LE-2001-37
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-22 |
| Publisert: | LE-2001-00037 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vinger og Odal herredsrett 00-00194 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00037 A. |
| Parter: | Ankende part: Finn N. Brødbøl (Prosessfullmektig: Advokat Jonny Holen). Ankemotpart: Bjarne Åsberg (Prosessfullmektig: Advokat Tor Anders Bråten). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Avtaleloven (1918) §12, §13, §33, §36, Vergemålsloven (1927) §90a, Arveloven (1972) §62, §63, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder et lønnskrav som Bjarne Åsberg mener å ha på Finn Brødbøl (hovedsøksmålet) og et krav på tilbakebetaling av en pengegave som Bjarne Åsberg har mottatt fra Finn Brødbøl (motsøksmålet).
Finn Arve Nilsen Brødbøl er født i 1925. Han er ungkar, og har, frem til han kom på sykehjem i 1999, bodd hele sitt liv på gården Brødbøl som ligger i Austbygda i Kongsvinger kommune. Etter at moren døde i 1984 og han overtok gården, bodde han der alene. Hans søster, Karen, bodde i kårboligen.
Midt på 1990-tallet traff Brødbøl tilfeldig Bjarne Åsberg som han kjente litt fra før. Åsberg er utdannet rørlegger, men etter at han som følge av innskrenkninger var blitt oppsagt i det rørleggerfirmaet han hadde vært ansatt i, hadde han begynt for seg selv og påtok seg bl.a vedlikeholdsarbeider o.l. Brødbøl engasjerte Åsberg til å gjøre forskjellige vedlikeholds- og utbedringsarbeider for ham på gården.
Finn Brødbøls gård er en eiendom på ca 100 dekar innmark og mellom 2.800 og 2.900 dekar skog. I tillegg eier han 1/3 av en annen skogeiendom, og han må karakteriseres som velsituert.
I 1995 hadde han således innestående i bank ca 950.000 kroner.
I april 1997 falt Brødbøl og brakk lårhalsen. Han ble operert på Kongsvinger sykehus og utskrevet. Ca to måneder etter operasjonen ble han innlagt igjen med sterke smerter. Det var poliklinisk påvist en havarert hofte, og han måtte igjen opereres. I forbindelse med utskrivningen ble det notert i journalen at pasienten reiste hjem på eget ansvar. Det fremgikk også at det under oppholdet nok hadde vært samarbeidsproblemer mellom sykehuset og Brødbøl, noe som gjorde det usikkert om det var grunnlag for å sette inn en hofteprotese.
Finn Brødbøl ble som følge av lårhalsbruddet og de derpå følgende operasjoner avhengig av gåstol.
Den 30. juni 1997 noteres i journalen:
Som kjent skrev pasienten seg ut mot vårt råd. Det er avtalt kontroll på Poliklinikken men i dag har han ringt til sykehuset og sagt at han ikke vil reise hjemmefra. Han har også kommet på kant med Hjemmesykepleien slik at de ikke vil fjerne suturene hans, og hans egen lege har enda ikke fått epikrise.
En pårørende fra Lørenskog har ringt og opplyser at pasienten ønsker å legge seg inn på privat klinikk og betale alt selv, samtidig som han nå betaler folk for å sitte hjemme hos seg og holde seg med selskap. Jeg har tatt saken opp med dr. Kamøy i dag, og dr. Kamøy vil reise hjem til ham og fjerne suturer og prøve å få til et samarbeid.
Dr. Kamøy var Brødbøls privatlege.
Etter operasjonene var Brødbøl blitt engstelig for å være alene. Dr. Kamøy utferdiget den 15. juli 1997 den nødvendige lege-erklæring etter vergemålsloven, og den 17. juli oppnevnte Vinger og Odal skifterett Bengt Haakerud som Brødbøls hjelpeverge i medhold av vergemålsloven §90a. Vergeoppnevnelsen ble tiltrådt av overformynderiet samme dag. Hjelpevergen trakk seg imidlertid etter å ha vært i funksjon ca ett år. Det ble ikke oppnevnt noen ny hjelpeverge før Brødbøl fikk avlastningsplass på Holt sykehjem i februar 1999, jf nedenfor.
I september 1998 ble Finn Brødbøl innlagt på Kongsvinger sykehus igjen - denne gang med spørsmål om han hadde hatt et hjerneslag. Han hadde, ifølge sykehusets orientering til dr. Kamøy etter utskrivningen, hatt en fallende almentilstand og klarte ikke lenger normal aktivitet i hjemmet. Han hadde lammelser i venstre ansiktshalvdel og høyre ben. Han ble utskrevet to dager etter innleggelsen. Det var da tatt CT av hjernen. Resultatet viste at det ikke var tegn til blødning eller ekspansjoner eller gamle eller ferske infarkter. Det ble imidlertid notert en generell degenerasjon med substanssvinn, «hovedsaklig sentralt, men også noe perifert.» Det var også tatt blodprøve av ham, som viste noe lav verdi av vitamin B12.
Etter dette sykehusoppholdet ble Finn Brødbøl i realiteten pleiepasient. Han var avhengig av rullestol og trengte hjelp til de fleste funksjoner. Den tidligere omtalte angsten for å være alene, forsterket seg.
Bjarne Åsberg hadde på dette tidspunkt utført mye arbeid på Brødbøls eiendom. I det alt vesentlige dreiet det seg om oppgradering av bolighuset, men også av kårboligen, der Brødbøls søster Karen, som var enke, bor. For 1995 fakturerte Åsberg i alt 811 timer à kr 170 på Finn Brødbøl. Arbeidet gjaldt vedlikehold av bygninger m.v. I 1996 ble det med den samme timepris fakturert 903,5 timer - også det for vedlikehold av bygninger m.v. For 1997 ble det med en timepris på h.h.v kr 170 og kr 200 for samme type arbeid fakturert i alt 1.408,5 timer.
For 1998 ble det fakturert både for vedlikehold av bygninger, 1.145 timer à kr 150 (for arbeidet i januar måned ble det betalt kr 200 pr time) og for «Privat: Diverse arbeid» 788 timer til den samme timepris (kr 150).
Brødbøl kom på Holt sykehjem i februar 1999. Noen måneder senere fikk han fast plass der. I januar, mars og april 1999 fakturerte Åsberg til sammen 274 timer à kr 175 for arbeid på eiendommen og 150 timer med tilsvarende timepris for «Privat: diverse arbeid». I tillegg beregnet han seg kr 20.000 med tillegg av mva for arbeid i romjulen 1998 og for at han var hos Brødbøl julaften.
I løpet av årene 1995 - 1999 ble det også fakturert for utgifter til materialer med i alt kr 153.989 inkl. mva.
Alle fakturaene ble betalt. For de periodene der Brødbøl hadde hjelpeverge, ble fakturaene betalt av vedkommende.
Brødbøl og Åsberg hadde tidligere inngått en avtale datert 20. juni 1997:
Bjarne Åsberg har måtte sagt i fra seg en del arbeide på grunn av at jeg har villet ha han i diversje jobb hos meg.
Herved inngår vi følgende avtale.
Bjarne Åsberg får utbetalt 3 månders lønn a Kr 50.000 pluss moms etter følgende vilkår: Oppsigelse. Jeg må flytte fra Brødbøl på grund av sykdom. Eller ved dødsfall.
Den 15. oktober 1998, etter at han var kommet ut fra sykehuset siste gang, skrev Finn Brødbøl ut en bankgiro på 100.000 kroner, betegnet «Gave» til Bjarne Åsberg. Denne giroen hevet Åsberg den 2. februar 1999.
Etter at Finn Brødbøl var innlagt på sykehjemmet, fakturerte Åsberg den 13. april 1999 tre måneders lønn i samsvar med avtalen datert 20. juni 1997, til sammen kr 150.000.-, som med tillegg av merverdiavgift ble på i alt kr 184.500.-. Det var oppnevnt ny hjelpeverge, Kjell Østby, i forbindelse med innleggelsen på sykehjemmet. Åsbergs faktura ble av Østby oversendt til overformynderiet i Kongsvinger, som inntok det standpunkt at fakturaen ikke burde betales.
Etter dette ble det en del korrespondanse mellom partene gjennom deres advokater. Fra hjelpevergens side ble det fastholdt at man ikke ønsket å dekke fakturaen. I tillegg ble det i brev av 25. februar 2000 fra advokat Jonny Holen, som representerte hjelpevergen/Brødbøl, til advokat Tor Anders Bråten, som representerte Åsberg, fremsatt krav om at de 100.000 kronene som Åsberg hadde mottatt i gave fra Brødbøl, skulle tilbakebetales fordi Brødbøl på tidspunktet da gaven ble gitt, manglet rettslig handleevne.
Den 11. mai 2000 tok advokat Bråten på vegne av Åsberg ut stevning for Vinger og Odal herredsrett med krav om betaling av kr 184.500 med tillegg av renter og tilkjennelse av saksomkostninger.
Advokat Jonny Holen tok til gjenmæle på vegne av Brødbøl og påsto frifinnelse. Samtidig reiste han motsøksmål med krav om tilbakebetaling av kr 100.000 med tillegg av renter og tilkjennelse av saksomkostninger i begge søksmål.
Vinger og Odal herredsrett avsa dom i saken den 5. desember 2000. Dommen hadde slik domsslutning:
I hovedsøksmålet:
Finn N. Brødbøl dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Bjarne Åsberg kr 184.500,- med tillegg av 12 % rente fra 23.04.99 til betaling skjer.
I motsøksmålet:
Bjarne Åsberg frifinnes.
I hovedsøksmålet og motsøksmålet:
Finn N. Brødbøl dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale Bjarne Åsberg saksomkostninger med kr 48.400,-, med tillegg av den enhver tid fastsatte forsinkelsesrente etter lov om forsinkelsesrente §3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
Finn Brødbøl har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Bjarne Åsberg har tatt til gjenmæle. Anken gjelder så vel hovedsøksmålet som motsøksmålet.
Hovedforhandling ble holdt i Kongsvinger 15. mai 2001. Finn Brødbøl var representert ved sin hjelpeverge, Kjell Østby, som avga forklaring. Bjarne Åsberg møtte personlig og avga forklaring. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt dokumentasjon slik det fremgår av rettsboken.
Finn Arve Nilsen Brødbøl har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Det bestrides ikke at Åsbergs arbeid hos Brødbøl de første årene var adekvat. Bl.a bygget han et bad i 1. etasje etter at Brødbøl var blitt syk. Regnskapskontoret som førte Brødbøls regnskaper, mente imidlertid etter hvert at det begynte å koste mye i forhold til det som ble utført. Ikke bare rant pengene ut, men Brødbøl besluttet også en avvirkning i skogen som var uforsvarlig. Hjelpevergen, Kjell Østby, hadde - før han ble pensjonist - vært skogleder i Glommen skogeierforening. Han hadde håndtert 95 % av omsetningen av avvirkningen fra Brødbøls skog og redegjorde under hovedforhandlingen for at Brødbøl tidligere hadde forvaltet skogen meget godt. Det var vanligvis bare hugget i samsvar med det skogen tålte ut fra balansekvantum. Slik var det også i 1995 til og med 1997. De to påfølgende år ble det hugget vesentlig mer. Året etter, i 2000, sank avvirkningen igjen til noe henimot det det hadde vært tidligere. Det anføres at den betydelige avvirkningen i 1998 og 1999 hadde sammenheng med Brødbøls behov for penger etter at Åsberg begynte å arbeide hos ham. Det vises også til at Brødbøls innestående i bank ble jevnt redusert i disse årene, og det hevdes at dette bekymret Brødbøl.
Brødbøl var meget forsiktig med penger. Han hadde få personlige behov, og presanger var det sjelden han ga. Etter at han brakk lårhalsen, endret han psyke. Som følge av at han ble mer avhengig av andre, betalte han hva det skulle være for å få hjelp og for å få noen til å være hos seg. Han solgte bl.a traktoren sin meget billig til en nabo som hadde hjulpet ham en del, og han betalte en periode en annen nabo for å overnatte hos seg.
Dette tæret på midlene, og det var bakgrunnen for at familien fant det mest tilrådelig å få oppnevnt hjelpeverge. I dr. Kamøys legeerklæring til overformynderiet vises det til at han vurderer Brødbøl til ikke å være i stand til å ivarerta sine anliggender pga helsetilstanden. Det er i den forbindelse vist til at han hadde psykiske forstyrrelser og legemlig funksjonshemming. I tillegg er det anført:
Han har en betydelig angsttilstand som medfører at han ikke alltid vil være i stand til å ivareta eget tarv på en hensiktsmessig måte.
I et senere brev, den 1. juni 1999, til advokat Holen gjorde legen nærmere rede for dette, og det vises til det.
Avtalen om etterlønn ble inngått nettopp i den perioden da Brødbøl fikk så store fysiske og psykiske vanskeligheter etter operasjonene. Gavegiroen på 100.000 kroner ble utstedt i oktober 1998 da han ble ren pleiepasient.
Brødbøl opptrådte også inadekvat i andre sammenhenger enn i sine økonomiske disposisjoner. Han var ikke villig til å få satt inn en hofteprotese - noe som kunne hjulpet ham ut av rullestolen. Han ønsket heller ikke medisinsk behandling for en urinveislidelse som han hadde. Legene, både på Kongsvinger sykehus og hans privatlege, dr. Kamøy, fant ham lite samarbeidsvillig.
Det må konkluderes med at det ikke bare var hans fysiske helse som fikk en knekk ved lårhalsbruddet og det som fulgte av plager etter operasjonene. Hans psykiske helse ble i tillegg ødelagt. Det vises her også til at det ved undersøkelse av Brødbøls hjerne med CT i september 1998 ble konstatert generell degenerasjon med substanssvinn. Blodprøve viste mangel på vitamin B12. Slik mangel kan slå ut mentalt.
Brødbøl kan likevel ikke karakteriseres som sinnssyk i denne perioden, men han hadde en angst som gikk utover det normale for den situasjon han var i. Hans privatlege, som kjente ham godt, ga under hovedforhandlingen uttrykk for at han ikke hadde villet undertegne på at Brødbøl var testamentsfør.
Ikke desto mindre undertegnet Brødbøl et ugjenkallelig testament - en arvepakt - den 2. april 1998.
Arvepakten inneholdt detaljerte bestemmelser om hvem som skulle overta hans faste eiendommer og hvorledes prisen på disse skulle fastsettes. Eiendommene skulle gå til søsteren Karens datter Marianne, og det var Marianne og hennes søster Eileen som skulle arve alt Finn Brødbøl etterlot seg, bortsett fra hans Volvo personbil, som han i et annet testament samme dag hadde bestemt at Bjarne Åsberg skulle arve. Advokat Olav Sundet skulle være testamentsfullbyrder, og han undertegnet som ett av vitnene på testamentet til fordel for Åsberg. Han var også tilstede under Brødbøls undertegning av arvepakten der Brødbøl også tilbakekalte sine tidligere testamenter.
Ved bestemmelsen om at Marianne skulle overta de faste eiendommene, gikk Finn Brødbøl utenom den person som etter ham selv hadde best odelsrett, nevøen Kjell Johnny Schulstad.
I denne forbindelse vises det til at Finn Brødbøl tidligere hadde bedt Kjell Østby om å sette opp et testament for seg hvoretter Kjell Johnny Schulstad skulle overta gården og løse ut sine to kusiner. Østby forklarte under hovedforhandlingen at advokat Sundet kort tid etter dette dukket opp på Brødbøl bl.a sammen med Mariannes ektemann. Det var som et resultat av dette møtet at arvepakten ble skrevet ut. Arvepakten representerte en ensidig bebyrdende kontrakt for Brødbøl. Dette viser tydelig at Finn Brødbøl var blitt meget lett å lede.
Det er i dette lys man må se Brødbøls disposisjoner overfor Åsberg. Det var ingen saklig grunn til at avtalen av 20. juni 1997 om «sluttvederlag» skulle inngås eller at Brødbøl i oktober 1998 skulle gi Åsberg 100.000 kroner. Åsberg fikk meget godt betalt for alt det arbeidet han gjorde på gården og for Brødbøl personlig. Det bestrides ikke at Åsberg har utført det arbeid som det er fakturert for, men flere av Brødbøls nærmeste mente at mye av det som ble gjort, var unødvendig.
Disposisjonene representerer en engstelig og syk manns handlinger, begrunnet i hans behov for å ha noen rundt seg. Disposisjonene fremstår som helt urimelige. Det er i seg selv en indikasjon på at de er ugyldige. Innholdet i disposisjonene er også slik at det er Åsberg som må bevise at de ikke er i strid med avtaleloven §33 eller §36.
Disposisjonenes art og situasjonen da de ble foretatt, var slik at fortolkningen av §33 og §36 i dette tilfellet må gjøres i lys av arvelovens bestemmelser i §62 og §63. Det minnes i denne forbindelse om at dr. Kamøy ikke ville betraktet Finn Brødbøl som testamentsfør. Det vises også til mindretallets uttalelse i sak inntatt i Rt-1915-572, også sitert i Arnholm: «Lærebok i avtalerett» (1978), side 259/260. Enn videre vises det bl.a til Jo Hov: «Avtalerett» (1992) kap 19 om avtalelovens §33 og lignende ugyldighetsgrunner samt til Lødrup: «Arverett» (1995), femte kapittel, §12 og §13 om h.h.v. testasjonsevnen og om mangler ved viljeserklæringen, side 132 flg.
Herredsretten har lagt til grunn en uriktig norm for hva som representerer mentale avvik og utilbørlig påvirkning. Det påstås ikke fra Brødbøls side at det foreligger klart utilbørlig påvirkning, men man er helt på grensen. Det er også klart at det skal mindre til for å underkjenne testamenter eller gaver enn tilfellet er ved vanlige avtaler. Når det gjelder rettspraksis, vises det til avgjørelser inntatt i Rt-1999-440, RG-1992-1268, 1995 side 1118 og 1996 side 598.
Finn Brødbøl har nedlagt slik påstand:
I hovedsøksmålet:
Finn N. Brødbøl frifinnes.
I motsøksmålet:
Bjarne Åsberg dømmes til å tilbakebetale til Finn N. Brødbøl kr 100.000,- med tillegg av lovlig etterskuddrente, regnet fra 2.2.1999 til betaling skjer.
I hovedsøksmålet og motsøksmålet:
Bjarne Åsberg dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid fastsatte forsinkelsesrente etter Lov om forsinkelsesrente §3 første ledd fra forfall til betaling skjer, regnet 2 uker fra dommens forkynnelse.
Bjarne Åsberg har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Selv om motparten ikke har bestridt at han har utført de arbeider det er fakturert for, vil Åsberg likevel understreke at bakgrunnen for at det ble så meget arbeid, slik Brødbøl ga uttrykk for til ham, var at han ønsket å levere fra seg gården i god stand: «Det skal være i orden etter meg.» Det ble bygget bad i første etasje, og badet i annen etasje ble pusset ordentlig opp - huntonittplatene ble tatt av, og veggene ble flislagt. I tillegg ble det gjort vanlige oppussingsarbeider inne - både i hovedhuset og kårboligen. Vinduer ble kittet og malt. Brødbøl ønsket å legge ny panel på huset. Dette arbeidet tok to somre. Låven ble skrapet og malt to strøk. Det hadde ikke vært gjort noe med husene hverken inne eller ute på flere år.
Det ble så meget arbeid at Åsberg fant det problematisk i forhold til andre kunder som han måtte si nei til. Han forklarte for Brødbøl at han kunne ikke ta så mange oppdrag hos ham fordi han på sikt ville stå uten en kundekrets. Dette var bakgrunnen for avtalen av 20. juni 1997. Brødbøl ville sikre seg at Åsberg arbeidet på gården så lenge han, Brødbøl, syntes det var behov for det.
Det er likevel ikke tvilsomt at Brødbøl var redd for å være alene, og at han var glad for at Åsberg hadde så meget arbeid på gården hos ham.
Da Brødbøl ble pleiepasient, fikk han vaskehjelp fra kommunen én gang i uken til huset, men han var ikke fornøyd med den ordningen. Han fikk i stedet en nabo til å hjelpe med husvask, og det var denne naboen som fikk overta traktoren rimelig.
I begynnelsen fikk Brødbøl også mat levert gjennom hjemmehjelpsordningen i kommunen, men etter en tid ville han at Åsberg skulle lage maten til ham, vaske og stelle. Dette påtok Åsberg seg. Han og konen var i tillegg hos Brødbøl flere av julene etter at Brødbøl ble så redusert, og Åsbergs kone gjorde istand julematen til Brødbøl. Åsberg mener Brødbøls familie ikke var interessert i å hjelpe sin slektning. Det gjaldt også Brødbøls søster som bodde i kårboligen. Åsberg følte til slutt at han hadde full jobb hos Brødbøl, men han syntes ikke han kunne la være å hjelpe ham. Brødbøl ringte også mange ganger til Åsberg om kvelden når han var alene, bare for å snakke.
Det ble etter hvert på tale i familien at Brødbøl burde komme på sykehjem og at han i såfall måtte betale noe for seg der. Brødbøl skjønte også etter hvert selv at det ville bli nødvendig med sykehjemsplass for ham. Det var i den forbindelse han ville gi Åsberg 100.000 kroner som et ytterligere påskjønnelse for det han hadde gjort for Brødbøl. Åsberg ga uttrykk for, da han fikk giroen, at han i såfall ikke ville heve den, før det ble aktuelt at Brødbøl ble innlagt på sykehjem.
Det er på denne bakgrunn man må vurdere avtalen av 20. juni 1997 og den fullbyrdede gaven fra 1998. Begge disposisjonene foreligger som skriftlige dokumenter, og ingen av dem hefter det mangler ved. Den som har hjelpeverge, er ikke avskåret fra å forplikte seg. Forøvrig var det ikke oppnevnt hjelpeverge for Brødbøl hverken da avtalen om etterlønn ble inngått eller da gaven ble gitt.
Det bestrides at Brødbøl var utilregnelig da avtalen ble inngått eller gaven gitt. Brødbøl var uten tvil vanskelig å forholde seg til. Han hadde legeskrekk og opptrådte ikke adekvat i forhold til sine forskjellige lidelser. Dette er imidlertid ikke indikasjoner på utilregnelighet. Det vises herunder til at Brødbøl ved sykehusinnleggelsen i september 1998 ble notert som våken, klar og orientert. Det ble ikke funnet tegn til sykelighet ved CT-undersøkelsen av hjernen. Selvom dr. Kamøy i sitt brev av 1. juni 1999 til advokat Holen pekte på substanssvinnet i Brødbøls hjerne og den mulige virkning av mangel på vitamin B12, er det ikke dokumentert at det forelå en mental defekt av noe slag eller betydning i saken her, hos Brødbøl. Det vises i denne forbindelse også til vitneforklaringen fra dr. Arild Christiansen som ut fra epikrisene konkluderte med at Brødbøl nok var en spesiell person, men at det ikke var tegn til demens eller lignende tilstander. Substanssvinn og vitamin B12-mangler finner man gjerne hos eldre. Det er imidlertid ingen lineær sammenheng mellom substanssvinn og demens. Brødbøls vitaminmangel lå bare like under grenseverdien for det som betegnes som mangel når det gjelder vitamin B12.
Det vises også til at det i brevet fra dr. Kamøy ble opplyst at tilsynslegen ved Holt sykehjem vurderte Brødbøl som noe eiendommelig psykisk, og at han ville søke ham inn i en annen spesial sykehjemsavdeling «som skal ta seg av eldre med psykiske problemer dog ikke demensproblematikk.» Dette indikerer at heller ikke tilsynslegen mente at Brødbøl var dement.
Av dr. Kamøys brev fremgår også at legen særlig siktet til Brødbøls vegring for medisinsk behandling og oppfølging når han i sin vergemålserklæring ga uttrykk for at pasienten ikke alltid var i stand til å ivareta eget tarv på en hensiktsmessig måte.
Når det gjelder Brødbøls mentale tilstand, vises det også til at advokat Olav Sundet var tilstede da Brødbøl undertegnet arvepakten av 2. april 1998 og testmentet til fordel for Åsberg vedrørende Volvoen. Advokat Sundet undertegnet som vitnet på testamentet, og det må legges til grunn at han vurderte Brødbøl som åndsfrisk.
Det vises også til forklaringen fra overformynderen i Kongsvinger, Tore Trømborg, som var innom hos Brødbøl i november 1998. Trømborg forklarte at Brødbøl da var fullstendig hjelpeløs rent fysisk, men at han mentalt var rimelig oppegående og visste hvem Trømborg var. Trømborg forklarte også at da Brødbøl kom til Holt sykehjem, virket han helt rasjonell og også da oppegående.
Heller ikke tyder disposisjonene som Brødbøl foretok, i seg selv på at han hadde mental svikt av noen art. Initiativet til disposisjonene kom fra Brødbøl selv. Han hadde to formål med dem: Han ønsket å sikre sin alderdom best mulig, og han ønsket å være hjemme så lenge som mulig. Ut fra disse forståelige formål var disposisjonene fornuftige.
I denne forbindelse er det grunn til å understreke at Brødbøl satt godt i det økonomisk. Han hadde ikke vært istand til å bo hjemme så lenge som han gjorde, hvis det ikke var for den hjelp han fikk av Åsberg. Brødbøl var ugift og barnløs og kunne gjøre med sine midler som han ville. I den situasjonen han var, er det helt forståelig at han brukte penger på seg selv. Det meste av de beløp som er brukt, er gått til å sette eiendommens våningshus, kårbolig og driftsbygninger i skikkelig stand, og selv om det bak dette også kan ha ligget et ønske om å ha selskap på gården, fremtrer Brødbøls opptreden som helt rasjonell. De beløp det er tvist om i saken, er ikke store i forhold til Brødbøls formue.
Det fremgår av det foranstående at Åsberg mener at Brødbøls disposisjoner ikke var et resultat av utilregnelighet eller psykiske forstyrrelser av noen art. Brødbøl var ikke utilregnelig eller åndelig svekket og disposisjonene var fornuftige. I den grad disposisjonene var motivert av at Brødbøl hadde angst for å være alene - og det bestrides det ikke at han hadde - dreier det seg likevel ikke om en sykelig tilstand som påvirket hans rettslige handleevne. Dette gjelder selv om angsten hos Brødbøl kan ha vært større enn det man normalt ser hos eldre mennesker i hans situasjon.
Det benektes også at Brødbøl har vært utsatt for noe slag av utilbørlig påvirkning. Det foreligger ingen bevis i den retning, og igjen vises det til det rasjonelle i Brødbøls handlemåte - noe som i seg selv taler mot at det foreligger press el.l. fra Åsbergs side. Vitneforklaringen til Haldor Ranheim, som undertegnet som vitterlighetsvitne på avtalen fra juni 1997, underbygger også dette.
Avslutningsvis pekes det på at Brødbøls første hjelpeverge ble gjort kjent med avtalen fra juni 1997 uten at han grep inn. Da det ble kjent for hjelpevergen, Østby, at Åsberg hadde fått utbetalt 100.000 kroner, ble det heller ikke aksjonert fra overformynderiets side. Det var først da kravet på etterlønn ble fremmet at gaven ble krevet omstøtt.
Bjarne Åsberg har nedlagt slik påstand:
I hovedsøksmålet:
Herredsrettens dom stadfestes.
I motsøksmålet:
Herredsrettens dom stadfestes.
I hovedsøksmålet og motsøksmålet:
Finn N. Brødbøl dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid fastsatte forsinkelsesrente, jf forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, fra forfall til betaling skjer, regnet 2 uker fra dommens forkynnelse.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten, og skal bemerke:
Når det gjelder Finn Brødbøls mentale tilstand i juni 1997 og frem til han kom på sykehjem i begynnelsen av 1999, legger lagmannsretten etter bevisførselen til grunn at han hadde angst for å være alene. Dette gjaldt helt fra han brakk lårhalsen i april 1997, men økte betydelig etter at han ble pleiepasient.
Vitnet Tone Haukeland Andersen, som var Brødbøls primærkontakt fra hjemmesykepleien mens Brødbøl bodde hjemme, forklarte i retten at Åsberg normalt reiste hjem fra Brødbøl ved 15.30-tiden, og at hun etter planen skulle være hos Brødbøl en halv time senere. I den perioden kunne han ringe opptil ti ganger for å høre hvor det ble av henne. Dette på tross av at det måtte være hans erfaring at hun holdt det hun hadde lovet. Hennes forklaring om alvoret i Brødbøls angst ble støttet av andre vitner. Åsberg og hjelpevergen, Kjell Østby, har også forklart seg sammenfallende om Brødbøls sterke angst for å være alene.
Utover at Brødbøl hadde denne angsten, kan ikke lagmannsretten se at det finnes holdepunkter for å anta at Brødbøl på noen måte var mentalt svekket. Det substanssvinn som ble funnet under CT-undersøkelsen, ligger innenfor det normale for aldersgruppen Brødbøl tilhørte. Mangelen på vitamin B12 var heller ikke så betydelig at det kan tillegges vekt. Verdien som Brødbøl hadde, lå rett under det akseptable. Det er heller ingen vitneutsagn som underbygger at han ikke var normalt orientert om det som foregikk. At familien tok initiativet til at han fikk hjelpeverge, hadde sammenheng med de økonomiske disposisjoner han foretok.
Etter dr. Kamøys forklaring for retten legger lagmannsretten også til grunn at hans erklæring i forbindelse med oppnevnelse av hjelpeverge var gitt nettopp ut fra at Brødbøl ville gjøre «hva som helst» for å være trygg. Etter dr. Kamøys forklaring betydde det at Brødbøl ville være hjemme. Samtidig hadde Brødbøl fortalt ham at han ikke turde være alene. Det var dette som lå i at han på legeerklæringsskjemaet hadde krysset av for alternativet «andre psykiske forstyrrelser» i tillegg til alternativet «legemlig funksjonshemming». Dertil kom at han så Brødbøls legeskrekk som et utslag av hans psyke. Brødbøl ønsket ikke å underkaste seg adekvat behandling hverken når det gjaldt hoften eller urinveislidelsen.
Lagmannsretten kan således heller ikke ut fra dr. Kamøys forklaring trekke den slutning at Brødbøl var mentalt svekket på en slik måte at det hadde betydning for hans rettslige handleevne.
Det har fra den ankende parts side vært pekt på at det ugjenkallelige testamentet som ble undertegnet i april 1998 er en indikasjon på at Brødbøl var svekket mentalt, og at han i hvert fall var lett å lede. Lagmannsretten er enig i at arvepakten fremstår som en ensidig tyngende disposisjon for Brødbøl idet han ikke kan sees å ha fått noen gjenytelser for ugjenkallelig å testamentere sine eiendeler til sine to nieser. På den annen side ble det under hovedforhandlingen fra hjelpevergens side forklart at det oppsto en uoverensstemmelse mellom Johnny Schulstad og Finn Brødbøl på et tidspunkt. Brødbøl hadde tilbudt Johnny kornet som sto på Brødbøl mot at Johnny tresket. Dette kunne ikke Johnny påta seg fordi han skulle til Stockholm.
Det er ikke noe særsyn at eldre mennesker kan reagere sterkt på den type hendelser og la det få konsekvenser for eksempel i arvemessig sammenheng. Det er likevel mulig at arvepakten er en indikasjon på at Brødbøl lot seg lede i dette spørsmål. Utover at det var ugjenkallelig hadde ikke testamentet noen betydning for ham i levende live. Etter forklaringene lagmannsretten har fått under hovedforhandlingen, synes det under enhver omstendighet som om de forskjellige familiemedlemmer har stått relativt fjernt for Brødbøl. Noen særlig kontakt mellom Brødbøl og hans nevø og nieser har det ikke vært, og lagmannsretten finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på arvepakten ved vurderingen av Brødbøls mentale tilstand.
Noen mentale defekter eller psykiske lidelser utover den sterke angsten Brødbøl hadde for å være alene, kan derfor ikke lagmannsretten se at Brødbøl har hatt. Det gjelder enten man ser de enkelte elementer som har vært påberopt, hver for seg eller samlet.
Hvis man ser bort fra virkningene av Brødbøls angst, hadde han derfor rettslig handleevne både i juni 1997 og i oktober 1998.
Det blir da spørsmål om hvilken betydning hans angst skal tillegges ved vurderingen av de to disposisjoner saken gjelder.
Lagmannsretten legger til grunn at angsten i hvert fall delvis har vært motiverende for avtalen av juni 1997. Når det gjelder gaven, blir det spørsmål om angsten har vært så betydelig at Brødbøl har latt seg lede, og at disposisjonen derfor må anses som ugyldig. Eventuelt kan det være spørsmål om han har vært så preget av angst, at han må anses som utilregnelig og ute av stand til å se konsekvensen av egne handlinger på det økonomiske området.
Avtalen som ble inngått i juni 1997 må vurderes både fra Brødbøls og fra Åsbergs ståsted.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at Åsberg begynte å arbeide for Brødbøl allerede i 1995, d.v.s. før Brødbøl ble syk. Det legges derfor til grunn at Brødbøl hadde et genuint ønske om å sette gården i bygningsmessig god stand, og at Åsberg har vurdert det som naturlig, slik eiendommen fremsto. I 1995 og 1996 arbeidet Åsberg h.h.v. 811 og 903,5 timer hos Brødbøl. Det var først i 1997 at timetallet steg betraktelig. Ved utgangen av det året hadde Åsberg arbeidet på Brødbøl i 1.498 timer og i 1998 var det blitt 1.145 timer vedlikeholdsarbeider og 788 timer arbeid for Brødbøl personlig. Det er godt og vel et årsverk.
Lagmannsretten legger til grunn at Åsberg i juni 1997 må ha forstått at Brødbøl var blitt opptatt av å ha noen hos seg. Samtidig hadde han ingen grunn til å tvile på at Brødbøl fortsatt ønsket å få utført de arbeidene som han ba ham om. For Åsberg, som drev enkeltmannsforetaket Åsberg Rør, Sveis og Vedlikehold på Skotterud, må det likevel ha fortonet seg som et problem å knytte seg så sterkt opp til én kunde.
Fra Brødbøls synspunkt sett fikk han ved å engasjere Åsberg i mange oppgaver, kombinert istandsettingen og modernisering av husene på gården med selskap og tilsyn. Han innrettet seg slik han etter omstendighetene fant hensiktsmessig ut fra sitt ønske om å kunne bli boende hjemme.
Brødbøl var ugift og uten livsarvinger. Han satt godt i det økonomisk, og lagmannsretten ser ikke noe påfallende i at han i den aktuelle situasjon ønsket å prioritere sine egne behov selv om det skulle koste. Det vises her også til at det av legejournalen fremgår, at han skulle ha gitt uttrykk for at han på et tidspunkt i juni 1997 ønsket å legge seg inn på privat klinikk og betale alt selv.
Den avtalen som kom istand, sikret Åsberg økonomisk i en viss overgangsperiode når arbeidet for Brødbøl var opphørt, samtidig som det gjorde det mulig for Brødbøl å bli boende hjemme slik han ønsket. Lagmannsretten kan derfor ikke se at avtalen er så oppsiktsvekkende at innholdet i seg selv indikerer at Brødbøl på noen måte var utilregnelig.
Lagmannsretten kan heller ikke se at den avtale som ble inngått om etterlønn for Åsberg, er et resultat av utilbørlig påvirkning fra Åsbergs side eller en utnyttelse av Brødbøls svakhet når det gjelder engstelsen for å være alene. Selv om denne svakheten var utpreget og uvanlig sterk, var den etter lagmannsrettens syn ikke av en slik art at Brødbøl må anses for å ha tapt sin rettslige handleevne.
Etter dette konkluderer lagmannsretten med at avtalen datert 20. juni 1997 er gyldig.
Når det gjelder gaven på 100.000 kroner, bemerker lagmannsretten at den ble gitt etter at Brødbøl for alvor var blitt pleiepasient. Situasjonen var slik at spørsmålet om sykehjemsplass hadde aktualisert seg ytterligere. Åsberg hadde frem til 1. oktober fakturert for arbeid i til sammen 547 timer for Brødbøl personlig.
På de noe over fire årene Åsberg arbeidet på Brødbøl, tok han ut ca 900.000 kroner i lønn, d.v.s. mellom 210.000 og 220.000 kroner pr år. Selv om Åsberg har fakturert for hver time han tilbragte på Brødbøl, gjorde han utvilsomt en betydelig innsats for den gamle mannen.
Sett i forhold til Finn Brødbøls totale økonomi og til det faktum at han ikke etterlot seg livsarvinger og heller ikke hadde et nært forhold til andre slektninger, kan ikke lagmannsretten se at en gave på 100.000 kroner fremtrer som så oppsiktsvekkende i den aktuelle situasjon at den i seg selv indikerer utilbørlig påvirkning eller en mental svekkelse hos Brødbøl.
Etter dette konkluderer lagmannsretten med at også gaven fra Brødbøl til Åsberg er gyldig.
Herredsrettens dom blir således stående i så vel hovedsøksmålet som motsøksmålet. Anken har vært forgjeves i begge søksmål. Saksomkostningsspørsmålet skal da avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke foreligger slike særlige omstendigheter at den ankende part bør frifinnes for erstatningsplikten.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir stående.
Det er fra advokat Bråten fremlagt en omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 38.000.-, hvorav kr 36.000 er salær. Beløpet gjelder hovedsøksmål og motsøksmål samlet. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven.
Etter tvistemålsloven §176 skal erstatning for saksomkostninger omfatte de nødvendige omkostninger med saken. Saken sto i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten. Ankeforhandlingen tok én dag. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at salærkravet er unødvendig høyt.
Erstatningen for saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr 27.000.-, hvorav kr 25.000.- er salær. Dette beløpet anses tilstrekkelig for å få saken betryggende utført.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedsøksmålet:
Herredsrettens dom stadfestes.
I motsøksmålet:
Herredsrettens dom stadfestes.
I hovedsøksmålet og motsøksmålet:
Finn N. Brødbøl dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Bjarne Åsberg med i alt kr 27.000. - syvogtyvetusen 0/100 kroner - med tillegg av den til enhver tid fastsatte forsinkelsesrente, jf forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, fra forfall til betaling skjer, regnet 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.