Rt-1948-931

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-10-20
Publisert:	Rt-1948-931
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 237 B/1948
Parter:	Malm kommune (høyesterettsadvokat Karl Haga) mot Namsos Sparebank (høyesterettsadvokat Magne Schjødt).
Forfatter:	Soelseth, Krog, Rognlien, Kruse-Jensen, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Skogkonsesjonsloven (1909) §32, Skogkonsesjonsloven (1909), Grunnloven (1814) §105, Straffeloven (1902) §112, §32, §33, §35, Avtaleloven (1918) §33, Trustloven (1926) §13

Dommer Soelseth: Inderøy herredsrett avsa den 3. februar 1943 dom med denne domsslutning:

«1. Malm kommune er berettiget til å erverve eiendommen Fergeli, gnr. 25, bnr. 2 i Malm for kr. 6 146,83.

2. Namsos Sparebank plikter å utstede skjøte til Malm kommune på eiendommen Fergeli, gnr. 25, bnr. 2 i Malm for kjøpesum kr. 6 146,83.

3. Partene bærer hver sine omkostninger.»

Namsos Sparebank påanket dommen til Frostating lagmannsrett som den 17. februar 1945 avsa dom med denne domsslutning:

«Malm kommune kjennes ikke berettiget til av Namsos Sparebank å erverve Fergeli, gnr. 25, bnr. 2, av skyld mark 0,60 i Malm for en kjøpesum av kr. 6 146,83.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken, for herredsrett eller lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens av lagmannen som stemte for stadfestelse av herredsrettens dom. Han var enig med lagmannsrettens flertall i at saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Malm kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt denne påstand:

«Inderøy herredsretts dom av 3. februar 1943 stadfestes.

Namsos Sparebank tilpliktes å betale til Malm kommune saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Namsos Sparebank har nedlagt denne påstand:

«1. At Frostating lagmannsretts dom av 17. februar 1945 stadfestes.

2. At Malm kommune tilpliktes å betale saksomkostninger ved samtlige retter.»

Om saksforholdet viser jeg til de underordnede retters domsgrunner.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannen og kan i det vesentlige tiltre disses begrunnelse.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostninger og jeg finner etter omstendighetene ikke at det bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:932

Dommer Krog: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Rognlien, Kruse-Jensen og Bonnevie: Likså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Finn Jervell med domsmenn Gunnar Mangseth og Alb. Eggen):

11. desember 1939 behandlet Malm herredsstyre søknad fra Namsos Sparebank om konsesjon på kjøp av Fergeli, gnr. 25, bnr. 2, av skm. 0,60 i Malm. Herredsstyret fattet dette vedtak: «I henhold til konsesjonslovens §32 og overensstemmende med skogutvalgets innstilling gjøres forkjøpsrett gjeldende. - Malm kommune går inn i kjøperens sted for en kjøpesum av kr. 3000 + prosessomkostninger, etter oppgave kr. 3 026,30, tilsammen kr. 6 026,30 + 2 pst. overensstemmende med gjeldende regler.»

I skriv av 20. februar 1940 fra Justisdepartementet til Nord-Trøndelag fylke godkjenner departementet herredsstyrets vedtak om å erverve eiendommen ved forkjøpsrett for den nevnte kjøpesum. I dette skriv sies det bl.a.: «Departementet finner å burde gjøre uttrykkelig oppmerksom på at det i og med godkjenningen av herredsstyrets nevnte vedtak ikke er truffet noen avgjørelse av det omtvistede spørsmål om hvilken kjøpesum skal legges til grunn for oppgjøret mellom partene. Dette spørsmål hører under domstolene å avgjøre hvis partene ikke kan bli enige om det.»

Det er dette spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak. - - -

Eiendommen Fergeli i Malm opplyses i Namsos Sparebanks konsesjonssøknad, dat. 13. oktober 1939, å ha et totalareal på ca. 30 000 dekar. Av dette areal ligger 15 833,25 dekar under skoggrensen og den produktive skogmark utgjør 7 705,50 dekar, mens resten av arealet er fjell og heistrekninger, myr og vassdrag. Det hører ikke gårdsbruk eller dyrket mark til eiendommen.

Fergeli eiedes opprinnelig av Spillum Dampsag & Høvleri, P. Torkildsen & Co., Spillum i Namdal (Spillumbruket). Bruket eiet også en rekke andre skogeiendommer i Vemundvik, Otterøy og Fosnes samt et sagbruk.

Brukets eiendommer var sterkt beheftet, og i mars 1933 gikk det under avvikling.

Namsos Sparebank hadde 1. prioritets pant i en rekke av brukets eiendommer ifølge en pantobligasjon på kr. 170 000. Denne pantobligasjon omfattet ikke Fergeli. A/S Forretningsbanken hadde en pantobligasjon på kr. 105 000 i samtlige eiendommer og også i sagbruket med maskiner og tilbehør.

9. mars 1934 besluttet likvidasjonsstyret for Spillumbruket å overdra boets samtlige eiendommer i Vemundvik, Otterøy og Fosnes til Namsos Sparebank for kr. 170 000. I direksjonsmøte i banken 13. mars 1934 ble det besluttet å tilby Spillumbrukets likvidasjonsbo å overta Fergeli for kr. 2000. Banken hadde ikke noen interesse av eiendommen, men ved en feiltagelse var bankens 1. prioritets pantobligasjon blitt slettet i sin helhet. Derved var A/S Forretningsbankens pantobligasjon rykket opp på 1. prioritet i en del av de eiendommer som Sparebanken skulle ha sikkerhet i. Det ble da maktpåliggende for Sparebanken å erverve A/S Forretningsbankens pantobligasjon. For å kunne få transport på denne obligasjon måtte Sparebanken også overta Fergeli, hvilket banken helst ville

Side:933

ha unngått, da det på det tidspunkt var innledet sak med påstand om almenningsrett for en rekke gårdbrukere i Malm i eiendommen.

6. mai 1934 besluttet så likvidasjonsstyret å overdra eiendommen til Namsos Sparebank for kr. 3000. Det var da en forutsetning at banken bestred alle utgifter ved prosessen angående almenningsretten. Kjøpesummen skulle betales kontant mot transport på A/S Forretningsbankens pantobligasjon i samtlige skogeiendommer.

Sparebankens direksjon besluttet så i møte 4. juni 1934 å godkjenne bostyrets vedtak om at banken skulle overta Fergeli for kr. 3 000. Formannen i bankens styre, fylkesskogmester Stavrum, som også var medlem av styret for avviklingen av Spillumbruket, meddelte i dette møte at han i likvidasjonsstyrets møte hadde gått med på at banken skulle overta Fergeli for kr. 3 000. Dette var gjort for at banken kunne få transport på A/S Forretningsbankens pantobligasjon. Når han hadde strukket seg ut over den av styret gitte bemyndigelse, var det fordi han selv i tilfelle gjerne ville overta eiendommen. I samme møte ble eiendommen overdratt til fylkesskogmester Stavrum på betingelse av at han bar utgiftene med prosessen. Overdragelsen skulle finne sted fra det tidspunkt A/S Forretningsbanken ble utløst, men Sparebanken skulle inntil videre besitte eiendommen som panthaver på vegne av fylkesskogmester Stavrum.

På denne tid pågikk det som nevnt en prosess som i høy grad berørte Fergeli. En rekke gårdbrukere i Malm hadde anlagt sak mot A/S Folla og Spillumbruket for å bli kjent almenningsberettiget i Follafoss almenning, som tidligere også omfattet Fergeli. Denne prosess ble avsluttet ved Høyesteretts dom av 19. mars 1937, som gikk ut på at saksøkerne ikke antokes å ha almenningsrett til hogst, men derimot til seterdrift, jakt og fiske.

Så lenge almenningssaken pågikk søkte ikke fylkesskogmester Stavrum konsesjon, men etter at høyesterettsdommen var falt, sendte han konsesjonssøknad til Landbruksdepartementet. Søknaden ble behandlet i Malm skogutvalg 16. juni 1937. Skogutvalget anbefalte konsesjon gitt på de betingelser at almuens gamle bruksrettigheter, herunder også retten til skogsvirke i Fergeli almenning, ble anerkjent og respektert på tross av den avsagte høyesterettsdom. Herredsstyret behandlet saken i møte den 26. juli 1937 og sluttet seg til skogutvalget. På grunn av kommunens dårlige økonomiske stilling så herredsstyret seg ikke i stand til å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Herredsstyret uttaler at kjøpesummen synes å være unaturlig høy, da eiendommen 2 år tidligere var tilbudt de bruksberettigede for kr. 10 000. I det skjøte som fulgte Stavrums konsesjonssøknad var kjøpesummen oppgitt til kr. 25 000. Skjøtet var utstedt direkte til Stavrum av Spillumbrukets likvidasjonsstyre i mai 1937.

Konsesjonssøknaden ble imidlertid trukket tilbake. Etter bankens opplysning var dette fordi Stavrum ikke ville godta de betingelser Malm herredsstyre og skogutvalg hadde stillet og fordi han skjønte at han ikke ville få konsesjon.

I skriv av 16. november 1937 meddeler banken likvidasjonsstyret at den hadde gått med på å annullere salget til Stavrum, og at den nå ville annullere avtalen med likvidasjonsboet, da banken heller ikke for sitt

Side:934

vedkommende anså det formålstjenlig å søke konsesjon. Banken ville heller holde seg til sin pantobligasjon på kr. 105 000, og den aktet å slå eiendommen til seg ved tvangsauksjon. Derved ville den unngå vanskeligheten med konsesjon.

Banken rekvirerte så tvangsauksjon på grunnlag av den nevnte pantobligasjon. Auksjonen ble holdt den 14. mars 1938. Namsos Sparebank bød kr. 30 000 for eiendommen. Malm kommune protesterte mot antagelsen av budet, og ved Inderøy namsretts kjennelse av 10. desember s. å. ble budet nektet stadfestelse. Begrunnelsen var den at banken var eier av eiendommen, og at pantobligasjonen som innfriet ikke kunne danne grunnlag for noen tvangsforfølgning.

Da denne vei ikke førte frem, søkte banken konsesjon. Konsesjonssøknaden, som er datert 13. november 1939, ble behandlet i Malm herredsstyres møte 11. desember 1939. I konsesjonssøknaden gjør banken gjeldende at hvis Malm kommune har forkjøpsrett til eiendommen, må dens verdi fastsettes ved skjønn. Kommunen kan ikke bli eier av skogen i Fergeli uten å betale den fulle verdi av den.

Kommunen besluttet så i samme herredsstyremøte å gjøre forkjøpsretten gjeldende som nevnt i begynnelsen av dommen. I skriv av 7. juni 1940 meddelte ordføreren i Malm at kommunen hadde deponert kjøpesummen kr. 6 146,83 hos sorenskriveren i Inderøy og anmodet banken om å gi kommunen skjøte på eiendommen. Banken har ikke villet gi skjøte og har anlagt denne saken for å få avgjort om den plikter å utstede skjøte til kommunen for den nevnte kjøpesum. - - -

Retten skal bemerke:

Retten skal først behandle spørsmålet om kommunens vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende er gyldig. Den kan ikke være enig med saksøkte i at den innsigelse at herredsstyrets medlemmer var ugilde til å delta i behandlingen av saken, er for sent satt frem. Alt i stevningen gjør Namsos Sparebank gjeldende at Malm kommunes krav og en realisasjon av dette betyr en omgjørelse av høyesterettsdommen om bruksrettighetene, i hvis anerkjennelse flere av Malm herredsstyres medlemmer var direkte interessert.

Derimot kan retten ikke være enig i saksøkerens syn på habilitetsspørsmålet. Selvsagt bør et herredsstyremedlem ikke delta i behandlingen av en konsesjonssøknad som det selv er direkte interessert i. Noen uttrykkelig habilitetsregel har imidlertid ikke konsesjonsloven, og noen slik finnes så vidt vites ikke annet steds heller. I denne saken er det ikke forkjøpsrett for noen av herredsstyrets medlemmer, men for Malm kommune det spørres om. Det er under hovedforhandlingen opplyst at alle gårdbrukere og småbrukere i Malm var interessert i almenningssaken, idet de, hvis saken var blitt vunnet av de som påsto bruksrett, ville ha fått almenningsrett, om ikke i Fergeli så dog i Folla. De av herredsstyrets medlemmer som ville fått bruksrett, visstnok 7 av 12, ville alle sognet til Folla og ikke til Fergeli. Selv om de ville hatt almenningsrett i Fergeli, ville det etter rettens mening ikke hatt noen betydning for avgjørelsen av spørsmålet. Som innvånere av Malm ville herredsstyrets medlemmer selvsagt være interessert i at kommunen fikk nytte et gunstig høve til å komme i besittelse av en eiendom. Annen interesse hadde ikke herredsstyrets medlemmer. Skulle en slik interesse medføre

Side:935

inhabilitet, ville det i nær sagt alle konsesjonssaker være umulig å få behandling av et habilt herredsstyre. Det er riktig at Malm kommune var interessert i at saksøkerne i almenningssaken fikk medhold og hadde gått med på at kommunen bestred utgiftene ved behandlingen av saken. At denne interesse skulle gjøre kommunen uberettiget til å gjøre forkjøpsretten gjeldende kan ikke på noen måte medgis. Heller ikke kan en gi banken medhold i at Malm kommunes krav på å gjøre forkjøpsretten gjeldende innebærer noen omgjøring av høyesterettsdommen om de påståtte almenningsrettigheter. Dommen står selvsagt ved makt på hvilken hånd eiendommen så kommer. Den omstendighet at eiendommen kommer på Malm kommunes hånd, gir ikke saksøkerne i almenningssaken noen bruksrett etter N. L. 3-12-6.

Saksøkeren har videre gjort gjeldende at Malm kommune og skogutvalg ikke var berettiget til ved behandlingen av fylkesskogmester Stavrums konsesjonssøknad i 1937 å stille betingelser som gjort for å anbefale konsesjon gitt. Retten antar at det må være gitt at betingelsen ikke var lovmedholdig. Det er imidlertid departementet og ikke skogutvalg og herredsstyre som fastsetter betingelsene. Hvis banken mener at denne behandlingen var ugyldig, og at dette kan ha noen betydning for avgjørelsen av bankens konsesjonssøknad, er retten ikke enig. Det er på det rene at kjøpesummen i skjøtet til Stavrum var oppgitt til kr. 25 000, og at dette ikke var riktig. Når Stavrum trakk sin konsesjonssøknad tilbake, skyldes det ganske sikkert ikke de satte betingelser, men har hatt andre årsaker som ikke skyldtes kommunen. Om kommunens vedkommende ved å stille betingelser som nevnt skulle ha forsøkt å sette høyesterettsdommen ut av betraktning, har forsøket etter rettens mening ingen betydning hatt for konsesjonssøknadens skjebne. Angående kommunens påståtte forsøk på å gjøre høyesterettsdommen illusorisk har retten for øvrig uttalt sin mening tidligere.

Retten kommer således til det resultat at Malm kommune i herredsstyremøte den 11. desember 1939 lovlig har gjort forkjøpsretten gjeldende, og at dette vedtak er stadfestet av Justisdepartementet i dettes skriv av 20. januar 1940 til Nord-Trøndelag fylke. Det står da igjen å avgjøre om kommunen er berettiget til å få eiendommen overdratt for det beløp som den tilbyr å betale: kr. 3 000, som er kjøpesummen, + prosessomkostningene ved almenningssaken kr. 3026,30 med tillegg av de 2 pst. som konsesjonsloven foreskriver, tilsammen kr. 6 146,83.

Skogkonsesjonsloven, som kommer til anvendelse i denne sak, bestemmer i §32 at den forkjøpsberettigede når forkjøpsretten gjøres gjeldende, trer inn i den opprinnelige kjøpers rettigheter og forpliktelser. En forkjøpsrett er en rett til nåren ting selges å kjøpe for den samme sum som noen annen er villig til å gi. Den forkjøpsberettigede trer altså inn i kjøpet og får nøyaktig samme rettigheter og forpliktelser som kjøperen, således også rett til å erverve eiendommen for den samme sum som kjøperen. Som alt nevnt kjøpte Namsos Sparebank Fergeli av Spillumbrukets likvidasjonsbo for kr. 3000 + omkostningene ved prosessen om almenningsretten. Som alt nevnt har banken hevdet at formålet med å kjøpe Fergeli først og fremst var å komme i besittelse av og få transport på A/S Forretningsbankens pantobligasjon i eiendommen. Eiendommen ble imidlertid samtidig med at bankens styre

Side:936

godkjente kjøpesummen overdratt til Stavrum på de samme betingelser, og banken belastet Stavrum for de kr. 3 000. Betalingen ansees da knyttet til kjøpet av eiendommen og ikke til ervervelsen av pantobligasjonen. Det er opplyst at det var Stavrum som bestred omkostningene ved almenningssaken. Avtalen med Stavrum ble imidlertid annullert etter at Stavrum hadde trukket sin konsesjonssøknad tilbake. På dette tidspunkt var alt saken om almenningsrettighetene avgjort, men Stavrum betinget seg ikke noe mer enn han selv hadde gitt for Fergeli. Retten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på årsaken til at kjøpesummen i Stavrums konsesjonssøknad var oppgitt til kr. 25 000. Saksøktes prosessfullmektig har under hovedforhandlingen gått sterkt inn på Stavrum for å få opplyst grunnen. En kan imidlertid ikke skjønne at denne kan ha noen betydning for avgjørelsen i denne sak. I konsesjonssøknaden til banken oppgis for øvrig kjøpesummen til kr. 3 000, og det er ikke fra bankens side under saken hevdet at kjøpesummen skulle være en armen.

Når banken ikke er villig til å overdra eiendommen til Malm kommune for den sum kommunen tilbyr og ønsker å se rettens avgjørelse, er grunnen den at Fergeli etter bankens mening i dag er en annen eiendom enn den var da banken ervervet den. Ved ervervelsen pågikk det prosess om almenningsrett. Ved at de som hadde påstått almenningsrett tapte, ble eiendommen meget mer verd. Denne verdiøkning skyldes Stavrums og bankens arbeid, og den skal det betales erstatning for. Hvilken verdi eiendommen har i dag, er det meget vanskelig å ha noen mening om. Partene har høyst motstridende oppfatninger av verdien. Det er ikke rettens sak å ta standpunkt til hvilken verdi eiendommen har, men så meget må kunne sies at verdien nå er langt større enn da banken ervervet den, og langt større enn det beløp Malm kommune krever å få overta den for. At eiendommen har større verdi etter at høyesterettsdommen falt, er også medgitt av kommunen.

Det skal villig innrømmes at det fra Namsos Sparebanks side kan synes urettferdig og meningsløst at Malm kommune skal bli den som til sist skummer fløten. Det er ikke tvilsomt at konsesjonslovens bestemmelser og særlig dens bestemmelser om forkjøpsrett ofte kan medføre resultater som er urimelige. At forkjøpsretten kan bli realisert er imidlertid noe som en konsesjonspliktig kjøper må være forberedt på. Både banken og Stavrum visste meget vel at de trengte konsesjon på ervervelsen av eiendommen, og de måtte være forberedt på at kommunen kunne komme til å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Det står slik for retten at det særlig fra Stavrums, men også fra bankens side er gjort alt mulig for å hindre at forkjøpsretten ble benyttet. Stavrum satt således med eiendommen fra 1934 til høyesterettsdommen i 1937 uten å søke konsesjon. Var det blitt søkt konsesjon innen rimelig tid etter ervervelsen i 1934, kan det ikke være tvil om at Malm kommune hadde hatt rett til å erverve eiendommen på samme betingelser som banken. Retten er av den oppfatning at kjøperen hadde plikt til snarest å søke konsesjon på ervervelsen av eiendommen. Den omstendighet at Malm kommune ikke var blitt gjort kjent med at eiendommen eiedes av en konsesjonspliktig kjøper, kan etter rettens oppfatning ikke sette kommunen i noen verre stilling slik at den nå må betale mer for eiendommen.

Side:937

Selv om en går ut fra at det ikke er noen plikt for en kjøper til å søke konsesjon, kan resultatet etter rettens oppfatning ikke bli noe annet. Skogkonsesjonslovens §35, som saksøkeren påberoper seg, omhandler rettsstridig forhold fra selgerens og kjøperens side, men herav kan intet sluttes angående en kjøpers krav på å få forbedringer av eiendommen erstattet. Heller ikke har loven andre bestemmelser herom. Saksøkeren gjør gjeldende at det ville foreligge en maskert ekspropriasjon om saksøkte skulle kunne tilegne seg verdiforøkelsen uten å betale full erstatning. Retten kan ikke være enig i denne oppfatning. Ved at Namsos Sparebank får det den selv har gitt for eiendommen, nemlig kjøpesummen kr. 3 000 + utleggene ved almenningssaken, er den skadesløs. Den får dekket de omkostninger den har hatt for å oppnå verdiøkningen, og mer kan den etter rettens oppfatning ikke kreve. Grunnlovens §105 er da ikke gått for nær. Den gevinst som banken kunne innkassert ved å selge eiendommen videre, den eiendom som den, som det senere viste seg hadde kjøpt fordelaktig, kan den ikke kreve erstattet. Retten viser her til høyesterettsdom i Rt-1916-1240. I dette tilfelle forelå det spesielle omstendigheter som gjorde at eiendommen var solgt billig. Saksøkte gjorde gjeldende at han ikke fikk full erstatning hvis han ble tilpliktet å utlevere eiendommen for den avtalte kjøpesum. Herredsretten og overretten, hvis begrunnelser Høyesterett sluttet seg til, uttalte at når saksøkte fikk det samme vederlag som han hadde betinget seg av sin kjøper, kunne Grunnlovens §105 ikke sies å være gått for nær. I nærværende tilfelle foreligger det en særlig omstendighet, som har gjort at eiendommen ble solgt billig, nemlig den påståtte almenningsrett i eiendommen. At eiendommens verdi i dette tilfelle først ble helt på det rene etter at høyesterettsdommen var falt, mens den i det annet tilfelle alt var på det rene da eiendommen ble solgt, kan ikke medføre at tilfellene blir å bedømme forskjellig.

Retten kommer således til det resultat at Malm kommune er berettiget til å erverve eiendommen for kr. 3 000 + prosessomkostningene kr. 3026,30 med tillegg av de 2 pst. som skogkonsesjonsloven foreskriver.

De øvrige lovbestemmelser som saksøkeren har henvist til anser en det unødvendig å komme nærmere inn på. At hverken trustlovens §13, straffelovens §112 eller avtalelovens §33 kan komme til anvendelse i et tilfelle som dette synes ganske klart uten at retten finner nærmere påvisning nødvendig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Chr. Blom, lagdommer Ludv. Fjærli og sorenskriver B. Berger med domsmenn Olaf Molberg og Johan Heidenreich):

- - - For lagmannsretten har den ankende part ikke tatt opp spørsmålet om ugyldigheten av kommunens vedtak om å gjøre forkjøpsretten gjeldende på grunn av ugildhet for herredsstyrets medlemmer. Heller ikke er det reist noen innsigelse mot lovligheten av kommunens beslutning på det grunnlag, at kommunen opptrer som stråmann for de gårder i bygden som i sin tid påsto å ha hogstrett i Fergeli i henhold til N. L. 3-12-6, kfr. høyesterettsdom i Rt-1934-656.

Så vidt skjønnes bestrides ikke kommunens forkjøpsrett. Spørsmålet er bare, om den kan gjøre denne rett gjeldende for kr. 6 146,83, eller om

Side:938

Namsos Sparebank, foruten den nominelle kjøpesum kr. 3000 også kan kreve verdiøkningen ved at hogstretten etter N. L. 3-12-6 ikke ble anerkjent ved høyesterettsdommen av 19. mars 1937 ( Rt-1937-158).

Lagmannsrettens flertall finner ikke at det nå er adgang for kommunen til å gjøre forkjøpsretten gjeldende for den kjøpesum som ble avtalt mellom Forretningsbanken og Namsos Sparebank. For det første er denne kjøpesum på kr. 3 000 ikke fremkommet i fritt salg, men er et ledd i et omfattende og ganske innviklet oppgjør under en avvikling som nærmest har en tvungen karakter. Dernest ønsket Namsos Sparebank den gang ikke å erverve Fergeli, men så seg nødt til det av hensyn til ordningen med de andre eiendommer som banken måtte overta for å beskytte sine interesser i Spillumbrukets likvidasjonsbo. Begge disse omstendigheter berøver dette kjøp karakteren av et fritt kjøp, og den fastsatte kjøpesum gir derfor ikke uttrykk for eiendommens virkelige verdi i handel og vandel.

Men hertil kommer som den avgjørende omstendighet at Fergeli den gang da Namsos Sparebank ervervet den på denne lite frivillige måte, var en annen gjenstand i økonomisk henseende enn den senere er blitt på Namsos Sparebanks hånd. På ervervstiden verserte det prosess om dette skogareal. En rekke gårdbrukere i Malm mente å ha hogstrettigheter i denne skog av et slikt omfang at anerkjennelsen av disse på det nærmeste ville gjøre eiendommen verdiløs for en eier. Det var dessuten den overveiende oppfatning at disse hogstrettigheter ville bli anerkjent av domstolene. Flere dommer i almenningssaker fra den tid gikk i den retning. Det var derfor den gang ingen som hadde interesse av å være eier av Fergeli, således ikke engang Malm kommune, enda mindre Namsos Sparebank, som bare nødtvungent hadde overtatt eiendommen og derfor også straks søkte å bli kvitt den. Kjøpesummen som ble fastsatt for skogstykket i oppgjøret mellom Forretningsbanken og Namsos Sparebank er fremkommet under innflytelse av disse omstendigheter: nødvendigheten av en lang og kostbar prosess, og den nærliggende mulighet av at utfallet av denne ville vise at eierinteressen i denne eiendom liten eller ingen verdi hadde.

I økonomisk forstand er det en helt annen eiendom Malm kommune nå krever å få gjøre forkjøpsrett gjeldende for. Hogstrettighetene er borte, og eiendommen har fått en sikker verdi. I den tilstand eiendommen nå i økonomisk henseende befinner seg har den ikke vært gjenstand for salg, og det foreligger derfor ingen kjøpesum som gir uttrykk for dens verdi i handel og vandel og som kan danne noe tilnærmelsesvis mål for den sum kommunen skal kunne overta den for.

Det er nå helt umulig at kommunen kan inntre «i den opprinnelige kjøpers (Namsos Sparebanks) rettigheter og forpliktelser» som §32 i skogkonsesjonsloven uttrykker det. Forholdene er slik forandret at dette ikke lenger kan finne sted. De hogstrettigheter som lå og truet og berøvet eiendommen dens verdi for eieren, og som Namsos Sparebank i tilfelle måtte respektere, er endelig fjernet. I plikten til eventuelt å tåle disse kan kommunen nå ikke lenger tre inn. Den kan heller ikke lenger tre inn i plikten til å betale eventuelle saksomkostninger både til egen advokat og motparten, noe som man den gang måtte regne med og åpenbart

Side:939

har regnet med. Det dreier seg her om betydelige beløp. Det er opplyst at advokaten for de gårdbrukere som påsto hogstrettigheter, har fått seg tilkjent et salær av kr. 12 000. På den annen side er salæret til den advokat som førte saken på Namsos Sparebanks side, blitt usedvanlig lavt på grunn av særlige forhold, som man ikke kunne regne med på forhånd. I disse tungt veiende plikter kan kommunen selvsagt nå ikke tre inn, og det er ingen ekvivalent for disse plikter at kommunen nå vil betale ca. kr. 3 000 i tillegg til kjøpesummen på kr. 3 000 som erstatning for saksomkostninger.

På den annen side er de rettigheter som kommunen nå vil tre inn i, av et ganske annet omfang enn Namsos Sparebank kunne regne med ved eiendommens ervervelse. Nå er det en eiendom med full og fri hogstadgang for eieren. Den kan ikke nå lenger reduseres til den økonomiske gjenstand den var på den tid Namsos Sparebank ervervet den.

Når Namsos Sparebank ikke motsetter seg at Malm kommune gjør forkjøpsrett gjeldende under disse helt endrede forhold, er det da neppe annen utvei til å bestemme den kjøpesum kommunen skal betale, enn en minnelig overenskomst herom mellom banken og kommunen, eller om en sådan ikke kan komme i stand, en takst, privat eller offentlig etter partenes valg.

Etter det anførte kan man ikke finne at Malm kommune etter skogkonsesjonslovens bestemmelser, har noe rimelig eller rettmessig krav på å bli eier av Fergeli for kr. 3 000 med tillegg av prosessutgifter og 2 pst. etter konsesjonsloven §32 tredje ledd, kr. 3 146,83.

Det må erkjennes at saken i mange henseender har vært ganske innviklet og uklar, så det har vært rimelig at begge parter har villet se rettens avgjørelse. Man finner derfor at hver part bør bære sine omkostninger.

Lagmannen er kommet til samme resultat som herredsretten. Når det - som her - først er på det rene at kommunen har forkjøpsrett i henhold til konsesjonslovens §32 flg. finner han ikke noe annet grunnlag for beregningen av det beløp, for hvilket forkjøpsrett kan kreves enn det vederlag kr. 3 000 som bestemtes etter overenskomst med Forretningsbanken og Spillum Dampsag & Høvleris likvidasjonsbo, med tillegg av de utgifter Sparebanken har hatt for ved endelig dom å få fastslått, at ingen gårder i Malm hadde hogstrett i Fergeli i henhold til N. L. 3-12-6. Visstnok var dette siste beløp helt i det blå den gang overenskomsten ble sluttet, men i dag, da forkjøpsretten gjøres gjeldende, er beløpet endelig fiksert til kr. 3 026,30. Det er visstnok så, at det etter oppfatningen den gang var en nærliggende risiko for at beløpet kunne blitt betydelig større og man måtte regne med den mulighet som nærliggende, at Høyesterett godkjente hogstretten. Men for den risiko som Sparebanken og/eller Stavrum for så vidt påtok seg kan det etter konsesjonslovens §32 ikke gjøres tillegg i den kjøpesum kommunen må betale.

Spørsmålet blir da, om Sparebanken har krav på noe tillegg til kjøpesummen for den ved høyesterettsdommen vunne verdiøkning i analogi med hva det gjelder for gave etter konsesjonslovens §33. Lagmannen kan ikke finne at konsesjonsloven gir adgang til noen utvidende fortolkning av bestemmelsen i §33 første ledd. Hvor overdragelsen helt eller delvis er en gave, er betingelsen for også å få erstattet den del av

Side:940

verdien som er en gave, knyttet til så snevre betingelser at en analogisk anvendelse av denne bestemmelse neppe er tilstedelig.

Lagmannen skal tilføye, at han ikke kan tiltre herredsrettens begunnelse når den bygger på at Stavrum allerede i 1934 hadde plikt til å søke konsesjon, hvorved kommunens forkjøpsrett ville bli aktuell. For det første hadde Stavrum neppe noen sådan plikt, kfr. høyesterettsdom i Rt-1923-118, og for det annet kjente kommunen til at Spillumbruket hadde solgt Fergeli uten at den gjorde noe for å fremtvinge søknad om konsesjon, - som det må antas, fordi kommunen den gang ingen interesse hadde i å benytte sin forkjøpsrett, da de gårdbrukere, som var parter i den verserende prosess eller sto på like fot med disse, regnet med å få sin hogstrett godkjent av Høyesterett. - - -