Rt-1946-989
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-09-24 |
| Publisert: | Rt-1946-989 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 306/1946 |
| Parter: | Statsadvokat J. Chr. Mellbye, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen). |
| Forfatter: | Holmboe, Sejersted, Eckhoff, Grette, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §86, Landssvikanordningen (1944) §11, §25, §26, §2, Landssvikanordningen (1944), §62, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §26, §15, §3 |
Dommer Holmboe: Inderøy herredsrett avsa den 18 desember 1945 dom med denne domsslutning:
Side:990
«Tiltalte A dømmes for forbrytelse mot landssvikanordningens §2 nr. 1 og nr. 4, jfr. straffelovens §86, jfr. straffelovens §62 til fengsel i 1 år. I den idømte straff fragår 222 dager for utholdt varetektsfengsel. Tiltalte fradømmes videre sin stilling som avdelingsbestyrer ved Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, samt for et tidsrom av 10 år de i landssvikanordningens §11 nr. 1 til 2 nevnte rettigheter.
Videre dømmes han i henhold til anordningens §15 til å tåle inndragning av 4500 kroner.
For øvrig frifinnes tiltalte.
I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte 50 kroner til statskassen.»
Statsadvokaten for landssviksaker i Nord-Trøndelag har anket over straffutmålingen og rettsanvendelsen. Anken over rettsanvendelsen angår utelukkende herredsrettens avgjørelse av det erstatningskrav som påtalemyndigheten har gjort gjeldende. Det er ikke anket over saksbehandlingen; men tiltaltes forsvarer for Høyesterett har nedlagt påstand om at herredsrettens dom oppheves for så vidt tiltalte er dømt for å ha ettergitt skatter til frontkjempere og for som medlem av Nord-Trøndelag fylkesting å ha vært med på å bevilge til sammen 45 000 kroner til frontkjemperkontoret, idet han hevder at domsgrunnene for disse tiltalepunkters vedkommende er utilstrekkelige.
Jeg antar at denne påstand må tas til følge. Angående det førstnevnte punkt heter det i domsgrunnene bare: «Videre har han ettergitt skatter til frontkjempere med kr. 446,59.» For at spørsmålet om dette skal karakteriseres som rettsstridig bistand til fienden, er det avgjørende om ettergivelsen er foretatt fordi vedkommende skattskyldner var frontkjemper, eller om den er saklig begrunnet, fordi skatten ansees uerholdelig. Dette er ikke omhandlet i domsgrunnene, og jeg tør ikke uten videre gå ut fra at retten har drøftet spørsmålet. Jeg nevner i denne forbindelse at tiltalte i skrivelse til sin forsvarer har hevdet at ettergivelsen er foretatt fordi han «anså disse beløp for uerholdelige, da beløpene var eldre restanser, og at enkelte av skattyterne var falt ved fronten. Det er dessuten en ordførers plikt å påse at beløp som ansees uerholdelige ikke blir stående i regnskapene, og det er ingen annen måte å få dem slettet på, enn at de ettergis av ordføreren.» Jeg tilføyer at det i domsgrunnene ikke finnes noen uttalelse om de subjektive betingelser for straff for denne ettergivelse.
Angående fylkesbevilgningene til frontkjemperkontoret heter det i domsgrunnene: «Endelig er det på det rene at tiltalte som medlem av Nord-Trøndelag fylkesting har vært med på å bevilge tilsammen kr. 45 000 av fylkeskommunens midler til frontkjemperkontoret. Herav er utbetalt kr. 34 000.» Dette er etter min mening ikke tilstrekkelig til at man kan se om tiltalte på rettsstridig måte har medvirket til bevilgningene. Således synes uttalelsen i domsgrunnene ikke uforenlig med den forklaring som tiltalte har gitt i skrivelsen til sin forsvarer, «at disse bevilgninger ikke var behandlet som særskilt sak på fylkestinget, men bevilgningene var gjort av
Side:991
fylkesmannen ved vedtak utenom fylkestinget, og vedtakene referert i fylkestingets møter». Hvis denne forklaring er riktig, er forholdet ikke straffbart, jfr. Høyesteretts dom av 8 februar i år i straffesak mot B (Riksadvokatens Meddelelsesblad Ram 14 36).
Jeg finner således at herredsrettens dom bør oppheves for disse to punkters vedkommende, men antar at dommen kan opprettholdes for så vidt den feller tiltalte etter de øvrige tiltalepunkter. Det blir da å fastsette en straff for de forbrytelser som tiltalte er dømt for, og jeg er her blitt stående ved den av herredsretten idømte straff, fengsel i et år og rettighetstap som nevnt i dommen. Når jeg ikke stemmer for lengere frihetsstraff, er det fordi domfelte, som er født i 1895, rammes særlig hårdt ved at han fradømmes sin stilling som avdelingsbestyrer ved Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, som han har innehatt siden 1919, og derved at det inndras hos ham et beløp som antagelig overstiger hans formue, så han kommer helt på bar bakke. Over bestemmelsen om inndragning er det ikke anket.
Jeg vender meg deretter til spørsmålet om skadeserstatning. Aktor påstod ved herredsretten tiltalte dømt til å betale «erstatning til Beitstad kommune ved Erstatningsdirektoratet kr. 3 762,99 og Nord-Trøndelag fylkeskommune ved samme kr. 34 000». Denne påstand, som ble nedlagt etter anmodning av Erstatningsdirektoratet, unnlot herredsretten å ta til følge under henvisning til landssvikanordningens §25, idet den antok at tiltalte neppe ville kunne utrede det beløp som skal inndras, og derfor fant det formålsløst å fastsette noen erstatning.
Statsadvokaten har, som nevnt, anket over herredsrettens rettsanvendelse i dette punkt. Det sies i ankeerklæringen: «Retten har gått ut fra at erstatningskravet er hjemlet i landssvikanordningens §25. Dette er imidlertid ikke riktig. Det gjelder her krav om erstatning for forsettlig skadevoldende handlinger som domfelte har gjort seg skyldig i ved sine straffbare handlinger.»
Etter det resultat jeg er kommet til med hensyn til straffspørsmålet, blir det for Høyesterett ikke spørsmål om å tilkjenne fylket erstatning, og for kommunen fragår det ettergitte skattebeløp, således at det bare blir spørsmål om å tilkjenne kommunen kr. 3 296,40. Også for dette beløp antar jeg at anken må forkastes. Spørsmålet er etter min mening ikke, som av statsadvokaten antatt, om hjemmelen for erstatningskravet er å søke i landssvikanordningens §25. Også krav som er hjemlet i alminnelige erstatningsregler, går inn under bestemmelsene i nevnte paragraf hvis de er av den art som paragrafens første ledd angir. Jeg henviser her til Høyesteretts dom av 8 september i fjor i sak mellom C og Erstatningsdirektoratet. (Retstidende for 1945 52. Riksadvokatens Meddelelsesblad Ram 4 20.) Spørsmålet er derfor om det krav som omhandles i nærværende sak, er av denne art, og jeg finner det ikke tvilsomt at dette spørsmål må besvares bekreftende. De kommunale bevilgninger til beste for frontkjempere eller N. S.-tiltak ble ytet etter tilskyndelse fra partiets sentrale instanser, de
Side:992
utgjorde et ledd i partiets rettsstridige styre av landet, og var i samsvar med partiets formål og virke. Det kan for disse bevilgningers vedkommende ikke trekkes noen grense mellom skade påført staten, som omhandlet i den nettopp nevnte høyesterettsdom, og skade påført kommunene.
Det gjør etter min mening ingen forskjell at kravet i nærværende sak gjøres gjeldende av Erstatningsdirektoratet til fordel for kommunen. Det er noe uklart med hvilken hjemmel Erstatningsdirektoratet gjør kravet gjeldende. Etter landssvikanordningens §26 fjerde ledd, ville direktoratet ikke kunne gjøre det uten oppfordring fra kommunen, og at noen slik oppfordring ikke foreligger, anser jeg på det rene etter prosedyren for Høyesterett. Imidlertid omfattes kravet, som allerede nevnt, av landssvikanordningens §25, og således ikke av §26 fjerde ledd. Jeg antar da at Erstatningsdirektoratets rett til å gjøre kravet gjeldende er hjemlet i §26 første ledd, og at det kan oppfattes som en tillempning av samme paragrafs tredje ledd når kravet er påstått tilkjent kommunen. Av det jeg her har sagt, følger at kommunen ikke er part i saken. Og jeg antar ikke at Erstatningsdirektoratet kan sette bestemmelsen i §25 annet ledd ut av funksjon ved uten oppdrag å påstå erstatningen tilkjent den skadelidende. Jeg nevner i denne forbindelse at det fremgår av en for Høyesterett dokumentert skrivelse fra Erstatningsdirektoratets representant i Nord-Trøndelag at direktoratet ikke har funnet det aktuelt å reise søksmål etter §25, på grunn av tiltaltes økonomiske stilling. Jeg må forstå dette således at Erstatningsdirektoratet antok at et slikt søksmål ikke ville føre frem på grunn av bestemmelsen i §25 annet ledd. Det ville da være en unaturlig ordning om Erstatningsdirektoratet skulle kunne oppnå et gunstigere utfall av saken ved å påstå erstatningen tilkjent kommunen.
Jeg tilføyer at jeg ikke kan finne det urimelig at §25 annet ledd anvendes også overfor den umiddelbare skadevolder, idet jeg særlig peker på, at etter denne bestemmelse skal det ved erstatningens fastsettelse tas hensyn ikke bare til det forbryterske forhold - altså straffverdigheten av tiltaltes handlinger - og hans økonomiske stilling, men også til hans skyld, hvilket uttrykk jeg forstår overensstemmende med straffelovens ikrafttredelseslov §26 som omfattende hans skyld i forhold til den lidte skade. Det beror på rettens avveien av de foreliggende omstendigheter om den vil ilegge erstatningsansvar som overstiger tiltaltes formue, således også fullt erstatningsansvar. Jeg henviser i denne forbindelse til Høyesteretts dom av 2 februar i år i straffesak mot D ( Rt-1946-75, Riksadvokatens Meddelelsesblad Ram 13 55), hvor førstvoterende uttaler at «landssvikanordningens §25 kan ikke forståes derhen at den skadegjørende har noe rettskrav på å se erstatningen begrenset til et beløp som motsvarer de verdier han disponerer når saken pådømmes.»
Jeg stemmer således for at statsadvokatens anke over lovanvendelsen forkastes. Over herredsrettens skjønnsmessige avgjørelse etter §25 annet ledd, er ikke anket, og jeg finner heller ikke noe å bemerke til den.
Side:993
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for å ha etter gitt skatter til frontkjempere med kr. 466,59 og for å ha vært med på Nord-Trøndelag fylkeskommunes bevilgninger av kr. 45 000 til frontkjemperkontoret.
A dømmes for forbrytelse mot landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 1 og 4, jfr. straffelovens §86, jfr. §62 til fengsel i 1 - ett - år. I den idømte straff fragår 222 dager for utholdt varetektsfengsel. Tiltalte fradømmes videre sin stilling som avdelingsbestyrer ved Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, samt for et tidsrom av 10 - ti - år de i landssvikanordningens §11 nr. 1 til 2 nevnte rettigheter.
Videre dømmes han i henhold til anordningens §15 til å tåle inndragning av 4 500 - fire tusen fem hundre - kroner.
For øvrig frifinnes tiltalte.
I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte 50 - femti - kroner til statskassen.
Dommer Sejersted: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff og Grette og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Finn Jervell med domsmenn Olaf Lehn og Ivar Mediaas):
- - - Tiltalte A er født xx.xx.1893 i Beitstad av g. n. foreldre. Han er gift og forsørger hustru og 3 barn. 2 barn forsørger seg selv. Tiltalte er avdelingsbestyrer ved Beitstad avdeling av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Sin formue har han angitt til ca. kr. 8 000 og inntekten det siste år til ca. kr. 6 000. Tiltalte er ikke tidligere straffet. Han erkjenner seg ikke straffskyldig.
Det er på det rene, at tiltalte i desember 1940 meldte seg inn i N.S. og ble stående som medlem inntil okkupasjonens opphør i mai 1945. Tiltalte angir som grunn for at han gikk inn i partiet, at han var enig i N.S.'s hele program. Han hadde videre lagt stor vekt på Terbovens tale i september 1940 hvor Terboven erklærte at den eneste vei landet hadde å gå for å oppnå frihet og selvstendighet var gjennom N.S. Tiltalte hadde også lagt vekt på høyesterettsjustitiarius Paal Bergs tale i kringkastingen i april 1940, og endelig var han skuffet over hjelpen fra England og de uriktige radiomeldinger derfra.
Det er også på det rene at tiltalte var medlem av hirden og ved en eller ved et par anledninger har båret hirduniform. Hans medlemskap i hirden var dog ganske passivt. Tillitsverv i partiet har tiltalte ikke hatt. Tiltalte var ordfører i Beitstad fra 1 januar 1941 til okkupasjonens opphør.
Retten finner det godtgjort at tiltalte har vært en overbevisningstro tilhenger av partiet, men det er ikke ført bevis for at han har vært noen aggressiv nazist. Etter det som er kommet frem i retten, har tiltalte ikke forsøkt å verve medlemmer til partiet. Etter de opplysninger som er kommet frem har tiltalte ved flere anledninger søkt å hjelpe
Side:994
sambygdinger som ikke har vært medlemmer av N.S. Således må en anse det godtgjort at han fikk forpurret at herredskassereren, som også var forretningsfører for forsyningsnemnda, ble avsatt:
Bortsett fra forskjellige bevilgninger, som en nedenfor skal omtale, må retten gå ut fra, at det ikke har vært noe å utsette på tiltaltes utførelse av ordførervervet.
Retten finner det videre godtgjort at tiltalte som ordfører i Beitstad av kommunens midler har bevilget til frontkjemperkontoret kr. 2 500, til Den norske legion kr. 500, til N.S.H. kr. 500, til rikshirdens musikk kr. 50, til NSUF kr. 150 og til andre N.S. formål kr. 146,40. Videre har han ettergitt skatter til frontkjempere med kr. 466,59. Av de bevilgede midler er utbetalt kr. 3 296,40. Endelig er det på det rene at tiltalte som medlem av Nord-Trøndelag fylkesting har vært med på å bevilge tilsammen kr. 45 000 av fylkeskommunens midler til frontkjemperkontoret. Herav er utbetalt kr. 34 000.
Retten kan ikke finne det tvilsomt at tiltalte var helt på det rene med at Norge var i krig med Tyskland og at N.S. ytet fienden støtte i råd og dåd. - - -
Straffen finner retten passende kan settes til fengsel i 1 år. I skjerpende retning har retten tatt hensyn til at tiltalte er en moden mann som måtte være klar over rekkevidden av sine handlinger. Han var medlem av en kjent og ansett slekt i bygda, og han måtte være klar over hvilken vekt bygdefolket ville tillegge det at han gikk inn som medlem av partiet. Når tiltalte har fremhevet at han gikk inn i partiet av idealistiske grunner og mente at dette gagnet landet best, kan ikke retten se dette som et særlig formildende moment og under ingen omstendighet straffebefriende. Det må kreves at det i slike vanskelige situasjoner vises lojalitet overfor landets lovlige myndigheter. I formildende retning har retten tatt hensyn til at tiltalte ikke har vært aggressiv og ikke har drevet noen pågående agitasjon for partiet, men at han i flere tilfeller har hjulpet sambygdinger som ikke var medlemmer av N.S.
Retten finner også å måtte fradømme tiltalte hans stilling som avdelingsbestyrer ved Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk.
Påtalemyndigheten har påstått inndragning av tiltaltes godtgjørelse som ordfører med fradrag av betalt skatt tilsammen kr. 4500. Retten finner å måtte ta dette krav til følge, idet den anser det utvilsomt at tiltalte ble ordfører fordi han var medlem av N.S.
Tiltalte må videre bli å fradømme de i landssvikanordningens §11 nr. 1 og 2 nevnte rettigheter for et tidsrom av 10 år.
Påtalemyndigheten har på foranledning av Erstatningsdirektoratet påstått tiltalte idømt erstatning for den skade som er voldt ved tiltaltes tidligere nevnte bevilgninger som ordfører. Kravet utgjør kr. 3 762,99. Og videre for skade som er forvoldt ved ulovlige bevilgninger av fylkestinget. Dette krav utgjør kr. 34 000.
Det skal etter landssvikanordningens §25, som etter rettens mening må få anvendelse på de nevnte bevilgninger ved fastsettelse av erstatningsansvar, bl.a. tas hensyn til den skyldiges økonomiske stilling. Etter de opplysninger som er kommet frem i retten, antas det at tiltaltes nettoformue idag neppe overstiger 34 000 kroner. Når tiltalte slipper ut etter avsoningen av straffen, vil hans økonomiske stilling sikkert være atskillig
Side:995
dårligere. Tiltalte vil neppe kunne utrede det beløp som skal inndras. Under disse omstendigheter finner retten det formålsløst å fastsette noen erstatning. - - -