LB-2002-123
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-22 |
| Publisert: | LB-2002-00123 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Tvangssalg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-00875 C - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00123 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Gjensidige NOR Sparebank (Prosessfullmektig: Advokat Hilde Larsson). Kjæremotpart: 1. A 2. B (Prosessfullmektig for nr 2: Advokat Kaj R. Bjørnstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Erik Chr. Stoltz |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §403, Ektefelleloven (1927) §50, Dekningsloven (1984) §2-2, Ekteskapsloven (1991) §31, §3-3, §7-1 |
Saken gjelder tvangssalg av ideell halvpart av borettslagsleilighet, og atkomstdokumenter knyttet til denne.
Gjensidige NOR Sparebank fremmet den 22. mai 2001 begjæring om tvangssalg av ideell halvpart av leilighet nr 3005 i X Borettslag i Oslo, og atkomtsdokumenter tilknyttet denne. Saksøkt var A, mens ektefellen B var oppført som eier i begjæringen om tvangssalg.
B reiste innvending mot begjæringen.
Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo namsrett kjennelse 12. november 2001, med slik slutning:
1. Begjæringen om tvangssalg tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Gjensidige NOR Sparebank kr 31.000,- til B, innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Gjensidige NOR Sparebank har påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten, og har lagt ned slik påstand:
1. Begjæringen om tvangssalg tas til følge.
2. B betaler saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett til Gjensidige NOR Sparebank, med tillegg av lovens rente fra forfall.
A og B har tatt til gjenmæle, og har lagt ned denne påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 12. november 2001 stadfestes.
2. Gjensidige NOR Sparebank tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige, samt egenandel til B.
Den kjærende part, Gjensidige NOR Sparebank, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsretten har lagt til grunn feil faktum. Gjensidige NOR Sparebank hevder at eiendommen var eid i fellesskap av B og A. Den dokumentasjon som er lagt fram av kjæremotpartene gir ikke grunnlag for å konkludere med at B er eneeier.
En ideell halvpart av leiligheten tilhører A. Under enhver omstendighet er det ikke oppnådd rettsvern for andres eventuelle eierandel.
Det vanlige er at ektefellene eier bolig i fellesskap. Det synes også å ha vært tilfellet her. Det vises til at eiendommen først ble registrert på A og at det er opplyst at han betalte oppussing av leiligheten. På dette grunnlag er det sannsynlig at de har finansiert leiligheten i fellesskap og eier denne sammen.
Selv om presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 ikke skulle gjelde på fullbyrdelsesstadiet, kan en ikke uten videre legge til grunn at det er den formelle eier som også er den reelle eier.
Under enhver omstendighet er det ikke dokumentert at leiligheten i sin helhet er finansiert ved midler tilhørende B. En eventuell mangel på dokumentasjon vedrørende finansieringen må gå ut over ektefellene.
Det vises også til at det for namsretten ble opplyst at leiligheten ble pusset opp for kr 50.000.
Dersom retten skulle komme til at ektefellene etter avtale seg i mellom ble enige om at leiligheten i sin helhet skulle tilhøre B, må det ha skjedd ved en gaveoverføring. Overføringen har ikke skjedd ved ektepakt og kan derfor ikke gjøres gjeldende overfor As kreditorer, jf ektefelleloven §50.
Kjæremotpart nr 1, A, har ikke kommet med tilsvar.
Kjæremotpart nr 2, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse må stadfestes. Namsretten har lagt et riktig faktum til grunn og har anvendt loven korrekt når den er kommet til at B både formelt og reellt er eneeier av den aktuelle leilighet i X borettslag. Retten bygger også korrekt på at det ikke ligger noen gavedisposisjon bak eierforholdet, slik at ektepakts form ikke har vært nødvendig.
Presumsjonsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd gjelder ikke på fullbyrdingsstadiet. Det reelle eierforhold også mellom ektefeller med formuesfellesskap skal legges til grunn i forhold til ektefellenes kreditorer.
Før leiligheten i X borettslag ble kjøpt ved kjøpekontrakt i 1996, var ektefellene sammen eiere av en leilighet i - - gaten. Denne leiligheten ble kjøpt i 1992 for kr 79.250, antakelig ved finansiering med private lån fra vennemiljøet. Leiligheten ble solgt den 31. juli 1996 for kr 260.000. En del av netto salgsproveny - kr 51.000 - ble konkret benyttet til kjøp av leiligheten i X borettslag, hvor kjøpesummen var kr 81.850. Resten av oppgjøret for salget av leiligheten i - - gaten ble utbetalt A med kr 194.140. Mellom kr 10.000 og kr 20.000 ble innsamlet fra det pakistanske miljøet for at B skulle få kjøpt den nye leiligheten.
Det er klart dokumentert at forholdet mellom ektefellene var svært spesielt på det tidspunkt hvor leiligheten i Sætrehagen borettslag ble innkjøpt. I realiteten forelå en separasjonssituasjon hvor B satte som betingelse for fortsatt ekteskap at hun skulle stå som eier av den nye boligen. Formålet var ikke å sikre seg mot ektemannens kreditorer, men å sikre seg mot ektemannen selv. Det naturlige for å gi full sikkerhet mot ektemannens handlinger og ektemannens eventuelle krav, ville være å sette opp en ektepakt. Det ble fra vitnene i saken for namsretten klargjort at disse som rådgivere ikke hadde kjennskap til reglene om ektepakt/særeie/formuesfellesskap, og at man trodde at B på alle måter ble sikret som eier ved at den nye leiligheten ble satt i hennes navn. Også den innsamlingen som ble foretatt for å gjøre kjøpet økonomisk mulig, tok sikte på at dette var en sikring av B og barna i den vanskelige situasjon som forelå.
Ekteskapsloven §31 tredje ledd innebærer en lovfesting av det prinsipp som ble klargjort ved Høyesteretts dom i Rt-1975-220. Det klare utgangspunktet ved erverv av felles bolig i en etablert familiesituasjon med barn, vil være at hjemmelsforholdet er av mindre betydning, og at man lett vil komme til at boligen ligger i sameie mellom ektefellene. Dette var situasjonen helt fram til salget av leiligheten i - - gaten. Ved den konflikten som forelå i tilknytning til at leiligheten skulle selges, ble det inngått avtale mellom ektefellene som er bindende både for dem og for tredjemann.
Kjærende parts subsidiære anførsel om at overføring av eierforholdet til B alene innebærer en gavedisposisjon kan ikke føre fram. Leiligheten ble som nevnt i det alt vesentlige finansiert gjennom Bs halvdel av nettoprovenyet ved salget av den tidligere leiligheten, sammen med den gaven hun mottok fra det pakistanske miljøet. I den grad det måtte foreligge en skjevdeling av salgsprovenyet mellom ektefellene, kan dette i den situasjon som den gang forelå ikke innebære en gavedisposisjon. Det vises til at alternativet for A ville vært separasjon, hvor man likevel ville måtte foreta et skifteoppgjør. En viss skjevdeling ville i denne situasjon ikke kunne oppfattes som en gavedisposisjon som forutsatte ektepakts form. Det er under enhver omstendighet tale om så vidt små beløp i skjevdeling at man ikke, selv om man skulle finne at det forelå en gavedisposisjon, kan betrakte gaven som så uvanlig og spesiell at en kreditor kan påberope seg formsvikt ved at ektepakt ikke er opprettet.
Når det gjelder den omtvistede leilighet, vil det være umulig å dokumentere hvorledes pengestrømmen i ekteskapet har vært i forhold til betaling av husleie. Leien har blitt skrevet ut i hustruens navn. Ektefellene har i den vesentligste del av eierperioden mottatt sosialhjelp som dekker inn husleie. Det framgår for øvrig at det har vært en relativt begrenset nedbetaling av påhvilende gjeldsandel på denne leiligheten fra kjøpet. Andel fellesgjeld pr kjøpet var kr 732.695, og pr januar 2001 kr 676.304 . En så vidt begrenset nedbetaling av et gjeldsansvar over en periode på 6 år kan ikke forrykke eierposisjonen til leiligheten under forutsetning av at man legger til grunn at hustruen faktisk var eier fra 1996. Forholdet kan i denne sammenheng ikke behandles annerledes enn ved den tilsvarende situasjon hvor ektefellene har særeie.
Lagmannsretten bemerker:
Det er fra Bs side vært reist spørsmål om muntlig forhandling i kjæremålssaken. Gjensidige NOR Sparebank har i prosesskrift av 10. januar 2002 opplyst at kjærende part ikke så behov for å avholde rettsmøte. Lagmannsretten finner at saken kan avgjøres uten muntlig forhandling, overenstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §403 første ledd. Det kan ikke ses å foreligge særlige grunner som nevnt i §403 tredje ledd.
Lagmannsretten viser til at kreditor kan søke dekning i formuesgoder som skyldneren eier, jf dekningsloven §2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven §7-1. Spørsmålet blir om A helt eller delvis på beslagstiden var reell andelseier i X borettslag, dvs medeier av atkomstdokumentene med leierett til leilighet nr 3005 i borettslaget.
Tvfbl §7-13 tredje ledd lyder:
Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke et annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.
Bestemmelsen bygger på den alminnelige erfaring at ektefeller og samboere - uten hensyn til hvem som er registrert som eier - vanligvis eier felles bolig som er ervervet under samlivet, med en ideell halvpart hver. Lovbestemmelsen må ses som en form for legalpresumsjon, og har som funksjon å tjene som pedagogisk veiledning for namsmannen under behandlingen av utleggsforretningen. Presumsjonsregelen får bare betydning så lenge spørsmålet om eierforholdene ikke er nærmere belyst, og regelen sier ikke mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse, jf Rt-1999-901 og Rt-2000-585. Spørsmålet i nærværende sak er om det bevismaterialet som foreligger gjør det mest sannsynlig at A er medeier av leiligheten.
Lagmannsretten viser til namsrettens bemerkninger om eierforholdet:
Etter bevisførselen legger retten til grunn at det før kjøpet av leiligheten i X borettslag ble gjort en avtale mellom ektefellene, med bistand fra særskilt utvalgte representanter for det pakistanske miljø i Oslo, hvoretter familiens nye leilighet skulle erverves for hennes halvpart av midlene ved salg av forrige leilighet, og være registrert på henne, som hennes eiendom.
Denne ordningen er etter det opplyste svært uvanlig i det pakistanske miljø, men var nødvendig i dette tilfellet for å holde familien samlet.
Ordningen lot seg gjennomføre fordi kjøpesummen for den nye leiligheten var lav. Det var stor felles gjeld for leiligheten. B mottok i tillegg mellom kr 10.-20.000,- fra det pakistanske miljø for at hun skulle klare å kjøpe leiligheten.
Lagmannsretten slutter seg til namsrettens vurdering, som for øvrig bygger på muntlig bevisførsel. Lagmannsretten finner det således godtgjort at den var en spesiell situasjon mellom ektefellene, og at denne resulterte i at det ved kjøpet av leiligheten i X borettslag var enighet om at ektefellene ikke i sammen skulle erverve leiligheten, men at den skulle erverves av B med midler fra hennes rådighetsdel, og med tilskudd i det vesentlige fra venner i det pakistanske miljø. Den dokumentasjon som er framlagt i kjæremålsomgangen svekker ikke denne oppfatning. Partene eide i sammen leiligheten i - - gaten, og bare en mindre del av salgssummen var nødvendig for ervervet av den nye leiligheten. Den uklarhet som ellers foreligger m h t finansieringen av leiligheten i - - gaten, oppussingen av leiligheten i X borettslag og det som ellers er anført fra kjærende parts side, kan ikke tilsi en annen konklusjon i saken. Den omstendighet at leiligheten i første omgang ble registrert på A, kan på bakgrunn av de opplysninger som er gitt av kjæremotparten ikke være avgjørende. Lagmannsretten er for øvrig enig med B i at A ikke kan ha oppnådd medeierstatus ved betaling av noe av husleien.
På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke se at det har skjedd noen gaveoverføring mellom ektefellene, og ektepakt har ikke vært nødvendig for å oppnå beskyttelse mot ektefellens kreditorer.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten er også enig i namsrettens omkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §172 første ledd, sammenholdt med tvistemålsloven §180 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §3-3.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, må Gjensidige NOR Sparebank erstatte Bs omkostninger for lagmannsretten. A har ikke krevet saksomkostninger, jf for øvrig at han ikke har engasjert seg overfor retten i kjæremålssaken.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus innvilget den 16. januar 2002 søknad om fri sakførsel for kjæremotpartene. Det framgår imidlertid av innvilgelsesbrevet at innvilgelsen er «betinget av at søker blir ilagt saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett.» Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det således ikke grunnlag for fri sakførsel. Omkostningene som kjærende part skal betale tilkjennes på denne bakgrunn ikke det offentlige, men B. Lagmannsretten fastsetter omkostningsbeløpet skjønnsmessig til kr 4.000, inkludert mva.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gjensidige NOR Sparebank til B 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.