner ble slettet, ble det tinglyst 15 nye obligasjoner for tilsammen ca. kr. 75.500,-. Senere ble det i april 1965 tatt opp et pantelån i Asker Sparebank på kr. 4.000,- til innkjøp av planter og den 8/6-1965 ble det tinglyst utleggsforretning for rest kr. 3.096,- på et eldre vekselobligasjonslån saksøkte hadde opptatt i Trøgstad Sparebank. Ifølge fremlagt skriv av 2/1-1967 fra lensmannen i Asker ble det den 30/10-1965 begjært tvangsauksjon hos saksøkte over 1 Opel lastebil. Auksjonen var forlangt av Trøgstad Sparebank og ble berammet til avholdelse den 3/12-1965, men ble innstillet den 2/12- 1965. Og ifølge skr. av 2/2-1966 fra kommunekassereren i Asker ble det den 29/10-1964 avholdt utpanting for restskatt 1963 kr. 2.184,-. Varsel om tvangsauksjon ble sendt den 22/5-1965 og beløpet ble betalt 15/6- 1965. For 1964 var saksøkte skjønnslignet og for res'tskatt 1964 kr. 4.049,- ble utpanting holdt 9/11-1965. Skatten ble senere nedsatt til kr. 1.445,- som er betalt. For forskuddsskatt 1965 kr. 2.400,- var det holdt utpantning som for 1964. Utlignet skatt 0,-. Etter opprettelsen av ektepakten brant våningshuset på eiendommen den 14/2-1966 og det er saksøkeren som har stått for oppføringen av nytt våningshus. Saksøkte, som har hatt annet arbeide ved siden av gartneriet, arbeider nå som sliper ved - - - Fabrikker A/S og flyttet hjemmefra den 23/9-1966. Begge parter har betalt av på gjelden, delvis ved noe av innboforsikringen, slik at gjelden nå angivelig er nedbetalt til ca. kr. 40.000,-. Fra høsten 1964 har en mann ved navn B bodd i - - -veien 6. Det var saksøkeren som hadde tatt ham med hjem. Før brannen hadde saksøkeren og B holdt til i en mindre bygning, mens saksøkte og datteren bodde i hovedhuset. Etter brannen måtte alle flytte sammen og B delte en sovesofa med saksøkeren, angivelig etter forslag av saksøkte. Det ekteskapelige samliv var forlengst opphørt mellom partene, angivelig fordi saksøkte var seksuelt avvikende.

Saksøkeren har gjort gjeldende at årsaken til opprettelsen av ektepakten var at saksøkte viste liten interesse for eiendommen. Det var saksøkeren som var drivfjæren ved kjøpet av eiendommen, og advokaten som sto for salget, foreslo at eiendommen skulle settes på henne, men hun mente den fikk være vanlig felleseie. Saksøkte forsømte imidlertid å betale forfalne skatter og avdrag m.m. med derav følgende pågang med utpantinger og begjæringer om tvangsauksjon som saksøkeren måtte tigge og be om utsettelse på. Han hadde heller ikke sendt inn selvangivelser for 1964 med det resultat at han ble skjønnsmessig lignet. Det var han som tok initiativet til opprettelse av ektepakten. Han hadde uttalt at «den dritten kan du ha for deg selv, for det er du som har pådratt oss den». Og det var han som foreslo at han skulle overta ansvaret for halve gjelden, da saksøkeren var betenkt på om hun ville klare renter og avdrag. Det hadde ikke vært sagt at avtalen bare skulle gjelde utad, slik at forholdet dem imellom skulle være som før. Saksøkeren hevder derfor at saksøkte ikke kan gis medhold i at ektepakten anses uforbindende etter Avtalelovens §33, og ekteskapslovens §59 er

Side:565

overhodet ikke anvendelig da ektepakten ikke er en avtale om fordeling av formuen i forbindelse med separasjon eller skilsmisse.

Saksøkte har gjort gjeldende at ektepakten må ses På bakgrunn av de ekteskapelige forhold. Saksøkte vil ikke bestride at det var økonomiske vansker fra tid til annen, men på ingen måte av en slik art som saksøkeren gir uttrykk for. Saksøkeren må også selv ta sin deÅ av ansvaret for vanskene, idet hun og B holdt ham utenfor med pengeoppgjør og opplysninger han bl.a. måtte ha for å sette opp selvangivelse. Men noe økonomisk uføre forelå ikke på det tidspunkt ektepakten ble opprettet. Pantegjelden var da gått ned med ca. kr. 10.000,-. Det var saksøkeren som gjennom lengere tid maste på å få eiendommen overført på seg. Hun truet med separasjon og å reise og ta datteren med seg. Saksøkte gikk til slutt med på hennes krav i håp om å redde ekteskapet av hensyn til datteren, som han ikke orket tenke på skulle følge moren fra post til post, og for selv å få fred. Denne forutsetning viste seg imidlertid ikke å holde. Etter brannen ble situasjonen tvertom ytterligere forverret. Saksøkeren hadde også brukt utpantningene som grunn for overføring av eiendommen til henne, men hadde sagt at ektepakten ikke skulle gjelde dem imellom, og han underskrev i tillit til det. Saksøkte mener dessuten at ektepakten etter sitt innhold er så åpenbart ubillig for ham at den må settes til side med hjemmel i ekteskapslovens §59. På det tidspunkt den ble opprettet, forelå det faktisk separasjon. Under enhver omstendighet må ektepakten bli å kjenne ugyldig etter avtalelovens §33.- - -

Som vitne ble ført advokat Erik Barfod som hadde bistått med opprettelse av ektepakten. Han forklarte at han den 17/12-1965 ble oppsøkt av saksøkeren angående opprettelse av ektepakten. Hun satt med notater foran seg. Han noterte personalia og hva avtalen skulle gå ut på, og sendte den 21/12-1965 et utkast til ektefellene. Han mottok en telefon, antagelig fra saksøkeren, om rettelse av ordet «fellesgjeld» i utkastet til «pantegjeld». Det ble gjort og han ga sin kontordame ordre om å ha ektepakten renskrevet til onsdag (5/1-66) kl. 13. Begge ektefeller møtte og han diskuterte ektepakten med dem. Han tror det var saksøkeren som mente at det måtte opprettes særeie. Hun anga at mannen hadde påtatt seg gjeldsforpliktelser som hun ikke visste om og at økonomien stadig gikk nedover bakke. Advokaten, som var oppmerksom på det usedvanlige i at mannen ga fra seg sin del av felleseiet og samtidig påtok seg ansvar for gjelden, spurte ham om han var enig i dette og advokaten tror også han sa at hvis ekteskapet ble oppløst, ville ektepakten danne grunnlaget for det økonomiske oppgjør. Han husker at saksøkeren sa: «Hvis du ikke er enig, må du si fra nå.» Saksøkte var ingen pratsom mann og advokaten husker ikke om han svarte, men han aksepterte ektepakten.

Retten legger vesentlig vekt på denne vitneforklaring. Partene har forklart seg motstridende og påstand står mot påstand.

Det som foreligger er en formelt gyldig ektepakt, og retten må etter de foreliggende opplysninger legge til grunn at den er kommet i stand fordi saksøkeren ønsket det og brukte som grunn den pågang som hadde vært med utpantninger og begjæring eller varsel om tvangsauksjoner. Slik som forholdet var med saksøkeren og B på den ene side og saksøkte

Side:566

på den annen, er det ikke mulig for retten å legge skylden for denne pågang utelukkende på saksøkte og for den påståtte manglende oversikt over den økonomiske stilling alene på ham. Heller ikke finner retten å kunne utelukke at saksøkeren overfor mannen har gitt uttrykk for at ektepakten skulle være uten betydning dem imellom, hva enten hun den gang virkelig har ment det eller bare sagt det for å få mannen til å gå med på opprettelsen av ektepakten. Denne er også etter sitt innhold av den art at saksøkte neppe kan antas å ha hatt en deling av felleseiet i tilfelle av separasjon og skilsmisse i tankene. Det har formodningen imot seg at han ville ha gitt hustruen alt og selv ikke fått noe, men ansvar for gjelden likefullt. Pantegjelden var på det tidspunkt nedbetalt med ca. kr. 10.000,- og eiendommen var utvilsomt mere verd enn pantegjelden. Den av hustruen påståtte uttalelse fra mannens side kan retten - om den måtte være falt - etter forholdene ikke tillegge noen særlig betydning. Det er videre opplyst at mannen var meget glad i datteren. Han ønsket å holde ekteskapet gående av hensyn til henne, hva hustruen må ha vært på det rene med, all den stund han fant seg i forholdet med B. Hvorvidt advokaten har gitt uttrykk for en annen oppfatning av ektepakten, kan advokaten ikke si med sikkerhet. Han tror det, saksøkte benekter det. Men selv om advokaten har gjort det, hva retten finner sannsynlig, kan man ikke i mannens taushet legge at han aksepterte denne oppfatning. Han kan ha holdt seg til hva han har forklart, at hustruen har uttalt til ham på forhånd og til den fortsettelse av ekteskapet som han forutsatte.

Etter det anførte, og hensett til de særlige forhold som kommer i betraktning ved anvendelsen av avtalelovens §33 på familierettslige avtaler, er retten - om enn under tvil - kommet til det resultat at saksøktes påstand må bli å ta til følge.

Retten er oppmerksom på H.R.d. i Rt. for 1956 913 flg., men finner ikke tilfellene analoge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne K. Strømsted og Erling Slyngstad og tilkalt dommer, kst. skifteforvalter Jan Smedstad):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Partene har avgitt utførlige forklaringer om forholdene med hensyn til driften av gartneriet inntil den dag kom da det ble aktuelt med opprettelsen av ektepakten og denne ble opprettet. Forklaringene er delvis motstridende, men retten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på detaljene. Det avgjørende for retten, som en bakgrunn for ektepakten, er at retten etter de opplysninger som foreligger, må anta at fru A var den drivende kraft ved driften av gartneriet. Retten peker for så vidt på meieribestyrer C's vitneforklaring. Han har forklart at den forrige eier av eiendommen, D, ved sin død etterlot seg et insolvent dødsbo. Etter et forgjeves forsøkt salg av eiendommen til en akseptabel pris for kreditorene ble så driften overlatt til D's sønn. Dette gikk imidlertid ikke tilfredsstillende lengere enn til 1961, da driften ble overlatt til ekteparet A. C fulgte som kreditorenes representant den fortsatte drift og takket være fru A's innsats ble driften så tilfredsstillende for

Side:567

kreditorene at de i 1965 fant å kunne la henne overta eiendommen for pantegjelden ca. kr. 83.000,- + omkostninger. Skjøtet ble utstedt i A's navn, men C har pointert at han ikke ville ha blitt eier hvis det ikke hadde vært for fru A's innsats.

Sett bl.a. på denne bakgrunn finner retten ikke grunn til å tvile på fru A's forklaring om at A, særlig etter at han i juli 1965 tok fast arbeide på - - -fabrikker, unndro seg så å si enhver befatning med gartneriet, og at han så, etter en annonse i Asker og Bærum Budstikke om tvangsauksjon over gartneriets lastebil i desember 1965, til fru A uttalte seg slik som det er referert i herredsrettens dom: «den dritten kan du ha for deg selv, for det er du som har pådratt oss den.»

Retten finner heller ikke grunn til å tvile på fru A's forklaring om at grunnen til bestemmelsen i ektepakten om at hun bare skulle være ansvarlig for halvparten av pantegjelden, var at hun uttrykte sin betenkelighet ved å bli stående eneansvarlig for det hele, og at A derfor påtok seg å dekke halvdelen. At forholdet etter brannen ble løst på en annen måte, er noe som partene selvsagt da ikke kunne vite.

Som det vil fremgå av foranstående og av herredsrettens dom, hevder A at han ikke var klar over hva ektepakten innebar. Han har herom for lagmannsretten forklart at han på grunn av togtidene X til Y og tilbake hadde liten tid å avse til møtet hos advokat Barfod, da ektepakten ble opprettet, og at han bare hurtig selv leste den oppsatte ektepakt uten at denne ble opplest eller gjennomgått av advokat Barfod. Hertil skal bemerkes at advokat Barfod mener at han i samsvar med sin vanlige praksis punkt for punkt gjennomgikk ektepakten, og at han husker at han - med tanke på kreditorene - gjorde A oppmerksom på at han ved å påta seg halvparten av pantegjelden gjorde seg insolvent. Dette er bekreftet av fru A, og retten finner ikke grunn til å tvile på at det har forholdt seg slik.

Når det gjelder A's påstand om at hans forutsetning ved opprettelsen var at det ikke skulle bli noe brudd i ekteskapet, finner retten at denne påstand ikke kan føre frem. Det foreligger ingen opplysning om at denne forutsetning ble uttrykkelig uttalt, eller at dette har vært ektefellenes stilltiende forutsetning. Det må etter dette antas at ingen av partene har tenkt på denne eventualitet. Når det allikevel kom til separasjon, kan retten ikke finne at dette har noen betydning for bedømmelsen av hvor vidt ektepakten er gyldig eller ikke.

Til A's anførsel om at ektepakten må erklæres ugyldig fordi den virker urimelig bemerkes:

Situasjonen er nå den at fru A sitter med et hus med påhvilende pantegjeld kr. 30.000,-, mens gartneriet er nedlagt. Hun har forklart at hun vil søke å skaffe seg arbeide utenfor hjemmet i den utstrekning hun kan få engasjert hjelp til å ta vare på datteren - - -, mens hun er ute på arbeide. Om hvor vidt hun vil kunne skaffe seg kapital ved tomtesalg og i tilfelle hvor stor er opplysningene for tiden så vidt usikre at retten ikke finner å kunne bygge på noe tall, slik som A's prosessfullmektig har gjort. Alt i alt finner retten ikke at ektepakten kan erklæres ugyldig fordi den er i den grad urimelig at avtalelovens §33 må komme til anvendelse. Retten antar at ekteskapslovens §59 iallfall ikke direkte kan anvendes.

Side:568

A har hevdet at vanskelighetene i ekteskapet og med driften av gartneriet i vesentlig grad skyldes den omstendighet at B kom inn i billedet i august 1964, idet han hevder at fru A etter den tid «sto i forhold» til B. Fru A har på sin side forklart at hun lot B få leie «hytten» - det opprinnelige lille våningshus - utelukkende for å få hjelp til driften av gartneriet, bl.a. med kjøring av varer til - - - torg, og at hun aldri har stått «i forhold» til ham. Retten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på partenes forklaringer for så vidt, idet den ikke har funnet at det er fremkommet opplysninger som har noen avgjørende betydning for bedømmelsen av ektepaktens gyldighet.

Etter det som er anført kan retten ikke finne at det er påvist omstendigheter tilstrekkelige til å anta at betingelsene er til stede til å erklære ektepakten ugyldig med hjemmel i avtalelovens §33.

Ektepakten vil etter dette bli erklært å være gyldig. - - -

Lagdommer Slyngstad antar etter meieribestyrer C's vitneprov at fru A til sine tider nok har vært den drivende kraft i gartneriet. Mannen har siden i juli 1965 hatt arbeid ved - - -fabrikker og har også tidligere til dels hatt arbeid utenfor gartneriet. Om den ene ektefelles økonomiske innsats under ekteskapet totalt sett har vært større eller mindre enn den andres, er imidlertid et annet spørsmål. Selv om det har vært en del pågang fra kreditorer, har ektefellenes økonomi likevel stadig forbedret seg.

Etter det som er forklart både av fru A og meieribestyrer C har driften av gartneriet i A's eiertid økonomisk gitt et tilfredsstillende resultat. Det synes under disse omstendigheter noe uforståelig at A skulle ønske å få overført gartneriet til særeie for fru A. Spesielt gjelder dette når han likevel skulle ha det gjeldsansvar som ektepakten angir. Det kan ikke ses at noe slikt kan utledes av den, i ektepakten inntatte passus om at «hun dog er innforstått med at den hele gjeld har pantesikkerhet i den faste eiendom gnr....,bnr....» A ville uten en slik bestemmelse straks ha vært nødt til å sørge for at halve pantegjelden ble betalt og avlyst. Og det ville han ikke ha maktet. Ektepakten hadde neppe noen betydning for realiseringen av det formål som A etter fru A's forklaring skulle ha med å foreslå den. Det er verd å merke seg at fru A på det tidspunkt ektepakten ble skrevet, må ha vært helt ferdig med sin mann.

Lagdommer Slyngstad legger som herredsretten liten vekt på partenes ofte sterkt motstridende forklaringer. Når det gjelder advokat Barfod, har denne for lagmannsretten forklart at han satte opp utkastet til ektepakten etter en konferanse med fru A, som han bestemt mener oppsøkte ham alene. Rettelsene i punktene 5 og 3 i utkastet ble foretatt etter en telefonsamtale - formodentlig med fru A. Barfod gjorde A oppmerksom på at A ved ektepakten gjorde seg insolvent. Barfod har for lagmannsretten ellers forklart seg som for herredsretten.

Lagdommer Slyngstad mener at gartneriets område må ha en ganske betydelig tomteverdi.

Lagdommer Slyngstad ser ellers saken i det vesentlige som herredsretten og viser til herredsrettens grunngiing. Han voterer for at herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket. - - -

Side:569