HR-2000-37 - Rt-2000-1096

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-06-30
Publisert:	HR-2000-00037 - Rt-2000-1096 (236-2000)
Stikkord:	Familierett, Barnerett, Omsorgsrett, Omsorgsovertagelse, Barnets beste
Sammendrag:	Saken gjaldt hvem av foreldrene som skulle ha omsorgen for et barn, jf. Barneloven (1981) § 35a første ledd jf. § 34 tredje ledd. Barnet var plassert i fosterhjem og omsorgen var overtatt etter Barnevernloven (1992). Høyesteretts flertall (4) fant at man på grunnlag av de sakkyndiges uttalelse måtte legge til grunn at det ville være til barnets beste å fortsatt være i fosterhjemmet. Saken skilte seg således fra Rt-1993-707, hvor tilbakeføring til en av foreldrene ble ansett som nærliggende. Ut fra foreliggende omstendigheter mente de samme flertallet at mor var den som best ville sikre at piken fikk tryggest mulig oppvekst uten engstelse for å måtte flytte fra det som samlet sett hadde utgjort hennes tilværelse. Det samme flertall tilla, etter omstendighetene i saken, ikke mors holdning til samvær med far avgjørende vekt. Mindretallet (1) kom til samme resultat, men med en annen begrunnelse. Han fremhevet at det som etter omsorgsovertakelsen reelt sett var igjen av omsorgsansvaret hos moren, i det vesentlige var partsstillingen i barnevernsaken, først og fremst retten til å kunne kreve tilbakeføring av omsorgen etter Barnevernloven (1992) § 4-21. Saken skilte seg fra avgjørelsen i Rt-1993-707 ved at begge parter hadde gitt uttrykk for at det ikke var aktuelt på kort sikt å kreve at fosterhjemsplasseringen skulle opphøre. Mindretallet kunne ikke se at det ville være til datterens beste å flytte partsstillingen i barnevernsaken fra moren til faren. Det var ikke fremkommet noe som ikke tilsa at hun varetok dette ansvaret på en tilfredsstillende måte. Dissens: 4-1
Saksgang:	Drammen byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1998-2178 A/01 - Høyesterett HR-2000-00037, nr. 268/1999
Parter:	[A-kvinne] (advokat Per Flatabø - til prøve) mot [B-mann] (advokat Else Bugge Fougner)
Forfatter:	Bruzelius, Matningsdal, Lund, Holmøy, Dissens: Aarbakke
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, §4-12, Barnevernloven (1992) §4-21, §4-12, §4-8, §7-1, Sosialtjenesteloven (1991) §9-6

Dommer Bruzelius: Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha omsorgen for et barn, jf. barneloven §35a første ledd jf. §34 tredje ledd. Barnet er plassert i fosterhjem og omsorgen er overtatt etter barnevernloven.

A og B har sammen datteren C, født 1992. Foreldrene bodde sammen i kortere perioder i 1991 og i en kort periode i 1992 etter Cs fødsel. Barnet bodde hos mor. Foreldrene inngikk avtale om felles foreldreansvar 1. november 1992. Det ble endelig brudd mellom foreldrene i januar 1993. Etter bruddet hadde B sporadisk kontakt med datteren. A har i tillegg til datteren omsorg for en sønn fra et tidligere forhold, D, født i 1987. B har fra sommeren 1996 hatt daglig omsorg for en sønn fra et tidligere forhold, E, født i 1986. Barneverntjenesten i X vedtok 28. august 1997 å plassere C og D i fosterhjem hos F og G med mors samtykke.

Ved stevning 11. september 1997 til Drammen byrett reiste B sak mot A med krav om samvær med C på vilkår fastsatt av retten. A anførte i tilsvaret at hun ikke motsatte seg at B hadde samvær med datteren, men krevde at samværet måtte begrenses slik at det fant sted under tilsyn.

Ved prosesskrift 5. desember 1997 fremmet B krav om å overta daglig omsorg for C under henvisning til at barnevernet hadde overtatt omsorgen for henne etter samtykke fra A. I samme prosesskrift fremmet B også begjæring om midlertidig forføyning for å få samvær med datteren i perioden frem til hovedforhandlingen. Dette spørsmålet ble avklart dels ved rettsforlik 14. januar 1998, og dels ved Drammen byretts kjennelse 11. februar 1998.

For byrettens behandling av saken ble psykolog Niels Bæklund oppnevnt som sakkyndig. Hans konklusjon var at Cs omsorgssituasjon burde opprettholdes, dvs. plasseringen i fosterhjemmet, og at fars samvær med C burde utvides etter hvert som hun ble kjent med og fikk tilknytning til ham.

Drammen byrett avsa 1. april 1998 dom med slik domsslutning:

«1. A frifinnes.

2. B gis følgende samvær med datteren C født 1992:

a) Hver andre lørdag eller søndag fra kl 1100 til 1700 hvor far henter og bringer datteren fra fosterforeldrene.

Forutsatt at fosterforeldrene finner at samværene fungerer tilfredsstillende, og C selv ønsker det, kan samvær fra juli 1998 utvides til også å gjelde overnattingsbesøk hos far fra lørdag kl 1100 til søndag kl 1700 en gang i måneden etter nærmere avtale med fosterforeldrene. Dersom dette fungerer, kan helgesamværene hos far utvides til å gjelde fra fredag ettermiddag.

b) En ettermiddag hver måned i fosterhjemmet etter nærmere avtale mellom far og fosterforeldre.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Samtidig avsa byretten kjennelse om at samværsordningen skissert i domsslutningen punkt 2 skulle gjelde fra tidspunktet for forkynnelsen.

Selv om byretten la til grunn at mor ikke var skikket til å ha omsorgen for datteren og at far var skikket, kom den til at mor skulle ha daglig omsorg etter barneloven, da det ble ansett å være til Cs beste å bli værende i fosterhjemmet.

«... Retten er enig med den sakkyndige i at C ikke bør flyttes fra et stabilt og kjent miljø til sin far som hun ikke kjenner. A har gitt uttrykk for at hun ikke vil trekke tilbake den frivillige omsorgsovertakelse hun har iverksatt. Retten legger dette til grunn og forutsetter at hun ikke gjør forsøk på å flytte C tilbake på eget initiativ. ...»

Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold traff 8. mai 1998 vedtak om at C skulle tas under omsorg av barneverntjenesten i X, jf. barnevernloven §4-12 jf. §4-8 annet ledd. Det ble samtidig vedtatt at C skulle forbli plassert i fosterhjem hos F og G. Plasseringen gikk derved over fra å være en frivillig ordning til et tvangstiltak. C og halvbroren D var allerede høsten 1996 blitt plassert hos ektefellene F og G etter ønske fra moren. A hadde tidligere sammen med barna bodd i en sokkelleilighet hos familien F og G, og familien hadde fungert som avlastningshjem for C hver tredje helg fra 1994. C og D hadde dessuten bodd hos fosterforeldrene i om lag fem måneder vinteren 1996-97. I april 1997 flyttet de hjem til moren, men i tidsrommet mai-august 1997 oppholdt de seg vekselvis hos moren, fosterforeldrene og besteforeldrene. I august 1997 var barna igjen, som nevnt, blitt frivillig plassert i fosterhjemmet, og A samtykket samtidig i frivillig omsorgsovertakelse, jf. barneloven §4-12, og til forenklet behandling etter reglene i barnevernloven §7-1 bokstav e, jf. lov om sosiale tjenester §9-6. - I forbindelse med saken om omsorgsovertakelse og plassering av C i fosterhjem vurderte fylkesnemnda også et krav fra B om å bli godkjent som fosterfar for datteren, og om at hun ble flyttet til ham. Nemnda kom imidlertid til at en slik flytting ville være å gripe inn i den pågående rettssaken.

Fylkesnemnda fastsatte i vedtaket av 8. mai 1998 også samværsordninger for begge foreldrene.

B påanket byrettens avgjørelse av omsorgsspørsmålet, domsslutningens punkt 1, til Borgarting lagmannsrett.

For lagmannsretten ble spesialist i klinisk psykologi, Katrin Koch oppnevnt som sakkyndig. Hun konkluderte i sin rapport til lagmannsretten med at Cs «spesielt store behov for trygghet i tilværelsen og hennes muligheter for kontakt med begge foreldre vil - slik situasjonen er i dag - etter mitt syn best ivaretas dersom hun blir boende i fosterhjemmet. I en avveining av hennes behov mener jeg at det i denne saken fra et psykologfaglig ståsted er viktigere å ta hensyn til dette enn til det biologiske prinsipp».

Lagmannsretten avsa 14. mai 1999 dom med slik domsslutning:

«1. B skal ha den daglige omsorg for C, født 1992.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for verken byrett eller lagmannsrett.»

Dommen ble avsagt under dissens idet en dommer mente at moren burde beholde den daglige omsorg etter barneloven.

Den samlete lagmannsrett tok som utgangspunkt at saken måtte avgjøres ut fra hva som er «best for barnet». Den la videre til grunn at retten - også når barnevernet har overtatt omsorgen - måtte velge mellom foreldrene. Lagmannsretten fant det bevist at begge foreldre ville søke om tilbakeføring av C til seg, men at de hadde noe ulike tidsperspektiv for tilbakeføringen. Det ble uttalt at spørsmålet om daglig omsorg måtte avgjøres ut fra den forutsetning at C ble tilbakeført, jf. Rt-1993-707.

Et flertall la til grunn at faren burde ha daglig omsorg selv om det var forhold i saken som gjorde en flytting av C fra fosterhjemmet til far noe bekymringsfull. Flertallet fant likevel ikke dette avgjørende for valget av omsorgsperson. Det la til grunn at C på noe sikt ville ha det best hos far, forutsatt at han i en overgangsfase ble gitt reell mulighet til å bygge opp nær og god kontakt med datteren. Flertallet forutsatte at barnevernet, dersom formodningen ikke skulle slå til, ville nekte tilbakeføring, jf. barnevernloven §4-21. Mindretallet kom til motsatt resultat, da han mente at det var svært usikkert om flytting til faren i overskuelig fremtid ville være til barnets beste. Han tilla Cs sterke tilknytning til moren og halvbroren D vekt, og pekte på at overføring av omsorgen til faren i seg selv ville innebære et uheldig usikkerhets- og uromoment for C.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Partene og ni vitner har forklart seg ved bevisopptak. Partene og flere av vitnene har i tillegg avgitt skriftlige forklaringer. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt et stort antall nye dokumenter, herunder barneverntjenestens interne journalnotater, korrespondanse mellom barneverntjenesten og sakens parter og deres advokater samt besøksrapporter skrevet av far og av fosterforeldrene.

For Høyesterett er det oppnevnt to sakkyndige, spesialistene i klinisk psykologi Knut Rønbeck og Katrin Koch. Sistnevnte var også oppnevnt for lagmannsretten. De sakkyndige har avgitt felles skriftlig erklæring. Begge de sakkyndige har dessuten møtt under ankeforhandlingen og svart på spørsmål fra retten og partenes prosessfullmektiger.

Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

Det rettslige spørsmål saken reiser, er hvem av sakens parter - mor eller far - som skal ha den daglige omsorg for C. En avgjørelse her får ingen umiddelbar virkning så lenge vedtaket om omsorgsovertakelse står ved lag, men den av foreldrene som «barnet skal bu saman med» fast, jf. barneloven §34 tredje ledd, kan kreve opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven §4-21. Dersom retten finner at fortsatt plassering i fosterhjem vil være til barnets beste, kan retten i avgjørelsen av omsorgsspørsmålet tillegge det forhold vekt at en av foreldrene vil utøve sin omsorg ved å medvirke til å opprettholde fortsatt plassering, jf. Rt-1978-976 på sidene 981 og 982.

Lagmannsretten har bygd på feil bevisvurdering når den kom til at både mor og far - om enn på noe ulik sikt - ville kreve tilbakeføring av datteren. Rettsanvendelsen til lagmannsretten blir tilsvarende uriktig når lagmannsretten på grunnlag av denne bevisvurderingen forutsetter at omsorgsovertakelsen vil bli opphevet og derfor foretar en tradisjonell vurdering av om C - på noe sikt - vil ha det best hos far eller mor.

C har sin sterkeste tilknytning til mor. Selv om mor i dag ikke har generell omsorgskompetanse, har hun på grunn av Cs sterke tilhørighet til henne en spesiell omsorgskompetanse for datteren. Mor vil ikke søke tilbakeføring av C så lenge mor selv ikke er i stand til å utøve daglig omsorg for datteren og plasseringen i fosterhjemmet er til hennes beste. Mor utviste stort ansvar for sine barns oppvekstvilkår da hun sørget for frivillig plassering av dem i fosterhjemmet i 1996, da hennes egen omsorgsevne sviktet. Det er ikke noe i bevismaterialet som tilsier at hun ikke vil utvise samme ansvarlighet i spørsmålet om en eventuell tilbakeføring.

Cs tilknytning til far er begrenset. Han viste lite interesse for henne i hennes første leveår. Det samvær C nå har med far er belastende for henne, og hun har reagert negativt på denne belastningen. Det foreliggende samlete bevismaterialet tilsier at ankemotparten - om han får omsorg for C - vil søke henne tilbakeført til seg. Det aksepteres at han nå kan ha et noe lenger tidsperspektiv enn tidligere, men hans syn på spørsmålet er noe svevende, og det må legges til grunn at han vil søke tilbakeføring. Til tross for at ankemotparten nå i mer enn to år har hatt samvær med datteren, er det ikke oppstått noen nærmere tilknytning mellom C og far. C har opplevd fars krav om å overta omsorgen for henne som en trussel, og dette har påvirket henne negativt. Kontakten mellom ankemotparten og barneverntjenesten og fosterhjemmet har dessuten til dels vært konfliktfylt. Konfliktnivået mellom sakens parter er høyt. Den ankende part motsetter seg fremdeles at ankemotparten har samvær med datteren uten tilsyn. Bakgrunnen for dette er at hun mistenker ham for incest med C da hun var under ett år.

Den ankende part har særlig pekt på følgende momenter som taler for at hun bør gis omsorgen for C: Faren for miljøskifte vil være liten da mor er innstilt på å opprettholde plasseringen i fosterhjemmet inntil videre. De sakkyndige for Høyesterett har uttalt bekymring for at en flytting av C fra fosterhjemmet kan medføre betydelige skadevirkninger for henne. C kan opprettholde sin nære kontakt med mor, med halvbroren D og med fosterforeldrene, som alle er vesentlige trygghetsfaktorer for henne. Mor og fostermor vil kunne gi C det kvinnelige forbilde hun trenger i årene fremover. Mor er den av foreldrene som har størst innsikt i og forståelse for Cs særskilte behov, og er den som hun har sin sentrale følelsesmessige forankring hos. Best samlet foreldrekontakt oppnås ved fortsatt plassering i fosterhjemmet. Ved overføring av omsorgen til far og en tilbakeføring til ham er det på grunn av konfliktnivået mellom foreldrene fare for at C vil tape kontakten med mor og mors miljø.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Ankemotparten, B, har i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisvurdering er riktig. Saken er avgjort av lagmannsretten på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, mens bevisførselen for Høyesterett er middelbar. Det var på grunnlag av den umiddelbare bevisførselen at lagmannsretten fant at begge parter vil søke tilbakeføring av C - om enn med noe forskjellige tidsperspektiv. Det bevismateriale som foreligger for Høyesterett bekrefter riktigheten av dette, men ankemotparten har nå et noe lenger tidsperspektiv for en slik tilbakeføring enn tidligere. Samtidig er den ankende parts tidsperspektiv blitt kortere.

Spørsmålet om opphevelse av den tvungne omsorgsovertakelsen er ikke tema for Høyesterett i denne sak. Høyesterett må - som lagmannsretten - bygge på at barnet vil bli tilbakeført og foreta et tradisjonelt valg mellom mor og far ut fra kriteriet «barnets beste», jf. barneloven §34 tredje ledd 4. punktum. Den samlete lagmannsrett konkluderte med at far har generell omsorgskompetanse, mens mor er uskikket. Denne konklusjon er fremdeles riktig. Samværene mellom far og datter utvikler seg nå positivt.

Mors helse er utsatt. Selv om det for tiden ser ut til å gå bedre med henne, må denne utviklingen langt på vei tilskrives hennes nåværende samboers positive og stabiliserende innflytelse. Det råder imidlertid usikkerhet med hensyn til hennes videre utvikling. Mor har et sterkt negativt syn på far, og dette har ført til at hennes forhold til barneverntjenesten og fosterforeldrene er blitt vanskelig. Det foreligger ikke noe grunnlag for mors beskyldninger mot far, men disse er blitt opprettholdt av henne i alle instanser. Mors negative holdning til fars kontakt med C innebærer også at hun ikke vil medvirke til at far vil få opprettholdt sine samvær med datteren, om hun blir tilbakeført til moren. Ankemotparten har en positiv innstilling til å legge forholdene best mulig til rette for at C skal kunne opprettholde kontakten med mor og mors miljø samt halvbroren D. Det er derfor ikke tvilsomt at far vil være den som best vil sørge for samlet foreldrekontakt for C fremover. Evnen til å sørge for gjennomføring av best mulig samlet foreldresamvær er et sentralt argument for at far bør ha omsorgen for C. I denne sammenheng må også tillegges vekt at barneverntjenesten har varslet at den vil fremme forslag til fylkesnemnda om å redusere omfanget av fars samvær.

Mors involvering av C i beskyldningene mot far viser en alvorlig brist i hennes omsorgsevne for datteren. Cs motstand mot far må tilbakeføres til mors påvirkning. Det må derfor stilles spørsmål ved de sakkyndiges uttalelse om mors særlige omsorgsevne for C. Et vesentlig element her må være evnen til å formidle trygge holdninger til omgivelsene, og til ikke å involvere barn i de voksnes konflikter.

Fars generelle omsorgskompetanse ble av lagmannsretten vurdert som god. Det foreligger ikke noe i saken som tilsier noe annet. De sakkyndiges innvendinger mot far på dette punkt er uforståelige. Hans gjennomføring av den svært krevende samværsordningen med C tilsier også at han er egnet som omsorgsperson.

Mors samarbeid med barneverntjenesten og fosterforeldrene er anstrengt på grunn av fars samvær med C. Far har på sin side forholdt seg korrekt til barneverntjenesten. Det forhold at han tidligere urettmessig ble nektet partsrettigheter, skapte imidlertid et motsetningsforhold. Forholdet til fosterforeldrene er nå godt. Far har i løpet av saken fått en bedret forståelse for barneverntjenestens og fosterforeldrenes roller.

C har det godt i fosterhjemmet, og det er for tiden ikke aktuelt for ankemotparten å kreve opphevelse av omsorgsovertakelsen. Terskelen for en tilbakeføring etter barnevernloven §4-21 til ham vil dessuten være høyere enn for en tilbakeføring til mor.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Det offentlige og B tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken fører frem.

En avgjørelse om daglig omsorg «skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet», jf. barneloven §35a første ledd jf. §34 tredje ledd 4. punktum. Retten må ta standpunkt til dette spørsmålet selv om barnet - som her - er plassert i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven. I utgangspunktet innebærer rettens avgjørelse da hvem av foreldrene som har adgang til å kreve tilbakeføring av barnet etter barnevernloven §4-21. Det er imidlertid de kompetente organer etter barnevernloven som til enhver tid må avgjøre om det bør foretas endring i barnets omsorgssituasjon. Domstolen har ikke kompetanse til i en sak etter barneloven å avgjøre om en vedtatt omsorgsovertakelse bør oppheves eller fortsette.

C har nå i mer enn tre år i det alt vesentlige bodd hos fosterforeldrene, og det er ikke bestridt at hun har en harmonisk og trygg tilværelse i fosterhjemmet. De sakkyndige for Høyesterett har - i likhet med de sakkyndige for de tidligere instanser - gitt uttrykk for «at det er til barnets beste at hun blir boende i fosterhjemmet slik at det på denne måten skapes nødvendig ro og stabilitet rundt hennes utvikling og livssituasjon». De har også fremhevet at barnet ikke kan flyttes fra fosterhjemmet uten betydelige skadevirkninger. Selv om Høyesterett i denne sak ikke skal ta standpunkt til spørsmålet om opprettholdelse av omsorgsovertakelsen, mener jeg at det på grunnlag av de sakkyndiges uttalelse om hvor det er til barnets beste å være, må forutsettes at C også fremover vil være under tvungen omsorg.

Ved avgjørelsen av hvem som skal ha omsorg for barnet etter barneloven, vil dette forhold måtte trekkes inn i vurderingen. Foreldrenes holdning til og samarbeid med fosterhjemmet og barnevernet vil også måtte tillegges vekt. Saken skiller seg således fra Høyesteretts avgjørelse i Rt-1993-707 som lagmannsretten har vist til, og hvor tilbakeføring til faren ble vurdert som nærliggende.

I det følgende finner jeg først grunn til å si noe om foreldrenes generelle omsorgsevne. Lagmannsretten har lagt til grunn at mor ikke har tilstrekkelig generell omsorgsevne. Denne vurdering er jeg etter prosedyren for Høyesterett enig i, men tilføyer at hennes situasjon ser ut til å være i bedring. Lagmannsretten har på den annen side lagt til grunn at fars generelle omsorgskompetanse er tilfredsstillende. Til støtte for dette er det vist til at han gir sønnen E god omsorg, og lagmannsretten har uttalt at han i utgangspunktet må antas å ha forutsetninger for også å ta seg av C. Jeg er etter prosedyren for Høyesterett enig i lagmannsrettens vurdering også på dette punkt.

Spørsmålet i saken gjelder imidlertid ikke partenes generelle omsorgskompetanse, men hvem som bør ha omsorgen for C under den forutsetning at hun forblir i fosterhjemmet. De sakkyndige har i sin rapport ikke direkte uttalt seg om dette, men de har fremhevet sterke momenter for at omsorgen ikke bør overføres til faren. Ifølge de sakkyndige er mor Cs primære tilknytningsperson, og det er her hun har sin sentrale følelsesmessige forankring. Etter de sakkyndiges oppfatning er mor også den som har størst forståelse for Cs særskilte behov. Jeg legger de sakkyndiges vurderinger her til grunn, men bemerker at de ikke synes å ha lagt vekt på at mor ikke later til å ha særlig forståelse for barnets behov for samvær med far.

Ankemotparten har pekt på at selv om C i løpet av våren har fått en sterkere tilknytning til ham, er han innstilt på å opprettholde plasseringen i fosterhjemmet frem til det er etablert en tilfredsstillende tilhørighet mellom C og ham. Etter hans syn vil båndene mellom ham og C bli sterkere om han får mulighet til samvær med henne av et mer normalt omfang, herunder feriesamvær. Jeg finner ikke grunn til å betvile at far nå har et noe mer langsiktig perspektiv på spørsmålet om tilbakeføring av barnet til ham enn tidligere, og heller ikke at samværene med far, og ikke minst hente- og bringesituasjonen, synes å ha blitt bedre i det siste. Slik jeg ser det, er det likevel tvilsomt om en avgjørelse til fordel for far i spørsmålet om omsorg, vil gi C den nødvendige trygghet med hensyn til varigheten av plasseringen i fosterhjemmet. Under henvisning til de sakkyndiges uttalelse i Høyesterett finner jeg ikke å kunne se bort fra at C har opplevd fars krav om omsorg for henne som truende, og at hennes reaksjoner på samvær med far i atskillig grad kan tilskrives hennes engstelse for å måtte forlate det som har gitt henne trygghet. Selv om samværene med far nå er lettere, er det fare for at en overføring av omsorgen til ham på ny vil kunne aktualisere hennes engstelse, og det kan ikke utelukkes at dette også vil kunne gjøre samværene vanskeligere.

Jeg er kommet til at mor er den som i dagens situasjon best vil sikre at C får den tryggest mulige oppvekst uten engstelse for å måtte flytte fra det som frem til nå samlet sett har utgjort hennes tilværelse. Det forhold at mor fremdeles har omsorgen for C, vil også kunne bidra til å gi C den nødvendige trygghet til å kunne utvikle relasjonen til far. Slik jeg ser det, har mor et greit forhold til barneverntjenesten og fosterhjemmet. Fars rett til ukontrollert samvær med C har imidlertid foranlediget vanskeligheter i forholdet mellom mor på den ene side og barneverntjenesten og fosterforeldrene på den annen. Jeg er enig med den samlete lagmannsrett i at det ikke er grunn til å trekke mors beskyldninger mot far inn i vurderingen av om far skal ha omsorgen. På den annen side finner jeg mors holdning vedrørende far og samvær med ham, bekymringsfull, og under andre omstendigheter ville den kunne ha hatt betydning ved valget av omsorgsperson.

Anken har ført frem, men jeg finner ikke at saksomkostninger bør tilkjennes for noen instans da saken har reist vanskelige spørsmål. I den forbindelse nevner jeg at begge parter har vært innvilget fri sakførsel for alle tre instanser.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A skal ha omsorgen for C, født 1992.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse. Jeg tar utgangspunkt i avgjørelsene i Rt-1978-976 og Rt-1986-1139, slik jeg forstår disse. At begge avgjørelsene direkte gjelder rettslige problemstillinger som på grunn av ny lovgivning er uaktuelle i dag, og at den ene gjelder frivillig fosterhjemsplassering, reduserer ikke deres betydning for mitt syn på vår sak nevneverdig.

I vår sak er det moren som i forhold til faren har retten til å ha datteren boende fast hos seg og til å ha omsorgen for henne. Ved fylkesnemndas vedtak 8. mai 1998 ble datteren tatt under omsorg av barneverntjenesten og plassert i et fosterhjem. I dette fosterhjemmet hadde hun med morens samtykke, og sammen med halvbroren, bodd fast med visse avbrudd, da hun var hos moren eller besteforeldrene, siden høsten 1996.

Det som etter omsorgsovertakelsen reelt sett er igjen av omsorgsansvaret hos moren, er i det vesentlige partsstillingen i barnevernsaken, først og fremst retten til å kunne kreve tilbakeføring av omsorgen etter barnevernloven §4-21. Spørsmålet i saken er - slik jeg ser det, og parallelt til spørsmålet i avgjørelsene fra 1978 og 1986 - om det vil være til datterens beste å flytte partsstillingen fra moren til faren.

Jeg nevner at både morens og farens prosessfullmektig for Høyesterett har gitt uttrykk for at det ikke er aktuelt for deres respektive parter på kort sikt å kreve at fosterhjemsplasseringen for datteren skal opphøre. Saken skiller seg derfor fra den saken som avgjørelsen i Rt-1993-707 omhandler.

Jeg kan ikke se at det vil være til datterens beste å flytte partsstillingen i barnevernsaken fra moren til faren. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at moren ikke varetar det ansvar som ligger i partsstillingen på en adekvat måte. Heller ikke er det fremkommet noe som tyder på at faren vil kunne vareta partsstillingen på en måte som vil være bedre for datteren. Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke overprøves i denne saken. Men ut fra de opplysningene som foreligger - ikke minst det som er fremkommet i de sakkyndiges erklæringer, som referert av førstvoterende - må jeg legge til grunn at den fosterhjemsplasseringen datteren har og lenge har hatt, gir henne en forsvarlig og god omsorg. Jeg peker videre på at fosterhjemsplasseringen også varetar datterens sterke tilhørighet til moren og til halvbroren på den best mulige måte, når hun ikke kan bo fast sammen med halvbroren hos moren.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius.

Dommer Lund: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A skal ha omsorgen for C, født 1992.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.