Rt-1946-75
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-02-02 |
| Publisert: | Rt-1946-75 |
| Stikkord: | Strafferett, Landssvik, Straffutmåling, Fengsel, Rettighetstap, Inndragning, Erstatning, Plenumssak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffeanke i sak etter landssvikordningen mot sjøfartsminister Kjeld Stub Irgens og arbeids- og idrettsminister Axel Stang. De var først ut av Quislings ministre til å få sin anke behandlet i Høyesterett og saken ble behandlet i plenum.
Lagmannsretten hadde dømt Kjeld Stub Irgens til 7 års fengsel og Axel Stang til fengsel på livstid. Ett av spørsmålene for Høyesterett var om det å være minister i seg selv var straffbart? Var det å være minister å gi bistand til fienden "i Raad og Daad", som det het i Straffeloven (1902) § 86, og var det å søke å endre forfatningen med ulovlige midler etter Straffeloven (1902) § 98? Uansett hva de hadde gjort som ministre? Høyesteretts flertall svarte ja på begge spørsmålene, men én dommer, Einar Hanssen, var ikke enig og ville langt på vei frifinne. Tre dommere ville ha dødsstraff for Axel Stang. Straffen for Kjeld Stub Irgens ble skjerpet til 15 års fengsel, mens livstidsstraffen til Axel Stang ble stående. I tillegg ble de idømt en mer omfattende økonomisk inndragning og erstatning, samt fradømt det landssvikordningen kalte "almen tillit". Dissens: 7-6 Under landssvikoppgjøret la påtalemyndigheten ned påstand om dødsstraff i 139 saker. Domstolene godkjente påstanden i 72 saker. Etter anke til Høyesterett ble 27 av dødsdommene omgjort til livsvarig tvangsarbeid. Av de resterende 45 dødsdommene gjaldt 30 landsforrædere og 15 krigsforbrytere. 37 av dødsdommene ble fullbyrdet. Regjeringen benådet fire til tvangsarbeid, to begikk selvmord før henrettelsen, og én døde før henrettelsen fant sted. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1946-20, L.nr. 20/1946 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (riksadvokat Sven Arntzen) mot A (høyesterettsadvokat A. V. Heiberg) og B (høyesterettsadvokat Jacob Hoel) |
| Forfatter: | Fougner, Schjelderup, Larssen, Alten, Grette, Evensen, Berg, Mindretall: Bonnevie, Hanssen, Dommer [B], Holmboe, Berger, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §36, §47, §48, §86, §98, Landssvikanordningen (1944) §25, Landssvikanordningen (1944), Grunnloven (1814), Straffeprosessloven (1887) §134, §392, §104, §62, §98-, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), LOV-1942-02-05, LOV-1942-03-12, §11, §15, §51 |
Dommer Fougner: Eidsivating lagmannsrett avsa den 19 november 1945 dom med sådan domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §86 og §98, jfr. straffelovens §62, til fengsel i 7 år med fradrag for varetektsfengsel 189 dager.
Side:76
For en tid av 10 år fradømmes han med hjemmel i landssvikanordningens §51 de i anordningens §11 nr. 1-5, 7 og 8 nevnte rettigheter.
Etter straffelovens §36 og landssvikanordningens §15 inndras hos tiltalte et beløp av kr. 101 520,63.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger betaler tiltalte kr. 200.»
En av domsmennene stemte for en fengselsstraff av fire år; ellers var dommen enstemmig.
Og den 24 november 1945 avsa den samme rett enstemmig dom med denne domsslutning:
«Tiltalte B dømmes for forbrytelser mot straffelovens §86 og §98, jfr. provisorisk anordning av 3 oktober 1941 sammenholdt med straffelovens §62 til tvangsarbeid på livstid.
Etter provisorisk anordning av 15 desember 1944 (landssvikanordningen) §25 idømmes tiltalte en erstatning til statskassen stor kr. 1 500 000.
Hos tiltalte inndras etter straffelovens §36 kr. 147 000.
For en tid av 10 år fradømmes tiltalte de i landssvikanordningens §11 nr. 1-5, 7 og 8 nevnte rettigheter, jfr. anordningens §51.
I erstatning til statskassen for saksomkostninger betaler tiltalte kr. 500.»
Saken mot A og B var av lagmannsretten besluttet forenet til en sak i medhold av straffeprosesslovens §134. Senere ble på grunn av Bs sykdomsforfall de videre forhandlinger for hans vedkommende utsatt, mens forhandlingene for A vedkommende fortsatte, hva der har ført til at dommen mot A og dommen mot B er avsagt på forskjellige dager.
Riksadvokaten har påanket begge dommer til skjerpelse av straffen. Etter anmodning av Erstatningsdirektoratet har han videre, for så vidt angår dommen mot B, påanket fastsettelsen av erstatningsbeløpet, som finnes ansatt for lavt.
Også begge domfelte har erklært anke. Aæ anke mot den dom som feller ham, gjelder lovanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen. Bs anke gjelder lovanvendelsen, straffutmålingen og fastsettelsen av erstatningsbeløpet, som menes å være satt for høyt.
Ankene mot begge straffedommer er ved Høyesterett behandlet under ett.
Jeg tar først for meg ankene mot den dom som er avsagt mot A, deretter ankene mot B-dommen. Om saksforholdet og de domfeltes personalia viser jeg til de avsagte dommer. Jeg tilføyer at det må bero på en feilskrift når det i lagmannsrettens dom sies at A ble avskjediget den 12 juni 1942. Det var i virkeligheten den 12 juni 1944.
As anke vedkommende lovanvendelsen gjelder for det første at det antas å være uriktig når lagmannsretten har funnet det å cvære straffbart etter straffelovens §86 og §98 å inntre som «kommissarisk statsråd» og videre å fortsette som «minister» i den såkalte «nasjonale regjering». Det er for så vidt fra forsvarerens side særlig fremholdt at en okkupant ikke handler i strid med Haagkonvensjonens
Side:77
(Landkrigsreglementets) bestemmelser når han benytter borgere av det okkuperte land som hjelpere til det okkuperte områdes forvaltning, og at det da heller ikke kan være rettsstridig og straffbart at det okkuperte lands borgere for så vidt stiller seg til okkupantens disposisjon. Jeg mener at denne argumentasjon ikke kan føre frem. Idet jeg i det vesentlige viser til hva lagmannsretten uttaler om subsumsjonsspørsmålet, fremhever jeg:
Det er overflødig å inngå på under hvilke forhold eller i hvilken utstrekning norske borgere i okkupasjonstiden kunne inntre som tyskernes hjelpere ved landets forvaltning eller gjøre tjeneste i slike stillinger uten å pådra seg straffansvar etter norsk lov. De stillinger A gikk inn i, og den virksomhet som disse stillinger påla ham, hadde nemlig sin ganske bestemte og særegne karakter i kraft av de begivenheter og forhold som knyttet seg til As og hans kollegers innsettelse i stillingene. Det var ved Terbovens velkjente kringkastingstale av 25 september 1940, de kommissariske statsråders oppnevnelse ble kunngjort. Og ved denne samme tale erklærte Terboven at Kongehuset ikke mer hadde noen politisk betydning og ikke ville vende tilbake til Norge, - at det samme gjaldt «den likeledes emigrerte regjering Nygaardsvold», - at de gamle politiske partier, tydeligvis N.S. unntatt, var oppløst, - og at nye sammenslutninger med politisk formål ikke ville bli tålt. Talens og hele nyordningens tendens markertes også med full tydelighet ved en avsluttende tirade om at det nå bare gas én vei «til i vidtgående utstrekning å vinne frihet og selvstendighet tilbake for det norske folk», en vei som sas å «føre over Nasjonal Samling».
Det kan ikke være tvilsomt at denne tale, som forresten også rommet andre uverdige og usømmelige uttalelser om de norske statsmyndigheter, inneholdt eller proklamerte hva der folkerettslig måtte oppfattes som grove overgrep mot vårt land, jfr. Landkrigsreglementets §43, som pålegger en okkupant «å respektere de lover som gjelder i landet, medmindre der foreligger absolutte hindringer derfor». Og når A som en av de oppnevnte kommissariske statsråder under disse forhold tiltrådte og opptok sin virksomhet i den stilling han ble oppnevnt til, står det for meg som utvilsomt, både at, han derved under den krig som Norge var trukket inn i, «ytet fienden bistand i råd eller dåd», respektive «svekket Norges stridsevne», og at han «søkte å medvirke til at rikets statsforfatning ved ulovlige midler» ble forandret. Til gjennomføringen av den prosess som skulle innordne vårt land under det tyske regime, hadde okkupanten nemlig åpenbart det sterkeste behov for nordmenn som han kunne skilte med i tilsynelatende ledende stillinger, nemlig for å la det tre frem at han i sin nyordning hadde støtte og medvirken fra norske borgere med kjente navn. Og denne støtte har A ytet fienden når han i henhold til oppnevnelsen gikk inn som kommissarisk statsråd og vedvarende virket i denne stilling tross Terbovens tale, som han er opplyst å ha hatt kjennskap til da han den 26 september 1940 overtok stillingen. Hva spesielt angår domfellelsen etter §98, tilføyer jeg at talen gir klart uttrykk for at det var Terbovens - okkupasjonsmaktens - mening at den nyordning som
Side:78
proklamertes skulle bli varig, nemlig i den forstand at det angrep på den norske forfatning og statlige ordning som trådte i dagen gjennom kringkastingstalen, var å betrakte som noe det seirende Tyskland ikke ville gå tilbake på. At man utfra det «storsinn» hos okkupasjonsmakten som talen proklamerer, kunne tenke seg å tillate en fortsatt og bestemtere utformning av den norske, nasjonal-sosialistiske stat er vel så, jfr. den bemerkning i talen som jeg alt har gjengitt om den «vei» som «førte over N.S.» Og at N.S.'s fører og hans krets har sett på Terbovens tale av 26 september og den ordning som da etablertes, som en revolusjonær endring i Norges gjeldende forfatning og som en etappe på veien frem til den nasjonal-sosialistiske stat, er utenfor tvil. Jeg viser til Quislings kringkastingstale den 26 september, hvor det bl.a. heter: «Vi er et fagstyre, en foreløpig ordning inntil vi i Nasjonal Samling har sikret oss det faste grunnlag for den fulle maktovertagelse. Det er det første skritt på veien til gjenreisning av Norges selvstendighet.» Og Quisling uttaler videre: «Nasjonal Samling, vår bevegelse, er nå det eneste lovlige parti i Norge. Det er det eneste som kan drive politisk virksomhet i Norge. Våre ideer er det som nå skal danne grunnlaget for nybyggingen av den norske stat og det norske samfunn. Det betyr en nyordning av det norske folks livsformer, av den norske stat, og det norske samfunn.»
Under disse omstendigheter ser jeg det så, at de forhold som A er kjent skyldig i, rettelig er henført også under straffelovens §98. Jfr. Rt-1945-71 (sak mot Bjarne Hausken Knudsen) og Rt-1945-109 flg., spes. 113-14 (Quislingsaken). Fullbyrdet forbrytelse etter denne paragraf foreligger allerede i og med at noen har søkt «å bevirke eller medvirke til» osv. Og at krigens utfall til slutt gikk tyskerne imot, og at dermed tyskernes «nyordning» av vårt land falt sammen, bør ikke kunne lede til en endret bedømmelse av forholdet.
Hva jeg har sagt om A fellelse etter straffelovens §86 og 98 for overtagelsen av stillingen som kommissarisk statsråd og hans virksomhet i denne stilling, gjelder like meget også dette at han lot seg utnevne til «minister» i Quislings «nasjonale regjering», og hans virke i denne stilling. Det er her i første rekke Quislings tale under den såkalte «statsakt» på Akershus den 1 februar 1942, jfr. hans kunngjøring av samme dag til det norske folk og hans kunngjøring av 5 samme måned om «den nasjonale regjering», som tjener til å belyse hva ministerstillingen innebar. Med okkupasjonsmaktens godkjennelse og - hva bl.a. maktforholdene gjorde innlysende - som dennes lydige tjener overtok Quisling formelt regjeringsmakten som ministerpresident, og dannet deretter sin regjering. Og om denne «nasjonale regjering» bestemtes det at den stod under ledelse av ministerpresidenten, og at denne innehadde den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen og Stortinget Det proklameres at «den sanne N.S.-ånd nå bringes til å gjennomsyre hele det norske folk i stat og samfunn, i kulturlivet og næringslivet» osv. Og «fører- og ansvarsprinsippet» feires som det varige grunnlag for styre i stat og samfunn.
Side:79
Det kan etter min mening ikke være tvilsomt at dette nye tiltak innebar et nytt fremstøt fra okkupasjonsmaktens og dens hjelperes side til nedkjemping av den norske motstand og til fremme av tyskernes krigsmål. Og det synes videre klart at aksjonen var en fortsettelse og videre utbygging av det mot norsk lov og folkerett stridende angrep på den norske forfatning, som allerede hadde manifestert seg gjennom innsettelsen av de kommisariske statsråder og dermed sammenhengende begivenheter i september 1940. I begge henseender ga de kunngjøringer jeg har nevnt utvetydig og - jeg kunne si - autoritativ beskjed. Og A har som de andre statsråd- eller ministerkolleger, fulgt disse begivenheter på nærmeste hold. Ja, de har også vært med på å undertegne den i lagmannsrettens dom omhandlede henvendelse («beslutning av 30 januar 1942») til Quisling, hvori de henstiller til «Nasjonal Samlings fører, Vidkun Quisling» å danne «en norsk nasjonal regjering til overtagelse av regjeringsmakten», en henvendelse som også umiddelbart ble publisert. De har derved endog gått med på å skilte som initiativtagere til og har stillet seg som moralske garanter for det fornyede og grove forræderi og forfatningsbrudd.
Videre antas det i følge domfeltes ankeerklæring å bero på uriktig lovanvendelse, når lagmannsretten ikke har ansett bestemmelsene i straffelovens §47 og §48 (nødstilstand og nødverge) anvendelige på forholdet. Jeg er enig med lagmannsretten i at ingen av de påberopte bestemmelser her har anvendelse, og viser i det vesentlige til hva lagmannsretten har sagt. Hva §47 angår er det for meg uten videre avgjørende at de foreliggende omstendigheter, som lagmannsretten fremholder, ikke kunne berettige domfelte til å anse den skade som en prisedømmelse av den norske handelsflåte måtte bety, som særdeles betydelig, sammenlignet med den skade domfelte kunne forårsake ved å stille seg til tjeneste for fienden og dennes hjelpere, N.S. Den skade som kunne tenkes å resultere av domfeltes og hans fellers grove rettsbrudd, var nemlig intet mindre enn en svekkelse av norsk indre samhold og motstandsevne på en tid da landets frihet og selvstendighet var på det alvorligste truet. Og hva angår nødvergereglene er jeg enig med lagmannsretten i at disse regler ingen anvendelse har, fordi domfeltes straffbare handlinger overhodet ikke skadet angriperen, okkupasjonsmakten, men var rettet mot hans eget fedrelands integritet og statlige ordning.
Domfeltes anke over lovanvendelsen blir etter dette å forkaste. Tilbake står hans anke over straffutmålingen, som jeg drøfter underett med riksadvokatens anke.
Om de momenter som bør veie ved utmålingen av straffen for denne domfelte, kan jeg i alt vesentlig vise til lagmannsrettens uttalelser. Det har åpenbart sin riktighet at A, som lagmannsretten nevner, ikke har tilhørt den ondartede klasse av N.S.-medlemmer. Og hva der foreligger opplyst i saken byr etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å sette seg ut over den vurdering fra lagmannsrettens side som kommer til orde i rettens anførsler om motivene for domfeltes handlemåte. Også hva angår visse fortjenester han under sitt virke har innlagt seg, henholder jeg meg, stort sett,
Side:80
til det som lagmannsretten sier. I lagmannsrettens dom nevnes en rekke tilfelle hvor A har gått i bresjen for norske interesser eller på annen måte vært landsmenn til hjelp og nytte. Positivt å oppfatte hvert enkelt av disse forhold som en formildende omstendighet antar jeg ville være å gå vesentlig for langt. Men i hvert fall i flere av de tilfelle som regnes opp, deriblant særlig ordningen med understøttelse av sjøfolks pårørende, har A gjort en personlig innsats, som ved straffens utmåling bør komme ham til gode. Jeg nevner for så vidt det brev han den 24 mai 1941, da tyskerne syntes å ha bestemt seg til å prisedømme den norske handelsflåte, sendte Reichskommissar med beskjed om at han, da det ikke var lykkedes ham å redde flåten for Norge, ikke fant å kunne fortsette som kommissarisk statsråd og derfor ba om avskjed. Jeg forstår lagmannsrettens dom og sakens opplysninger ellers derhen, at avskjedssøknaden og domfeltes opptreden vis-à-vis tyskerne i øvrig må antas å ha vært medvirkende til at tyskerne lot falle planen om å la flåten prisedømme. Og hans innsats her blir da i regnskapet en ikke uvesentlig post på hans kreditside. Det synes å være gitt at man, så usikre som forholdene var på vårparten 1941, måtte regne med som ikke usannsynlig, at det kunne bli av stor betydning for Norge ved det oppgjør som engang skulle komme, at de skip som befant seg i norsk farvann eller på annen måte var innenfor tyskernes rekkevidde, ikke var blitt prisedømt men vedvarende hadde seilt under norsk flagg. Også dette at Quislings pålegg eller oppfordring til A i mai 1944 om, i anledning av den da trufne okkupasjonsavtale mellom London-regjeringen og Moskva, å stille seg til disposisjon for nazistisk propaganda mot bolsjevismen, fra As side ble møtt med et bestemt avslag, må regnes ham til gode. Overhodet tegner det omhandlede avsnitt av lagmannsrettens domsbegrunnelse bildet av en mann som, så langt fra å ha villet skade landsmenn, tvert imot villig har ytet bistand for å avbøte ulykker som okkupasjonen og dens overgrep brakte over hans landsmenn, og for vis-à-vis okkupasjonsmakten å vareta landets og dets borgeres økonomiske interesser.
Med alt dette står det imidlertid også fast at det er særdeles alvorlige og vidtrekkende forbrytelser domfelte har gjort seg skyldig 1. Han har gjennom den overveiende del av okkupasjonstiden, fra 25 september 1940 og inntil han den 12 juni 1944 ble medelt avskjed, stått i spissen for Sjøfartsdepartementet, først som kommissarisk statsråd, senere som «minister», og dermed fremtrådt som øverste administrative leder av landets skipsfart. Jeg mener å ha påvist, at han ved å gå inn i å virke i disse stillinger har ytet sine oppdragsgivere, landets fiende og dennes norske hjelpere, en overmåte verdifull bistand. Dette at A som også en del andre nordmenn av inntil da uplettet rykte holdt seg til disposisjon for Quisling, hvis grove og utilhyllede landsforræderi i aprildagene 1940 burde eller måtte stå klart for hver tenkende nordmann, og stod til tjeneste for landets fiende, okkupasjonsmakten, var egnet til å inngi svake eller uklare sjeler en forestilling om at det regime som tyskerne i skiftende former stablet på benene, var et lovlig og hederlig norsk styre, ikke bare okkupasjonsmaktens tjenere. Dette innebar den alvorligste
Side:81
trusel mot norsk motstandsvilje. Og hadde en slik forestilling vunnet mer alminnelig tilslutning, kunne det fått skjebnesvangre følger for landets fremtid.
Som påpekt av lagmannsretten gjorde nettopp den posisjon A på forhånd hadde innenfor skipsfartskretser, hans medvirken på Nasjonal Samlings og dermed fiendens side, og det eksempel han derved ga, så meget farligere. Og det er ikke hans fortjeneste om det er så at tilslutningen fra sjømennenes side til N.S. tross hans forhold, helt er uteblitt. Jeg må i denne sammenheng nevne at det i mars 1942 gjennom Norsk Rikskringkasting ble sendt ut en appell til skipsførere, hvis skip seilet i Østen, om å søke nærmere angitte japansk-kontrollerte havner. Taleren var kaptein A. Tollefsen, dengang ansatt i en av de under Sjøfartsdepartementet hørende avdelinger. Det er intet opplyst om at A på forhånd har kjent talens innhold eller overhodet visste at den ville bli kringkastet. Men som etter utsendelsen publisert i dagspressen, må den umiddelbart være kommet til hans kunnskap. Det var da hans ubetingede plikt som nordmann straks og ved alle midler å søke nøytralisert virkningen av denne av en av hans underordnede utsendte appell, og om så ikke kunne gjennomføres, å fratre ministerstillingen. Men domfelte synes overhodet ikke å ha foretatt noe. Så meget sterkere oppfordring var det for A til å reagere på denne måte, som Tollefsens radiotale benyttet en uttrykksmåte som kunne vekke - og må forutsettes å ha vært beregnet på å vekke forestillingen om at A stod bak eller sympatiserte med appellen. Det nevnes i talen en tidligere utgått henvendelse til sjøfolkene i samme retning, utsendt av det allerede dengang naziledede Rederforbund, en henvendelse der omtales som «et enestående tiltak av vårt handlekraftige styre». Og mot slutten av radiotalen heter det så: «Sjøfartslandet Norge har endelig nå under det nye styre av Nasjonal Samling fått Sjøfartsdepartementet helt atskilt fra andre departementer og med en forhenværende skipsfører som sjef. For første gang i landets historie har vi en sjømann som sjøfartsminister.» At appellen kunne ha fått vidtrekkende følger, hvis den var fulgt av de norske skipsførere i Østen eller av noen større del av dem, er selvsagt.
Etter hva jeg her har fremholdt ser jeg det slik at den frihetsstraff som A er dømt til, er utmålt for lavt. Det er etter min mening til stede et åpenbart misforhold mellom det forbryterske forhold og den idømte straff. Og etter det alvorlige og farlige landsforræderske forhold som A i fremtredende stilling blant Quislings håndgagne menn har gjort seg skyldig i, finner jeg det påkrevet å gå til en vesentlig skjerping av straffen. Frihetsstraffen bør etter min mening settes til 15 år. Jeg antar at det nå blir å gjøre ytterligere fradrag heri for vartektsfengsel etter lagmannsrettens dom.
Hva angår frakjennelsen av rettigheter, finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens dom. Heller ikke antar jeg at inndragningsbeløpet bør nedsettes.
Jeg går så over til dommen mot B.
Før jeg drøfter de enkelte ankeposter, finner jeg å burde nevne - hva også har vært omtalt under prosedyren - at det gjør seg en
Side:82
viss uklarhet gjeldende med hensyn til i hvilken utstrekning de av lagmannsretten omhandlede handlinger og forhold av retten er oppfattet som særskilte forbrytelser mot de påberopte paragrafer i straffeloven, og i hvilket omfang disse handlinger og forhold bare er tatt i betraktning som skjerpende momenter. Til dels kan dette henge sammen med avfatningen av tiltalebeslutningen, til dels er det uttrykksmåten i domsgrunnene som volder noen tvil. Å inngå nærmere på dette forhold blir imidlertid overflødig. For saksutfallet i Høyesterett kan disse spørsmål etter mitt skjønn ikke få noen betydning. Og det er ikke anket over saksbehandlingen.
Anken over lovanvendelsen gjelder for det første, for så vidt i samsvar med anken fra domfelte A, at det menes å være uriktig, når lagmannsretten har ansett det som straffbar overtredelse av straffelovens §86 og §98 å inntre som «kommissarisk statsråd» og senere å fortsette som minister i den såkalte «nasjonale regjering».
Jeg mener at de handlinger eller forhold som her nevnes, ut fra riktig forståelse av straffeloven inngår under bestemmelsene i straffelovens §86 og §98, og at domfeltes anke for så vidt derfor ikke kan få medhold. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens domsbegrunnelse og til hva jeg nå allerede har sagt i dette votum under drøftelsen av ankene vedkommende dommen mot A.
Dernest gjelder Bs anke at det antas å være uriktig når lagmannsretten har ansett hans befatning med idretten, arbeidstjenesten og ungdomstjenesten som straffbar overtredelse av straffelovens §86.
Lagmannsretten har i domsgrunnene gjort rede for domfeltes arbeid eller virksomhet innenfor de tre felter som ankeerklæringen her nevner, og har funnet det godtgjort at tiltalte ved de handlinger som domsgrunnene beskriver, har ytet fienden bistand under den pågående krig mellom Tyskland og Norge. Jeg kan ikke se at det for så vidt skulle foreligge noen uriktig lovanvendelse.
Hva posten idretten angår nevner lagmannsretten bl.a. at domfelte den 21 november 1940 med Reichskommissariatets samtykke utferdiget en «forordning om norsk idretts organisasjon», hvorved bl.a. de to bestående landsforbund for idrett ble oppløst og deres eiendommer overført til et ved forordningen nyopprettet, «Norges Idrettsforbund». Og lagmannsretten uttaler at hensikten med hele aksjonen «utvilsomt var å få idretten nazifisert». Dette må - mener jeg - bety at nyordningen på idrettens felt tok sikte på å forme idrettens organisasjon etter nazistisk mønster og å innordne idrettens utøvere under nazistisk system og ideologi. Den ting som domsgrunnene nevner, at det straks ved det nyopprettede departements organisasjon ble ansatt tyske «Beratere» for idretten taler også for så vidt et tydelig språk. Også bestemmelsen i forordningens §3 gående ut på at alle sammenslutninger med idrettsformål, de to oppløste idrettsforbund alene unntatt, gjennom forordningen var tilsluttet det nye «Norges Idrettsforbund» med plikt til å følge forbundslovene, bekrefter den nazistiske ensretning. Jeg antar etter dette at domfeltes her drøftede forhold er riktig henført under straffelovens §86.
Side:83
Det samme gjelder etter lagmannsrettens beskrivelse domfeltes forhold med hensyn til arbeidstjenesten. Jeg fremhever at det i følge domsgrunnene også her ble innsatt «Beratere», som skulle ha tilsyn med ordningen. Og som et karakteristisk trekk fremhever jeg at det, som nevnt av lagmannsretten, for lederne i denne organisasjon, som var bestemt til å motta norsk ungdom i videste utstrekning, ble innført «tysk hilsen», det vil åpenbart si: den tyske (og norske) parti-hilsen. Lagmannsretten har da etter min mening med føye henført også dette forhold under samme lovparagraf.
Hva endelig angår domfeltes forhold til ungdomstjenesten er det allerede tilstrekkelig å fremheve at «loven» av 5 februar 1942, slik som lagmannsretten nærmere redegjør for, påla den norske ungdom i barne- og oppvekstårene «for sin nasjonale oppdragelses skyld» å tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. At dette betegnet et grovt og frastøtende tiltak for å lede den norske ungdom inn under nazilæren på et stadium av de unges utvikling, da de måtte forutsettes å være mest mottagelige for påvirkning og propaganda, er selvsagt. Og når domfelte har medvirket til utferdigelse av denne lov og til dens iverksetting, synes intet å kunne innvendes mot at også dette forhold er bedømt som forbrytelse mot straffelovens §86.
Lagmannsretten nevner i sammenheng med sin omtale av Bs forhold til ungdomstjenesten, at han til tross for sin interesse for speiderbevegelsen, 1941 gikk til å oppløse speiderorganisasjonen og inndra deres midler. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at dette beror på en misforståelse. Det er for Høyesterett fra domfeltes side opplyst at det ikke var ham eller overhodet noen norsk instans, men derimot det tyske sikkerhetspoliti som traff bestemmelsen i så henseende. Og dette er også bekreftet av Riksadvokaten.
Jeg går så over til anken over straffutmålingen.
Det heter i Riksadvokatens ankeerklæring at lovens strengeste straff burde ha vært anvendt, mens domfelte finner at straffen er for strengt utmålt.
I alt vesentlig henholder jeg meg til hva lagmannsretten fremholder under drøftelsen av straffens utmåling.
Det gjelder på den ene side at domfelte har gjort seg skyldig i en lang rekke straffbare forhold av meget alvorlig og farlig karakter. Først kommer for så vidt i betraktning at han har støttet Quisling og gjennom ham landets fiender ved å stille seg til disposisjon og virke som «kommissarisk statsråd» og som «minister» gjennom den årrekke som ligger mellom 25 september 1940 og landets frigjøring. Også B har - som A - vært med på den henstilling fra ministrene til Quisling der fremtrer som opptakten til Quislings «maktovertagelse» av 1 februar 1942. Om faren ved Bs handlemåte og opptreden i disse henseender viser jeg til hva jeg har uttalt under min drøftelse av den annen domfeltes, As forhold.
Men så kommer for Bs vedkommende videre til at han i eller under sin virksomhet som kommissarisk statsråd og minister gjennom personlig innsats og gjennom det departement hvis sjef han var og hvis disposisjoner han hadde ansvaret for, på mange måter
Side:84
er gått inn for å tjene fienden og hans norske hjelperes interesser. Jeg fremhever for så vidt lagmannsrettens uttalelser gående ut på at hans departement, selv om han personlig i den første tid holdt igjen, i virkeligheten stod til tjeneste for tyskerne og N.S. i disses arbeid for å føre den norske ungdom over i nazistisk tro og lære. Farligst har vel her vært forsøket på å innfange ungdommen gjennom den direkte nazistisk ledede ungdomstjeneste. Og samlet pålegger iallfall også disse forhold domfelte et tungt ansvar.
De alvorlige forbrytelser som består, dels i Bs egen fronttjeneste, dels i hans bestrebelser for å lede norsk ungdom inn i krigstjeneste på fiendens side, er det for meg tilstrekkelig å nevne. Den egne fronttjeneste og propagandaen for andres inntreden er hver for seg forbrytelser som fortjener en streng straff. Men rent menneskelig vil en kanskje allikevel se med mindre uvilje på en propaganda av denne art, når vedkommende trekker konsekvensene for sin egen del og gjør en personlig innsats, enn når en bare viser andre den uriktige og farlige vei. Sett under ett utgjør Bs forhold en slik sum av alvorlige forgåelser at enhver nedsettelse av den idømte straff etter mitt skjønn bør være utelukket.
På den annen side tror jeg det, tross det forbryterske forholds vidtrekkende karakter, heller ikke er forsvarlig å skjerpe straffen. Jeg ser det som domstolens plikt å anvende dødsstraff, når det gjelder de i særlig grad graverende tilfelle av landssvik. Høyesterett har anvendt dødsstraff mot den mann som var den bestemmende leder av de norske landsforrædere og som derfor fremfor noen annen hadde ansvaret for den ulykkelige lojalitetssvikt, som har ført til det omfattende rettsoppgjør vi står oppe i. Høyesterett har videre anvendt dødsstraff mot personer som i sin forræderske ferd har vist slik umenneskelighet - en slik mangel på respekt for andres liv og menneskeverd - at samfunnet finner det riktig, under de ekstraordinære forhold vi er oppe i, å skille seg ved dem. Og det kan være andre som har gjort fienden så graverende tjenester eller overhodet gjort en så foraktelig innsats mot sitt eget land at denne dom vil finnes begrunnet også for dem. Lagmannsrettens vurdering av domfeltes innstilling og motiver gjør det imidlertid klart, at domfelte skiller seg ut fra de folk som hittil er dømt til døden. Jeg aksepterer, så langt jeg kan dømme, som riktig hva lagmannsretten uttaler: At domfelte ikke er noen ondsinnet mann, men svak, villedet og ukritisk. Og vi er da inne på det felt, hvor dødsstraff etter mitt skjønn så langt gjørlig bør holdes ute.
I samsvar med det jeg har sagt mener jeg at Høyesterett bør la lagmannsrettens bestemmelse om frihetsstraff på livstid bli stående.
Under prosedyren er vakt spørsmål om å sette fengselsstraff i stedet for tvangsarbeid som bestemt av lagmannsretten. Riksadvokaten har fra først av pekt på en slik endring som begrunnet. Men senere, i sin replikk, meddelt at han ikke fastholder sitt krav i så henseende. Spørsmålet har neppe større praktisk rekkevidde, idet lovgivningen gir fengselsmyndighetene en ganske rommelig adgang til å overføre en fange fra fengsel til tvangsarbeid og omvendt. Jeg er blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunn til i denne
Side:85
henseende å gjøre noen endring i den påankede dom. Jeg ser da hen til at domfelte er en forholdsvis ung mann, ikke mere enn omkring 42 år, og at Riksadvokaten ikke har insistert på noen endring.
Heller ikke med hensyn til det idømte rettighetstap finner jeg grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens dom.
Som tidligere nevnt er det fra begge sider anket over fastsettelsen av erstatningsbeløpet, av Erstatningsdirektoratet ved Riksadvokaten og av domfelte. Anken fra denne siste begrunnes med at erstatningsbeløpet, tillagt inndragningsbeløpet, overskrider hans samlede frie formue. Riksadvokaten krever erstatningen fastsatt til to millioner kroner.
Jeg antar at Riksadvokatens anke i dette punkt bør tas til følge, slik at erstatningen fastsettes til det påståtte beløp. Etter den ledende stilling domfelte har hatt som sjef for Departementet for Arbeidstjeneste og Idrett, som kommissarisk statsråd og som minister i den «nasjonale regjering», og hensett til de vidtrekkende rettsstridige disposisjoner han i disse stillinger har iverksatt eller vært med på, må det være utvilsomt at domfelte har pådratt seg et erstatningsansvar overfor den norske stat og andre interesser som samlet går opp i langt høyere beløp enn 2 millioner kroner. Og landssvikanordningens §25 kan ikke forståes derhen at den skadegjørende har noe rettskrav på å se erstatningen begrenset til et beløp som motsvarer de verdier han disponerer når saken pådømmes.
Mot fastsettelsen av inndragningsbeløpet er det ikke anket fra noen av sidene.
Jeg stemmer for denne
I. A. Frihetsstraffen fastsettes til fengsel i 15 - femten - år med fradrag av 264 - tohundreogfireogseksti - dager for utholdt varetektsfengsel. Domfeltes anke forkastes.
II. B. Erstatningen til statskassen fastsettes til 2 000 000 - to millioner - kroner.
Ellers forkastes ankene.
Salæransettelse:
Jeg foreslår salærene til forsvarerne, høyesterettsadvokatene A. V. Heiberg og Jacob Ho el, fastsatt til 2 000 - to tusen kroner for hver.
Dommer Bonnevie: For saksbehandlingens og lovanvendelsens vedkommende kan jeg - både når det gjelder A og når det gjelder B - i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes bemerkninger.
Derimot inntar jeg med hensyn til straffutmålingen et annet standpunkt enn førstvoterende.
Når det gjelder en slik i stor skala organisert landsforrædersk virksomhet som den N.S. under Quislings førerskap har utfoldet i Norge, må det ved rettsoppgjøret med de skyldige først og fremst holdes for øye, hvor umåtelig farlige disse forbrytelser er. De
Side:86
er i mine øyne langt farligere enn noe annet slag av forbrytelser. Disse 5 års rystende opplevelser har lært oss, at en slik landsforrædersk organisasjons virksomhet kan utsette tusener av gode landsmenn for å miste liv eller helse og påføre landet veldige materielle og kulturelle tap. Og verst av alt er at hele nasjonens frihet og selvstendighet settes i fare.
Forbrytelsens særlige farlighet tilsier, at der av generalpreventive hensyn reageres overfor de skyldige med all den strenghet som kreves for så vidt mulig å avskrekke enhver som i fremtiden måtte føle seg fristet til å følge Quisling og hans tilhengeres eksempel. Særlig mener jeg at det er vår plikt å gå strengt til verks overfor alle som har spilt rollene som ledere for den landsforræderske bevegelse. Og lederansvaret kan, når det gjelder N.S., ikke begrenses til «føreren» - Quisling - men da også hvile på hans nærmeste hjelpere og da i første rekke på de kommissariske «statsråder» og medlemmene av Quislings såkalte «nasjonale norske riksregjering». Quisling har fått sin straff og har måttet bøte med livet. Jeg mener at det er riktig at dødsstraff kommer i betraktning som et nærliggende alternativ også for de nevnte kommissariske «statsråder» og «ministre» slik at der skal ganske sterke formildende omstendigheter til for den enkeltes vedkommende for at en mildere straff kan anses for å være en tilstrekkelig reaksjon.
For As vedkommende mener jeg, at slike formildende omstendigheter foreligger. Jeg legger for mitt vedkommende i hans favør noen vekt på, at han i mai 1944 i virkeligheten fremtvang sin egen avskjedigelse som «minister» ved å sette seg opp imot Quislings ordre om å delta mer aktivt i den nasjonalsosialistiske propaganda. Jeg kan i øvrig uten her å gå i detalj vise til hva førstvoterende har fremholdt som formildende omstendigheter for As vedkommende. Jeg er enig i at flere av de av førstvoterende nevnte forhold må tillegges større eller mindre vekt i formildende retning. Jeg er alt tatt i betraktning blitt stående ved at jeg for As vedkommende ikke finner det nødvendig å stemme for dødsstraff. På den annen side finner jeg ikke å kunne stemme for tidsbegrenset frihetsstraff. Jeg stemmer for at straffen for A fastsettes til fengsel for livstid samt at han for alltid idømmes tap av almen tillit. Jeg nevner her at tap av almen tillit for alltid i forbindelse med livsvarig frihetsstraff er brakt i anvendelse en gang tidligere i en av de saker som under rettsoppgjøret har vært brakt inn for Høyesterett - nemlig i den under 5 oktober f. å. avgjorte sak mot Per Oppegaard, jfr. også dommer Bs uttalelser under voteringen i saken mot Omberg m. fl. 1 september 1945.
For Axel Bs vedkommende finner jeg i likhet med førstvoterende og lagmannsretten, at hans forhold er vesentlig mer graverende enn det A er dømt for. Jeg peker her særlig på hans aktive og temmelig ondartede deltaging i den forræderske, nazistiske propaganda, hans oppløsning av idrettsorganisasjonen og konfiskasjon av dens eiendom, hans egen fronttjeneste på tysk side og i tysk uniform og hans oppfordring til norsk ungdom om å gjøre fronttjeneste, samt ikke minst - hans andel; i det uhyggelige forsøk på å
Side:87
nazifisere hele den norske skoleungdom gjennom den såkalte ungdomstjeneste.
Det som av førstvoterende og av lagmannsretten er nevnt som mer eller mindre formildende omstendigheter er alt sammen forhold som i mine øyne ikke her kan tillegges synderlig vekt.
I anledning av lagmannsrettens fremhevning av at B ikke er noen «ondsinnet» person og at «motivet for hans opptreden har vært en vill-ledet idealitet» skal jeg peke på, at menn av denne type selvsagt er mindre usympatiske men allikevel på ingen måte mindre farlige landsforrædere enn de menn hvis motiver til forræderi utelukkende er egen fordel, pengebegjær eller maktbegjær. Det er i øvrig noe uklart hva der ligger i det av lagmannsretten brukte uttrykk «vill-ledet idealitet». Idealitet er et mangetydig ord og lagmannsretten går ikke nærmere inn på hvilke bevisste og ubevisste forestillinger det er som har «vill-ledet» Bs idealitet. Lagmannsretten kan neppe ha ment å slå fast at f. eks. personlig ærgjerrighet ikke kan ha vært med blant de ting som bevisst eller ubevisst har vært medvirkende årsaker til at B handlet som han gjorde.
Alt i alt finner jeg at Bs forbryterske forhold er av en så alvorlig og spesielt av en så farlig karakter, at lovens strengeste straff må komme til anvendelse. Jeg ser det som min tunge plikt å stemme for dødsstraff for B.
Da jeg etter konferansen vet at min mening for så vidt ikke deles av rettens flertall, vil jeg ha uttalt at jeg, når frihetsstraff anvendes, mener at det også for Bs vedkommende bør idømmes tap av almen tillit for alltid.
Med hensyn til erstatningsspørsmålet og inndragningsspørsmålet er jeg enig med førstvoterende.
Jeg er også enig med førstvoterende med hensyn til salærene til de to forsvarere.
Dommer Hanssen: Jeg er i enkelte punkter av vesentlig betydning kommet til et annet resultat enn førstvoterende for så vidt angår begge ankesaker.
Hva angår saken mot A mener jeg for det første at det er en feil av lagmannsretten at A er domfelt etter straffelovens §98 for å ha vært medlem av Nasjonal Samling. Tiltalen omfatter visstnok også at A meldte seg inn i Nasjonal Samling, men dette forhold var i tiltalebeslutningen bare henført under straffelovens §86. En betingelse for at lagmannsretten skulle kunne anvende straffelovens §98 på forholdet var det da at partene var gitt anledning til å uttale seg herom. Rettsboken inneholder imidlertid intet om at partene var gitt sådan anledning, og der foreligger i øvrig ikke noen opplysning i denne retning. Det er lite sannsynlig at påtalemyndigheten under lagmannsrettsforhandlingene skulle ha vakt spørsmålet om en utvidelse av subsumsjonen all den stund aktoratet ble utført av den samme statsadvokat, som hadde utferdiget tiltalebeslutningen. Etter min mening bør derfor dommen oppheves for dette punkts vedkommende, uansett at det ikke spesielt er anket over saksbehandlingen, jfr. straffeprosesslovens §392 annet ledd og kjennelse av Kjæremålsutvalget i Rt-1914-101.
Side:88
Videre mener jeg at A med urette er domfelt etter straffelovens §98 for sin virksomhet som kommissarisk statsråd. §98 setter straff for å søke å bevirke eller medvirke til at rikets statsforfatning ved ulovlige midler forandres. Det kreves således at hensikten går ut på en virkelig forandring av rikets statsforfatning. Det er ikke tilstrekkelig til fellelse etter denne paragraf, at det er foretatt en eller flere handlinger som strider mot statsforfatningen. Videre er det en betingelse for straff etter straffelovens §98, at det er foretatt en handling som betegner et virkelig forsøk på å bevirke eller medvirke til en forandring av forfatningen. Det er ikke tilstrekkelig til å felle en person etter §98 at han har planer om å forandre forfatningen ved ulovlige midler og heller ikke at han har meddelt dette til andre. Dette fremgår også klart av straffelovens §104, som fastsetter en særskilt lavere straff, bl.a. for det forhold å inngå forbund med noen om å utføre noen i §98 omhandlet forbrytelse og for å oppfordre til iverksettelse av en sådan forbrytelse.
Etter tiltalebeslutningen og lagmannsrettens domsgrunner går jeg ut fra at det domfellelsen etter denne paragraf tar sikte på, ikke er bestemte handlinger av A, men den omstendighet i og for seg at han tjenestegjorde som kommissarisk statsråd. Jeg kan imidlertid ikke innse at denne tjenestegjøring kan betraktes som noe forsøk på å forandre rikets statsforfatning. De kommissariske statsråders oppgave var som representanter for okkupasjonsmakten å ordne hver sin administrasjonsgren. Å motta en sådan oppgave kan ikke med føye betraktes som et forsøk på å endre statsforfatningen. I tiltalebeslutningen er påberopt Terbovens tale av 25 september 1940. Det forekommer meg imidlertid klart at denne tale ikke kunne være betraktet som forsøk på å endre forfatningen, selv om den hadde røpet en plan om sådan endring. For mitt vedkommende har jeg imidlertid ikke i talen funnet noe uttrykk for, at Terboven aktet å endre rikets forfatning. Førstvoterende sa at det var utenfor tvil at N.S.'s fører og hans krets så på Terbovens tale av 25 september og den ordning som da etablertes som en revolusjonær endring i Norges gjeldende forfatning. Ikke desto mindre mener jeg at det er uriktig at Quisling og hans krets hadde det syn på Terbovens tale og på innførelsen av kommissariske statsråder, at de betegnet en revolusjonær endring av Norges statsforfatning. Det er etter min mening ikke beføyet å legge noen alvorlig vekt på at Quisling av taktiske grunner i forskjellige taler forsøkte å dekke over det virkelige forhold.
I domsgrunnene er tillike påberopt Quislings taler, som også er nevnt av førstvoterende. Det er mulig at Quisling i enkelte av sine taler kommer med mer eller mindre uklare uttalelser om en plan om en fremtidig endring av den norske statsforfatning. Men såvidt jeg vet ble det intet nevnt om at endringen skulle skje ved ulovlige midler. Og i hvert fall kan disse taler ikke betraktes som noe forsøk på innføre en forandring. Heller ikke er det opplyst noe om at A var medansvarlig for disse taler. Videre er henvist til kommunalforordningen av 21 desember 1940. Denne forordning innførte visstnok en meget vesentlig omordning av kommunalforvaltningen, men reglene om kommunalforvaltningen kan etter min mening ikke betraktes
Side:89
som en del av statsforfatningen. Dessuten foreligger det intet om at A har medvirket ved utferdigelsen av denne forordning. Og etter min oppfatning går det ikke an å etablere et strafferettslig kollektivansvar for de kommissariske statsråder, således at hver enkelt av dem uten videre blir ansvarlig for hva de andre gjør. Jeg mener derfor at A bør frifinnes for tiltalen etter straffelovens §98 for virksomheten som kommissarisk statsråd.
For mitt vedkommende har jeg også vært i noen tvil om hvorvidt As virksomhet som minister etter statsakten av 5 februar 1942 rammes av straffelovens §98. Forholdet var for så vidt uforandret som også Quisling og hans ministre i virkeligheten var okkupasjonsmaktens underordnede. Jeg er imidlertid blitt stående ved for så vidt å slutte meg til lagmannsretten, idet jeg legger vekt på at Quislings ministerium gjorde krav på å være en virkelig norsk regjering.
Hva straffutmålingen for A angår stemmer jeg for at begge anker forkastes, idet jeg ikke kan finne at det er godtgjort at det er noe åpenbart misforhold mellom den idømte straff og de forgåelser domfellelsen gjelder. Jeg kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt for sin straffutmåling. Jeg legger også noen vekt på at den idømte frihetsstraff stemmer med den påstand, som ble nedlagt av den statsadvokat som utførte aktoratet i saken, og som tillike hadde ledet etterforskningen.
Hva angår saken mot B skal jeg først bemerke: Etter domsgrunnene er det noe uklart hvilke forgåelser domfellelsen etter straffelovens §98 omfatter. Lagmannsretten sier først, at B sammen med en del av sine kolleger rettet en henvendelse til Quisling for å få ham til å danne en nasjonal regjering og at dette førte til statsakten av 1 februar 1942. Videre sies det at han etter rettens mening har forstått, at denne regjeringsdannelse med den omfattende formelle makt, som ble tildelt ministerpresidenten, var stridende mot statsforfatningen. Og den henviser i denne forbindelse til de kunngjøringer Quisling lot utgå i forbindelse med statsakten og til loven av 12 mars 1942 om parti og stat. Deretter heter det: Retten antar også, at den ordning Terboven innførte med kommissariske statsråder og den grunngivning han ga for oppnevningen av disse, var et angrep på statsforfatningen. Og til slutt sier retten: «For disse handlinger blir tiltalte dømt etter straffelovens §98.» Av ordlyden av disse uttalelser fremgår det ikke at retten har funnet B skyldig etter §98 for annet enn hans mervirken til dannelsen av den nasjonale regjering og til hans tjenestegjøring som minister i denne regjering. Etter det standpunkt lagmannsretten har inntatt i saken mot A, antar jeg imidlertid at retten har anvendt en noe ufullstendig uttrykksmåte, og at den i virkeligheten har ansett B skyldig etter §98 også for at han lot seg oppnevne som kommissarisk statsråd og virket som sådan. Etter min mening er dette siste ikke riktig. Jeg kan for så vidt innskrenke meg til å henvise til hva jeg har uttalt angående det tilsvarende spørsmål for As vedkommende. Jeg stemmer derfor for at B
Side:90
frifinnes for tiltalen etter straffelovens §98 for å ha latt seg oppnevne som kommissarisk statsråd og tjenestegjort i denne stilling.
Med hensyn til straffutmålingen for B skal jeg bemerke, at det etter min oppfatning ikke var Bs hensikt med å gå inn som kommissarisk statsråd å yte bistand til tyskerne som Norges fiender. Han var en idealistisk anlagt yngre mann, som alt tidlig var grepet av de vakre talemåter i Nasjonal Samlings program. Og hans hensikt var sikkerlig gjennom sitt virke som kommissarisk statsråd å tjene norske interesser, spesielt gjennom ungdommens fysiske og moralske oppdragelse. I sin virksomhet søkte han også å fremme norske interesser, selv hvor de kom i strid med tyskernes interesser. Men han var riktignok en svak mann som i atskillige tilfelle ga etter for krav fra tyskernes eller Quislings side. Noen egentlig lederstilling innen Nasjonal Samling har han så vidt skjønnes aldri inntatt. Uansett at det er meget grove forgåelser B er domfelt for, mener jeg under hensyn til hans forhold i det hele, at den av lagmannsretten idømte frihetsstraff er for streng. Jeg stemmer for at B idømmes en straff av tvangsarbeid i 20 år.
Hva erstatningsspørsmålet angår, stemmer jeg for at anken forkastes. Det er etter min mening ikke tilstrekkelig grunn til i dette punkt å fravike lagmannsrettens avgjørelse. Det ilagte erstatningsbeløp utgjør sammen med inndragningen mere enn det beløp Bs formue er beregnet til.
For så vidt angår de øvrige ankepunkter i begge saker, er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og jeg kan for så vidt også i atskillig utstrekning tiltre hans begrunnelse. Etter min mening har han imidlertid i sin karakteristikk av As og Bs forhold delvis brukt sterkere uttrykk enn det var beføyet. Men jeg finner det ikke påkrevet å gå nærmere inn på min avvikende oppfatning for så vidt.
Dommer Holmboe: Jeg er enig med førstvoterende i at de domfeltes anker over lovanvendelsen må forkastes, og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse, for Bs vedkommende dog med en reservasjon som jeg senere kommer tilbake til. Likeledes finner jeg med førstvoterende at det ikke er grunn til å oppheve dommen på grunn av feil ved saksbehandlingen. Hva særlig angår den av tredjevoterende påpekte uoverensstemmelse mellom tiltalebeslutningen og lagmannsrettens dom skal jeg bemerke at jeg ikke finner at dommens riktighet på grunn av denne uoverensstemmelse fremstiller seg som tvilsom, hva der etter straffeprosesslovens §392 annet ledd er en betingelse for at Høyesterett kan ta den i betraktning.
Med hensyn til straffutmålingen for A finner jeg liksom tredjevoterende herr dommer Hanssen, at ankene bør forkastes. Til begrunnelse herav skal jeg, i tilslutning til førstvoterendes redegjørelse for de momenter som bør komme i betraktning ved straffutmålingen, bemerke følgende: I forbindelse med lagmannsrettens uttalelse, at hovedmotivet for A utvilsomt har vært å gagne den norske skipsfart, finner jeg grunn til å presisere, - hva jeg legger avgjørende vekt på - at det ikke dreiet seg om å virke til
Side:91
fordel for skipsfarten i sin store alminnelighet - et motiv som vel ville bli påberopt av enhver som går inn som sjøfartsminister - men om å avverge konkrete og aktuelle farer som truet nasjonale interesser fra fienden og til dels fra Nasjonal Samlings folk. Jeg nevner her først truselen om å prisedømme den norske hjemmeflåte, som er omhandlet av førstvoterende, og hvor jeg i tilslutning til lagmannsretten må anta at As innsats har vært av vesentlig betydning for det gunstige resultat. Videre nevner jeg den ennå betydningsfullere sak om en låneordning for sjøfolks familier; denne ordning gjennomførte A, bl.a. ved trusel om å tre tilbake, under motstand så vel fra tyskernes som fra innflytelsesrikt hold innen Nasjonal Samling, hvor man krevde at sjøfolkenes familie skulle henvises til forsorgsvesenet. At dette ble unngått, må jeg anta var av stor betydning, ikke bare for de hjemmeværende familier, men kanskje særlig for de utefarende sjøfolk, hvis innsats var av så stor betydning for Norges og våre alliertes krigsførsel. En rekke andre saker ble under As ledelse løst på en måte som stemte med norske interesser i strid med de tyske og til dels i strid med hva man på N. S-hold ønsket. Jeg nevner også, ikke egentlig som formildende omstendighet, men til utfylling av det billed jeg har dannet meg av domfelte, at han - i det store og hele med hell - motsatte seg den såkalte «nyordnings» gjennomførelse innen sitt departement og underliggende etater, tross delvis sterkt press fra N.S.-hold.
Alt tatt i betraktning finner jeg å måtte legge til grunn at han i sin virksomhet som departementssjef i stor utstrekning gikk inn for norske interesser og bare for disse. Dette kan ikke frita ham for straff for at han overhodet overtok denne stilling, og i forbindelse dermed meldte seg inn i N.S., deri er jeg enig med førstvoterende. Men jeg finner at han kommer i en helt annen stilling enn dem - selv om de var i lavere stilling - som gikk aktivt inn for N.S.' forræderske og opprørske virksomhet. At A har hatt noe ønske om å fremme denne, finner jeg intet holdepunkt for å anta.
Jeg har under disse omstendigheter vært i noen tvil om det ikke kunne være grunn til å formilde den av lagmannsretten fastsatte straff, men er blitt stående ved at denne straff ikke står i åpenbart misforhold til det forbryterske forhold. Jeg stemmer derfor som allerede nevnt for at både påtalemyndighetens og domfeltes anke forkastes.
Med hensyn til rettighetstap og inndragning er jeg enig med førstvoterende.
Også for Bs vedkommende mener jeg at begge parters anke over straffutmålingen bør forkastes. Jeg kan i stor utstrekning henvise til førstvoterendes begrunnelse, men bedømmer Bs personlighet, og motiver vesentlig på samme måte som tredjevoterende, herr dommer Hanssen. Jeg ønsker å tilføye at på det område som særlig interesserte B, og hvor han hadde noen innsikt, nemlig i Arbeidstjenesten, har han med hell motarbeidet de energiske forsøk som ble gjort på å bringe Arbeidstjenesten inn under
Side:92
SS og dermed gjøre den til et redskap for fienden og Nasjonal Samling. Jeg vil i denne forbindelse nevne at jeg har vært i meget sterk tvil om Bs forhold med hensyn til Arbeidstjenesten, slik som det fremstilles i lagmannsrettens domsgrunner, med rette er henført under straffelovens §86. Det er således i domsgrunnene ikke opplyst at det har vært gjort forsøk på å vinne mannskapene for N.S., og heller ikke på at Arbeidstjenesten har vært benyttet eller av B har vært ment å skulle benyttes, til støtte for fienden. Når jeg ikke dissenterer og stemmer for opphevelse av lagmannsrettens dom på dette punkt, er det vesentlig fordi Bs forhold med hensyn til Arbeidstjenesten, selv om man antar at det rammes av straffeloven, etter det resultat jeg kommer til, ikke kan få noen innflytelse på straffutmålingen ved siden av de øvrige alvorlige forbrytelser som han dømmes for. For øvrig henviser jeg til lagmannsrettens karakteristikk av B.
Jeg har hatt under overveielse å stemme for at den idømte frihetsstraff gjøres tidsbegrenset. Når jeg er blitt stående ved å forkaste Bs anke, er det særlig på grunn av det ansvar han gjennom sin ostentative frontinnsats og øvrige propaganda har pådradd seg for at mange ungdommers rettsbevissthet er blitt forvirret; når rekker av unge menn er blitt og vil bli idømt langvarige frihetsstraffer for å ha kjempet ved fiendens side som frivillige, må ansvaret herfor for en stor del legges på B, og hensynet til forholdsmessighet krever da etter min oppfatning at man her anvender livsvarig tvangsarbeid.
Med hensyn til størrelsen av den erstatning som det pålegges B å utrede, er jeg enig med førstvoterende, likeså med hensyn til rettighetstap.
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men vil tilføye: Når jeg har funnet det riktig at dødsstraff ikke bør anvendes overfor B, legger jeg med førstvoterende og lagmannsretten avgjørende vekt på at selv om B måtte regne med utad å komme til å fremstå som en av de virkelige ledere og må bære ansvaret for dette, så har han i realiteten vært en nokså uselvstendig medarbeider, en brikke i Quislings sterke hender. Jeg legger også vekt på hva det under prosedyren for Høyesterett er blitt opplyst, nemlig at da B i juni 1940 mottok den i lagmannsrettsdommen nevnte henvendelse om å tre inn i et riksråd som sjef for et nytt departement, for arbeidstjeneste og idrett, forstod han det slik at det var fra norsk side ideen ble lansert, ikke fra tysk. For B med hans manglende politiske innsikt måtte dette, at henvendelsen fremkom fra norsk hold og uansett at han var medlem av N.S. bidra til å fordunkle den landsforræderske karakter av det han senere på året innlot seg på.
Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg tiltrer også herr dommer Schjelderups bemerkninger.
Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Grette og Evensen: Likeså.
Side:93
Dommer [B]: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende herr dommer Bonnevie.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Holmboe.
Dommer Skau: Som herr dommer [B].
Justitiarius Berg: Når det gjelder frihetsstraffene, inndragningene og Bs erstatningsplikt overfor statskassen er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg slutter meg til det som er nevnt av dommer Schjelderup.
I motsetning til førstvoterende og de som har sluttet seg til ham, mener jeg at begge de domfelte bør fradømmes almen tillit for alltid, og ikke bare de rettigheter som er nevnt i lagmannsrettens dom. Jeg slutter meg for så vidt til dommer Bonnevie. Begge de domfelte har forbrutt seg så grovt mot det norske samfunn at de bør regnes som borgerlig døde og det riktige uttrykk for dette vil etter min mening være at de fradømmes almen tillit.
Av lagmannsrettens dom:
(lagmann Solem og lagdommerne Kruse-Jensen og Gløersen med domsmenn)
Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1879, pensjonist, fhv. skipsfører, gift, ingen å forsørge, kommuneskatt etter formue kr. 17 000, statsskatt etter formue kr. 23 000, inntekt i 1944 kr. 17 000, bopel xxxx, X.
Han er ikke tidligere straffet.
Tiltalte er av kst. statsadvokat Annæus Schjødt etter Riksadvokatens ordre den 1 oktober 1945 satt under tiltale ved denne rett etter
I. Den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §86 - - -
Grunnlaget for tiltalen er:
a. Tiltalte lot seg den 25 september 1940 oppnevne av Terboven som kommissarisk statsråd og sjef for Sjøfartsdepartementet og fortsatte i denne stilling inntil 2 februar 1942, da han lot seg utnevne til minister og. sjef for samme departement. I den siste stilling fortsatte han inntil 12 juni 1944.
b. Han meldte seg inn som medlem av Nasjonal Samling i slutten av september 1940.
II. Den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §98, - - -
Grunnlaget for tiltalen er:
a. Tiltaltes virksomhet som kommissarisk statsråd på grunn av Terbovens oppnevnelse og kunngjøring av 25 september 1940, der det bl.a. heter:
Punkt 1. «Kongehuset har ingen politisk betydning mere og vil ikke vende tilbake til Norge.»
Punkt 2. «Det samme gjelder den likeledes emigrerte regjering Nygaardsvold.»
Punkt 6. «De gamle politiske partier er oppløst i dag.»
Punkt 7. «Nye sammenslutninger som på en eller annen måte har politisk virksomhet til formål blir ikke tålt.»
b. Tiltaltes virksomhet som minister for Sjøfartsdeparternentet på grunnlag av «statsakten» av 1 februar 1942 og Quislings kunngjøringer av 1 og 5 februar 1942. I den siste heter det bl.a.
Side:94
§1. «Regjeringen står under ledelse av Ministerpresidenten. Ministerpresidenten innehar den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen og Stortinget.»
§3. «Ministerpresidentens lovbeslutninger medunderskrives av vedkommende minister og paraferes av sjefen for statsrådssekretariatet.
Lovbeslutninger som avviker fra Grunnlovens bestemmelser skal dessuten medunderskrives av sjefen for Justisdepartementet som i en innledning gir uttrykk for at den gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser.»
For punkt I's vedkommende er tiltalen også reist etter provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelov - for så vidt angår handlinger foretatt etter denne anordnings ikrafttreden.
Tiltalte har i 27 år vært skipsfører i Den norske Amerikalinje og førte i denne egenskap kronprinsparet tilbake til Norge etter dets reise i Amerika i 1939.
Siden 1932 har tiltalte vært gift med en søster av Quislings medarbeider Hagelin. Før 1940 var tiltalte ikke interessert i politikk og kjente ikke Quisling, som 10 april 1940 kalte ham til et møte på hotell Continental, der også Hagelin var til stede. Quisling ba tiltalte reise til Kongen og foreslå at han og det kongelige hus skulle komme tilbake til Oslo. Quisling ville da stille seg lojalt og henstillet til Kongen å få i stand en lignende ordning som i Danmark, således at videre krigshandlinger kunne unngåes. Tiltalte traff Kongen ved Nybergsund, men Quislings forslag ble avvist og Kongen uttalte bl.a. at han hadde avvist et lignende forslag fra den tyske sendemann og at han som konstitusjonell konge ikke kunne gå frem annerledes enn han hadde gjort. Han kunne derfor ikke anerkjenne regjeringen Quisling. Utover våren 1940 arbeidet tiltalte med å hindre tyskerne i å beslaglegge Amerikalinjens skip «Stavangerfjord», noe som også lykkedes. Han fikk på denne tid rede på at tyskerne tenkte på å prisedømme hele den norske flåte, hvorav 800 000 tonn var i norske farvann.
Under riksrådsforhandlingene i juni 1940 før Frankrikes kapitulasjon ble han budsendt av Reichkommissar Terbovens sekretær Delbrügge, som spurte om tiltalte ville være med i et riksråd, hva han sa seg villig til. Under riksrådsforhandlingene hadde tiltalte også konferanser med fylkesmann Christensen. Derimot hadde han ut over våren og sommeren 1940 ingen forhandlinger med Quisling. Etter at riksrådsforhandlingene ble brutt, ble tiltalte 23 september 1940 budsendt av Quisling som spurte om han ville bli konstituert statsråd i et sjøfartsdepartement som skulle opprettes. Tiltalte sier at han ikke fikk nærmere opplysning om ordningen av det forvaltningsorgan som han skulle tre inn i. Han fikk bare oppgitt navnet på de kolleger han skulle arbeide sammen med og av dem kjente han ingen andre enn Hagelin. Tiltalte sa seg villig til å være med og meldte seg samtidig uten noen anmodning inn i N.S. og ga lojalitetserklæring som kampfelle. Dette gjorde han, fordi han trodde at han som medlem av N.S. ville få større autoritet i sin stilling som statsråd. Den 25 september ble han sammen med sine kolleger forestillet for Terboven, men han fikk først ved Terbovens radiotale, som
Side:95
ble holdt etter presentasjonen, rede på Terbovens syn på forholdene. Tiltalte likte ikke talen, og har forklart at han såfremt han hadde hørt den før han ble tilsatt som kommissarisk statsråd, ville betenkt seg på å overta stillingen. Han foretok seg imidlertid intet i anledning av talen, men overtok sitt departement. Han fortsatte som kommissarisk statsråd til 1 februar 1942 og var med på den henvendelse som N.S.-ministrene rettet til Quisling om å danne en såkalt «nasjonal regjering». Tiltalte fortsatte som minister i den til 12 juni 1942 da han ble avskjediget. Samtidig ble Sjøfartsdepartementet opphevet og innlemmet i Innenriksdepartementet, der tiltalte ble tilsatt som sjøfartsråd eller konsulent. Men denne stilling forlot han etter kort tids forløp.
Etter rettens oppfatning er medlemskap i Nasjonal Samling, tjenestegjøring som kommissarisk statsråd og minister i Quislings regjering straffbart etter straffelovens §86. Om straffbarheten av medlemskap etter §86 viser retten til sin avgjørelse i Haalandsaken stadfestet av Høyesterett 9 august 1945. Når alminnelig medlemskap kan straffes som bistand til fienden, gjelder dette så meget mer tjenestegjøring som kommissarisk statsråd under den tyske Reichkommissar og tjenestegjøring som minister i den såkalte nasjonale regjering.
Etter rettens oppfatning er medlemskap også straffbart etter straffelovens §98. Quislings taler viste tydelig at det var hensikten å endre landets statlige liv fra det demokratiske styresett til et nazistisk etter førergrunnsetningen. Det ble også gjort forskjellige tiltak i denne retning. Allerede Terbovens tale viser dette. Han erklærer at kongehuset ingen betydning har, at de politiske partier er oppløst, at sammenslutninger med politisk formål er forbudt og bare ett parti - Nasjonal Samling - er tillatt. Det neste tiltak i denne retning ble gjort ved kommunalforordningen av 21 desember 1940. Hagelin som i egenskap av kommissarisk statsråd utferdiget forordningen har i et intervju i Fritt Folk 25 september 1941 tydelig lagt for dagen hva hensikten med forordningen var. Han betegnet den som den viktigste og mest omfattende endring som er gjort i vårt offentlige liv, og sier videre at den tar sikte på å styrke riksenheten. Etter partiets prinsipielle syn må alltid ledelsen i kommunene ha for øye at den enkelte kommune er et ledd i statssamfunnet. Dette viser etter rettens mening at endringen av kommunalforvaltningen var et steg på veien til å få endret det statlige liv. Enn mer tydelig ble hensikten å endre statsforfatningen ved de forskjellige kunngjøringer som fant sted i samband med den såkalte statsakt 1 februar 1942 og som nevnt i tiltalebeslutningen. Her skal også nevnes «lov om parti og stat» av 12 mars 1942 som fastsetter at Nasjonal Samling er det statsbærende parti i Norge og fast forbundet med staten. Etter rettens mening har ethvert medlem av N.S. allerede ved sitt medlemskap støttet disse angrep på landets statlige liv og derved bevirket eller søkt å bevirke at det blir endret. Det er som fører for N.S. Quisling den hele tid har opptrådt. Partiet er forutsetningen for hans tilegnelse av makten. Det gjelder for straffelovens §98 som for §86 at straffbarheten blir ennå klarere når en har tatt aktiv del som kommissarisk statsråd og minister i den nasjonale regjering.
Det er fra forsvarerens side først og fremst gjort gjeldende at tiltalte ikke har handlet med forsett. Denne påstand kan retten ikke godta.
Side:96
Etter Quislings opptreden den 9 april 1940 der han proklamerer seg som statsminister, mens ennå Kongen og den lovlige regjering er i landet, og påberoper seg N.S. som grunnlag for sin opprørske opptreden, har tiltalte utvilsomt forstått at N.S. var gått over fra et alminnelig politisk parti til en organisasjon som ville hjelpe fienden og ville fremme sine andre mål på ulovlig måte, Om tiltalte hadde vært i tvil om dette, måtte hans samtale med Kongen den 11 april iallfall ha åpnet hans øyne. Kongen sier her at han som konstitusjonell konge ikke kan godkjenne Quisling og hans regjering og derfor ikke kunne forhandle.
Tiltalte var kjent med at Quisling arbeidet for demobilisering, mens det lovlige styre søkte å reise forsvar mot fienden. Tiltalte, som har vært vernepliktig offiser, har selvfølgelig forstått at Quislings opptreden ikke bare var - som han sier - uklok, men forrædersk, og han visste at det eneste grunnlag Quisling påberopte seg og kunne påberope seg var at han var leder av N.S. som talte en forsvinnende del av landets befolkning.
Tiltalte har etter rettens mening også forstått at N.S. arbeidet for tyskerne i den krig som pågikk mellom Norge og Tyskland. Når han meldte seg inn i N.S. og fortsatte medlemskapet den hele tid og ble sittende som kommissarisk statsråd og senere minister til tross for at han så de angrep som ble gjort på statsforfatningen, har han forstått at han medvirket til dette. Tiltalte har hevdet at han bare var fagminister og intet ansvar hadde for sine kollegers handlinger. Men han har sikkert forstått at han ved å sitte som kommissarisk statsråd under Terboven støttet tyskerne og sine andre kolleger i de forskjellige tiltak som de satte i verk. Etter rettens oppfatning er det derfor godtgjort at tiltalte bevisst har forbrudt seg både mot straffelovens §86 og §98.
Det er fra forsvarerens side gjort gjeldende at det ikke er folkerettsstridig av okkupasjonsmakten å tilsette de kommissariske statsråder, og at det derfor ikke kan være straffbart av tiltalte at han har overtatt stillingen som statsråd. Retten trenger ikke å ta stilling til spørsmålet om ordningen med kommissariske statsråder var folkerettsstridig, da det etter rettens mening ikke har noen betydning for straffbarheten av tiltaltes forhold. Selv om ordningen ikke er folkerettsstridig er det ikke dermed avgjort at tiltaltes forhold ikke er straffbart som hjelp til fienden. Han hadde under enhver omstendighet ingen plikt til å overta stillingen. Derimot hadde han som nordmann plikt til å handle i samsvar med norsk lov og den lydighetsplikt han hadde overfor norsk lovlig myndighet, og tiltalte har ikke vært i tvil om at Kongen og regjeringen fremdeles var den eneste lovlige norske myndighet. Alt den omstendighet at Quisling som ikke hadde hatt noen direkte forbindelse med riksrådsforhandlingene, gjorde henvendelse til ham om å bli statsråd burde vakt hans mistanke. Tiltalte hørte Terbovens tale, der han forklarer hvordan han har slått spillet overende og erklærer at Kongehuset ikke lenger har noen politisk betydning og at administrasjonsrådet er avsatt. Tiltalte har da forstått at han hjalp tyskerne ved å tre inn som kommissarisk statsråd direkte under Terboven. Han ble også like før eller straks etter at han meldte seg inn advart av en av sine nærmeste bekjente. Tiltalte har etter rettens mening forstått at ordningen med kommissariske statsråder direkte under Reichskommissaren
Side:97
og utnevnt av ham, var noe helt annet enn administrasjonsrådet som var oppnevnt og riksrådet som skulle oppnevnes av norsk myndighet.
Det er meget sterkt fremholdt fra tiltaltes side at han gikk inn som kommissarisk statsråd for å redde den norske skipsfart, særlig gjaldt det hans eget skip «Stavangerfjord» og resten av hjemmeflåten som han mente stod i fare for å bli prisedømt av tyskerne. Forsvareren har gjort gjeldende at tiltalte har handlet i nødstilstand eller nødverge, og at hans forhold derfor er straff-fritt etter reglene i straffelovens §47 og §48. Vilkåret for straff-frihet etter §47 er at det foreligger en uavvendlig fare, det vil si at faren ikke kan avverges på annen måte enn ved at gjerningsmannen opptrer. Retten kan ikke finne det godtgjort at faren for at tyskerne skulle prisedømme den norske hjemmeflåte bare kunne avverges ved at tiltalte gikk inn som kommissarisk statsråd. Og dessuten kan retten ikke finne at omstendighetene berettiget tiltalte til å anse skaden ved prisetagning som særdeles betydelig i forhold til den skade han gjorde ved å stille seg til tjeneste for N.S. og fienden. Nødvergereglene i §48 passer ikke på det tilfelle som foreligger her. Forutsetningen for nødverge er at det foretas et rettsstridig angrep og at den angrepne foretar en ellers straffbar handling mot angriperen. Om tyskernes prisedømming av den hjemmeværende norske flåte ville vært rettsstridig kan være tvilsomt nok, men under enhver omstendighet var det ikke mot tyskerne tiltalte foretok sin avvergende straffbare handling - tvert imot hjalp han dem. Det var mot sitt fedreland han forbrøt seg ved sitt forræderi. Dessuten er heller ikke her til stede det nødvendige forhold mellom angrepet og den avvergende handling. Såfremt tiltalte mente at det forelå en slik nødstilstand som han nå påberoper seg, burde han konferert med regjeringen som han anerkjente, eller med folk med autoritet istedetfor envist å stole på sin egen samvittighet og sitt «skipperskjønn» og handle etter det.
Det tiltalte er skyldig i er at han har meldt seg inn i N.S., at han har trått inn som kommissarisk statsråd og fortsatt som minister i «den nasjonale regjering». Det er ved å låne sitt navn til dette at han dels direkte har ytet fienden bistand, dels har støttet N.S. som ytet fienden bistand på mange måter, derav i fremste rekke ved å motarbeide den nasjonale motstandsbevegelse. Retten finner således som nevnt at vilkårene for å dømme ham etter straffelovens §86 og §98 er til stede.
Ved utmålingen av straffen tar retten hensyn til at tiltalte - som hans forsvarer har sagt - på grunn av sin stilling som fører av den norske handelsflåtes største skip var både landskjent og populær i vide kretser. Dette gjorde at hans innmeldelse i partiet og deltaging i de fremtredende stillingene hadde en stor propagandistisk virkning. Videre er det lagt særlig vekt på at han var med på å få dannet den såkalte nasjonale regjering den 1 februar 1942 - et tiltak som bl.a. tok sikte på å styrke Nasjonal Samlings stilling og utvide dets makt over sine landsmenn, og som dessuten innebar en gjennomgripende endring i det statlige liv.
Tiltalte har ikke vært av de ondsinnede medlemmer av N.S. Han har ikke på noen måte direkte villet skade sine landsmenn. Hovedmotivet for tiltalte har utvilsomt vært å gagne den norske skipsfart og det har han
Side:98
også under sin virksomhet gjort i stor utstrekning. Selv om denne omstendighet som det er vist ovenfor ikke kan frita ham for straff for de handlinger han beklageligvis har innlatt seg på, må det tillegges atskillig vekt ved vurderingen av den straff han skal idømmes. Det er på det rene at tyskerne hadde bestemt seg til å prisedømme hele den norske flåte. Tiltalte skrev da den 24 mai 1941 til Reichskommissar Terboven og søkte avskjed fra sin stilling. Hans forhandlinger med tyskerne har vært sterkt medvirkende til at tyskerne til slutt oppga planene om å ta flåten som prise. Det lykkedes også for tiltalte å få i stand en ordning således at familiene til de sjøfolk som for ute, fortsatt kunne trekke på sitt tilgodehavende. Det var tyskernes hensikt, og deri ble de støttet av enkelte N.S.-medlemmer, å stoppe ethvert trekk, så familiene skulle henvises til forsorgen. Tiltalte fikk ved klok manøvrering satt igjennom loven av 26 mars 1942 som ordnet forholdet på en tilfredsstillende måte. Dette var av stor betydning ikke minst for den del av flåten som seilet ute. Tiltalte motsatte seg og fikk også en tid hindret at skipsreder Stenersen fikk rådighet over Rederforbundet. Gjennom sitt departement fikk tiltalte avbøtet en del av de skadelige følger av at havneavgifter ikke ble betalt av tyske fartøyer. Han søkte også å hindre lærernes forsendelse til Nord-Norge med d/s «Skjærstad» og gjorde alvorlige forestillinger hos tyskerne i anledning av eksplosjonsulykken i Filipstad og påtalte uforsiktig lossing. Han fikk også hindret en plan om konvoyering av kystruteskipene, som kunne utsatt dem for en ennå større fare. Da Quisling i 1944 oppfordret tiltalte til å holde foredrag og drive propaganda mot bolsjevismen, nektet han å yte sin bistand til det, og han gjorde under jødeforfølgningen henvendelse til myndighetene og skaffet opplysninger til hjemmefrontens folk. Han så også gjennom fingrene med den hemmelige patriotiske virksomhet som han forstod at hans underordnede drev og stundom når han mente det var fare på ferde, varslet han dem. Da Quisling hadde satt ut i livet lov av 14 august 1943 (lex Eilifsen) og politifullmektig Eilifsen var myrdet, var tiltalte engstelig for at han, dersom han ikke protesterte, kunne bli gjort ansvarlig for loven og mordet. Det er på det rene at tiltalte ikke på forhånd hadde noe kjennskap til loven eller aksjonen mot Eilifsen. Etter konferanse med sin kontorsjef fikk tiltalte ham til å sette opp et alvorlig protestskrift som tiltalte underskrev og sendte Quisling.
Tiltalte har også gjort henvendelse til det tyske politi i anledning av tortur og mishandling av fanger.
Det var sikkert tiltaltes temmelig avvisende holdning overfor tyskerne og N.S. som til slutt ledet til at han ble avsatt som minister.
Retten finner at tiltaltes opptreden som statsråd og minister har vært av det slag, at det kan gjøres et betydelig avslag i den fengselsstraff som hans deltagelse i parti og de fremtredende stillinger han inntok ellers ville betinget. Retten blir derfor stående ved den straff som statsadvokaten har påstått, idet det er tatt hensyn til straffelovens §62. På grunn av tiltaltes alder blir frihetsstraffen idømt som fengsel og det blir gitt fradrag for varetekt fra 15 mai 1945. Dessuten blir han etter landssvikanordningens §51 fradømt de rettigheter som er nevnt i anordningens §11 nr. 1-5, 7 og 8. Som statsråd har han oppebåret i lønn med fradrag av beregnet skatt kr. 51 520,63 og til
Side:99
representasjonsutgifter kr. 125 000 skattefritt. Det er opplyst at representasjonsutgiftene ble betalt uten hensyn til om det var gått med et tilsvarende beløp og uten noen regnskapsplikt. Under disse omstendigheter finner retten at et beløp av kr. 50 000 av representasjonspengene bør inndras. Inndragningen er foretatt med hjemmel i straffelovens §36 og landssvikanordningens §15.
Domsmann Klønig finner at tiltaltes arbeid for de norske interesser under hans statsrådstid særlig hans arbeid med trekkordningen må tillegges så stor vekt at fengselsstraffen ikke bør settes høyere enn fire år.
Ellers er dommen enstemmig.
Av lagmannsrettens dom:
(lagmann Solem og lagdommerne Kruse-Jensen og Gløersen med domsmenn)
Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.1904, godseier, bopel X, gift, har 3 barn å forsørge, formue ca. 1 1/2 million kroner. Han er ikke tidligere straffet.
Tiltalte er av kst. statsadvokat Annæus Schjødt etter Riksadvokatens ordre den 1 oktober 1945 satt under tiltale ved denne rett etter
I. Den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §86, - - -
Grunnlaget for tiltalen er:
a. I sin egenskap av kommissarisk statsråd og sjef for Departementet for arbeidstjeneste og Idrett fra 25 september 1940 til 1 februar 1942 og minister og sjef for samme departement fra sistnevnte dato og til krigens opphør. så vel som i sin egenskap av fremtredende medlem av Nasjonal Samling og som partiets «Ungdomsfører», tok tiltalte under okkupasjonen ledende del i arbeidet for å fremme tyskernes og nazistenes planer med hensyn til Norge og nordmennene og for å nedkjempe den norske motstand. Tiltalte hadde bl.a. hovedansvaret eller et tungtveiende ansvar for følgende forordninger og lover:
Forordning av 21 november 1940 om norsk idrettsorganisasjon.
» - 11 mars 1941 om utskrivning til arbeidstjeneste.
» - 17 april 1941 om arbeidstjeneste for menn.
» - 20 mai 1941 om beskyttelse av norsk idrett.
» - 14 juni 1941 om forbrytelser og forseelser i arbeidstjenesten.
Lov av 5 februar 1942 om nasjonal ungdomstjeneste.
» - 26 mars 1942 om gjennomføring av den nasjonale ungdomstjeneste.
Med hjemmel i disse forordninger og lover og på basis av den maktstilling som den tyske okkupasjon ga ham, tok tiltalte ledende del i nedbrytningen av og forsøket på å nazifisere vår idrett, i forsøket på å tvinge ungdommen inn i nazistisk tankegang og tjeneste, og i arbeid for å få nordmenn til å gå inn i militær eller halvmilitær virksomhet på fiendens side. Han medvirket herunder til utferdigelse av vitdgående straffebestemmelser og foretok anmeldelser til politiet, f. eks. av foreldre som protesterte mot ungdomstjenesten.
b. Han deltok fra juni 1941 av i ca. 2 måneder som frivillig på tysk side i den tyske SS-divisjon Nord, som kjempet mot russerne på Finnlandsfronten.
Side:100
c. Han deltok under okkupasjonen i propaganda for tyske og nazistiske tiltak, bl.a. ved følgende offentlige uttalelser inntatt i «Fritt Folk» og en rekke andre aviser:
23/8 1941, artikkel om kampene i Finnland.
15/9 » appell til norsk ungdom.
7/2 1942, uttalelse om ungdomsfylkingens karakter.
7/2 » «Statsråd» B om kampene i Finnland.
1/4 » Opprop til norsk ungdom om å melde seg for Langemark-studiet i Tyskland.
1/4 » Lov om nasjonal ungdomstjeneste.
8/4 » Bestemmelser om gjennomføring av ungdomstjenesten.
8/4 » Opprop om germansk landtjeneste.
5/5 » Kraftig tale av «minister» B på vervemøte.
4/11 » «Bli med i den germanske landtjeneste.»
1/4 1943, Opprop fra Ungdomsføreren angående germansk landtjeneste.
24/4 » «Minister» B lykkønsker der Führer.
3/7 » «Minister» B taler i Posen.
26/7 » Opprop fra «minister» B om å melde seg som frivillig til Finnland.
13/7 1944, B ønsker Skiløperkompaniet velkommen hjem fra Finnlandsfronten.
31/8 » Opprop fra «minister» B om å melde seg til grensevakt i Finnland.
II. Den alminnelige borgerlige straffelov av 22 mai 1902 §98- - -
Grunnlaget for tiltalen er:
a) Det under I a omhandlede forhold.
b) Tiltaltes virksomhet som kommissarisk statsråd på grunnlag av Terbovens oppnevnelse og kunngjøring av 25 september 1940 der det bl.a. heter:
Punkt 1. »Kongehuset har ingen politisk betydning mere og vil ikke vende tilbake til Norge.»
Punkt 2. «Det samme gjelder den likeledes emigrerte regjering Nygaardsvold.»
Punkt 6. «De gamle politiske partier er oppløst i dag.»
Punkt 7. «Nye sammenslutninger som på en eller annen måte har politisk virksomhet til formål, blir ikke tålt.»
c. Tiltaltes virksomhet som minister for Departementet for arbeidstjeneste og idrett på grunnlag av «statsakten» av 1 februar 1942 og Quislings kunngjøringer av 1 og 5 februar 1942. I den siste heter det bl.a.:
§1. «Regjeringen står under ledelse av Ministerpresidenten. Ministerpresidenten innehar den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen og Stortinget.»
§3. «Ministerpresidentens lovbeslutninger medunderskrives av vedkommende minister og paraferes av sjefen for statsrådssekretariatet.
Lovbeslutninger som avviker fra Grunnlovens bestemmelser skal dessuten medunderskrives av sjefen for Justisdepartementet som i en innledning gir uttrykk for at den gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser.»
Side:101
For punkt Iæs vedkommende reises tiltalen også etter provisorisk anordning av 3 oktober 1941 om tillegg til den alminnelige borgerlige straffelov - for så vidt angår handlinger foretatt etter denne anordnings ikrafttreden.
Tiltalte er vokset opp i et velstående hjem. Han har etter å ha tilendebrakt sin utdannelse - eksamen artium og handelsskole - for en stor del bodd på sin eiendom Maarud i Sør-Odal, der han sammen med sin bror har drevet en intensiv og ganske omfattende gårdbrukervirksomhet. I forbindelse med det har han også hatt skogeiendommer.
Siden han var skolegutt var han med i speiderbevegelsen og fra 1933 har han vært medlem av Nasjonal Samling, en tid var han kretsfører, men har ellers ikke inntatt noen særlig fremtredende stilling innen partiet.
Søndag den 7 april 1940 var tiltalte til stede på det møte som ble holdt av N.S. og han var i Oslo den 8 april, men hadde da ikke noen forbindelse med Quisling. Den 9 april reiste han fra Oslo til Maarud og drog den 10 april sammen med sin gårdsbestyrer til Skarnes for å ta del i kampen mot tyskerne. Her var det imidlertid ingen orden i oppsettingen av forsvarstroppene hvorfor tiltalte vendte tilbake til Maarud, der det var flere evakuerte og hvor han hadde lagret atskillig proviant som- han fikk fordelt til kjøpmenn og andre, Før han drog fra Maarud overlot han noen våpen han var i besittelse av til gårdsbestyreren.
I tiden fra aprildagene holdt han seg vesentlig på Maarud bare med leilighetsvise besøk i Oslo og tok ikke del i det politiske arbeid.
Under forhandlingen om riksråd i juni 1940 ble det spørsmål om å opprette en del nye departementer, deriblant et for arbeidstjeneste og idrett. Fra tysk side ble tiltalte foreslått som sjef for dette departement. Dette ble meddelt tiltalte av direktør Frithjof Heyerdahl som stod riksrådsforhandlingene nær. Tiltalte ble noe forbauset over henvendelsen og sa at han først måtte konferere med Quisling. Han hadde konferanse både med Quisling og med Terbovens sekretær Delbrügge som begge tilrådet ham å gå inn i riksrådet uten at det dog lot til at Quisling var særlig interessert. Etter dette erklærte tiltalte seg villig til å overta stillingen. Det ble senere ytterligere en del forhandlinger om tiltaltes kandidatur som vakte motstand da presidentskapet fikk rede på at han skulle ha plass i riksrådet fordi han var medlem av N.S. Som kjent førte ikke riksrådsforhandlingene fram i juni 1940. Da de senere igjen ut på sommeren ble tatt opp, hadde han på ny forhandlinger med Quisling som nå var mere interessert i å få ham med. Tiltalte har ikke kunnet gi noen nøyaktig fremstilling om hvordan forhandlingene videre ble ført, men da det ble spørsmål om at han skulle oppnevnes som konstituert statsråd, erklærte han seg villig til det uten at han undersøkte nærmere hvordan organisasjonen av statsrådet skulle være. Det må ansees bevist at forhandlingene ble ført mellom tiltalte og Quisling og at det var denne som formidlet hans oppnevning til statsråd. Før han ble oppnevnt som kommissarisk statsråd, hadde han ikke noen konferanse med Reichskommissaren, men han var sammen med sine kolleger på Skaugum ved en presentasjon for Reichskommissar før han holdt sin radiotale samme dag. Denne talen gjorde et forstemmende inntrykk på tiltalte både på grunn av den tone den ble holdt i og særlig på grunn av Reichskommissars
Side:102
uttrykk: «jeg utnevner». Tiltalte har gjort gjeldende at han mente at ordningen med de kommissariske statsråder var en fortsettelse og nærmere utformning av riksrådsordningen. Retten kan ikke anta at dette er riktig. Etter Reichskommissars tale var tiltalte sikkert på det rene med at ordningen var noe ganske annet enn riksrådet som skulle oppnevnes av Stortingets presidentskap. I sin tale gjør Reichkommissar rede for hvordan forhandlingene om riksråd var avbrutt av ham og han tilkjennegir at de kommissariske statsråder var utnevnt av ham og at de således stod direkte under ham, Samtidig tilkjennegir han at de andre politiske partier er oppløst og forbudt og at Nasjonal Samling er det eneste tillatte parti. Tiltalte har da sikkert forstått at han gikk inn som tjenestemann for tyskerne og at det var tyskernes og Nasjonal Samlings interesser som det nå gjaldt å fremme. Etter Quislings forræderske opptreden den 9 april og følgende dager da han blant annet tilbakekalte regjeringens mobilisering og motarbeidet det norske forsvar mot tyskerne har tiltalte sikkert forstått at Nasjonal Samling gikk inn for samarbeid med tyskerne under den pågående krig mellom Tyskland og hans fedreland.
Tiltalte gikk nå i gang med å organisere det nyopprettede departement. Han hadde selv uttalt tvil om han var skikket for denne oppgave da han var ukjent med idrettsorganisasjon. Han hadde imidlertid lenge interessert seg for arbeidstjenesten og så i denne en stor sosial oppgave som han mente han kunne fremme.
På denne tid hadde de to idrettsorganisasjoner Idrettsforbundet og Arbeidernes Idrettsforbund sluttet seg sammen og valgt et interimsstyre som skulle vareta idrettens tarv under okkupasjonen. Tre delegerte som sammenslutningen hadde valgt, Rolf Hofmo, Olav Helset og Harald Smedal hadde den 12 oktober 1940 et foretrede for tiltalte, herunder var også sekretær Abrahamsen som senere fikk navnet Holm og ble fylkesfører i Akershus, og Arthur Nord til stede. Disse to var ansatt i departementet. Under den konferansen som fant sted opptrådte disse to herrer nokså uteskende, mens tiltalte anslo en mere forsonlig tone. Det videre arbeid med idretten ble nå ført av departementets funksjonærer og førte til brudd mellom interimsstyret og departementet. Det endte med at det under tiltaltes navn og med samtykke fra Reichskommissaren ble utgitt en forordning om norsk idrettsorganisasjon av 21 november 1940. Ved denne forordning ble Landsforbundet for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund oppløst og deres eiendommer konfiskert. Det var straks ved departementets organisasjon innsatt tyske «Beratere» for idretten, og det er tydeligvis denne tyske innflytelse i samband med de mer pågående kretser innen departementet som førte til dette resultat som imidlertid tiltalte ikke gjorde noen innsats for å avverge. Hensikten med hele aksjonen var utvilsomt å få idretten nazifisert, og dette har tiltalte forstått. Resultatet var at den norske idrettsungdom dannet en front for å sabotere det nazistiske idrettsarbeid. Om dette har tiltalte vært fullt vitende.
Også for arbeidstjenesten ble det innsatt «Beratere» som skulle ha tilsyn med ordningen. Som tidligere nevnt var tiltalte sterkt interessert i å få arbeidstjenesten organisert, og retten må gå ut fra at han i førstningen har håpet å holde tysk innflytelse utenfor og at han ville
Side:103
holde den politisk nøytral for at den kunne få alminnelig tilslutning. I motsetning til sjefen for beraterstaben for idretten var den tilsvarende beratersjef for arbeidstjenesten en forholdsvis moderat mann som også ønsket å holde arbeidstjenesten noenlunde politisk nøytral. Det ble imidlertid fra andre hold, både tyske og norske, arbeidet for å få arbeidstjenesten nazifisert, og forholdet ble at flesteparten i hvert fall av de høyere ledere var medlemmer av N.S. Den første leder, oberst Hagem, søkte seg vekk fra stillingen, da han var misfornøyd med den tyske påvirkning, særlig at det ble innført tysk hilsen for lederne. Han advarte tiltalte mot å utnevne Frølich Hansen til leder da han hadde et dårlig ord på seg for sin opptreden som offiser i aprildagene 1940. Til tross for dette ble Frølich Hansen utnevnt av tiltalte, og forholdet utviklet seg etterhånden slik at den patriotiske motstandsbevegelse gjorde skarp front mot A. T. og på alle mulige måter motarbeidet de tiltak som ble satt i gang, og saboterte utskrivningen. Også dette var tiltalte helt på det rene med.
Tiltalte har utsendt forordningen av 11 mars 1941 om utskrivning til arbeidstjeneste, forordningen av 17 april 1941 om arbeidstjeneste for menn og forordningen av 14 juni 1941 om forbrytelser og forseelser i arbeidstjenesten.
Etter at tiltalte var blitt kommissarisk statsråd ble han av Quisling beordret som partiets ungdomsfører.
Tiltalte hadde som nevnt i sine yngre dager vært en ivrig og interessert deltager i speiderbevegelsen, som han satte meget høyt. Likevel gikk han sommeren 1941 til å oppheve speiderorganisasjonene og inndra deres midler. Han sier selv at det skjedde etter tysk tiltak og påtrykk. Men tross sin interesse for bevegelsen gjorde han så vidt opplyst ingen aktiv innsats for å hindre at hele den omfattende speiderbevegelse på denne måten ble ødelagt. Etter statsakten 1 februar 1942 krevde Quisling at ungdommen i alderen fra 10 til 18 år skulle tvinges inn i en ungdomsoppdragelse i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Quisling ga tiltalte et utkast til lov som han straks ville ha vedtatt. Tiltalte sier at han var lite stemt for denne fremgangsmåte, men lot likevel sitt departement bearbeide utkastet som ble vedtatt som «lov» 5 februar 1942. Etter denne lov skulle enhver norsk gutt og jente «for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i N.S.U.F.». Loven vakte sterk motstand og foranlediget en lang rekke protestskrivelser fra foreldre til departementet. De første protester ble visstnok oversendt til politidepartementet, men senere ble det bare sendt navnefortegnelse over de protesterende og da protestene fikk et for stort om fang ble til slutt også dette oppgitt. Retten kan ikke anse det bevist at tiltalte har hatt noen befatning med disse oversendelser.
«Loven» om ungdomstjeneste ble av tiltalte forsøksvis søkt gjennomført på enkelte steder der den kunne tenkes å vekke minst motstand, men gjennomføringen ble på grunn av uvilje mot loven oppgitt. Såfremt det hadde lykkes å gjennomføre loven, ville den kunne hatt til følge en utbredt nazifisering av en stor del av den norske ungdom. I det hele tatt har disse tiltak: angrepene på idretten, arbeidstjenesten og loven om ungdomstjeneste utvilsomt tatt sikte på en rasjonell nazifisering av ungdommen helt fra tiårsalderen. Selv om tiltalte i førstningen har ment
Side:104
å kunne ordne idretten og arbeidstjenesten uten å blande nazistisk politikk inn, har den ved tyskernes og de mer pågående N.S.-medlemmers inngripen i disposisjonene meget snart forstått at dette var umulig og at hans departement i virkeligheten stod til tjeneste for tyskerne og N.S. for å få ungdommen ført over i nazistisk ideologi, og at dette var nettopp et av tyskernes mål i deres kamp for å styrke sin stilling her i landet.
I juni 1941 før Tyskland hadde begynt krigen mot Russland henvendte tiltalte seg til de tyske myndigheter for å få høve til å reise til Finnland og være med i krigen såfremt Finnland ble trukket inn i en krig mellom Russland og Tyskland. Tiltalte fikk tillatelsen og reiste over Torneå til Rovaniemi, der han sluttet seg til et tysk SS Regiment Nord. Da krigen brøt ut var han som menig med ved fronten i dette regiment. Etter 7 ukers virksomhet ble han kalt tilbake trolig etter foranledning av Terboven. For sin deltagelse fikk han jernkorset, Han tok straks til med å drive propaganda med taler og i avisoppsett for norsk innsats på Finnlands side. Dette drev han på med helt til i august 1944.
Retten mener at tiltalte har forstått at han på denne måten hjalp fienden - Tyskland - på en av dens viktigste fronter. Tiltalte har ved sin forsvarer gjort gjeldende at den diplomatiske forbindelse var brudt mellom Norge og Russland da tiltalte var med i krigsoperasjonene og at denne omstendighet skulle gjøre tiltaltes forhold straff-fritt. Retten er ikke enig i denne oppfatning. Tiltalte var klar over at Norge ennå ikke hadde sluttet fred med Tyskland og at det derfor var krigstilstand mellom Norge og Tyskland. Når han da kjempet på fiendens side, forstod han også at han ytet fienden bistand i den pågående krig, likegyldig om om bistanden ble ytet på den ene eller annen av fiendens fronter.
I april 1942 tok tiltalte opp arbeidet med å få norsk ungdom i alderen 15 til 17 år til å være med på noe som kaltes germansk landtjeneste. Den bestod i at ungdommen skulle sendes til Polen for å arbeide for tyske bønder i de deler av landet som tyskerne hadde besatt. Tiltalte opptrådte muntlig og skriftlig og agiterte for dette tiltak slik som nevnt i tiltalebeslutningen. Det lykkedes ikke å få mer enn bortimot 100 ungdommer til å følge oppfordringen, men i virkeligheten var det hele et tiltak for å hjelpe bøndene med jorddyrkningen og frigjøre tysk arbeidshjelp selv om det hele ble kamuflert med vanlige nazistiske fraser om germansk sammenslutning o. l.
Retten finner det godtgjort at tiltalte ved alle disse handlinger som er nevnt foran bevisst har ytet fienden bistand under den pågående krig mellom Tyskland og Norge. Han blir derfor dømt etter straffelovens §86. Det er også av denne tiltalte gjort gjeldende at hans inntreden som kommissarisk statsråd ikke er straffbar fordi okkupasjonsmakten etter folkerettens regler hadde rett til å innsette slike statsråder. Retten kan om dette spørsmål vise til den grunngivning som er gitt i rettens dom av 19 ds. over A.
Det er på det rene at tiltalte som kommissarisk statsråd sammen med en del av sine kolleger rettet henvendelse til Quisling for å få ham til å danne «en nasjonal regjering». Dette førte til «statsakten» av 1 februar 1942. Tiltalte har anført at han trodde at tyskernes innblanding i den norske forvaltning skulle bli mindre når en slik regjering var dannet, Han har etter rettens mening forstått at denne regjeringsdannelse
Side:105
med den omfattende formelle makt som ble tildelt «ministerpresidenten» var stridende mot statsforfatningen. Dette trådte ennå tydeligere frem ved de forskjellige kunngjøringer som Quisling lot utgå i forbindelse med «statsakten» og i loven av 12 mars 1942 om parti og stat, der det sies at Nasjonal Samling er det statsbærende parti i Norge og fast forbundet med staten. Retten antar også at den ordning Terboven innførte med kommissariske statsråder og den grunngiving han ga for oppnevningen av disse var et angrep på statsforfatningen, og dette har tiltalte forstått.
For disse handlinger blir tiltalte dømt etter straffelovens §98.
Det er både fra statsadvokatens og fra forsvarerens side sterkt fremhevet at tiltalte ikke tilhører den alminnelige forbrytertype. Såfremt det med dette siktes til at tiltalte ikke tilhører den gruppe av lovovertredere som under vanlige forhold er de tallrikeste - vinningsforbrytere og legemskrenkere - er dette riktig, men under krigen dukket det opp en ny gruppe forbrytere av langt farligere art. Det er personer som under vanlige forhold har respektert lov og rett, men under de vanskelige tilstander som oppstod for land og folk ved tyskernes overfall og okkupasjonen mente å kunne sette til side den plikt til lydighet og lojalitet overfor landets lovlige myndigheter som da mer enn noensinne var påkrevd for å berge landet gjennom farene. Som grunn for sin opptreden anfører de gjerne at de har ment å fremme ideer eller planer som for dem har vært mer avgjørende enn plikten til å verge fedrelandet ved absolutt lojalitet og lydighet. Blant disse grove forbrytere som vi under rettsoppgjøret treffer så mange av hører tiltalte hjemme og danner ingen særskilt unntagelse.
Ved utmålingen av straffen legger retten vekt på tiltaltes samlede innsats for N.S. Den omstendighet at tiltalte som tilhørte en vel ansett familie gikk inn i partiet på en så aktiv måte, har utvilsomt hatt stor betydning. Når tiltalte som var overbevist nazist og en blind beundrer av Quisling overtok stillingen som sjef for departementet for arbeidstjeneste og idrett og tillike som partiets ungdomsfører, var det sikkert ikke utelukkende for å få gjennomført en politisk nøytral arbeidstjeneste, men også for å få innarbeidet den nazistiske ideologi hos ungdommen med de meget skadelige følger dette kunne fått. Som en særlig skjerpende omstendighet nevner retten hans arbeid for frontinnsatsen. I de mange saker mot frontkjempere som har vært behandlet ved denne rett er det stadig blitt anført at gjerningsmennene har vært forledet ved propaganda og oppfordringer fra menn som de hadde grunn til å stole på. Allerede tiltaltes frontinnsats og agitasjon etterpå ville i sin alminnelighet betinget en ganske streng fengselsstraff, men særlig skadelig ble hans agitasjon på grunn av den fremtredende stilling han hadde og den innflytelse han utvilsomt øvet som ungdomsfører og departementssjef. Som kjent ledet frontinnsatsen til at omlag 700 unge nordmenn falt og flere tusen må nå tåle frihetsstraff for den hjelp de har latt seg forlede til å yte fienden.
Det er både fra statsadvokaten og forsvareren gjort gjeldende at tiltalte er en svak karakter som ikke har kunnet stå mot presset fra tyskerne og pågående nazister. Karaktersvakhet er i virkeligheten
Side:106
grunnen til de fleste grovere lovovertredelser, men den kan ikke frita gjerningsmannen for å stå til ansvar for sine handlinger.
Det er i denne sak som i så mange andre anført som en særlig formildende omstendighet at gjerningsmannen har arbeidet for å få frigitt landsmenn som tyskerne holdt fengslet. Det er på det rene at tiltalte har vært meget villig til å yte hjelp og har ofret meget av sin tid på hjelpearbeidet og ofte oppnådd gunstige resultater. Men retten kan i denne som i andre saker den har hatt til behandling ikke tillegge denne omstendighet noen særlig vekt ved straffutmålingen. I den stilling tiltalte satt hadde han forutsetninger for å kunne øve innflytelse hos tyskerne. At han da når han hørte om fengslinger som han selv anså utilbørlige eller urettferdige gjorde henvendelser til de tyske myndigheter for å hjelpe sine landsmenn, var dette hans plikt, og det medførte ingen vesentlig risiko for ham selv.
Retten har funnet tiltaltes hele forhold så graverende at den har vært i tvil om ikke lovens strengeste straff burde anvendes. Når den likevel er blitt stående ved frihetsstraff, er det fordi tiltalte stort sett ikke har vært direkte ondsindet mot sine landsmenn. Under idrettsstriden henledet han riktignok oppmerksomheten på Helset, Hofmo og Smedal og henstillet at de skulle bli pålagt meldeplikt, men dette er et enkeltstående tilfelle. Tiltalte er utvilsomt ingen ondsinnet person. Motivet for hans opptreden har vært en vill-ledet idealitet og han har manglet evnen til fullt ut å overskue rekkevidden av sine handlinger.
Ved fastsettelsen av straffen er det tatt hensyn til straffelovens §62. Foruten frihetsstraff som vil bli idømt som tvangsarbeid vil tiltalte etter landssvikanordningens §51 bli fradømt de rettigheter som er nevnt i anordningens §11 nr. 1-5, 7 og 8 for en tid av 10 år.
Nettoinntekten av den lønn og de representasjonsbidrag tiltalte har hatt er oppgitt til kr. 147 000 som vil bli inndradd da det er vinning han har oppnådd på grunn av sin forbryterske virksomhet, jfr. straffelovens §36. Tiltalte eier etter egen oppgave en formue på omlag 1,5 million kroner. Etter den fremtredende stilling han har inntatt i partiet og den skyld han har vist ved sin straffbare virksomhet, finner retten at han etter landssvikanordningens §25 bør betale en erstatning til statskassen av 1,5 million kroner. Ved fastsettelsen av erstatningen har retten tatt omsyn til de opplysninger som er gitt i den fremlagte revisjonsberetning.
Dommen er enstemmig.