LB-2001-1048

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-26
Publisert:	LB-2001-01048
Stikkord:	Kontraktsrett, Avtaletolking, Mislighold, Erstatningsrett, Årsakssammenheng, Opphavsrett, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-03157 A/86 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01048 A/01.
Parter:	Ankende part: Cirrus Ship Design AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Erland) Motpart: Staten ved Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Morten Goller).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Tilkalt dommer, sorenskriver Arnfinn Agnalt
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1961) §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §7

Saken gjelder rettigheter til tegninger og krav om erstatning i forbindelse med utviklingen av Forsvarets missil-torpedobåt (MTB) Glimt.

Da Forsvaret i 1980-årene begynte utviklingen av en mulig ny serie missil-torpedobåter, vurderte man som ett av flere alternativer å benytte et såkalt SES-fartøy. SES står for «surface effect ship». Skipet bygges med to skrog etter katamaran-prinsippet, slik at det dannes en luftpute under båten (plattformen) mellom skrogene. Luft blåses inn under plattformen ved hjelp av vifter, og holdes på plass av fleksible stengsler i baug og akter, betegnet «skjørt» og «akterbag». Styring av systemet i form av regulering av luftmengder osv skjer ved hjelp av et særskilt utviklet datasystem, også betegnet «ride control». SES-systemet er nærmere beskrevet i byrettens dom og i Høyesteretts dom i Rt-1997-199, som også gjaldt den ankende part i saken her, Cirrus Ship Design AS, (heretter også Cirrus).

Cirrus Ship Design AS var i en årrekke et ledende konsulentfirma når det gjelder SES-teknologi, og selskapet har vært med på å utvikle flere båter av denne typen. Cirrus hadde en sentral stilling både som konsulent og leverandør i forbindelse med Forsvarets anskaffelse av nye minesveiper-fartøyer på 1980-tallet.

I forbindelse med Forsvarets planer om nye MTBer presenterte Cirrus gjennom samarbeidsprosjektet Nortest AS i slutten av 1980-årene et forslag til en slik båttype overfor Sjøforsvarets Forsyningskommando (heretter også SFK), som står for gjennomføringen av prosjektet i Forsvaret. Cirrus har opplyst at selskapet hadde lagt ned mer enn to tusen timer i dette prosjektet på forhånd. Det ble imidlertid ikke inngått noen kontrakt mellom Forsvaret og Nortest om gjennomføring av dette prosjektet.

Derimot inngikk SFK i begynnelsen av 90-årene flere avtaler med Cirrus om konsulentarbeid knyttet til de nye MTBene. Cirrus ytet konsulenttjenester på timebasis, og samlet kontraktsum for de to første kontraktene var ca 500.000 kroner. I juni 1993 inngikk partene en såkalt rammeavtale betegnet «Konsulenttjenester ifm SMP 6081- «Ny MTB"». I avtalen var det gitt nærmere regler om Cirrus plikt til å foreta utredningsarbeid med videre etter bestilling fra SFK. I artikkel 1 i avtalen het det at den var uten økonomisk forpliktelse for SFK, og at SFK sto fritt til å gi andre firmaer oppdrag. I artikkel 5, med overskriften «Eiendomsforhold», het det blant annet:

«Hovedregel:

Dersom noe annet ikke fremgår av den enkelte bestilling erverver SFK som en hovedregel full og eksklusiv disposisjonsrett til det omfang som utvikles/ utarbeides under denne rammeavtale.

Dette innebærer også at SFK står fritt til å overføre disposisjonsrett til 3dje part uten ytterligere vederlag til Leverandøren [Cirrus].

Leverandøren kan ikke uten skriftlig godkjenning benytte utarbeidet materiale overfor 3dje part.

Unntak: a) ... ... ...

b) Når det gjelder linjetegninger samt tegninger og dokument som omfatter luftputesystemene (dvs skjørt, vifter og kontrollsystem) skal Leverandøren (CIRRUS SHIP DESIGN A.S.) ha eiendomsretten.

SFK skal imidlertid ha full disposisjonsrett til tegningene innenfor SMP 6081, «Ny MTB», og kan innenfor dette prosjekt fritt benytte tegningene overfor 3dje part, både ifm videreutvikling og produksjon.

De tegninger og dokumenter som faller inn under dette unntak skal av Leverandøren merkes på følgende måte:

«Denne tegning/dokument er utarbeidet av Cirrus Ship Design a.s for SFK og er Cirrus Ship Design a.s. sin eiendom. SFK har disposisjonsrett til tegningen innenfor SMP 6081, «Ny MTB». Tegningen/ dokumentet kan ikke benyttes utenom SMP 6081 uten etter Cirrus Ship Design a.s. sin godkjenning»

SFK forplikter seg til å sikre Cirrus Ship Design a.s. sin eiendomsinteresse ved å innta en likelydende klausul i enhver kontrakt med 3dje part der bruk av disse tegninger/dokumenter kan komme på tale.

Dersom SFK har påsett dette vil SFK ikke være ansvarlig ovenfor Cirrus Ship Design a.s for 3dje parts eventuelle misbruk av tegninger/dokumenter.»

Rammeavtalen var gyldig fra 3. mai 1993 til 31. desember 1994, med rett for SFK til å forlenge den med inntil to år. I artikkel 10 het det at artikkel 5 om eiendomsforhold skulle ha ubegrenset varighet. Etter avtalen skulle arbeid basert på Cirrus SES-kompetanse betales med 540 kroner per time eksklusiv merverdiavgift.

Lagmannsretten legger til at i Forsvarets alminnelige kontraktsvilkår for anskaffelse av materiell, som ble benyttet i forbindelse med MTB-prosjektet, heter det i punkt 9.3 om patenter og rettigheter at Forsvaret ikke får noen rettigheter til konstruksjonsidéer, oppfinnelser, patenter eller andre immaterielle rettigheter og senere utvikling og forbedring av disse, med mindre annet er avtalt i de spesiell kontraktsvilkårene. Denne standardbestemmelsen er fraveket i de kontraktene som er aktuelle i saken, ved at det er gitt særskilte bestemmelser om eiendomsforhold.

Det er opplyst at Cirrus fikk oppdrag for ca 1,6 millioner kroner under rammeavtalen. Cirrus leverte i denne sammenheng tre typer tegninger: linjetegninger, det vil si tegninger som viser skrogets utforming, videre SES-tegninger i form av detalj- og oversiktstegninger over vifte- og løftsystemene samt skjørt, bag og operativsystem (ride-control) og dessuten generalarrangementstegninger, som er oversiktstegninger som viser hvordan maskiner, vifter, rom osv er plassert. Tegningene ble utarbeidet på grunnlag av krav og spesifikasjoner fra SFK. De fleste tegningene ble levert både i papirutførelse og i dataform gjennom systemet ADAC. Cirrus utarbeidet også en rekke andre dokumenter som besto av beskrivelser, spesifikasjoner og beregninger.

SFK forlenget ikke rammeavtalen med Cirrus, og tok i 1995 i bruk et annet konsulentfirma, Lund, Mohr & Giæver-Enger AS (også betegnet LMG), som også utarbeidet linjetegninger og tegninger av SES-systemet.

Ett av de verftene SFK valgte til å gi tilbud på gjennomføringen av «Ny MTB», var Kværner Mandal AS (nå Umoe Mandal AS). I august 1995 inviterte Kværner Mandal blant andre Cirrus til å gi tilbud på utarbeidelse av byggespesifikasjon for deler av leveransen. Cirrus ga tilbud, men Kværner Mandal, som senere fikk verftskontrakten, valgte Lund, Mohr & Giæver-Enger AS som hovedkonsulent.

Forsvaret bygget et prøveeksemplar av SES-MTBen. Etter utløpet av rammeavtalen oppnådde Cirrus ikke ytterligere oppdrag eller leveranser i forbindelse med prosjektet.

I 1996-1997 oppsto det uenighet mellom Cirrus og SFK om SFK i tilstrekkelig grad hadde fulgt reglene i kontrakten om sikring av Cirrus rettigheter til linje- og SES-tegningene. I brev 11. mars 1997 krevde Cirrus oversendt kopi av siste revisjon av de tegningene som var omfattet av artikkel 5 i rammeavtalen. I oppsummerende brev 23. mars 1998 svarte SFK at man mente å ha fulgt kontraktens bestemmelser, og at Cirrus ikke hadde noen rettigheter til revisjoner som andre konsulentfirmaer hadde gjort på tegningene.

Ved stevning 23. mars 1999 til Oslo byrett reiste Cirrus søksmål mot staten ved Forsvarsdepartementet. Etter noen endringer la Cirrus ned påstand for byretten om at selskapet har eiendomsretten til samtlige linjetegninger og SES-tegninger, både i opprinnelig, bearbeidet og endelig form, og at SFK skulle dømmes til å merke alle linje- og SES-tegninger innenfor prosjektet med klausulen i rammeavtalen. Videre gikk påstanden ut på at SFK prinsipalt ikke hadde rett til å benytte tegningene i forbindelse med bygging av flere MTBer enn den prototypen som allerede var laget, subsidiært at SFK ikke hadde rett til å bruke tegningene utenom bygging av fartøyer til eget bruk innenfor prosjektet, og at SFK ikke kunne selge eller medvirke til å selge nye MTB-fartøyer uten etter avtale med Cirrus. Dessuten krevde Cirrus erstatning begrenset opp til 9, 5 millioner kroner.

Et krav fra Cirrus under saksforberedelsen for byretten om at SFK skulle legge fram samtlige tegninger og dokumenter vedrørende linjetegninger og luftputesystemer, ble ved Oslo byretts kjennelse 28. juli 2000 ikke tatt til følge. Retten anså tegningene og dokumentene som driftshemmeligheter, og fant ikke grunn til å gi pålegg om framleggelse.

Oslo byrett avsa 18. januar 2001 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

2. Cirrus Ship Design AS betaler saksomkostninger til Staten v/Forsvarsdepartementet med kr 102.000,- - kroner etthundreogtotusen 00/100 - innen 14 - fjorten - dager.

Saksforholdet for øvrig går fram av byrettens dom.

Cirrus Ship Design AS har anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Selskapets anførsler er i hovedsak de samme som for byretten, og det vises for så vidt til byrettens gjengivelse av dem. For lagmannsretten har Cirrus særlig anført:

Cirrus konsulentarbeid for SFK i forbindelse med MTB-prosjektet bygget på en betydelig mengde forundersøkelser og høy kompetanse. Cirrus hadde investert ca to tusen timer i det MTB-prosjektet selskapet presenterte for SFK i begynnelsen av 1990-årene. I de første to konsulentavtalene med SFK sikret Cirrus seg negativ kontroll over linje- og SES-tegningene gjennom en bestemmelse om at SFK ikke kunne stille linjetegninger til disposisjon for tredjemann uten skriftlig samtykke fra Cirrus. I rammeavtalen av 1993 ble dette noe endret gjennom formuleringen i avtalens artikkel 5. Cirrus sterke rettigheter i prosjektet ble imidlertid fortsatt understreket gjennom bestemmelsen om SFKs plikt til å sikre Cirrus rettigheter i prosjektet i forhold til tredjemann. Det følger av artikkel 5 b) at Cirrus har eiendomsrett både til utformingen av skroget (linjetegningene) og SES-løsningen, uavhengig av om andre har gjort revisjoner på selskapets opprinnelige tegninger. I klausulen er det bestemt at tegningene skulle merkes at de er Cirrus eiendom. Denne merkingen gir uttrykk for det som skulle være rettstilstanden også i forhold til andre involverte i prosjektet og utenforstående. Det følger av dette at SFK var forpliktet til å sikre Cirrus rettigheter i sine kontrakter med andre involverte, og gjøre det klart for disse at de endelige rettighetene til linjene og utformingen av SES-systemet tilhørte Cirrus. Den lojale og naturlige oppfølgningen av kontraktsbestemmelsene var at klausulen og stemplingene ble videreført i forhold til andre deltakere i prosjektet. SFK var derfor forpliktet til å ta inn hele ordlyden i artikkel 5 b) i sine kontrakter med andre. SFK har misligholdt denne forpliktelsen både i forhold til Kværner Mandal AS og i forhold til LMG. I kontrakten med Kværner Mandal er Cirrus rettigheter ikke nevnt. Det som er tatt inn om Cirrus rettigheter i kontrakten med LMG, er ikke tilstrekkelig.

Det følger av åndsverkloven at opphavsmannen har alle rettigheter til åndsverket bortsett fra dem han har gitt fra seg ved avtale. Avtaler om dette må tolkes på denne bakgrunn. Utgangspunktet etter åndsverkloven §7 er at den som har fått sitt merke påført et åndsverk, skal anses som opphavsmann når ikke annet godtgjøres. Det aksepteres at tegningene til SES-systemet ikke i seg selv er åndsverk, men gjennom kontraktens bestemmelser er SES-tegningene likestilt med linjetegningene, som er å anse som åndsverk. Gjennom kontrakten har Cirrus rettigheter til SES-tegningene dermed fått samme beskyttelse, og de samme tolkingsregler og presumsjonsregler må gjelde. Den som påstår å ha rettigheter i strid med opphavsmannens rettigheter, må ha klar hjemmel for dette.

Artikkel 5 i kontrakten innebærer også en lojalitetsregel. SFK hadde derfor plikt til å avklare tvilsspørsmål med Cirrus før man skrev kontrakt med andre leverandører.

De rettighetene Cirrus har sikret seg gjennom artikkel 5 i kontrakten, innebærer at selskapet er berettiget til å få utlevert kopier av ferdige linje- og SES-tegninger til MTB-ene, jf påstandens punkt 1. Videre er SFK forpliktet til fortsatt å sikre Cirrus rettigheter gjennom merking i samsvar med artikkel 5 på alle linje- og SES-tegninger i prosjektet, jf påstandens punkt 2. Gjennom å sikre seg rettighetene til de endelige linje- og SES-tegningene sammen med det faktum at det foreligger en prototyp av båten som fungerer, vil Cirrus være i stand til å presentere et såkalt «proven design» overfor omverdenen, det vil si et samlet SES-prosjekt som har vist seg å fungere i praksis. Dette er av den største betydning ved eventuelt salg av prosjektet utenfor forsvaret. Ved ikke å følge avtalen, har SFK frarøvet Cirrus denne posisjonen.

Det tok svært lang tid før SFK kunne gjøre rede for hvordan kontraktsforpliktelsene var fulgt opp. Det foreligger videre motstridende forklaringer fra representanter for SFK og vitnet fra LMG med hensyn til om de opprinnelige SES-tegningene var stemplet eller ikke. Bevisbyrden må her ligge hos staten, slik at tvil må gå i Cirrus favør. I denne sammenhengen må det legges vekt på at staten ikke har villet legge fram tegningene i saken. Alt det vesentlige av underlagsmaterialet i saken er skaffet av Cirrus.

Dersom hele klausul 5 b) var tatt inn i kontraktene med de øvrige deltakerne, ville Cirrus rent faktisk hatt en langt sterkere posisjon i forbindelse med senere kontraktsinngåelser under prosjektet. Klausulen ville klargjort Cirrus sterke stilling i forhold til det ferdige produktet, og øvrige deltakere ville på denne bakgrunnen sett seg tjent med å samarbeide med Cirrus om leveranser til prosjektet. Dette illustreres klart av Kværner-Mandals reaksjon da verftet ble foreholdt Cirrus rettigheter i prosjektet. Verftets svar var at man holdt seg til kontrakten med SFK, og der var intet nevnt om rettigheter for Cirrus.

Påstanden om at det har skjedd vesentlige endringer i SES-delen av prosjektet etter at Cirrrus leverte sine tegninger, tilbakevises. Fartøyet er blitt noe lengre, noe som har minimal betydning for utformingen av linjetegningene, og det er gjort andre mindre endringer, som omplassering av vifter med videre. Cirrus hadde også foreslått omplassering av vifter. Derimot gjør Cirrus selvsagt ikke krav på rettigheter til utformingen av enkeltkomponenter i anlegget, som for eksempel viftene. Her tilhører rettighetene vedkommende produsent.

Når SFK har brutt vilkåret om merking og sikring av Cirrus eiendomsrett igjennom kontraktsklausuler, har SFK vesentlig misligholdt sine forpliktelser i forbindelse med bruk av Cirrus tegninger. Bruken er urettmessig, og som en konsekvens av dette må retten til bruk være falt bort. Cirrus må derfor få medhold i punkt 3 i sin påstand. Prinsipalt går påstanden ut på at SFK er uberettiget til å bruke linje- og SES-tegningene utover den bruken som er gjort, slik at det ikke kan bygges ytterligere MTB-er ut over den prototypen som alt er laget. Subsidiært må Cirrus ha krav på fastsettelsesdom for at tegningene ikke kan benyttes utenfor Forsvarets egen produksjon av MTB-er. Det framstøt som nå skjer for å selge prosjektet til USA, innebærer en krenkelse av Cirrus rettigheter. Selskapet har rettslig interesse i å få dom for at staten ikke er berettiget til selge eller forsøke og selge nye MTB-fartøyer eller deler av disse uten etter forutgående avtale med Cirrus.

Som anført ovenfor, har Cirrus lidt vesentlig tap som følge av at selskapets posisjon i prosjektet ikke ble sikret gjennom de aktuelle kontraktsklausulene. Det vises til verftets reaksjon da det ble foreholdt Cirrus rettigheter. Tilsvarende reaksjon kom fra andre leverandører. Det er overveiende sannsynlig at Cirrus ville fått i oppdrag å representere AVON, som leverte skjørt til prototypen, og Maritime Dynamics, inc. (MDI), som leverte datastyringssystemet, dersom SFK hadde oppfylt sine forpliktelser.

Det er vanskelig å dokumentere tapet nøyaktig. Dersom Cirrus hadde oppnådd posisjonen som leverandør av løfteviftesystemet via underleverandører, ville selskapet kunne gjort samlede påslag på ca 1,5 millioner kroner. Det er videre sannsynlig at Cirrus ville fått ca ti tusen konsulenttimer i forbindelse med prosjektet, noe som med en timepris på 540 kroner og et dekningsbidrag på 60 prosent utgjør et tap på ca 3,2 millioner kroner. I tillegg kommer tap av markedsandeler og posisjon i markedet som kan anslås til ca 4 millioner kroner, samt rentetap. Samlet tap er derfor på minst 9,5 millioner kroner. Erstatningen kan også beregnes ut fra prinsippet om tvangslisens, beregnet som to prosent royalty av byggekostnadene for fartøyet, som var 380 millioner kroner. Tapet beregnet på denne måten utgjør 7,6 millioner kroner.

Under enhver omstendighet er byrettens saksomkostningsavgjørelse uriktig. Det forhold at staten ikke har fulgt kontraktsbestemmelsene, gjør det urimelig å ilegge Cirrus saksomkostningsansvar.

Cirrus Ship Design AS har lagt ned slik endelig påstand:

1. « Cirrus Ship Design AS skal ha utlevert kopier av samtlige linjetegninger, samt tegninger og dokumenter som omfatter luftputesystemene, (dvs. skjørt, vifter og kontrollsystem), både i opprinnelig, bearbeidet og endelig form slik fartøyene blir bygget.

2. Ankemotparten dømmes til å merke alle eksisterende og fremtidige linjetegninger, samt tegninger og dokumenter som omfatter luftputesystemene (dvs. skjørt, vifter og kontrollsystem) med følgende tekst: «Denne tegning/dokument er utarbeidet av Cirrus Ship Design AS for SFK og er Cirrus Ship Design AS sin eiendom. SFK har disposisjonsrett til tegninger innenfor SMP 6081, «Ni MTB». Tegningen/dokumentet kan ikke benyttes utenfor SMP 6081 uten etter Cirrus Ship Design AS sin godkjenning.»

3. Prinsipalt:

Ankemotparten har ikke rett til å bruke linjetegninger, samt tegninger og dokumenter som omfatter luftputesystemene, (dvs skjørt, vifter og kontrollsystem) ved bygging av flere MTB-fartøyer utover prototyp som allerede er bygget.

Subsidiært:

Ankemotparten har ikke til noen bruk av linjetegninger, samt tegninger og dokumenter som omfatter luftputesystemene, (dvs skjørt, vifter og kontrollsystem) utenom bygging av fartøyer til eget bruk i forbindelse med nevnte prosjekt.

Ankemotparten kan ikke selge eller forsøke å selge nye MTB-fartøyer eller deler av disse basert på SMP 6081 til utenforstående uten etter forutgående avtale med Cirrus Ship Design AS.

4. Ankemotparten dømmes til å betale til Cirrus Ship Design AS et erstatningsbeløp oppad begrenset til 9,5 mill. med tillegg av morarente beregnet 1 måned etter stevningens forkynnelse og frem til betaling finner sted.

5. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger både for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett.»

Ankemotparten, staten ved Forsvarsdepartementet, gjør i hovedsak gjeldende:

Det følger av punkt 1 i den påstanden som er lagt ned av Cirrus, at selskapet hevder å ha rett til å få utlevert kopi av samtlige linje- og SES-tegniner som foreligger i prosjektet. Det er uklart om Cirrus også mener at selskapet er berettiget til fritt å bruke disse tegningene dersom de får utlevert kopier av dem.

Cirrus krever utlevert de endelige tegningene for MTBen, det vil si endelige byggetegninger utarbeidet i regi av Kværner Mandal for så vidt gjelder linjer og SES-system. Cirrus gjør her i realiteten krav på alle rettigheter til og vederlagsfri tilgang til et meget omfattende utviklingsarbeid som SFK har bestilt, betalt og delvis utarbeidet selv. Kravet er uten holdepunkter i kontraktens ordlyd. Det følger av en alminnelig språklig forståelse av kontrakten at det er de tegningene som er utarbeidet av Cirrus, som er Cirrus eiendom. Kontrakten gir ikke Cirrus noen rettigheter til senere revisjoner eller bearbeidelser av tegningene og systemene. Hvis dette hadde vært meningen, måtte Cirrus sørge for at dette kom med i kontrakten. Cirrus forståelse er heller ikke i samsvar med formålet med kontrakten. Formålet med å stemple de aktuelle tegningene som Cirrus eiendom var å sikre Cirrus mot misbruk fra eventuelle tredjemenn som kunne tenkes å komme i besittelse av tegningene. Innenfor prosjektet hadde SFK sikret seg rett til fri benyttelse av tegningene.

Ordlyden i partenes avtale er klar, og det er heller ikke noe grunnlag for Cirrus anførsel om at partene hadde en annen felles forståelse av kontrakten enn det som følger av ordlyden. Det er ikke holdepunkter for at SFK var forpliktet til å sørge for at andre deltakere i prosjektet skulle fraskrive seg sine rettigheter til fordel for Cirrus. De forskjellige kontraktsvilkårene som ble drøftet før den endelige avtalen ble utformet, støtter statens syn på forståelsen av eiendomsklausulen. Cirrus fikk senere oppdrag innenfor prosjektet til en verdi av nærmere to millioner kroner. Det følger av avtalen at Cirrus rettigheter til selskapets opprinnelige tegninger ikke bortfaller selv om andre endrer eller reviderer dem. Hvis MTB-prosjektet skulle bli solgt utenfor Forsvarets egen bruk, vil Cirrus kunne ha en resteiendomsrett knyttet til linjetegningene som kan berettige til et visst vederlag. Vederlaget må eventuelt fastlegges etter forhandlinger, eller ved at spørsmålet bringes inn for domstolene.

Hvis kontrakten skulle forstås slik Cirrus hevder, ville staten få problemer med å skaffe seg samarbeidspartnere til prosjektet. Det ville være umulig å få andre samarbeidspartnere til å fraskrive seg alle rettigheter i det ferdige produktet til fordel for Cirrus. Det er derfor ikke holdepunkter for at staten skal ha påtatt seg en slik forpliktelse.

Det foreligger videre ingen merkingsplikt slik Cirrus har krevet i påstandens punkt 2. På grunn av at linjetegninger kan ha en særskilt opphavsrettslige status, jf åndsverkloven §1 nr 9 og Høyesteretts dom i Rt-1997-199, er linjetegningene for MTBen fortsatt merket med Cirrus eiendomsrett, til tross for at de senere er bearbeidet av andre. Noen ytterligere merkingsplikt i forhold til linjetegningene oppstår derfor ikke. Dersom Cirrus gjør gjeldende at selskapet også har eiendomsretten til andres forbedringer og endringer av linjetegningene, er dette synspunktet imidlertid ikke holdbart. Staten anfører at tvil om forståelsen av merkingsklausulen må gå utover Cirrus, ettersom denne delen av kontrakten er tatt inn etter initiativ fra Cirrus.

Statens innsigelser mot påstandens punkt 2 om merking av alle tegninger, er de samme som i forhold til påstandens punkt 1. Det kan også reises tvil om Cirrus har rettslig interesse i denne delen av påstanden. Linjetegningene er fortsatt merket, til tross for at de er vesentlig forandret siden Cirrus opprinnelig leverte dem. For øvrig har SFK ikke fjernet merkingen fra noen av SES-tegningene. Det følger av vitneforklaringen fra vitnet Riise fra LMG at dette selskapet har utarbeidet helt nye SES-tegninger uavhengig av de opprinnelige forslagene fra Cirrus. Det er enighet om at den underliggende SES-teknologien ikke er patentert og at ingen involverte har særskilte rettigheter til teknologien som sådan. Det er ingen holdepunkter i kontrakten for at Cirrus skulle være berettiget til å få merket tegninger utarbeidet av LMG. Det ble utarbeidet en modell i samsvar med Cirrus opprinnelige tegninger. Denne modellen totalhavarerte under prøver utført på Norges Tekniske Høgskole. Etter dette ble MTBen tegnet fra grunnen av av andre konsulenter.

Punkt 3 i påstanden er fra Cirrus side anført å være hjemlet som misligholdsbeføyelse som følge av at staten vesentlig skal ha misligholdt sin plikt til å ta inn kontraktsklausulen og merke tegningene. Statens innsigelser er her de samme som i forhold til påstandens punkt 1 og 2. Staten anfører videre at det ikke finnes noen regel om at mislighold gir rett til kontraktrevisjon. Dersom det skulle foreligge vesentlig mislighold, måtte Cirrus eventuelt heve avtalen, noe selskapet ikke har gjort. Noe grunnlag for utvidet eiendomsrett som følge av eventuelt mislighold, har Cirrus ikke. Påstanden går i realiteten ut på et evigvarende forbud for SFK mot å bruke tegningene, noe som ikke kan utledes av kontrakten.

Det foreligger under enhver omstendighet ikke noe vesentlig kontraktsbrudd. I kontrakten med LMG har SFK oppfylt sine forpliktelser til merking. I forhold til Kværner Mandal har man valgt en annen formulering enn den som følger av rammeavtalen. SFK sikret seg her alle rettigheter, inkludert Cirrus rettigheter, og Cirrus posisjon er dermed sikret. Staten tiltrer ellers byrettens merknader om dette spørsmålet.

Cirrus har ingen rettslig interesse i få lagt ned forbud mot at den norske stat selger MTB-prosjektet til utlandet. Cirrus har ingen posisjon som berettiger selskapet til å hindre staten i å selge prosjektet. I høyden kan det som anført ovenfor bli tale om en viss kompensasjon for bruken av Cirrus opprinnelige linjetegninger. Cirrus har derfor ingen rett til å nekte salg av prosjektet, men eventuelt en rett til å godkjenne prosjektet. Prøveeksemplaret av båten er for tiden til utlån i USA uten at det er kommet til forhandlinger om eventuelt salg av prosjektet. Noen aktuell konflikt foreligger derfor ikke her. Heller ikke Cirrus subsidiære påstand her kan tas til følge. Cirrus påstand innebærer i sin ytterste konsekvens at SFK ikke engang er berettiget til å få produsert reservedeler til MTBen. Noen rett til å hindre at staten gjør forsøk på å selge prosjektet, foreligger ikke.

Når det gjelder erstatningskravet, foreligger det verken ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng eller noe relevant økonomisk tap. Cirrus har aldri hatt noe krav på å bli leverandør til prosjektet. Som anført ovenfor har staten ivaretatt Cirrus interesser fullt ut. Formålet med artikkel 5 b) i rammeavtalen var å sikre Cirrus eiendomsinteresser overfor tredjemann. Dette er gjort gjennom formuleringen av avtalen med Kværner Mandal. Anførselen om at Cirrus rent faktisk ville fått en bedre posisjon i forbindelse med de videre leveransene til prosjektet dersom klausulen i punkt 5 b) var tatt inn i kontrakten med Kværner Mandal, er ikke holdbar. Det foreligger her ikke årsakssammenheng. Kværner Mandal ga Cirrus og andre selskaper mulighet til å levere anbud på konsulenttjenester i forbindelse med prosjektet, og Cirrus ble ikke valgt som leverandør. Dette var en rent forretningsmessig vurdering, og det er ikke noe som tyder på at resultatet ville blitt et annet dersom klausulen i artikkel 5 b) var tatt inn i kontrakten med Kværner Mandal. Det er overveiende sannsynlig at Cirrus ikke ble valgt fordi selskapet ikke var konkurransedyktig. Videre var linjetegningene fortsatt merket med Cirrus eiendomsrett, og Cirrus gjorde rent faktisk Kværner Mandal oppmerksom på sitt syn på hvilke rettigheter selskapet hadde, uten at det endret verftets avgjørelse om valg av konsulent.

Subsidiært anfører staten at det ikke er godtgjort at Cirrus har lidt noe tap. Ingen har misbrukt Cirrus linjetegninger.

Staten ved Forsvarsdepartementet har lagt ned slik påstand:

1. « Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for behandlingen i lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og er i det vesentlige enig i byrettens syn på saken.

Cirrus krever dom for misligholdsvirkninger basert på at SFK ikke skal ha oppfylt bestemmelsen i rammeavtalen mellom partene fra 1993. Herunder krever Cirrus erstatning for tap. Cirrus krever videre tilgang til de endelige linje- og SES-tegningene til den nye MTBen i form av kopier. Staten ved Forsvarsdepartementet har ikke bestridt at man er i besittelse av disse tegningene, og at man for så vidt er i stand til å utlevere kopi av dem.

Lagmannsretten bemerker at SFKs plikt ifølge rammeavtalens punkt 5 b) til å ta inn en kontraktklausul om Cirrus rettigheter, gjelder både tegninger og «dokumenter». Plikten omfatter de tegningene og dokumentene som på forhånd er merket på avtalt måte av «leverandøren», det vil si Cirrus. SFK har etter artikkel 5 ikke noen plikt til selv å merke tegninger og dokumenter, men en plikt til å ta inn en klausul om Cirrus eiendomsrett i sine kontrakter med tredjemann. Det er på det rene at Cirrus bare påførte linje- og SES-tegningene den avtalte merkingen. Øvrige dokumenter fra Cirrus angående SES-systemet, som spesifikasjoner og skriftlige beskrivelser, har selskapet ikke merket. Noe krav knyttet til denne typen dokumenter foreligger derfor ikke.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at alle linjetegninger av fartøyet fortsatt er merket med klausul om at de er Cirrus eiendom, uansett om de senere er revidert av andre konsulenter eller av SFK selv. Det legges videre til grunn at ingen av de SES-tegningene som er benyttet i forbindelse med byggingen av prototypen ved Kværner Mandal AS er merket at de tilhører Cirrus.

Det er enighet mellom partene om at Cirrus ikke har noen patentrettigheter knyttet til de tegningene saken gjelder. Det synes videre å være enighet om at Cirrus SES-tegninger ikke har vern etter åndsverkloven, selv om det kan ligge et omfattende åndsarbeid bak utarbeidelsen av dem, jf Høyesteretts dom i Rt-1997-199 på side 219. Lagmannsretten legger til grunn at heller ikke de SES-tegningene denne saken gjelder, har opphavsrettslig vern.

Det er likevel klart at det kan være betydelige økonomiske interesser knyttet til utnyttelsen av en teknisk vellykket løsning av skrog og løftsystem for SES-fartøyer. Foruten at posisjonen som utvikler av slike systemer kan beskyttes ved at vedkommende selskap rent faktisk og ved avtaler i størst mulig grad holder løsningen for seg selv, antar lagmannsretten at en slik posisjon først og fremst beskyttes av reglene om ulovlig etterligning og illojal markedsføring. Artikkel 5 i rammeavtalen mellom partene handler om «eiendomsforhold», og her er det brukt ord som «eiendomsrett», «eiendomsinteresse» og «disposisjonsrett». Reglene om disposisjonsrett for SFK må forstås slik at de gjelder rett til vederlagsfri bruk i den grad kontrakten ellers tillater det. Lagmannsretten antar videre at uttrykkene «eiendomsrett» og «eiendomsinteresse», foruten å omfatte Cirrus eiendomsrett til selve de enkelte fysiske eksemplarene av tegningene, tar sikte på beskyttelse av den rettslige posisjonen som er bekrevet ovenfor.

En grunnleggende anførsel fra Cirrus side er at SFK ikke har oppfylt sine forpliktelser i forhold til Cirrus når SFK har inngått kontrakt med andre kontrahenter.

Tvisten her dreier seg særlig om SFKs kontraktsinngåelse med Lund, Mohr & Giæver-Enger AS (LMG) og Kværner Mandal AS. I avtalen mellom SFK og LMG er det i artikkel 7 om eiendomsforhold tatt inn bestemmelser om SFKs fulle og eksklusive eiendomsrett til det materialet som utarbeides under kontrakten. Videre er det tatt inn følgende om forholdet til Cirrus:

«De tegninger som er merket som følger er Cirrus Ship Design sin eiendom, men kan fritt benyttes innenfor SMP 6081, Ny MTB:

«Denne tegning/dokument er utarbeidet av Cirrus Ship Design a.s for SFK og er Cirrus Ship Design a.s. sin eiendom. SFK har disposisjonsrett til tegningen innenfor SMP 6081, «Ny MTB». Tegningen/dokumentet kan ikke benyttes utenom SMP 6081 uten etter Cirrus Ship Design a.s. sin godkjenning."»

Cirrus har anført at dette ikke er kontraktsmessig, og at hele ordlyden i artikkel 5 b) skulle vært tatt inn i kontrakten med LMG. Lagmannsretten finner denne anførselen åpenbart uholdbar. Gjennom den siterte klausulen har SFK oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 5 b). SFK er dermed i samsvar med artikkelens siste ledd fri for ansvar knyttet til eventuelt misbruk av Cirrus rettigheter fra LMGs eller dette selskapets underleverandørers side. At det foreligger noe slikt misbruk fra LMGs eller andres side, er for øvrig ikke påstått.

I avtalen mellom SFK og Kværner Mandal er det ingen bestemmelser om tegninger eller dokumenter som er merket med Cirrus eiendomsrett, og Cirrus er heller ikke ellers nevnt i avtalen. Under punkt 12, eiendomsrettigheter/patentrettigheter, sikret SFK seg i all hovedsak eiendomsrettighetene både til dokumentasjon, spesifikasjoner og tegninger utarbeidet av SFK og av verftet. Formelt har SFK her ikke oppfylt sine forpliktelser etter avtalen med Cirrus. Klausulen fra rammeavtalens punkt 5 b) er ikke tatt inn i kontrakten med Kværner Mandal. Som påpekt av byretten innebærer dette at SFK ikke er ansvarsfri overfor Cirrus for tredjeparts eventuelle misbruk av tegningene. At det foreligger noe misbruk av tegningene fra tredjemanns side, er ikke påstått. Som påpekt av staten har imidlertid SFK i all hovedsak sikret seg eiendomsrettighetene til tegningene i prosjektet, også de som er utarbeidet av verftet. Etter lagmannsrettens syn er det derfor på det rene at de kontraktsformuleringene som er benyttet, ikke overfører til verftet de rettighetene Cirrus måtte ha til tegningene. Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til spørsmålet om det forhold at SFK overfor verftet har sikret Cirrus rettigheter på en annen måte enn fastsatt i kontrakten, kan få erstatningsrettslige konsekvenser.

Som nevnt går punkt 1 i den påstanden Cirrus har lagt ned, ut på at selskapet skal ha kopi av alle linje- og SES-tegninger slik de nå foreligger. Det må legges til grunn at Cirrus selv har kopi av de opprinnelige tegningene selskapet utarbeidet i den perioden det hadde konsulentoppdrag under prosjektet. Staten har for øvrig ikke motsatt seg at Cirrus eventuelt får kopi av sine egne opprinnelige tegninger, dersom de mangler noen. Påstanden går i realiteten ut på at Cirrus gjennom kopier skal få tilgang til de revisjonene og det tegningsarbeidet andre har utført i forbindelse med prosjektet. Slik sett berører påstanden også andre selskapers rettigheter, selv om disse ikke er parter i saken. Avgjørende er imidlertid at lagmannsretten ikke kan se at det er noe grunnlag for å forstå kontrakten mellom Cirrus og SFK slik at Cirrus har krav på slike kopier. Lagmannsretten slutter seg her i det vesentlige til statens anførsler. Det er Cirrus eiendomsinteresse i eget arbeid og egne løsninger, det vil si i tegningene i sin opprinnelige form slik Cirrus ga dem fra seg, som i artikkel 5 b) i kontrakten skulle sikres overfor utenforstående. Noen støtte for at kontrakten var ment å gi Cirrus resultatet av konsulenttjenester som SFK hadde bestilt fra andre, er det ikke. Dersom det var Cirrus oppfatning at SFK gjennom artikkel 5 b) skulle forplikte seg til å sørge for at andre medkontrahenter fraskrev seg sine rettigheter til fordel for Cirrus, måtte Cirrus ha sørget for at dette kom klart fram i ordlyden. Når det gjelder forholdet til åndsverkloven, tiltrer lagmannsretten byrettens bemerkninger. Noe grunnlag for påstandens punkt 1 om utlevering av kopier er det etter dette ikke.

Punkt 2 i påstanden lagt ned av Cirrus går ut på at SFK skal merke alle eksisterende og framtidige linjetegninger og SES-tegninger i prosjektet.

Lagmannsretten legger som nevnt til grunn at linjetegningene fortsatt er merket med Cirrus navn, og SFK har gitt uttrykk for at det ikke er planer om å endre dette. Kravet har derfor bare aktualitet for SES-tegningene. SFK har gjort gjeldende at de opprinnelige SES-tegningene fra Cirrus overhodet ikke er benyttet i forbindelse med gjennomføringen av prosjektet og byggingen av prøveeksemplaret. Vitnet Riise fra LMG har forklart at LMG utarbeidet sine egne SES-tegninger, uten overhodet å benytte Cirrus tegninger. Han forklarte i lagmannsretten at han ikke kunne huske å ha sett Cirrus SES-tegninger i forbindelse med sitt arbeid med prosjektet.

Det er unødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om Cirrus SES-tegninger overhodet er benyttet i forbindelse med prosjektet slik det ble endelig utformet. Påstandens punkt 2 er en naturlig følge av påstandens punkt 1 om at Cirrus har full eiendomsrett til alle SES-tegningene i prosjektet. En merking av tegningene i samsvar med artikkel 5 b) ville i så fall være dekkende for den rettslige situasjonen, og kravet ville være en naturlig konsekvens dersom Cirrus fikk medhold i sitt krav om full eiendomsrett. Men lagmannsretten har som det går fram ovenfor, funnet at det ikke er noe grunnlag for Cirrus krav om full eiendomsrett. Retten har innledningsvis gjort rede for sitt syn på hvilken «eiendomsrett» som kan sies å foreligge i forbindelse med SES-tegningene, og hvordan rettighetene knyttet til utarbeidelse av egne tegninger kan tenkes å være rettslig beskyttet. Det er på det rene at det skjedde en rekke revisjoner av Cirrus opprinnelige SES-tegninger. Når andre foretar revisjoner av de opprinnelige tegningene, kan det oppstå en situasjon hvor også den som har foretatt revisjonen, vil kunne være vernet mot urimelig og illojal etterligning. Begge vil da etter omstendighetene kunne ha en rettsbeskyttet posisjon som de kan gjøre gjeldende overfor konkurrenter, alene eller hver for seg. Et pålegg overfor SFK om å stemple slike tegninger med en tekst om at de er Cirrus eiendom, kan ikke gi Cirrus noen bedre posisjon i forhold til andre konsulenter med en rettsbeskyttet interesse i tegningene. En merking med slik tekst gir ikke noe grunnlag for ekstinksjon av andres rettigheter, og en slik merking om full eiendomsrett for Cirrus vil også kunne være misvisende i forhold til de reelle eierinteressene som foreligger. Også her peker lagmannsretten på at Cirrus, som måtte være klar over at selskapets tegninger kunne bli bearbeidet og videreutviklet, og som ønsket denne delen av artikkel 5 b) tatt inn i rammeavtalen, hadde all oppfordring til å uttrykke seg klarere dersom man ønsket at også resultatet av slik bearbeidelse og utvikling skulle være selskapets eneeiendom.

Lagmannsretten finner det etter dette klart at Cirrus ikke har noe rettslig grunnlag for å pålegge SFK å merke SES-tegninger som måtte foreligge hos for eksempel LMG, Kværner Mandal AS eller AVON, eller hos SFK selv.

Cirrus gjør videre gjeldende at SFK, som følge av vesentlig mislighold av plikten til å sørge for at tegningene er merket med Cirrus rettigheter, har mistet retten til å benytte tegningene videre i MTB-prosjektet, jf påstandens punkt 3. Som det går fram ovenfor, er det lagmannsrettens syn at SFK har oppfylt sine forpliktelser i forhold til Cirrus i kontrakten med LMG. I kontrakten med Kværner Mandal har SFK som nevnt ikke tatt inn den klausulen som var avtalt, men kontrakten er utformet slik at ingen av Cirrus eventuelle rettigheter er overført til Kværner Mandal. Lagmannsretten finner det klart at dette forholdet ikke gir Cirrus rett til å gjøre gjeldende slike misligholdsbeføyelser som påstått.

Punkt 4 i den påstanden som er nedlagt, er et krav om erstatning begrenset opp til ni og en halv million kroner. Som det går fram ovenfor, kan kravet ikke bygges på at Cirrus har noen full eiendomsrett til de ferdige tegningene i prosjektet. Cirrus har imidlertid opprettholdt erstatningskravet selv om selskapet ikke skulle få medhold i kravet om full eiendomsrett. Det foreligger ingen anførsel om at utenforstående har misbrukt Cirrus arbeid eller krenket selskapets rettigheter. Det følger videre av lagmannsrettens syn ovenfor at SFK har tatt inn de nødvendige kontraktsbestemmelsene i forhold til LMG på en slik måte at SFK er ansvarsfri overfor Cirrus etter siste ledd i artikkel 5 b). Noe ansvar for LMGs kontraktsutforming og bruk av tegninger i forhold til eventuelle underleverandører har SFK da ikke. Erstatningskravet må derfor eventuelt bygge på at SFK ikke har oppfylt sine forpliktelser i forbindelse med kontraktsinngåelsen med Kværner Mandal AS.

Lagmannsretten forstår anførslene fra Cirrus her slik at selskapet mener det rent faktisk ville kommet i en bedre økonomisk posisjon dersom klausulen i artikkel 5 b) var tatt inn kontrakten med verftet. Cirrus anfører at denne kontraktsklausulen, sammen med merkingen av linje- og SES-tegningene, ville gitt selskapet betydelige oppdrag i forbindelse med byggingen av prøveeksemplaret, inntekter som er tapt på grunn av SFKs kontraktsbrudd. Cirrus har vist til at da selskapet argumenterte overfor verftet med at man hadde rettigheter i prosjektet som tilsa at det ville lønne seg for verftet å samarbeide med Cirrus videre, avviste verftet dette under henvisning til at det ikke var nevnt noe om Cirrus rettigheter i kontrakten med SFK, og at verftet forholdt seg til denne kontrakten.

Som lagmannsretten er kommet til ovenfor, var Cirrus presentasjon av selskapets rettigheter overfor verftet ikke rettslig korrekt. Selskapet hadde ikke eneeiendomsrett til linje- og SES-tegningene i prosjektet. Det er ut fra bevisførselen tvert om grunn til å tro at Cirrus var uten rettigheter i de endelige SES-tegningene, og at de eventuelt bare hadde en mindre restinteresse i linjetegningene, uten at lagmannsretten som nevnt ovenfor har funnet grunn til å ta noe absolutt standpunkt til dette. Cirrus synes å mene at dersom artikkel 5 b) hadde vært tatt inn i verftskontrakten, er det sannsynlig at man ville kunne overbevist verftet om at Cirrus hadde en sterk rettslig posisjon, til tross for at selskapet etter lagmannsrettens syn rent faktisk ikke hadde en slik posisjon. Etter rettens syn er det tvilsomt om det her foreligger noen interesse som er erstatningsrettslig vernet. Under enhver omstendighet framstår det som lite sannsynlig at den nevnte kontraktsklausulen ville hatt noen betydning for Cirrus senere deltakelse i prosjektet. Lagmannsretten har fått dokumentert Kværner Mandals anbudsforespørsel 17. august 1995 angående en del av prosjektet, nemlig løftevifter, bagvifter og ventileringsmodul. Her deltok Cirrus på linje med andre konsulenter om oppdraget, men verftet valgte en annen leverandør. Som anført av staten må det legges til grunn at verftet her som ved andre valg av leverandører bygget på forretningsmessige kriterier, og at en annen formulering av kontrakten mellom verftet og SFK om eiendomsforholdene ville vært uten betydning. Det må etter dette legges til grunn at den manglende kontraktsbestemmelsen om merking heller ikke var egnet til å styrke den forhandlingsposisjonen Cirrus kunne oppnå som innehaver av eventuelle restrettigheter til linjetegningene.

Lagmannsretten tilføyer at kommandør Kilhus, som var sentral i SFK da kontraktene ble inngått, har forklart i lagmannsretten at unnlatelsen av å ta inn den avtalte klausulen om eiendomsrett for Cirrus i kontrakten med verftet, var en ren glipp som hadde sammenheng med at forskjellige personer arbeidet med kontraktene. Han har kategorisk benektet at klausulen skulle være utelatt av forretningsmessige eller taktiske grunner. Lagmannsretten ser ingen grunn til å tvile på Kilhus forklaring.

Etter dette må staten også frifinnes for erstatningskravet.

Anken har vært forgjeves, og Cirrus har tapt saken fullstendig. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 første ledd og §180 første ledd ilegges Cirrus saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke sett noen grunn til å benytte unntaksreglene i §172 annet ledd og §180 første ledd.

Lagmannsretten har ingen innvendinger mot byrettens omkostningsavgjørelse. For lagmannsretten har statens prosessfullmektig sendt inn omkostningsoppgave som til sammen er på 511.525 kroner. Oppgaven består av salær med 346.517 kroner, reiseutgifter for prosessfullmektigen og en konsulent ved SFK for å møte vitner i USA med 19 600 kroner, reiseutgifter til hovedforhandlingen for SFKs representanter Ågotnes og Kilhus med 16.974 kroner, reiseutgifter og konsulenthonorar for vitnet Riise fra LMG med 36.355 kroner, reiseutgifter og konsulenthonorar for vitnet John Chaplin med 51.192 kroner og reiseutgifter og konsulenthonorar for vitnet J. William McFann med 40.887 kroner.

Cirrus har protestert mot oppgaven. Selskapet har vist til at salærkravet fra regjeringsadvokaten i forbindelse med behandlingen for Oslo byrett var på 90.000 kroner, og at arbeidet ved lagmannsrett normalt vil være mindre omfattende, og også noe mindre for ankemotparten enn for den ankende part. Det anføres videre at utgifter til reise til USA må anses unødvendige, ettersom de få spørsmålene som gjaldt disse vitnene, kunne vært besvart over telefonen. Videre må reiseutgifter og konsulenthonorar til vitnene Chaplin, McFann og Riise anses helt unødvendige for saken, subsidiært er utgiftene alt for høye.

Statens prosessfullmektig har til dette svart at det har vært nedlagt et betydelig arbeid i forberedelse for lagmannsretten. Særlig har det vært tidkrevende å skaffe oversikt over og innsikt i de forskjellige kontraktsforholdene og i de faktiske omstendighetene knyttet til SES-teknologi generelt og «Ny MTB» spesielt. Det har vært tatt som utgangspunkt at saken ville bli avsluttet ved behandlingen i lagmannsretten, og ut fra de meget vidtrekkende konsekvensene det ville fått hvis den ankende part hadde fått medhold i noen av punktene i påstanden, har forberedelsene vært tatt svært alvorlig. Videre har staten opplevd stadige endringer i den ankende parts beskrivelse av faktum og i den rettslige argumentasjonen, noe som også har medført behov for en bredere forberedelse enn det som ellers kunne vært nødvendig. Staten anfører videre at reisen til USA og vitneforklaringene fra de amerikanske vitnene var nødvendige fordi Cirrus for eksempel i prosesskriv til Oslo byrett hevdet at MTB-konseptet i all hovedsak var basert på Cirrus teknologi og kompetanse. Under hovedforhandlingen i byretten ble dette lagt fram nærmest som om Cirrus eide rettighetene til SES-konseptet mer generelt, eller hadde utviklet dette selv. Det var derfor nødvendig med de amerikanske vitnene. Reisen til USA var nødvendig blant annet for å gjennomgå et betydelig antall dokumenter som vitnene var i besittelse av, særlig når det gjaldt dokumentasjon av den alminnelige tilgjengelige kunnskapen om SES-teknologi. Ut fra Cirrus argumentasjon i lagmannsretten viste mye av dette seg å være mindre avgjørende, men dette hadde staten ingen mulighet til å forutse. Kostnadene i saken er derfor etter statens mening nødvendige for å få saken betryggende utført, og en direkte konsekvens av hvor bredt den ankende part la saken opp.

Cirrus har til dette anført at selskapet aldri har hevdet at det eier eller har patent på SES-teknologien generelt. Man har bare hevdet at på den tiden saken gjelder, var Cirrus ledende i verden med hensyn til SES-kompetanse, og at Cirrus hadde utviklet en rekke spesifikke SES-fartøykonsepter og -komponenter som man eide rettighetene til. En telefonsamtale til både vitnet Chaplin og vitnet McFann burde avdekket at de to ikke hadde noe å bidra med i saken.

Lagmannsretten er enig med staten i at saken var bredt lagt opp fra den ankende parts side. Kravet om full eiendomsrett til tegningene i MTB-prosjektet må anses som vidtrekkende, og Cirrus har også fremmet et betydelig erstatningskrav. I denne situasjonen må en saksøker være forberedt på at saksøkte bruker betydelige ressurser på å være best mulig rustet til å forsvare seg, slik at man i en sak som dette må være forberedt på å bli ilagt et betydelig omkostningsansvar dersom man taper saken. Ankeforhandlingen varte tre og en halv dag, og det må ha vært nødvendig med mye forberedelse. Lagmannsretten har på denne bakgrunn ikke innvendinger mot størrelsen på advokat Gollers salær. Også de øvrige utgiftene må etter omstendighetene anses nødvendige for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten legger til grunn at konsulenthonorarene til vitnene utgjør utgifter staten har hatt ved å få vitnene til å sette seg inn i saken samt til dekning av uteblitte inntekter i forbindelse med reise og frammøte, noe som kan kreves erstattet. Lagmannsretten ser heller ikke grunn til å sette til side prosessfullmektigens vurdering av at det var nødvendig å føre de to vitnene fra USA. Reisen til USA anses nødvendig fordi den ikke bare gjaldt samtale med vitnene, men også gjennomgang av en rekke dokumenter. Etter dette tilkjennes staten saksomkostninger i samsvar med oppgaven.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Cirrus Ship Design AS 511.525 -femhundreogellevetusenfemhundreogtjuefem- kroner til staten ved Forsvarsdepartementet senest to uker etter forkynnelsen av denne dommen.