Rt-1953-1005
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-01 |
| Publisert: | Rt-1953-1005 |
| Stikkord: | Promillekjøring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 104/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Schei, Gundersen, Dæhli, Thrap, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Løsgjengerloven (1900) §17, Motorvognloven (1926) §17, §29, Motorvognloven (1926), Løsgjengerloven (1900), Straffeloven (1902) §52, §63 |
Dommer Schei: Oslo byrett avsa den 6. mai 1953 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forseelser mot lov om motorvogner av 20. februar 1926 med senere endringer §29, jfr. §17 annet ledd, samt lov nr. 5 av 31. mai 1900, jfr. lov av 9. mars 1918 §17, jfr. strl.s §63, til fengsel i 24 dager.
Med hjemmel i strl.s §52 flg. bestemmes at straffens fullbyrdelse skal utsettes med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger dømmes han til å betale 30 kroner.»
Politimesteren i Oslo har påanket dommen, idet han mener at straffen bør gjøres ubetinget.
Jeg nevner først at forsvareren for Høyesterett har gjort gjeldende at det i dette tilfelle ikke foreligger kjøring i motorvognlovens forstand og at byrettens lovanvendelse for så vidt er uriktig. Jeg er ikke enig i dette. Byretten har lagt til grunn at det var domfeltes mening å sette bilen i gang, og anfører at han «slo av bremsene og lot bilen trille noen meter bakover». At bilen så stoppet, skyldes bare et hell, sier byretten, og retten uttaler at bilen representerte et faremoment mens den var i
Side:1006
bevegelse. Selv om beskrivelsen i domsgrunnene er knapp, er den etter min mening tilstrekkelig til å vise at lovanvendelsen på dette punkt er riktig.
Jeg finner at anken over straffutmålingen bør tas til følge. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at det i denne saken ikke foreligger omstendigheter som gjør det rimelig å fravike Høyesteretts praksis av anvendelse av ubetinget fengselsstraff for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at bestemmelsen om utsettelse av straffullbyrdelsen utgår.
Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dæhli, Thrap og justitiarius Grette: Likeså.
Av byettens dom (dommer Reidar Friis Bull med domsmenn Sigurd Johnsen og Nils Simonsen):
A er født xx.xx.1928 i Rakkestad, bor - - -veien 22, Stabekk. Han er tidligere ustraffet. - - -
Retten anser det godtgjort at tiltalte fredag den 24. oktober 1952 kl. ca. 3,45 knuste en rute i personbil A-21 022, som sto parkert utenfor Bygdø Allé-hotellet i Bygdø Allé i Oslo. Han satte seg derpå inn i denne bil, slo av bremsene og lot bilen trille noen meter bakover. Han var da han foretok dette påvirket av alkohol (ikke edru), idet de blodprøver som ble tatt av ham samme dag kl. 4.25 og kl. 5.25 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på henholdsvis 2,18 og 1,94 promille. Tiltalte har dertil erkjent at han om kvelden kl. 20 den 23. oktober 1952 spiste middag på Håndverkeren restaurant og drakk der flere pjoltere, hvorpå han dro til Rosekjelleren, hvor han nøt en del vin. Han har forlatt Rosekjelleren ved stengetid ca. kl. 24 og har da vært så beruset, at han ikke har noen klar erindring om hva han foretok seg, inntil kl. 3.45 neste dag. Også det som skjedde i forbindelse med bilen står noe uklart for ham, men han erkjenner at han slo av bremsene og lot bilen trille noen meter bakover og erkjenner også at han slo ut ruten i bilen. På grunnlag av tiltaltes forklaring, er retten kommet til det resultat at tiltaltes motiver til handlingen har vært noe blandet. Han må antas å ha drevet omkring i gatene i nærmere 4 timer og befant seg, da forseelsen skjedde, langt fra sitt hjem på Stabekk og har i sin berusede tilstand hatt en uklar forestilling om at han nå måtte se å komme i hus. Han har så brutt seg inn i bilen og har samtidig fått en idé om å sette bilen i gang, formodentlig for å forsøke å komme seg hjem.
Ved det som ovenfor ansees bevist, finner retten at tiltalte har overtrådt løsgjengerlovens §17 og har dertil overtrådt motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd.
Retten finner at tiltalte ikke bare har prøvet på å kjøre motorvogn,
Side:1007
men har også virkelig kjørt motorvogn. Det er ved en rekke høyesterettsdommer slått fast at det er uten betydning for spørsmålet om det foreligger kjøring om bilen er flyttet en kortere eller lengre avstand, se således høyesterettsdom i Rt-1948-192. I høyesterettsdom i Rt-1939-252 ble det antatt å foreligge kjøring, skjønt bilen ikke hadde beveget seg mer enn ca. 1 meter. I det tilfelle som der ble behandlet var riktignok bilen satt i bevegelse ved hjelp av selvstarteren. Men det er i andre dommer, således i den tidligere nevnte sitert i Rt-1948-292, slått fast at det er uten betydning for spørsmålet om det foreligger kjøring, om motoren har vært i gang eller bilen bare har trillet, idet det avgjørende må være om bilens bevegelse innebærer fare for person og gods. En slik fare må antas å ha vært til stede i dette tilfelle. Det var i nærværende sak bare å betrakte som et hell i uhellet at bilen stoppet etter noen få meter. I det tilfellet som er nevnt i Rt-1947-341 ble tiltalte frifunnet for å ha latt sin bil trille bakover et par meter inn til fortauet, etter å ha slått opp håndbremsen. Denne dom er imidlertid ikke relevant for nærværede sak. I den siterte sak var det nemlig tiltaltes hensikt å flytte bilen unna trafikken. Det forelå således ikke her noen faremomenter for person eller gods, slik som tilfellet var i nærværende sak.
Under hensyntagen til strl.s §63 settes straffen til en felles frihetsstraff på fengsel i 24 dager.
Ved straffutmålingen har retten i skjerpende retning tatt hensyn til at det av generalpreventive grunner må reageres strengt mot kjøring av bil i beruset tilstand. I formildende retning er tatt hensyn til at tiltalte er en ung mann som da forseelsen skjedde, var 24 år gammel, at han tidligere er ustraffet og ikke bøtelagt, har ikke hatt påtaleunnlatelse eller vært behandlet etter lov om forsømte barn. Tiltalte har dertil straks vist vilje til å erstatte den skade som han forøvet.
Retten finner at det er særlig grunn til å anta at straffens fullbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger. Retten har vært noe i tvil, fordi den i samsvar med Høyesteretts praksis av generalpreventive hensyn finner det betenkelig å gi betinget dom for kjøring i beruset tilstand. Når retten allikevel finner å kunne gjøre det i dette tilfelle, er det foruten under hensyntagen til at bilen tross alt ikke trillet mer enn et par meter, også fordi Oslo Vernelag har anbefalt at saken henlegges, eventuelt med en bot etter løsgjengerloven. Man har også tatt hensyn til at tiltaltes handling til en viss grad bærer tilfeldighetens preg. - - -
Side:1008