Rt-1939-854

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1939-12-13
Publisert:	Rt-1939-854
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 176
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (advokat Henrik Bergh) mot styret for det nyetablerte «Fron Sameie» (advokat Trygve Bendixen).
Forfatter:	Alten, Lundevall, Evensen, Boye, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Lov ang det benificerede Gods (1821), LOV-1857-10-12-§2, Skogloven (1863) §27

Dommer Alten: Denne sak er reist av staten ved Landbruksdepartementet mot medlemmene av styret for «det nyetablerte Fron Sameie» for å få fastsettelsesdom for at dette såkalte sameie, som omfatter de ikke utskiftede deler av Espedalen tidligere statsalmenning, nå er bygdealmenning.

Ved dom av Sør-Gudbrandsdal herredsrett med domsmenn den 25 september 1937 blev styret frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Om sakens sammenheng henvises til domsgrunnene.

Landbruksdepartementet har anket over dommen, og med samtykke av Kjæremålsutvalget er anken bragt direkte inn for Høiesterett. Departementet bestrider punkt for punkt herredsrettens begrunnelse og har nedlagt påstand om at de ikke utskiftede deler av almenningen kjennes å være bygdealmenning, eller subsidiært at de kjennes å være almenning, og i begge tilfelle at de saksøkte ilegges saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.

Ankemotpartene påstår at herredsrettens dom stadfestes, og at styret for «Fron Sameie» tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Jeg finner at anken må gis medhold.

Ved salget til de bruksberettigede gårders eiere i 1855 gikk Espedalens statsalmenning over til å bli en bygdealmenning. Formålet med salget var å sikre bevaring av skogen, og bestemmelsen i kongeskjøtet om at almenningen skulde utskiftes og hver loddeier ved utskiftningen få sig tildelt en parsell av almenningen, kunde fornuftigvis ikke ta sikte på en utskiftning av de høiere liggende fjellstrekninger. Pålegg om utskiftning blev også inntatt i vilkårene for salg av en rekke statsalmenninger som Stortinget gav samtykke til i 1854. Under debatten herom den 26 august fremholdt flere talere at pålegget ikke kunde tas bokstavelig, men måtte forståes slik at det bare gjaldt skogen. Det har derfor sikkert vært i overensstemmelse med forutsetningene for salget når utskiftningen- av Espedalens almenning i 1865-1866 blev begrenset til skogen, vesentlig barskogen, dog med de undtagelser for betydeligere vann, setrer m.v. som er nevnt i herredsrettens dom. Skjønt det ikke er dokumentert, må det også antas at vedkommende departement har fått under retning om utskiftningen og har funnet at vilkåret for salget var opfylt.

De deler av almenningen som blev utskiftet gikk derved over til privat eiendom for de enkelte gårder. Resten av almenningen skulde derimot efter ellers gjeldende regler være uberørt

Side:855

av utskiftningen og altså vedbli å være bygdealmenning. Imidlertid har John Harildstad, som var forkjemperen for kjøpet av almenningen, allerede i en skrivelse til forstmesteren i 1864 uttalt at «den forhenværende statsalminding nu rettest maa betragtes som sameie for de deri brugsberettigede, der også samtlige er eiere, og saaledes formentlig ikke gaar inn under loven om skogvæsenet af 22 juni f. aa.». Det er også påfallende at departementet ikke sørget for at det blev valgt styre for almenningen efter loven av 12 oktober 1857 §1, og at den gikk helt ut av skogvesenets fortegnelse over landets almenninger. Først i 1892 blev det, på foranledning av en henvendelse fra de interesserte selv til Indredepartementet, foretatt valg av almenningsstyre og meddelt approbasjon på bruksregler for bjerkeskogen. Selv om de ikke utskiftede deler av almenningen i mellemtiden muligens har vært betraktet som en sameiestrekning, må imidlertid rettsforholdet bedømmes efter det som virkelig er foregått ved salget og utskiftningen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at de deler av almenningen som ikke var gjenstand for utskiftning måtte vedbli å være bygdealmenning. Den av herredsretten nevnte dom av Høiesterett i Rt-1887-369 vedkommende Muru- og Mæringsdalens almenning kan jeg ikke finne avgjørende i motsatt retning. Visstnok fremkom det under voteringen uttalelser om at almenningen i sin helhet, også de ikke utskiftede fjellstrekninger, som for øvrig bare utgjorde en forholdsvis liten del, ved utskiftningen av skogen hadde tapt sin karakter av almenning og var gått over til almindelig privat eiendom. Men da saken bare gjaldt setersalg og havnerett i den utskiftede del av almenningen, har dommen ikke kunnet treffe noen avgjørelse om rettsforholdene i de ikke utskiftede deler. Derimot finner jeg å burde henvise til en overrettsdom i Rt-1864-702 vedkommende Eidsvoll almenning, som stemmer med min opfatning av utskiftningens rekkevidde. Jeg vil også nevne at de ikke utskiftede deler av Espedalsalmenningen er ansett for bygdealmenning i en upåanket dom av Nord-Gudbrandsdal herredsrett av 10 august 1929 om rett til å opføre fiskebuer og ved overskjønn i anledning av Bygdinregulering i 1930, mens Høiesteretts kjennelse i en straffesak om ulovlig jakt i Rt-1931-1045 ikke har tatt standpunkt til spørsmålet.

Landbruksdepartementets subsidiære påstand er foranlediget ved at der fra ankemotpartenes side under prosedyren i Højesterett er reist spørsmål om hvorvidt de ikke utskiftede deler av almenningen på grunn av økning av brukenes antall er gått over til privatalmenning. Dette er et helt nytt spørsmål. Almenningsstyret besluttet i 1933 å ta op arbeidet for «med hjemmel i kjøpekontrakten av 18 september 1855 å søke eiendommen, godvillig eller tvungent, anerkjent som privat sameie og som sådant underlagt sameiernes fulle rådighet». Dette forslag blev vedtatt på en såkalt generalforsamling i januar 1934 av et flertall av de møtende interesserte, og saken har den hele tid bare gjeldt det spørsmål: om de ikke utskiftede deler av almenningen er bygdealmenning eller privat sameie. Noen formell innsigelse gående

Side:856

ut på at strekningene nå skulde være privatalmenning, er heller ikke fremsatt for Høiesterett.

Efter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å tilkjenne staten saksomkostninger.

Domsslutning:

De ikke utskiftede deler av Espedalens tidligere statsalmenning er bygdealmenning. Sakomkostninger tilkjennes ikke.

Kst. dommer Lundevall: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Evensen, Boye og Bonnevie: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Staten ved Landbruksdepartementet har anlagt sak mot styret for det nyetablerte Fron Sameie for å få det fastslått som det heter i den nedlagte påstand: at de uutskiftede deler av Espedalens tidligere statsalmenning ansees som bygdealmenning. - - -

Espedalens statsalmenning blev ved kongeskjøte av 16 mai, tinglyst 29 september 1855 solgt til «de i Almendingen brugsberettigede Gaardeiere, der have erklæret sig villige til at dæltage i Kjøbet». Til grunn for dette salg finner man først en henvendelse av 9 november 1850 fra John Harildstad til Kongen på vegne av «de Mænd der af de Ejendoms- eller Brugsberettigede i Espedalens og Murudalens Almending ere valgte til at paasee og saameget som mulig forhindre ulovlig Brug av disse Skovstrekninger», om å få strekningen anerkjent som tilhørende de bruksberettigede. Dette gikk ikke staten med på, men overensstemmende med den da rådende opfatning med hensyn til hensiktsmessigheten av salg av en statsalmenning til de bruksberettigede, blev Espedalens statsalmenning solgt til disse. Grunnen til salget var for det vesentligste at skogen var i fare for å bli ødelagt som følge av uvettig bruk. Espedalens nikkelverk var nemlig kommet i gang og der åpnet sig en ny næringsvei med bl.a. å brenne trekull til salg til verket. - - - Salg av almenningen til de bruksberettigede med påbud om påfølgende utskiftning blev ansett for å være den eneste utvei til å bevare skogen.

Utskiftning skulde være foretatt innen 4 år efter salget, men vesentlig som følge av at det var vanskelig å få tak i en kartkonduktør blev utskiftningen ikke tilendebragt før i 1867. - - - Det som utskiftningen omfattet er i følge den fremlagte utskrift av forretningen «kun de Dele av Almendingen, der kunde regnes som Skovtrakter». - - -

Når man trekker fra de strekninger som er i privat eie, er forholdet idag at omkring 133 km2 av den oprinnelige Espedalens statsalmenning ved den omtvistede utskiftning blev skiftet ut i teiger som nå er i privat eie og at omkring 260 km2 ikke er berørt av utskiftningsforretningen. Det er dette siste areal nærværende sak gjelder, idet staten hevder at strekningen er bygdealmenning og styret for strekningen hevder at området er et sameie mellem dem som deltok i kjøpet.

Retten skal bemerke: De saksøkte har hevdet at allerede ved statsalmenningens salg til de bruksberettigede med påbud om utskiftning gikk statsalmenningen over til privat sameie mellem de brusberettigede. De saksøkte mener at det er påbudet om utskiftning som er det avgjørende, idet salget uten sådant påbud kun medfører overgang til bygdealmenning - - -

Side:857

Retten finner under enhver omstendighet at efter den foretatte utskiftning er almenningsforholdet ophørt for den hele streknings vedkommende. Både av tidligere avsagte høiesterettsdommer og av litteraturen finner retten at det er en sikker setning at når en statsalmenning er solgt til de bruksberettigede og utskiftningen er gjennemført er dermed almenningsforholdet ophørt. I den foreliggende sak har heller ikke partene bestridt dette.

For retten opstår da det spørsmål om den foretatte utskiftning av Espedalens Statsalmenning er gjennernført på en sådan måte at almenningsforholdet er ophørt. Retten finner at dette spørsmål må besvares bekreftende men det finnes ikke nødvendig, av hensyn til sakens utfall, å avgjøre om det var salget alene eller utskiftningen alene som medførte overgangen til sameie. Uten at retten vil si at dommen om Muru- og Mæringsdalen inntatt i Rt-1887-369 flg. er noe binnende prejudikat, føler dog retten sig sterkt bundet av denne dom. Forholdet ved den nevnte dom av 1887 er i de vesentlige punkter det samme som i den foreliggende sak. - - -

Man må efter rettens mening samlet bedømme det som er skjedd med den tidligere Espedalens statsalmenning.

Den første henvendelse fra John Harildstad på vegne av de bruksberettigede om å få statsalmenningen uten videre anerkjent som tilhørende de bruksberettigede, blev gjort for å kunne få almenningen utskiftet til privat eiendom i hensikt å bevare skogen. Henvendelsen om salg, statens beslutning herom og kongeskjøtets tekst viser enda tydeligere at den hele transaksjon skjedde for å bringe hele strekningen over til privat eiendom. At dette var hensikten ved avhendelsen bestyrkes også av forarbeidene til lov av 5 august 1848 om ophevelse av det i lov av 20 august 1821 inneholdte forbud mot salg av statsalmenninger. Det er for så vidt heller ikke fra statens side bestridt at dette var hensikten. - - -

Det er intet oplyst om når det blev besluttet at utskiftningsforretningen kun skulde omfatte det som foran er nevnt, altså ikke den hele strekning. Det var helt på det rene at kjøperne efter salget hadde full rådighet over hele den gamle almenning, slik at de, dersom de vilde, kunde ha skiftet ut hele det kjøpte område.

Det neste spørsmål blir da om der likevel ved selve utskiftningens iverksettelse og gjennemføring er gått frem på en slik måte at det må antas å ha vært kjøpernes mening i en viss utstrekning å oprettholde det tidligere almenningsrettslige forhold, altså nå som bygdealmenning. - - -

Staten hevder at ikke alle bruksberettigede deltok, dels fordi noen som var bruksberettiget blev avvist ved utskiftningsforretningen og dels fordi de ikke meldte sig. Staten hevder at dette siste ikke var nødvendig. De saksøkte hevder at alle bruksberettigede deltok i utskiftningen. Retten finner det godgjort at med i utskiftningen fra de berettigede bygdelag skulde kun være bruk med gammel hudskyld eller andel i gammel hudskyld, det vil si bruk som var utskilt fra gårder med gammel hudskyld. Retten finner det godtgjort at samtlige de bruk som på denne måte hadde gammel hudskyld og som var bruksberettiget i almenningen, deltok i utskiftningen. Videre deltok i utskiftningen 9 bruk som ikke på nevnte måte hadde gammel hudskyld, men for hvem det blev funnet godtgjort at de hadde hevdet sig rettigheter i almenningen. Retten finner således at de saksøkte må gis medhold i sin påstand om at samtlige bruksberettigede i den gamle Espedalen statsalmenning deltok i utskiftningen. - - - Alle som deltok i utskiftningen

Side:858

deltok også i kjøpesummens fordeling. Retten er ikke enig i statens påstand om at de bruksberettigede kunde bevare sin rett uten å melde sig ved utskiftningen. Både den anvendte forkynnelsesmåte og stevningens ordlyd gjorde det nødvendig for samtlige bruksberettigede å melde sig dersom de vilde bevare sin rett. - - - Skulde noe annet gjelde, vilde det være umulig å gjennemføre bestemmelsen om utskiftning av en solgt statsalmenning. Efter rettsopfatningen den tid anså man det fullt tilstedelig å selge en statsalmenning til de bruksberettigede med pålegg om utskiftning således at almenningsforholdet derved bragtes til ophør. - - -

Retten finner ikke at det spiller noen avgjørende rolle for sakens utfall om alle bruksberettigede deltok i utskiftningen eller ikke, men retten finner likevel at den omstendighet at alle bruksberettigede deltok trekker i retning av at den omtvistede strekning er å anse som sameie.

Partene er enig om at det som blev skiftet ut ikke bare var selve trærne, altså kun hugstretten, men også grunnen. Der er også full enighet om at de teiger som er utlagt gikk over til privat eie, slik at de altså fritt kan avhendes. Den ting at teigene blev utlagt til eiendom finner retten peker sterkt i retning av at der ikke skulde gjelde andre rettsregler, altså ikke almenningsrettslige regler, for de strekninger som ikke uttrykkelig blev utparsellert. De strekninger som ikke blev utparsellert ligger over alt over den egentlige skoggrense. Enkelte steder er det dog mer eller mindre spredt løvskog. - - - Denne har vesentlig kun verdi som brensel til fiskebuer, felegre, setrer og lignende.

Det var praktiske hensyn som gjorde at disse fjellstrekninger ikke blev utparsellert i teiger. Det er i ethvert fall ikke hensiktsmessig å dele fjellvidder som vesentlig ligger over tregrensen og fiskevann op i teiger. Skulde dette være gjort, måtte det vel ha foregått på den måte at viddene blev delt op i lodder, slik at en bestemt krets av dem som var med i utskiftningen i fellesskap fikk bruksrett i hver sin lodd. Selv dette vilde ikke være hensiktsmessig og enten dette er gjort eller de som var med i utskiftningen utøver sin bruksrett i fellesskap i hele det omtvistede område kan ikke bringe noen forandring i de ikke utparsellerte strekningers rettslige karakter. Det fremgår også av utskiftningsforretningen at de som hadde med utskiftningen å gjøre anså denne som gjennemført, ja prokurator Bjerck som møtte for utskiftningsforretningens tilstevnere sier endog at utskiftningskartene viser «hvorledes Almendingen nu fuldstendigen er udskiftet mellem samtlige deri deltagende Lodhavere». Man må også være klar over at all barskogen var utskiftet og likeså det verdifulleste av løvskogen, og det var nettop hensynet til skogen som gjorde at salg med påfølgende utskiftning kom i stand. Det var kun skogen man mente hadde særlig verdi og det var rimelig og naturlig at man mente utskiftningen var gjennemført når skogen var utparsellert.

Retten finner således at det må svares nei på spørsmålet om utskiftningen er iverksatt og gjennemført således at det har vært meningen å bevare det almenningsrettslige forhold for en del av den kjøpte strekning.

Skal det som er skjedd med Espedalens tidligere statsalmenning rettslig konstrueres, finner retten at man må si at allerede ved salget til de bruksberettigede i 1855 gikk statsalmenningen over til et sameie mellem kjøperne, dog således at dette sameies beståen blev avhengig av at utskiftning blev iverksatt og gjennemført på behørig måte. Som foran nevnt finner retten at denne betingelse i det foreliggende tilfelle er opfylt. Det må

Side:859

videre være på det rene at såfremt utskiftning av en eller annen grunn ikke blev foretatt, vilde den kjøpte almenning gått over til bygdealmenning. At almenningen blev sameie allerede ved salget bestyrkes også av at en bygdealmenning den gang ikke kunde utskiftes med mindre alle bruksberettigede var enige. Noen få kunde da velte det hele. Men gjaldt det et sameie, var forholdet et annet. Loven av 1821 inneholdt neppe noen hjemmel for utskiftning av bygdealmenning. Det blir efter dette det av staten ved salget satte påbud om snarlig utskiftning som er det avgjørende for retten ved antagelsen av at den kjøpte almenning allerede ved salget gikk over til sameie på betingelse som nevnt.

Retten finner det således godtgjort at ved utskiftningsforretningens avslutning i 1867 var det gamle almenningsforhold i sin helhet ophørt. Med dette mener retten både at almenningsforholdet for hele den kjøpte streknings vedkommende var ophørt og dernest at også samtlige bruks- rettigheter var utskiftet. De som hadde bruksrett i den del av den gamle Espedalen statsalmenning som ikke er utparsellert har nå fått bruksrett i et sameie. - - -

Det neste spørsmål for retten blir herefter om det i tiden efter utskiftningsforretningens avslutning i 1867 er forhold som gjør at den del som ikke blev utparsellert er gått over til bygdealmenning. - - -

På grunn av den ulovlige og ukontrollerte bruk som blev utøvet både av dem som deltok i utskiftningen og av helt utenforstående, ja endog utenbygdsboende, søkte sakfører, senere sorenskriver Paul Bøe som var Sameier, i 1891 å få i stand en bestyrelse. - - - Dette resulterte i at det i henhold til almenningslovens §1, jfr. §2 og skoglovens §27, av staten blev pålagt de berettigede å oprette almenningsbestyrelse. Dette blev gjort i 1892, og dette styre har senere inntil 1932 selv benevnt sig dels som almenningsstyre og dels som «Styret for de uutskiftede deler av den tidligere Espedalen statsalmenning». - - -

Først senere har styret protestert mot at strekningen ikke skulde være sameie, men først i 1934 er spørsmålet satt på spissen. Retten finner, at det ingen vekt, hverken i den ene eller annen retning, kan legges på oprettelsen av dette «almenningsstyre». Retten ser henvendelsen fra Paul Bøe til det offentlige som en nødsforanstaltning, for i det hele å få et styre i stand.

Av større betydning finner retten det er å se hvorledes det oprettede styre har utført sitt hverv. I store trekk vil jo et område som det omtvistede bli forvaltet omtrent på samme måte enten det er sameie eller bygdealemnning. Det er foretatt disposisjoner i begge retninger, men retten finner dog at de disposisjoner som følger av bygdealmenningssynspunktet kun kan betraktes som undtagelser fra den store hovedregel, nemlig at strekningen er forvaltet som sameie. Retten finner det unødig å nevne eksempler, men henviser kun til den måte det er reagert på overfor ulovlig jakt og fiske, - - - forhold hvor den utøvede bruk ikke vilde være ulovlig dersom det gjaldt en bygdealmenning. Det har blandt dem som har utøvet bruk vært forskjellig mening om den omtvistede streknings rettslige karakter. Det har dog i Kvikne og Skåbu vært den almindelige mening at området var bygdealmenning. Dette er dog også det fordelaktigste for disse bygder. - - -

Efter rettens mening går det ikke an å anføre den omstendighet at det faktisk har vært utøvet større bruk av folk i Kvikne og Skåbu enn fra

Side:860

folk nede fra Frons-bygdene som et bevis på at strekningen er og har vært ansett som en bygdealmenning. Det er beliggenheten som gjør at det er en selvsagt ting at bruksutøvelsen fra Kvikne og Skåbu blir størst. - - -