Rt-1951-154

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-02-08
Publisert:	Rt-1951-154
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 19/1951
Parter:	Karen Moldvær (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot Hilmar Moldvær (overrettssakfører Ole Borge - til prøve).
Forfatter:	Stenersen, Gaarder, Holmboe, Dæhli, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §16, Tvistemålsloven (1915) §358

Dommer Stenersen: I boet etter den 10. november 1945 avdøde Andreas K. Moldvær og gjenlevende hustru (i felleseie) Karen Moldvær av Borgund avsa Nordre Sunnmøre skifterett i tvist om eldste odels- og åsetesberettigede sønn, Hilmar Moldværs, rett til å overta boets faste eiendom til billig takst og en enkens rett til kår i henhold til odelslovens §16 fjerde ledd 21. august 1946 kjennelse med slutning:

«Eiendommen Nyheim i Borgund, gnr. 109, bnr. 22, utlegges Hilmar Moldvær for kr. 8 500,-. Karen Leganger Moldvær har ikke rett på kår. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Enken, Karen Moldvær, påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 28. januar 1947 avsa enstemmig dom med domsslutning:

«Karen Leganger Moldvær kjennes - både som medeier i fellesboet og som arving - overfor Hilmar Moldvær berettiget til utløsning av felleseiet etter sin avdøde mann Andreas Moldvær etter en takst, stor kr. 11 000 på boets faste eiendom, Nyheim, gnr. 109, bnr. 22, av skyld 60 øre, i Borgund.

Karen Leganger Moldvær kjennes ikke berettiget til kår av eiendommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for skifterett eller lagmannsrett.»

Hilmar Moldvær har godkjent lagmannsrettens dom, hvorved det er avgjort at han skal tilsvare eiendommen med den fulle verdi, og ikke etter billig takst for halve eiendommen, således som av skifteretten antatt og som han hadde tilslutning til fra arvingene i boet, som alle er hans helsøsken og barn av Andreas Moldværs første ekteskap. Det annet ekteskap er barnløst.

For Høyesterett er det alene kårspørsmålet som er til pådømmelse.

Karen Moldvær har nemlig påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet hun hevder at hun har krav på å tilkjennes kår i henhold til odelslovens §16 fjerde ledd, da hun fra sitt ekteskap med

Side:155

Andreas Moldvær i januar 1938 og til hans død i november 1945 har eiet og brukt eiendommen sammen med ham. Hun mener da å skulle tilkomme et kår som gårdbrukerens etterlevende enke, og det uansett at ingen av Andreas Moldværs barn har hatt underholdning og oppdragelse på gården i hennes og mannens brukstid, fordi de alle var voksne og det siste hjemmeværende barn, en datter, flyttet fra foreldrehjemmet straks etter at faren giftet seg igjen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Ankemotparten, Hilmar Moldvær, svarer kår av boets faste eiendom, gnr. 109, bnr. 22, Nyheim i Borgund, til Karen Moldvær nærmere bestemt etter odelslovens §16, uten fratrekk i løsningssummen, og tilpliktes å betale den ankende part saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Hilmar Moldvær, har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.

II. Subsidiært: Det fastslåes at kapitalverdien av det kår Hilmar Moldvær skal svare Karen Moldvær av eiendommen gnr. 109 bnr. 22, Nyheim i Borgund, blir å fratrekke i den løsningssum Hilmar Moldvær skal utrede for samme eiendom.

III. I begge tilfelle: Karen Moldvær tilpliktes å betale Hilmar Moldvær saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Det hevdes fra denne side at odelslovens §16 fjerde ledd alene sikter til det tilfelle at vedkommende av foreldrene eller steforeldrene, som har nyttet sin bruks- og besittelsesrett etter §16, 1., annet og tredje ledd, må oppgi bruken og fravike jorden, fordi den odelsberettigede har nådd den foreskrevne alder m.v., således som i §16 fjerde ledd sagt. Alene i et slikt tilfelle - som her ikke foreligger - har den etterlevende utøvet en sådan selvstendig og med oppfostring og oppdragelse av barnene regelmessig forbunden bruk av eiendommen, at forutsetningene for tilståelse av kår er til stede. Jeg kommer tilbake til enkelthetene i ankemotpartens argumentasjon herfor i det følgende. Iallfall vil det, hevder ankemotparten subsidiært, være helt urimelig om ikke den etterlevende skulle bære sin forholdsvise andel av kårets verdi og verdien ikke fragå i det takstbeløp til full verdi, som den odelsberettigede skal overta gården for og som her er ansatt uten hensyntagen til det eventuelle kår til enken.

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Det foreligger for Høyesterett intet nytt med hensyn til sakens faktiske sammenheng.

Det er under sakens behandling reist tvil om ankegjenstandens verdi når opp til lovens beløp. Høyesterett har i samsvar med hva begge parter er enige om, fremmet saken, jfr. tvistemålslovens §358, siste ledd, og §16.

Jeg er kommet til det resultat at Karen Moldvær ikke kan nektes adgang til å få seg tilstått kår av eiendommen etter hva der skjønnes «billig å være etter gårdens størrelse, foreldrenes trang og den odelsberettigedes vilkår», således som odelslovens §16 fjerde ledd, sier.

Side:156

Den nærmere fastsettelse vil tilkomme skjønnet, og det kan etter min mening ikke være utelukket at skjønnet kan finne at det her under hensyn til de av loven nevnte momenter ikke er plass for noe kår.

Med hensyn til forståelsen av odelslovens §16 fjerde ledd skal jeg nærmere bemerke: Jeg mener med den ankende part at denne bestemmelse bør antas å hvile på den alment gjeldende ordning på landet i Norge, at en gårdbrukers enke har krav på et passelig kår når bruken av gården opphører. Ordene i §16 fjerde ledd kan - deri er jeg enig med motparten - lede tanken hen på at bestemmelsen alene har det tilfelle for øye at eiendommens løsning og fravikelse finner sted som følge av, at den odelsberettigede har oppnådd den alder eller er kommet i den situasjon som loven der nevner under den etterlevendes brukstid. Men det er lite rimelig at bestemmelsen ikke skulle være tenkt anvendelig, om skifte og løsning finner sted umiddelbart i forbindelse med den lengstlevende av foreldrenes død. Den etterlevende har også da et naturlig krav på kår av det i fellesskap med den avdøde drevne gårdsbruk. Dette fjerde ledd kom inn i §16 etter et benkeforslag fra sorenskriver og byfogd Ingebrigt Knudssøn, og de utgitte Stortingsforhandlinger gir ingen opplysninger om begrunnelsen. Den fremtredende plass i ordbilledet uttrykket «i mindelighet» har, leder min tanke hen på, at det som det var om å gjøre var å få gitt tydelig uttrykk for at den etterlevende ikke skal ha kår, om fravikelsen skjer på grunn av mislighold av pliktene etter §16 tredje ledd, og således fravikelsen ikke skjer «i mindelighet». Men hvordan det enn er med dette finner jeg som sagt ikke grunnlag for å anta at loven har villet at rett til kår alene skulle bestå i de tilfelle hvor lengstlevende har besittet eiendommen i henhold til paragrafens første til tredje ledd. Heller ikke gir etter min mening ordene noe holdepunkt for den av de tidligere retter antatte mening at kåret skal oppfattes som vederlag for de ytelser overfor stebarnene, som omhandles i §16 tredje ledd. Det er for så vidt nok å peke på at den etterlevende av steforeldrene bare har oppfostringsplikt til stebarnenes 15. år, mens løsningsrett først inntrer ved stesønns 18. år og stedatters giftermål.

Ankemotparten har med styrke påberopt uttalelsene i Ot. prp. nr. 14 - 1906/07 angående utferdigelse av en lov om odelsrett og åsetesrett 21-22, jfr. dens forslag til §16 og §17. Det synes visstnok som om proposisjonen er gått ut fra at det har vært behov for den av proposisjonen foreslåtte tilføyelse, at lengstlevende ektefelle på lignende måte som etter odelslovens §16 fjerde ledd, skal ytes kår, når jorden - som i det i nærværende sak foreliggende tilfelle - skal utlegges barn eller stebarn på skifte etter førstavdøde, uten at lengstlevende kan gjøre bruksrett gjeldende. Proposisjonen går imidlertid ikke nærmere inn på gjeldende rett og anfører ikke noe materiale til belysning av denne. Jeg kan da ikke finne ankemotpartens fortolkning avgjørende styrket ved dette, og det så meget mindre som proposisjonens uttalelser er fremkommet i anledning av en ordning som etter forslaget skulle tilgodese lengstlevendes

Side:157

interesser med hensyn til kår også i et tilfelle som det her i saken foreliggende.

Det er ikke opplyst hvorledes praksis har stillet seg i det heromhandlede spørsmål. Så vidt jeg kan se er imidlertid den av den ankende påberopte dom av Høyesterett i Rt-1853-680 (Repert. 3dje saml. 1ste bd. 519) i sak Sviggum mot Talle bygget på den oppfatning at etterlevende ektefelle har krav på kår etter odelslovens §16 fjerde ledd, i et tilfelle der odelsarvingen fikk gården utlagt under det ved farens død igangsatte skifte. Likevel ble stemoren ansett berettiget til kår. Det heter herom i assessor Mørchs av de øvrige voterende tiltrådte votum, som jeg her gjengir etter Høyesteretts voteringsprotokoll: «Hvis man følger §16 bokstavelig taler ordene vel for appellanten (dvs. odelsarvingen som i liket med ankemotparten i nærværende sak bestred enkens rett til kår), men i sin hele sammenheng blir dog resultatet at foreldrene må (understreket i protokollen) fravike gården med føderåd, og da er det ingen grunn til å frita et eldre barn for en sådan forpliktelse. Strikte talt var jo enken dog i besittelse av gården ved dødsfallet, liksom hun jo fratrådte fordi den odelsbårne har oppnådd den foreskrevne alder.»

Jeg kan heller ikke gi ankemotparten medhold i hans subsidiære av den ankende part bestridte påstand om fradrag i takstsummen for det eventuelle kårs kapitalverdi. Herom viser jeg til Motzfeldt: Odelsretten m.v. 107-108 og til den nettopp nevnte dom av Høyesterett, som også omhandlet dette spørsmål. Appellantens påberopelse av det urimelige i at han skulle betale gårdens fulle verdi og likevel ansvare føderådet ble av førstvoterende, som også her fikk tilslutning av de øvrige, avslått med følgende begrunnelse: «Odelsloven har ingen bestemmelse herom og det er ikke i og for seg urimelig at eldste sønn skal skaffe stemoren (?) underholdning av gården, når han vil tage den til bruk.» Etter min mening skal da sådant fradrag ikke skje. Jeg kan ikke se at odelsloven gir noe holdepunkt for dette. Tvert imot synes ordene i odelslovens §16, 4. ledd: «give dem et sådant føderåd...» ikke å passe, hvis forholdet dog var ment å skulle være det at den etterlevende likevel skulle være med å bære dets kapitalverdi som fradrag i sin boslodd. Og når det i bestemmelsen om kårskjønnet sammesteds sies at det skal tas hensyn til den odelsberettigedes vilkår, synes dette likeledes å motsi at lovens tanke skulle ha vært at odelsarvingen dessuten skulle kunne få kårverdien erstattet ved fradrag i taksten. En rent praktisk vanskelighet ligger jo også deri at det gjerne vil gå atskillig tid mellom taksten og kårskjønnet.

Etter dette vil den ankende parts påstand bli tatt til følge, dog således at jeg mener at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Hilmar Moldvær svarer kår av boets faste eiendom, gnr. 109, bnr. 22 Nyheim i Borgund til Karen Moldvær nærmere bestemt etter odelslovens §16, uten fratrekk i løsningssummen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:158

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Dæhli og justitiarius Stang: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Kr. Slaatsveen):

Under skiftesamling i boet 18. mai 1946 erklærte Hilmar Moldvær, som er avdøde Andreas Moldværs eldste sønn, at han ville overta boets faste eiendom gården Nyheim, gnr. 109 bnr. 22 i Borgund i kraft av sin odelsrett og ba om at skiftetakst måtte bli holdt. I tilfelle at han hadde rett til det, ville han benytte seg av sin rett som beste åsetesarving. Den 11. juni ble det holdt skiftetakst over eiendommen Nyheim etter at det den 29. mai var foretatt befaring og granskning av den, herunder vurdert alle dens tilliggende herligheter og rettigheter. Taksten ble avgitt alternativt som åsetestakst og alminnelig odelstakst til full verdi.

Det ble avgitt slik takst:

Åsetestaksten settes til kr. 6 000,- og odelstaksten til kr. 11 000,-. - - -

Det er opplyst at avdøde Andreas Moldvær første gang var gift med Jensine Birgitte Moldvær som avgikk ved døden 17. juli 1933. I dette ekteskap var det i alt 9 barn, som var i alderen 38-22 år da deres mor døde. Av barna er saksøkeren, som ble født like før ekteskapet ble inngått, den eldste. Den 12. januar 1938 giftet Andreas Moldvær seg om igjen med Karen Leganger Moldvær. I dette ekteskap er det ingen barn.

Ved kjøpekontrakt av 30. juni 1906 kjøpte Andreas Moldvær gården Nyheim i Borgund, gnr. 109, bnr. 22 av sin far Carolus Moldvær. Skjøtet er tinglyst 20. august s. å. Denne gården drev han til sin død 10. november 1945. - - -

2. Kravet på kår.

Saksøkte har nedlagt påstand om kår og hevder at dette krav er hjemlet i odelslovens §16. Så vidt det kan sees omhandler odelslovens §16 fjerde ledd steforeldrenes krav på kår når bruksverdien faller bort på grunn av de omstendigheter som er nevnt i paragrafens første og annet ledd. Derimot omfatter ikke retten til kår det i tredje ledd siste passus nevnte tilfelle at bruksretten faller bort på grunn av at steforeldrene har krenket sin underholdsplikt eller plikten til vedlikehold av gården. En naturlig fortolkning av paragrafen må derfor føre til at retten til kår er avhengig av om steforeldrene har hatt oppdragelses- og underholdsplikt eller ikke, og om de har skjøttet gården på en tilfredsstillende måte. Retten på kår må følgelig sees som en kompensasjon - vederlag - for vel utført underholdnings-, oppdragelses- og vedlikeholdsplikter. I foreliggende tilfelle er spørsmålet - som for øvrig ikke kan sees å være omhandlet i teori og praksis - om stemor som aldri har hatt noen underholds- og oppdragelsesplikt har rett på kår. En kan ikke se at odelsloven hjemler en slik rett. Når paragrafen ikke gir rett til kår når steforeldrene ikke oppfyller sine underholdningsplikter, kan den enda mindre hjemle en slik rett når slike forpliktelser aldri har eksistert. Angående kravet om kår uten fratrekk i løsningssummen etter full takst, tillater retten seg å bemerke at det formentlig er i strid med gjeldende prisbestemmelser. - - -

Side:159

Av lagmannsrettens dom (lagmann Chr. Blom, lagdommer Ludvig Fjærli og hjelpedommer Reidar K. Andersen):

- - -

Saksforholdet fremgår av skifterettens kjennelse, hvortil henvises, idet tilføyes:

Når boets faste eiendom gnr. 109, bnr. 22, i Borgund under takstforretningen den 11. juni er kalt «Moldvær», mens den i skifterettens kjennelse er kalt «Nyheim», forklares dette slik at bnr. 22 ved utskillelsen fra gnr. 109, Moldvær, har fått navnet Nyheim. Det har nå en skyld av 60 øre og har fødd 3 kyr. Husene er små og dårlige og består av en stuebygning 7 1/2 X 6 m. med 2 små rom og kjøkken i 1. etasje og 2 små rom (nærmest kott) i 2. etasje, samt av en løe med fjøs. Da avdøde Andreas Moldvær skiftet med sine barn av første ekteskap for å gifte seg igjen med Karen Leganger Moldvær i 1938, overtok han Nyheim for kr. 6 000,-. Etter hans nye ekteskap ble ingen av hans barn boende hjemme. Datteren Gurine flyttet som den siste hjemmefra straks etter giftermålet og bosatte seg sammen med sin mann - på en parsell, fraskilt Nyheim, hvor hun satte opp en stue. Avdøde Andreas Moldvær har således bodd alene på Nyheim til mannens død og Karen bor der fremdeles. Jordveien er allerede overtatt av Hilmar Moldvær, som er gift og bor til leie på Åse i Borgund sammen med sin gifte datter og hennes mann. Disse har et barn. Når Hilmar flytter til Nyheim, er det meningen at disse skal flytte med. Forholdet mellom Karen og stebarna har angivelig ikke vært godt. Hun arbeider for tiden på Devolds fabrikker i Langevågen. - - -

Hva det annet tvistepunkt angår - om enken har krav på kår etter odelslovens §16 - er lagmannsretten enig med skifteretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse. Etter rettens forståelse er dette krav ikke hjemlet ved odelslovens §16 fjerde ledd. Retten oppfatter denne bestemmelse slik at kåret skal være vederlag for de ytelser like overfor stebarna som omhandles i §16 tredje ledd. I dette tilfelle var stebarna voksne og myndige ved farens nye giftermål og ingen av dem har bodd hjemme hos stemoren etter giftermålet, og hun har ikke drevet gården etter mannens død. Heller ikke billighet kan her påberopes til fordel for hennes krav på kår. Eiendommen er så liten at den neppe kan tåle den byrde som et kår vil bli, så meget mer som det i tilfelle måtte svares utenfor eiendommen. Når Hilmar Moldvær med sin familie flytter inn her, vil det ikke bli plass for enken. Hun er etter hva det opplyses ca. 62 år, frisk og arbeidsdyktig og har arbeid ved Devolds fabrikker. Det kan da ikke få noen betydning at hun fraviker eiendommen «i mindelighet» som det står i odelslovens §16 fjerde ledd. - - -