Rt-1935-413

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-05-15
Publisert:	Rt-1935-413
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41/1 B s.a.
Parter:	Rikstrygdeverket (advokat Einar Boysen) mot Olav Marius Olsens efterlatte, Stavanger (overrettssakfører Trygve Bendixen til prøve).
Forfatter:	Evensen, Sunde, Bonnevie, Boye, Grette, Backer
Lovhenvisninger:

Dommer Evensen: Oslo byrett avsa 7 mars 1933 dom med saadan domsslutning: «Rikstrygdeverket kjennes forpliktet til

Side:414

at utrede efterlevelsesrente til Olav Marius Olsens efterlatte overensstemmende med ulykkesforsikringslovgivningen for industriarbeidere m.v. Sakomkostninger tilkjennes ikke.»

Rikstrygdeverket har paaanket byrettens dom til Høiesterett. Det gjøres i ankeerklæringen gjeldende at Olav Marius Olsen døde av en hjertesygdom som maa antas at være opstaatt allerede før ulykken, eller som i ethvert fall ikke har hatt nogen forbindelse med denne. Subsidiært hevdes at en mulig ryggmarvslidelse heller ikke var foraarsaket ved ulykken i 1925 eller var blitt vesentlig forværret ved denne. Naar Rikstrygdeverket i sin tid tilstod Olsen invaliderente var det, hevdes det, kun av billighetshensyn.

Rikstrygdeverket har nedlagt saadan paastand: «1) At byrettens dom underkjennes og at Rikstrygdeverket frifinnes. 2) At saksøkerne in solidum tilpliktes at betale saksomkostninger for begge retter.»

Motpartene, Olav M. Olsens efterlatte, har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett. De hevder som for byretten at dødsaarsaken var en ryggmarvssygdom, og at ulykken i 1925, om den kanskje ikke kan sies direkte at ha foraarsaket sygdommen, i all fall har hatt en saa vesentlig innflydelse paa sygdommens forløp til det værre at efterlevelsesrente er hjemlet. De hjertesymptomer som sygdommen frembød, var, hevdes det, alene utslag av ryggmarvssygdommen.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner. Jeg skal supplere disse med eller precisere nærmere enkelte data fra de oplysninger som forelaa for byretten.

I april og mai 1922 sees Olsen at ha søkt læge - dr. Chr. Heiberg, Stavanger - under opgivende av at han hadde ondt i ryggen angivelig efter et løft av en ca. 40 kg. tung sten i april samme aar. Hans arbeidsgiver innsendte i den anledning skadeanmeldelse til Rikstrygdeverket, hvor saken imidlertid tilslutt blev henlagt, idet Olsen tross opfordring undlot at fremstille sig til saadan lægeundersøkelse som trygdeverket krevet.

Den oprinnelige skadeanmeldelse til Rikstrygdeverket over fallet av 4 september 1925 og den dertil knyttede lægeerklæring fra dr. O. Helliesen lød som oplyst av byretten paa kneskade.

I journalen for Stavanger sykehus, hvor Olsen laa fra 17 februar til 17 april 1926, finner man diagnosen paresis spinalis spastica (krampaktig ryggmarvslammelse). I en erklæring av 10 november 1926 uttaler den daværende overlæge. ved Stavanger sykehus R. Ingebrigtsen: «Jeg maa konkludere med at hans parese er en tilstand sui generis - forværret efter all sannsynlighet ved fall et 4 september, men opstaatt uavhengig av dette.» For byretten forelaa der ogsaa en rekke andre erklæringer fra overlæge Ingebrigtsen. Han blev forøvrig ogsaa ført som sakkyndig vidne for byretten. I erklæring av 10 mars 1927 uttaler han (Olsen hadde da ogsaa

Side:415

ligget paa sykehuset i tiden 24 januar 1927 til 16 februar 1927): «Konklusjon: Der er ved siste sykehusinnleggelse ikke konstatert noget nytt og status er nu omtrent som i november 1926. Jeg antar at patientens spastiske parese skyldes en ryggmarvsygdom (formentlig dissemineret sklerose), som er begynt (ligger forut for) fallet i september 1925. Men efter sykehistorien kan der ikke være tvil om at han efter fallet blev meget værre og at hans invaliditet daterer sig fra denne ulykke i september 1925. Uten at ville innlate sig paa drøftelse av de muligheter der kan eksistere for at et trauma kan forværre en spastisk parese selv om denne skyldes en dissemineret sklerose, vil jeg nevne at et trauma har vært opført som ætiologisk faktor i den disseminerede sklerose. Barri og Lioon har (Presse medicale nr. 11 1927 pag. 169) referert 3 tilfeller hvor dissemineret sklerose har utviklet sig efter trauma. Jeg tillegger derfor hos denne skadede traumet av september 1925 adskillig betydning for hans invaliditet. Rent skjønnsmessig vil jeg foreslaa at traumet faar ansvaret for halvparten av hans invaliditet, og da denne har vært 100 pct. fra januar 1926 og er 100 pct. den dag idag vil jeg foreslaa at skaden av september 1925 har foraarsaket 50 pct. invaliditet fra 1 januar 1926 til idag. Der er ingen utsikt til bedring.» - I erklæring av 23 februar 1933: «Bortsett fra at der ved første innleggelse fantes en tvedeling av 1ste hjertetone fantes heller ikke tegn paa hjertefeil. Ved annen innleggelse fantes normale fysikalske forhold i brystorganene. Naar jeg i mine erklæringer til R. F. A. har meddelt at patienten i et aars tid før jeg saa ham (før fallet ned trappen) blev anpusten ved minste anstrengelse, var dette et meget verdifullt symptom. Sammen med hustruens oplysning, at skadedes gang ogsaa før fallet hadde vært daarlig, viste dette at hans spastiske parese (disseminerede sklerose) hadde vært minst 1 aar før han falt ned trappen».

Professor Monrad-Krohn uttaler i skrivelse av 25 mars 1927: «Inntil videre kan jeg kun være enig i overlæge Ingebrigtsens konklusjon: Skaden har medført en forværrelse av en allerede bestaaende nervelidelse. Ogsaa i invaliditetsansettelsen maa jeg erklære mig enig med overlæge Ingebrigtsen.»

Professor P. F. Holst uttaler i erklæring av 22 august 1932: «Det maa efter det anførte ansees bragt paa det rene: 1) At skadede led av en kronisk ryggmarvslidelse (antagelig multipel centro spinalsklerose), som forværredes sterkt i tilslutning til og rimeligvis paa grunn av ulykken i 1925. 2) At skadede døde i 1930 som følge av en hjertesygdom.... Min konklusjon paa dette punkt blir saaledes: Der er ingen grunn til at anta at der har vært noget aarsaksforhold mellem skadedes ryggmarvssygdom og den hjertesygdom av hvilken han døde.... Alt i alt blir min konklusjon: 1) Det er ikke grunn til at tro at ulykken i 1925 har forvoldt den ryggmarvssygdom (multipel sklerose) hvorav skadede led, men vel har

Side:416

den forværret den. 2) Der er ikke grunn til at tro at den hjertesygdom hvorav skadede døde, er opstaatt som følge av den kroniske ryggmarvssygdom han led av.»

Dr. Langberg, der som av byretten nevnt gjentagne behandlet Olsen efter diagnosen hjertelidelse og gav dødsattest med denne sygdom som dødsaarsak, har i en skrivelse av 15 mars 1931 bl.a. uttalt: «Jeg mener derfor at Olav Olsens død meget vel kan tilskrives hans nervesygdom og at de hjerrtesymptomer hvorunder han døde, kun var et utslag av samme sygdom.» Han har fastholdt dette som vidne under bevisoptagelse for byretten forut for byrettsdommen. I bevisoptagelsen anfører han videre: «Naar vidnet i sin dødsattest som dødsaarsak har angitt hjertefeil skyldes dette at vidnet i øieblikket ikke var opmerksom paa at den multiple skleroses utfall kan ha et lignende forløp. Vidnet vil gjerne tilføie, at den multiple sklerose er en sjelden sygdom og at det i de almindelige lærebøker (Strümpel Pathelogie) ikke staar nevnt noget om en saadan utgang.»

Det er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter og oplysninger. Jeg nevner:

I skrivelse til Rikstrygdeverkets advokat av 18 april 1933 uttaler professor P. F. Holst, som hadde vært sakkyndig vidne for byretten, bl.a.: «Idet jeg herved med takk for laanet tilbakesender domspremissene i saken Marius Olsen vil jeg gjerne faa si følgende: Jeg under jo i høi grad enken den henne tilkjente erstatning. Men at dommen fikk det utfall, den gjorde, forundrer mig meget. For det første undrer det mig, at retten finner at kunne gaa ut fra, av avdøde led av en kronisk ryggmarvslidelse, som var foraarsaket ved eller i all fall vesentlig forværret ved ulykken i 1925. Det fremgaar dog med stor sannsynlighet at sygdommen var begynt for ulykken i 1925, deri er saavidt jeg har forstaatt ogsaa professor Ingebrigtsen enig.... Hvad dernest hjertesygdommen angaar, saa sier retten «at den maa legge vesentlig vekt paa de behandlende lægers iakttagelser og uttalelser.» Ja vel. Men dr. Langberg, som gjennem flere aar behandlet det tilskadelomne, han synes i den tid han behandlet ham ikke at ha vært i tvil om at der forelaa en hjertesygdom, han mener der forelaa en «myocorditis» (hjertemuskellidelse) og skriver uten at ta nogen reservasjon dødsattest lydende paa vitium cordei (hjertelidelse) som dødsaarsak. Først bakefter kommer han paa andre tanker. Men under hele sygdomsforløpet har lidelsen gjort inntrykk paa ham som en hjertesygdom.»

Professor H. A. Salvesen, som i likhet med professor Monrad-Krohn har vært opnevnt av Høiesterett som sakkyndig til bruk for høiesterettssaken, uttaler i en erklæring av 6 september 1934 bl.a.: «Det synes blandt de tidligere sakkyndige ikke at være tvil om at avdøde allerede led av sin nervesygdom, da han slo sitt kne den 4 september 1925: ulykken har ikke fremkalt sygdommen, bare forværret den. R. T. V. gir ham erstatning for 50 pct. av hans fullstendige

Side:417

invaliditet efter forslag av professor Ingebrigtsen. Dødsattesten utferdiget av dr. Langberg lød paa vit. cordis. Senere er dr. Langberg kommet i tvil om, hvorvidt de hjertesymptomer Olaf Olsen led av, kunde skyldes at ryggmarvssygdommen hadde grepet over paa centrene i den forlengede marv, at der altsaa ikke skulde foreligge nogen organisk hjertesygdom. 1) Hvilke holdepunkter er der for at Olaf Olsen døde av en organisk hjertesygdom? 2) Kan man av de foreliggende oplysninger slutte noget om, hvor lenge denne eventuelt hadde vart? Angaaende spørsmaal 1) ...Naar man ikke selv har sett og undersøkt patienten, er det umulig at uttale sig med sikkerhet, men efter de oplysninger som foreligger, er der i all fall meget sterke holdepunkter for at han led av en hjertelidelse. Ad 2) ...Det er derfor sikkert, at skadede har hatt symptomer, som kan tydes som hjertesymptomer i alle aar efter fallet og ogsaa i utpreget grad før.... Min konklusjon blir, at de utvilsomme hjertesymptomer skadede har frembudt kan være uttrykk for en organisk hjertesygdom, men det er umulig at uttale noget sikkert herom paa grunnlag av de foreliggende oplysninger. Angaaende spørsmaalet om hvorvidt der er nogen sannsynlighet for at ryggmarvssygdommen kan ha fremkalt disse hjertesymptomer, henviser jeg til den annen sakkyndiges erklæring.»

Professor Monrad-Krohn anfører i en erklæring av 28 september 1934: «Jeg har gjennemgaat dokumentene angaaende avdøde Olav M. Olsen. Retrospektiv bedømmelse, til og med kun støttet til andres undersøkelser, vil alltid ha en betinget verdi, og hvad jeg i det følgende bemerker maa derfor tas med all den reservasjon som derav flyter. Mitt syn paa saken skal jeg i det følgende formuere saa kort som mulig: Det er paa det rene at skadede led av en alvorlig nervesygdom. Om denne var multipel-sklerose eller en syringomyeli eller maaskje en tredje nervesygdom lar sig ikke med sikkerhet avgjøre. (Jeg tillater mig i den henseende ogsaa at henvise til min erklæring som jeg i denne sak har avgitt 25 mars 1927). Begge de nevnte sygdommer kan, naar de som her har foraarsaket en spastisk paraparese (d. v. s. en partiell lammelse i begge ben), fremkalle en viss grad av arbeidsdyspnoe (d. v. s. anpustenhet ved bevegelse), idet det muskulære arbeide økes ved rigiditet og sykelige ekstrabevegelser. Jeg kan derfor ikke underskrive professor P. F. Holsts slutning at der allerede før ulykken har foreligget hjertelidelse, - men vel symptomer, som uten en neurologisk undersøkelse og bedømmelse kan opfattes som hjertesymptomer. Ennvidere maa man erindre at saavel multipel-sklerose som syringomyeli kan medføre beskadigelse av den forlengede marv; for den sistes vedkommende er dette endogsaa relativt hyppig (syringobulbi). Disse beskadigelser av den forlengede marv er ofte saa alvorlige at de kan medføre døden og det under symptomer som uten nøiaktig neurologisk undersøkelse og orientering lett kan mistydes som hjertesymptomer. Behandlende læge dr. Langberg

Side:418

synes da ogsaa efter at ha gjennemtenkt saken at være kommet til den opfatning at hjertesymptomene» som skadede har frembudt er opstaatt paa de maate som ovenfor er fremholdt som en mulighet. Jeg kommer da til den konklusjon, at det paa ingen maate kan ansees bevist, ei heller sannsynliggjort at skadede er død av nogen hjertelidelse; benektes kan det paa den annen side heller ikke. Den sannsynligste mulighet blir at han er død av bulbære komplikasjoner (d. v. s. forstyrrelser som skyldes beskadigelse av den forlengede marv) ved en alvorlig lidelse av centralnervesystemet. At der er en viss mulighet - og i tilfelle av syringomyeli ogsaa en sannsynlighet - for at skaden kan ha medført en forværrelse i hans alvorlige nervesygdom, kan ikke avvises.»

Efterat de opnevnte sakkyndige hadde avgitt disse erklæringer har Rikstrygdeverkets advokat i skrivelse av 12 desember 1934 stillet dem følgende spørsmaal:

«1. Var den hjertesygdom, hvorav Olsen døde, en selvstendig sygdom uavhengig av Olsen ryggsygdom og av ulykken den 4 september 1925, eller var hjertesygdommen kun et utslag av ryggsygdommen, saaledes at Olsen tross dødsattestens utvisende i virkeligheten døde ikke av hjertesygdom, men av ryggsygdommen?

2. Hvis ryggsygdommen ansees som dødsaarsak, er da denne sygdom bevirket ved ulykken 4 september 1925 eller er den ved ulykken forværret i saa vesentlig grad at ikke ryggsygdommen, men ulykken av 4 september 1925 maa ansees som hovedaarsaken til Olsens 4 1/2 aar senere inntrufne død den 21 mars 1930?»

Professor Salvesen svarer i skrivelse av 26 februar 1935:

«Ad spørsmaal 1. Dette spørsmaal kan efter min mening ikke sikkert besvares paa grunnlag av de foreliggende oplysninger. Det er meget som taler for at Olsen døde av en myokardit. Grunnen for denne antagelse har jeg anført i min erklæring av 6 september. En myokardit kan efter min mening ikke være fremkalt av nervesygdommen. I saa tilfelle er Olsen død av hjertesygdom, ikke av sin nervesygdom. Hvis paa den annen side nervesygdommen ved at angripe hjernecntrene kan bevirke de foreliggende hjertesymptomer - hvad professor Monrad-Krohn mener kan være tilfellet - er Olsen død av sin nervesygdom.

Ad spørsmaal 2. Nervesygdommen kan ikke ansees for fremkalt av ulykken, men forværret ved den. Spørsmaal om hvorvidt ulykken er hovedaarsaken til Olsens død staar og faller med besvarelse av spørsmaal nr. 1. Da dette ikke sikkert kan besvares, blir dette ogsaa tilfellet med annet spørsmaal, i tilfelle nervesygdommen ved at angripe hjernenervenes centrer er aarsak til døden, hvilket er et aapent spørsmaal, saa vilde Olsen i all fall ikke være død av ulykken, hvis han ikke hadde hatt sin nervesygdom paa forhaand. Hvor lenge Olsen kunde levet med sin nervesygdom er det

Side:419

ogsaa umulig at besvare, helbredelse vilde efter min mening være utenkelig.»

I skrivelse av 4 mars 1935 uttaler professor Monrad-Krohn bl.a.:

Ad spørsmaal 1: Til advokat Boysens spørsmaal 1 har jeg ikke annet at si enn hvad jeg tidligere har uttalt. Spørsmaalet er umulig at besvare med sikkerhet. Man kan kun si at det er mulig, og til en viss grad sannsynlig, at de tilsynelatende hjerte fenomener hvornuder døden inntraadte, kan være foranlediget av hans ryggmarvssygdom...

Ad spørsmaal 2: Til advokat Boysens spørsmaal 2 skal jeg bemerke at det er mig ganske umulig at svare paa i hvilken grad skaden eventuelt har forværret den tilstand i nervesystemet som eventuelt og sannsynligvis har medført skadedes død. Om dette skulde være skjedd «i saa vesentlig grad at ikke ryggsygdommen (skal vel være ryggmarvssygdommen?), men ulykken av 4 september 1925 maa ansees som hovedaarsaken til Olsens 41/2 aar senere inntrufne «død» - er det mig derfor umulig at besvare. Jeg kan kun henvise til min erklæring og pointere at saa kan ha vært tilfelle.

Rikstrygdeverkets advokat har ogsaa forelagt saken for overlæge Ketil Motzfeldt som i erklæring av 27 mars 1935 bl.a. uttaler: «De 2 spørsmaal, som er av interesse i foreliggende sak er:

1. Kan en tidlig tilstedeværende ryggmarvssygdom tenkes at være forværret ved skaden? Denne mulighet kan ikke benektes, men den er noksaa fjern. Der foreligger ihvertfall meget faa positive erfaringer til støtte for en slik hypothese. En absolutt betingelse maa i hvert fall være at der foreligger sikre oplysninger om en skade, som kan tenkes at ha paavirket ryggmarven. Denne ligger jo meget godt beskyttet.

2. Dodsaarsaken. Da der ikke er foretatt obduksjon kan denne ikke med full sikkerhet bringes paa det rene. Men der er den største sannsynlighet for at døden er fremkalt av hjertesygdom, slik som hans dødsanmeldelse angir. Ut fra almindelig klinisk erfaring at dømme maa jeg derfor uttale, at der er meget liten grunn til at sette dette dødsfall 1930 i forbindelse med skaden 1925.»

Som nytt dokument er videre fremlagt en opgave fra Stavanger trygdekasse over Olsens medlemsforhold og sykeunderstøttelse. Det fremgaar bl.a. av denne opgave at Olsen har vært arbeidsufør i aarene 1917-1918 i tilsammen 22 dager av hæmoptyse (blodspytning), høsten 1922 i tilsammen 19 dager av asthenia (kraftløshet), i 1923 51 dager av influeusa, i 1924 72 dager av lungetuberkulose og vaaren 1925 15 dager av senebetendelse. Denne opgave har saavidt jeg har forstaatt ogsaa være kjent av de læger som har uttalt sig for Høiesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten. De sakkyndiges erklæringer og de iøvrig foreliggende oplysninger

Side:420

efterlater efter min mening adskillig tvil om hvad der har vært den virkelige dødsaarsak, om den har vært en selvstendig virkende hjertelidelse eller en ryggmarvslidelse med hjertesymptomer som har hatt sitt utspring i ryggmarvslidelsen. Jeg behøver imidlertid ikke at gaa nærmere inn paa dette sporsmaal.

Efter en samlet vurdering av sakens bevisligheter har jeg nemlig ikke funnet det overveiende sannsynlig at fallet i 1925 i en saa vesentlig grad kan ha forværret den sygdom hvorav Olsen led, eller hatt saadan innflydelse paa hans helbredsforhold at man med rimelighet vil kunne betegne fallet som hovedaarsaken til hans død. Og dette siste maatte efter min mening være tilfelle hvis man skulde kunne ta kravet om efterlevelsesrente til følge. Jeg henviser i saa hensende til de rettslige betraktninger der ligger til grunn for avgjørelsen av den i Rt-1916-753 inntatte dom, og henviser ogsaa til Rt-1915-502.

Efter det anførte voterer jeg for at Rikstrygdeverket frifinnes, men finner efter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Dom:

Rikstrygdeverket frifinnes. Sakomkostninger tilkjennes ikke.

Konstituert dommer Sunde: Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Efter de foreliggende oplysninger maa Olsens død skyldes enten hans gamle ryggmarvssygdom eller en hjertelidelse. Andre alternativer foreligger ikke. Spørsmaalet blir da hvilket av disse alternativer er det sannsynligste.

Hypothesen om hjertelidelse som dødsaarsak er basert først og fremst paa dr. Langbergs iakttagelser, diagnose og dødsanmeldelse. Efterat dr. Langberg var blitt bekjent med Olsens ryggmarvssygdom er han imidlertid selv kommet til det resultat at Olsens død i virkeligheten skyldtes denne sygdom. Mot antagelsen av hjertelidelsen som dødsaarsak taler ogsaa at det ved Olsens gjentagne og til dels langvarige behandling paa Stavanger sykehus ikke blev konstatert nogen hjertelidelse til tross for at det efter den innleggende læges diagnose var grunn til at foreta en særlig omhyggelig undersøkelse av hjertet.

Med byretten legger jeg ved bedømmelsen av dette spørsmaal stor vekt paa de behandlende lægers uttalelser. Disse er efter min mening styrket ved erklæringene fra de av Høiesterett opnevnte sakkyndige. Jeg henviser særlig til professor Monrad-Krohns erklæringer av 28 september 1934 og til den annen sakkyndige professor N. A. Salvesens erklæring av 26 februar 1935, hvori det bl.a. heter: Hvis paa den annen side nervesygdommer ved at; angripe hjernecentrene kan bevirke de foreliggende hjertesymptomer - hvad professor

Side:421

Monrad-Krohn mener kan være tilfelle - er Olsen død av sin nervesygdom.»

Efter hvad der saaledes foreligger er jeg kommet til det resultat at det maa ansees overveiende sannsynlig at Olsens død skyldes hans ryggmarvssygdom.

Det neste spørsmaal blir da hvilken betydning ulykken i 1925 har hatt for ryggmarvssygdommens uheldige forløp.

De sygdommer Olsen hadde vært behandlet for før fallet i 1925 har saavidt man kan se av de foreliggende oplysninger ingen sammenheng med hans dødsaarsak. Paa grunnlag av Olsens og hans hustrus forklaringer er de sakkyndige læger enige om at han allerede før fallet i september 1925 led av en nervelidelse. Visse symptomer paa denne sygdom angis at ha vært merkbare et aars tid før innleggelsen paa Stavanger sykehus altsaa ca. et halvt aar før fallet. Han hadde dog ikke i den anledning søkt læge og han var før ulykken inntraff i september 1925 arbeidsdyktig. Han utførte sitt vanlige arbeide selv om han hadde visse besværligheter («blev lett anpusten»). I en av de for Høiesterett fremlagte attester fra hans arbeidsgiver Jaasund Kassefabrik an føres det saaledes, at han «har utført sitt arbeide til vaar fulle tilfredshet». Efter fallet blev han derimot meget snart helt arbeidsudyktig, selv om han i det første aar efter uhellet i kortere repriser utførte en del arbeide hos sin tidligere arbeidsgiver.

Alle de sakkyndige er enige om at Olsens nervelidelse (ryggmarvslidelsen) blev forværret ved fallet - alene med undtagelse av overlæge Motzfeldt som uttaler herom at muligheten er fjern. Professor Holst uttaler at nervelidelsen «forværredes sterkt i tilslutning til og rimeligvis paa grunn av ulykken», og dr. Langberg har gitt sin tilslutning til denne uttalelse. Jeg henviser ogsaa til professor Ingebrigtsens erklæring av 10 mars 1927 til Rikstrygdeverket, hvor han uttaler at ryggmarvssygdommen blev «meget forværret» ved fallet og skjønnsmessig anslaar den del av Olsens invaliditet som maa tilskrives fallet til 50 pct. Rikstrygdeverkets tillidslæge, professor Monrad-Krohn erklærte sig i skrivelse av 25 mars 1927 enig i overlæge Ingebrigtsens konklusjon og i hans invaliditetsansettelse.

Efter sakens forløp saaledes som det foreligger oplyst og efter de sakkyndiges uttalelser, finner jeg at maatte gaa ut fra at Olsens fall i 1925 har medført en saadan forværrelse av hans sygdom, har vært en saa vesentlig aarsak til dens uheldige forløp, at den maa betegnes som en hovedaarsak til hans invaliditet. Rikstrygdeverket har i virkeligheten ogsaa erkjent dette, derved at det i 1927 godkjente overlæge Ingebrigtsens forslag til invaliditetsansettelse og tilkjemte Olsen en tilsvarende invaliditetsrente.

Mer tvilsomt forekommer det mig om ulykken i 1925 kan sies at ha hatt en tilsvarende betydning for Olsens død som onntraff 4 1/2 aar senere. De sakkyndiges erklæringer inneholder lite til belysning av dette spørsmaal. Professor

Side:422

Monrad-Krohn uttaler i sin erklæring av 4 mars 1935 at det er umulig at besvare spørsmaalet, om ulykken av 4 september 1925 maa ansees som hovedaarsak til Olsens død. Han pointerer «at saa kan ha vært tilfelle». Professor Salvesen synes i sin erklæring av 26 februar 1935 nærmest at være av den mening at spørsmaalet maa besvares bekreftende, hvis man kommer til det resultat at Olsens død skyldtes hans nervesygdom.

Enskjønt døden er inntruffet saa lang tid efter ulykken finner jeg, i mangel av nærmere oplysninger angaaende dette forhold, at maatte gaa ut fra som overveiende sannsynlig at ulykken i 1925 har hatt den samme skjebnesvangre betydning for sygdommens videre uheldige forløp og til slutt for Olsens død som for den i 1926 inntrufne invaliditet.

Efter det resultat jeg er kommet til med hensyn til ulykkens betydning for ryggmarvssygdommens uheldige forløp og for Olsens invaliditet og efter det standpunkt Rikstrygdeverket selv har tatt til dette spørsmaal maa de efter min mening paahvile Rikstrygdeverket at avsvekke denne sannsynlighet.

Da jeg er i mindretall former jeg ingen konklusjon.

Dom mer Andersen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Bonnevie og Boye: Likesaa.

Ekstraordinær dommer, høifjellsdommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Sunde.

Dommer Backer: Likesaa.

Av byrettens dom:

Ifølge skadeanmeldelse av 19 september 1925 fra Rikstrygdeverkets tilsynsmann i Stavanger falt Olav Marius Olsen den 4 s. md. ned ad en trapp, mens han bar materialer paa Jaasunds Kassefabrik. Herunder fikk han sitt kne forslaatt. Da der forlaa bedriftsulykke, fikk Olsen erstatning for kneskaden. Han blev behandlet av dr. O. Helliesen som avgav lægeberetninger, datert 9 oktober 1925 og 14 november s.a. Da den invaliditet som var foraarsaket ved knelidelsen fastsattes til mindre enn 8 1/3 pct., blev erstatning avslaatt av Rikstrygdeverket den 24 november 1925. Dette blev stadfestet ved appellkommisjonens kjennelse av 11 mars 1926.

Da Olsen ikke følte sig bra i kneet, søkte han januar 1926 dr. Chr. Langberg i Stavanger, jfr. dennes erklæring av 8 mai 1930 og paategningsskrivelse av 25 april 1932.

Olsen laa derefter paa Stavanger sykehus fra 17 februar til 17 april l926, hvor nuværende professor Ingebrigtsen da var overlæge, jfr. dennes erklæring av 10 november 1926, samt avskrift av sykehusets protokoll.

Efterat Olsen var utskrevet fra sykehuset, foretok han, saavidt skjønnes, intet før han i september 1926 henvendte sig til dr. Langberg som i skrivelse av 6 september 1926 til Rikstrygdeverket anbefalte saken gjenoptatt. Begjæring om gjenoptagelse blev derefter sendt i skrivelse av 8 september 1926, jfr. skrivelse av 10 s. md. Rikstrygdeverket mottok derefter den førnevnte erklæring fra daværende overlæge Ingebrigtsen av 10 november 1926. Olsen laa derefter paa sykehuset fra 24 januar til

Side:423

16 februar 1927, jfr. Ingebrigtsens erklæring av 10 mars 1927 og utskrift av sykehusets journal. Ingebrigtsen foreslo erstatning for halvparten av invaliditeten, hvilket blev tiltraadt av professor Monrad-Krohn i skrivelse av 25 mars 1927.

Rikstrygdeverket tilkjente derefter Olsen halv erstatning for 100 pct. invaliditet, der skyldtes en ryggmarvssygdom som Olsen led av.

Imidlertid forværredes tilstanden, og dr. Langberg blev paany tilkalt, jfr. dennes skrivelse av 2 november 1930. Olsen avgikk ved døden den 21 mars 1930. Som dødsaarsak blev av Langberg opgitt: «Vit. cordis» (hjertefeil). Da hjertefeil ikke berettiget til erstatning, fikk de efterladte ikke efterlevelsesrente.

Enken gjorde derefter gjeldende at hjertesygdommen skyldtes ulykken i 1925 og sendte inn til Rikstrygdeverket en ny erklæring, datert 8 mai 1930 fra dr. Langberg. Erstatning blev imidlertid avslaatt, hvilket blev stadfestet av appellkommisjonen den 20 august 1930. Efter innhentede lægeerklæringer fra dr. Langberg og professor Ingebrigtsen blev saken begjært gjenoptatt, hvilket imidlertid blev avslaatt ved appellkommisjonens kjennelse av 2 oktober 1931.

Olsens efterladte paastaar under henvisning til de av dr. Langberg og professor Ingebrigtsen avgitte erklæringer, at døden skyldtes den ryggmarvssygdom som Olsen hadde paa dratt sig som folge av ulykken i 1925. - - -

2. At Rikstrygdeverket dømmes til at betale Marie, Arnold, Reidar og Olav Olsen, Stavanger, saksomkostninger.

Saksøkte Rikstrygdeverket gjør under henvisning til en av professor Peter F. Holst avgitt erklæring, datert 22 august 1932, gjeldende, at det ikke er nogen grunn til at tro, at ulykken i 1925 har forvoldt den ryggmarvssygdom (multipel sklerose), hvorav Olsen led, men at lykken nok har forværret den, og at det videre ikke er grunn til at tro, at den hjertesygdom, hvorav Olsen døde, er opstaatt som følge av den kroniske ryggmarvssygdorn. - - -

Efter de foreliggende oplysninger finner retten at kunne gaa ut fra, at avdøde led av en kronisk ryggmarvslidelse, som var foraarsaket ved eller ialfall vesentlig forværret ved ulykken i 1925. Og overensstemmende hermed blev der ogsaa, som foran anført, av Rikstrygdeverket tilkjent avdøde invaliderente.

Med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt døden skyldes ryggmarvssygdommen eller hjertefeil bemerkes herom, at professor Holst i sin erklæring av 22 august 1932 har uttalt: at skadede døde i 1930 som følge av hjertesygdom» og at der ikke er «grunn til at tro, at den hjertesygdom, hvorav skadede døde, er opstaatt som følge av den kroniske ryggmarvssygdom han led av.» Paa den annen side har dr. Langberg bl.a. forklart, at det ikke har nogen betydning i nærværende tilfelle at avgjøre, om avdøde led av hjertesygdom, naar det maa antas, at døden skyldes ryggmarvssygdom. Saksøkte har fremholdt, at det er en svakhet ved Langbergs forklaring, nemlig at han som dødsaarsak i sin tid opgav hjertefeil. Herom har Langberg imidlertid under bevisoptagelsen forklart, at han ved dødsfallet ikke var opmerksom paa, at ryggmarvssygdommens utfall kan ha et lignende forløp som hjertesygdommens forløp, og at død som følge av ryggmarvslidelse kan finne sted under de samme symptomer som dødsfall paa grunn av hjertesygdom. Den optatning som er

Side:424

gjort gjeldende av Langberg støttes ved de erklæringer. jfr. erklæring av 23 februar 1933 som er avgitt av professor Ingebrigtsen. Det forekommer der for retten at den forklaring som Langberg har avgitt er fyldestgjørende forsaavidt angaar, at der er nogen forskjell i den opfatning han til at begynne med har gjort gjeldende, og den han senere har hatt.

Det maa efter det oplyste ansees godtgjort, at avdøde i lengere tid, hadde hatt lett for at bli «anpusten» og at han har hatt aandenød - et forhold som professor Holst synes at ha tillagt vesentlig vekt. Men paa den annen side maa det ogsaa ansees at være paa det rene, at avdøde elter ulykken stadig blev daarligere og daarligere av ryggmarvslidelsen - en sygdom som før eller senere fører til døden. Retten har ogsaa forstaatt det saaledes, at man ved innleggelsen paa sykehus ikke fant nogen symptomer paa hjertefeil. Jfr. saaledes erklæring av 9 mars 1931 fra overlæge Brekke.

Det er ofte i saker av denne beskaffenhet - efter rettens opfatning med rette - fremholdt, at man maa legge vesentlig vekt paa de bebandlende lægers iakttagelser og uttalelser. Avdøde blev behandlet av dr. Langberg og ogsaa av professor Ingebrigtsen som i sin tid var overlæge ved Stavanger sykehus. Professor Holst har derimot hverken sett eller behandlet avdøde og har avgitt sine uttalelser kun paa grunnlag av sakens dokumenter. Paa grunn av den uenighet som der saaledes er mellem de sakkyndige vidner finner retten under henvisning til hvad der foran er anført at burde henholde sig til de erklænnger og uttalelser som er avgitt av Langberg og Ingebrigtsen. Og overensstemmende hermed anser retten det godtgjort at døden skyldes ryggmarvslidelsen, eller at denne sygdom i ethvert fall har vært den vesentligste aarsak til døden. I henhold til det an førte vil saksøkerens paastand bli at ta tilfølge. - - -

Theodor Petersen.