LG-2001-1945

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-01-23
Publisert:	LG-2001-01945
Stikkord:	Namsrett, Midlertidig forføyning
Sammendrag:
Saksgang:	Jæren namsrett 2001-01945 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01945. Kjæremålet til Høyesterett forkastet, HR-2002-00198.
Parter:	Kjærende parter: 1. Ålgård Trafikksenter AS v/styrets formann 2. Arvid Hegelstad 3. Arne Marc Hegelstad 4. Per Roar Hegelstad (Prosessfullmektig: Advokat Ian Anders Tobiassen, Oslo). Kjæremotpart: A/S Norske Shell (Prosessfullmektig: Advokat Arve Elind, A/S Norske Shell, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Jan Erik Erstad. Lagdommer Rolf Strøm. Lagdommer Lars Frønsdal
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §403, §13-2, §15-10, §5-2

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning i tilknytning til krav om naturaloppfyllelse av «intensjonsavtale» som ble inngått mellom partene i 1998 vedrørende felles drift av to bensinstasjoner i Gjesdal kommune. Avtalen ble inngått mellom de kjærende parter og AS Norske Fina. Sistnevnte selskap ble i mars 1999 kjøpt av AS Norske Shell (Shell). Selskapene fusjonerte noe senere, og det er på det rene at Shell er forpliktet i henhold til avtaler inngått av AS Norske Fina

De to bensinstasjonene som omfattes av intensjonsavtalen benevnes som Ålgård Øst og Ålgård Vest. Stasjonene ligger på hver sin side av hovedutfartsåren fra Stavanger.

Ålgård Øst eies av Shell, men drives av Ålgård Trafikksenter AS, et selskap som eies av de øvrige kjærende parter. Ålgård Vest eies av kjærende part nr. 2 Arvid Hegelstad, og drives av en tredjemann i henhold til franchisekontrakt med Hydro Texaco AS. Av de to bensinstasjonene er det Ålgård Vest som er mest inntektsbringende.

I intensjonsavtalen mellom partene er det under overskriften «forbehold» bl.a angitt at «Avtalen betinger at Hegelstad blir fri fra eksisterende avtale med Hydro/Texaco ved rettskraftig dom.» Det er ubestridt at kjæremotpartens fremste motiv for å å inngå intensjonsavtalen var selskapets interesse for Ålgård Vest.

Da intensjonsavtalen ble inngått, avventet partene avgjørelsen av en tvist mellom Arvid Hegelstad og Hydro Texaco AS. Sistnevnte gjorde gjeldende rett til å kjøpe Ålgård Vest av Hegelstad. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av 24. mars 1998 ble det endelig fastslått at Hydro Texaco ikke har slik rett. Selskapet motsatte seg imidlertid å fravike eiendommen under henvisning til at de i stedet hadde rett til å leie denne. Den 3. april 1998 tok de kjærende parter ut stevning mot Hydro Texaco. De tapte saken i første instans, men anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankesaken er ikke avgjort.

Den 19. september 2000 sendte Shell varsel om kontraktsopphør til Ålgård Trafikksenter AS, med frist til 20. mars 2001 for å fravike lokalene. De kjærende parter aksepterte ikke oppsigelsen. Med virkning fra 20.03.2001 stanset Shell sine leveranser av drivstoff til bensinstasjonen.

De kjærende parter gjør gjeldende at det er inngått en forpliktende samarbeidsavtale partene imellom som gjør at Ålgård Trafikksenter AS m.fl. kan kreve naturaloppfyllelse i form av fortsatt drivstoff - og oljeproduktleveranser. Hovedsaken er bragt inn for Sandnes herredsrett ved stevning av 18.juli 2001.

Ved Jæren namsretts kjennelse av 5. april 2001 ble de kjærende parters begjæring om midlertidig forføyning tatt til følge uten muntlig forhandling. Den 3. mai 2001 fremmet Shell begjæring om etterfølgende muntlig forhandling, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-10. Muntlig forhandling ble avholdt 28. august 2001. Den 14. september 2001 avsa Jæren namsrett kjennelse med slik slutning:

«1. Jæren namsretts kjennelse av 15.04.2001 oppheves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ålgård Trafikksenter AS har i rett tid påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett. I kjæremålet er det fremmet begjæring om at kjæremålet gis oppsettende virkning inntil avgjørelse i kjæremålssaken foreligger. Jæren namsrett besluttet den 26. september 2001 å pålegge Shell å levere drivstoff på sine alminnelige vilkår i perioden frem til kjæremålssaken er avgjort.

De kjærende parter har i det vesentlige anført:

Det kreves midlertidig forføyning med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, jf §15-2.

Hegelstad har krav på forhandleravtale på leie og drift av bensinstasjonene. Shell har de facto innledet det samarbeide som er avtalt i intensjonsavtalen og kan ikke uten videre trekke seg ut av dette samarbeidet nå. Selskapet overlot driften av bensinstasjonen til Ålgård Trafikksenter AS den 1. desember 1998, og ytet løpende leveranser av drivstoff og andre varer til stasjonen, uten å ta forbehold. Verken Shell eller Fina har på noe tidspunkt tatt forbehold om at ikke intensjonsavtalen skulle gjelde mellom partene, og har ved sin konkludente adferd vist at man anser at forholdene i intensjonsavtalen ikke lenger gjelder. Byggesøknaden på Ålgård Øst ble godkjent og avtalen er godkjent av adm.direktør i Fina. Tvisten med Hydro Texaco var også i utgangspunktet løst all den tid Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde gitt Hegelstad rett i at Hydro Texaco ikke har rett til å kjøpe den aktuelle bensinstasjonen. Dessuten var oljeselskapet allerede i mars/april 1998 vel kjent med at Hydro Texaco hadde nektet å fravike gnr. 107 bnr. 306. Fina valgte likevel å innlede samarbeidet et drøyt halvår senere.

Uansett utfall av saken mot Hydro Texaco, må en slik leieavtale som de krever sies å være av mindre betydning. Om Hydro Texaco har rett til å leie stasjonen ville leieavtalen mest sannsynlig utløpe allerede i 2002. Fina må ha vært klar over mulighetene av at Hydro Texaco's forhandleravtale for Ålgård vest kunne løpe en tid fremover, ettersom de tidligere var gjort kjent med at Hydro Texaco krevde å få leie stasjonen. På tross av denne kunnskapen valgte de å starte opp driften av Ålgård øst. På denne side legges det til grunn at oljeselskapene har et langsiktig perspektiv om leie og drift av stasjoner. Ofte vil det ligge strategiske hensyn bak, som gjør at en «venteperiode» på 5 - 8 år ikke er uvanlig.

Samarbeidet med Shell - foruten å ha løpt helt siden mars 1999 - fortsatte i mer enn ett år etter utløpet av siste «tilleggsavtale» i august 1999. De leverings- og leiebetingelser som ble forhandlet frem i intensjonsavtalen fortsatte i hele denne perioden, med unntak av rabatten på smøreolje. Shells videre opptreden i forhold til Hegelstad var så avvisende at det videre samarbeidet ble betydelig vanskeliggjort. Hegelstad fikk i det hele inntrykk av at Shell prøvde å presse dem ut av forhandleravtalen slik at de kunne lage automatstasjon på området isteden. Det ble også erkjent av motparten under de muntlige forhandlinger for namsretten.

Shell må nå være avskåret fra å påberope seg forholdene i intensjonsavtalen. Selskapet er forpliktet i henhold til intensjonsavtalen, herunder at de har plikt til å levere drivstoff på de betingelser som er avtalt. En streng ordfortolkning av intensjonsavtalen - slik Shell gjør - fører galt av sted. Alle de øvrige etterfølgende omstendigheter og dokumenter taler for at samarbeidsavtalen var etablert, og at den utgjorde en bindende forpliktelse for begge parter.

Et stort oljeselskap som Shell må også betraktes som den profesjonelle part i forhold til Hegelstad og Ålgård Trafikksenter AS. Det må videre være Shells ansvar at de ikke har uttrykt seg klarere i forbindelse med forhandleravtalene med de to nevnte. Når namsretten har funnet saken tvilsom, må disse omstendighetene tillegges betydelig vekt ved vurderingen av hvorvidt partene har inngått en bindende samarbeidsavtale som sannsynliggjør krav på naturaloppfyllelse. Subsidiært, for det tilfelle at lagmannsretten kommer til at kravet ikke er sannsynliggjort, anføres at det foreligger slik fare ved opphold at det uansett bør besluttes en midlertidig forføyning.

Sikringsgrunn foreligger både i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §5-2 første ledd pkt. a og b. Shells adferd, som vil være grunnlag for midlertidig forføyning etter bestemmelsens litra a, er at de har opphørt å levere drivstoff til bensinstasjonen. På denne måten prøver Shell å tvinge Ålgård Trafikksenter AS til å fravike lokalene uten at det foreligger særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2. Shell har stanset alle leveranser til Ålgård Trafikksenter AS. Pr. i dag er det vanskelig for selskapet å skaffe drivstoff fra andre leverandører, og omsetningen vil bli redusert med ca 80 %. Grunnlaget for fortsatt drift bortfaller således i løpet av en ukes tid dersom ikke leveransene gjenopptas. Dersom driften opphører, vil dette vanskeliggjøre en videre forfølgning av kravet. Shell har opplyst at de ikke vil fortsette driften av stasjonen, men at de i stedet vil stenge butikken og etablere en ubetjent automatstasjon. Dette vil gjøre at en oppstart av stasjonen igjen, blir vesentlig vanskeliggjort. Ålgård Trafikksenter AS vil, som en følge av en driftstans, nokså sikkert gå konkurs, alternativt vil driften måtte innstilles. Forfølgningen eller gjennomføring av kravet om naturaloppfyllelse på grunnlag av intensjonsavtalen vil derfor bli vesentlig vanskeliggjort.

Det anføres videre at det er nødvendig med midlertidig avgjørelse for å avverge at det inntrer vesentlig skade eller ulempe for Ålgård Trafikksenter AS. Selskapet er totalt avhengig av leveranser fra Shell for å kunne drive virksomheten videre. Dette både fordi forhandleravtalen som er inngått forplikter selskapet til å erverve drivstoff fra Shell, men også fordi 2/3-deler av omsetningen til kunder skjer med Shell-kort, som igjen forutsetter at det er Shells drivstoff som leveres. Således stiller Shell selskapet i en umulig situasjon ved å innføre leveransestopp i strid med gjeldende avtale. Leveransestopp vil medføre at selskapets virksomhet vil instille i løpet av en ukes tid, og sannsynligvis medføre at selskapet blir insolvent i løpet av meget kort tid. Selskapet vil da bli ute av stand til å forfølge sitt krav på naturaloppfyllelse. Leder på Shells forhandlermarked og salgssjefen, har opplyst til selskapet at Shell ønsker å stenge butikken og gjøre om bensinstasjonen til en automatstasjon. En slik stengning etter en fravikelse av eiendommen vil ødelegge kundegrunnlaget og den salgsvirksomhet som drives fra stasjonens butikklokale. Erfaringsmessig tar det lang tid å gjenoppbygge kundegrunnlaget etter en stengning av en bensinstasjon. Innstilling av virksomheten og fravikelse av bensinstasjonen vil derfor påføre Hegelstad og Ålgård Trafikksenter AS vesentlig skade eller ulempe. Dette kan avverges ved midlertidig å pålegge Shell drifstofflevering på de vilkår som fremgår av intensjonsavtalen, eventuelt på de vanlige salgsbetingelser som gjelder overfor forhandlere inntil tvisten er rettskraftig løst. Det kan eventuelt stilles vilkår om kontant betaling eller at det foretas trekk på Ålgård Trafikksenter AS' varekonto hos Shell. En slik midlertidig forføyning vil ikke påføre Shell noen risiko for økonomisk tap eller andre ulemper. Det er derfor heller ikke grunn til at de kjærende partere skal stille noen form for sikkerhet som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 (1) 2. punktum.

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

«1. A/S Norske Shell pålegges å levere drivstoff til Ålgård Trafikksenter AS mot kontant betaling eller mot trekk i Ålgård Trafikksenter AS' tilgodehavende på varekonto hos A/S Norske Shell inntil tvisten vedrørende intensjonsavtalen er avgjort ved rettskraftig avgjørelse.

2. A/S Norske Shell pålegges å betale sakens omkostninger, for såvel namsretten som lagmannsretten.»

Kjæremotparten har i det vesentlige anført:

Namsrettens kjennelse er korrekt. Kjæremålet gjelder spørsmålet om konkludent adferd fra kjæremotpartens side, og det er derfor nødvendig å redegjøre for kjæremotpartens handlinger og motiver. Hovedkravet er av kjæremotparten bragt inn for herredsretten ved stevning av 18.7.2001. Formålet er å få dom for at Ålgård Trafikksenter AS og Hegelstad, skal fravike stasjonen/eiendommen Ålgård Øst. Kjæremotparten har havnet i en svært uheldig situasjon på sin stasjon på Ålgård. Man har tilbudt kjærende part en vanlig 5 års forhandlerkontrakt, noe som er avslått. Det løpende forhandlerforholdet er sagt opp, men Hegelstad nekter å flytte.

I tillegg er konfrontasjonen mellom partene nå så kraftig at kjæremotparten ikke kan ha den tillit til kjærende part som er nødvendig mellom en forhandler og en leverandør. Dette gjelder særlig fordi kjærende part eier en konkurrerende stasjon over veien. Situasjonen er ikke skapt av kjæremotparten. Det er nå umulig for kjæremotparten å fortsette forholdet til kjærende part. Det er kjærende part som påstår at et skriftlig kontraktsvilkår er frafalt av kjæremotparten. Bevisbyrden og «saksbyrden» ved dette påhviler kjærende part.

Det er et sterkt motiv for kjærende part å skjerme sin stasjon Ålgård Vest mot konkurranse fra kjæremotpartens stasjon Ålgård Øst. Kjærende part bruker alle ankemuligheter når det oppstår tvist, og den sak kjæremotparten har anlagt, vil derfor versere for domstolene i flere år. Kjæremotparten ønsker ikke å levere drivstoff til kjærende part i denne perioden. Som følge av forhold på kjærende parts hånd, gikk det 4 måneder fra det ble begjært muntlige forhandlinger i namsretten til disse ble holdt.

Kjærende part har ikke sannsynliggjort sitt krav. Kjærende part har ikke oppfylt avtalens vilkår. Det eneste kjærende part har sannsynliggjort, er det ubestridte faktum at kjæremotparten i en avventende periode «løpende» har benyttet kjærende part som forhandler. Dette er noe helt annet enn å inngå en 10 års kontrakt slik kjærende part hevdet i namsretten.

Kjæremotparten vil ikke bestride at det kan foreligge en sikringsgrunn ved at omsetningen på Ålgård Øst sank drastisk da kjæremotparten nektet å levere drivstoff. Avgjørelsen må likevel basere seg på en samlet vurdering av alle forhold i saken, jf. Mitsem, 1992, side 177 flg. Subsidiært vil det derfor bli hevdet at flere forhold taler mot å gi forføyning i saken. Av slike forhold nevnes kjærende parts passivitet og eierposisjon på det lokale bensinstasjonmarkedet, at kjærende part har avvist tilbud om en 5 års forhandlerkontrakt på standardvilkår på Ålgård Øst, at hovedvilkåret i avtalen ikke er oppfylt, at det bør være reell konkurranse mellom Ålgård Øst og Ålgård Vest ved at kjærende part ikke driver begge stasjonene.

Når det gjelder faktum i saken, pekes det særlig på følgende:

Det eksisterer i dag ikke en skriftlig forhandleravtale mellom partene, noe heller ikke kjærende part hevder. Det ble inngått en intensjonsavtale den 18.2.1998. Avtalen pålegger ikke kjæremotparten noen umiddelbar eller ubetinget plikt til å levere drivstoff til eller inngå forhandleravtale med kjærende part. Avtalen pålegger heller ikke partene noen ubetingede plikter i form av investeringer osv. Kjæremotparten har ikke på noe tidspunkt, skriftlig eller muntlig, ubetinget tilbudt motparten avtale som ville oppfylle de (betingede) forpliktelsene i intensjonsavtalens avsnitt «Samarbeid». Kjæremotparten har heller aldri de facto etterlevd, oppfylt eller praktisert alle intensjonsavtalens kommersielle betingelser, tvert imot.

Om sakens bakgrunn påpekes:

Saken gjelder bensinstasjonen Ålgård Øst som ligger vis av vis Ålgård Vest langs Europaveien mellom Stavanger og Oslo. Ålgård Vest eies av kjærende parter mens Ålgård Øst eies av kjæremotparten. Ålgård Vest er en meget attraktiv stasjon, og kjæremotparten var i 1997/98 interessert i å bli eneleverandør til stasjonen, slik at begge stasjonene ville fremstå som kjæremotpartens stasjoner. Problemet var og er at Ålgård Vest drives av Hydro/Texaco, mot kjærende parts vilje. Intensjonsavtalen av 18.2.1998 har klare forbehold forsåvidt gjelder kjærende parters rett til å få en 10 års forhandlerkontrakt for å drive Ålgård Øst. Ålgård Vest skulle etter avtalen selge kjæremotpartens produkter og fremstå som en (Fina)Shellstasjon.

Ca. 1 måned etter at intensjonsavtalen ble undertegnet, fikk kjærende part endelig medhold i at Hydro/Texaco ikke har rett til å kjøpe Ålgård Vest. Kjærende part ble likevel ikke fri Hydro/Texaco som nå mener å ha en leierett til stasjonen. Ålgård Øst ble fram til 20.3.2001 drevet av kjærende part som forhandler, først basert på en tidsbegrenset, kortvarig kontrakt i påvente av Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse, senere basert på en muntlig forståelse mellom partene. Kjæremotparten sa opp det løpende forhandlerforholdet den 19.9.2000 med 6 måneders oppsigelse. Kjærende part nektet imidlertid å fraflytte Ålgård Øst, og kjæremotparten sluttet da å levere drivstoff til kjærende part. Namsretten besluttet først at kjæremotparten skulle fortsette leveransene (selv om kjærende parts krav ikke ble funnet sannsynliggjort). Etter muntlig forhandling, opphevet namsretten kjennelsen.

Kjærende parts krav er at motparten skal fortsette å levere drivstoff til Ålgård Øst, basert på forhandlerstatus med basis i intensjonsavtalen. Formålet med avtalen var at Ålgård Øst og Vest skulle drives som et felles prosjekt som kjæremotpartens stasjoner. Kjærende part måtte da få avsluttet forholdet til Hydro/Texaco vedrørende Ålgård Vest, jf. avtalens «Forbehold». Forbeholdet var et vilkår for at kjæremotparten skulle oppfylle avtalens forpliktelser under «Samarbeid». Når dette vilkår ikke har latt seg oppfylle, er kjæremotparten ikke forpliktet til å inngå en 10 års forhandlerkontrakt med kjærende part. Kjærende part erkjenner at vilkåret ikke er oppfylt, men mener at motparten ved konkludent adferd har frafalt vilkåret og inngått en 10 års kontrakt pluss nye 10 år regnet fra 2007 til 2017, i tråd med intensjonsavtalens samarbeidsbestemmelser.

Kjæremotparten bestrider at slik konkludent adferd foreligger. Forbeholdet er utvetydig, klart og gitt ut fra et åpenbart motiv. Både ordlyden og formålet var helt klart også for kjærende part, herunder at det først og fremst var Ålgård Vest kjæremotparten var interessert i. Dersom kjærende part mente at motparten var i ferd med å frafalle forbeholdet, ville det korrekte vært å ta det opp med motparten. Dette skjedde ikke. Først etter at forhandlerforholdet ble sagt opp, fremkom kjærende part med anførslene. Kjæremotparten hadde heller intet motiv for å opptre på en måte som kunne forlede kjærende part til å tro at forbeholdet ble frafalt. Dette burde være et ekstra insitament til kjærende part om å søke forholdet avklart dersom man var av en annen oppfatning.

Eventuell konkludent adferd hos kjæremotparten måtte i tilfelle bestått i klare og entydige handlinger av markert og dispositiv karakter. Slik adferd foreligger ikke. Kjærende part snur faktum på hodet når man viser til at kjæremotparten innledet det samarbeidet som intensjonsavtalen beskriver og overlot driften av stasjon Øst til kjærende part født xx.xx.1998 uten å ta noe forbehold. På dette tidspunkt fikk kjærende part drive stasjon Øst mens man ventet på en snarlig avgjørelse i herredsretten og hvor kjærende part forsikret at man ville få medhold mot Hydro/Texaco. Kjæremotparten hadde ingen foranledning i den forbindelse til å ta annet forbehold enn det som allerede fremgikk av intensjonsavtalen.

Det fremstår som underlig at partene den 1.3.1999/24.2.2999 inngikk en midlertidig forhandleravtale, at bakgrunnen ble forklart i skriv av 17.2.1999 og at avtalen senere ble forlenget til 31.8.1999, dersom kjæremotparten allerede den 1.2.1998 opptrådte på en måte som bandt selskapet i minst 10 år slik kjærende part nå hevder. At Finas direktør godkjente intensjonsavtalen og byggesøknaden for Ålgård Øst, er heller ikke avgjørende. Søknaden gjaldt kjæremotpartens egen tomt som kunne bebygges uavhengig av hvem som skulle drive stasjonen. At kjæremotparten i brev av 20.4.1998 ikke tok «noe som helst forbehold», var naturlig i og med at man da trodde som kjærende part at kjærende part ville bli fri Hydro/Texaco. Brevet er ellers gjennomsyret av at kjæremotparten forutsatte at de skulle ha tilgang til Ålgård Vest og støtter ikke kjærende parts påstand om det motsatte. I tillegg har kjæremotparten markert overfor kjærende part at man ikke følte seg forpliktet til å oppofylle betingelsene i intensjonsavtalens avsnitt «Samarbeid». Kjærende parts begjæring om midlertidig forføyning understreker også at kjærende part ikke hadde noen grunn til å tro at motparten følte seg forpliktet av betingelsene.

Da kjæremotparten ikke fikk tilgang til Ålgård Vest, ble situasjonen uklar. Etter interne vurderinger hos kjæremotparten, ble det besluttet å ha kjærende part som forhandler, men for vesentligere kortere perioder enn 10 år, jf. bl.a. Finas brev av 17.2.1999 til kjærende part. Både kjærende parts optimisme og fusjonsprosessen mellom Fina og Shell gjorde at vurderingene tok noe tid.

Kjæremotparten har hele tiden forholdt seg til intensjonsavtalen. I tillegg var ordlyden og motivet for forbeholdet i avtalen klart og forstått av kjærende part. Det var helt fjernt for kjæremotparten å tenke seg at kjærende part kunne tro at man ønsket å frafalle forbeholdet. Det må også spørres hvorfor kjærende part ikke tok opp forbeholdene rundt intensjonsavtalen dersom man mente det var oppstått uklarheter omkring den.

Som nevnt lot kjæremotparten kjærende part drive Ålgård Øst på midlertidig basis som et løpende, tidsubestemt mellomværende som så ble sagt opp. Oppsigelsestiden var 6 måneder og tok rimelig hensyn til kjærende parts interesser.

Kjæremotparten peker også på at kjærende part er vel kjent med at en 10 års forhandleravtale forutsetter en svært detaljert skriftlig kontrakt. Som illustrasjon vises det til det 26 siders kontraktsforslag som kjæremotparten leverte den 27.6.2000 til kjærende part og som inneholder en rekke detaljerte bestemmelser omkring ansvarsforholdene ved stasjonsdriften. Forslaget ble avvist av kjærende part.

Det er forøvrig ikke riktig at kjæremotparten først den 15.2.2001 opplyste å mene seg ubundet av intensjonsavtalen slik kjærende part synes å mene. Dette ble tatt opp allerede i september/oktober 1999, og etter et møte i mai 2000 fikk kjærende part den 27.6.2000 overlevert et forslag til ny forhandleravtale, jf. foran. Dessuten sa kjæremotparten opp forhandlerforholdet skriftlig den 19.9.2000. I namsretten forklarte Arne Marc Hegelstad som drev Ålgård Øst at han ikke leste oppsigelsen, men leverte den videre til sin far. Arvid Hegelstad kom forøvrig med to grove feilaktige beskyldninger i namsretten mot kjæremotpartens virksomhet. Disse ble tilbakevist. Kjærende part har ikke sannsynliggjort sitt krav.

Subsidiært anfører kjæremotparten at flere forhold taler mot at forføyning blir gitt. Etter at oppsigelse var levert, formidlet ikke kjærende part det inntrykk at man ikke ville forlate stasjonen. Hadde kjæremotparten fått signaler om dette, ville man gått til søksmål straks. Kjærende part ble tilbudt en full forhandlerkontrakt på 5 år på samme vilkår som andre Shellforhandlere. Dette ble ikke akseptert fordi kjærende part ville ha intensjonsavtalens bedre vilkår. Hydro/Texacos leierett til Ålgård Vest varer til år 2007 etter sin ordlyd. EØS reglene setter ikke tidsbegrensninger for et oljeselskaps rett til å leie en bensinstasjon. Begrensningen gjelder bare leveranseavtaler. Kjæremotparten kan bli bundet i 17 år.

Skulle avtalen mellom Hydro/Texaco og kjærende part bli å betrakte som en leveranseavtale, vil kontrakten likevel ikke utløpe før i år 2004 basert på den rettsanvendelse som er lagt til grunn i en prinsipiell voldgiftsdom.

I namsretten hevdet kjærende part at motparten er forpliktet i henhold til intensjonsavtalen til å ha en 10 års kontrakt med kjærende part også om Ålgård Vest blir gitt tilbake til kjærende part så sent som i år 2007.

Dersom kjæremotparten slutter å levere drivstoff til Ålgård Øst, vil kjærende part fortsatt ha store inntekter fra den adskillig mer betydelig Ålgård Vest.

Kjærende part har selv ikke klart å innfri sin del av intensjonsavtalen. De argumenter kjærende part nå bruker, er utslag av at kjæremotparten har vært grei og latt kjærende part drive selv om de ikke hadde et krav på det.

Kjærende part vil en gang i fremtiden få tilbake besittelsen av Ålgård Vest. For bensinkundene vil det da være en fordel om det blir skikkelig konkurranse mellom Shell Ålgård Øst og kjærende parts Ålgård Vest.

De nevnte forhold tilsier at formålet med reglene om midlertidig forføyning ikke gjør seg gjeldende for kjærende part i saken.

Kjærende parts subsidiære grunnlag om forføyning med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 andre ledd tilbakevises. Sannsynligheten for at kjærende parts krav vil føre frem er minimalt. Pretensjonene er i seg selv ikke tilstrekkelig, jf. Rt-1991-66. Bestemmelsen bør brukes med forsiktighet når det er holdt muntlig og kontradiktorisk forhandling. Den fare ved opphold som kjærende part påberoper seg er dertil i stor grad selvforskyldt. Reelle hensyn tilsier at tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd ikke anvendes i foreliggende tilfelle.

Det kreves saksomkostninger med kr 15.000,- for namsretten og kr 5.000,- i kjæremålssaken og legges ned slik påstand:

«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Ålgård Trafikksenter AS ved styrets formann, Arvid Hegelstad, Arvid Hegelstad, Arne Marc Hegelstad og Per Roar Hegelstad pålegges in solidum å erstatte A/S Norske Shell sakens omkostninger med tillegg av 12 prosent rente 14 dager etter forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.»

Ved skriv av henholdsvis 18.10.2001 og 23.10.2001, har partene ytterligere uttalt seg uten at lagmannsretten finner det nødvendig å referere fra skrivene.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten finner saken klar for avgjørelse. Muntlige forhandlinger finnes ikke nødvendig, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd jf. første ledd.

Lagmannsretten bemerker ellers at den ikke finner det nødvendig å sondre mellom partene på den kjærende side idet disse oppfattes å ha felles interesser og anførsler i saken. Lagmannsretten legger videre til grunn at selskapene Fina og Shell må bli å identifisere i saken. Når lagmannsretten bruker uttrykket kjæremotparten, menes derfor det av selskapene som handlet på de respektive tidspunktene.

Lagmannsretten antar at voldgiftsklausulen i intensjonsavtalens siste avsnitt, ikke utelukker bruk av de ordinære domstoler i forbindelse med krav om midlertidig forføyning.

Det følger ellers av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd pkt. a og b sammenholdt med §15-1 og §15-6, første ledd at midlertidig forføyning kan kreves dersom forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers ville bli vesentlig vanskeliggjort eller for å hindre en vesentlig skade eller ulempe i et omstridt rettsforhold. Krav og sikringsgrunn må sannsynliggjøres. Sannsynliggjøring innebærer ikke kvalifisert overvekt av sannsynlighet. Det er tilstrekkelig at det aktuelle faktum vedrørende krav og sikringsgrunn fremstår som mer sannsynlig enn det motsatte etter en ordinær bevisbedømmelse, jf. Falkanger m.fl., bind II, side 904, jf. Rt-1994-1526 og Rt-1988-774. Etter §15-6 andre ledd kan forføyning besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort dersom det er fare ved opphold. Sikringsgrunn må også i disse tilfellene sannsynliggjøres. Midlertidig forføyning kan ikke besluttes dersom den skade eller ulempe forføyningen fører til står i åpenbart misforhold til de interesser den skal ivareta, tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 andre ledd.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. Foranlediget av kjæremålet, skal lagmannsretten særlig bemerke følgende:

Kjærende part anfører å ha et krav som går ut på at motparten er forpliktet under intensjonsavtalens avsnitt «Samarbeid» i 10 år «fra oppstart av bensinstasjonen» (Ålgård Øst). Etter lagmannsrettens syn er et slikt krav ikke sannsynliggjort. Slik lagmannsretten ser det, har kjærende part ikke maktet å oppfylle en meget sentral betingelse for avtalen, nemlig å stille Ålgård Vest til disposisjon for kjæremotparten. Betingelsen er klar, entydig og synbar for begge parter, og det må ha stått klart også for kjærende part at den var et hovedelement i avtaleverket. Lagmannsretten er enig med namsretten i at når vilkåret ikke ble oppfylt innenfor det tidsrom partene forutsatte, kunne avtalen ikke kreves gjennomført av kjærende part.

Lagmannsretten kan heller ikke se det sannsynliggjort at kjæremotparten gjennom sin etterfølgende opptreden eller disposisjoner (kalt konkludent adferd), har bundet seg til avtalens vilkår. Det som skjedde fra våren 1998 og framover, indikerer etter lagmannsrettens syn ikke annet enn at kjæremotparten forsøkte å innrette seg på en mest mulig fornuftig måte i den situasjon man var kommet opp i ved at Ålgård Vest ikke ble gjort tilgjengelig slik begge parter forutsatte. Som påpekt av namsretten, taler både kjæremotpartens brev av 20.4.1998, tilleggsavtalen av 24.2.1999 og kjæremotpartens brev av 17.2.1999 mot at kjæremotparten skulle ha opptrådt på en måte som var egnet til å gi kjærende part forventninger om at intensjonsavtalen var trådt i funksjon eller ville gjøre det, uten at Ålgård Vest var gjort tilgjengelig.

At Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i den første saken ikke utløste «noe som helst forbehold», jf. kjæremålets side 3, finner lagmannsretten ikke på ovennevnte bakgrunn å kunne legge avgjørende vekt på. Heller ikke de deler av tilleggsavtalen av 24.2.1999 som det er vist til i kjæremålet side 3-4, gir støtte for det syn kjærende part gjør gjeldende.

I kjæremålet fremholdes det videre at «ÅTS fortsatte å drive bensinstasjonen etter den 1.april 1999, og la til grunn at det rettslige grunnlaget for dette lå i intensjonsavtalen som partene hadde inngått.» Kjæremålet inneholder likevel lite eller intet som er egnet til å underbygge anførselen. Det som fremholdes er at hverken Fina eller Shell ga noen varsler om at intensjonsavtalen ikke var gjeldende. Dette kan det, som nevnt, ikke legges vekt på. At kjæremotparten først den 27.6.2000 fremsendte forslag til ny avtale, taler heller ikke med vekt for kjærende parts standpunkt. Det er riktignok slik at da tilleggsavtalen av 24.2.1999 løp ut, inngikk partene ikke ny, skriftlig avtale men fortsatte likevel forhandlersamarbeidet. Såvidt lagmannsretten forstår, fulgte man da i det vesentlige vilkårene i intensjonsavtalen fram til medio år 2000 da kjæremotparten fremsendte forslag til ny avtale som kjærende part ikke godtok. Lagmannsretten finner likevel ikke å kunne se på kjæremotpartens opptreden i den forbindelse som uttrykk for at man følte seg forpliktet til å følge intensjonsavtalens vilkår for en 10 års periode eller at kjærende part med rimelighet kunne oppfatte situasjonen slik. Med den bakgrunn forholdet mellom partene hadde og slik situasjonen utviklet seg, var det ikke mer naturlig at kjæremotparten tok noe «nytt» forbehold eller sa i fra at intensjonsavtalens vilkår ikke gjaldt enn at kjærende part selv søkte å avklare situasjonen. Med det klare forbehold intensjonsavtalen hadde og som ikke ble oppfylt, var det nærliggende å kreve at kjærende part selv i tilfelle søkte sin oppfatning om at avtalens avsnitt «Samarbeide» likevel skulle gjelde, bekreftet av motparten. Dette skjedde ikke. At kjærende part skulle kunne forholde seg passiv og motta ytelser på intensjonsavtalens vilkår og så hevde at avtalen skulle gjelde fullt ut, finner lagmannsretten ikke rimelig slik situasjonen var og med den bakgrunn saken hadde. Henvisningen til et omstridt krav stort kr 463.276,59 kan ikke sees å underbygge kjærende parts forføyningskrav. Dette samme gjelder for det som forøvrig anføres i kjæremålet pkt. 2 side 4-5.

Som det vil fremgå foran, kan lagmannsretten ikke slutte seg til de rettslige synspunkter kjærende part gjør gjeldende. Det er forsåvidt riktig som anført at «intensjonsavtalen er rettslig bindende» og at den «angir rammen for samarbeidet og de vesentlige kontraktsvilkårene som skulle gjelde». Vilkåret om tilgang til Ålgård Vest er nettopp et vesentlig vilkår som uttrykkelig fremgår av avtalen og som kjærende part ikke har kunnet oppfylle. Som påpekt av namsretten, kan «resten» av avtalen da ikke kreves oppfylt. Kjæremotparten valgte i denne situasjon ikke å innlede det samarbeidet intensjonsavtalen la opp til men derimot å gå inn på et kortvarig mellomværende i påvente av utfallet av rettsaken. Noe nytt, eksplisitt forbehold i den forbindelse, kunne kjæremotparten ikke avkreves. At kjæremotparten for en tid tillot leveranser som i det vesentlige var i tråd med intensjonsavtalens vilkår, kan ikke binde selskapet til å fortsette med dette ut hele den periode intensjonsavtalen opprinnelig tok sikte på. Kjæremotparten har ikke på annen måte opptrådt slik at selskapet har bundet seg til å praktisere intensjonsavtalens vilkår for det tidsrom kjærende part gjør gjeldende.

At byggesøknad for Ålgård Øst var innsendt og godkjent og at intensjonsavtalen var godkjent av Finas administrerende direktør, sier ikke annet enn at kjæremotparten så fram til at Ålgård Vest ville bli stilt til disposisjon. Kjæremotparten måtte nødvendigvis ta de skritt som avtalen la opp til forsåvidt kjæremotparten også skulle kunne oppfylle sin del av intensjonsavtalen. At eiertvisten med Hydro/Texaco etterhvert ble rettskraftig avgjort, medførte ikke at vilkåret i intensjonsavtalen var oppfylt. At kjæremotparten likevel valgte å innlede et tidsbegrenset samarbeide om Ålgård Øst, var forståelig ut fra de investeringer som var gjort og ut fra det håp at situasjonen for Ålgård Vest ville løse seg.

Det som anføres i kjæremålet side 6 om varigheten av leieforholdet for Hydro/Texaco, finner lagmannsretten ikke avgjørende for saken. Det er i beste fall usikkert hvor lenge Hydro/Texaco vil bli værende på Ålgård Vest. Opplysningene i tilsvaret fra kjæremotparten om at den påberopte leiekontrakt etter sin ordlyd først løper ut i 2007 er, såvidt lagmannsretten kan se, ikke motsagt. I tillegg kommer usikkerheten ved om Hydro/Texaco vil påberope seg krav om ytterligere leie eller forhandlerstatus for stasjonen. Med den dom som foreligger i herredsretten, er det pr i dag mer sannsynlig at Hydro/Texaco har en leierett eller en forhandlerrett enn det motsatte.

Heller ikke det som forøvrig anføres i kjæremålet pkt. 3.1., sidene 6-7, rokker ved de vurderinger lagmannsretten har redegjort for omkring vurderingen av kjærende parts krav. Lagmannsretten må konkludere med at kjæremotparten ikke lenger er forpliktet i henhold til intensjonsavtalen. Kjærende part har da ikke sannsynliggjort forføyningskravet.

Lagmannsretten finner ikke at det i foreliggende sak bør gis forføyning med utgangspunkt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 andre ledd (til tross for at forføyningskravet ikke er sannsynliggjort). I den forbindelse legger lagmannsretten vekt på at kjærende parter har avslått tilbud om leveranser på mer ordinære vilkår fra kjæremotparten. Opplysningene om kjærende parts forretningsvirksomhet, herunder forholdene omkring Ålgård Vest, tilsier ikke at det vil være økonomisk til vesentlig skade for kjærende part om drivstoffleveransene fra kjæremotparten på intensjonsavtalens vilkår stanser.

Med det resultat lagmannsretten er kommet til mht forføyningskrav og i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 andre ledd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om sikringsgrunn.

Det følger av tvistemålsloven §180 første ledd at kjærende part må dekke motpartens utgifter ved kjæremålet. Disse er i tilsvaret oppgitt til kr 5.000,-. Det er senere skrevet et prosesskriv fra kjæremotpartens side, og omkostningene finnes passende å kunne settes til kr 7.000,- inklusive merverdiavgift. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike lovens hovedregel.

Namsretten har funnet at hver av partene bør bære sine omkostninger idet saken ble funnet såpass tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for kjærende part til å se rettens avgjørelse, jf. tvistemålsloven §172 andre ledd. Lagmannsretten er enig i denne vurdering forsåvidt gjelder namsrettsbehandlingen, men finner som nevnt ikke grunn til å fravike lovens hovedregel forsåvidt gjelder lagmannsrettsbehandlingen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de kjærende parter in solidum til AS Norske Shell kr 7.000,- kronersjutusen, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen med tillegg av den til enhver tid lovbestemte morarente fra forfall til betaling skjer.