LB-2001-3647
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-16 |
| Publisert: | LB-2001-03647 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-03259 M/12 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03647 M/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00760. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Olav Helge Thue) mot A (Forsvarer: Bjørn Rudjord). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Helen Sæter. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §35, §3, §56, Arveloven (1972) §73, Straffeprosessloven (1981) §3, §437 |
Oslo byrett avsa dom den 19. oktober 2001 med slik domsslutning:
1. A, født *.*. 49, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd til en straff av fengsel i 12 - tolv - år.
Ved soning kommer 475 - firehundreogsyttifem - dager til fradrag for utholdt varetekt.
2. A dømmes til å tåle inndragning av en kjøkkenkniv, jf straffeloven §35 annet ledd.
3. A fradømmes arverett etter sin hustru B og fradømmes retten til å sitte i uskiftet bo, jf straffeprosessloven §3 nr 5 og arveloven §73.
4. A dømmes til å betale erstatning, stor 200.775 - tohundretusensyvhundreogsyttifem - kroner til C for tap av forsørger.
5. A dømmes til å betale erstatning for lidt tap med 27.020 - syvogtyvetusenogtyve - kroner til D.
6. A dømmes til å betale oppreisning til C med kr 120.000,-.
7. A dømmes til å betale oppreisning til D med kr 120.000,-.
8. A dømmes til å betale oppreisning til E med kr 120.000,-.
9. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. Etter forfall kommer lovens forsinkelsesrente i tillegg.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen og de borgerlige rettskrav. Lagmannsretten henviste anken til ankeforhandling ved beslutning av 15. november 2001. Selv om det ikke fremgår direkte av slutningen, er vurderingen ifølge praksis begrenset til å gjelde bevisanken. Retten skulle i så fall ha vært satt med lagrette.
I brev av 14. november 2001 meddelte advokat Bjørn Rudjord at siktede vil begrense anken til kun å gjelde straffutmåling/straffespørsmålet. Som det fremgår av rettsboken, har lagmannsretten omgjort den tidligere beslutning hvoretter anken fremmes som en begrenset ankesak (meddomsrett).
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 14. - 15. mai 2002. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner og 4 sakkyndige. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Tiltalte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Vilkårene for å anse handlingen utført under særdeles skjerpende omstendigheter, er ikke oppfylt. Byretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til tiltaltes subjektive forhold. Hans etterfølgende opptreden er ikke særlig kritikkverdig. Straffen blir da å utmåle innenfor rammen av straffeloven §233 første ledd og må settes vesentlig ned.
Byrettens straffutmåling er uansett for streng. Tiltaltes personlige utrustning (evnenivå) kommer inn også ved selve straffutmålingen. Det er her vist til den nye bestemmelsen i straffeloven §56 punkt c. Bestemmelsen får riktignok ikke direkte anvendelse i nærværende sak, jf straffeloven §3 annet ledd annet punktum, men den forsterker tidligere praksis om å vektlegge tiltaltes individuelle svakheter. Det er her vist til Høyesteretts dom av 29. april 2002 ( HR-2001-00863)e . Forsvareren har videre vist til Rt-1989-1330, Rt-1992-1049, Rt-1995-1879, Rt-2000-2076 og Høyesteretts dom av 14. mars 2002 ( HR-2001-01478) .
Det er lagt ned slik påstand:
1. Tiltalte anses på mildeste måte.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter slik det fremgår av byrettens dom. Dette er utdypet ved henvisning til blant annet handlingens grovhet.
Ved straffutmålingen har det lenge vært akseptert å legge vekt på en tiltalts åndsevner. I nærværende sak har tiltalte ikke hatt problemer med å forstå konsekvensen av sine handlinger. Hans noe reduserte utrustning kan derfor ikke tillegges særlig vekt. Straffeloven §56 punkt c vil uansett ikke få noen direkte betydning idet det i nærværende sak ikke er aktuelt å gå under strafferammen mv.
Det er skjedd en skjerpelse av straffenivået for denne type forbrytelser de senere år. Den avgjørelse byretten særlig bygger på, er derfor ikke dekkende. Aktor har vist til blant annet Høyesteretts dom av 14. mars 2002 ( HR-2001-01478)n .
Det er lagt ned slik påstand:
1. I byrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 14 - fjorten - år. Til fradrag i fengselsstraffen går 682 dager for utholdt varetekt.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder tiltaltes og tidligere ektefelles personlige forhold, kan lagmannsretten i det vesentlige vise til det som fremgår av byrettens dom, jf særlig sidene 4-5.
Det oppsto etter hvert en god del uoverensstemmelser i ekteskapet. En av grunnene til dette kan ha vært kulturelle forskjeller. Det har nok også spilt inn at tiltalte hele tiden følte seg underlegen i forhold til ektefellen. Dette synes foranlediget av blant annet tiltaltes minimale skolegang, samt at han evnemessig var svakere enn ektefellen. I arbeidssammenheng (ca 27 år i X) har tiltalte imidlertid fått gode skussmål. De sakkyndige har på denne bakgrunn og etter foretatte målinger anslått hans intelligensnivå til rundt 75 i IQ-poeng.
Tiltalte har anklaget sin tidligere ektefelle for å ha vært svært dominerende, til dels voldelig, samt at hun skal ha vært utro. Ifølge tiltalte skal hustruen ha bestemt alt i ekteskapet, sågar disponert hans lønn. Tiltalte har gitt uttrykk for at han følte seg kuet og nødt til å adlyde hustruen.
Lagmannsretten finner ikke at tiltaltes beskrivelse av forholdene gir et riktig bilde. Det er grunn til å tro at tiltalte tidlig utviklet en høy grad av sjalusi, men uten at dette kan underbygges av hans påstand om vold eller et utsvevende liv fra hustruens side. Tiltaltes mistenksomhet synes således ikke å ha hatt noen påviselig grunn. Hans oppfatning førte imidlertid til at han ville kontrollere hustruens bevegelser. Hun synes på sin side å ha tatt hensyn til mannens problem på dette punkt, blant annet ved å ha tatt med ett av barna når hun for eksempel skulle på besøk til en søster. Det skal likevel nevnes at noen av uoverensstemmelsene i ekteskapet kan ha blitt påvirket av hustruens forhold. Hun ble allerede i 1973 innlagt på grunn av psykiske problemer og tok senere periodevis medisiner på grunn av depresjon. Som følge av ektefellenes problemer, ble det også noe snakk om at hustruen ville søke skilsmisse. Det er kommet frem at tiltalte som en forsøksordning i en periode flyttet ned i en hybelleilighet i sokkeletasjen. I tidsrommet før drapet skal det også ha vært spørsmål om hustruen skulle reise til Nord-Norge for å besøke familien, noe som antakelig har uroet mannen ytterligere. Retten vet likevel ikke om dette har influert på drapshandlingen, eventuelt i hvilken grad.
Omstendighetene omkring drapet natten til 2. juli 2000 er uklare. Verken tiltalte eller avdøde var påvirket av alkohol eller andre rusmidler. Det synes å ha vært en mindre krangel mellom ektefellene kvelden før. Tiltalte har forklart at ektefellen slo han i hodet med en sko og tok en ledning om halsen hans uten særlig kraft. Slaget mot hodet etterlot imidlertid ikke noe påviselig merke. I løpet av natten må det ha oppstått en ny uoverensstemmelse, noe som førte til at en kjøkkenkniv ble tatt frem. Tiltalte har forklart at den ble hentet av ektefellen som ville at han skulle drepe henne. Retten finner ikke at dette kan legges til grunn. Det foreligger ingen opplysninger som tilsier at avdøde hadde et slikt ønske. Man kan heller ikke se at tiltalte hadde noen grunn til å misforstå henne på dette punkt.
Tiltaltes handling synes derfor å være et resultat av hans personlige forhold og mange års frustrasjon i ekteskapet, utløst av en krangel som man ikke kjenner enkelthetene omkring.
Som påpekt av de sakkyndige, er det grunn til å tro at tiltaltes personlighetsstruktur (passiv, avhengig og underkastende av karakter) og et lavt evnenivå, har redusert hans evner til å bedømme hendelser og fenomener i sammenheng. De sakkyndige antar at det kan ha oppstått en aggresjonsoppdemning i et slikt omfang at den har resultert i hva man kaller affektkaos. Det vil da ifølge de sakkyndige, ikke være urimelig å forutsette at tiltaltes bevissthet har vært svekket i gjerningsøyeblikket.
Det kan etter lagmannsrettens oppfatning likevel ikke være noen tvil om at tiltalte fullt ut forsto alvoret av den handling han begikk, noe som også er bekreftet av de sakkyndige. Retten peker også på at tiltaltes noe reduserte evnenivå ikke er så lavt at han er i grenseområdet til utilregnelighet. Han befinner seg i øverste del av området for å være lettere psykisk utviklingshemmet.
Ved den nærmere vurdering av hendelsesforløpet legger retten til grunn at avdøde mest sannsynlig ble stukket i oppreist stilling, idet hun ble tilført stikk eller skjæresår fra flere kanter, til sammen 33 stykker. Stikkene ble utført med meget stor styrke, idet flere av dem gikk lenger inn i kroppen enn lengden av knivbladet (21 cm) tilsa. Det vises til obduksjonsrapporten. Retten legger videre til grunn at avdøde prøvde å verge seg, idet skader i hendene og stikk gjennom armen viser dette. Selv om flere av stikkene var dødelige, legges det til grunn at fornærmede har levd noen minutter med sterke smerter og under stor angst.
Etter å ha drept hustruen ringte tiltalte til politiet og oppga at hun var død som følge av selvmord. Tiltalte tok imot politiet på åstedet, og ga senere uriktig forklaring for å tilsløre hvorfor hans fingeravtrykk var å finne på kniven. Også barna fikk først den forklaring at moren hadde begått selvmord. Det må derfor ha vært en stor ekstrabelastning for barna å leve under denne misforståelse i noen dager.
Lagmannsretten finner etter dette at drapet er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Straffen skal da utmåles innenfor rammen av straffeloven §233 annet ledd. Forsvarerens henvisning til den nye bestemmelsen i straffeloven §56 punkt c får ikke noen direkte betydning.
Som det fremgår av beskrivelsen av drapet foran i dommen, foreligger det en brutal og grufull handling hvor det ikke foreligger noen formildende omstendigheter. Man finner at straffen bør skjerpes i forhold til byrettens dom, som viser til rettspraksis som ligger noen år tilbake og før de signaler som er kommet i de senere år om et strengere straffenivå for blant annet voldsforbrytelser.
Lagmannsretten har derfor vært noe i tvil om man ikke burde følge påtalemyndighetens påstand, men er kommet til at straffen passende bør settes til fengsel i 13 år. Det er da blant annet lagt vekt på Høyesteretts dom av 14. mars 2002 ( HR-2001-01478)n . Retten har også tatt hensyn til tiltaltes reduserte evnenivå selv om dette ikke er en direkte formildende omstendighet ved selve handlingen.
Til fradrag i straffen går 683 dager for utholdt varetektsfengsel.
Saksomkostninger er ikke påstått, og idømmes etter omstendighetene ikke. Det er da lagt vekt på at det er noe uklart om tiltalte fortsatt har formue, samt at han nå skal sone en lengre fengselsstraff, jf straffeprosessloven §437.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen fastsettes til fengsel i 13 - tretten - år.
Til fradrag i straffen går 683 - sekshundreogåttitre - dager for utholdt varetektsfengsel.