Hopp til innhold

LA-2002-229

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 06:41 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Agder lagmannsrett - Dom
Dato: 2002-03-07
Publisert: LA-2002-00229
Stikkord: Familierett
Sammendrag:
Saksgang: Sandefjord tingrett nr. 01-00385 A - Agder lagmannsrett LA-2002-00229 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00597.
Parter: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erik Bryn Tvedt). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Merete S. Aune).
Forfatter: Lagdommer Jan Villum, formann. Lagdommer Tormod Rafgård. Lagdommer Tore-Jarl Christensen
Lovhenvisninger: Barneloven (1981) §35a, §34, Tvistemålsloven (1915) §149, Barnevernloven (1992)


Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha omsorgen og foreldreansvaret for et barn som er plassert i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse med hjemmel i barnevernloven.

B, som nå er 34 år gammel, og A, som nå er 29 år gammel, ble kjærester i 1996 og de inngikk ekteskap før datteren C ble født xx.xx.1998. Samlivet opphørte våren 2000, og de ble skilt ved bevilling datert 12. juni 2001. I forbindelse med skilsmissen avtalte partene at B skulle ha den daglige omsorgen for C.

B har en lettere psykisk utviklingshemming. Hun fikk *.*. 1994 en datter, D, som barnevernet overtok omsorgen av fra fødselen. D ble for fem år siden adoptert av familien hun hadde vært fosterbarn hos. B har samvær med datteren D to ganger i året.

Da C ble født i 1998 fikk barneverntjenesten i Sandefjord oppnevnt sakkyndig til å utrede familiesituasjonen og foreldrenes omsorgsevne. Etter flere vedtak om hjelpetiltak og midlertidig forsterhjemsplassering fattet fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold 18. september 2001 vedtak om at Sandefjord kommune, barneverntjenesten, overtar omsorgen for C, slik at hun plasseres i godkjent fosterhjem. Det ble videre vedtatt at mor og far skulle ha rett til samvær med datteren.

B har akseptert barnevernets omsorgsovertakelse som hun anser å være det beste for datteren, og hun har et tillitsfullt samarbeid både med barneverntjenesten og fosterforeldrene.

Mens saken om omsorgsovertakelse ble forberedt av barneverntjenesten, reiste A sak mot B med krav om at den daglige omsorgen og foreldreansvaret for C skulle bli overført til ham.

Sandefjord byrett avsa 10. desember 2001 dom med slik domsslutning:

«1. B skal ha daglig omsorg for C, født *.*. 1998.

2. A skal ha samværsrett med C.

3. A og B skal ha felles foreldreansvar for C.

4. Begge parter bærer sine egne saksomkostninger.»

Partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse fremgår av byrettens dom.

A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt 5. mars 2002 i Tinghuset i Tønsberg. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Ett av vitnene, psykolog Eivind Andersen som var oppnevnt som sakkyndig for byretten, var til stede under hele ankeforhandlingen før han avga forklaring for lagmannsretten. Protokollasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Som biologisk far er han den nærmeste til å overta den daglige omsorgen for datteren når moren er fratatt omsorgen av barnevernet. Det er ikke grunnlag for å anta at han ikke har omsorgsevne, og den formelle omsorgen må overføres til ham slik at han kommer i posisjon for å kunne gå til sak mot barnevernet i Sandefjord kommune om tilbakeføring av omsorgen for C.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A skal ha den daglige omsorg for C, f. *.*..98.

2. A skal alene ha foreldreansvaret for C, f. *.*..98.

3. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige.»

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Ekteskapet med A var turbulent, og A viste liten interesse og omsorg for C. Hun har akseptert at det er til det beste for C å vokse opp i fosterhjem, og hun er trygg på at datteren har det bra der hun nå er. Fosterhjemsplasseringen bør være langvarig, og hensynet til Cs beste er at det er et tillitsfullt samarbeid mellom fosterforeldrene, barnevernet og de biologiske foreldrene.

B er overbevist om at A ikke er skikket til å overta daglig omsorg for C, og at han heller ikke vil kunne samarbeide med barnevernet og fosterforeldrene til det beste for C. Hun aksepterer at de biologiske foreldrene har felles foreldreansvar slik byretten kom frem til.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Sandefjord byretts dom av 10.12.01 stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem og skal bemerke:

Barnevernpedagog Laila Østli har som vitne for lagmannsretten forklart at barnevernet i Sandefjord etter vurdering av familiesituasjonen og foreldrenes omsorgsevne var innstilt på å fremme sak om omsorgsovertakelse uansett om samlivet fortsatte eller om en av foreldrene skulle sitte igjen med omsorgen alene. Det innebar at barnevernet også var innstilt på å ta omsorgen fra faren, A, dersom C var blitt boende hos ham etter samlivsbruddet.

Psykolog Eivind Andersen, som var oppnevnt som sakkyndig for byretten, har for lagmannsretten fastholdt og utdypet sine vurderinger og konklusjon i sakkyndig rapport datert 11. november 2001. Psykolog Andersen har vurdert begge de biologiske foreldrenes omsorgskompetanse, og han konkluderer med at en tilbakeføring av C til enten mor eller far ikke vil kunne gi datteren den grad av omsorg som hun trenger. Han konkluderer videre med at den praktiske daglige omsorg og struktur som B har gitt sitt barn, er mer betydelig for datteren enn den omsorg og stimulering som A har gitt og vil kunne gi henne i fremtiden. Psykolog Andersen har tilrådet at B beholder den formelle omsorgen mens datteren er i fosterhjem.

En tvist mellom foreldrene om den daglige omsorgen - hvem barnet «skal bu fast» hos - avgjøres etter reglene i barneloven §35a første ledd jf. §34 tredje ledd, og avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet.

Lagmannsretten legger i dette tilfellet til grunn at fosterhjemsplasseringen vil være langsiktig, og spørsmålet om hvem C nå skal «bu fast» hos skal ikke avgjøres i denne tvisten mellom foreldrene. Spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen til begge eller en av foreldrene må avgjøres etter barnevernloven etter eventuell sak mot barneverntjenesten i Sandefjord kommune.

Spørsmålet i denne saken vil derfor gjelde hvem som bør ha omsorgen for C under den forutsetning at hun blir boende i fosterhjemmet, og hvem av foreldrene skal dermed ha adgang til å reise sak om tilbakeføring eller opphevelse av omsorgsovertakelsen, jf. Rt-2000-1096 og Rt-2000-1351.

Lagmannsretten er enig med byretten i at B bør ha den daglige omsorgen for C etter barneloven, og lagmannsretten tiltrer byrettens begrunnelse for dette, jf. tvistemålsloven §149 første ledd. Det følger av dette at A ikke kan få medhold i sin påstand om at han alene skal ha foreldreansvaret.

B har akseptert byrettens avgjørelse om at hun og A skal ha felles foreldreansvar, og hun har ingen bemerkninger til at faren har rett til samvær med C mens hun er i fosterhjem. Omfanget av samværet og samværsordninger forøvrig avgjøres av barnevernstjenesten.

Anken har ikke ført frem, og ankemotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Begge parter har hatt fri sakførsel for byretten og lagmannsretten, og saksomkostningene skal i det vesentlige tilkjennes det offentlige. Lagmannsretten legger vekt på at det ikke foreligger en formell utredning av As omsorgsevne, og at han på denne bakgrunn hadde interesse av en rettslig vurdering av både byrett og lagmannsrett. Lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter som bør frita den tapende part for å bli idømt saksomkostninger i lagmannsretten. Byrettens omkostningsavgjørelse endres ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.