Rt-1949-974

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-12-16
Publisert:	Rt-1949-974
Stikkord:	Plenumssak
Sammendrag:	Dissens: 8-5
Saksgang:	L.nr. 114/1949
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye).
Forfatter:	Bahr, Holmboe, Schjelderup, Kruse-Jensen, Thrap, Schei, Stenersen, Stang, Mindretall: Fougner, Bonnevie, Grette, Gaarder, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §64, §257, §42, §52, §53, §59, §62, §63, §86, Straffeloven (1902), Landssvikloven (1947) §2, §3

Dommer Bahr: Asker og Bærum herredsrett avsa 14. februar 1949 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §257 til fengsel i 90 dager i tillegg til Hønefoss byretts dom av 5. mai 1947, hvorved tiltalte ble dømt til 6 måneders fengsel for forbrytelse mot landssviklovens §3, jfr. §2 nr. 1 og nr. 4, jfr. straffelovens §86, alt blir å sammenholde med straffelovens §64.

I saksomkostninger betaler han til det offentlige kr. 50.»

Domfelte har påanket dommen på grunn av straffutmålingen Han hevder at etterskuddsdommen er blitt alt for streng når betinget straff ikke er anvendt. Etter domfeltes mening må betinget dom kunne gis. Han henviser til at aktor for herredsretten anmodet om at straffen ble gjort betinget.

Høyesteretts første avdeling besluttet den 20. august 1949 å henvise saken til behandling for den samlede Høyesterett.

Side:975

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Som det fremgår av herredsrettens dom, er dommen en etterskuddsdom etter straffelovens §64. A ble ved Hønefoss byretts dom av 5. mai 1947 dømt for landssvik til en ubetinget straff av fengsel i 6 måneder (og rettighetstap). Den del av frihetsstraffen som ikke ansåes sonet ved varetektsfengsel, ble fullbyrdet i tiden 5. november 1947 til 29. januar 1948. Det forhold han nå er felt for ved Asker og Bærum herredsrett, ble ifølge dommen påbegynt før februar-mars 1947, med andre ord før landssvikdommen ble avsagt.

Herredsretten har antatt at det under de foreliggende omstendigheter ikke er rettslig adgang til å utsette fullbyrdelsen av tilleggsstraffen, selv om det i og for seg kunne ha vært grunn til å treffe slik bestemmelse. Herredsretten henviser i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1938-32. Denne dom bygger på den oppfatning at en utsettelse av straff-fullbyrdelsen etter straffelovens §52 i tilfelle må gjelde straffen i dens helhet, og at det således ikke er adgang til å gjøre en del av straffen betinget. Det var her spørsmål om å dele opp straffen i en og samme dom i en betinget og en ubetinget del. Dommen har således ikke direkte betydning for det spørsmål det her gjelder. Derimot har herredsrettens oppfatning direkte støtte i en utrykt høyesterettsdom av 6. mai 1932 i sak mot Oskar Johan Hammeren (L. nr. 129). Høyesterett idømte her 10 dagers fengsel ubetinget som tilleggsstraff til en tidligere idømt ubetinget fengselsstraff. Førstvoterende uttalte:

«Da tilleggsstraff til en ubetinget straff - som den under 13. november 1931 idømte - ikke kan gjøres betinget, idet forholdet skal bedømmes som om begge forbrytelser ble pådømt samtidig, vil herredsrettens dom også for så vidt bli å forandre.»

Jeg er uenig i den oppfatning som har fått uttrykk i høyesterettsdommen av 6. mai 1932 og i den påankede herredsrettsdom. Straffeloven inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse som løser det foreliggende spørsmål: om det er adgang til å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraff som blir idømt som tilleggsstraff ved etterskuddsdom etter §64, selv om domfelte ved den første dom er dømt til ubetinget fengselsstraff. Den oppfatning Høyesterett la til grunn i dommen av 1932 - at forholdet skal bedømmes som om begge forbrytelser ble pådømt samtidig - bygger åpenbart på en tolkning av straffelovens §64 første ledd. Denne bestemmelse lyder: «Fældes nogen, som allerede er idømt Straf, for nogen forud for Dommen forøvet Forbrydelse eller Forseelse, iagttages ved Straffens Fastsættelse, at Reglerne i §62 og §63 saavidt muligt sker Fyldest.» Da begge forbrytelser i det foreliggende tilfelle kvalifiserer til fengselsstraff, er det §64 sammenholdt med §62 som her kommer til anvendelse.

§64 er i likhet med §62 og §63, som den henviser til, en bestemmelse om straffutmåling ved sammenstøt av flere forbrytelser og forseelser og har ikke til formål å regulere adgangen til å gi betinget dom. Den lovgivningspolitiske betraktning som ligger til grunn for §64, er at når flere straffbare handlinger, som skulle ha vært behandlet i en sak, blir forfulgt suksessivt, bør dette ikke føre til en

Side:976

strengere straffutmåling enn om de var blitt pådømt samtidig. Bestemmelsen kan etter min mening ikke tolkes slik at forholdet i enhver henseende skal bedømmes som om handlingene var kommet under pådømmelse samtidig. Hvis bestemmelsen hadde vært slik å forstå, måtte en etterskuddsdom i tilfelle som det her gjelder, alltid gå ut på en felles frihetsstraff for tiltaltes samlede forhold, innbefattet det han er dømt for i den tidligere dom. Men slik er bestemmelsen ikke forstått i praksis. Det er antatt at retten for det forhold som er gjenstand for etterskuddsdommen, kan idømme en særskilt straff i tillegg til den tidligere idømte straff, forutsatt at retten ved utmålingen av tilleggsstraffen tar hensyn til bestemmelsen i §62. Jeg viser til høyesterettsdom i Rt-1928-889. Denne tolkning støttes av bestemmelsen i §64, annet ledd, der det heter: «I dette Tilfælde kan Frihedsstraf under 21 Dage idømmes» - en bestemmelse som etter min mening nettopp sikter til tilfelle hvor det idømmes tilleggsstraff.

Jeg forstår §64 slik at den ikke er til hinder for utsettelse av fullbyrdelsen i tilfelle som det foreliggende. Når tilleggsstraff blir fastsatt, er det etter min mening den naturlige og rasjonelle ordning at spørsmålet om utsettelse av fullbyrdelsen avgjøres selvstendig for tilleggsstraffens vedkommende etter de alminnelige regler i straffelovens §52 flg., uten at retten for så vidt er bundet av den tidligere dom. Det er saksforholdet i den nye sak og tiltaltes personlige forhold på den tid da denne blir pådømt, som her bør være avgjørende, ikke forholdene på den tid da dom nr. 1 ble avsagt, kanskje flere år i forveien. Man bør etter min mening ikke uten tvingende grunn tolke §64 slik at den hindrer retten fra å treffe den avgjørelse av spørsmålet som den finner riktig og rettferdig etter forholdene på den tid da etterskuddsdommen blir avsagt. Og jeg kan ikke finne at en slik tvingende grunn foreligger.

Mot min tolkning av §64 kan tenkes innvendt at den gjør adgangen til å gi betinget dom avhengig av den tilfeldighet om handlingene er kommet under pådømmelse samtidig eller i etapper. Men denne innvending kan etter min mening ikke tillegges avgjørende betydning overfor de tungtveiende hensyn som taler for min tolkning av loven.

Hvorvidt det er adgang til å gjøre straffen betinget også i det tilfelle at tilleggsstraffen og den tidligere ubetingede straff tilsammen overstiger ett år, jfr. straffelovens §52 nr. 1 a, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i den foreliggende sak.

Jeg kommer således til det resultat at den omstendighet at den tidligere dom gikk ut på ubetinget fengselsstraff, ikke er til hinder for at den nå idømte tilleggsstraff gjøres betinget.

Med hensyn til spørsmålet om det i det foreliggende tilfelle er grunn til å gjøre straffen betinget, skal jeg bemerke: Domfelte er en ung mann - født xx.xx.1924 - og ikke tidligere dømt for tyveri eller andre formuesforbrytelser. Han har nå ny stilling i en elektrisk forretning. Skjønt jeg finner hans forhold ganske graverende, antar jeg at han i samsvar med gjeldende praksis ville ha fått betinget dom hvis tyveriet var blitt pådømt isolert. At domfelte

Side:977

har fått den ubetingede dom for landssvik og sonet straffen, bør etter min mening - slik som denne sak ligger an - ikke bringe ham i noen ugunstigere stilling når det gjelder spørsmålet om betinget dom for tyveriet. Jeg finner derfor at fullbyrdelsen av tilleggsstraffen bør utsettes. Prøvetiden antar jeg bør settes til 3 år uten tilsyn.

Fornærmede har fremsatt krav på erstatning for de stjålne varer. Utsettelsen må da etter straffelovens §53 nr. 2 gjøres betinget av at domfelte betaler fornærmede erstatning. Det krav fornærmede har fremsatt, går ut på en erstatning av 1 000 kroner, og verdien av det stjålne er i tiltalebeslutningen angitt til dette beløp. Det fremgår av dommen at domfelte har tilbudt fornærmede 150 kroner i erstatning, og at han dermed har ment å holde fornærmede skadesløs. Aktor gikk under hovedforhandlingen for herredsretten med på å redusere tiltalebeslutningens angivelse av det stjålnes verdi til 150 kroner. Jeg finner at den erstatning domfelte skal tilpliktes å betale som vilkår for utsettelsen, bør settes til 150 kroner, og at betalingsfristen bør være 3 måneder. Jeg tilføyer at det ved en slik bestemmelse ikke vil være truffet noen avgjørelse om at fornærmede ikke har krav på større erstatning.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom gis dette tillegg:

Fullbyrdelsen av tilleggsstraffen utsettes etter straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 3 - tre - år uten tilsyn på vilkår av at domfelte innen 3 - tre - måneder fra forkynnelsen av Høyesteretts dom betaler kjøpmann Gunnar Juvet 150 - ett hundre og femti - kroner i erstatning.

Dommer Fougner: Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike hva Høyesterett i sin tid avgjorde ved den av førstvoterende nevnte enstemmige dom av 6. mai 1932 i sak mot Oskar Johan Hammeren.

Utgangspunktet er for meg at det, når dom avsies lydende enten på bot eller på frihetsstraff, ikke er rettslig adgang til å foreta en oppdeling slik at straffen for en dels vedkommende gjøres ubetinget mens fullbyrdelsen av reststraffen utsettes i medhold av straffelovens §52 flg. For tilfelle av at dommen går ut på betaling av bot, er dette direkte avgjort ved Høyesteretts dom i Rt-1938-32. Men som også fremholdt av førstvoterende i den nevnte sak må dette like meget - eller rettere så meget mer - gjelde hvor det idømmes fengselsstraff. Og forholdet blir helt det samme hvor dommen feller den tiltalte til enten fengsel eller bot for to - eller for den saks skyld for flere - forskjellige forbrytelser: Fullbyrdelsen av fellesstraffen må enten utsettes for den hele straffs vedkommende eller straffen må i sin helhet gjøres ubetinget.

Spørsmålet er da om noe annet gjelder når to forbrytelser som etter tidsforholdet kunne ha vært pådømt i samme sak, faktisk blir pådømt i to forskjellige saker, i den siste gjennom en tilleggsdom

Side:978

etter straffelovens §64. Kan her tilleggsdommen lyde på betinget fengsel trass i at den første dom gjaldt ubetinget fengselsstraff?

Jeg antar at svaret må bli nektende og finner at dette følger av bestemmelsen i straffelovens §64 første ledd. Lovstedet fastsetter at når noen som allerede er Idømt straff, felles «for noen forut for dommen forøvet forbrytelse eller forseelse, iakttas ved straffens fastsettelse at reglene i §62 og §63 så vidt mulig skjer fyldest». Det er §62 som i denne sak interesserer. Og hva §64 første ledd for så vidt går ut på er, slik jeg ser det, at tilleggsdommens straffreaksjon, likegyldig om den fastsetter en samlet frihetsstraff for begge overtredelser eller en særskilt tilleggsstraff, skal bestemmes slik at sluttresultatet blir det samme som om begge forhold var pådømt under ett. Det kan da etter min mening heller ikke når det gjelder spørsmålet om utsettelse av fullbyrdelsen, bli noen forskjell ettersom hvorvidt pådømmelsen skjer ved en enkelt dom eller i to dommer, en dom nr. 1 med senere tilleggsdom: I begge tilfelle blir den samlede fengselsstraff ubetinget hvis først ubetinget fengselsstraff er eller blir fastsatt for det ene forhold.

Jeg er oppmerksom på at §64 ikke stiller et absolutt krav om at reglene (blant annet) i §62 skal følges - det heter at det ved straffens fastsettelse iakttas at reglene i §62 og §63 «så vidt mulig» skjer fyldest. Men etter ord og mening kan dette dog, som jeg ser det, bare bety at bestemmelsene i §62 (og i tilfelle §63) skal iakttas hvis det overhodet er faktisk mulighet for å følge dem. Straffelovkommisjonens begrunnelse for bestemmelsen er for så vidt meget talende. Jeg hitsetter fra kommisjonens motiver av 1896 113: «Utkastet sier «så vidt mulig». Lød den tidligere dom på hefte, den annen på fengsel, kan, når en del av den først idømte straff er utsatt, selvfølgelig ikke noen fullstendig konvertering til fengsel finne sted». Uttalelsen synes meg klart å bekrefte at innskuddet «så vidt mulig» tar sikte på slike tilfelle hvor mellomkommende begivenheter direkte utelukker praktisering av hovedreglen. Og at §64 første ledd er ment som et bindende påbud så langt ordene rekker, fremgår etter min mening også av det nærmest forutgående avsnitt av motivene, hvor kommisjonen uten nærmere begrunnelse tar avstand fra tanken om at bestemmelsen bare skulle ha anvendelse «når den tidligere idømte straff ikke ennå fullt ut er utstått». For min del anser jeg derfor også den forståelse av bestemmelsen utelukket at den skulle gi domstolene adgang til å lempe på påbudet i §64 første ledd, ut fra forholdene i det enkelte tilfelle - for eksempel ut fra hensynet til at fornyet innsettelse til soning på grunn av den forløpne tid ville ramme særlig hårdt.

At min forståelse av lovbestemmelsen kan føre til resultater som i det enkelte tilfelle kan finnes ubillige, medgir jeg gjerne. Men det samme gjelder andre bestemmelser som omhandler eller avgrenser adgangen til å idømme betinget straff, bestemmelser som visstnok i flere henseender må sies å være for stive og å ha behov for en kanskje inngripende revisjon. Så lenge vi har de nåværende bestemmelser må imidlertid korrektivet ligge i benådning.

Jeg antar etter dette at det overhodet ikke etter loven er eller

Side:979

har vært adgang til å gi betinget etterskuddsdom i den foreliggende sak. Og jeg legger til at det for meg står som noe tvilsomt hvorvidt det overhodet her ville ha vært oppfordring til å gjøre straffen betinget gjennom benådning.

Derimot antar jeg at det er grunn til å nedsette straffetiden til 30 dager og stemmer for dette resultat.

Dommer Bonnevie: Jeg tar ikke standpunkt til spørsmålet om hvorvidt det er adgang til å gjøre tilleggsstraffen betinget i et tilfelle som det foreliggende. Jeg finner at de forbrytelser det her gjelder - en ekspeditørs gjennom lengere tid fortsatte tyverier av varer fra den butikk han var ansatt i - var av så alvorlig art at det, uansett tiltaltes ungdom, her er riktig at straffen sones. Jeg er imidlertid enig med annenvoterende i at tilleggsstraffen er for strengt utmålt av herredsretten og stemmer som annenvoterende for at tilleggsstraffen settes til fengsel i 30 dager - men altså uten utsettelse av fullbyrdelsen.

Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Fougner.

Dommerne Gaarder og Eckhoff: Likeså.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I anledning av dommer Fougners dissens skal jeg bemerke at jeg ikke forstår førstvoterende således at han bygger sin avgjørelse på reservasjonen «så vidt mulig» i §64. Jeg er enig med ham heri og i at det hverken i straffelovens §64 eller i noen annen bestemmelse i straffeloven kan innfortolkes noe forbud mot at fullbyrdelsen utsettes i et tilfelle som det foreliggende. Det blir derfor etter mitt syn ikke spørsmål om å lempe på lovens bestemmelser ut fra hensynet til at fornyet innsettelse til soning på grunn av den forløpne tid ville ramme særlig hårdt. Dette hensyn kommer for meg i betraktning som en straffutmålingsgrunn.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og tiltrer også dommer Holmboes bemerkning.

Dommerne Kruse-Jensen, Thrap, Schei, Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterende konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jack Frost med domsmenn Hartvig Munthe-Kaas og Arne Dehli):

Tiltalte A, er født xx.xx.1924 av ektevigde foreldre B og hustru. Han bor i Åkebergveien 40, Oslo. Han er ekspeditør i Ullevålsveiens Elektriske. Han er ugift, uten forsørgelsesbyrde, uformuende, tjener kr. 420 pr. måned. Han sier seg straffet den 5. mai 1947 av Hønefoss byrett med 6 måneders fengsel og vanlig rettighetstap for landssvik, for øvrig ustraffet, ikke botlagt. - - -

Retten bygger sin avgjørelse på følgende saksforhold:

Den 9. desember 1946 ble tiltalte ansatt i forretningen til kjøpmann

Side:980

Gunnar Juvet i Asker. Det varte ikke lenge før tiltalte merket at han gjennom sin stilling på forskjellig vis hadde adgang til å skaffe seg varer på urettmessig måte. Dette kunne skje, og skjedde også, på den måte at tiltalte - når han ekspederte seg selv - ga god vekt, eller at han gjennom sine kolleger fikk overskudd når han ble ekspedert av dem. Delvis tilegnet tiltalte seg også varer uten at dette sto i forbindelse med samtidig varekjøp som han foretok. De varene som tiltalte på denne måte klarte å skaffe seg oppbevarte han til arbeidsdagens slutt i en slags baktrapp for å ta dem med seg hjem. I februar-mars 1947 ble dette forhold oppdaget av tiltaltes sjef, vitnet Juvet, og tiltalte innrømmet da at han i noen tid hadde tilegnet seg varer fra forretningen, vesentlig melk. Juvet så nå med mistankens blikk på tiltaltes vandel, men kunne ikke gripe ham på fersk gjerning til tross for at han ved hvert månedsregnskap merket manko i sin varebeholdning. Da Juvet i juli samme år reiste på ferie ga han en av sine ekspeditriser beskjed om å holde øye med tiltalte. Ved to anledninger merket ekspeditrisen at tiltalte forsynte seg med varer, det dreide seg om 1 1/2 kg sukker, 9 såpestykker, noe potetesmel og smør som tiltalte hadde pakket inn og satt ut i baktrappen uten å betale for. Dette tok han med seg hjem ved arbeidstidens slutt. Ekspeditrisen rapporterte forholdet til sin sjef da denne kom tilbake fra ferie. Og da sjefen også ved et par anledninger knep tiltalte på fersk gjerning, tok han ham for seg og foreholdt tiltalte de beviser han hadde mot ham. Tiltalte gikk straks til bekjennelse, men kunne ikke oppgi noe nøyaktig kvantum eller noen nøyaktig verdi av det han hadde stjålet. På forespørsel fra Juvet om det kunne dreie seg om kr. 1000 svarte tiltalte at det kunne kanskje det, men han trodde dog ikke at det var så meget. Tiltaltes mor, som ved anledningen var til stede, rådet sønnen til å erstatte Juvet det tap han hadde lidt, og tiltalte erklærte seg villig til det. Da tiltalte dagen etter innfant seg hos Juvet for å undertegne en erklæring som ga uttrykk for at tiltalte vedgikk å ha stjålet varer for kr. 1000 hvoriblant 100 kg sukker og 80 kg smør, nektet imidlertid tiltalte å undertegne erklæringen, idet han anførte at han umulig kunne ha stjålet et så stort kvantum av disse varer. Forsyningssjefen i Asker hadde på dette tidspunkt gitt uttrykk for at dersom tiltalte gikk til uforbeholden bekjennelse, ville forholdet fra forsyningsnemnda ikke bli anmeldt til politiet som rasjoneringssak. Juvet hadde på sin side gitt uttrykk for at heller ikke han ville anmelde forholdet til politiet som tyveri. Da nå tiltalte imidlertid nektet å vedstå hva han tidligere delvis hadde bekjent, var Juvet ikke interessert i å oppta ytterligere forhandlinger. Han sa den 11. august 1947 tiltalte opp til fratredelse fra stillingen, og anmeldte forholdet til politiet.

Dette forhold som i det alt vesentlige stemmer med tiltaltes forklaring, blir å legge til grunn ved rettens avgjørelse. Dog kan ikke retten finne bevist at det dreier seg om et så stort kvantum som av Juvet antydet. Tiltalte har innrømmet at det etter hans erindring gjelder 6 kg smør, 3 kg sukker, 1 kg kaffe, 15 såpesykker, en del melkeflasker og 3 kg potetemel av rasjonerte varer. I tillegg hertil har tiltalte innrømmet å ha stjålet en del hermetikk samt forskjellige slags urasjonerte varer. Tiltalte har tilbudt Juvet kr. 150 i erstatning og har dermed ment å holde Juvet skadesløs. Aktor har under hovedforhandlingen gått med på å

Side:981

redusere tiltaltebeslutningens angivelse av det stjålnes verdi, overensstemmende med det beløp som tiltalte har oppgitt, kr. 150.

Som grunnlag for sitt straffbare forhold har tiltalte forklart følgende:

Han hadde fra tid til annen vært fraværende fra forretningen, Juvet hadde da trukket ham i lønnen med kr. 12,50 for hver dag tiltalte var borte. Dette mente tiltalte at hans arbeidsgiver ikke hadde adgang til, og han anfører å ha gjort krav gjeldende overfor Juvet på å få tilbakebetalt kr. 90 som på denne måte er blitt trukket i hans gasje. Arbeidsgiveren har imidlertid nektet å gå med på dette, idet han har anført at tiltalte ikke har oppgitt noen grunn for sitt fravær og heller ikke har innlevert lægeattest. Når dette var forholdet, fant tiltalte, har han forklart, at han måtte ta saken i sin egen hånd og sørge for å holde seg skadesløs. Og slik var det da det hele begynte. Etter forsvarerens mening må dette forhold utelukke straffskyld, idet tiltalte på denne måte ikke har skaffet seg en «uberettiget vinning».

Retten skal bemerke:

Etter det saksforhold som retten bygger på er det klart at tiltalte objektivt sett har overtrådt straffelovens §257 Retten finner videre ved tiltaltes tilståelse godtgjort at han har vært klar over at han har gjort seg skyldig i en straffbar handling og at han ikke har ment at han har gått frem på den rette måte for å sikre sitt angivelige krav mot sin arbeidsgiver. Også de subjektive vilkår for straff finnes derfor å være til stede.

Etter tiltaltes tilståelse og etter de foreliggende opplysninger må tiltalens angivelse av tidsrommet for den straffbare handling bli å forandre. Det dreier seg om et fortsatt straffbart forhold som etter det i retten fremførte i hvert fall tok sin begynnelse før februar-mars 1947. Det antas ikke å være noe til hinder for at tiltalen for så vidt utvides, idet forholdet dekkes av tiltaltes i retten avgitte tilståelse.

Endelig finner retten å måtte legge til grunn aktors reduksjon av det stjålnes verdi, idet det intet sikkert er som avsvekker dette forhold.

Etter dette må tiltalte bli å dømme etter tiltalen med de endringer som foran er angitt.

Angående straffutmålingen bemerkes:

Straffelovens §64 kommer til anvendelse idet tiltalte ved Hønefoss byretts dom av 5. mai 1947 for overtredelse av landssviklovens §3, jfr. §2 nr. 1 og nr. 4, jfr. straffelovens §86, jfr. straffelovens §42 og §59, alt sammenholdt med straffelovens §62 er dømt til 6 måneders fengsel, hvilken straff er fullbyrdet i tiden 5. november 1947 til 29. januar 1948, idet den øvrige straff er avsonet ved utholdt varetekt. Den felles straff som retten nå skal utmåle finnes passende å kunne settes til fengsel i 9 måneder. Retten antar da at den handling for hvilken han nå dømmes kvalifiserer til en straff av fengsel i 90 dager.

I skjerpende retning legger retten vekt på at det dreier seg om et ganske grovt tillitsbrudd. Tiltaltes arbeidsgiver hadde med kjennskap til tiltaltes landssvikerske forhold gitt ham en sjanse som tiltalte har misbrukt.

I formildende retning vites intet særskilt å anføre. Retten har ikke i

Side:982

nevneverdig grad kunnet godskrive tiltalte hans tilståelse, idet han jo faktisk ble grepet på fersk gjerning.

Aktor har anmodet om at den straff som er utmålt for tiltaltes tyvsforbrytelse må bli å gjøre betinget. Retten antar at det ikke vil være adgang til dette, idet straffelovens §52 etter rettens mening synes å forutsette at det ikke kan gis delvis betinget dom selv om det som her dreier seg om en etterskudds straff etter straffelovens §64. Dersom nærværende sak hadde kommet opp til pådømmelse sammen med landssviksaken mot tiltalte er det ingen grunn til å anta at den utmålte fellesstraff ville blitt gjort betinget. Og den straff som tiltalte fikk for sitt landssvikerske forhold er da også allerede avsonet. Det kan ikke sees at dette spørsmål er behandlet i teorien eller at det er avgjort av Høyesterett. Men retten finner dog støtte for sin antagelse i uttalelser i den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1938-32. Selv om det i og for seg kunne ha vært grunn til å gjøre dommen betinget, antar retten således at den ikke har lovlig adgang til å treffe en slik bestemmelse i denne sak. - - -