LE-2000-814

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	2001-09-26
Publisert:	LE-2000-00814
Stikkord:	Gjenopptakelse, Odelsløsning
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00814 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00058. Påkjært til Høyesterett vedrørende saksomkostninger, se HR-2002-00146.
Parter:	Ankende part: Wiviann og Jon Follstad (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug). Ankemotpart: Jon Roger Neslund (Prosessfullmektig: Advokat Rasmus Asbjørnsen).
Forfatter:	Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Fridtjof Mohr. Kst lagdommer Arild Kjerschow
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §14, §74, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, §407, §408, §66, Ektefelleloven (1927) §54, §21, §33, §61, §62, §64, Ekteskapsloven (1991) §31

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsretts dom av 26. januar 1996 i odelsløsningssak

Sakens bakgrunn

I 1941 gjennomførte Ingeborg Tharaldsteen et såkalt oppgivelsesskifte der hun fordelte odelseiendommer på sine syv barn. Den eldste sønnen, Jon, fikk hovedbølet, Neslund, og Kvernhusøisætra. Morten fikk overta Nordli som i forbindelse med fordelingen var skilt ut fra Neslund. Kjerstin, Magna og Ingebjørg fikk hver sin ideelle tredjepart i skogeiendommen Brekkbekkteigen. Marit overtok Skammesbergteigen. Emma overtok Måneggteigen. I forbindelse med skiftet solgte Kjerstin sin andel i Brekkbekkteigen til Jon slik at Jons linje fikk to eiendommer.

På skifte etter Jon overtok sønnen Brynjulf hovedbølet Neslund med Kvernhusøisætra og en ideell tredjepart av Brekkbekkteigen; tilsvarende 329 dekar skog.

Morten som døde i 1992 testamenterte Nordli til Jon og Wiviann Follstad. Jon var sønn av Emma, slik at Emmas linje nå satt med to av eiendommene fra skiftet i 1941.

Ved stevning av 29 august 1994 til Nord-Østerdal herredsrett reiste Brynjulf løsningssak mot Wiviann og Jon. Herredsretten avsa dom den 27 januar 1995 med slik domsslutning:

«1. Brynjulf Neslund har odelsløsningsrett til eiendommen Nordli, gnr. 24 bnr. 22 i Alvdal under forutsetning av at han avstår annen eiendom etter odelslovens §14 tredje ledd.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger»

Wiviann og Jon Follstad påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten anførte Brynjulf Neslund at ved skiftet i 1941 hadde hver av søskenlinjene fått én eiendom, og at han følgelig i kraft av odelsloven §14, som best berettiget i eldste sønns linje, hadde best prioritet til Nordli når den var blitt ledig ved Mortens død.

Follstad imøtegikk dette prinsipalt med at at Nordli ved utskillelsen i 1941 var blitt odelsfri etter odelsfrigjøringsloven av 1907 §1 nr 2 bokstav b. Denne anførsel nådde de ikke frem, slik at det i lagmannsrettens dom er rettskraftig avgjort at Nordli er odelseiendom og at den teller med etter odelsloven §14.

Subsidiært anførte Follstad at Brynjulf Neslund hadde mottatt to eiendommer; hovedbølet Neslund og andelen i Brekkbekkteigen. Til dette anførte Brynjulf Neslund prinsipalt at sameieparten i Brekkbekkteigen ikke kunne regnes med etter odelsloven §14. I sin sin argumentasjon for dette standpunkt anførte han blant annet at dette

«ville også innebære at Brynjulf ville vært avskåret fra å løse Nordli dersom han hadde solgt sameieandelen i skogen videre.»

Subsidiært anførte Brynjulf at han kunne løse Nordli mot å «tilby tredjeparten av Brekkbekkteigen». Som lagmannsretten kommer tilbake til, hadde Brynjulf på dette tidspunkt overdratt både Neslund og Brekkbekkteigen til sin hustru, Bjørnhild. Men det er ingen opplysninger i lagmannsrettens dom om at dette ble opplyst under forhandlingene, eller at Bjørnhild Neslund hadde bundet seg overfor Wiviann og Jon Follstad til å overdra andelen i Brekkbekkteigen.

Lagmannsretten kom til at Brynjulf allerede hadde overtatt to eiendommer som telte med i fordelingen etter odelsloven §14:

«Lagmannsretten finner at Brynjulf allerede har overtatt to odelseiendommer, hovedbølet Neslund med tilliggende seter og fiskelotter og en tredjedel, tilsvarende 329 dekar skog, av Brækbækteigen. Brynjulf må da tilby Wiviann og Jon Follstad en av disse eiendommene i bytte dersom han vil overta Nordli»

Lagmannsrettens dom av 26. januar 1996 har slik domsslutning:

«I hovedanken:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

I motanken:

1. Wiviann og Jon Follstad frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Brynjulf Neslund til Wiviann og Jon Follstad 4000 -firetusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom»

Wiviann og Jon Follstad påanket dommen til Høyesterett, men ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 13 juni 1997 ( HR-1997-00337k ) ble anken nektet fremmet.

Deretter søkte Wiviann og Jon Follstad om odelsfrigjøring av Nordli. Det førte til at herredsretten i medhold av odelsloven §33 annet ledd stanset løsningssaken. Etter at søknaden var endelig avslått av Landbruksdepartementet 9 november 1999, ble stansningen opphevet ved kjennelse av 1 desember 1999.

Brynjulf Neslund døde den 17 desember 1999. På skiftet viste det seg at Neslund ved ektepakter hadde overført alle sine eiendeler til sin hustru, Bjørnhild Neslund. Løsøret ble overført i ektepakt av 10 februar 1992, og de faste eiendommene, Neslund og sameieandel i Brekkbekkteigen, ble overført ved ektepakt av 21 august 1993. Ektepakten ble registrert i Brønnøyregisteret, men ikke tingslyst.

Bjørnhild Neslund overdro de faste eiendommene til sønnen Jon Roger ved skjøte av 13 mars 2000, tinglyst 22 mars 2000. Ved stevning av 23 august 2000 tok en eldre halvsøster, Gunhild Kveberg Kjølsrød, ut odelsstevning med krav om få løse gnr 24 bnr 1, gnr 45 bnr 1, en femtedel av gnr 12 bnr 93 og en tredjedel av gnr 7 bnr 108; altså både Neslund og tredjepart i Brekkbekkteigen. Ved dom av 15 november 2000 nektet herredsretten Gunhild Kjølsrød å løse Neslund og Brekkbekkteigen med grunnlag i odelsloven §21. Dommen er rettskraftig.

Etterat Jon Roger Neslund ved skjøte av 13 mars 2000 var blitt eier av Brekkbekkteigen, erklærte han i prosesskrift av 28 mars 2000 at han i medhold av odelsloven §74 ville tre inn som saksøker i odelssaken mot Follstad i sin fars sted.

Den 27 april 2000 fremsatte Follstads i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 begjæring om gjenopptakelse av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 13 juni 1997. Men i kjennelse av 6 juli 2000 ble begjæringen avvist som fremsatt overfor feil domstol. Kjennelsen kom til advokat Thallaugs kontor den 12 juli 2000 mens Thallaug var fraværende på ferie. I prosesskrift av 14 juli 2000 ble begjæringen gjentatt overfor Eidsivating lagmannsrett.

Ved lagmannsrettens beslutning av 1 november 2000 ble begjæringen om gjenopptakelse henvist til hovedforhandling. Beslutningen har denne slutning:

«1. Begjæringen om gjenopptakelse henvises til hovedforhandling.

2. Saksomkostningsavgjørelsen utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.»

På dette tidspunkt hadde ikke Nord-Østerdal herredsrett avgjort odelssøksmålet fra Gunhild Kveberg Kjølsrud, og ved beslutning av 28 november 2000 ble gjenopptakelsessaken stanset. Ved beslutning av 12 februar 2001 ble saken brakt igang igjen.

Hovedforhandlingen ble holdt i Hamar Tinghus den 18 september 2001. Under hovedforhandlingen ble det ikke avgitt partsforklaringer eller vitneforklaringer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Wiviann og Jon Follstad nedla slike påstander:

«1. Behandlingen av ankesak 95-01464 gjenopptas.

2. Wiviann og Jon Follstad frifinnes

3. Jan Roger Neslund tilpliktes:

- å betale sakens omkostninger for Nord-Østerdal herredsrett med kr 30.903 med tilegg av 12 % årlig rente fra 1 mars 1995 og til betaling skjer.

- å betale sakens omkostninger for Eidsivating lagmannsrett i 1996 med kr 72.035 med tillegg av 12 % årlig rente fra 16 desember 1996 og til betaling skjer.

- å betale sakens omkostninger for Høyesterett i 1997 med kr 10.010 med tilegg av 12 % årlig rente fra 1 juli 1997 og til betaling skjer.

- å refundere Wivann og Jon Follstad idømte saksomkostninger for Høyesterett med kr 9000 med tilegg av 12 % årlig rente fra 1 juli 1997 og til betaling skjer.

- å betale sakens omkostninger for lagmannsretten i denne sak.

Jon Roger Neslund har nedlagt slike påstander:

1. Prinsipalt: Begjæringen avises

2. Subsidiaært Begjæringen om gjenopptakelse forkastes

3. Atter subsidiært: Lagmannsrettens dom endres ikke

4. I alle tilfeller: Jon Roger Neslund tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

Avvisningsspørsmålet

Jon Roger Neslund har påstått gjennopptakelsesbegjæringen avvist, og han har anført at den begjæring som ble sendt Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke var fristavbrytende idet tvistemålsloven §66 tredje ledd ikke kan få anvendelse. Follstad var kjent med eierforholdet den 13 april eller tidligere slik at begjæringen til lagmannsretten er for sent fremsatt etter tremåndersfristen i tvistemålsloven §408.

Wiviann og Jon Follstad har anført at de hadde hørt på bygda at Brynjulf Neslund hadde overført eiendommene til kona. De henvendte seg til advokat Thallaug med forespørsel om dette kunne få noen betydning for odelssaken. De avtalte da et møte den 25 april 2000 som var tredje påskedag. Denne dagen ringte advokat Thallaug til sorenskriverkontoret, og fikk opplyst at det var en utinglyst ektepakt. Samme dag fikk han ektepakten faxet fra Brønnøysundregistrene. Den 27 april 2000 ble begjæringen om gjenopptakelse sendt til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at begjæringen er fremsatt for sent, har Follstad begjært oppreisning. De har i den forbindelse pekt på at Høyesteretts kjæremålsutvalg satt på saken i tre måneder uten å la høre fra seg. Høyesterett kunne uten videre ha sendt begjæringen til den domstol de mente var riktig. Realiteten er at beslutningen om å begjære gjennopptakelse, er fattet i god tid innenfor tremånedersfristen.

Lagmannsretten er kommet til at begjæringen ikke kan avvises. Ifølge tvistemålsloven §408 løper tremånedersfristen fra parten «har fått vite om» den omstendighet begjæringen bygges på. Det skal ifølge rettspraksis tolkes slik at fristen først løper fra det tidspunkt da parten hadde mulighet for å føre bevis for gjenopptakelsesgrunnlaget, se Schei, Tvistemålloven, annen utgave side 1104. Det er på rene at Brynjulf ønsket å skjule overdragelsen av eiedommen til ektefellen; antakelig av frykt for odelssøksmål fra datteren. Overdragelsen ble således ikke tinglyst. Men under skiftet kom det reelle eierforhold opp, og etterhvert kom det ut på bygda. Follstad fanget det opp, og den 27 april 2000 fikk de innhentet den ektepakt som viste at det var riktig det de hadde hørt. Lagmannsretten finner at denne dato må være utgangspunktet. Det kan ikke kreves at begjæringen sendes før parten besidder dokumentasjon i slik form at den kan påberopes som bevis. Det er således lagt til grunn at fristen i farsskapssaker løper fra det tidspunkt parten er gjort kjent med innholdet DNA-analyser. Begjæringen ble sendt til lagmannsretten den 14 juli 2000, og er således innenfor tremånedersfristen.

Lagmannsretten bemerker at tvistemålsloven §66 tredje ledd får anvendelse også på frister av prosessuell art hvor søksmålsadgangnen går tapt hvis fristen oversittes. Og bestemmelsen får også anvendelse når en begjæring om gjenopptakelse blir avvist fordi den er fremsatt overfor feil domstol - se Schei, Tvistemålsloven, annen utgave side 1108. Selv om et nærmere studium av rettsstoffet ville ha ført til den konklusjon at lagmannsretten var riktig instans, er det ikke tale om noen forsettelig feil.

Ut fra dette må begjæringen av 14 juli 2000 til Eidsivating lagmannsrett være innenfor tremånedersfristen.

Gjenopptakelsesspørsmålet

Wiviann og Jon Follstad har anført at under lagmannsrettens behandling av Brynjulfs løsingskrav var situasjonen den at når hans linje fra skiftet i 1941 hadde mottatt to eiendommer, Neslund og Brekkbekkteigen, var det ifølge odelsloven §14 tredje ledd en forutsetning for å kunne kreve Nordli at han tilbød enten Neslund eller Brekkbekkteigen til Jon Neslunds linje. Formålet med tilbudsregelen er å restituere odelsprioriteten. Brynjulf Neslund måtte tilby Brekkbekkteigen for å få den prioritet som var nødvendig. Tilbudsregelen er med andre ord en materiell bestemmelse som reguelerer odelsprioriteten.

Det er på det rene at under hele løsningssaken var det Bjørnhild Neslund som var eier av eiendommene. At hun var Brynjulfs ektefelle, er uten betydning. Når eiendommene er overført ved ektepakt, blir mottakerektefellen ifølge ektefelleloven §54 tredje ledd eier, selv om ektepakten ikke er tinglyst.

Brynjulf kunne ha fått samtykke fra sin ektefelle om å tilby Brekkbekkteigen til Neslund. Men det er på det rene at noe slikt samtykke ikke kom under løsningssaken.

De valgte å hemmeligholde overdragelsen for å holde unna for odelssøksmål fra særkullsdatteren. Det var av samme grunn ektepakten ikke ble tinglyst. Hvis hun hadde anlagt odelsøksmål mot Bjørnhild, var det ifølge odelsloven §62 for sent å hindre løsning ved å skjøte eiendommen tilbake til Brynjulf.

Tilbudet etter odelsloven §14 tredje ledd må foreligge når løsningssaken reises. I alle fall må det fremsettes under løsningssaken, før retten tar stilling til løsningskravet. Skulle det kunne fremsettes etterpå, ville det få som konsekvens at preskripsjonsfristen ble forlenget.

At Brynljuf kunne ha fått løsningsrett til Nordli hvis Bjørnhild under løsningssaken hadde kommet med et bindende tilsagn om å la Brekkbekkteigen være tilbudseiendom etter odelsloven §14 tredje ledd, er irrelevant. Det var en forutsetning for Brynljufs løsningsrett at det var fremsatt lovlig tilbud etter odelsloven §14 tredje ledd.

Det er således åpenbart at lagmannsretten hvis den hadde fått opplyst det riktige eierforhold, måtte ha konstatert at lovlig tilbud etter odelsloven §14 tredje ledd ikke var fremsatt med den konsekvens at Brynjulf ikke hadde løsningsrett til Nordli.

Jon Roger Neslund har anført at lovlig tilbud etter odelsloven §14 tredje ledd ikke krever at tilbyderen er den reelle eier. Det må også være slik at han etterat han har løst kan gå ut i markedet og skaffe seg en av eiendommene, og tilby denne. Det eneste vilkår er at det er en av de eiendommer som har telt med ved fordelingen etter odelsloven §14. Han kunne således ha fått tilbakeskjøtet Brekkbekkteigen fra eketefellen. Hennes standpunkt til å selge Brækkbekkteigen, var eneste hindring for at Brynljuf kunne fremmsette det fornødne tilbud etter odelsloven §14 tredje ledd til Follstads. Det er riktig at det ikke forelå noe bindende tilsagn fra eketefellen, men når Brynljuf fremsatte tilbudet må det legges til grunn at tilsagn ville blitt gitt.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at at Brynjulf Neslunds linje etter skiftet i 1941 hadde mottatt to eiendommer, Neslund og Brekkbekkteigen, mens Jon Follstads linje bare hadde mottatt én eiendom, Måneggteigen. Ifølge odelsloven §14 første ledd hadde derfor Jon Follstad i utgangspunktet bedre odelsprioritet til Nordli enn Brynjluf Neslund. Men Brynjluf kunne likevel få bedre prioritet til Nordli ved å tilby Jon Follstad en av delingseiendommene. Han ville i så fall som tilhørende den best prioriterte linje, fått restituert sin førsteprioritet til Nordli som linjens eiendom nr to.

Dette innebærer, som fastslått i lagmannsrettens dom av 26 november 1996, at Brynljuf Neslund måtte tilby eiendom etter odelsloven §14 tredje ledd for i forhold til Jon Neslund å ha løsningsrett til Nordli. Det spørsmål som oppstår er om Brynjulf Neslund fremsatte lovlig tilbud til Jon Follstad om å overlate en av delingseiendommene; i praksis Brekkbekkteigen.

Bestemmelsen i odelsloven §14 tredje ledd gir odelsløseren krav på å få bytte løsningseiendommen med en annen eiendom. For å ha slik bytterett må han tilby en annen av de eiendommer som teller med i fordelingen etter §14. I dette tilfelle tilfredstilte Brekkbekteigen dette krav. Men Brynljuf eide ikke eiendommen. Han hadde overført den til sin ektefelles særeie. Det innebærer at det ifølge ekteskapsloven §31 første ledd var hun som hadde eierrådigheten over teigen.

Det følger av Rt-1979-1139 at Brynjulf Neslund ikke var avskåret fra å påberope seg odelsloven §14 tredje ledd fordi om han hadde solgt bytteeindommene, og således på egen hånd ikke kunne fremsette et bindende tilbud tilbud til Jon Follstad om overtakelse av Brekkbekkteigen. I saken fra 1979 var bytteeindommen (Tiljone) solgt ut av slekten, men kjøpt tilbake, og tilhørte på løsningstidspunktet løserens mor i uskiftet bo. Før løsningssaken forelå det bindende tilsagn fra henne til saksøkte i løsningssaken om å stille Tiljone til disposisjon som bytteeindom. Dette ble godtatt som lovlig tilbud.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at når løsningsretten er avhengig av tilbud til saksøkte, må det fremsettes et konkret tilbud, og dersom saksøkeren ikke eier den eiendom som tilbys, må det foreligger bindende tilsagn fra den som eier bytteeiendommen. Slikt tilbud må fremsettes overfor saksøkte. Bare i så fall får saksøkte samme rettsstilling som om tilbudet hadde kommet fra en som selv var eier. Hverken lovbestemmelsen eller forarbeidene sier noe om når tilbudet må fremsettes. Odelsløsningssaken reises ved stevning, og ifølge odelsloven §61 skal stevningen gjøre rede for «dei omstende saksøkjaren byggjer løsningskravet på.» Når saksøkeren må tilby bytteeiendom etter odelsloven §14 tredje ledd, er tilbudet en slik omstendighet. Uten tilbudet har ikke saksøkeren den prioritet i forhold til saksøkte som er nødvendig for å ha løsningsrett. I utgangspunktet bør derfor tilbudet fremsettes allerede i stevningen. Gjøres ikke det, og saken fortsetter som løsningstvistsak etter odelsloven §64, må tilbudet i alle fall være fremsatt senest når saken tas opp til doms. Bare i så fall foreligger det nødvendige grunnlag for å kunne gi saksøkte medhold i hans løsningskrav - se Falkanger, Odelsrett og åsetesrett side 347.

Det er på det rene at Bjørnhild Neslund under odelssaken ikke ga noe tilsagn til Jon Follstad om at Brynjulf Neslund kunne benytte Brekkbekkteigen som tilbudseiendom. Det som er anført i gjenopptakelsessaken er at det må legges til grunn at hun ville ha gitt sitt tilsagn. Men et slikt hypotetisk samtykke er ikke tilstrekkelig. I denne sak kommer dessuten det særlige inn at et samtykke fra Bjørnhild Neslund ville ha avslørt overdragelsen, og åpnet for odelssøksmål av både Neslund og Brekkbekkteigen både fra Brynjulfs datter som hadde best odelsrett og fra andre odelsberettigede. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det var frykten for løsningssak som gjorde at tilsagnet ikke kom. Dette innebærer også at slik ektefellene hadde innrettet seg, hadde de i realiteten ikke i sitt herredømme å gi Follstad et bindende tilsagn. Tilsagnet måtte vært gjort betinget av at Brekkbekkteigen ikke ble løst på odel. På dette punkt skiller denne sak seg fra saksforholdet i Rt-1979-1139 der det var den best odelsberettigede som ga tilsagnet.

Lagmannsretten er ut fra dette kommet til at det nødvendig tilbud etter odelsloven §14 tredje ledd som ville gjort Brynjulf løsningsberettiget til Nordli, ikke var fremsatt.

Det er etter dette unødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på når bindende tilbud etter odelsloven §14 tredje ledd må foreligge ut over at det i alle fall må foreligge før løsningssaken tas opp til doms. Bare da foreligger den nødvendige betingelse for å gi løseren medhold. Av samme grunn finner lagmannsretten det åpenbart at dommen av 26 november 1996 ville ha nektet løsning hvis det da hadde kommet frem at Brynjulf ikke var eier av den eiendom som skulle være bytteeiendommen.

Lagmannsretten bemerker at Nordli ble testamentert til ektefellen Wiviann og Jon Follstad i fellesskap. De må da antas å være sameiere. I forhold til Wivianns part behøvde ikke Brynjulf ha tilbudt noen eiendom i bytte. Ekteskap med en odelsberettiget verner ikke mot løsningssak. Men dette ble ikke tatt opp i løsningssaken; antakelig fordi vernet kunne etableres ved overskjøtning mellom ektefellene.

Lagmannsrettens avgjørelse i gjenopptakelsessaken.

Jon Roger Neslund har prinsipalt anført at lagmannsretten i gjenopptakelsessaken må legge til grunn situasjon i dag som er den at Jon Roger nå eier Brekkbekkstykket. Han kan således nå overføre teigen som bytteeiendom for å løse Nordli. Det er tilstrekkelig at løseren eier tilbudseiendommen på skjøtingstidspunktet; altså når det blir aktuelt å skjøte den mot løsningseiendommen. Det tidspunkt er ikke kommet.

Han har videre vist til at ifølge Rt-1967-1127 er det situasjonen på gjenpptakelsestidspunktet som er er avgjørende. Odelsloven §74 påvirker derfor ikke hans rettsstilling.

Subsidiært har Jon Roger Neslund anført at han har trådte inn i sin fars posisjon, og den var tilstrekkelig til å gi ham løsningsrett.

Wiviann og Jon Follstad har anført at lovlig tilbud etter odelsloven §14 tredje ledd ikke forelå da lagmannsretten tok saken opp til doms. Jon Roger Neslund er deretter kommet inn i saken i kraft av odelsloven §74. Det innebærer at han trådte inn i sin fars rettslige stilling som var den at han hadde ikke hadde opfyllt vilkårene for å ha bedre odelsprioritet enn Jon Follstad. Da kan ikke Jon Roger Neslund ved senere selv å erverve bytteeiendommen og nå tilby den i bytte, få den nødvendige prioritet.

Lagmannsetten har ovenfor lagt til grunn at den som ifølge odelsloven §14 tredje ledd er avhengig av å stille bytteeiendom til disposisjon for å få tilstrekkelig prioritet, i alle fall må ha fremsatt et lovlig tilbud senest når retten tar løsningsspørsmålet opp til avgjørelse. Jan Roger Neslund har overtatt sin fars løsningssak. Det følger da av odelsloven §74 at han trådte inn i saken i stedet for faren slik saken da stod. Følgelig er det også for sent for Jan Roger Neslund å fremsette tilbud. Bare dersom han hadde anlagt selvstendig løsningssak som var blitt stanset som følge farens saksanlegg, og brakt saken igang igjen etter farens død, ville han i den sak kunne ha kommet med tilbud. Men det er ikke situasjonen.

Konklusjonen blir derfor at Jan Roger Neslund ikke kan høres med at det i gjennopptakelsessaken er situasjonen i dag som er avgjørende, og at det heller ikke hjelper ham å påberope seg at han har overtatt sin fars rettslige posisjon. I gjeopptakelsessaken blir derfor Wiviann og Jon Follstad å frifinne.

Lagmannsretten må etter dette treffe ny saksomkostningsavgjørelse for begge instanser, og i gjenopptakelsessaken. Derimot finner ikke lagmannsretten å kunne ta opp til avgjørelse saksomkostningsansvaret for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til i gjenopptakelsessaken, skal saksomkostningene for herredsretten avgjøres eyter tvistemålsloven §172, og for lagmannsretten etter tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd. Lagmannsretten finner at Jon Roger Neslund i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd bør dekke Wiviann og Jon Follstads saksomkostninger . Det samme gjelder i gjeopptakelsessaken.

Advokat Thallaug har lagt frem saksomkostningsoppgave med et salær på 35.000 kroner som inkluderer merverdiavgift av 15.000 kroner som referere seg til arbeid etter 1 juli 2001. I tillegg kommer utgifter med 3.100 kroner, og gebyrer med 3.600 for gjenopptakelsessaken og 15.000 for den nye behandling. Samlet blir dette 60.300. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig

Domsslutning:

I. Behandlingen av ankesak 95-01464 ved Eidsivating lagmannsrett gjenopptas.

II. Wiviann og Jon Follstad frifinnes.

III. I saksomkostninger betaler Jon Roger Neslund innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom til Wiviann og Jon Follstad:

1. for Nord-Østerdal herredsrett 30.903 - tredvetusennihundreogtre - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1 mars og til betaling finner sted.

2. for Eidsivating lagmannsrett i sak 95-01464 med 72.035 - syttitusenogfemogtredve - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 16 desember 1996 og til betaling finner sted.

3. for lagmannsretten i denne sak 60.300 - sekstitusentrehundre - kroner.