Rt-1960-755

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1960-05-28
Publisert:	Rt-1960-755
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 60 B/1960
Parter:	Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter:	Berger, Eckhoff, Hiorthøy, Endresen. Mindretall: Holmboe
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1933) §74, Straffeprosessloven (1887) §84, Straffeloven (1902) §80, §11, §12, §2, §39, §4, §74, §75, §85, §96

Dommer Berger: Ved forelegg av politimesteren i Uttrøndelag ble 1. A, 2. B og 3. C ilagt bot for overtredelse av lov om reindriften av 12. mai 1933 nr. 3 §96a jfr. §85, fordi flokker av den rein som de eier sammen, på fra 30 til 60 dyr, ved flere forskjellige anledninger i juni, juli, august, september og oktober måned 1958, har beitet på Ds eiendom Pantslåtten, som ligger utenfor reinbeitedistrikt, uten at det var erholdt noen tillatelse fra eier eller bruker.

Det faktiske forhold som er beskrevet i foreleggene ble ikke bestridt, men foreleggene ble ikke vedtatt.

Under behandlingen av saken fant retten å burde henføre forholdet under reindriftslovens §74a, jfr. §2, §4, §11 og §12, idet det gjelder reindrift av flyttsamer som går inn under lovens første del. Så vel aktor som forsvarer for Høyesterett er enige i dette.

Ved Gauldal herredsretts dom av 13. juni 1959 ble de tre tiltalte frifunnet, idet retten antok at det ikke hadde stått i de tiltaltes makt med rimelige midler å hindre at mindre flokker av deres rein hadde beitet som beskrevet i forelegget.

Politimesteren i Uttrøndelag har anket over dommen på grunn av saksbehandlingen, mangelfulle domsgrunner, og på grunn av lovanvendelsen som menes uriktig.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Jeg bemerker først at forsvareren har gjort gjeldende at påtalebegjæringen av 13. juni 1959 er for sent fremsatt etter straffelovens §80 jfr. straffeprosesslovens §84 nr. 3; men etter min mening er det straffeprosesslovens §84 nr. 2 som her kommer til anvendelse, da reindriftslovens §75 bestemmer at påtale bare finner sted etter begjæring av fylkesmannen.

Jeg mener at anken over lovanvendelsen må tas til følge. Herredsretten er oppmerksom på at reindriftslovens §74a er en bestemmelse som gir adgang til å anvende straff uten at det foreligger noen subjektiv skyld; betingelsen for straff er det objektive at eierens rein «oppholder seg» utenfor reinbeitedistrikt. Herredsretten fastslår at det ikke er noe å bebreide de tiltalte med hensyn til vokting av reinen, og den frifinner dem fordi det ikke var mulig med rimelig økonomisk oppofrelse til enhver tid å hindre at rein kom utenfor grensene for reinbeitedistriktet. Jeg kan i og for seg være enig i at det kan foreligge forhold som gjør

Side:756

at en reineier ikke kan straffes om hans rein oppholder seg utenfor reinbeitedistrikt fordi det var ham umulig å hindre dette, således om krefter utenfra har grepet inn i forholdet. Men den form for umulighet av kontroll som omhandles i herredsrettens dom er den som med nødvendighet er knyttet til reindriften som næring, og som helt henger sammen med at reinen er et dyr som man ikke kan ha full kontroll over ved normal drift. Og det er overfor dette at loven har grepet inn med sin regel; det fremgår av forarbeidene at man var oppmerksom på forholdet, og man fant det nødvendig å få en regel som gjorde det praktisk mulig å få en effektiv reaksjon; det var således drøftet om man kunne nøye seg med en regel som veltet bevisbyrden for forsvarlig vokting over på reineieren, men man valgte med åpne øyne regelen om straffansvar på objektivt grunnlag uten skyld. En umulighet som denne kan altså ikke virke straffbefriende. Kautelet ligger i at påtale etter §75 ikke kan reises av påtalemyndigheten og ikke av fornærmede, men kun etter begjæring av fylkesmannen, hvor han etter en avveiing av forholdene i det enkelte tilfelle finner det nødvendig at det fremmes sak.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy og Endresen: Likeså.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere voterende, men på andre premisser. Jeg finner ikke å kunne fastslå at herredsretten har forstått loven uriktig når den bygger på, at de tiltalte kan bli å frifinne hvis det har vært umulig for dem å hindre at beitet foregikk utenfor reinbeitedistriktsgrensen. Jeg legger her vekt på at reinbeiteloven har villet sikre flyttsamene rett til å drive sin næring innen de grenser som loven fastsetter, samtidig som den - hva der fremgår av forarbeidene - har trukket disse grenser så snevert som det kunne ansees for forsvarlig. Det fremgår også av lovens forarbeider, og må ansees for å være på det rene, at det i visse tilfelle er umulig å hindre at reinen kommer over grensen. Det ville etter min mening være liten sammenheng i loven om den ville anvende straff i slike tilfelle, og jeg kan ikke finne at dens ord tvinger til en slik forståelse. At man av generalpreventive hensyn gir avkall på det sedvanlige krav om straffskyld og straffer reineieren for et objektivt forhold, nemlig at reinen oppholder seg utenfor reinbeitedistriktet, behøver etter min mening ikke å medføre at man anvender straff når dette forhold objektivt sett ikke kunne avverges.

Jeg finner imidlertid at det ikke er tilstrekkelig, som herredsretten gjør, å begrunne frifinnelsen med en generell påvisning av at det er umulig for de tiltalte å sikre seg mot at reinen går

Side:757

over grensen. Det må avgjøres om det ved den enkelte anledning forelå sådan umulighet. Jeg må også gi påtalemyndigheten medhold i at rettens uttalelse om den «økonomiske umulighet» er for snau til at man kan se om riktig lovforståelse er lagt til grunn.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ingvar Høstad med domsmenn Lidulf Ødegård og Trygve Trygstad):

Nr. 1, A, er født xx.xx.1930 av ekteviede foreldre, gårdbruker E og hustru F, han er reineier, bor Brekken, han er ugift og uten forsørgelsesbyrde, oppgir en formue av ca. kr. 10 000 og en siste årsinntekt av ca. kr. 6000, vites ikke tidligere tiltalt eller straffet.

Nr. 2, B, er født xx.xx.1933 av ekteviede foreldre, gårdbruker E og hustru F, han er reineier, bor Brekken, er ugift og uten forsørgelsesbyrde, oppgir en formue av ca. kr. 10 000, og en siste årsinntekt av ca. kr. 4000, vites ikke tidligere tiltalt eller straffet.

Nr. 3, C, er født xx.xx.1907 av ekteviede foreldre, reineier G og hustru H, han er reineier, bor Brekken, er gift og har 4 barn å forsørge, oppgir en formue av ca. kr. 10 000, og en siste årsinntekt av ca. kr. 4000, vites ikke tidligere tiltalt eller straffet.

Nr. 1 og 2 er brødre, som nr. 3 er fjernere beslektet med. - - -

Ingen av de tiltalte bestred det faktiske forhold, slik som det er beskrevet i foreleggene, om de enn reserverte seg med hensyn til antallet av de dyr som flokkene av rein kan ha bestått av ved de forskjellige anledninger.

De tiltalte bestred heller ikke at straff etter reindriftslovens §96a ikke er betinget av skyld, jfr. den foran nevnte kjennelse i Rt-1938-411 følgende.

De tiltalte påsto seg imidlertid likevel frifunnet etter foreleggene, da det etter de tiltaltes mening ikke hadde stått i menneskelig makt å holde reinen innenfor grensene av reinbeitedistriktet ved de i foreleggene nevnte anledninger.

De tiltalte hevdet for øvrig at forholdet i tilfelle måtte bli å henføre under reindriftslovens §74a, jfr. §2 og §4 §11 og §12, da det her gjaldt reindrift av flyttsamer, som går inn under lovens første del.

Det antokes dog heller ikke at straff etter reindriftslovens §74a var betinget av skyld.

Men også for så vidt mente de tiltalte at de måtte bli å frifinne av samme grunn som foran nevnt for reindriftslovens §96a. - - -

Retten skal bemerke:

Det kan etter det som foreligger neppe være tvil om at det må være reindriftslovens §74a, jfr. §2 og §4 §11 og §12, som i tilfelle kommer til anvendelse på det forhold som her behandles, ettersom det gjelder reindrift av flyttsamer i reinbeitedistrikt, som går inn under lovens første del.

Begjæring om påtale av fylkesmannen foreligger også etter reindriftslovens §75.

Når det da gjelder sakens faktum, slik som det er beskrevet i foreleggene

Side:758

og som ikke er bestridt fra de tiltaltes side, skal først bemerkes at de tiltalte har drevet reindrift med sine nå bortimot 600 rein i Femund reinbeitedistrikt siden 1955 og for det meste holdt til i Feragsfjellene. Grensen mot vest danner ikke her noen naturlig hindring for reinen, og vest for grensen ligger da her gårdbruker Ds eiendom Pantslåtten, g.nr. 111 b.nr. 4 og 5 i Røros landsogn. Eiendommen er på ca. 3600 mål og fra dennes østgrense til reinbeitedistriktets vestgrense er det bare noen få kilometer.

Når da de tiltalte på denne måte har oppholdt seg med rein i Feragsfjellene øst for grensen av Femund reinbeitedistrikt mot Pantslåtten, har det altså hendt at småflokker av reinen kan ha skilt seg ut og trukket vestover grensen inn på eiendommen Pantslåtten. De tiltalte bestrider ikke dette uten å kunne nøyaktig angi når det kan være skjedd, eller hvor mange dyr det kan ha gjeldt ved de forskjellige anledninger. Etter hva de har forklart er det umulig å holde rede på det til enhver tid. Under gjetingen kan det således godt hende at det nå og da forsvinner noen rein uten at de tiltalte ser det, men som de så henter når de får beskjed om hvor dyrene befinner seg. Det er således det som også har skjedd her.

Men dette mener de tiltalte at de ikke kan straff es for, da det ikke står i menneskelig makt å unngå dette. Om våren i grotiden når gresset spirer trekker således reinen fra fjellet ned til slike områder ut fra sitt naturinnstinkt, og da er det intet som kan hindre dens fremdrift. Og særlig galt ble dette i 1958 da våren kom 3 uker senere enn vanlig. I sopptiden i august - begynnelsen av september er det på samme måte. Heller ikke da kan noe hindre reinen når den søker etter sopp hvor den måtte være å finne. Og så kommer høsten med parringstiden, da reinsbukkene er de enerådende og samler hver sin lille flokk om seg og med en sådan kraft, at det er forbundet med fare for mennesker å blande seg opp i det naturens spill som da foregår.

I ingen av de perioder som det således gjelder vil det etter de tiltaltes mening stå i menneskelig makt helt å ha hånd over dyrene og uansett antallet gjetere.

De tiltalte har også minnet om at reinen alltid går mot vinden. I uvær med nordvestlig vind vil den således trekke vestover ut fra sitt naturinnstinkt og da være vanskelig å stoppe inntil den når en naturlig hindring.

Retten finner etter vitneførselen å måtte gi de tiltalte medhold i hva de har anført. Og retten finner også i samsvar med hva de tiltalte har hevdet, at det for så vidt dessuten må være riktig å legge en økonomisk målestokk til grunn. Når det således her tales om hva som er mulig og ikke mulig, er retten enig i at det som kan kreves er at det gjøres som med rimelighet økonomisk kan forlanges, og etter rettens mening har de tiltalte gjort det under de forhold som her behandles.

Det har fra påtalemyndighetens side vært anført at de tiltalte kunne ha holdt seg lenger øst med sine rein og derved ikke utsatt seg for at reinen kunne trekke vestover grensen for reinbeitedistriktet, hensett til at dette er 4 mil bredt på det sted som det her gjelder.

Til dette har imidlertid de tiltalte innvendt at da ville de kunne risikere at reinen kom for langt øst med den følge at de trakk over til Sverige.

Side:759

Retten finner heller ikke etter bevisførselen at man kan se bort derfra, at de tiltalte derfor er noe å bebreide i den forbindelse, idet deres vurdering som fagfolk her må være avgjørende så lenge de tiltalte med rimelige midler holder seg med sine rein innenfor reinbeitedistriktet.

Det skal nemlig erindres at man i de tiltalte har med førsteklasses fagfolk å gjøre og foregangsfolk på sitt felt, som nettopp har tatt sikte på å oppale en ny tamreinstamme som de kan ha full rådighet over og foreta lovlig merking av i samsvar med lovens regler.

Retten vil også peke på at det så vel i reindriftslovens §96a som i samme lovs §74a står: «Hvis rein oppholder seg» på det område eller utenfor det reinbeitedistrikt eller område som det for så vidt gjelder.

Det loven har for øye synes således å være et visst opphold av rein på eller utenfor det distrikt eller område som det for så vidt gjelder og ikke bare en streifvis beiting på eller utenfor disse områder, jfr. reindriftslovens §39, siste ledd som har slike forhold for øye.

Retten tar imidlertid ikke avgjort standpunkt til dette, men nevner bare spørsmålet.

Avgjørende for retten er etter det foranstående at det må antas ikke å ha stått i de tiltaltes makt med rimelige midler å hindre at mindre flokker av den rein som de eier sammen på fra noen dyr til visstnok en gang 60 dyr ved forskjellige anledninger i juni, juli, august, september og oktober 1958 under sine streiftog har kommet inn på Ds eiendom Pantslåtten, som ligger utenfor det reinbeitedistrikt det her gjelder, og da beitet der uten at D hadde gitt noen tillatelse dertil inntil de tiltalte ble varslet om forholdet og da straks hentet reinen.

Og slik som retten i samsvar med hva både aktor og de tiltalte og disses forsvarer forstår loven vil de tiltalte måtte bli å frifinne etter foreleggene, uansett om straff etter reindriftslovens §74a ikke er betinget av skyld.

Det at det har vært umulig for de tiltalte å hindre forholdet må frita dem for straff.

Hvorvidt D kan ha krav på erstatning for den skade som hans eiendom Pantslåtten måtte være påført ved den beiting av rein på eiendommen som foran er omhandlet, er derimot et annet spørsmål som ikke foreligger til behandling i nærværende sak og som retten derfor ikke tar standpunkt til. Det kan imidlertid nevnes at det tilsvarende forhold ble ordnet i minnelighet mellom de tiltalte og gårdbruker Ole Theodor Kjeldsberg, som eier naboeiendommen til Pantslåtten. - - -

Side:760