LG-2001-116
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-15 |
| Publisert: | LG-2001-00116 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 00-00938 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00116 M/02. Anke til Høyesterett over straffekravet nektet fremmet, HR-2002-00336. Saken hevet for så vidt gjelder anken over det borgerlige rettskravet, HR-2002-00336. |
| Parter: | Den Offentlige Påtalemyndighet (Aktor: Kst. Statsadvokat Bjørn Enoksen Ristesund, Stavanger) mot A (Forsvarer: Advokat Vahid Ala'i, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Lillebø. Lagdommer Wiggo Storhaug Larssen. Sorenskriver Ernst Moe. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §212, §219, §227, §166, §213, §228, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §41, Utlendingsloven (1988) §47 |
Stavanger byrett avsa 5. desember 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1954, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jf. §213, straffeloven §212 første ledd, straffeloven §227, 1. straffalternativ, straffeloven §228 første ledd, straffeloven §219, straffeloven §166 første ledd og utlendingsloven §47 første ledd litra b, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 4 -fire- år.
2. A tilpliktes innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med kr 50.000,- -femtitusenkroner-, til C med kr 50.000,- -femtitusenkroner- og til D med kr 50.000,- -femtitusenkroner-.»
Domfelte påanket dommen, prinsipalt for domfellelsen etter tiltalens poster I-V grunnet i saksbehandlingen og i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og subsidiært anket han over straffutmålingen. Det var også anke over erstatningen. Ved lagmannsrettens beslutning av 11 01 2001 ble anken henvist for domfellelsen etter tiltalens post I grunnet i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og for den tilhørende erstatning til B.
Statsadvokatene i Rogaland utferdiget 22 10 2001 ny tiltalebeslutning, men hvor endringen i forhold til den opprinnelige tiltalebeslutning besto i retting av noen skrivefeil etc. Det er som nevnt bare post I som har vært til full behandling nå, men siden alle postene henger sammen, nevnes tiltalebeslutningen i helhet. Den lyder:
I Straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ,
for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, nemlig samleie, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden fra medio mars 1999 til medio juni 1999 ved flere anledninger på bopel i - - -veien 10 i Stavanger, tok han tak i håret eller armen til B og holdt henne fast og/eller truet med at han skulle ha sex med datteren, hvoretter han gjennomførte samleie med henne og/eller førte sin penis inn i hennes munn.
II Straffeloven §212 første ledd,
for ved utuktig adferd i handling eller ord å ha krenket ærbarhet, og krenkelsen er skjedd i overvær av eller overfor barn under 16 år, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden fra medio mars 1999 til medio juni 1999 ved flere anledninger på bopel i - - -veien 10 i Stavanger, blottet han sin penis overfor datteren C, f. xx.xx.1983.
III Straffeloven §227, 1. straffalternativ,
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
1) I perioden fra medio mars 1999 til medio juni 1999 ved flere anledninger på bopel i - - -veien 10 i Stavanger, sa han at han skulle brenne og/eller drepe B, D og C.
2) I perioden fra medio mars 1999 til medio juni 1999 ved flere anledninger på bopel i - - -veien 10 i Stavanger, tok han kvelertak på C og sa han skulle drepe henne.
IV Straffeloven §228 første ledd,
for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
I perioden fra medio 1999 til medio juni 1999 ved flere anledninger i - - -veien i Stavanger, slo han sønnen D i hodet og/eller sparket ham i baken.
V Straffeloven §219,
For ved mishandling eller annen liknende adferd oftere og/eller grovt å ha krenket sine plikter mot barn og noen til hans husstand tilhørende person, som på grunn av andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv.
Grunnlag er følgende forhold:
Ved at han til tid og sted som nevnt i post I-IV forholdt seg som der beskrevet overfor sin tidligere ektefelle og sine to barn som var kommet til Norge i februar 1999 under søknad om familiegjenforening, samt gjentatte ganger å tvinge sin 13-årige sønn til å se pornofilmer med ham, stenge mor og barn inne på soverommet over lengre tid og nekte dem å lage mat mens han var på arbeidet?
VI Straffeloven §166 første ledd,
for å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt å avgi bevis.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 26. mars 1999 kl. 0900 i Stavanger politikammer i forbindelse med forklaring i utlendingssak forklarte han seg falsk for politiet. Han opplyste at han var lovlig gift til tross for at ekteskapet med B var annullert i 1986.
VII Utlendingsloven §47 første ledd bokstav b,
for å ha gitt vesentlig uriktige eller åpenbart uriktige opplysninger i sak etter loven.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under pkt VI gav han vesentlig uriktige opplysninger under avhør i visumsak/oppholdssøknad for så vidt gjelder tidligere ektefelle, idet han forholdt seg som nevnt under pkt VI.»
I tiltalen var det også tatt med bl.a forbehold om påstand om namsdom for de fornærmede.
I ankeforhandlingen hørte lagmannsretten forklaring fra tiltalte og 10 vitner, ved siden av at det var noen dokumentbevis. For ordens skyld nevnes at tillyst hovedforhandling på forsommeren måtte utsettes fordi de fornærmede ikke kunne/ville møte da. Nå møtte de som vitner.
A er født *.*..1954. Han er sandblåser og maler og bor i - - -vn. 10, Stavanger. Han har vært gift, men ekteskapet er oppløst (annullert i følge Chilensk lov). Han har i ekteskapet 2 barn, en datter født i 1983 og en sønn født i 1984. Han er for tiden permittert fra sin arbeidsgiver, utbetalt netto ca 13.000,- pr. måned. Han har ingen formue. Han er ikke straffedømt i Norge, men fikk i 1988 en bot kr 3.000,- for overtredelse av straffeloven §228 første ledd.
Juryen har vært forelagt et hovedspørsmål i tilknytning til tiltalens post I, og besvart det med ja. Retten godtok juryens svar.
Straffeutmålingen omfatter også de forhold hvor tiltalte rettskraftig er kjent skyldig ved Stavanger byretts dom av 05.12.2000. Det vises til byrettens dom om de nærmere detaljer for de postene. Forholdet i tiltalens post I henger nokså nær sammen med de andre forholdene. Lagmannsretten har i hovedsak samme vurdering av omstendighetene rundt post I som byretten hadde, slik at det vises til byrettens dom også der, jf. straffeprosessloven §41 tredje ledd. Den følgende framstilling av det faktum lagmannsretten baserer straffutmålingen på, må derfor suppleres med det som står i byrettsdommen.
Både tiltalte og de fornærmede er opprinnelig fra Chile. Tiltalte kom til Norge som asylsøker i 1988. Han fikk innvilget asyl, og ble norsk statsborger i 1995. I 1983 inngikk han ekteskap i Valparaiso, Chile med B (B) og de har fellesbarna C f. 1983 og D f. 1984. Ekteskapet ble annullert i 1985 grunnet i at det hadde vært vigselmann fra feil distrikt. Etter det som ble opplyst er det lettere å annullere ekteskap i Chile enn i Norge, muligens fordi det er vanskelig å få skilsmisse der. Etter samlivsbruddet ble barna boende hos moren i Chile. Det var lite, eller ingen kontakt med dem etter at tiltalte reiste til Norge.
I 1998 ble det bestemt at B og barna skulle flytte etter tiltalte til Norge som ledd i familiegjenforeningsordningen norske myndigheter hadde innført. Partene er uenige om hvem som tok initiativet til flyttingen og om en god del enkeltheter, men B solgte iallfall de eiendeler hun hadde, og hun og barna kom til Norge 21.02.1999. De flyttet inn hos tiltalte i leiligheten hvor han bodde til leie i Stavanger. Det er en liten leilighet som besto av et soverom, kombinert stue/kjøkken og bad.
Gjenforeningen gikk bra i begynnelsen. Barna begynte på skole, og B gikk på norskkurs, ved siden av at hun regelmessig møtte i en samling av innvandrerkvinner. Tiltalte hadde arbeid på vanlig dagtid mandag - fredag. Etter noen uker ble det mer familieuro, og forholdet mellom tiltalte og familien ble stadig dårligere. Det er uklart hva som utløste endringen, men det førte bl.a til at tiltalte behandlet de andre på de straffbare måter som følger av byrettens dom. Ut fra juryens kjennelse legges også til grunn at tiltalte tiltvang seg samleie som beskrevet i post I. Det skjedde flere ganger, men uten at det kan tallfestes nøyaktig. Tvangen som ble benyttet var dels maktanvendelse og dels at fornærmede fryktet for datterens mentale helse hvis tiltalte gjorde alvor av trusselen nevnt i tiltalens post I. Flere både i den nevnte gruppen innvandrerkvinner og ansatte i det kommunale støtteapparatet reagerte på at B endret seg; gikk markert ned i vekt, ble nervøs osv. og de fikk vite om forholdene hjemme. Det ble foreslått at de fornærmede skulle flytte til krisesenteret, men B ville ikke det i første omgang. Fornærmede og barna flyttet imidlertid ut i slutten av juni 1999, og siden det da var fullt på krisesenteret i Stavanger, fikk de plass på krisesenteret i Haugesund, hvor de forble fram til de fikk en leilighet i november 1999. Fornærmede og barna fikk avslag på søknad om oppholds-/ arbeidstillatelse og de ble formelt uttransportert tilbake til Chile i slutten av mai 2000. Fornærmede arbeider som barnehageassistent der, mens barna går på skole.
Ved straffutmålingen veier forholdet i tiltalens post I tyngst, men det må sees i sammenheng med postene II -V, som samlet kan betegnes som alvorlig tilfelle av familievold. Det er som nevnt noe uklart hvem som var den mest aktive for å få til gjenforeningen, men det har minimal betydning i straffefastsettelsen. Det var uansett tiltalte som lettest burde finne ut detaljene i de norske regler om familiegjenforening, og ha innsett at når ekteskapet ikke lenger besto, kunne resultatet lett bli som det ble; at B og barna først kuttet de fleste bånd til Chile og deretter måtte bryte opp fra Norge og etablere seg på nytt på nærmest bar bakke i Chile. Når gjenforeningen tydeligvis ikke svarte til forventningene, måtte han også ha grepet det an på en helt annen måte; det være seg ved å ta brudd på «normal» måte eller søke bistand til at samværet skulle bli bedre. Nå utviklet det seg slik at han i flere måneder langt på vei terroriserte familien, og han kan umulig ha unngått å se at det ville føre til store skadevirkninger for dem både på kort og på lang sikt.
Generelt om straffenivået vises til Rt-1991-274 om familievold/mishandling av familie og til Rt-1994-1426 om falsk forklaring i saker etter utlendingsloven. Det vises til beskrivelser i Rt-2000-40 og Rt-2001-411 om utviklingen av straffenivået i voldtektssaker de senere år.
Retten har delt seg i vurderingen av straffen.
Flertallet - meddommerne - mener at straffen bør settes til fengsel i 4 år og kan i stor grad tiltre byrettens vurderinger.
Mindretallet - de tre juridiske dommerne - mener at ut i fra nevnte rettspraksis om straffenivå og de forhold som er nevnt over, bør straffen settes til fengsel i 3 år og 6 måneder.
Rettens juridiske dommere finner at vilkårene for erstatning til B er til stede etter skl. §3-5 jf. §3-3. Det er bruddet på straffeloven §192 som veier tyngst her, men retten mener at også forholdet omhandlet i tiltalens poster III nr. 1 og V begrunner erstatning. I fastsettelsen må også tas hensyn til det markerte brudd dette representerte fra en person hun da langt på vei var helt avhengig av. Beløpet settes til kr 75.000,-. Byrettens erstatningsfastsettelse til barna er som nevnt rettskraftig.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1954, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ (slik den lød før lovendringen av 11.08.2000) jf. straffelovens §213 og for de forhold hvor han ble kjent skyldig ved Stavanger byretts dom av 05.12.2000, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd til fengsel i 4 -fire- år.
2. A betaler oppreisningserstatning til B med 75.000,- -syttifemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.