HR-2000-43-B - Rt-2000-1351

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-08-30
Publisert:	HR-2000-00043-B - Rt-2000-1351 (320-2000)
Stikkord:	Familierett, Barnerett, Omsorgsovertakelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om hvem av foreldrene som skulle ha den daglige omsorgen for to barn som var fosterhjemsplassert etter vedtak om omsorgsovertakelse med hjemmel i Barnevernloven (1981). A og B traff hverandre i 1985, fikk to barn sammen, og flyttet fra hverandre i 1995/96. De hadde ikke vært gift, og moren hadde foreldreansvaret og daglig omsorg alene. I 1997 besluttet barneverntjenesten å fremme sak om omsorgsovertakelse på grunn av morens alkoholproblemer, men saken ble trukket med bakgrunn i en avtale med moren om fullstendig avholdenhet mv. I 1998 reiste faren sak mot moren med krav om bl.a. felles foreldreansvar. Etter at barneverntjenesten på ny tok skritt til omsorgsovertakelse, utvidet han saken til også å gjelde daglig omsorg. Herredsretten kom til at foreldreansvaret skulle være felles, mens moren fortsatt skulle ha den daglige omsorgen. Farens anke til lagmannsretten førte ikke frem. Før lagmannsrettens dom ble avsagt, hadde fylkesnemnda truffet vedtak om omsorgsovertakelse for barna, plassering av dem i fosterhjem, og samværsordning for begge foreldrene. For Høyesterett var saken endret ved at faren like før ankeforhandlingen var varetektsfengslet, siktet for alvorlige narkotikaforbrytelser. Høyesterett kom til at anken ikke kunne føre frem og tok utgangspunkt i at avgjørelsen etter Barneloven (1981) § 35 a første ledd, jf. § 34 tredje ledd, først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet. Om rettsspørsmålene når det gjaldt barn som barneverntjenesten hadde overtatt omsorgen for, ble det vist til Høyesteretts dom 30. juni 2000, og lagt til grunn at domstolen i tvisten mellom foreldrene kan måtte ta med i vurderingen den sannsynlige fremtidige utvikling når det gjelder omsorgsovertakelsen. Hvis omsorgsovertakelsen må ventes å bestå, kan det nemlig få betydning hvilken evne og vilje hver av foreldrene har til å samarbeide med barneverntjenesten og dem barna var anbrakt hos. Konkret ble det ut fra foreldrenes forhold forutsatt at omsorgsovertakelsen ville vare en tid, og at barna fortsatt ville være i fosterhjem. Det ble da lagt avgjørende vekt på at morens forhold til barneverntjenesten og fosterhjemmet var det som måtte ventes best å vareta behovet for ro omkring barnas forhold.
Saksgang:	Nordhordland herredsrett nr. 1998-00162 A - Gulating lagmannsrett LG-1998-1936 A - Høyesterett HR-2000-00043B, nr. 317/1999
Parter:	[A-mann] (advokat Bjarne Ingebrigtsen - til prøve) mot [B-kvinne] (advokat Morten Kjensli)
Forfatter:	Coward, Skoghøy, Rieber-Mohn, Gussgard, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, Barnevernloven (1992), Straffeloven (1902) §162, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Coward: Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for to barn som er fosterhjemsplassert etter vedtak om omsorgsovertakelse med hjemmel i barnevernloven.

B, som i dag er 42 år gammel, og A, som er 45 år gammel, traff hverandre i 1985. De fikk to barn sammen - datteren C i 1988 og sønnen D i 1990. B hadde fra oppveksten hatt store alkoholproblemer, med karakter av periodedrikking. A, som vokste opp i Finland, hadde hatt et omfattende misbruk av forskjellige rusmidler og også omfattende kriminell virksomhet. Samlivet var konfliktfylt, og partene flyttet fra hverandre i 1996. De var ikke gift, og moren hadde opprinnelig foreldreansvaret og den daglige omsorgen alene. Barneverntjenesten, som hadde fått flere meldinger om en problematisk omsorgssituasjon for barna på grunn av morens alkoholmisbruk, besluttet i juni 1997 å fremme sak om omsorgsovertakelse. Saken ble imidlertid trukket tilbake med bakgrunn i en avtale med moren der hun forpliktet seg til fullstendig avholdenhet og underla seg strenge kontrolltiltak.

Ved stevning 23. april 1998 til Nordhordland herredsrett reiste A sak mot B med krav om felles foreldreansvar og om samværsrett. Det ble enighet om en samværsordning. I juli 1998, mens barna var på ferie hos faren, begynte B å drikke igjen. Etter at barneverntjenesten i august 1998 hadde tatt skritt til å fremme ny sak om omsorgsovertakelse, utvidet A saken mot B til også å gjelde den daglige omsorgen for barna. Herredsretten kom i sin dom 24. september 1998 til at foreldreansvaret for barna skulle være felles, mens moren fortsatt skulle ha den daglige omsorgen. Domsslutningen lyder slik:

«1. Saken fremmes.

2. B skal ha den daglige omsorg for C og D.

3. B og A skal ha felles foreldreansvar for C og D.

4. Partene bærer sine egne omkostninger.»

A anket til Gulating lagmannsrett over avgjørelsen om den daglige omsorgen. B motanket over avgjørelsen om foreldreansvaret, men frafalt senere motanken.

Etter at herredsrettens dom var avsagt og påanket, traff fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland, Sogn og Fjordane 29. oktober 1998 vedtak om omsorgsovertakelse for begge barna, om plassering av dem i fosterhjem og om samværsrett for hver av foreldrene. Nemnda vurderte samtidig om faren kunne være midlertidig fosterhjem, men gikk ikke inn for dette. Moren, som hadde den daglige omsorgen da fylkesnemnda traff sitt vedtak, brakte vedtaket inn for Nordhordland herredsrett, men trakk senere saken.

I saken mellom foreldrene opprettholdt lagmannsretten herredsrettens avgjørelse om at moren skulle ha den daglige omsorgen. Domsslutningen lyder slik:

«I hovedanken:

1. Herredsrettens dom, punkt 2, stadfestes.

2. A skal ha vanlig samvær etter barneloven med barna C og D.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motanken:

1. Saken heves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjaldt opprinnelig både saksbehandlingen, lovanvendelsen og bevisbedømmelsen, men anken over saksbehandlingen, som gjaldt manglende oppnevning av sakkyndig for lagmannsretten, er frafalt etter at det ble besluttet å oppnevne sakkyndige for Høyesterett.

Saken er for Høyesterett kommet i en annen stilling enn for de tidligere retter ved at A den 19. august i år, det vil si like før ankeforhandlingen i Høyesterett, ble varetektsfengslet, siktet for alvorlige narkotikaforbrytelser. Dokumenter fra fengslingssaken er lagt frem som nye dokumenter i saken. De to sakkyndige for Høyesterett - Pål Abrahamsen, som er lege og spesialist i psykiatri, og Bjørn Reidar Karlsen, som er spesialist i klinisk psykologi - har avgitt hver sin skriftlige erklæring, og begge har dessuten forklart seg muntlig for retten i lys av fengslingssaken. Til bruk for Høyesterett er det ellers foretatt bevisopptak av partene og av fire vitner.

Den ankende part - A - har i hovedsak anført:

Rettslig er det uklart om vurderingen av barnets beste i en sak som denne skal foretas ut fra en forutsetning om at omsorgsovertakelsen blir opphevet, eller om også sannsynligheten for at omsorgsovertakelsen vil bestå, skal tas med i vurderingen. Det første er lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1993-707. Høyesteretts dom 30. juni i år kan synes å legge til grunn det siste, men det er uklart om en uttalelse i dommen er ment som en generell retningslinje, eller om den bare tar sikte på den konkrete saken.

For A er det viktig å komme i den rettslige posisjon at han kan reise sak om tilbakeføring av omsorgen, selv om det ikke kan skje umiddelbart.

Når det gjelder omsorgsevnen til hver av foreldrene, er det på det rene at morens omsorgsevne er meget dårlig på grunn av hennes forhold til rus. Faren har derimot fremstått som å ha generell omsorgsevne. Han har i en tid vært samboer med en kvinne som han nå er gift med, og har forholdt seg til ektefellens to barn og til sine egne barn, og barneverntjenesten har ikke hatt noen betenkeligheter overfor dette hjemmet. Narkotikasaken som han nå er innblandet i, endrer ikke hans generelle omsorgsevne. Det er i alle fall ikke avklart i saken om han selv bruker rusmidler, eller om han er selger. Det siste vil - uansett alvoret i lovbruddet - ikke si mye om hans omsorgsevne.

Når det gjelder hvordan foreldrene vil forholde seg fremover, kan man ikke uten videre legge til grunn - slik moren nå anfører - at hun ikke vil skape uro for barna ved å kreve omsorgen tilbakeført til seg. Hun har tidligere sagt at hun vil rehabilitere seg, hun satte seg mot omsorgsovertakelsen i fylkesnemnda, og hun brakte opprinnelig saken inn for retten.

Faren vil klart kreve omsorgen tilbakeført hvis han blir løslatt og vinner frem i saken mot moren. Det må være til barnas beste at han får denne muligheten til å få omsorgsovertakelsen prøvet. I den utstrekning retten nå skal vurdere det sannsynlige utfallet av en sak om tilbakeføring av omsorgen, er det viktig å ta i betraktning at barnevernloven bygger på det biologiske prinsipp - utgangspunktet for vurderingen er altså at det er best for barn å vokse opp hos sine foreldre.

A har nedlagt slik påstand:

«1. C og D skal bo fast hos A.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten - B - har i hovedsak anført:

Det rettslige utgangspunktet for saken er klarlagt ved Høyesteretts dom 30. juni i år. Vurderingen av hvem av foreldrene som bør ha den daglige omsorgen, må i vår sak - etter en sannsynlighetsvurdering - skje ut fra en forutsetning om at barna blir i fosterhjem i alle fall en tid fremover.

Moren har et betydelig alkoholproblem, og hun aksepterer at hun ikke har tilstrekkelig omsorgsevne nå, og ikke vil få det i nær fremtid. Hun har godtatt minst ett års rusfrihet som vilkår for å få omsorgen tilbake, og det har ikke vært noen vesentlig endring i hennes situasjon i det siste. Hun innser at fosterhjemsplassering er nødvendig for å vareta det særlige omsorgsbehovet de to barna har.

Faren kan ikke lenger anses å ha generell omsorgsevne. Under sakens gang har B hele tiden anført at han har et rusproblem og befatter seg med narkotika, uten at noen har villet legge vekt på det til nå. Men i fengslingssaken har domstolene lagt til grunn at det er «skjellig grunn» til mistanke om at han har omfattende befatning med narkotika - det vil si at det er mer enn 50 prosent sannsynlighet for dette. Det straffbare forholdet må ha skjedd over lang tid, og dermed mens saken mellom foreldrene har pågått. Et praktisk aspekt er at en straffedom i en alvorlig narkotikasak langt på vei vil umuliggjøre omsorgsutøvelse fra farens side. Men kanskje viktigere er at han har ført alle - også de sakkyndige - bak lyset.

Omsorgsovertakelsen må etter dette ventes å bestå, og da må den daglige omsorgen - i forholdet mellom foreldrene - forbli hos moren. Barna har falt til ro, og fosterhjemmet har kompetanse til å mestre Ds spesielle omsorgsbehov. Moren samarbeider godt med barneverntjenesten og fosterhjemmet. Faren, som har et meget anstrengt forhold til barneverntjenesten, ville starte tilbakeføringssak straks, og det kunne bli en langvarig kamp som kunne skade barna.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom pkt. 1, stadfestes.

2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for alle domstoler.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

En tvist mellom foreldrene om den daglige omsorgen - hvem barnet «skal bu fast» hos - avgjøres etter reglene i barneloven §35a første ledd jf. §34 tredje ledd, og avgjørelsen skal rette seg først og fremst etter hva som er best for barnet.

Når det, som i vår sak, gjelder barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for, kan ikke domstolen i avgjørelsen av tvisten mellom foreldrene avgjøre om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes; dette spørsmålet skal avgjøres etter reglene i barnevernloven. Domstolens avgjørelse i tvisten mellom foreldrene, etter barnelovens regler, vil imidlertid avgjøre hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen hvis omsorgsovertakelsen faller bort, og som dermed har adgang til å reise sak om opphevelse av omsorgsovertakelsen.

Avgjørelsen etter barneloven kan kompliseres ved at spørsmålet om hvem av foreldrene som - i forholdet dem imellom - bør tilkjennes den daglige omsorgen, kan tenkes å stille seg forskjellig ettersom omsorgsovertakelsen må ventes å vare en tid fremover, eller ikke. Hvis omsorgsovertakelsen må ventes å bestå, kan det nemlig få betydning hvilken evne og vilje hver av foreldrene har til å samarbeide med barneverntjenesten og med dem som barna er anbrakt hos. Dette innebærer at domstolen kan måtte ta med i sin vurdering den sannsynlige fremtidige utvikling når det gjelder omsorgsovertakelsen. Jeg viser om disse spørsmålene til Høyesteretts dom 30. juni i år, lnr. 37/2000, nr. 268/1999. (Rt-2000-1096)

Når det så gjelder barnas omsorgsbehov, foreldrenes omsorgs- og samarbeidsevne mv. i vår sak, har de sakkyndige avgitt omfattende skriftlige erklæringer. De har imidlertid begge - og i særlig grad Bjørn Reidar Karlsen - understreket at grunnlaget for vurderingene er endret ved farens narkotikasak som jeg har nevnt innledningsvis. Dette kommer jeg tilbake til, etter at jeg har referert enkelte deler av de sakkyndiges skriftlige erklæringer.

Jeg nevner først at når det gjelder barna, er det enighet om at D har alvorlige problemer - Karlsen beskriver «... alvorlige atferdsvansker, oppmerksomhetssvikt og sosiale samspillsproblemer», «... på et nivå som indikerer at han er behandlingstrengende». Om C heter det i Karlsens erklæring at hun «... ytre sett, viser god tilpasning, men at hun nok følelsesmessig strir med en del problemer».

Morens forhold har Karlsen sammenfattet slik i sin erklæring:

«B har et langvarig og alvorlig rusproblem. Av den grunn ble hun fratatt omsorgen for barna. Tiden som har gått etter omsorgsovertakelsen har ikke resultert i at hun har fått kontroll over rusmisbruket. Hun har flere ganger vært innlagt i institusjoner innen rusmiddelsektoren, men ikke klart å nyttiggjøre seg behandlingen. Man må kunne legge til grunn at B fremdeles strir med de samme problemene som var grunnlaget for at barna ble plassert i fosterhjem for 1 1/2 år siden. Prognosen for rusfrihet med så mange års psykososial mistilpasning, oppvekstforhold og alkoholmisbruk er ikke særlig god. Samtidig har B også gode egenskaper. Hun er oppriktig glad i barna, gir dem mye kjærtegn og oppmerksomhet. Når hun er rusfri vil den sakkyndige tro at omsorgsevnen er rimelig bra. Hennes problemer er, slik den sakkyndige vurderer det, manglende utholdenhet, lav terskel for kjedsomhet og en personlighetsmessig tendens til utagering og impulsivitet. Hennes rusmisbruk har hatt et repeterende mønster i hele hennes voksne liv og således vurderes hennes endringspotensiale som relativt lite.»

Abrahamsen uttaler i sin sakkyndigerklæring:

«Mor er for tiden ikke innstilt på og derved ikke skikket til å ha barna boende hos seg, og har akseptert en forutsetning om at hun bør være alkoholfri minst ett år før hun eventuelt kan ha omsorgen for barna. På lang sikt kan hun nok være i stand til å gi barna omsorg. Men en skal også huske at mors daglige omsorgsbase førte til at D sakket akterut i skolearbeid (lærte ikke å skrive og lese som han skulle) og han har nok særskilte behov som mor synes vanskelig å kunne tilfredsstille.»

Farens forhold sammenfattet Karlsen slik i sin skriftlige erklæring:

«As skikkethet, både på kort og lang sikt, vurderes å være noe bedre. Det gjelder både personlige forutsetninger og materielle rammer. Spørsmålet er om hans omsorgsevne er god nok til å ivareta omsorgen for to barn med spesielle behov. A har vært en mer perifer person i barnas liv enn B. Barna har en primær tilknytning til mor. Det gjelder spesielt C. B beskriver A som oppfarende og tildels voldelig i situasjoner der han blir provosert og at han da kan reagere med fysisk utagering. Hun påstår at A under samlivet ofte lot sin frustrasjon, spesielt under måltider, gå ut over D og legger også til at dette er noe A har erkjent i tidligere rettssaker. I samtaler med den sakkyndige har imidlertid A benektet dette. Resultatene fra personlighetstestingen gir en viss støtte til at A kan være en person med lav frustrasjonstoleranse, men bør tolkes med varsomhet siden utslagene ikke er markerte.

A erkjenner at han hadde et rusproblem til begynnelsen på -80 tallet. Siden da har han holdt seg unna narkotiske stoffer og hatt et måteholdent forhold til alkohol. Samtidig opplyser B at A på -90 tallet, da de bodde sammen på X, måtte fjernes fra boligen av politiet fordi han var overstadig beruset. Endelig foreligger det i saken en beslagsrapport fra politiet på Gardermoen som A bestrider. Dersom det medfører riktighet at det er gjort et narkotisk beslag, enten i hjemmet eller på Gardermoen, vil den sakkyndige mene at A har ekskludert seg selv som primær omsorgsperson for C og D både på kort og lang sikt.»

Abrahamsen uttalte i sin rapport:

«Far har ikke hatt den daglige omsorgen alene annet enn sommeren 1998. Han synes imidlertid nå skikket til å kunne ta på seg dette ansvaret, spesielt fordi han nå er i en situasjon hvor han er i kontakt med andre barn og har en samboer som virker meget kompetent. Dersom han er involvert i salg av narkotiske stoffer, vil dette svekke hans omsorgsbase, men han benekter dette og jeg har ikke annet enn rykter og mors mistenksomhet som støtter dette. Jeg ville derfor tro at hans skikkethet på både kort og lang sikt er tilstrekkelig til å kunne ta seg av barna.»

Som jeg har vært inne på, er imidlertid As forhold kommet i et nytt lys etter at han 19. august i år ble varetektsfengslet i fire uker med brev- og besøksforbud, siktet for alvorlige narkotikaforbrytelser - overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf. femte ledd. Grunnlaget er ifølge siktelsen at han fra 1998 skal ha innført, oppbevart og/eller solgt betydelige mengder narkotika. Varetektsfengslingen er opprettholdt av lagmannsretten etter kjæremål dit. Saken har sin bakgrunn i at A i april i år ble stanset i tollkontroll på Gardermoen, og det ble da funnet ca 17 gram amfetamin på ham i en metallboks i trusen. Ved ransaking i hjemmet samme dag ble det funnet et mindre kvantum amfetamin - ca 0,5 gram gjemt i en metallboks. Når det gjelder grunnlaget for mistanken om de alvorlige forholdene i siktelsen, viser lagmannsretten til at betydelige kontantinnskudd og uttak på As bankkonto ikke samsvarer med hans inntekter, og til hans nære forbindelse med en person som nylig ble dømt til fengsel i to år og seks måneder for befatning med amfetamin.

Det fremgår av det jeg har sitert, at Karlsen allerede i sin skriftlige erklæring ga uttrykk for at hvis det var riktig at det var gjort beslag av narkotika hos A, hadde han «... ekskludert seg selv som primær omsorgsperson for C og D». I retten begrunnet Karlsen dette dels med praktiske problemer. Dessuten fremhevet han den manglende troverdighet, forutsigbarhet og evne til å skille mellom rett og urett som narkotikasaken innebar for A, når han konsekvent har benektet å ha noen befatning med narkotika, og i sine samtaler med den sakkyndige fremhevet betydningen av å være ærlig, en god rollemodell for barna, mv.

Den andre sakkyndige, Abrahamsen, la i sin forklaring for retten noe mindre vekt på disse aspektene, og pekte på at selv om en kriminell bakgrunn ikke gir noen god rollemodell, må man se i øynene at det her er en god og klar forbindelse mellom far og barn. Men også Abrahamsen fremhevet at straffesaken i alle fall vil innebære et praktisk problem når det gjelder å utøve omsorg. Han anså det også slik at moren - til tross for sin omgang med alkohol - nok best kunne vurdere hva som er til barnas beste, og antydet at trekk ved hennes atferd kan forstås som et uttrykk for at hun er klar over at barna har det best når de er hos fosterforeldrene.

Jeg legger etter dette til grunn for min vurdering at det er tale om omsorgen for to barn der den ene, D, har alvorlige problemer og behov for særlig omsorg, og at også den andre, C, har et omsorgsbehov som går noe utover det vanlige. Fosterhjemmet synes å fungere godt i forhold til barnas behov.

Jeg anser det på det rene at moren har hatt den mest omfattende og langvarige kontakten med barna. Hun hadde hovedansvaret for dem mens partene levde sammen, og de bodde hos henne etter samlivsbruddet. Det er imidlertid ubestridt at hun har hatt, og fortsatt har, store alkoholproblemer, og at omsorgsovertakelsen er skjedd på grunn av omsorgssvikt fra hennes side. Jeg ser det ikke som realistisk at hun vil kunne få barna tilbakeført til seg i noenlunde nær fremtid. Samtidig ser det ut til at hun samarbeider bra med barneverntjenesten og fosterforeldrene.

Faren tok i mindre grad del i omsorgen for barna mens foreldrene bodde sammen, og etter samlivsbruddet hadde han liten kontakt med barna. Fra 1997 har han vært sammen med en kvinne som har to barn fra tidligere. De har nå giftet seg og fått et felles barn, og de sakkyndige er enige om at ektefellen fungerer godt og har god omsorgsevne. Det er ubestridt at faren har en fortid som rusmiddelmisbruker, og at han har flere straffedommer fra tidligere - han har selv oppgitt at han har sonet 6-7 år i fengsel. Under samlivet med B ble politiet tilkalt flere ganger fordi han var fysisk utagerende. Han har et anstrengt forhold til barneverntjenesten. Han mener selv at det skyldes at barneverntjenesten er forutinntatt mot ham.

Faren har under saken konsekvent oppgitt at han har holdt seg borte fra narkotiske stoffer siden begynnelsen av 1980-tallet. Etter det som er kommet frem i fengslingssaken, kan man ikke bygge på dette. Begge de sakkyndige gir uttrykk for - riktignok med noe forskjellig styrke - at opplysningene fra fengslingssaken stiller omsorgsspørsmålet i et nytt lys. Jeg er enig i det. Ett aspekt er den usikkerhet som straffesaken skaper når det gjelder farens praktiske muligheter til å utøve omsorg. Et annet aspekt er det inntrykket av manglende troverdighet hos ham som saken etterlater. Jeg mener derfor - som de sakkyndige - at det realistiske nå må være å vurdere omsorgssaken mellom foreldrene ut fra en forutsetning om at omsorgsovertakelsen vil vedvare en tid, og at barna fortsatt vil være i fosterhjem. I denne situasjonen legger jeg avgjørende vekt på at morens forhold til barneverntjenesten og fosterhjemmet er det som må ventes best å vareta behovet for ro omkring barnas forhold. Jeg mener derfor at barna i relasjon til barnelovens regler fortsatt bør «bu fast» hos moren.

Anken fører etter dette ikke frem. B har hatt fri sakførsel for alle instanser, A bare for Høyesterett. I lagmannsrettens dom ble det ikke tilkjent saksomkostninger, verken for herredsretten eller lagmannsretten. Ut fra den karakter saken har, og ut fra at den må ha fremstått som tvilsom for de tidligere instanser, ser jeg ikke grunn til å endre denne avgjørelsen, og jeg mener at det heller ikke bør tilkjennes omkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Når det gjelder omkostningene for Høyesterett, viser jeg også til at As anke opprinnelig omfattet lagmannsrettens manglende oppnevning av sakkyndig, et ankegrunnlag som han trakk etter at det ble oppnevnt sakkyndige for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom i hovedanken, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom i hovedanken, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.