Rt-1950-674
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-08-18 |
| Publisert: | Rt-1950-674 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 141/1950 |
| Parter: | Statsadvokat Joh. Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Holmboe, Eckhoff, Dæhli, Bahr, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §3, §449, Tvistemålsloven (1915), Særavgiftsloven (1933) §3, §1, §450, Straffeloven (1902) §63, §67, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §3, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), LOV-1908-08-15-§44, Skatteloven (1911) §122, Byskatteloven (1911) §114, §1, §2 |
Dommer Holmboe: Stavanger byrett avsa 18. mars 1950 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av lov nr. 11 av 19. mai 1933 §2, jfr. §1, jfr. Finansdepartementets bestemmelser av 6. juli 1933. med endringer §1, §4, §6, §8 og §11 sammenholdt med straffelovens §63 til en bot, til statskassen stor kr. 1 200,- eller hvis boten ikke erlegges en straff av fengsel i 45 dager.
Han frifinnes for å betale dobbelt avgiftssatser etter forannevnte lovs §3.
Side:675
I saksomkostninger til det offentlige betaler tiltalte kr. 100,-.»
Politimesteren i Stavanger har anket over dommen for så vidt angår at tiltalte er frifunnet for å svare dobbeltavgift etter lov av 19. mai 1933 §3. Anken gjelder således ikke den bot som tiltalte er ilagt. Under prosedyren for Høyesterett er det spørsmål blitt reist om en således begrenset anke kan fremmes til Høyesterett etter reglene for straffesaker. Det er her ikke tale om inndragning, og straffeprosesslovens §449 første ledd, jfr. §2, nr. 1 er således ikke anvendelig. spørsmålet blir da om plikten til å betale dobbelt avgift etter loven av 1933 §3 kan sees som straff i forhold til bestemmelsen i straffeprosesslovens §1.
For spørsmålet om den rette karakteristikk av bestemmelsen i §3 er det ikke avgjørende at formålet med bestemmelsen er vesentlig av pønal karakter. Allerede avfatningen av loven av 1933 synes å vise at man har oppfattet bestemmelsen om dobbelt avgift i §3 som forskjellig fra straffebestemmelsen i §2. Det samme må sies om de mange andre lover som Inneholder bestemmelser om samme Innhold som nevnte §3. Jeg henviser således til loven om tilvirkning og beskatning av brennevin av 15. august 1908 (nr. 8) §, 49, («Den som finnes skyldig i noen i §44, §45, §46, §47 omhandlet overtredelse .... skal underkastes den tor tilfellet fastsatte straff, og kan dessuten tilpliktes å erlegge til statskassen det dobbelte og i gjentagelsestilfelle det firedobbelte beløp»). Videre viser jeg til ølbeskatningsloven av 28. juni 1912 (nr. 4) §37, loven om stempelavgift av sigarer m.v. av 29. april 1915 (nr. 3) §25, loven om skatt på motorvogner m.v. av 18. juli 1917 (nr. 1) §24 («Den som har gjort sig skyldig i straffbar overtredelse .... skal dessuten .... erlegge det dobbelte .... av det pliktige skattebeløp»). Jeg nevner også lovene om omsetningsavgift av sjokolade m.v. av 6. juli 1923 (nr. 5) §31 og om omsetningsavgift av kullsyreholdige drikkevarer av 11. august 1924 (nr. 8) §24, hvor det uttrykkelig sies at plikten til å svare forhøyet avgift inntrer, selv om straffansvar ikke gjøres gjeldende.
At loven av 1933 §3 annet ledd, skjønt paragrafen gjør den forhøyede avgiftsplikt betinget av at straffbart forhold foreligger, bestemmer at selger og bestyrer med hensyn til avgiftsplikten svarer for sine medhjelperes handlinger og husbond for hustrus og barns handlinger, taler også imot å oppfatte den forhøyede avgift som straff; likeledes de tilsvarende bestemmelser i forannevnte byer av 1917, 1923 (§32), 1924 (§25).
Etter §4 i loven av 1933 kan avgiften inndrives ved utpantning.
Jeg forstår dette så at det og så gjelder den dobbelte avgift, jfr. også blant annet den foran nevnte lov av 1925 §25 annet ledd Også dette taler imot å anse den dobbelte avgift som skatt.
Jeg nevner også - skjønt det ligger utenfor nærværende sak - at det synes meg lite rimelig å anta at Statens krav på dobbelt avgift skulle foreldes etter regelen i straffelovens §67, hva der ville føre til at foreldelse inntrådte etter ett års forløp når høyeste straff er bøter som her, mens foreldelsesfristen for selve avgiftskravet er tre år (lov 27. juli 1896 §5 nr. 2).
Det jeg her har anført taler etter min mening avgjørende mot
Side:676
å anse den avgiftsforhøyelse som etter en rekke lovbestemmelser inntrer når den avgiftspliktige har utvist mislig forhold, som straff.
Jeg nevner også at skattelovenes bestemmelser om plikt til å betale dobbelt skatt (landsskattelovens §122, byskattelovens §114) både ved sin plass i loven og ved de regler som loven gir om utligning og inndrivning av tilleggsskatten, viser at det her ikke er tale om straffebestemmelser.
Jeg nevner endelig at det er på det rene at bestemmelsene om plikt til å svare forhøyet stempelavgift i lovene av 6. august 1897 (nr. 11) §2 og 17. mars 1902 §8 ikke er omfattet av opphevelsesbestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §3, og således ikke er oppfattet som straffebestemmelse. Disse bestemmelser skiller seg imidlertid fra de foran nevnte deri at de ikke stiller som betingelse at den avgiftspliktige skal ha gjort seg skyldig i straffbart forhold.
Jeg antar etter dette at det bare er i medhold av straffeprosesslovens §3 at kravet på dobbelt avgift kan bringes inn for retten i forbindelse med straffesak (jfr. høyesterettsdom i Rt-1932-993) og at særskilt anke over avgjørelsen med hensyn til dette krav således må fremmes etter reglene i tvistemålsloven (straffeprosesslovens §449 annet ledd - jfr. høyesterettsdom i Rt-1930-1062).
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken avvises.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dæhli, Bahr og justitiarius Stang: Likeså.