HR-2000-6-B - Rt-2000-40

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-01-18
Publisert:	HR-2000-00006-B - Rt-2000-40 (11-2000)
Stikkord:	Strafferett, Seksualforbrytelse, Straffutmåling, Konkurrens, Inndragning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om straffutmåling for seksualforbrytelser mot flere kvinner som A hadde gitt rusmidler, slik at de ble bevisstløse eller falt i dyp søvn. A var i herredsretten funnet skyldig i fire tilfeller av brudd på Straffeloven (1902) § 193 første ledd sommaren 1998 ved å ha samleie eller likestilt omgang (penis i munn, dildoer m.v. i vagina og endetarm jf. Straffeloven (1902) § 213), med kvinner som var bevisstløse eller i dyp søvn. To av tilfellene ble vurderte å gå inn under det strengeste andre straffalternativet, ved at han hadde gitt kvinnene rusmiddel med det formål å skaffe seg omgang som nemnt. Det var sentralt i saken at A tok bilder av de ulike handlingene. Herredsretten fastsette straffen til fengsel i 4 år og 6 måneder. A anket straffutmålingen til lagmannsretten, som nedsatte straffen til 4 års fengsel. A anket straffutmålingen til Høyesterett. Høyesterett viste til at det burde søkes støtte i Straffeloven (1902) § 192 første ledd andre straffalternativ om voldtekt med samleie. Uttalt at de konkrete omstendigheter i sakene var viktigere for straffutmålingen enn hvilken paragraf forholdet skulle vurderes etter. Høyesterett viste til Rt-1999-363 og Rt-1999-919. Det ble konkret pekt på at alle de fire brudd på Straffeloven (1902) § 193 skjedde sommeren 1998, slik at handlingene hadde et systematisk preg. Fotograferingen, med risiko for spredning av bildene, var en stor tilleggsbyrde for kvinnene. Høyesterett la til grunn at Straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ ikke kunne brukes i idealkonkurrens med Straffeloven (1902) § 193 første ledd andre straffalternativ. Ut fra dette ble straffen fastsatt til 4 år og 6 måneder. Når det gjaldt inndragning av bilder som omfattet andre kvinner enn de fornærmede i saken, delte Høyesterett seg. Flertallet (3) mente at selv om det ikke var påvist at domfelte hadde vist bildene til andre, var det likevel "fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling". I vurderingen måtte faregrensen veies mellom domfeltes interesser og den skade en spredning ville ha for kvinnene. Etter dette kom flertallet til at bildene skulle inndras, jf. Straffeloven (1902) § 37 b. Mindretallet (2) var enig med flertallet i inndragningsspørsmålet, men mente bevisene i saken ikke rakk lenger enn til at bildene "kan" bli brukt til en straffbar handling. Dissens: 3-2
Saksgang:	Larvik herredsrett 12.02.1999 - Agder lagmannsrett LA-1999-445 M - Høyesterett HR-2000-00006B (sak nr. 72/1999)
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Kjetil Omholt) mot [A-mann] (advokat Arne Meltvedt)
Forfatter:	Utgård, Rieber-Mohn, Holmøy, Mindretall: Gussgard, Stang Lund
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §192, §193, §229, §37b, §211, §213, §35, §390, §62, Legemiddelloven (1992) §24, §31, Straffeprosessloven (1981) §2

Dommar Utgård: Larvik heradsrett sa 12. februar 1999 dom med slik slutning:

«1. A, født *.*.1967, frifinnes for tiltalens post II b, c og d for tiltalens post III og IV a.

2. A, født *.*.1967, dømmes for 2 overtredelser av straffeloven §193 første ledd, 2. straffalternativ, 2 overtredelser av straffeloven §193 første ledd, 1. straffalternativ, 2 overtredelser av straffeloven §229, 1. straffalternativ, straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd og legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 106 - etthundreogseks - dagers utholdt varetektsfengsel.

3. A, født *.*.1967, dømmes til innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse å betale følgende erstatning:

- B med kr 60.000

- C med kr 60.000

- D med kr 75.000 og

- E med kr 30.000.

4. A, født *.*.1967, dømmes i medhold av straffeloven §35 til å tåle inndragning av

- 1 fotoapparat

- 3 dildoer

- diverse rester av undertøy, strømper og tau

- diverse brukerutstyr for narkotika

- fotografier i tilknytning til tiltalens post I a, b og c, og til post II a, b, c og d

- 513 enkeltfotografier med tilhørende negativer.»

Domfelte anka til Agder lagmannsrett over straffutmålinga og over lovbruken med omsyn til inndraginga. Lagmannsretten sa 31. august 1999 dom med slik slutning:

«I herredsrettens dom gjøres følgende endringer:

- Straffen settes til fengsel i fire år.

- A frifinnes for inndragningskravet hva de beslaglagte fotografier angår med unntak av fotografier som refererer seg tiltalens poster Ia, Ib, Ic, IIa, IIb, IIc og IId og de fotografier som er samlet i en brun konvolutt merket «inndras», alt med tillegg av tilhørende negativer.»

Ein av fagdommarane dissenterte, i det han ikkje fann grunnlag for inndraging etter straffelova §37b.

Domfelte har anka lagmannsrettens dom til Høgsterett. Anken omfattar dei same spørsmåla som anken for lagmannsretten, slik at Høgsterett skal prøve straffutmålinga og lovbruken med omsyn til inndraginga.

Eg har kome til at straffa må skjerpast noko.

Domfelte er funnen skuldig i brot på straffelova §193 første ledd; to tilfelle etter første straffalternativ og to tilfelle etter andre straffalternativ. Alle desse handlingane skjedde sommaren 1998.

Frå tiltalevedtaka som førte til domfelling etter andre straffalternativ, tek eg med omtalen av faktum. I post I c er det sagt mellom anna at han

«i hensikt å oppnå utuktig omgang med ga henne et berusende eller bedøvende middel som medførte at hun ble bevisstløs og/eller falt i dyp søvn, og deretter kledde av og hadde utuktig omgang med henne, herunder stakk dildoer og sigaretter inn i hennes skjede og endetarm, samt hadde samleie med henne.»

I tiltalevedtaket post I b er det sagt mellom anna at han

«i hensikt å oppnå utuktig omgang med ga henne et berusende eller bedøvende middel som medførte at hun ble bevisstløs og/eller falt i dyp søvn, og deretter kledde av og hadde utuktig omgang med henne, herunder stakk dildoer og en sigarett i hennes skjede og endetarm,»

Også i høve til ei tredje kvinne var det teke ut tiltale etter §193 første ledd 2. straffalternativ, men heradsretten fann der at tilhøvet gjekk inn under 1. straffalternativ. Eg tek med frå tiltalevedtaket post I a at han

«.. ga henne et berusende eller bedøvende middel som medførte at hun ble bevisstløs og/eller falt i dyp søvn, og deretter kledde av og hadde utuktig omgang med henne, herunder stakk dildoer inn i hennes skjede og endetarm, stakk en sigarett inn i hennes skjede samt førte sin penis inn i munnen hennes,»

Domfelte vart kjent skuldig også etter tiltalevedtaket post II a etter §193 første ledd første straffalternativ, og eg viser då til at han

«... mens var bevisstløs og/eller i dyp søvn, hadde utuktig omgang med henne, herunder stakk en dildo og en tråd inn i hennes skjede,»

Domfelte fotograferte dei situasjonane som går fram av tiltalevedtaka, og politiet fann ved ransaking hos han over 500 fotografi av desse situasjonane og av tilsvarande situasjonar med andre kvinner. Det går fram av dommen frå heradsretten at tre av kvinnene som han er domfelt for overgrep mot, har fått store psykiske problem etter handlingane. Kunnskapen om bileta har etter det heradsretten har lagt til grunn, vore sterkt medverkande til desse problema.

Høgsterett har ikkje tidlegare handsama saker etter §193 første ledd 2. straffalternativ som kan danne grunnlag for straffutmålinga i vår sak. Det er for meg nærliggjande å søkje støtte i straffutmålinga etter straffelova §192 første ledd 2. straffalternativ om valdtekt med samleie. Eg minner her om at etter straffelova §213 skal innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i vagina eller endetarmsopning likestillast med samleie.

Sjølv om §192 rammar der det vert nytta vald eller framkalling av frykt som grunnlag for tvang, og §193 første ledd 2. straffalternativ rammar der den fornærma vert sett i ein tilstand der han eller ho ikkje evnar å motsetje seg handlinga, er det i begge tilfella tale om situasjonar der overgriparen set den fornærma ute av stand til å motsetje seg handlinga. Dei konkrete omstenda i sakene vert då viktigare for straffutmålinga enn kva paragraf tilhøvet skal vurderast etter.

Dei to brota på §193 første ledd andre straffalternativ gjeld som nemnt handlingar som bør likestillast med valdtekt med samleie. For valdtekt har det i den seinare tid vore ei skjerping av straffenivået. Eg viser her til Rt-1999-919 der straffa for eitt tilfelle av overfallsvaldtekt av ukjend person, vart sett til 3 års fengsel. Sameleis viser eg til Rt-1999-363 der ei valdtekt og eitt tilfelle av utuktig omgang med sovande kvinne, gav 2 år og 6 månaders fengsel. I desse dommane er omsyna bak auken i straffenivået drøfta, og eg nøyer meg her med å vise til det som er sagt om dette.

Ut over dette viser eg til at dei fire brota på straffelova §193 første ledd alle skjedde sommaren 1998. Handlingane får på dette viset eit systematisk preg, som skil seg frå dei to sakene frå 1999 som eg har vist til. Fotograferinga av kvinnene, med risiko for at bileta er synte til eller er gitt til andre, har dessutan vore ei stor tilleggsbyrde for kvinnene.

Eg nemner endeleg at domfelte er funnen skuldig i overdraging, innehaving og bruk av mindre kvanta narkotika.

Lagmannsretten har fastsett straffa til fengsel i 4 år, og retten har peika på sentrale moment for straffutmålinga. Eg har likevel kome til at straffa må aukast noko og meiner ho bør setjast til 4 år og 6 månader slik heradsretten kom til.

Lagmannsretten uttala at den har vurdert om regelen i §193 første ledd andre straffalternativ bør nyttast i idealkonkurrens med straffelova §229 første straffalternativ, og at den valde ikkje å leggje vekt på §229 i straffutmålinga. Eg viser til at gjerningsinnhaldet i §229 heilt ut vert dekt når det skjer domfelling etter §193 første ledd andre straffalternativ. Det inneber at §229 ikkje skal nyttast. Eg har forma ut endring i domsslutninga i samsvar med dette.

Eg går så over til å drøfte spørsmålet om inndraging. Domfelte har gjort gjeldande at det ikkje er grunnlag for inndraging av bilete etter straffelova §37b. Usemja gjeld bilete som viser ansikt, slik at kvinnene kan kome til å verte attkjende. Domfelte har godteke at bilete som knyter seg til dei postane han er domfelt for, vert inndregne, jf. straffelova §35 første ledd.

Straffeprosesslova fastset i §2 at reglane om skuldspørsmålet gjeld for inndraging så langt reglane passar, og at ut over det skal reglane om straff nyttast. Eg kan ikkje sjå at denne paragrafen løyser spørsmålet om inndraging etter straffelova §37b heilt ut følgjer reglane for skuldspørsmålet eller for straffespørsmålet. I dommen i Rt-1997-27 uttalar førstvoterande på side 30 at «(h)ensett til avgjørelsestemaets art - det er ikke spørsmål om å knytte inndragningen til en konkret handling - kan atskillig tale for helt ut å følge reglene om reaksjonsspørsmålet.» For meg står dette momentet som svært tungtvegande. Det er tale om å førebyggje strafflagde handlingar knytte til objektet for inndraginga. I tillegg vil det skape vanskelege rettslege ordningar om spørsmålet om vilkåra for inndraging skal følgje reglane for skuldspørsmålet, medan spørsmålet om inndraging bør skje skal følgje reglane for reaksjonsspørsmålet.

Anken frå domfelte gjeld bilete av jenter som han ikkje er domfelt for strafflagde handlingar mot. Desse bileta gjeld dels tiltalepunkta II b, c og d, der domfelte vart frifunnen, og dessutan bilete av eit titals andre jenter som domfelte ikkje har vilja seie namna på, og som ikkje er identifiserte. Alle bileta er av same karakter, i det jentene verkar medvitslause eller i djup søvn og der dei i mesteparten av tilfella har dildoar og liknande i vagina og/eller endetarm.

Lagmannsretten har kome til at fotografia er av ein slik art at dei fotograferte kvinnene sikkert ikkje ville samtykt i attgjeving eller i offentleg vising. Domfelte sjølv har lagt stor vekt på at bileta var til privat bruk og at han ikkje hadde tanke om å gjere dei kjende for andre. Etter dette kan det leggjast til grunn at domfelte ikkje hadde samtykke frå kvinnene til å offentleggjere bileta.

Det er ikkje tvilsamt at bilete er «ting» etter straffelova §37b. For at inndraging skal kunne skje, må det vidare vere slik at det «på grunn av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling.» Eg vil for min del vise til straffelova §211 første ledd bokstav b om forbod mot spreiing av pornografiske bilete, og til straffelova §390 som set forbod mot å offentleggjere private bilete som dei omhandla. Som lagmannsretten viser eg til at det tvillaust finst eit «miljø» for spreiing og offentleggjering av slike fotografi. Etter mitt syn må dette i så fall byggje på at domfelte kopierer opp fleire eksemplar av bileta, i det kvart bilete berre finst i få eksemplar. Eg peikar her likevel på at ein gjennomgang av bileta har vist at kvart bilete finst i varierande tal mellom eitt og fem eksemplar, og at det må ha vore laga ekstra kopiar ved opphavleg kopiering eller seinare.

Det er i dette tilfellet ikkje påvist konkrete døme på at domfelte har vist bileta til andre, og han har sjølv gitt uttrykk for at bileta var til privat bruk. Når arten av bileta vert sett i samanheng med det som har kome fram om domfelte sin handlemåte, finn eg likevel at det er fare for at bileta vil bli nytta til ei strafflagd handling.

Som understreka av Matningsdal, Inndragning side 292 må faregrensa vere relativ slik at det vert teke omsyn både til kor verdfull den aktuelle gjenstanden er, og til kva strafflagde handlingar det er tale om. Domfelte har ikkje nokon aktverdig grunn til å ha bileta, samstundes som det vil kunne medføre stor skade for dei fotograferte kvinnene dersom bileta vert gjort kjende for mange. Det er eit element i denne vurderinga at mange av bileta finst i fleire eksemplar.

Etter mitt syn er tilhøvet eit anna enn i Rt-1997-27 der det ikkje var nokon konkret og nokonlunde nærliggjande fare for at beslaglagde haglgevær ville verte nytta til strafflagde handlingar. I vår sak er domfelte funnen skuldig i alvorlege strafflagde handlingar, og dei aktuelle bileta har tilknyting til situasjonar som har likskap med dei han er dømd for. Situasjonen kan vere annleis viss bilete av same art vert beslaglagde hos personar der det ikkje er slik tilknyting til strafflagde handlingar.

Etter mitt syn må den påanka dommen stadfestast med omsyn til inndragingskravet.

Eg røystar etter dette for slik

dom:

1. I lagmannsrettens dom punkt 2 vert det gjort den endring at straffa vert sett til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - månader.

2. A, fødd *.*.1967, vert frifunnen for to brot på straffelova §229 første straffalternativ.

Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende i at fengselsstraffen bør skjerpes til 4 år og 6 måneder, men det foreligger etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for inndragning av angjeldende fotografier.

Om vilkårene for inndragning etter straffeloven §37b sies det i Rt-1997-27 bl.a.:

«Jeg minner om at vilkåret for inndragning av en ting etter straffeloven §37b er at det på grunn av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling. Herredsretten har gjengitt vilkåret riktig i innledningen av sine bemerkninger, men flertallet har siden - i forhold til alle de tre siktede - uttrykt seg som om det er tilstrekkelig at det er fare for at våpnene «kan» bli brukt til en straffbar handling. Språklig innebærer flertallets uttrykksmåte - som altså er brukt nokså konsekvent - en klar nedbygging av lovens krav. Slik loven er utformet, kreves det en konkret og noenlunde nærliggende fare.»

Jeg er enig med førstvoterende i at faregrensen må være relativ, og videre i at domfelte ikke har noen aktverdig grunn til å ha disse bildene, mens skaden for kvinnene ved utbredelse eller offentliggjøring vil kunne bli stor. Bevisene i saken, slik de er angitt av førstvoterende, rekker imidlertid etter mitt syn ikke lenger enn til at en kan konstatere at bildene kan bli brukt til en straffbar handling. Dette er ikke tilstrekkelig, og jeg mener domfelte må frifinnes for inndragningskravet.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Utgård.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter røystinga sa Høgsterett slik

D O M :

1. I lagmannsrettens dom punkt 2 vert det gjort den endring at straffa vert sett til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - månader.

2. A, fødd *.*.1967, vert frifunnen for to brot på straffelova §229 første straffalternativ.