LG-1999-234

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-08-22
Publisert:	LG-1999-00234
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett 15/1992 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00234 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01381.
Parter:	Ankende part: Reidun Petra Indrehus, Arve Indrehus, Egil Ulvmoen, Gunnstein Indrehus og Marit Øvrebotten (Prosessfullmektig: Advokat Frode S Halvorsen). Motpart: Magne Andreas Myklebust, Svein Einar Hatleseth, Leif Myklebust, Arvid Myklebusts dødsbo og Per Martin Myklebust (Prosessfullmektig: Advokat Edmund A Bolstad).
Forfatter:	Lagdommer Carl Petter Martinsen. Lagdommer Lars Frønsdal. Sorenskriver Bjørn Solbakken
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §149, §176, §180

Saken gjelder tvist om eiendomsgrenser i et utmarksområde i Bremanger kommune.

Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett avsa 10 juni 1988 dom med slik domsslutning:

«Grensa mellom gnr. 44 Indrehus på sør- og austsida og gnr. 45 Myklebust på nord- og vestsida går slik:

Frå eit punkt på austre kanten til Djupeviksdalen i rettlina av grensa opp frå Indrehusvatnet, i sørleg retning langs denne kanten til Hogahola. Vidare herifrå i sørleg retning til Snøfjellstova, og derifrå etter vassvendet på vestre del av Snøfjellet i sørvestleg retning til grensemerke på høgde 782 m.o.h. i grensa mot nabogarden gnr. 14 Klauvene i Flora kommune.»

Reidun Petra Indrehus, Arve Indrehus, Egil Ulvmoen, Gunnstein Indrehus og Marit Øvrebotten - heretter Indrehus - har i rett tid anket jordskifterettens dom til lagmannsretten. Det vises til ankeerklæring datert 1 september 1998. Magne Andreas Myklebust, Svein Einar Hatleseth, Marie Nelly Myklebust og Per Martin Normann Myklebust - heretter Myklebust - har inngitt anketilsvar datert 6 oktober 1998.

Når det gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler og påstander for jordskifteretten, samt jordskifterettens avgjørelsesgrunner vises til jordskifterettens dom, jf tvistemålsloven §149 første ledd.

Saken foreligger i hovedtrekk i samme skikkelse for lagmannsretten som for jordskifteretten.

Ankeforhandling ble holdt i Florø 20 - 22 juni 2001. Lagmannsretten mottok parts- og vitneforklaringer slik det fremkommer av rettsboken. For øvrig dokumenterte partene fra ankeutdragene i nødvendig utstrekning. Lagmannsretten foretok ellers en kort befaring inn mot det omtvistede utmarksområde. Etter at partene fra dette sted fikk gjøre de påvisninger de ønsket med henvisninger til fremlagte kart over området, besluttet retten enstemmig og med partenes tilslutning å avbryte videre befaring.

De ankende parter har sammenfatningsvis anført:

Jordskifterettens dom er bygget på uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Grenselinjen mellom Indrehus og Myklebust i fjellutmarken skal følge samme retning som Gulating lagmannsrett slo fast ved dom datert 7 oktober 1977, og fortsette videre til vannskillet på Myklebustfjellet (høyde 530 m o h). Deretter skal grensen følge vannskillet sørover og i sitt sørligste punkt krysse kommunegrensen mot Flora.

At grensen skal trekkes slik følger dels av merker eller faste punkter i marken, skriftlige kilder, konkret bruksutnyttelse av utmarken og tilstøtende areal, områdets topografi, tradisjon og endelig omstendighetene ellers i saken.

Ved skogforliket i 1896 ble det endelig slått fast at de Indrehus skulle ha eiendomsretten til skog sør for den i forliket markerte grenselinje. Myklebust skulle eie skogen nord for samme grenselinje. Forliket må imidlertid forstås også slik at grenselinje skulle trekkes videre oppover fjellet til vannskillet. Støtte for et slik syn kan også finnes i premissene fra fiskesaken fra 1899, hvor det blant annet fremkommer

« Langs vestsiden af vandet går der nordover et fjeld, som på amtskartet er kaldet Møklebustfjeldet, og dette vilde vistnok være mest stemmende med det sædvanlige om gårdsgrensen havde gået efter ryggen af dette fjeld.»

Det vises ellers til skogutskiftningen på Myklebust i 1908, samt herredsrettens premisser og domsslutning i saken fra 1936, hvor Rasmus O. Myklebust ble kjent uberettiget til beite i sydvestre ende av Indrehusvatnet eller Søre Teigen.

I nærværende sak kan det ikke legges til grunn at eiendomsgrensen mellom Indrehus og Myklebust stanser ved den øverste kross i berg. Også Svein Einar Hatleseth har i sin forklaring for lagmannsretten gitt uttrykk for at den grense som lagmannsretten i 1977 beskrev under enhver omstendighet først stanser ved Djupevikskaret. Grensen må imidlertid trekkes lenger enn til dette punkt. Hadde Gulating lagmannsrett i 1977 ønsket at grensen på dette punkt skulle gjøre en knekk, slik også påstått av ankemotpartene, ville dette klart ha fremkommet av premissene og lagmannsrettens domsslutning.

Når det gjelder faste merker i marken, må det legges til grunn at det ikke forefinnes slike i terrenget med unntak av det øverste merket fastsatt av lagmannsretten i dommen fra 1977.

Derimot forefinnes flere dokumenter som klart underbygger Indrehus syn på grensespørsmålet.

Det har betydning for fastsettelsen av eiendomsgrensene hvem av sakens parter som har brukt det omtvistede areal. Det må derfor tas standpunkt til om Myklebusts bruk av område er utslag av en ordinær bruksrettighet eller eiendomsrett til arealet. I saken som gjaldt fiskerettigheten i Indrehusvatnet fra 1899, fremkommer at Myklebust bare har hatt beiterettigheter på vestsiden av Indrehusvatnet opp mot Grønehaugen. Dette viser at Indrehus hadde grunneiendomsretten i tvisteområdet.

Den bruk som Myklebust har gjort av det omtvistede areal til beiting før 1918 må etter bevisførselen oppfattes som sekundær i forhold til tilsvarende bruk fra Indrehus' side. Den må også anses sekundær i forhold til annen bruk av området som Indrehus har stått for. Beiting etter 1918 kan under ingen omstendighet gi grunnlag for ervervelse av eiendomsrett.

Videre må legges til grunn at Indrehus' egen rettsoppfatning alltid har vært at Myklebust kun hadde en beiterett/bruksrettighet til arealet. Også Myklebust har oppfattet det slik. Av særlig bevismessig betydning er det som fremkom i utmarksjordskiftet på Myklebust i 1977. Flere av de personer som var omfattet av jordskiftesaken den gang er parter i nærværende sak. Ved dette jordskiftet må dokumentene forstås slik at Myklebust erkjente at de kun hadde en beiterettighet til området ved Grønehaugen. Det som er nedfelt i jordskifterettens premisser gir uttrykk for en bevisst holdning hos Myklebust. Magne Myklebusts forklaring for lagmannsretten gir ingen mening hvis det ved jordskiftesaken var aktuelt å avløse hverandres bruksrettigheter, og hvis situasjonen samtidig var at Myklebust hadde grunneiendomsrett til området ved Grønehaugen. Det som skulle avløses, men som ikke ble gjennomført, var beiterettigheter på hverandres eiendommer. Noen eiendomsrett til grunnen for Myklebust med bakgrunn i deres beiting i området er derfor ikke sannsynliggjort.

Når det gjelder utøvelse av jakt i det omtvistede området, må det som et utgangspunkt legges til grunn at det ikke har vært utøvet hjortejakt på snaufjellet fra noen av partenes side.

Derimot har Indrehus drevet hjortejakt i området fra Grønehaugen og ned gjennom liene mot Indrehusvatnet i mange år. Det er her tale om en jakttradisjon fra før 1900 som har et organisert preg. Denne tradisjon har klar bevismessig betydning, og baserer seg på formaliserte jaktløyver fra så tidlig som 1952. For Myklebusts del må det legges betydelig vekt på at de ikke har hatt Grønehaugen med som tellende jaktareal. Det har for øvrig ingen bevismessig betydning at det under ankeforhandlingen for lagmannsretten er fremlagt et fotografi som skal illustrere at folk fra Myklebust i de senere år har felt hjort i området ved Grønehaugen. Den storviltjakt som Myklebust eventuelt utøvet i området er ikke basert på en tilsvarende grunneiendomsrett.

Når det gjelder slåttemark, må det legges til grunn at det ikke kan påvises hvor langt noen av partene har slått i området. Derimot må det vektlegges at i alle fall Indrehus har hatt slåttemark oppover liene i Grønehaugen. Når det gjelder skogen i området må det, som tidligere anført, kunne bygges på at Indrehus eier all skog sør for grenselinjen trukket av lagmannsretten i 1977. Også skog i Grønehaugområdet tilhører derfor Indrehus. Befaringen og de fremlagte bilder understøtter at det er skogområder også vest av Grønehaugen. Også disse skogstrekninger tilhører Indrehus. Det må også legges til grunn at de ankende parter har hatt tilsyn med skogområdene, og at de i alle fall ved enkelte tilfeller har påpekt ulovlig hogst fra folk som hørte til på Myklebust.

En eiendomsgrense trukket langs vannskillet fremstår for øvrig som den naturlige grenselinje. Når det legges til grunn at de ankende parter eier skogstrekningene sør for grenselinjen fastsatt av lagmannsretten i 1977, er området også ovenfor tregrensen til vannskillet naturlig å henregne til Indrehus. Det er bare en grense trukket langs fjellryggen/vannskillet som gir en naturlig avgrensning mellom eiendommene. Dette medfører at hele fjellsiden ned mot Indrehusvatnet må ligge til Indrehus som eiende grunn.

Når det gjelder relevant rettspraksis knyttet til anvendelsen av vannskillet som naturlig grenselinje, vises til avgjørelser inntatt i Rt-1969-1448 og Rt-1995-320. I nærværende sak har ikke jordskifteretten i tilstrekkelig grad nyttet de forannevnte kriterier som grunnlag for å fastlegge hvor eiendomsgrensen kan trekkes.

Når det gjelder øvrige forhold som tilsier bruk av vannskillet som grense, anføres at også den private grense mellom Norddal og Indrehus er trukket etter vannskillet. Det er også kommunegrensen mellom Bremanger og Flora.

Det må ellers legges til grunn at det ikke er holdepunkter for at det skal stilles noe høydekrav for å kunne anvende vannskillet som eiendomsgrense. En eiendomsgrense trukket etter vannskillet gir som nevnt en klar grense mellom eiendommene. Det er ingen grunn til å bryte den rette grenselinjen som er påbegynt trukket av lagmannsretten i 1977, og som på Myklebustfjellet møter en annen klar og naturlig grense, nemlig vannskillet.

Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Grense mellom gnr. 44, Indrehus og gnr. 45, Myklebust fortsetter fra grense fastsatt av Gulating lagmannsrett i ankesak 29/1975 og videre i samme retning til vannskillet. Derfra går grense mot syd etter vannskillet frem til grense mot Flora kommune.

Subsidiært:

Grense mellom gnr. 44, Indrehus og gnr. 45, Myklebust fortsetter fra grense fastsatt av Gulating lagmannsrett i ankesak 29/1975 og videre i samme retning til den krysser Djupevikselva. Derfra følger grensen Djupevikselva i sørlig retning. Elven vinkler i Hågahola mot sørvest og grense følger denne i samme retning oppover til vannskillet.

Derfra går grensen langs vannskillet sørover til grense mot Flora kommune.

Grensen er vist på kart fremlagt for jordskifteretten.

I begge tilfeller:

Ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankemotpartene har sammenfatningsvis anført:

Jordskifterettens dom er riktig i begrunnelse og resultat.

Eiendomsgrensespørsmålet mellom sakens parter opp til Djupeviksskaret er dels rettskraftig avgjort ved Gulating lagmannsretts dom av 7 oktober 1977, og dels ved den felles påstand for lagmannsretten. Det sentrale tvistetema i saken er såledende å trekke den videre grenselinje fra dette punkt.

Det gjøres prinsipalt gjeldende at det i saken ikke er naturlig å bruke vannskillet som grunneiendomsgrense. Topografien og partenes bruk av det omtvistede areal ligger ikke til rette for anvendelse av prinsippet, jfr bl a avgjørelse inntatt i Rt-1988-503 flg (og særlig lagmannsrettens domsgrunner gjengitt på side 517, annet avsnitt).

Et vesentlig moment til støtte for at Myklebusts påstandslinje bør legges til grunn for lagmannsrettens dom, er at Indrehus ikke har klart å sannsynliggjøre noen relevant bruk av området fra Grønehaugen og vestover mot vannskillet. Tvertimot må det legges til grunn at Indrehus først ved jordskifterettens avgjørelse i 1974, og senere ved lagmannsrettens dom i 1977, ble gjort kjent med de to nederste grensemerkene ved Indrehusvatnet.

Når det forholder seg slik kan Indrehus heller ikke med grunn påberope seg noen tradisjon med tanke på aktiv bruk av det omtvistede areal som grunnlag for hvor eiendomsgrensen skal trekkes mellom eiendommene. Det er da enda mindre grunn til å bygge på at de skal gis medhold i at eiendomsgrensen skal trekkes i rett linje til vannskille (530 m o h).

Derimot har Myklebust gjennom bevisførselen sannsynliggjort en rettsoppfatning og en tradisjon som viser at grenselinjen mellom eiendommene bør gå slik jordskifteretten har fastsatt.

For Myklebusts del er det tale om en ca 200 år gammel tradisjon som innebærer bruk av området ved og vest for Grønehaugen. Området er av Myklebust i betydelig grad nyttet som beiteland for storfe' og sau. Dette synliggjøres også av den etablering av stølsdrift som Myklebust gjorde i området.

Det har formodningen mot seg at Myklebust kun skulle ha beiterettigheter til området. Området er i utstrekning er betydelig. Det må anses klart at Indrehus, i den grad det kun var tale om beiterettigheter, hadde avkrevd Myklebust leie for bruken av arealet. Slik leie har Myklebust aldri betalt.

Myklebusts bruk av det omtvistede areal er derfor utslag av eiendomsrett og den klassiske okkupasjonslære. Den beitebruk som Myklebust har gjort av fjellutmarken vest for Grønehaugen, må likestilles med et alminnelig storfebeite som gir grunnlag for eiendomsrett. Det vises til avgjørelse inntatt i Rt-1931-1048. Vikastølen, som tilhører Myklebust, er et tydelig signal om Myklebusts tilstedeværelse.

Det som for øvrig er nedfelt i rettsboken for jordskifteretten knyttet til utmarksjordskifte på Myklebust i 1977, kan ikke anses som noen erkjennelse av at det kun var tale om en bruksrettighet for Myklebust.

Det erkjennes at vannskillet som grense for eiendomsretten kan brukes i tilfeller hvor det ikke foreligger andre holdepunkter. I nærværende sak foreligger slike holdepunkter. I tillegg gjøres gjeldende at vannskillet forutsetter en topografi som er annerledes enn i nærværende sak. Prinsippet er ikke anvendbart når området ligger under grensen for storfèbeite. Vannskillet som eiendomsgrense forutsetter for øvrig at det ikke foreligger en kontinuerlig bruk av området opp til høyeste punkt. Som anført har Myklebust utøvet enebruk av arealet.

Når det gjelder utøvelse av jaktrettigheter, anføres at Indrehus ikke har felt et storvilt i tvisteområdet på de siste 40 år. Derimot har Myklebust utøvet en omfattende storviltjakt i området.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, og at jordskifterettens dom må stadfestes så langt den er påanket.

Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til jordskifterettens avgjørelsesgrunner, som det vises til.

Saken reiser for lagmannsretten i det alt vesentlige bevisspørsmål, og hvor det etter lagmannsrettens syn må legges vesentlig og avgjørende vekt på den bruk partene har gjort av det omstridte utmarksområdet. Riktignok foreligger det i saken en del eldre dokumenter, og fra parter og vitner uttalte rettsoppfatninger som menes å gi støtte for de respektive påstander. Men lagmannsretten ser det slik at disse dokumenter og oppfatninger bare i begrenset grad har betydning for bevisresultatet.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at partene er enige om at eiendomsgrensespørsmålet er uomtvistet opp til Djupevikskaret. Indrehus eier området sør for skaret, mens Myklebust eier utmarksområdet i nord. Det partene tvistes om er i korthet om den grenselinje som lagmannsretten fastsatte i 1977 med hensvisning til skogforliket i 1896, skal fortsette til vannskillet (ryggen av Myklebustfjellet 530 m o h), og deretter trekkes i sørlig retning langs fjellryggen inntil den i sitt sørligste punkt krysser kommunegrensen mot Flora.

Når det gjelder den konkrete bruksutnyttelse av tvisteområdet finner lagmannsretten, i likhet med jordskifteretten, mest sannsynlig at Myklebust har stått for den dominerende bruk av fjellutmarken oppe på Myklebustfjellet. Det legges også til grunn at Myklebust i størst grad har nyttiggjort seg utmarken østover og ned i området ved den såkalte «Grønehaugen.» Spørsmålet om hvor Grønehaugen geografisk ligger plassert skal lagmannsretten komme tilbake til.

Vesentlig for lagmannsretten ved denne vurdering, er at Myklebust har hatt stølsdrift på Vikastølen. Stølen ligger plasssert like på vestsiden av vannskillet. Det var her stølsdrift i alle fall frem til ca 1940. Stølshusene ble oppført i ca 1917. Stølens eksistens og at det var drift der, er ikke bestridt av Indrehus. Vesentligere er det imidlertid at stølen gir klare holdepunkter for Myklebusts tilstedeværelse i området, og at Indrehus ikke har brukt denne del av utmarken i nevneverdig grad. Indrehus har i det hele ikke gjort særlig forsøk på å sannsynliggjøre aktiv bruk av Myklebustfjellet. Hvorvidt og i hvilken utstrekning Indrehus har brukt denne del av tvistearealet til småviltjakt er etter bevisførselen noe uklart, men under enhver omstendighet er ikke denne jakten i seg selv av en slik art og intensitet at den kan gi grunnlag for erverv av eiendomsrett.

Som jordskiftretten, legger lagmannsretten videre til grunn at beiteområdene ved Vikastølen ikke i seg selv var tilstrekkelige for Myklebusts dyr. Myklebusts husdyr må derfor ha beitet i området østenfor vannskillet og sørover mot den nåværende kommunegrense mot Flora. Støtte for dette syn finnes i saken fra 1897 som gjaldt fiskerettighetene i Indrehusvatnet. Jordskifteretten har utførlig gått inn på og vurdert det som fremkom i denne saken, og lagmannsretten kan i det alt vesentlige slutte seg til jordskifterettens vurderinger.

Når det forholder seg slik at Myklebusts bruk av området på Myklebustfjellet har et slikt større omfang enn Indrehus' bruk, er lagmannsretten av den oppfatning at denne bruken er utslag av grunneiendomsrett til området. Vel er det slik at vannskillet som eiendomsgrense kan nyttes, men prinsippet har i denne konkrete saken ikke gjennomslag i lys av Myklebusts utstrakte og større bruk av den nordlige del av tvistearealet. I den sørlige del av tvistefeltet har imidlertid ingen av partene gjennom bevisførselen klart å sannsynliggjøre særlig aktiv bruk av noe slag, og i dette området er det derfor naturlig å bruke vannskille som eiendomsgrense.

Lagmannsretten er ellers av den oppfatning at det har formodningen mot seg at Myklebust skulle ha kunnet nyttiggjøre seg den nordlige del utmarken som er omtvistet uten å betale noe som helst vederlag, hvis det bare var tale om en bruksrettighet for Myklebust i Indrehus' utmark.

Under bevisførselen for lagmannsretten har partene viet den såkalte «Grønehaugens» plassering ikke ubetydelig oppmerksomhet. Lagmannsretten finner ikke at partenes oppfatning av dette spørsmålet har avgjørende betydning for saksutfallet. Uavhengig av partenes oppfatning anses sannsynliggjort at Grønehaugen i alle fall har en slik geografisk plassering i forhold til Myklebusts støl, at Myklebusts husdyr også beitet i Grønehaugen fra stølsdriften tok til omkring 1917. Etter det bevisresultat lagmannsretten har kommet til blir derved også Grønehaugen å henregne til Myklebusts eiendom.

Lagmannsretten sitter etter bevisførselen med det inntrykk at partene nok i noen grad kan ha benyttet de lavere og østre deler tvisteområdet ned mot Indrehusvatnet om hverandre. Tidligere gjaldt dette i noen grad også utøvelse av beiterettigheter, og i de senere år særlig hjortejakt. Noen avgjørende bevismessig vekt kan likevel ikke denne jakten tillegges ved avgjørelsen av eiendomsgrensespørsmålet.

Anken har etter dette vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel slik dette saksforholdet ligger an. Advokat Bolstad har på vegne av sine parter fremlagt omkostningsoppgave som totalt beløper seg til kr 102.882,-. Advokatens salær utgjør kr 94 000,-, og det er i oppgaven direkte sagt at de ankende parter ikke belastes merutgiftene ved advokatskifte. Differansen på kr 8 482,- er utgifter.

Lagmannsretten finner at oppgaven gjenspeiler nødvendig arbeid med saken, og beløpet tilkjennes følgelig, jfr tvistemålsloven §176 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt som den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Reidun Petra Indrehus, Arve Indrehus, Egil Ulvmoen, Gunnstein Indrehus og Marit Øvrebotten èn for alle og alle for èn å betale til Magne Andreas Myklebust, Svein Einar Hatleseth, Leif Myklebust, Arvid Myklebusts dødsbo og Per Martin Myklebust kr 102.882, - etthundreogtotusenåttehundreogåttitokroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.