Rt-1967-1127
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1967-09-30 |
| Publisert: | Rt-1967-1127 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 95B/1967 |
| Parter: | Fru A (høyesterettsadvokat Oddvar S. Kvam) mot A (advokat Erik Blydt-Hansen - til prøve). |
| Forfatter: | Gundersen, Eckhoff, Nygaard, Berger, Mindretall: Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Husleieloven (1939) |
Dommer Gundersen: I ekteskapssak mellom fru A og A var det strid om bruksretten til deres felles leilighet i X. Ved Oslo byretts dom (dens punkt 2) av 29. april 1963 ble fru A alene gitt bruksretten til leiligheten, men etter anke gav Eidsivating lagmannsrett den 17. oktober 1964 dom for at A alene skulle ha bruksretten. For dette resultat stemte to av dommerne. Den dissenterende dommer stemte for å stadfeste byrettens dom.
Saken ble så anket til Høyesterett som ved dom av 27. november 1965 (L.nr. 153 B - Rt-1965-1247) stadfestet lagmannsrettens dom. En av Høyesteretts dommere dissenterte, idet han mente at fru A burde få leiligheten.
I alle instanser ble saksomkostningene opphevet.
Høyesteretts dom er den 19. desember 1966 av fru A begjært gjenopptatt. Kjæremålsutvalget har ved beslutning av 27. april 1967 henvist begjæringen til hovedforhandling i Høyesterett.
Begge parter har fri sakførsel for Høyesterett. Fru A har nedlagt denne påstand:
«1. Høyesteretts dom av 27. november 1965 (l.nr. 153 B) oppheves.
2. Fru A tilkjennes alene bruksretten til leiligheten i X.
3. A tilpliktes å betale til det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»
A påstår gjenopptakelsesbegjæringen forkastet og påstår fru A dømt til å betale til det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.
Om den tidligere sak og dens historie viser jeg til det som er gjengitt i Rt-1965-1247 flg.
Fru A gjør gjeldende at en ny kjennsgjerning er brakt for dagen - en kjennsgjerning som forelå da Høyesterett behandlet saken i november 1965, som hennes mann, men ikke hun selv og heller ikke Høyesterett kjente, og som åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse dersom den da var blitt opplyst, jfr. tvistemålslovens §407 nr. 6. Det hun sikter til er at mannen, A, allerede den 30. august 1965 gjennom en byttetransaksjon fikk seg tildelt en moderne leilighet i og ble andelshaver i Y borettslag. Både Høyesterett og de tidligere instanser gav uttrykk for at spørsmålet om hvem av ektefellene som burde få leiligheten var et tvilsomt vurderingsspørsmål, og det avgjørende moment i mannens favør ble at det ville bli en langt større belastning for mannen å måtte fravike leiligheten enn det ville bli for hustruen å måtte flytte fra den. Det var bare en leilighet det da dreiet seg om, og en av ektefellene måtte ut av den. Trass i mannens
Side:1128
formodede vanskeligheter med å skaffe seg en ny leilighet kom byretten, en av dommerne i lagmannsretten og en i Høyesterett til at han var den som måtte flytte fra X. Når nå forholdet i virkeligheten var at mannen alt hadde klart å sikre seg en leilighet - riktignok en mindre leilighet: stue, kjøkken og bad, til sammen 44,6 m2 - synes det helt klart at Høyesterett, dersom dette var blitt opplyst, ville ha kommet til det resultat at hustruen fikk beholde leiligheten i X.
Fru A bygger sin begjæring om gjenopptakelse på dette moment alene. Hun angriper ikke noe annet ledd i Høyesteretts bevisvurdering.
Også mannen A holder seg helt ut til bevisvurderingen slik den forelå for Høyesterett, bortsett fra det nye som senere er blitt kjent. Han hevder at det skyldes språkvansker at han ikke forstod at det måtte opplyses at han hadde sikret seg en ny leilighet for det tilfelle at han måtte flytte fra X. Men ellers erkjenner han det faktiske forhold. Han opplyser videre at han selv flyttet til Y 31. august 1965, men etter Høyesteretts dom i november s.å. fremleiet han denne leilighet og flyttet så tilbake til X den 1. februar 1966. Han hevder imidlertid at han også etter det som nå foreligger opplyst burde ha blitt tilkjent bruksretten til leiligheten i X og iallfall er det på ingen måte klart, mener han, at Høyesterett ville ha kommet til et annet resultat dersom han var kommet frem med den opplysning som han av vanvare holdt tilbake.
Jeg antar at betingelsene for å gjenoppta saken er til stede. Jeg finner det ikke nødvendig å gi noen inngående begrunnelse for dette resultat. Førstvoterende i Høyesterett som gav uttrykk for at man her stod overfor et tvilsomt vurderingsspørsmål, fant i det vesentlige å kunne slutte seg til den begrunnelse som flertallet i lagmannsretten hadde gitt. Fra dette flertalls domsgrunner gjengir jeg:
«Avgjørende vekt finner retten å burde legge på at mannen etter dens oppfatning vil ha adskillig vanskeligere for å skaffe seg nytt husvær enn hustruen. Han har en slett helse, er arbeidsudyktig og vil som flyktning med sitt gebrokne norsk også ha spesielle vansker med å skaffe seg annet husvær. Selv om det vil virke hardt for hustruen, som synes å være et arbeidsomt menneske som har ydet sitt til å opprettholde hjemmet, er man derfor blitt stående ved at mannen bør tilkjennes bruksretten til leiligheten.»
Jeg er ikke i tvil om at Høyesteretts flertall ville ha sluttet seg til den dissenterende dommers syn på saken, dersom dommerne hadde visst at A allerede hadde overvunnet vanskelighetene med å skaffe seg nytt husvære.
Etterat Høyesterett avsa sin dom er det imidlertid skjedd en utvikling på begge parters side.
Mannen flyttet som nevnt tilbake til X 1. februar 1966. Leiligheten i Y måtte han i henhold til avtale med en venn som hadde lånt ham penger til å skaffe seg den, gi opp da han vant
Side:1129
høyesterettssaken. Senere har han solgt aksjen med den tilhørende bruksrett i X. Han bor nå midlertidig og gratis i Y, men dette kan bare fortsette ut året 1967. Etter dette tidspunkt har han sikret seg en hybel et tredje sted.
Hustruen ble etter høyesterettsdommen begjært utkastet av X. Hun protesterte mot mannens begjæring herom og forsøkte forgjeves å få namsretten til å gi henne medhold i de innsigelser hun reiste. Mens dette pågikk fikk hun ved venners hjelp en leilighet i Z, hvor hun flyttet inn 10. mai 1966. Denne leilighet er på 60,3 m2 og består av 2 værelser, kjøkken og bad. Hun sitter der på alminnelig husleiekontrakt. Hun har altså ingen sikring mot oppsigelse i form av aksje eller obligasjon i gården, men har på den annen side det oppsigelsesvern som husleieloven instituerer.
Men selv om fru A nå har denne leiligheten mener hun at hun bør tilkjennes bruksretten til leiligheten i X. Dette er en bedre leilighet, hevder hun, og den ligger i et strøk der hun er kjent og føler seg hjemme. Hun mener at det må veie særlig tungt til hennes fordel at hun faktisk ble tvunget ut av leiligheten ved at mannen satte i gang tvangsfullbyrdelse på grunnlag av en dom som han forstod eller burde forstå hvilte på et helt sviktende grunnlag. Og selv om mannen nå har solgt både aksjen og bruksretten mener hun at hun både rettslig og i rent faktisk henseende har interesse i å få dom for at hun, i forholdet til A, har bruksretten til leiligheten.
Mot dette er det reist en rekke innsigelser fra den annen side. Slik jeg ser på saken, i den stilling den nå har, finner jeg ikke grunn til å gå inn på disse innsigelser. Jeg kan heller ikke finne det nødvendig å gi noe mer fullstendig referat av denne saks lange og triste historie.
I en sak av den art som det her gjelder må avgjørelsesgrunnlaget for oss være partenes situasjon nå - det må i dag foretas en avveining av deres behov og interesser. Jeg går ikke inn på spørsmålet om hvorvidt og i tilfelle hvor tungt mannen kan lastes for at han ikke forrige gang gav retten fullstendige opplysninger - et spørsmål som for øvrig er lite opplyst -, heller ikke finner jeg å kunne legge avgjørende vekt på at mannen satte i gang tvangsfullbyrdelse av Høyesteretts dom. Hustruen har nå en leilighet, og etter det opplyste må jeg anta at den fyller hennes behov. Hadde hun hatt den leiligheten i november 1965, kan det neppe være tvil om at Høyesterett ville ha tilkjent mannen retten til leiligheten i X. Hun kan etter min oppfatning ikke ha krav på å få komme i en bedre stilling nå.
Jeg kommer altså til at selv om betingelsene etter tvistemålslovens §407 nr. 6 for å gjenoppta saken i og for seg har foreligget, fører min gjennomgåelse av saksforholdet slik det nå står, til at det likevel ikke bør gjøres noen endring i Høyesteretts dom av 27. november 1965.
Etter sakens art og dens utfall finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Side:1130
Jeg stemmer for denne
dom:
Høyesteretts dom i sak nr. 153 B/1965, fru A mot A, endres ikke.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Ryssdal: Jeg er enig med førstvoterende i at vilkårene for gjenopptakelse etter tvistemålslovens §407 nr. 6 foreligger. I motsetning til førstvoterende er jeg videre kommet til at Høyesteretts dom av 27. november 1965 bør endres derhen at fru A i forhold til A tilkjennes bruksretten til ektefellenes tidligere felles leilighet i X.
Etter det som nå er opplyst, har A i de senere år hatt flere leiligheter. I juni 1965 flyttet han inn i en kjellerleilighet i Æ, og han regnet da med at han ved kjøp av denne kunne bytte til seg leiligheten i Y. Dette slo også til. Han meldte seg 23. juni 1965 inn i Ungdommens Selvbyggerlag og ble en tid senere godkjent som andelshaver i Y borettslag, hvoretter han 31. august 1965 flyttet til Y. Etter at han ved Høyesteretts dom av 27. november 1965 var tilkjent bruksretten til leiligheten i X, flyttet han tilbake dit og fremleiet leiligheten i Y til B for tiden fra 1. februar 1966 til 1. februar 1967. Da A i 1967 solgte leiligheten i X til B, ble forholdet igjen ordnet som et bytte, idet A's prosessfullmektig har opplyst at eieren av ... veien 319 gav «samtykke til at et rom i eiendommen kunne brukes som bytteobjekt. Kjøpekontrakt ble skrevet 17/2 1967 etter at byttet var godkjent av... Sambyggelag IV A/S». A synes i det hele ikke å ha bodd i... veien 319. Han bor nå igjen i Y, men han har forklart at leiligheten der er byttet bort, og at den nye innehaver har stilt et rom i Ø-gate 15 til disposisjon for A. Det er opplyst at byttesøknad 28. april 1967 ble sendt til Ungdommens Selvbyggerlag, at byttet er gjennomført og at A bare kan bli boende i Y til 31. desember 1967.
Ved avgjørelsen av tvisten mellom fru A og A kan det etter min mening ikke legges noen som helst vekt på at sistnevnte kan få et økonomisk ansvar fordi han solgte leiligheten i X etter at saken var begjært gjenopptatt. Jeg tillegger det heller ikke betydning at en dom i saken mellom fru A og A ikke uten videre vil være avgjørende i forholdet mellom fru A og B.
Det er intet som tyder på at fru A ville ha flyttet hvis hun ved endelig dom hadde fått bruksretten til ektefellenes tidligere felles leilighet i X. Den situasjon som nå er oppstått, skyldes ene og alene den omstendighet at det ble begjært og gjennomført tvangsfullbyrdelse av Høyesteretts dom av 27. november 1965. Når det nå viser seg at A i 1965 unnlot å gi opplysninger av vesentlig betydning og at fru A - om disse opplysninger var blitt gitt - åpenbart ville ha fått bruksretten til leiligheten, finner jeg ikke at dommen av 27. november 1965 bør bli stående av den grunn at hun i 1966 gjennom bekjentskaper klarte å skaffe seg en annen brukbar leilighet. Så vidt jeg kan se, foreligger intet annet som
Side:1131
taler for at dommen av 27. november 1965 blir opprettholdt. A har selv definitivt gitt avkall på ektefellenes tidligere leilighet, og når fru A selv anser seg best tjent med å flytte tilbake til X, antar jeg at hun i forhold til A bør gis adgang til dette.
Etter dette stemmer jeg for at punkt 2 i Oslo byretts dom av 29. april 1963 stadfestes, og at A tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige både i den sak som ble pådømt 27. november 1965 og i gjenopptakelsessaken.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gundersen.
Dommerne Nygaard og Berger: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.