LB-2000-2144

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-29
Publisert:	LB-2000-02144
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-6693 A/57 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02144 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01181.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærvik). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalene).
Forfatter:	Lagdommer Kjersti Graver, formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsby. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, Tvistemålsloven (1915) §213, §482, Barneloven (1981), §4-14, §4-1, §4-21

Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak av Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus av 11. juni 1999, om fratakelse av omsorg og om samvær. Vedtaket lyder:

1. Oslo kommune, Grorud barneverntjeneste, overtar omsorgen for B, f. **91, i medhold av bvl. §4-12 første ledd litra a.

2. B plasseres i egnet fosterhjem når det er funnet og godkjent, i medhold av bvl. §4-14 bokstav a.

3. I påvente av plassering av fosterhjem blir B boende i beredskapshjem, i medhold av bvl. §4-14.

4. B skal ha samvær med far minimum en gang pr. måned i inntil 3 timer, etter at B er plassert i fosterhjem, i medhold av bvl. §4-19. Samværene skal være med tilsyn fra barneverntjenesten.

B er sønn av C og A. Han ble født den **1991 i Norge. Foreldrene traff hverandre på Filippinene, i Manila. C bodde der, mens A arbeidet om bord i et skip som anløp stedet. Han begynte å seile til sjøs da han var 18 år og er utdannet maskinist. Hans far er amerikansk og moren er fra Filippinene. Familien bodde i USA fra han var 10 år. A er norsk statsborger siden 1981.

C og A flyttet sammen i Norge i 1990, og de giftet seg 28. juni 1991. C hadde fire barn fra før på Filippinene, og hun dro tilbake dit da B var ca 9 måneder gammel. Hun kom ikke tilbake til Norge. Ved Oslo byretts dom av 12. februar 1993 ble partene separert og faren tilkjent foreldreansvaret og den daglige omsorg for sønnen. C har ikke sett sin sønn B etter 1991 før hun kom på besøk til Norge i juni 2001. Hun møtte og avga forklaring som vitne under ankeforhandlingen.

Fra før hadde A fire barn, D og E med F som han var gift med i nesten fem år fra 1975, G født i 1985 med H som han møtte i 1983, og I født i 1987 med J som han flyttet sammen med i 1986. De ble skilt i 1989. A har ikke hatt særlig kontakt med disse fire barna.

A hadde eneomsorgen for B etter at C dro tilbake til Filippinene. I denne tiden hadde han jevnlig kontakt med helsestasjonen og oppsøkte også Nic. Waals Institutt for å få råd om stell og barneoppdragelse. Han deltok i en veiledningsgruppe for småbarnsfamilier her fra sønnen var ett til han var vel to år. Sønnen gikk i barnehage fra han var 11 måneder til han var ca 2 1/2 år. Faren gis godt skussmål for måten han tok vare på sønnen på. Faren tok selv jobb som midlertidig assistent i barnehage en periode.

Da B i følge A begynte å etterlyse mor, satte A inn en kontaktannonse i en avis, som førte til at han i 1993 ble kjent med K i Romania. Hun kom til Norge i september 1993, men dro tilbake til Romania i november 1993, for senere å komme tilbake til Norge, hvor deres felles datter L ble født i **1994. K var hjemme med begge barna. Mor og datter vendte tilbake til Romania i februar 1995. A og sønnen B reiste dit sommeren 1995. K og A giftet seg der. Alle fire ble samlet i Oslo i desember 1995. Frem til februar 1997 var K hjemme med begge barna. De begynte da i barnehage. Etter turbulens i ekteskapet, flyttet mor og datter ut i august 1997, i første omgang til et krisesenter. Mor er utdannet lege fra Romania og arbeidet først som lege ved Rikshospitalet og i følge sakens opplysninger nå ved Sentralsykehuset i X.

A tok ny kontakt med Nic. Waals Institutt i januar 1996. Han meldte om bekymring for at B var urolig, utagerende, ødela ting hjemme og var vanskelig å snakke til rette. Instituttet meddelte at det ikke kunne følge opp fordi familien bodde i et annet distrikt, men tilbød seg å hjelpe til med overføring til den lokale BUP. Dette ble det intet av. Det er fra instituttets side nedtegnet at B hadde savn etter biologisk mor, og at far overveiet å sende sønnen til henne på Filippinene. Det ble ikke gjort.

Etter samlivsbruddet mellom K og A, meldte han i september 1997 til barnevernet om bekymring for datteren L og mors omsorg. Hun kontaktet på sin side barnevernet den 9. oktober 1997 med bekymring over Bs omsorgssituasjon hos faren. Etter at barnevernet hadde ytterligere samtaler med K ble B akuttplassert på Holmlia akutt- og utredningsinstitusjon den 15. oktober 1997. Far påklaget vedtaket og fikk medhold i fylkesnemnda, som opphevet vedtaket. Sønnen flyttet så hjem den 15. desember 1997. Han hadde begynt i første klasse på Y skole i august 1997.

Etter initiativ fra Grorud barneverntjeneste foretok psykolog Harald Renolen en psykologutredning av B. Rapporten er datert 5. februar 1998 og den omfatter perioden fra akuttvedtaket og frem til B flyttet hjem til faren. Hans vurdering av B lyder:

Jeg oppfatter B som en gutt med mange ressurser. Han har god kontaktevne og fungerer rimelig bra sosialt. Han fremstår som veloppdragen, lydig og grei. Hans kognitive funksjonsnivå synes å være aldersadekvat.

Selv om B, i mange sammenhenger, fremstår som en relativt velfungerende og veltilpasset gutt, mener jeg det er grunn til å være alvorlig bekymret for hans psykiske helse, og videre psykososiale utvikling, fordi han i sinne og fortvilelse gir uttrykk for innbitt selvforakt og selvmordstanker, og i tillegg har ideer om hvordan han skal ta sitt eget liv. Jeg forstår B som en gutt som i stor grad undertrykker og skjuler en indre ensomhet og fortvilelse, fordi han ikke har erfaring med at hans nærmeste omsorgspersoner kan forstå og ivareta hans emosjonelle behov.

Jeg vurderer B som en gutt som i ekstrem grad har vært nødt til å tilpasse seg urimelige krav og forventninger fra far. Det er også mye som tyder på at han i stor grad har blitt trukket inn i konflikten mellom stemor og far, i den forstand at far har «brukt» ham som «medspiller» i sin «krigføring» mot stemor.

Renolen konkluderte med at det ikke var tilrådelig at B fortsatte å bo hos far. Han anbefalte at gutten fikk mulighet til å vokse opp i et fosterhjem med to trygge, psykisk stabile, rause og omsorgsfulle fosterforeldre. Renolen anbefalte samvær med faren under tilsyn.

As omsorgskompetanse og samspill med sønnen ble utredet av psykolog Wenche Jørgensen. I hennes sakkyndigrapport datert 27. februar 1998 fremheves at faren er genuint opptatt av å gi sin sønn det beste. Hun uttrykte imidlertid bekymring over hans personlighetsmessige fungering og uttalte:

Slik far fremstår i dag vurderer jeg han til å ha problemer med å være åpen og fleksibel i sitt forhold til sine nærmeste. Han fremstår som noe rigid og virker som han ikke så lett innrømmer sine feil og mangler. Disse trekkene vil by på problemer i hans omgang med de nærmeste familiemedlemmer og vil da slå negativt ut i hans omsorg for sønnen.

Jeg er bekymret for at far ikke vil tåle så mye opposisjon fra sønnens side. Dette kan bli et problem i årene som kommer, når sønnen naturlig vil begynne å si sin egen mening og utvikle sin egen identitet.

Jeg er også bekymret for fars innlevelse i sønnen. Vil far være istand til å se sønnen og hans behov?

Oslo kommune fremmet forslag til fylkesnemnda om omsorgsovertakelse for B. I vedtak av 2. juli 1998 ble kommunens forslag ikke tatt til følge. Fylkesnemnda fant at de utredningene som forelå ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at den psykiske omsorgssvikten var av en slik alvorlighetsgrad at vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede. Det ble blant annet vist til at gutten burde ha vært utredet hjemme hos faren og til at psykolog Jørgensen ga uttrykk for at det burde ha vært en samlet utredning. Nemnda uttalte at guttens omsorgssituasjon var bekymringsfull, og at det var nødvendig med tiltak fra barneverntjenestens side.

Barnevernet utarbeidet etter dette en tiltaksplan, men A ønsket ikke videre samarbeid med barneverntjenesten, som han hadde mistet tilliten til. Saken ble deretter avsluttet.

Barnevernssak ble startet på nytt på grunnlag av bekymringsmelding fra Y skole av 8. mars 1999. Bakgrunnen var Bs sterke reaksjoner da han fikk beskjed om at han skulle ha med melding hjem etter at han hadde kastet sneball på en klassekamerat. I følge klassestyreren sa han at han ville få juling hjemme og at far ofte slår og er sint, og han fortalte også om grovere tilfelle av mishandling. Han hadde fått med melding om sneballkasting hjem en gang tidligere, den 4. februar 1999. Barneverntjenesten fattet akuttvedtak om plassering av B utenfor hjemmet den 11. mars 1999. Vedtaket ble godkjent av fylkesnemnda. B ble plassert i et beredskapshjem.

På oppdrag fra barneverntjenesten foretok psykolog Karen Hassel en sakkyndig utredning, som er datert 4. juni 1999. Utredningen skulle omfatte både B og faren og samspillet mellom dem. Faren ønsket imidlertid ikke å medvirke. Karen Hassel viser i sin rapport til at Bs liv har vært preget av mange endringer, og hun fant at han frem til høsten 1997 da han gikk i første klasse, hadde hatt 10 ulike omsorgssituasjoner. Det heter i rapporten:

B har gang på gang opplevd å bli sveket av sine omsorgspersoner, av moren og av K flere ganger, og sannsynligvis også av faren som han kan ha opplevd har fått K til å reise.

Oppsummeringen lyder:

B har normalutviklet både fysisk og intellektuelt. Han fremstår imidlertid som et barn med «overdreven tilpasning». Dette er en overlevelsesstrategi som man ser at barn i omsorgssviktsituasjoner kan anvende. Disse barna forsøker å tildekke både for seg selv og andre hvor dårlig de har det. De oppfører seg på måter hvor de forsøker å leve opp til de voksnes krav og forventninger, og undertrykker egne behov.

Bs tilknytning til faren vurderer jeg å være ambivalent, og jeg er alvorlig bekymret i forhold til hans evne til å knytte seg til andre mennesker.

B har god oversikt over sin familie, men han synes ikke å ha noe direkte følelsesmessig forhold til andre enn lillesøsteren og hennes mor, men det er et forhold som ikke har vært ivaretatt de siste årene, og som sannsynligvis også er preget av ambivalens.

B har først og fremst et skrikende behov for å bli sett og bekreftet som den han er. Han har behov for trygghet, og for å få dekket småbarnslige behov som han tidligere ikke har fått dekket, og han har behov for nye erfaringer og stimulering tilpasset hans alder og utrustning.

Fylkesnemnda fattet så vedtak om omsorgsovertakelse den 11. juni 1999, gjengitt innledningsvis. Nemnda fant nå at det var dokumentert alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet mellom far og sønn. Det er blant annet uttalt at B fremstår som en underkastende og veldig appellerende gutt og at hans utvikling er en direkte følge av farens oppdragelsesmetoder. Det er vist til at han stadig blir utsatt for degradering og negative uttalelser fra farens side og til guttens uttalelser om at far slår ham. Nemnda fant at det var klar sannsynlighetsovervekt for at gutten har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt gjennom farens psykiske og fysiske avstraffelser. Grunnet farens motvilje mot barneverntjenesten ble ikke hjelpetiltak ansett som noe alternativ til omsorgsovertakelse, som ble funnet å være til sønnens beste.

A bragte ved stevning av 28. august 1999 Fylkesnemndas vedtak inn til rettslig prøving. Som sakkyndige for byretten ble oppnevnt psykologene Anne Dalen og Arne Bjerring Hansen. De avga rapport datert 6. mars 2000. De anbefalte at gutten tilbakeføres fars omsorg. Fra deres vurdering av gutten siteres:

B er en normalt utviklet og velfungerende gutt som i det siste 1 1/2 år har fungert i grenselandet for psykiatrisk bekymring store deler av tiden på grunn av betydelig stress i livssituasjonen. Stresset provoseres ved adskillelsen fra far. Guttens bekymringsskapende adferd forsvinner i situasjoner der stressbelastningen reduseres vesentlig. Han har en personlighetsmessig sårhet og sårbarhet forbundet med adskillelse. Denne ble skapt i første leveår og må antas å være varig. Akuttanbringelser er stressbelastende for alle barn i denne alder. B er mer sårbar enn de fleste og rammes hardere. Han har en tendens til løgn og overdrivelser som er sosialt avvikende og bekymringsfull. Denne er tillært og vil la seg avlære når stressbelastningen opphører og voksenautoriteten ikke lenger oppleves splittet.

Fra deres vurdering av far gjengis:

Vi vurderer fars omsorgsevner som gode når det gjelder moralsk rettledning, praktisk og skolefaglig veiledning, grensesetting, nærhet, praktisk og følelsesmessig omsorg. Far har et svakt punkt i sin omsorgsevne når det gjelder å involvere gutten i voksenkonflikter, men dette er ikke en svakhet på langt nær så stor at den kan begrunne en omsorgsovertakelse. Fars personlighet er utpreget mannlig. Han representerer i så måte en noe gammeldags rollemodell for gutten. Gutten må hente sin forståelse for menneskers kvinnelige sider i samspill med andre enn far.

Oslo byrett avsa den 27. april 2000 dom med slik domsslutning:

I Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus sitt vedtak av 11. juni 1999 i sak nr 99-00142 endres pkt. 4 til: B skal ha samvær med far minimum en gang hver annen måned inntil 3 timer etter at B er plassert i fosterhjem i medhold av bvl. §4-19. Samværene skal være under tilsyn fra barnevernet.

A har ved anke av 23. mai 2000 bragt saken inn for lagmannsretten. Kommunen har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 19., 20., 21., 22., 25. og 26. juni 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Kommunen var foruten prosessfullmektigen representert ved saksbehandler Else Ellila, som fikk anledning til å overvære forhandlingene før hun forklarte seg som vitne, jf tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avhørt ytterligere 15 vitner, hvorav fem som sakkyndige. Seks av vitnene var nye for lagmannsretten. Den for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, psykolog Knut R. Knudsen, var tilstede under ankeforhandlingen og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det fremgår av rettsboken at den ankende part hadde begjært avhør av sønnen B, som nå er 10 år og 4 måneder. Lagmannsretten besluttet enstemmig at slikt avhør ikke skulle finne sted, hensyn tatt til risikoen for at B ville oppleve dette som en betydelig belastning. Det var heller ikke grunn til å tro at en uttalelse fra ham ville kunne få vekt i saken.

For en nærmere beskrivelse av sakens bakgrunn vises til byrettens dom i tillegg til det som fremgår av saksfremstillingen her.

Den sakkyndige, psykolog Knut R. Knudsen, har avgitt sakkyndig rapport, datert 18. mai 2001, med følgende konklusjon og anbefaling:

I mandatet er det ikke formulert noen vurderingstema vedrørende den sakkyndiges anbefalinger.

Sakkyndige tillater seg likevel å anbefale at gutten fortsatt omsorgsplasseres, og at plasseringen med stor grad av psykologisk sannsynlighet antas langvarig. Psykologisk sett vurderes gutten å ha alvorlige psykososiale, følelsesmessige og kognitive problemer, til dels skader.

B er i uttalt behov av et optimalt omsorgsmiljø preget av stabilitet, nærhet, trygghet, og med fosterforeldre med god evne til relasjonsbearbeidelse og evne til å stå i, og bearbeide og løse konflikter på en god måte for gutten.

Sakkyndige vil her henvise til særlig psykolog H. Renolens psykologiske vurdering (og anbefalinger) av gutten. Renolens rapport fremstår som grundig og veldokumentert. Sakkyndige vil likevel stille et spørsmål ved Renolens vurdering av Bs kontaktevne som god.

Sakkyndige vurderer at gutten har alvorlige følelsesmessige tilknytningsvansker, med blant annet uttalt uttrygghet og tvil om andre kan ivareta ham. Sakkyndige kan eventuelt utdype dette tema under hovedforhandlingene.

Under ankeforhandlingen ble det avspilt deler av lydbånd. Dette var utsnitt av opptak på to kassetter med en samlet spilletid på tre timer, som er spilt inn av A og med B som mottaker. Faren snakker her langsomt og intenst og det spilles innimellom musikk. Kassettene leverte han til B under et samvær med tilsyn i august 1999, sammen med en kassettspiller, en ringperm med instruksjoner, en koffert og et pengeskrin, uten at det ble oppdaget av andre. Mens ankeforhandlingen pågikk for lagmannsretten ble det funnet ytterligere en kassett på Bs rom i fosterhjemmet. Det er uklart hvor mye han har hørt gjennom.

I ringpermen står blant annet: «Jeg stoler ikke noen av dem, og ber deg gjøre det samme også sammen». «Skal låses inn koffert! Les nøye og lås slik ingen har tilgang og se som kan brukes mot oss». «Ditt valg avgjøres saken». «Du trenger bare og forteller dem «Alt om sannheten» og blir fri som en fugl reise tilbake hjem... Hva K har gjort til deg og søster din. Må tenke alt før du svar spørsmål. Selvsagt, alt du sier bli bruk mot deg og meg.» «Du bestemme hva som er best, hjem hos meg eller en annet familie resten av livet ditt». På lydbåndene blir fars versjon av sannheten i ulike sammenhenger innprentet. Det gis blant annet nedsettende vurderinger av K, og sønnen advares mot å stole på personer i hjelpeapparatet. Far gir uttrykk for at deres motiv er å fjerne sønnen fra ham. Det vises til ytterligere sitater i byrettens dom.

Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

Saken gjelder oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse etter bvl §4-21. Vedtaket skal oppheves når foreldrene kan gi forsvarlig omsorg. Hensynet til barnets beste er avgjørende, jf bvl §4-1. Barnevernloven bygger på at det normalt vil være til barnets beste å vokse opp hos de biologiske foreldre, jf Rt-1999-1883, der det er presisert at vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen er strenge.

Retten må ikke la de sakkyndiges vurderinger uten videre være avgjørende, det er anvist i flere Høyesterettsavgjørelser. Denne sak gjelder den lille mann mot det etablerte samfunn. Det er fra kommunens side ført en rekke fagfolk som vitner, mens A kun har kunnet vise til naboers observasjoner. Han har kjempet en innbitt kamp i mange år for sin sønn.

Ut fra de tre faglige observasjoner som er gjort av forholdet far - sønn hjemme, fremkommer at de to har et godt fellesskap. De spiller data sammen, det lager mat i fellesskap og B ordner og bidrar til å lage det hyggelig hjemme. De for byretten sakkyndige, Arne Bjerring Hansen og Anne Dalen fant at det var forbløffende mye bra i samspillet mellom far og sønn, de så en vel fungerende gutt. Han er opptatt av hvordan faren har det, og han har senest i samtale med sin mor C, gitt uttrykk for at han vil flytte tilbake til faren.

Det er ikke hold i påstandene om at faren har slått sønnen. B sa således til C at det han hadde sagt om dette var løgn. Det stemmer heller ikke at A har arbeidet for å holde C ute av Norge etter at hun hadde reist tilbake til Filippinene høsten 1991, eller at han har motsatt seg kontakt mellom mor og sønn. Videre har K fremsatt en rekke grunnløse beskyldninger mot ham, som førte til barnevernsaken.

A kommer fra en annen kulturbakgrunn enn den norske. Han står for en streng og autoritær oppdragelse. Men de svakheter han måtte ha i denne sammenheng er på ingen måte nok til å begrunne omsorgsovertakelse. Hans kjærlighet til B er nesten uten grenser. Han er ensom, uten familie og med få venner her.

Om det var uheldig at han ga B permen og lydbåndene han hadde spilt inn, må det tas høyde for at dette ble gjort av en dypt fortvilet og frustrert far som føler seg forfulgt av barnevernet. Han føler at han står overfor en mur av fagpersoner.

A er innstilt på samarbeid med barnevernet om han får B tilbake, og han vil rette seg etter tiltak herfra. Bs terapeut Anne Poulsson er positiv til å fortsette terapien også om sønnen flytter tilbake til faren.

Subsidiært må A sikres et tilstrekkelig samvær med sin sønn. Etter bvl §4-19 er det klare utgangspunkt at biologiske foreldre og barn skal ha kontakt med hverandre. A må få et utvidet samvær i forhold til det som ble bestemt av byretten, minimum tre timer en gang i måneden som bestemt av Fylkesnemnda.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

A fratas ikke omsorgen for B, født **1991.

Subsidiært:

Fars samvær med B skal være som fastsatt etter barnelovens normalordning.

Ankemotparten, Oslo kommune, har i hovedsak gjort gjeldende:

Saken må bli å behandle etter bvl §4-12, ikke §4-21. Den gjelder prøving av Fylkesnemndas vedtak av 11. juni 1999. Prøving etter §4-21 forutsetter at det har vært mer langvarig plassering enn her, selv om det er flytende overganger. Prøving etter §4-12 er for øvrig mest gunstig for den ankende part, ettersom det her kreves at det først har vært forsøkt med hjelpetiltak.

Lagmannsretten må foreta en bevisvurdering av faktum. Det som er fremkommet om fars omsorgsevne og muligheter for eventuelle endringer i den må ses i forhold til guttens behov for omsorg, kontakt og trygghet.

Det er fars omsorgsevne det skorter på, selv om han kan ha viljen. Man kan ikke feste lit til fars opplysninger. Det viser seg blant annet at hans uttalelser om at moren C forlot ham og B da denne var 9 måneder gammel, ikke stemmer. Faren fikk mye sympati den gang. Nå er det imidlertid bevist at hun dro til Filippene i den hensikt å vende tilbake etter en måned, men at A forhindret det. Han stengte for kontakt mellom mor og sønn både da og senere.

Ks historie har også fått mer troverdighet med Cs forklaring. Det er klare paralleller mellom de to kvinners erfaringer fra samlivet med A. Begge ble presset til å ta abort, begge ble beskyldt for utroskap på sviktende grunnlag, begge ble forsøkt svertet overfor offentlige myndigheter. A har involvert B i disse konfliktene. Han har blant annet fortalt sønnen at moren måtte dra på grunn av utroskap.

A har hatt konfliktfylte tidligere samliv, og han har hatt konflikter med arbeidsgivere. Han har også kommet i konflikt med skole og barnevern. B har blitt involvert i dem. Far har intet nettverk. Han utgjør intet stabilt element for sønnen.

Det er fars vilje som styrer. B får ikke anledning til å tro på egne opplevelser. Mye tyder på at han har vært utsatt for fysiske overgrep fra faren. Det er grunn til å tro at han fikk juling da han kom hjem med melding om sneballkasting den 4. februar 1999. Da han på ny stod overfor en tilsvarende melding etter å ha kastet sneball den 8. mars 1999, ble angsten større enn lojaliteten til far, og han fortalte om overgrepene. Etter bvl §4-12 er det imidlertid ikke noe vilkår at det skal være påvist fysisk mishandling. Det sentrale i denne sak er at gutten hos far ikke får den personlige kontakt og trygghet som han trenger.

Far er en streng og irettesettende person. Han instruerer sin sønn om hva som skal være sannheten. Kassettene og ringpermen er eksempler på det. De sakkyndige har vurdert dette materialet som hjernevask av sønnen. Barn er svært lojale overfor foreldrene.

Far legger et enormt press på sønnen. B føler seg ansvarlig for fars situasjon. Far mangler innlevelse i hvordan han har det. Fars adferd fører til at sønnens relasjoner til andre mennesker blir ødelagt. Det dreier seg om psykisk barnemishandling.

Den klare oppfatning blant de sakkyndige er at B har store problemer og at de stammer fra før omsorgsovertakelsen. Unntaket er de sakkyndige for byretten, Bjerring Hansen og Dalen. De har imidlertid bygget på ca fire observasjoner fra samspill mellom far og sønn under tilrettelagte samvær. Det har også fremkommet at de på et tidlig stadium tok standpunkt til fordel for far. De hadde ikke kontakt med Bs terapeut Anne Poulsson. Saken er ytterligere belyst gjennom vitneforklaring fra C og med den nye sakkyndige vurdering for lagmannsretten.

B er en gutt som trenger trygge forhold. Så vel forklaringene fra de øvrige sakkyndige som fra psykolog Anne Poulsson etterlater ingen tvil om at han har alvorlige forstyrrelser i følelseslivet og at han har problemer med å knytte seg til andre. Han kan få adferdsproblemer senere i livet.

Prognosene ved en eventuell tilbakeføring til far er dårlige. B vil trenge langvarig fosterhjemsplassering. Far har tidligere avvist hjelpetiltak, og slike vil uansett nå være helt utilstrekkelige i guttens situasjon. Terapi kan ikke komme isteden for en god omsorgsbase.

Kommunen mener det ikke bør bestemmes noe samvær. Det har vist seg at A stadig legger press på sin sønn. Han makter ikke å la være å involvere B i sine konflikter, og han konfronterer sønnen med ulike ting. Han mangler forståelse for guttens behov. De problemer dette skaper for B har vist seg blant annet ved at han i det siste ikke har villet gå til terapi. Kommunen er like fullt innstilt på at det skal finne sted noe samvær mellom far og sønn. Men dette må styres, blant annet i samråd med Anne Poulsson.

Selv om utgangspunktet etter bvl §4-19 er at det skal være samvær mellom barn og foreldre, er det en hovedmålsetting at det skal fungere til barnets beste, jf Rt-1998-787.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Fylkesnemndas vedtak av 11. juni 1999 punkt 1 og 2 stadfestes.

2. A har ikke rett til samvær med sin sønn B.

Lagmannsretten bemerker:

Saken gjelder overprøving av et vedtak om tvangsinngrep etter barnevernloven og behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Retten skal ta stilling til om omsorgen skal fratas A og om eventuelt samvær. Etter tvistemålsloven §482 har retten full kompetanse, også med hensyn til vedtakets skjønnsmessige sider. Ved avgjørelsen skal situasjonen slik den fremtrer i dag legges til grunn.

Saken anses å gjelde om vilkårene for å frata A omsorgen for sønnen etter barnevernloven §4-12, første ledd litra a, er oppfylt, og om det i så fall bør skje. Vedtak kan bare treffes om det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, jf annet ledd. Selv om vedtaket om omsorgsovertakelse er gjennomført, finner ikke retten at saken skal ses som et spørsmål om tilbakeføring av omsorgen etter bvl §4-21. Det er vedtaket om omsorgsovertakelse som står til prøving for domstolene, dog vurdert ut fra forholdene idag. Fosterhjemsplasseringen har så langt ikke hatt slik varighet at den kan ses å utgjøre et selvstendig hensyn her. Det sentrale spørsmålet etter bvl §4-12 er om det er alvorlige mangler ved farens daglige omsorg, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Det skal således foreligge en alvorlig svikt før det er aktuelt å overta omsorgen.

Vurderingen skal foretas med utgangspunkt i barnets beste, jf bvl §4-1.

B har i sine 10 leveår vært utsatt for mange og store endringer i sin livssituasjon. Han ble adskilt fra sin biologiske mor i en alder av 9 måneder. Faren var alene med ham til han var 2 1/2 år, da K ble den som tok seg av ham i det daglige. Farens samliv med K var preget av konflikter, og de hadde ikke noe stabilt bofellesskap. Psykolog Karen Hassel har regnet ut at B frem til han begynte på skolen høsten 1997 hadde hatt 10 ulike omsorgssituasjoner. Etter den tid har han vært akuttplassert to ganger, første gang høsten 1997 to måneder i Holmlia akutt- og utredningsinstitusjon og andre gang, i mars 1999, i beredskapshjem i ni måneder, deretter i Heggeli barnehjem og så fra desember 2000 i fosterhjem. I følge psykolog Hassel gjelder det her ikke absolutte brudd, idet institusjonene og behandlingen henger sammen.

Bs situasjon har vært utredet av flere sakkyndige. Med unntak av psykologene Arne Bjerring Hansen og Anne Dalen, som var sakkyndige for byretten, har de sakkyndige uttrykt bekymring for guttens psykiske helse og hans utvikling.

Psykologene Bjerring Hansen og Dalen fant at B var en ganske robust gutt. De anså at hans emosjonelle problemer kan skyldes all uro i oppveksten, og at reaksjonene var normale i den oppbruddsituasjon han har vært i etter å ha blitt tatt bort fra faren og hjemmet. De mente at de hadde observert far og sønn i naturlige samhandlingssituasjoner og der ble det skapt et inntrykk av et selvhevdende og lykkelig barn sammen med far.

Psykolog Renolen har som vitne for lagmannsretten vist til sin rapport og uttalt at B hadde kraftige reaksjoner, at han truet med å ta livet av seg og at han hadde et indre bilde av en aggressiv, streng og lite forståelsesfull far. Renolen fikk inntrykk av at faren hadde instruert B om hva han skulle si og at B var rask til å forsvare faren. Renolen stilte seg kritisk til datagrunnlaget de to sakkyndige for byretten bygget sin vurdering av fars omsorgsevne på.

Psykolog Hassel fremhevet fra sin rapport i vitneforklaringen at B ytre sett er upåfallende, men at han er ensom og utrygg og svært underkastende. Evnen til å gå inn i forpliktende relasjoner til andre mennesker svikter. Dette henger sammen med de mange brudd han har vært gjennom. Han har manglet en stabil omsorgsperson. Hassel anså ikke faren å ha vært slik fast, primær base, men at det først var moren og så K som har fylt denne rollen. Hassel anser B for å være en bekymringsfullt skadet gutt, og mener at dette har sammenheng med farens degradering og negative uttalelser om ham. Hun anså ikke adskillelsen fra faren som hovedgrunnen til at B er stresset. Hun knyttet hans problemer i denne sammenheng til hans ekstreme opptatthet av hvordan faren hadde det.

Psykolog Anne Poulsson har hatt B i terapi fra november 1999. Han var da i beredskapshjemmet og flyttet like etter over til Heggeli barnehjem. Frem til ankeforhandlingen hadde hun hatt 29 timer med ham. De siste timene har blitt avlyst da B ikke ville. Poulsson tilskriver denne avstengning den pågående rettssak.

I sin forklaring for lagmannsretten beskrev Poulsson B som en tilsynelatende grei og hyggelig gutt, med velutviklet pseudo-fungering. Men under denne flaten ligger et komplisert følelsesliv. Han har tilknytningsforstyrrelser, han har ikke tillit til at andre vil ham vel og han har et dårlig selvbilde. Det negative selvbildet har med grunnleggende tillit å gjøre, og det legges tidlig i livet, fra null til fem år. Hos B foreligger en sterk internalisering av de voksne, som er et resultat av en autoritær, lite innsiktsfull og omskiftbar voksenperson. Poulsson anser at det er grunn til å være bekymret for Bs utvikling. Det er fare for at han blir rotløs og med en indre, eksplosiv kraft.

Den for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, psykolog Knudsen, ga i sin forklaring støtte til Poulssons utlegning. Han anser også B å fungere på to plan, der han splitter av egne følelser. Farens kraftfulle tilstedeværelse og skiftende sinnstilstand har ført til overdreven selvutslettelse og varhet på signaler. B inntar en forsert voksenrolle. Faren skiller lite mellom gutten som person og hans adferd. Han overfører egne prosjekter på sønnen. Han tvinger på sønnen sin versjon av sannheten, som at K lyver og at barnevernet ikke er til å stole på. Knudsen følger ikke Bjerring Hansen og Dalen i deres vurdering av at Bs problemer kan tilskrives barnevernets inngripen. Hovedårsaken er fars omsorgspraksis. Men de mange relasjonsbrudd, herunder barnevernets inngripen, har bidratt til at B ikke ser voksne som personer han kan stole på. Knudsen er heller ikke enig med Bjerring Hansen og Dalen i at fars adferd overfor B kan forklares med kulturforskjeller. A mangler evne til å tilpasse seg omgivelsene og han er rigid. Knudsen er i tvil om det foreligger endringspotensiale.

De sakkyndiges rapporter og forklaringer for retten gir et bestemt bilde av en gutt som er skadet følelsesmessig, som har alvorlige kontaktforstyrrelser og emosjonelle vansker. Dette støttes også av forklaringer fra personer som har hatt befatning med B i barnevernet så vel som i skolesammenheng og av hans fostermor. Det anses å foreligge fare for at B vil kunne utvikle adferdsvansker og også personlighetsforstyrrelser. Det fremstår også som utvilsomt at guttens problemer går tilbake til hans oppvekstvilkår og er av langt dypere natur enn å kunne tilskrives adskillelsen fra far. Bs problemer må i hovedsak bli å føre tilbake til fars omsorgspraksis. B har ikke fått være barn, og han har utviklet en overdreven ansvarsfølelse overfor far, som han har en ambivalent tilknytning til.

Etter bevisførselen finner således ikke lagmannsretten at det er grunnlag for den slutning Bjerring Hansen og Dalen har trukket, når de fant at B var en robust gutt og at de forstyrrelser han nå hadde kunne tilbakeføres oppbruddet fra far. De har opprettholdt sin konklusjon under forklaringene for lagmannsretten.

B trenger et omsorgsmiljø som fungerer trygt for seg. Det stiller særlige krav til omsorgspersonene. Det fosterhjem han nå er i synes å ha nødvendige forutsetninger for å kunne utvikle seg til å bli et slikt stabilt og trygghetsskapende miljø. Fosterforeldrene er innstilt på en langsiktig plassering.

Fortsatt fosterhjemsplassering blir dog først aktuelt om det er alvorlige mangler ved farens daglige omsorg, eller det hos faren er alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som B trenger.

Det fremgår av det ovennevnte at Bs følelsesmessige skader anses å ha klar sammenheng med fars omsorgspraksis. Retten finner det utvilsomt at far har personlighetstrekk som virker uheldig inn på omsorgen for sønnen.

Lagmannsretten viser i denne sammenheng til den sakkyndige, psykolog Knudsens vurdering, der det blant annet fremkommer at far behandler B autoritært. Han forholder seg ikke til, og synes ikke å ha forståelse for sønnens behov. Han stiller også urimelige krav til B om å være voksen. Han har ikke fått være liten. Bs uheldige utvikling av sitt følelsesliv er videre påvirket av fars skiftende lynne. Fars personlighetstrekk kan ikke forklares med kulturelle forskjeller. Retten finner ikke grunnlag for å fastslå at B har vært utsatt for alvorlige fysiske overgrep og bygger således ikke sin vurdering på at det har skjedd.

Retten har merket seg at A synes å ha en tendens til å komme i konflikt med sine omgivelser. Han blir da verbalt aggressiv. Han har involvert B i sine konflikter, både med C og K, med arbeidssteder, med skole og barnevern, og han har involvert sønnen i sine helseproblemer på en for et lite barn svært krevende måte.

A har et svært begrenset nettverk av personer rundt seg, noe som kan ha sammenheng med hans personlighetstrekk. Han har hatt et lite stabilt livsmønster hva angår forhold til kvinner, og han har i liten grad vært opptatt av forholdet til sine øvrige fem barn. Det er bestyrket av utsagn fra hans samboere. Både C og K har søkt tilflukt i krisesenter. Faren har ikke sett eller ønsket å følge opp Bs behov for kontakt med disse to sentrale omsorgspersoner i hans liv samt med halvsøsteren L, etter at de hadde flyttet ut. A har tvert imot aktivt motvirket slik kontakt. Han har videre fortalt sønnen svært nedsettende og uetterrettelige ting om de to kvinnene, som er egnet til å skape problemer for B.

Når det gjelder As ubehagelige og dels truende opptreden overfor folk i hjelpeapparatet, vil lagmannsretten gi uttrykk for at det her må tas noe hensyn til at han to ganger har opplevet at sønnen uten forvarsel er tatt ut av hans omsorg. Den første akuttplasseringen ble ikke opprettholdt av fylkesnemnda, og kommunen fikk heller ikke medhold i fylkesnemnda i sitt forslag om omsorgsovertakelse i 1998. Det er ikke unaturlig at det har bygget seg opp en motvilje hos A og at han mangler tillit til barnevernet. Den andre akuttplasseringen, etter at B i mars 1999 hadde fortalt om fysiske overgrep fra far, har videre skapt særskilte problemer for sønnen. Når han i ettertid har gått tilbake på sine uttalelser, fremstår det som et åpent spørsmål om han den gang helt eller delvis overdrev, eller om han nå forsøker å løse en vanskelig lojalitetskonflikt i forhold til far. Uansett var fremgangsmåten uheldig og egnet til å gi B en følelse av skyld for at barnevernet grep inn. Barnevernet har et særlig ansvar for å bidra til at det bygges opp et bedre forhold med far.

At A utsetter sønnen for et massivt press ved å involvere han i voksenkonflikter og indoktrinere ham med farens subjektive bilde av sannheten, har i ekstrem grad blitt tydeliggjort under sakens gang. Kassettene han overleverte sønnen under et samvær i august 1999 er av majoriteten av de sakkyndige vurdert som et alvorlig inngrep mot sønnen. Psykolog Poulsson uttalte at det var å beslaglegge barnets sjel fullstendig. Hun så det som positivt at kjærligheten til og kampen for sønnen kom tydelig frem. Men faren gjør rettssakens utfall til sønnens ansvar. Og han instrueres i at far ikke har gjort noe galt.

Lagmannsretten slutter seg til denne vurdering. Det nevnes like fullt at det dreier seg om et forsøk fra en desperat far som føler seg maktesløs overfor et stort og tungt apparat. Kassettene illustrerer dog den lojalitetskonflikt faren setter B i, og farens manglende evne til å forstå sønnens situasjon. Faren stiller urimelige krav til B. Retten sitter med det klare inntrykk at det dreier seg om personlighetstrekk hos far som han har vist liten evne til å endre og som må antas å være permanente.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at B hos far ikke vil få den personlige kontakt og trygghet han vil trenge for å motvirke de alvorlige følelsesmessige skader han har vært utsatt for. Hjelpetiltak anses ikke som noe alternativ til omsorgsovertakelse. A har tidligere avvist hjelpetiltak, men har nå stilt seg mer positiv. Bs behov er imidlertid mer grunnleggende og går utover slike tiltak som kan iverksettes om han bor hos far. Det vil være til Bs beste å få fortsette sitt daglige liv i fosterhjemmet, som har gode forutsetninger for å kunne gi ham den trygghet og støtte han vil trenge fremover.

Det er fra kommunens side nedlagt påstand om at A ikke skal ha noe samvær med sin sønn, utover det barnevernet måtte bestemme. Lagmannsretten ser også faren for at han vil komme til å sette B i lojalitetskonflikter fremover. Men det legges utslagsgivende vekt på at far og sønn har et grunnleggende krav på å se hverandre, jf bvl §4-19. Og, det anses å være til Bs beste at det opprettholdes et visst samvær. B vil gjennom dette gis en mulighet til etter hvert å bearbeide sin kompliserte tilknytning til far. Et regulært samvær med far vil også gi økt forutsigbarhet i Bs tilværelse. Det er å håpe at om omsorgsspørsmålet nå anses avklaret, så vil både far og sønn kunne innrette seg på at dette vil bli den stabile situasjon fremover, og A kunne komme til å medvirke mer lojalt til at samværene skal fungere til sønnens beste.

Lagmannsretten er kommet til at samværsfrekvensen i tiden fremover bør være som fastsatt av byretten, til 3 timer hver annen måned. Når det ikke fastsettes hyppigere samvær, er det under hensyntaken til at etableringen av B i fosterhjemmet tilsier at det skapes ro og trygghet omkring denne tilværelsen i tiden fremover. Det er dessuten en avveining mellom på den ene side at far under samvær fortsatt kan involvere sønnen i sine egne konflikter, og på den anne side hensynet til at far og sønn tross dette fortsatt bør ha kontakt.

Det forutsettes at barnevernet vurderer fortløpende om det bør kunne åpnes for hyppigere samvær og samvær i forbindelse med særlige anledninger for far.

Samværene bør også fremover skje under tilsyn, idet det er risiko for at far vil kunne opptre på måter som fremkaller lojalitetskonflikter hos B.

Lagmannsretten er etter dette kommet til samme resultat som byretten, dog slik at punkt 3 i Fylkesnemndas vedtak ikke lenger er aktuelt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vedtak av Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akerhus av 11. juni 1999 punktene 1, 2 og 4, stadfestes, dog således at samværene minimum skal være en gang annen hver måned.