Rt-1975-220
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1975-03-04 |
| Publisert: | Rt-1975-220 |
| Stikkord: | (Husmordommen), Familierett, Skifte, Skillsmisse, Innbrakt i fellesskap |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om oppgjør etter skillsmisse. Spørsmålet for Høyesterett var om hustruens arbeid i hjemmet skulle tillegges vekt, slik at en eiendom kunne anses innbrakt av ektefellene i fellesskap.
I et skilsmisseoppgjør i 1971 oppsto det uenighet mellom ektefellene om fordeling av felles bolig. Mannen hadde finansiert og bygget huset, mens hans hjemmeværende kone hadde tatt seg av barn og hjem. I skifteretten ble mannen tilkjent eiendommen. Kona anket saken til lagmannsretten som fremhevet hennes innsats i hjemmet og fastslo at boligen skulle deles likt mellom ektefellene. Mannen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesterett var enstemmig om at mannen ikke hadde rett til eiendommen alene. Tre dommere la vekt på at en ektefelles arbeid i hjemmet måtte komme i betraktning, slik at eiendommen måtte anses innbragt i fellesskap. Høyesteretts flertall kom til at når eiendommen måtte anses innbrakt i fellesskap, burde også ektefellene i fellesskap nyte godt av den reelle verdi. Dissens: 3-2 Dommen har skapt presedens for lignende saker og fått stor betydning for hjemmeværende kvinners rettsstilling i skilsmisseoppgjør. Prinsippet om verdsetting av ulønnet arbeid ble senere nedfelt i Ekteskapsloven. |
| Saksgang: | Ringerike skifterett - Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett L.nr. 37B/1975 |
| Parter: | A (advokat Axel Heiberg - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Atle Roll-Matthiesen). |
| Forfatter: | Blom, Tønseth, Bendiksby, Mindretall: Gundersen, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §50, Straffeloven (1902) §229, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1918) §37, §50, §54, §55, Ektefelleloven (1927) §12, §1, §30 |
Dommer Blom: A og fru A ble gift i 1952. I ekteskapet er det 3 barn som er født henholdsvis 1953, 1954 og 1960. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 30. september 1971 fikk fru A medhold i sitt krav om skilsmisse etter ekteskapslovens §50. Hun ble tilkjent 5.000 kroner i oppreisning etter ekteskapslovens §55 og
Side:221
fikk foreldremyndighet over barna, mens A fikk en nærmere avgrenset samværsrett. A ble pålagt bidragsplikt til de to yngste barna, og bruksretten til partenes bolig i X ble tilkjent fru A. Lagmannsrettens dom er rettskraftig.
Under skiftet av felleseiet krevde begge parter boligen utlagt til seg i medhold av skiftelovens §50. Hustruen påstod subsidiært eiendommen utlagt partene i fellesskap. Mannen krevde seg forlodds utlagt 30.000 kroner av felleseiet med hjemmel i ekteskapslovens §54, fjerde ledd, jfr. §37.
Ved skiftetakst 13. mai 1972 er verdien av den faste eiendom satt til 95.000 kroner. Ringerike skifterett - feilaktig kalt byrett - avsa 22. mars 1973 dom med denne domsslutning:
«1. Boets faste eiendom gnr. 103 bnr. 120 i X utlegges til A.
2. Fru A frifinnes for saksøkerens krav om forlodds uttak av kr. 30.000,-.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger.»
Hustruen påanket punkt 1 og 3 i skifterettens dom. Mannen opprettholdt sitt krav om at eiendommen skulle utlegges ham, men angrep ikke skifterettens avgjørelse for så vidt hustruen var frifunnet for hans krav om forloddsuttak av 30.000 kroner. Eidsivating lagmannsrett - satt med 4 domsmenn - avsa 31. januar 1974 dom med slik domsslutning:
«1. Eiendommen gnr. 103, bnr. 120 i X i A's og fru A's fellesbo, utlegges ikke noen av partene.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen var avsagt under dissens.
Av flertallet begrunnet to lagdommere og tre domsmenn resultatet med at eiendommen ikke var innbrakt i boet av mannen alene eller for det vesentlige. En lagdommer som var enig i resultatet, begrunnet dette med at eiendommen måtte anses innbrakt av mannen, men at det etter forholdene ville være åpenbart urimelig å gi mannen medhold i kravet om å få eiendommen utlagt. En domsmann kom til samme resultat som skifteretten.
Mannen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at han «fullt ut eller for det vesentlige» har brakt boligen inn i fellesboet. Lagmannsretten har tillagt hans egen innsats med planlegging og oppføring av huset for liten vekt og samtidig lagt for stor vekt På hustruens innsats. Bortsett fra arbeidet i hjemmet var hennes innsats i virkeligheten helt ubetydelig. Det er ved rettspraksis slått fast at den hjemmeværende hustrus arbeid ikke i seg selv er tilstrekkelig til at en eiendel kan anses for å være brakt inn i boet av ektefellene i fellesskap. Det kreves en ekstra innsats av positiv økonomisk verdi i forbindelse med ervervet av vedkommende aktivum. Han bestrider at det vil være åpenbart urimelig å utlegge ham eiendommen, og hevder subsidiært at han i hvert fall har rimelig grunn til å motsette seg at eiendommen utlegges hustruen alene. Han har for øvrig for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Han har nedlagt slik påstand:
Side:222
«1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Hustruen henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse for så vidt flertallet er kommet til at eiendommen ikke er innbrakt av mannen alene. Subsidært hevder hun som den ene lagdommer at det vil være åpenbart urimelig om mannen får eiendommen utlagt til seg. Hun har erklært motanke, idet hun mener det er feil når lagmannsretten ikke har gitt henne rett til å få eiendommen utlagt til seg. Også hun har i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for lagmannsretten.
Hustruen har hatt fri sakførsel for alle retter. Hun har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Boets faste eiendom utlegges ankemotparten.
Subsidiært: Lagmannsrettens dom stadfestes.
I begge tilfeller: Den ankende part tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Ringerike byrett med avhør av partene og 5 vitner, som alle ble avhørt i lagmannsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter, men saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten, og partene har med enkelte reservasjoner kunnet tiltre lagmannsrettens fremstilling av saksforholdet.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Mitt utgangspunkt for bedømmelsen av saken er at mannen har ytet en betydelig innsats med oppføringen av huset. Hustruens medvirkning ved byggearbeidet har vært så vidt beskjedent at mannens innsats her for så vidt står som den vesentlige. På den annen side har hustruen alene stelt huset og de tre små barn. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens dom og ser det slik at begge ektefeller på hvert sitt felt har ytet det de kunne i den tid byggingen av huset foregikk.
Avgjørelsen vil da avhenge av om og i hvilken utstrekning hustruens arbeid i hjemmet skal tillegges vekt etter skiftelovens §50.
Skiftelovens §50 bestemte opprinnelig at en ektefelle hadde rett til å kreve utlagt etter takst fast eiendom som han hadde brakt inn i felleseiet. Denne bestemmelse, som korresponderte med lov om ektefellers formuesforhold §12 og §30, har vært oppfattet slik at en ektefelle ikke kan sies å ha brakt inn eller å ha vært med på å bringe inn en eiendom med mindre han eller hun har gjort en innsats som direkte har hatt tilknytning til ervervet av eiendommen. En hustrus arbeid i hjemmet har alene ikke vært ansett tilstrekkelig til at en eiendom har kunnet anses innbrakt av ektefellene i fellesskap. Jeg viser særlig til avgjørelse i Rt-1959-193. I teorien synes rettspraksis å være tolket slik jeg her har angitt. Jeg viser til Arnholm; Familierett 1969 74 flg. og Lødrup: Materiell Skifterett fjerde utgave side 133 flg.
Side:223
Det er dog også kommet til uttrykk et avvikende syn i den foreliggende rettspraksis. Jeg viser til den dissenterende dommers votum i Rt-1963-32. Videre viser jeg til at annenvoterende som representant for flertallet i Rt-1966-874 lar det stå hen om den oppfatning at en hustru ved sitt arbeid i hjemmet ikke på relevant måte har bidradd til å bringe noe inn i fellesskapet, kan gjelde utbetinget og under alle forhold. Og jeg viser til justitiarius Wolds begrunnelse for sin tilslutning til flertallets resultat. Etter min mening har det når det gjelder dette spørsmål, foregått en utvikling og endring i rettsoppfatningen, noe jeg mener de nevnte særvota gir uttrykk for. Allerede §1 i loven av 1927 om ektefellers formuesforhold likestillet arbeid i hjemmet med direkte inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet når det gjaldt ektefellers gjensidige underholdsplikt. Det prinsipp som her ble knesatt, har fått betydning også utenfor ekteskapslovgivningen, således når det gjelder tap av hustru som forsørger, jfr. Rt-1951-687. Derimot har prinsippet før endringsloven av 22. mai 1970 hatt liten gjennomslagskraft i relasjon til en ektefelles rett til naturalutlegg, men rettspraksis har - som jeg har vært inne På - dog ikke vært fremmed for synspunktet. Og den utvikling i rettsoppfatning som jeg mener er foregått på dette området, er kommet til uttrykk i forarbeidene til den nye §50 i skifteloven.
Som lagmannsretten mener jeg at det er skiftelovens §50, slik den lyder etter endringslov av 22. mai 1970, som må legges til grunn i den foreliggende sak. Paragrafens første ledd bestemmer:
«Når det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholdene, har hver av ektefellene rett til å få utlagt på sin lodd eiendeler som han fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i felleseiet.»
Annet ledd gir en særbestemmelse for visse former for andel, aksjer og obligasjoner med tilknyttet leierett, mens tredje ledd, som er en helt ny bestemmelse, lyder slik:
«Når det ikke følger av første og annet ledd foran har en ektefelle bare rett til å få utlagt eiendeler i felleseiet på sin lodd dersom sterke grunner taler for det, og det ikke er rimelig grunn for den annen ektefelle til å motsette seg det.»
Jeg kan ikke se at ordlyden av den nye §50 i seg selv gir noe bidrag til hvordan en hjemmeværende ektefelles arbeid skal vurderes ved avgjørelsen av hvem som har brakt en boligeiendom inn i felleseiet. Forarbeidene kaster imidlertid atskillig lys over lovgiverens intensjoner, og jeg finner grunn til å gå noe nærmere inn På disse forarbeider, som begge parter har påberopt seg.
I Innstilling II fra ekteskapslovutvalget heter det om bestemmelsen i skiftelovens §50 (sitert fra Ot.prp.nr. 66 (1968-69) side 26):
«Mot denne bestemmelse har det vært rettet kritikk, og utvalget er enig i at regelen kan virke mindre heldig fordi det til
Side:224
dels synes å bli lagt for stor vekt på i hvis navn eiendommen er innkjøpt, og fordi det ikke tas tilstrekkelig hensyn til at den annen ektefelle også kan ha ytet sitt bidrag, men mer indirekte, f.eks. ved arbeid i hjemmet.»
På grunnlag av dette foreslo utvalget §50 endret slik at fellesboets eiendeler regulært skulle fordeles etter hva som var rimelig, men at en ektefelle i alminnelighet burde få overta eiendeler som han «særskilt» hadde brakt inn i boet. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at ekteskapslovutvalget hermed har tilsiktet at en ektefelles arbeid i hjemmet skulle tillegges større vekt enn tidligere når det gjaldt retten til naturalutlegg.
I Ot.prp.nr. 66 (1968-69) side 28 uttaler Justisdepartementet at det er betenkelig å innføre så vidt ubestemte regler om skiftebehandlingen som foreslått i utvalgets utkast til skiftelovens §50. Departementet sier seg imidlertid enig i at §50 i dens tidligere form er uheldig og foreslår isteden en formulering av §50 første ledd som på det punkt det her gjelder ble lovens regel. I departementets begrunnelse for lovforslaget anføres videre:
«Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå at retten bare skal gjelde eiendeler som en ektefelle særskilt har brakt inn i boet, slik Utvalget har foreslått. Etter departementets mening vil det kunne oppstå noen tvil om hva en slik begrensning innebærer. I innst. II 33 sp. 1 er bl.a. uttalt at dersom ervervet i større eller mindre grad beror på samvirke mellom ektefellene, skal regelen ikke få anvendelse. Utvalget forutsetter at også hustruens arbeid i hjemmet her bør tillegges vekt. Etter de regler som ellers legges til grunn, er det imidlertid tvilsomt om en hjemmearbeidende hustru kan anses for å ha innbrakt eiendeler i boet sammen med den ektefelle som har bidratt med de nødvendige pengemidler. Etter departementets mening bør de problemer som gjelder hjemmeværende hustruer reguleres ved klarere regler. Man viser til annet, tredje og fjerde ledd som gir en ektefelle rett til å få utlagt visse eiendeler selv om han ikke har brakt dem inn i boet. Departementets forslag i første ledd må for øvrig ses i sammenheng med de reservasjoner som paragrafen ellers inneholder.»
På bakgrunn av dette har den ankende part sterkt gjort gjeldende at meningen må ha vært at hustruens arbeid i hjemmet bare skal komme i betraktning ved unntaksreglene i skiftelovens §50, ikke ved hovedregelen om hvem som antas å ha innbrakt eiendommen. Også jeg ser det slik at det jeg nettopp har sitert, kan trekke i denne retning, men jeg fremhever dog at departementet synes å være enig i selve grunnsynet: at hustruens arbeid i hjemmet skal ha større betydning for avgjørelsen av naturalutlegg enn tidligere. Jeg tar ikke standpunkt til hvordan spørsmålet måtte løses På grunnlag av departementets forslag og bemerkninger isolert sett, idet det under den videre behandling i Stortinget kom frem andre synspunkter som er av betydning for forståelsen av loven.
Side:225
Innstilling O XI 1969-70 side 16 refererer Justiskomitéen den før gjengitte uttalelse fra ekteskapslovutvalget Innstilling II og anfører videre:
«Komitéen er enig i dette. Det vil i svært mange tilfelle dessuten være vanskelig å slå fast hvem av ektefellene som har brakt de forskjellige ting inn i et felleseie. Anskaffelsen er ofte gjort mulig ved begges innsats. Etter komitéens mening bør det ikke tillegges avgjørende vekt om innsatsen er gjort i direkte inntektsskapende virksomhet.
Komitéen har vært noe i tvil når det gjelder den endring i hovedregelen som er tatt opp i departementets forslag. Når komitéen likevel er blitt stående ved proposisjonens forslag til lovtekst forutsetter komitéen at uttrykket «for det vesentligste» bare er ment å ramme de tilfelle der den andre ektefelles innsats har vært relativt ubetydelig og at den nye formulering derfor ikke skulle gi grunn for endring av gjeldende rettspraksis. Ved komitéens vurdering av dette spørsmål er det også lagt vekt på at annet ledd i denne paragraf gir hjemmel for på visse områder å fravike hovedregelen når særlige grunner taler for det. Dette vil etter komitéens mening gi grunnlag for en smidig løsning av de mange ulike tilfeller som kommer inn under denne paragraf, samtidig som dette ledd i vesentlig grad beskytter hjemmet ved at det omfatter både leilighet og innbo.»
Under sakens behandling i odelstinget uttalte komitéens ordfører, Syrstad (Forhandlinger Ot. 1970 339 spalte 2):
«Komitéen har drøftet dette nokså nøye. Det vil, etter det vi er kommet til, i svært mange tilfelle være vanskelig å slå fast hvem av ektefellene som har brakt ting inn. Anskaffelsen er oftest gjort mulig ved felles innsats, og det kan ikke være grunn til å legge avgjørende vekt På om denne innsatsen er gjort ved arbeid i heimen, eller den er gjort i direkte inntektsskapende virksomhet. Når vi har funnet det riktig å slutte oss til forslaget til ny lovtekst, er det for det første fordi vi forutsetter at hovedregelen om retten til å få det han fullt ut eller for det vesentligste har brakt inn, blir fulgt bare der den andre ektefelles innsats for anskaffelsen er relativt ubetydelig. Dessuten legger vi vekt på at paragrafen nå gir heimel for å fravike hovedregelen når særlige grunner taler for det, og det gjelder å beskytte heim eller næring. Alt i alt skulle denne nye §50 kunne gi muligheter for smidige løsninger av disse i mange tilfelle vanskelige spørsmål.»
Foruten ordføreren var det bare representanten Helle som tok ordet under debatten, og fra hans innlegg gjengir jeg (side 340, spalte 1-2):
«Jeg kan ikke se at vi uten videre skal holde fast ved de prinsippene vi har. Jeg kan ikke se at det er et gunstig prinsipp, denne gjennomgående diskriminering som vi finner i denne lovgivningen av den ektefelle som har sitt arbeid i hjemmet - og det vil i praksis si kvinnen. Jeg synes det er svært mye som taler for at vi nettopp i denne lovgivningen får likestilt husmoryrket
Side:226
med andre yrker, og at det også blir tatt hensyn til det når en skal avgjøre hvem som har brakt ting inn i boet. Hittil er husmorens arbeid i hjemmet blitt undervurdert. Jeg er enig med ordføreren i at det ikke skulle være noe grunnlag for det, og at vi for fremtiden bør likestille de to ektefellers arbeid i denne forbindelse.»
Det som her er sagt, ble ikke berørt under sakens videre behandling i odelsting og lagting. Det kom således ingen innvendinger mot det syn som de siterte uttalelser gir uttrykk for.
Skal jeg på grunnlag av det jeg har gjengitt oppsummere mitt hovedinntrykk av lovforarbeidene, må det være at meningen har vært å styrke den hjemmearbeidende ektefelles stilling når det gjelder rett til naturalutlegg. Det kan nok synes som departementet kan ha ment å oppnå dette bare gjennom særreglene i annet og tredje ledd i §50. Men hvor det som her gjelder en enebolig, får annet ledd ikke anvendelse, og reglene i tredje ledd slår ikke gjennom overfor uttaksrett etter første ledd. Jeg finner imidlertid i denne sak å burde tillegge odelstingsinnstillingen og de uttalelser som falt under behandlingen i odelstinget større betydning. Det ville være i dårlig samsvar med disse uttalelser om innsats i hjemmet som hovedregel bare skulle tas i betraktning hvor det ville være «åpenbart urimelig» å se bort fra den. Og dette ville etter min mening også være i dårlig overensstemmelse med reale hensyn og med den alminnelige rettsoppfatning.
Etter dette mener jeg at skiftelovens §50 første ledd må forstås slik at også arbeid i hjemmet kommer i betraktning ved avgjørelsen av om en ektefelle alene eller for det vesentlige har innbrakt en boligeiendom. Men ikke enhver innsats i hjemmet vil her være relevant. Det må vurderes konkret om den hjemmearbeidende etter arten og omfanget av innsatsen må sies å ha medvirket til anskaffelsen av boligen. I det foreliggende tilfelle mener jeg at den konkrete vurdering må falle ut til hustruens fordel.
Jeg legger da vekt på at ingen av ektefellene hadde formue da de giftet seg. Eiendommen er anskaffet under ekteskapet, og anskaffelsen er ikke for noen del skjedd ved arv, gave eller annen tilfeldig atkomst. Ektefellene var enige om anskaffelsen av egen bolig for familien, og den var familiens bolig inntil ekteskapet gikk i stykker. Anskaffelsen har skjedd ved mannens arbeidsinntekt og hans direkte innsats under byggingen, men hustruen hadde for sin del dagen fullt opptatt med stell av hus og tre små barn. Jeg ser det slik at det er dette som har gjort det mulig for mannen å legge så meget arbeid i byggingen. Når ektefellene praktiserer en slik arbeidsdeling, fører den med seg at hustruen har vært avskåret både fra inntektsgivende arbeid og fra synderlig fysisk deltakelse i byggevirksomheten. Men ved sin innsats må hustruen sies å ha bidradd til at familien fikk egen bolig, og rettslig sett finner jeg det ikke riktig å anse denne
Side:227
innsats som uvesentlig i relasjon til mannens innsats når det gjelder innbringelse av eiendommen.
Når jeg således går ut fra at eiendommen er innbrakt i fellesskap, gjenstår bare spørsmålet om hustruen skal gis rett til å utta eiendommen i medhold av skiftelovens §50 tredje ledd. Også for så vidt er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg innskrenker meg til å bemerke at etter forholdene i dag i sin alminnelighet, og slik den foreliggende sak ligger an, må retten til naturalutlegg av eiendommen kunne være av ganske betydelig verdi. Etter det jeg ovenfor har gitt uttrykk for, ser jeg det slik at eiendommen er innbrakt av begge ektefeller i fellesskap, og at den økonomiske verdi det her er tale om, derfor også bør tilkomme begge ektefeller i fellesskap. Og da finner jeg at mannen har rimelig grunn til å motsette seg at hustruen alene får adgang til å utta eiendommen. Jeg bemerker for ordens skyld at hennes bruksrett til eiendommen er sikret gjennom lagmannsrettens dom i skilsmissesaken.
Verken anken eller motanken har således ført frem. Men saken har reist prinsipielle og tvilsomme spørsmål, og jeg finner at begge parter bør fritas for omkostningsansvar, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Tønseth: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende i tilslutning til lagmannsrettens flertall. I begrunnelsen slutter jeg meg imidlertid til lagmannsrettens ene mindretall, lagdommer Meyer. Jeg har således funnet at eiendommen må anses for å være innbrakt av mannen, «fullt ut eller for det vesentlige», men at det vil være åpenbart urimelig om han skulle få den utlagt til seg alene. Videre finner jeg at hustruen ikke med hjemmel i skiftelovens §50 tredje ledd kan kreve eiendommen utlagt til seg.
Jeg bemerker først at jeg selvsagt er enig i at hustruens arbeid i hjemmet må telle med ved avgjørelsen av om en eiendel som er ervervet under ekteskapet, skal anses for å være innbrakt av ektefellene i fellesskap. Å hevde noe annet ville være i strid med dagens samfunnsoppfatning og rettsfølelse. Og jeg kan - tross visse uklare uttalelser i lovmotivene - ikke anta at lovkonsipistene har ment å gi uttrykk for at skiftelovens §50 i dens nye skikkelse er bygget på et annet syn eller skal forstås annerledes. Ut over dette finner jeg ikke grunn til å uttale meg om prinsipielle spørsmål som kan reises i forbindelse med skiftelovens §50 og spesielt om forholdet til den tidligere bestemmelse og rettspraksis i tilknytning til denne. Etter min oppfatning foranlediger ikke den foreliggende sak at det tas stilling til de prinsipielle spørsmål her.
Side:228
Hvis man ser på partenes innsats ved anskaffelsen av den omtvistede boligeiendom, må på den ene side hustruens direkte medarbeid knyttet til selve oppføringen av huset, anses som beskjedent og lite betydningsfullt. Og jeg er her enig med mannen i at hun her må bedømmes ut fra det hun rent faktisk har ydet, uten hensyn til hennes fysiske handicap, og om dette måtte ha hindret henne i en større innsats.
Mannens innsats må på den annen side anses for å ha vært usedvanlig. Jeg viser her til skifterettens og lagmannsrettens gjengivelse av hans egne oppgaver over hva hans arbeid har bestått i, og som så vidt jeg kan skjønne må dekke de faktiske forhold. At det er slik, er bekreftet av en rekke vitner som har sett hans arbeid og som har hatt forutsetning for å vurdere det. Flere av vitnene har uttalt at han måtte betraktes som selvbygger. Etter min oppfatning må han anses for endog mer enn dette, fordi han på grunn av sin spesielle innsikt - han er maskiningeniør - har kunnet forestå planlegging, beregninger og enkelte andre arbeider som en selvbygger vanligvis ikke har forutsetninger for selv å utføre.
Etter en samlet vurdering finner jeg at mannens innsats ved anskaffelsen av eiendommen - også under hensyntaken til hustruens arbeid i hjemmet med husholdningen og omsorgen for de tre barn - har vært av en slik karakter og et slikt omfang at han må anses for å ha brakt eiendommen inn i fellesboet «fullt ut eller for det vesentlige». - Jeg er således, som alt nevnt, enig i det resultat som lagdommer Meyer er kommet til i dette spørsmål.
Jeg føyer til at dersom en eiendel overhodet kan tenkes innbrakt i boet av den ene ektefelle ved innsats under ekteskapet og ikke ved midler tilført utenfra i form av f. eks. arv eller gave, må det så vidt jeg skjønner være i et tilfelle som dette. Og skulle det vært meningen at en eiendel anses innbrakt av én ektefelle bare hvor anskaffelsen er skjedd ved hjelp av arv, gave eller andre midler utenfra, ville det vært et så markant brudd med den tidligere ordning at det måtte vært gjort klart i loven. Ikke engang i motivene finnes, så vidt jeg kan se, en antydning om at man har vært inne på en slik tanke.
Det neste spørsmål som må løses, er om det - tross eiendommen må anses for innbrakt i boet av mannen - vil være «åpenbart urimelig» om den utlegges ham alene. Som jeg allerede har bebudet, har jeg funnet at dette vil være tilfellet. Loven åpner her for en bred skjønnsmessig vurdering hvor alle forhold må kunne tas i betraktning. Således må det ha betydning at eiendommen er anskaffet under ekteskapet for å være familiens felles bolig. Dette var den også fra anskaffelsen i 1961 og inntil samlivet ble brutt ved skilsmissen. Helt utslagsgivende er imidlertid grunnlaget for skilsmissen. Denne ble som nevnt gitt etter ekteskapslovens §50, på grunnlag av at mannen var dømt for grov legemsbeskadigelse av hustruen, straffelovens §229 første ledd, annet straffalternativ. Av lagmannsrettens dom i
Side:229
skilsmissesaken fremgår at han også utenom dette hadde opptrådt utilbørlig og skremmende i hjemmet, slik at forholdet ikke bare til hustruen, men også mellom ham og de to eldste barna - etter det som er opplyst - er meget dårlig. Hustruen på sin side har etter det man vet gjort hva hun har kunnet som hustru og mor og forestått hjemmet på en god måte. Det ville etter min mening være uantakelig - åpenbart urimelig - om hun ved ekteskapets oppløsning og fellesboets deling skulle måtte se at den bolig som har vært hennes og barnas hjem ble utlagt mannen alene. - Jeg bemerker at det, uansett at hun ved skilsmissen fikk bruksretten til eiendommen, og at mannen i tilfelle den ble utlagt ham, måtte overta den etter skiftetaksten, kan tenkes å være reelle fordeler for henne om hun har stilling som medeier i eiendommen. - Mer finner jeg det ikke nødvendig å si om dette.
Tilbake står da det spørsmål som er reist i hustruens motanke, nemlig om hun med hjemmel i skiftelovens §50 tredje ledd kan kreve eiendommen utlagt til seg alene. Dette kan hun etter min oppfatning ikke. Jeg er således på dette punkt enig med førstvoterende, og jeg kan slutte meg til det han uttaler om dette spørsmål.
Jeg føyer til at jeg ikke kan finne manglende sammenheng eller logikk i at det på den ene side anses som åpenbart urimelig at eiendommen utlegges den ektefelle som har brakt den inn i boet, og at denne ektefelle kan ha rimelig grunn til å motsette seg at eiendommen utlegges den annen ektefelle alene. Vurderingstemaet er nemlig forskjellig ved de to spørsmål. Ett er om den ektefelle som har innbrakt eiendommen må finne seg i at den annen blir medeier, noe annet om han må finne seg i at den annen blir eneeier.
Mitt resultat er etter dette det samme som førstvoterendes.
I spørsmål om tilkjennelse av saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Gundersen: Når det gjelder mannens anke, er jeg enig i det resultat som de foregående voterende er kommet til. Jeg tiltrer annenvoterende, dommer Tønseths begrunnelse for dette. Med hensyn til hustruens motanke er jeg imidlertid kommet til et annet resultat.
Det skal her foretas en skjønnsmessig vurdering som loven - i alle fall etter ordlyden - splitter opp i to temaer: på den ene side om sterke grunner taler for at hustruen skal få utlagt familieboligen på sin lodd, og på den annen side om mannen har rimelig grunn til å motsette seg dette. En slik oppsplitting av den vurdering som det her er tale om, faller det meg vanskelig å foreta. Men skal jeg først dele opp vurderingen i to ledd, kan jeg tiltre hva lagmannsrettens flertall er kommet til når det gjelder dens første ledd.
Derimot kan jeg ikke tiltre det som lagmannsretten sier om dens annet ledd. Det er jo ikke her tale om noen skjevdeling av boet etter ektefellelovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. Mannen vil ved skifteoppgjøret få halvdelen av den verdi som boets eiendeler
Side:230
utgjør. At han må finne seg i at verdsettingen skjer ved takst, er hva loven bestemmer og hva enhver loddeier i en slik situasjon må godta.
Jeg synes alt i alt at meget sterke grunner taler for at hustruen bør få anledning til å ta ut på sin lodd den bolig som hun nå har bruksretten til, og som det etter forholdene synes helt klart at hun måtte få bruksretten til. Ved denne helhetsvurdering forekommer det meg at dommer Tønseths begrunnelse for at det ville virke åpenbart urimelig om mannen skulle få rett til å få eiendommen utlagt på sin lodd - en begrunnelse som jeg er enig i - må trekke sterkt i samme retning. Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Bølviken: Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere voterende når det gjelder uttaksrett for mannen etter skiftelovens §50 første ledd, og kan i det vesentlige tiltre førstvoterende dommer Bloms begrunnelse for resultatet. Som førstvoterende mener jeg at mannen ikke har uttaksrett etter første ledd i §50 fordi ektefellene i dette tilfelle må sies i fellesskap å ha innbrakt ektefellenes boligeiendom. Jeg kan også tiltre annenvoterende dommer Tønseths begrunnelse, idet jeg under enhver omstendighet ville finne det åpenbart urimelig etter forholdene om mannen skulle kunne gjøre en eventuell uttaksrett gjeldende.
Når det gjelder uttaksrett for hustruen etter skiftelovens §50 tredje ledd, er jeg enig med tredjevoterende, dommer Gundersen.
Med hensyn til saksomkostninger slutter jeg meg til de tidligere voterende.
Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende dommer Blom og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Tor Himberg-Larsen):
Saksøkeren har anført:
Frem til ekteparet A flyttet inn i huset i x en gang i 1961, bodde de i en leilighet. Saksøkeren syntes denne var for trang. Dette, kombinert med et sterkt ønske om eget hus, gjorde at han stadig hadde planer om å bygge en egen bolig. Han fikk kjøpt tomt i 1959. Samtidig fikk han kjøpt en uthugst. Fra denne hugget han sammen med en venn ut tømmer, kjørte det først til sag og deretter frem til byggeplassen. Saksøkeren har i det hele anført at han sto for alt i forbindelse med oppføringen av bygget. Han må karakteriseres som selvbygger. Han tegnet og beregnet bygget, og bygget huset selv, dog i visse tilfeller med dugnadshjelp. For den hjelp han mottok har han personlig utført byttearbeide for en rekke av hjelperne. Saksøkeren hadde fagkyndig hjelp der hvor det var spesielt nødvendig. Han finansierte alene bygget ved egne, oppsparte midler og lån. For å skaffe tilstrekkelig kapital tok han ekstra jobber utenom sin fulle ordinære jobb. Han benyttet all
Side:231
sin fritid til byggingen og har personlig betalt alle renter og avdrag på lån. Formelt står saksøkeren som eneeier av huset. - - -
Saksøkte har anført:
Prinsipalt må saksøkte få utlagt eiendommen etter skiltelovens §50, 3. ledd. Særlig på bakgrunn av at saksøkte er ufør og at hun i byggeperioden hadde 2 barn og ventet det tredje, hevder hun at det må være rimelig at saksøkte får utlagt eiendommen. Hun er avhengig av stor plass og at hun kan opptre usjenert p. g. a. sine proteser. Hun gjorde det hun hadde muligheter til å kunne bidra med ved oppføringen av huset. Hun var med på å ta ut tomten, diskutere tegninger, hun malte alle skap innvendig i huset, foretok finplanering i haven og plantet, og hun serverte mat ved dugnadsarbeidet. Hennes bror nedla et betydelig arbeide på bygget, og dugnadshjelpen er like mye en hjelp til henne som til saksøkeren. Saksøkte fikk først i 1965 uførepensjon, men hun har hele tiden bidratt til familiens underhold etter evne. En må legge vekt på saksøktes kontinuerlige innsats både av fysisk og økonomisk art, også etter at bygget var ferdig oppført. Rene formalia kan ikke tillegges vekt. - - -
Retten skal bemerke: En legger til grunn at det opprinnelige initiativ til byggingen av den angjeldende bolig kom fra saksøkeren og at huset i det vesentlige er oppført og finansiert slik som det er anført foran. I relasjon til skiftelovens §50 er det avgjørende om saksøktes økonomiske og arbeidsmessige innsats er av en slik art at dette kan forhindre at saksøkeren kan sies fullt ut eller i det vesentlige å ha bragt eiendommen inn i felleseiet. Det har dannet seg en rik rettspraksis omkring hvilke faktorer som skal tillegges betydning ved vurderingen av dette spørsmål. Det synes å være et viktig og nødvendig moment for at en ektefelle kan sies å ha vært med på å bringe en gjenstand inn i felleseiet at vedkommende har gjort en innsats av positiv økonomisk verdi. I to dommer inntatt i Rt-1959-193 og Rt-1963-32 er det fastslått som ikke relevant at den ene ektefelles arbeid i hjemmet muliggjør den annens erverv, jfr. også Rt-1949-9 og Rt-1950-55. Før en vurderer om det er skjedd noen endring i denne holdning i de senere år, vil en se om saksøktes direkte innsats til selve oppføringen av bygget kan anses for relevant. Av dommer hvor hustruens innsats har vært relevant, kan nevnes Rt-1949-537 og RG-1954-419. Ingen av hustruene hadde inntekt av betydning, men felles for dem begge var at de hadde hatt oppsyn med og administrert byggingen. Her ble eiendommene ansett for å være innbragt av ektefellene i fellesskap. I tillegg kan nevnes en nyere dom med samme resultat, inntatt i Rt-1966-874. Der ble det lagt vekt på at utenom det egentlige husarbeide, var det lagt for dagen en arbeidsinnsats fra hustruens side av en slik art og omfang at det måtte føre til at hun ble ansett for å ha medvirket til å bringe den faste eiendom inn i felleseiet. Den innsats som er lagt for dagen i nærværende tilfelle, kan på ingen måte tilsvare hustruens innsats i de ovenfor nevnte dommer.
Videre har det ved fortolkningen av skiftelovens §50 vært lagt vekt på formålet med anskaffelsen og gjenstandens art. Hvis det er erverv av gjenstander som er beregnet på å fyldestgjøre begge ektefellers behov, synes det å være grunn til å lempe noe på kravene til den
Side:232
annens innsats. Dette synspunkt har vært relevant ved dommer inntatt i Rt-1947-537, Rt-1956-264, RG-1954-419 og RG-1959-176. Retten kan ikke se at de nevnte dommer direkte kan sammenlignes med nærværende sak. Saksøkeren har lagt for dagen et initiativ og en innsats som har gjort det mulig å få oppført bygget og han har ledet byggevirksomheten på en særlig aktiv måte. En kan ikke se at saksøkte har utført tilstrekkelig arbeid av betydning når det gjelder planleggingen av husbyggingen eller selve byggevirksomheten. Retten vil ikke unnlate å nevne at hustruens arbeid i hjemmet har fått stadig stigende betydning i forskjellige relasjoner ektefellene imellom. Spørsmålet er om dette kan slå igjennom ved dagens fortolkning av skiftelovens §50. Retten er av den oppfatning at det er den faktiske, reelle innsats som må være avgjørende, uavhengig av arten av innsatsen. Til tross for dette har retten på bakgrunn av en samlet vurdering av ektefellenes innsats funnet at den faste eiendom nå utlegges til saksøkeren. En har ikke funnet dette åpenbart urimelig etter forholdene. Det kan være grunn til å nevne at ved ekteskapssaken ble saksøkte tilkjent bruksretten til eiendommen. Selv om saksøkeren overtar eiendommen etter takst vil hun fortsatt ha rett til å bo i huset. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Galtung Eskeland og Erik Jørgensen og kst. lagdommer Petter Meyer med domsmenn):
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Rettens flertall, lagdommerne Galtung Eskeland og Jørgensen og domsmennene fru Vidar, verkstedeier Drolsum og fru Buvik er kommet til det resultat at fru A har vært med på å Innbringe eiendommen i boet slik at det ikke kan sies at A fullt ut eller for det vesentlige har innbrakt eiendommen.
Det finnes godtgjort at A - med vesentlig hjelp av venner til dugnadsarbeid - har utført det meste av arbeidet med oppføringen av huset. Hustruens fysiske medvirkning ved selve byggearbeidet har vært liten, men den bistand hennes bror har ydet, må godskrives henne.
Rettspraksis har vært tilbakeholden med å tillegge hustruens innsats i hjemmet betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem som kan sies å ha innbragt en eiendom i fellesboet. I høyesterettsdom i Rt-1966-874 har annenvoterende om det nevnte syn, som også førstvoterende hadde hevdet, tatt en reservasjon om hvorvidt dette kan gjelde ubetinget og under alle forhold. Justitiarius Wold har i sitt votum (s. 883) bl.a. uttalt:
«Det følger av det jeg har sagt at jeg heller ikke er enig i at hustruens innsats i hjemmet prinsipielt skal holdes utenfor vurderingen. Også denne innsats må være gjenstand for konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Jeg forstår rettspraksis slik at man hittil ved de konkrete avgjørelser ikke har funnet å kunne legge avgjørende vekt på hustruens arbeid i hjemmet. Men dette medfører ikke at vurderingen i den konkrete sak likevel kan falle ut annerledes.»
Fru A hadde i byggetiden 3 små barn å passe og var gravid og hadde ikke hjelp til husarbeidet eller barnestell. Det må kunne sies at mannens daglige fravær fra hjemmet hver dag i fritiden gjennom lengre tid
Side:233
til dels var muliggjort ved hustruens arbeid i hjemmet. Det har vært krevet at hustruens arbeid - om det skulle kunne regnes som medvirkning ved anskaffelsen - måtte være av positiv økonomisk verdi. Selv om det i dette tilfelle ikke direkte kan pekes på noe konkret økonomisk resultat av hustruens arbeid i hjemmet, vil det dog være slik at om dette arbeid skulle utføres av noen annen, ville det medføre enten en betydelig økonomisk byrde eller praktiske ulemper som kunne hindre eller vanskeliggjøre byggearbeidet. Etter rettens mening bør det også foretas en helt konkret vurdering av hva fru A kunne makte å delta i av byggearbeid. I denne forbindelse må det fremhevdes at hun foruten å ha stell av 3 småbarn, også har et betydelig handicap med proteser på begge ben. Det bemerkes også at familien i oppføringsperioden bodde i blokkleilighet i Y, mens eiendommen hvor huset ble bygget ligger i X.
Den dugnadsinnsats som venner og bekjente av familien har ydet er av flere av disse uttalt å være ydet som en hjelp til begge ektefeller eller til familien A i det hele.
At eiendommen står i mannens navn likesom det lån som ble opptatt lød på hans navn, kan etter den praksis som følges, ikke være avgjørende.
Mannen hadde ikke fra tidligere midler til å finansiere tomtekjøpet og husbygget. Alt er skaffet til veie i ekteskapet gjennom lån og mannens arbeidsinntekter. De to ektefeller har bidratt hver på den måte de kunne, noe som også for øvrig er det vanlige i familier med flere mindre barn, til familiens økonomiske underhold og til anskaffelsen av huset som var tenkt som felles bolig for hele familien.
Etter dette resultat - at begge ektefellers innsats har vært nødvendig for innbringelsen av eiendommen i boet slik at det ikke kan sies at den helt ut eller vesentlig er innbragt av mannen - er det for lagmannsretten ikke nødvendig å drøfte hvorvidt det ville være åpenbart urimelig, som nevnt i skiftelovens §50 første ledd, om mannen har rett til å få utlagt eiendommen på sin lodd.
I forbindelse med spørsmålet om skiftelovens §50 tredje ledd bør bringes til anvendelse, bemerkes at fru A er tilkjent foreldremyndigheten over barna som har bodd hos henne og fortsatt skal gjøre det til de skal etablere egen husholdning. Hun er ufør, og det anses godtgjort at det ville medføre betydelige ulemper for henne å flytte inn i blokkleilighet. Det er dessuten ingen god løsning at hustruen har bruksretten mens mannen eier eiendommen. Mannen på sin side har sitt arbeid i Oslo og har ikke påvist noen spesiell tilknytning til X. For ham ville det dessuten ikke være noen vanskeligheter med å få leilighet på X, om han skulle ønske det. Ut fra dette må det for så vidt kunne sies at sterke grunner taler for at eiendommen skulle utlegges fru A.
Den som får utlagt eiendommen på sin lodd, får imidlertid en betydelig verdi som følge av at eiendommen utlegges til skiftetakst. Det ville derfor ikke være rimelig at A, som har utfoldet en meget aktiv selvbyggervirksomhet, ikke skulle få noe igjen for denne innsats. Han må derfor sies å ha rimelig grunn til å motsette seg at eiendommen utlegges hustruen.
Det bemerkes til slutt at de endringer som skjedde i skiftelovens §50 ved lov nr. 30 av 22. mai 1970, tråtte i kraft 1. oktober 1970, jfr.
Side:234
Kronprinsregentens res. av 22. mai 1970, og at etter overgangsreglene i lovens avsnitt VIII, punkt 4, gjelder i dette tilfelle lovgivningen på den tid da ekteskapet opphørte eller ektefellene ble separert eller da formuesfellesskapet opphørte av andre grunner. Som nevnt foran ble partene separert ved Ringerike byretts dom av 22.9.1970 og skilt ved lagmannsrettens dom av 30.9.1971. Det er ikke fra noen av partene prosedert På at det er skifteloven slik den lød før endringen i 1970 som skal gjelde, og lagmannsretten har også antatt at den siste dom er utslagsgivende for lovvalget. Flertallet tilføyer likevel at resultatet etter dets syn blir det samme også med den tidligere utforming av skiftelovens §50.
Etter dette finner lagmannsrettens flertall at eiendommen ikke bør utlegges noen av partene.
Lagdommer Meyer er kommet til at eiendommen for det vesentlige må anses bragt inn i fellesboet av A, og han viser til byrettens begrunnelse. Han er enig i at det må legges adskillig vekt på hustruens innsats i hjemmet, men finner allikevel - etter en konkret vurdering - at mannens innsats ved anskaffelsen av eiendommen og byggingen av huset, har vært vesentlig større enn hustruens innsats.
Han finner imidlertid at det i det foreliggende tilfelle, etter forholdene, vil virke åpenbart urimelig å gi A rett til å få eiendommen utlagt til seg. Det må her foretas en helhetsvurdering hvor ikke bare forholdene ved anskaffelsen av boligen, men også forholdene i dag, må tas i betraktning. Selv om hustruens innsats har vært vesentlig mindre enn mannens ved anskaffelsen, så har hun allikevel gjort en innsats av betydning ved sitt arbeide i hjemmet. Huset ble bygget med det formål å skaffe familien en felles bolig. Hustruen ble tilkjent foreldremyndigheten over barna, og hun ble tilkjent bruksretten til boligen. Når det gjelder A så er det opplyst at han er ansatt hos arbeidsgiver i Oslo. Selv om det ikke er utelukket at han kan ha sin bopel i huset, så har han ikke noen arbeidsmessig tilknytning til X og distriktet omkring som gjør det naturlig for ham å overta huset som bolig for seg. A er enslig.
Når det gjelder spørsmålet om å bringe skiftelovens §50 tredje ledd i anvendelse, slutter lagdommer Meyer seg til rettens flertall, og han er således kommet til samme resultat som flertallet.
Domsmann Sætre er kommet til det samme resultat som byretten og bemerker:
Eiendommen er innbragt i boet av A, og det vil være urimelig at han ikke får den utlagt på sin lodd.