Rt-1949-212

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-01-29
Publisert:	Rt-1949-212
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13 B/1949.
Parter:	Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot Jonas Johansen (overrettssakfører Leif Castberg Voss, til prøve).
Forfatter:	Berger, Gaarder, Eckhoff, Kruse-Jensen, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Berger: I denne sak avsa Oslo byrett den 26. november 1947 dom med sådan domsslutning:

Side:213

«Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale rørlegger Jonas Johansen innen 14 dager etter denne doms forkynnelse kr. 60 000 med lovlig rente fra 11. februar 1947 til betaling skjer.»

Med tillatelse fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg har Staten ved Justisdepartementet påanket dommen direkte til Høyesterett og påstått seg frifunnet.

Motparten har for Høyesterett nedlagt sådan påstand: «Den erstatning som tilkommer Jonas Johansen fastsettes samlet til kr. 93 145,14. Herav betaler Staten til Jonas Johansen kr. 60 000 med lovlig rente fra 11. februar 1947 til betaling skjer. Jonas Johansen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Sakens sammenheng fremgår av byrettens domsgrunner.

Som nytt for Høyesterett er fremlagt et par skrivelser fra Rikstrygdeverket om dets utgifter i anledning Jonas Johansens skade og et brev fra Oscar Lund, rørleggerforretning om avlønningen av rørleggere.

For et enkelt punkts vedkommende står saken for Høyesterett i en annen stilling enn for byretten, idet motparten med den ankende parts samtykke for Høyesterett har medtatt i sin påstand også Rikstrygdeverkets utlegg som dette krever refundert. Beløpet utgjør kr. 33 145,14, hvorav kr. 23 325 er kapitalverdien av den invaliderente med hustrutillegg som motparten oppebærer av Rikstrygdeverket, mens resten tilsammen kr. 9 820,14 er utgifter til læge og sykehus m.v. samt syke- og familiepenger.

Jeg er som byretten kommet til at Staten i dette tilfelle er erstatningspliktig.

Da ulykken fant sted, befant Johansen seg i kjelleren under brakke I, i brakkeleiren på Jessheim. Han var der for som rørlegger å utføre arbeid for sitt firma som av Utrykningspolitiet var engagert til dette. Det er ikke påstått at han for sin del har gjort seg skyldig i noen slags uaktsomhet, og det er intet grunnlag for å anta at han eller hans firma kunne øve noen innflytelse når det gjelder vern mot ulykker av den i saken omhandlede art.

Brakken var belagt av Utrykningspolitiet, en militært oppsatt og bevæpnet avdeling som da gjorde tjeneste som vakt over internerte tyske offiserer, en tjeneste som var overtatt etter allierte tropper.

Ulykken foregikk på den måte at en politisoldat som skulle ut på vakt, undersøkte sitt skarpladde gevær i et rom over kjelleren. Under dette løsnet han ved uaktsomhet et skudd som gikk gjennom gulvet og traff Johansen, som fikk meget alvorlige skader.

Spørsmålet i saken blir da om Staten etter alminnelige erstatnings- og forvaltningsrettslige regler har ansvaret for den skade som således er påført Johansen.

Det finnes ingen lovregler om dette, og heller ingen domspraksis som jeg finner avgjørende. Spørsmålet må derfor bli å avgjøre i overensstemmelse med vår retts alminnelige grunnsetninger.

Etter de prinsipper som særlig i den siste menneskealder har gjort seg gjeldende i vår erstatningsrett, er det etter min mening

Side:214

Staten som må bære ansvaret for den skade som her er oppstått. Det ville ikke stemme med disse prinsipper om Johansen under sitt arbeid i leiren skulle bære den ekstraordinære risiko å bli tilføyet en omfattende og livsvarig invaliditet som følge av en feil under utførelsen av den vakttjeneste det her gjelder og som medførte spesielle faremomenter.

Jeg kan ikke se at forvaltningsrettslige regler kan medføre noen endring i det resultat jeg er kommet til. Jeg mener også at resultatet stemmer med hva der nå læres i norsk teori, se Castberg: Forvaltningsrett 352, og for øvrig også med gjeldende rett i våre naboland, se dom av den danske Højesteret i Ugeskrift for Retsvæsen 1943 1072 og for svensk rett dommer i Nytt Juridiskt Arkiv 1926 233, 1928 316 og 1937 196, jfr. også Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.159.

Hva erstatningens størrelse angår, kan jeg i det vesentlige henvise til hva byretten har anført. Johansen var ved ulykken 53 år, var rørlegger og en frisk og kraftig mann. Han har vært helt uten arbeid i ca. 3 år, og hans fremtidige invaliditet må etter de foreliggende lægeerklæringer settes til 75 pst.

Som tidligere nevnt er Rikstrygdverkets utgifter medtatt i erstatningskravet for Høyesterett med tilsammen kr. 33 145,14 og til dette har der fra Statens side ikke vært gjort bemerkninger. Hva erstatningen til Johansen selv angår, ser jeg på saken i det vesentlige på samme måte som byretten, men er blitt stående ved at erstatningsbeløpet til ham bør settes til kr. 50 000. Jeg finner at renter bør svares fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Etter den alminnelige regel i tvistemålslovens §180 mener jeg at Staten bør erstatte Johansen saksomkostninger for Høyesterett, som settes til 1 000 kroner.

Jeg stemmer for denne dom:

Jonas Johansen tilkommer i erstatning av Staten ved Justisdepartementet 83 145,14 - tre og åtti tusen ett hundre og fem og førti kroner og fjorten øre.

Herav betaler Staten ved Justisdepartementet til Jonas Johansen innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 50 000 - femti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer. Samt i saksomkostninger for Høyesterett 1 000 - ett tusen - kroner.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Kruse-Jensen og Schjelderup: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Didriksen):

Saksøkeren Jonas Johansen, er 54 år gammel og gift. Han har arbeidet som rørlegger, men har ikke gjort svenneprøve i faget. I januar 1946 ble han alvorlig skadet ved et vådeskudd fra en politisoldet og har i den anledning reist erstatningssak mot Staten ved Justisdepartementet.

Side:215

Hertil har han fått bevilling av 16. juni 1947 til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer.

I stevning av 28. november 1946 er den skadevoldende begivenhet beskrevet således:

«Under krigen hadde tyskerne en brakkeleir ved Jessheim. Etter frigjøringen overtok først de allierte tropper og senere Det norske Utrykningspoliti de tidligere tyskerbrakker. Utrykningspolitiet sorterer forvaltningsmessig under Justisdepartementets 2. politikontor.

Etter nyttår 1946 hadde Utrykningspolitiet rørleggerarbeider i gang i brakkeleiren og hadde til dette arbeid engasjert rørleggerfirmaet Oscar Lund, Oslo. Saksøkeren, Jonas Johansen, var ansatt i dette firma.

Den 15. januar 1946 ca. kl. 14,30 oppholdt rørlegger Johansen seg i en «hvilestue» i kjelleren under brakke 1. I etasjen over befant seg politisoldat nr. 1085 Ove Håkestad. Da Håkestad skulle ut på vakt tok han sitt gevær for å undersøke om det var ladd. Han åpnet sluttstykket litt for å se etter at det ikke var patron i løpet. Da han etter hva han selv hevder ikke kunne se noen ting, lukket han sluttstykket igjen, idet han holdt venstre hånds tommelfinger over de skudd som lå i magasinet. Idet han klemte hevearmen på sluttstykket ned, gikk det av et skudd.

Håkestad sto med munningen på geværet pekende mot gulvet og kulen gikk gjennom gulvet og ned i kjelleren. Kulen rammet rørlegger Johansen, idet den gikk gjennom hans høyre hånd, venstre underarm og inn i venstre lår, hvor den som en dum-dum-kule splintret lårbenet og åpnet kneleddet. Johansen blødde voldsomt og ble straks kjørt til Stensby sykehus ved Minnesund hvor man etter flere blodoverføringer reddet hans liv.»

Regjeringsadvokaten har medgitt at denne fremstilling av handlingsforløpet i det vesentlige er riktig, men han har i tilsvar av 16. april 1947 anført følgende:

«Saksøkte vil hevde at staten etter de alminnelige rettsregler ikke er erstatningsansvarlig for skader av den omtvistede art. Det vil i seg selv ikke bli bestridt at politisoldaten som forårsaket vådeskuddet har opptrådt uaktsomt og det vil heller ikke bli bestridt at hans behandling skjedde i tjenesten. Imidlertid kan det ikke finnes noen hjemmel for at staten er ansvarlig for skade forvoldt ved en politisoldats forsømmelser.»

Skaden er av Rikstrygdeverket godkjent som bedriftsskade, og Johansen oppebærer fra R. T. V. ca. kr. 1 200 pr år. Johansens beskikkede rettsfullmektig har beregnet dette til en kapitalisert verdi av ca. kr. 17 000.

Under saken er oppnevnt som sakkyndige til å uttale seg om Johansens skade overlæge dr. med. Carl Semb og dr. med. Hermann G. Gade. Disse har 20. oktober 1947 avgitt en erklæring med følgende konklusjon:

«Pasienten har ved en skyteulykke pådratt seg:

1. Et svært komplisert brudd med sterk splintring av venstre lår, dette er tilhelet med betydelig forkortelse. Ødeleggelse av benet og bløtdelene i stor utstrekning, og nesten komplett ankylose av kneleddet.

Side:216

11 cm forkortelse. Venstre fotledd har også betydelig innskrenket bevegelighet.

2. Skade av venstre underarm, nedsatt bevegelighet av de 4 ulnare fingrer med nedsatt kraft og noe nedsatt sensibilitet.

3. Skade av høyre hånd med nedsatt bevegelighet, og til dels feilstilling av 2. og 3. finger.

Samlet invaliditet settes anslagsvis til 75 pst. Det er ikke utsikt til vesentlig bedring.»

Angående størrelsen av Johansens erstatningskrav er der i stevningen anført følgende:

«Saksøkeren, Johansen, er 55 år gammel. Han har folkeskole og har deretter gått den vanlige læretid, som rørlegger, men har ingen teknisk eller faglig utdannelse for øvrig. Før ulykken var Johansen frisk og usedvanlig kraftig. Hans ukelønn i rørleggerfirmaet Oscar Lund var kr. 130, hvilket ga ham en årlig inntekt stor ca. kr. 6 100. Det er all grunn til å tro at Johansen i en årrekke ville kunne hatt jevnt besatt arbeidstid med full arbeidsevne, og jeg finner det derfor riktig at hans erstatning beregnes på grunnlag av en årsinntekt stor kr. 6 100.

Det er likeledes klart at Johansen i en såvidt høy alder og som 100 pst. invalid, ikke kan skaffe seg nytt lønnet arbeid. Han har hustru å forsørge. Etter dette må hans antagelige årsinntekt helt utlegges til grunn for erstatningens beregning. Etter den beregning som er foretatt av «Brage» vil han påstå at erstatningen fastsettes etter rettens skjønn beregnet oppad til kr. 119 804.» - - -

Det første spørsmål retten må ta standpunkt til i denne sak er, om Staten i det hele tatt er erstatningsansvarlig for en skadevoldelse som den her omhandlede. Det har i rettsteorien vært megen diskusjon om utstrekningen og begrensningen av det offentliges ansvar i sådanne tilfelle. Også rettspraksis er kommet inn på lignende spørsmål, men der finnes neppe noen bindende avgjørelse i helt tilsvarende sak.

Der kan dog bl.a. henvises til enstemmig høyesterettsdom i Rt-1936-298 flg. - - -

I erstatningsteorien har man drøftet subjektivt og objektivt begrunnet ansvar og senere ansvar for mer eller mindre farlig bedrift, men er etter hvert kommet frem til hva man kunne kalle «risikoprinsippet». D.v.s. at når en skade er forvoldt, må man prøve å finne frem til hvem som var nærmest til å bære risikoen for den virksomhet, som voldte skaden. Skyldes en ulykke f. eks. en ren naturkatastrofe, kan hver som rammes av den være nærmest til å bære sin egen skade. Men skyldes ulykken en bedrift, kan dennes innehaver være nærmere til å bære denne virksomhets risikomomenter, enn en tilfeldig person som kommer til skade ved ulykken. Blant de risikomomenter en bedrift må regne med er også, at ikke alle dens folk til enhver tid kan vise 100 pst. aktsomhet under deres virke i bedriftens tjeneste. Bedriften må med andre ord også regne med muligheten av å svare for sine folks uaktsomhet i tjenesten.

Selvfølgelig kan det i enkelte tilfelle være vanskelig å finne ut hvem som er nærmest til å bære risikoen, og der kan i visse tilfelle bli tale om å dele denne og følgelig på erstatningsytelsen.

Side:217

Men holder man seg til det nevnte risikoprinsipp - istedenfor å drøfte alt for meget teori i erstatningssaker vil det iallfall gi en god ledetråd frem mot en rimelig løsning av ansvarsspørsmålet.

I det her omhandlede tilfelle må det ut fra ovennevnte synspunkt være klart, at en alminnelig håndverker, som mot betaling møter til sitt daglige arbeid i et hus, ikke behøver å gå omkring og regne med, at husherren eller hans folk vil skyte på ham fra en overliggende etasje.

På den annen side må det sies, at den som driver en virksomhet hvorunder mange funksjonærer utstyres med skarpladte skytevåpen, bør regne med den risiko at en eller annen av folkene en eller annen gang kan vise mangelfull aktsomhet og derved volde skade med disse i så fall farlige gjenstander.

Ansvarsforholdet skulle på dette grunnlag ikke være tvilsomt i denne sak.

Men så er der i teorien gjort innvendinger mot, at det offentlige skulle ha samme ansvar for sine virksomheter som private. Hvis staten driver f. eks. en jernbane, skulle den måtte svare etter samme erstatningsregler som private jernbaneselskaper. Men for sin rent statsmessige myndighetsutøvelse skulle staten være uansvarlig eller iallfall ha et på forskjellig vis redusert og gradert ansvar.

Berettigelsen av en sådan oppfatning kan vanskelig innrømmes. Vel er staten en stor bedrift, og det kan bli et meget stort antall risikoer den kommer til å svare for. Men det ene må jo stå i forhold til det andre. Statens forpliktelser er vi jo alle felles om å bære, og det kan med atskillig berettigelse sies, at nettopp de fellesformål vi fremmer gjennom staten, ikke bør realiseres på den enkelte tilfeldige borgers risiko.

Selv risikoer som ikke skyldes offentlig virksomhet - som alderdom, sykdom, arbeidsløshet m.v. - overtar jo det offentlige i stadig større utstrekning å avhjelpe i økonomisk henseende. Det synes da lite overensstemmende med utviklingen å frita staten for ansvar, hvor dens egne virksomheter har voldt den enkelte borger skade og tap.

For den enkelte skadelidende måtte det jo også virke nokså uforståelig, hvis en del av statens virksomhet skulle være ansvarlig, den annen ikke - at hvis han f. eks. ble kjørt ned av statens jernbane, kunne han få erstatning, men hvis han ble skutt ned av statens militær eller politi, måtte han bære skadens følger selv.

Rettsreglene på dette område er formentlig ikke endelig festnet. Man kunne si at «feltet er i bevegelse». Men når retten her uten helt faste holdepunkter står overfor et aktuelt spørsmål, må det formentlig være riktig å løse det så vidt mulig analogt med den alminnelige utvikling på tilsvarende områder og overensstemmende med det, som stemmer med en dommers naturlige rettsbevissthet.

Ut fra det resonnement som her er gjort gjeldende finner retten å måtte gi saksøkerens erstatningskrav medhold i denne sak.

Det neste spørsmål som må overveies er erstatningssummens størrelse. Partenes standpunkter til dette spørsmål er ovenfor gjengitt. Retten finner ikke grunn til å betvile de opplysninger som er gitt om saksøkerens personlige og økonomiske forhold, og man må formentlig

Side:218

legge de oppnevnte medisinske sakkyndiges erklæring til grunn, når de ansetter saksøkerens varige invaliditet til 75 pst. Men retten er enig med regjeringsadvokaten i, at livrenteprinsippet ikke kan legges til grunn for erstatningsberegningen. En livrente, som skulle sikre skadede full årsinntekt til hans død, må beregnes på et annet grunnlag enn en erstatning, selv om denne skal gi ham full skadesløsholdelse.

I de ca. 2 år, som er hengått siden skaden oppsto, må man regne med, at skadede har vært 100 pst. invalid. Hans utlegg til behandlinger i denne tid er imidlertid dekket. Hans fremtidige invaliditet settes som nevnt til 75 pst. Han vil ved utløpet av de to første år være 55 år gammel, og vil, når tiden kommer, være berettiget til alderdomspensjon, samtidig som hans arbeidsevne da måtte antas å være nedsatt, uansett ulykken. Noen verdi kan det også ha at han får erstatningsbeløpet utbetalt i en samlet sum straks, istedenfor som årlige bidrag fremover.

Under hensyntagen til den praksis som har gjort seg gjeldende i lignende erstatningssaker, sammenholdt med pengeverdien i dag, og i betraktning av den årlige invaliderente skadede får av R. T. V., finner retten under de foreliggende omstendigheter, å burde fastsette erstatningsbeløpet til kr. 60 000. - - -