Rt-1947-644
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1947-10-02 |
| Publisert: | Rt-1947-644 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 139 B/1947 |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Soelseth, Krog, Skau, Torstenson, Grette |
| Lovhenvisninger: | Håndverksloven (1913) §2, Håndverksloven (1913), Straffeloven (1902) §332 |
Dommer Soelseth: Politimesteren i Troms forela den 6 august 1946 A en bot til statskassen på 100 kroner, med en subsidiær fengselsstraff av 6 dager for overtredelse av straffelovens §332 første ledd, jfr. håndverkslovens §2 første ledd, som setter straff for den som uten offentlig bemyndigelse eller tillatelse utøver en virksomhet til hvilken sådan kreves, eller overskrider grensene for den ham meddelte bemyndigelse eller tillatelse eller vedblir å utøve en virksomhet hvortil retten er ham frakjent ved endelig dom - ved at hun fra 1 august 1946 har drevet frisersalong i Storgaten 41 i Tromsø med leiet hjelp uten å ha næringsbrev. Tiltalte vedtok ikke forelegget, og ved Tromsø byretts dom av 21 januar 1947 ble hun frifunnet.
Politimesteren i Troms har anket over lovanvendelsen, idet han antar at byrettens fortolkning av begrepet «næring» i håndverkslovens §2 fjerde ledd må være uriktig.
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken må forkastes.
Etter dommen har tiltalte, som i 1928 begynte sin virksomhet i Kirkenes, siden i 1929 kontinuerlig fortsatt den i Tromsø, og etter beskrivelsen i dommen på en sådan måte at virksomheten ikke kan betegnes som bare en leilighetsvis utøvelse, men som en stadig drevet for henne ikke ubetydelig binæring. Da jeg ikke kan oppfatte håndverksloven slik at den alene gjelder når næringen må betraktes som den eneste næring eller som hovednæringen, kan det etter min mening ikke antas å foreligge noen uriktig lovanvendelse når byretten har funnet at hun er berettiget til å fortsette virksomheten.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Krog: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Torstenson og Grette: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd Kristian Fauchald med domsmenn Ole Storsletten og Kaare Holm):
A, født xx.xx.1905, friserdame, bopel Storgaten 90, Tromsø.
- - - Retten finner det bevist, at tiltalte i 1927 en kort tid fikk undervisning i tangkrøll av en i Vardø praktiserende friserdame under dennes midlertidige opphold i Tromsø. Annen undervisning i faget er det ikke opplyst at tiltalte har fått og hun har ikke gått læretid.
Side:645
I august 1928 begynte hun egen frisersalong i gullsmed Bs gård i Kirkenes i et leid butikklokale. Hun averterte i avisene og mottok kunder, men måtte slutte allerede etter ca. 2 1/2 måneds forløp da hun ikke tålte klimaet. Hun reiste deretter tilbake til Tromsø i slutten av oktober 1928 og begynte umiddelbart etter å ta imot kunder til frisering i sitt hjem i Grønnegt. 32. Høsten 1929 flyttet hun til Sjøgaten 16 i Tromsø og bodde da sammen med søsteren; C (7. vitne) som hadde begynt en kafé samme sted. Søstrene hadde felles husholdning og tiltalte hjalp til med kaféarbeidet. De hadde kafébevilling sammen fra 1930-1933. Tiltalte hadde ingen kontant lønn og fortsatte å ta imot kunder til frisering i et rom ved siden av kaféen, i den utstrekning dette var praktisk mulig. Retten finner det godtgjort at denne kombinerte kafé- og frisørvirksomhet fortsatte i Sjøgaten 16 til våren 1933 da søsteren som sto ansvarlig for driften, ikke lenger maktet å holde kaféen gående. Tiltalte skaffet seg så selv bevilling og drev for egen regning restaurant i Tromsø inntil lokalene i 1942 ble rekvirert av tyskerne. Samtidig tok hun mot kunder til frisering. Tiltalte fortsatte også etter denne tid friserarbeidet dels i sitt hjem, dels utførte hun arbeidet i kundenes hjem.
I mai 1946 åpnet hun så frisersalong i Storgaten 41 i Tromsø og ansatte hjelp til det faglige arbeid (6. vitne). Den 9 s. md. meldte hun skriftlig til politikammeret at salongen var åpnet, hvoretter forfølgningen mot henne for ulovlig håndverksdrift ble innledet. Hun har anskaffet og benytter vanlig utstyr til damefriserhåndverket. Retten finner det godtgjort at hun utfører sitt arbeid som damefriser alminnelig bra.
Ved kgl. resolusjon av 22 august 1930 ble det i medhold av lov om håndverksnæring av 25 juli 1913 §2, bestemt at damefrisering fra 1 januar 1931 skulle være undergitt håndverkslovgivningens bestemmelser. I paragrafens siste ledd er det imidlertid bestemt, at når «bestemmelsene som ovenfor nevnt er avgitt, behold er de som driver virksomheten, sin rett til uhindret å fortsette den av dem hittil drevne næring». Det avgjørende for om tiltalte har rett til å fortsette den frisersalong hun har åpnet i Storgaten 41, blir således om hun kan sies å ha drevet frisørvirksomhet som næring før og etter 1 januar 1931, idet den omstendighet at hun før 1946 har drevet uten faglig hjejp, ikke kan antas å være til hinder for at hun - når hun har ervervet rett etter lovens §2 siste ledd til å fortsette næringen - kan drive denne med fagutdannet hjelp, se departementsskrivelse av 12 mars 1903 og Høyesteretts kjennelse av 26 mai 1934 ( Rt-1934-564 flg.).
Det er ikke i loven gitt noen definisjon av begrepet «næring» og retten finner intet holdepunkt i loven for at bare tidligere drevet hovednæring skal gi rett til fortsatt virksomhet. Det må imidlertid iallifall stilles det krav til virksomheten at den drives konstant og gir en biinntekt av iallfall noen betydning.
Den virksomhet tiltalte drev som friserdame, var hennes hovednæring så lenge hun var på Kirkenes. Etter at hun flyttet til Tromsø, ble virksomheten mindre, men en finner det godtgjort at hun hele tiden har mottatt de kunder som har meldt seg, når ikke sykdom har hindret henne i det. Hvor stor inntekt hun har hatt av virksomheten, vet ikke tiltalte da hun ikke har ført regnskaper, og iallfall i de senere år, ikke har innlevert selvangivelse. Hennes skatt har i de siste år utgjort mellom
Side:646
30 og 40 kroner pr. år, hvilket svarer til en antatt inntekt av ca. kr. 1 000. Hun har i årenes løp hatt gjennomgående 30-40 faste kunder og mange mer tilfeldige kunder, særlig omkring høytidene. Virksomheten har etter rettens mening ikke vært så stor at hun har kunnet leve av den, men den ga, etter det som er kommet frem i saken, hennes eneste kontante inntekt fra 1928 til 1933, den har i årene 1933 til 1942 gitt en bra biinntekt og er fra 1942 igjen hennes eneste kontante inntektskilde. Det bemerkes i denne forbindelse at hun bor sammen med sin mor som har noen formue og som etter det opplyste har trådt støttende til i sykdomstilfelle.
Retten finner det således godtgjort at hun like fra 1928 har drevet friservirksomhet og en er under tvil kommet til det resultat at den må kunne karakteriseres som «næring» i den forstand hvori dette uttrykk er nyttet i håndverkslovens §2, siste ledd. En finner det godtgjort at virksomheten ikke er avbrutt og at hun har drevet den som mester, idet hun den hele tid har arbeidet for egen regning, har hatt det fulle ansvar for arbeidet og har oppebåret godtgjørelsen, jfr. Høyesteretts kjennelse av 28 september 1915 ( Rt-1916-35 fig.).
Tiltalte vil således bli å frifinne. - - -