Rt-1961-361

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-03-18
Publisert:	Rt-1961-361
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38
Parter:	Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Bjørn Haug - til prøve) mot Export- og Importforeningen (høyesterettsadvokat Knut E. Henriksen).
Forfatter:	Gaarder, Rode, Heiberg, justitiarius Terje Wold. Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §21, Skatteloven (1911) §26, Skatteloven (1911), Lov om erverv og bortfraktning av skip (1946) §21, Sysselsettingsloven (1947) §26, §27

Dommer Gaarder: Saken gjelder spørsmålet om Export- og Importforeningen, Drammen, kan ilignes formues- og inntektsskatt, eller om den går inn under unntaksregelen i byskattelovens §21 litr. k. Oslo byrett avsa 24. februar 1958 dom med denne domsslutning:

«1. Export- og Importforeningen, Drammen, er skattepliktig for formue og inntekt.

2. Buskerud fylkesskattestyres kjennelse av 2. oktober 1956 om beskatningen av Foreningen for årene 1953/54 og 1954/55 stadfestes.

3. Staten ved Finansdepartementet frifinnes for Foreningens krav på refusjon av skattebeløp med tillegg av renter.

Side:362

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Export- og Importforeningen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som kom til et annet resultat. Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:

«1. Export- og Importforeningen, Drammen, er fritatt for skatt i henhold til skatteloven for byene §21 k.

2. Buskerud fylkesskattestyres kjennelse av 2. oktober 1956 om beskatning av Foreningen for årene 1953/54 og 1954/55 oppheves.

3. Foreningen skal ha refundert skattebeløp innbetalt til skattefogden i Drammen i henhold til kjennelsen med 4 % rente p. a. fra innbetalingsdagen.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Rettens formann, lagmann Anker, dissenterte og stemte for å stadfeste byrettsdommen.

Staten ved Finansdepartementet har påanket lagmannsrettens dom. Den gjør prinsipalt gjeldende at Export- og Importforeningen har erverv til formål. Subsidiært mener den ankende at foreningen iallfall driver økonomisk virksomhet, og derfor må bli å skattlegge for den formue som er nedlagt i den økonomiske virksomhet - formidlingsvirksomheten - og den derav vunne inntekt, jfr. byskattelovens §21 litr. k annet ledd. Den ankende har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt: Byrettens dom stadfestes, idet Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Subsidiært: 1. Export- og Importforeningen er skattepliktig av formue som er nedlagt i og inntekt som vinnes av foreningens ordre- og formidlingsvirksomhet.

2. Ligningen av foreningen for 1953/54 og 1954/55 stadfestes for det beløp som fremkommer ved ny ligning foretatt i samsvar med foregående punkt, jfr. byskattelovens §21 k annet ledd.

3. For øvrig frifinnes Staten v/Finansdepartementet mot å tilbakebetale differansen mellom de innbetalte skattebeløp og de skattebeløp som fremkommer ved den nye ligning, med 4 % rente av differansen fra innbetalingsdagen.

4. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartens påstand lyder slik:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Export- og Importforeningen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg skal først gjøre noen bemerkninger om det faktiske saksforhold. For Høyesterett er det på det rene mellom partene at utbetaling av lønn til arbeiderne ikke ble foretatt av Export- og Importforeningens kontor før fra og med 1. januar 1955. At dette ikke var innført tidligere, skyldtes for øvrig etter det opplyste at foreningen hadde manglet passende lokale. Videre er det på det rene at Export- og Importforeningens pensjonsfond ikke skal tilgodese bryggearbeiderne, men derimot foreningens funksjonærer. Dette fremgår av §1 i fondets vedtekter av 17. april 1942, fremlagt som nytt dokument for Høyesterett. Det er videre enighet

Side:363

om - jeg finner å burde presisere dette - at kontoret ikke uttar arbeidere til det enkelte oppdrag. Det oppgir bare antallet til Bryggearbeiderforbundet, som tar ut arbeiderne og herunder går frem etter en tørnordning. Det kan også nevnes at etter vedtektenes §10 skal foreningens midler ved eventuell oppløsning disponeres av styret, eller i mangel av enstemmighet i styret, av generalforsamlingen med alminnelig flertall. Noen direktiver for disposisjonen uttaler vedtektene ikke. Endelig nevner jeg at det for Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, således ekstraktavgifter av jubileumsbøker for Export- og Importforeningen og for Drammens Bryggearbeiderforbund. Dette stoff supplerer de opplysninger - særlig om foreningens stiftelse - som forelå for de tidligere instanser, men motsier ikke disse opplysninger og bringer ikke saken rettslig sett i noen endret stilling. Det samme må sies om et brev fra Riksskattestyret med referat av innhentede opplysninger om tilsvarende institusjoner som Export- og Importforeningen andre steder i landet, og om deres skatteforhold. Det er derfor overflødig å redegjøre nærmere for dette nye materiale. Bortsett fra de korrigeringer og presiseringer jeg har nevnt, foreligger saken i samme faktiske skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og den dissenterende dommer i lagmannsretten. Jeg legger ikke vekt på at det primære formål med foreningen (og kontoret) er å tjene «standsinteresser», slik byretten nevner, og finner det heller ikke av særlig betydning at kontoret yter sine tjenester også til oppdragsgivere som ikke er medlemmer av foreningen. Men for øvrig finner jeg i alt vesentlig å kunne slutte meg til byrettens begrunnelse på samme måte som lagmann Anker, hvis votum jeg i det hele tatt i det vesentlige tiltrer. Jeg finner også byrettens og lagmannens begrunnelse tilstrekkelig.

Jeg er enig i byrettens og lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger og finner på grunn av sakens art og de tvil den frembyr at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre flertallets begrunnelse. Jeg mener at denne sak har vesentlige likhetspunkter med saken vedkommende Det norske Veritas i Rt-1955-175. I begge tilfelle gjelder det en virksomhet som drives privat, men som etter sitt formål og sine virkninger har en så almennyttig karakter at den står en halvoffentlig institusjon nær.

Etter mitt resultat bør da motparten tilkjennes saksomkostninger.

Side:364

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Harald Elstad):

Export- og Importforeningen i Drammen, - senere omtalt som Foreningen, - ble stiftet i 1895. Frem til inntektsåret 1952 ble Foreningen av skattemyndighetene ansett som en skattefri organisasjon, jfr. byskattelovens §21 første ledd punkt k. Høsten 1953 ble imidlertid spørsmålet om skattefritagelsen tatt opp til ny vurdering. Den 17. november s. å. ga Riksskattestyret uttalelse om at Foreningen måtte ansees skattepliktig. Etter foranledning av Foreningen ble saken også forelagt for Finansdepartementet som i brev av 5. juli 1956 sluttet seg til Riksskattestyrets oppfatning.

I samsvar med uttalelsene fra de sentrale skattemyndigheter, avsa Buskerud fylkesskattestyre den 2. oktober 1956 følgende kjennelse:

«Export- og Importforeningen blir for årene 1953/54 og 1954/55 å ligne etter følgende ansettelse:

1953/54 Formue: Inntekt:

Stat kr. 331 000 kr. 69 500

Kommune » 16 000 » 64 800 kl. 0

1954/55

Stat » 354 000 » 73 400

Kommune » 186 000 » 70 900 kl. 0

Ligningen blir å utføre av Drammen ligningsnemnd som tilstiller skatteyteren skattesedlen og sender underretning til innfordringsmyndighetene.

Ved beregningen av formuesskatten for 1954/55 kommer utlignede skatter for 1953/54 til fradrag i ovennevnte formue.

Ovennevnte inntektsansettelser for 1954/55 blir å redusere med kr. 8 580 da avskrivning på nybygg gis med 10 %.»

Den skatten som etter dette ble utlignet på Foreningen, er betalt under forbehold. Forbeholdet er godtatt.

Tvisten gjelder spørsmålet om lovlydigheten av det standpunkt skattemyndighetene har tatt om skatteplikt for Foreningen. - - -

De faktiske forhold som har gitt årsak til tvisten, er i det alt vesentlige på det rene partene imellom. Tvisten gjelder således spørsmålet om en bestemt, i faktisk henseende uomtvistet, form for foreningsvirksomhet faller innenfor eller utenfor rammen av byskattelovens §21 første ledd punkt k. Disse faktiske forhold er kort følgende:

Foreningen ble som nevnt tidligere, stiftet i 1895. Den var (og er) en sammenslutning av eksportører, importører, skipsredere, skipsmeglere, skipsekspeditører og speditører som har interesser i forholdene i Drammen havn. Den ble dannet fortrinsvis for å ivareta medlemmenes interesser i forholdet til bryggearbeiderne. Foreningen blir regnet som en «datterorganisasjon» til Norsk Arbeidsgiverforening. Siden 1934 har Foreningens medlemmer vært knyttet til denne hovedorganisasjonen ved individuelle medlemskap. I de årene Norsk Arbeidsgiverforening eksisterte før 1934, var forholdet det samme, - om enn med avbrudd for enkelte tidsperioder. I alle senere år har således lønnsforhandlinger med

Side:365

bryggearbeiderne skjedd i Norsk Arbeidsgiverforenings regi. Særregler for Drammen havn har hatt formen av supplementsavtaler til mer landsomfattende overenskomster mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon.

Siden 1898 har Foreningen hatt et særskilt kontor opprettet fortrinsvis med det formål for øye å sørge for å skaffe arbeidere til lossing og lasting av skip, å føre kontroll med arbeidets gang, og å føre statistikk over arbeidsfortjenesten for forskjellige slags arbeider. Det vil senere bli omtalt som Kontoret. Kontoret ble ikke (og er ikke) organisert som et eget rettssubjekt, atskilt fra Foreningen. Kontoret er en måte å realisere Foreningens formål på, og driften er en side av selve foreningsvirksomheten. Så vidt skjønnes er driften av Kontoret, - ved siden av å medvirke under lønnsforhandlinger, - det vesentlige poeng ved Foreningen. I forbindelse med virksomheten ved Kontoret, får Foreningen avgifter som er dens eneste form for inntekt. Det er driften av Kontoret, som har gitt årsak til skattemyndighetenes nyvurdering av spørsmålet om skatteplikt.

I prinsippet har Kontorets virksomhet vært uforandret den samme siden 1898. En annen sak er at antallet og omfanget av gjøremål har øket i takt med utbyggingen av sosial- og skattelovgivningen. Kontoret har nå 1 bestyrer og 2 fast ansatte funksjonærer. Den virksomhet som drives, kan beskrives slik:

Når en importør (f. eks.) får melding om anløp av et skip han skal besørge lossingen av, ber han Kontoret ordne med folk til å utføre arbeidet. Kontoret tar kontakt med Bryggearbeidernes Forening og «bestiller» det antall arbeidere som trenges. Har Kontoret flere slike oppdrag samtidig, må det koordinere «bestillingene» slik at trafikken blir avviklet på den mest hensiktsmessige måten. Mens lossingen står på, fører Kontoret kontroll med utførelsen av arbeidet. Blir det meningsforskjell om avlønningen, diskuteres og avgjøres dette ved forhandlinger mellom arbeidernes tillitsmann og Kontorets bestyrer, eventuelt med medvirkning av Foreningens formann og viseformann. Hovedorganisasjonene kommer bare inn i bildet når det gjelder tvilsspørsmål av større betydning. Før arbeidet settes i gang, må importøren betale inn til Kontoret et beløp tilstrekkelig til å dekke arbeidslønningene. Arbeiderne får sin lønn utbetalt på Kontoret. Det sørger samtidig for å foreta skattetrekk og andre lovbefalte trekk, og å sende trekkpengene videre til rette vedkommende. Når arbeidet er utført, blir importørens konto i Kontorets regnskap debitert for en avgift til Foreningen. Avgiften er fastsatt som et prosentisk påslag på utbetalt arbeidslønn. Prosentsatsens størrelse kan variere. Foreningens styre har fullmakt til å heve eller senke den alt etter hvordan regnskapet står til enhver tid. I de senere år har prosentsatsen vært noe over 20. I inntektsårene 1952 og 1953 var den 23. Avgiftsinntektene brukes til forskjellige formål. 1) De brukes til å dekke lov- og avtalebestemte sosiale forpliktelser i forholdet til bryggearbeiderne, - feriepenger, godtgjørelse for 1. og 17. mai, arbeidsgiverandelen av trygdepremier osv. 2) De nyttes til andre sosiale tiltak og til velferdsarbeid. Av oppsamlede midler er det således skutt inn ca. kr. 100 000 i Havnevesenets bygg for å få oppholdsrom for bryggearbeiderne. Driften av dette fører med seg løpende utgifter. Det ytes visse bidrag til Bryggearbeidernes

Side:366

Forening, til turer for gamle etc. Det er også avsatt penger til et pensjonsfond for bryggearbeidere, dog uten at det foreløpig finnes godkjente statutter for det. 3) Avgiftsinntektene brukes til å dekke Kontorets administrasjonsutgifter. 4) Det nyttes videre til andre utslag av foreningsvirksomheten, så som dekning av reise- og dietutgifter for medlemmer som deltar under lønnsforhandlinger, selskapelig samvær i forbindelse med styremøter og generalforsamlinger. De brukes for øvrig også til å dekke medlemmenes kontingenter i Norsk Arbeidsgiverforening. 5) Endelig kan nevnes at det inntil for nylig ble ytet bidrag til Drammen kommune i forbindelse med vakthold i havneområdet. Dette bidraget er kuttet vekk etterat Foreningen ble erklært skattepliktig. Under hovedforhandlingen er det kommet frem at fastsettelsen av det prosentiske avgiftspåslag skjer med tanke på at Foreningen skal ha romslig dekning, - at den skal ha noe å løpe på.

I beskrivelsen foran er omtalt forholdet slik det stiller seg når et medlem av Foreningen skal ha utført arbeid. Ordningen er imidlertid helt ut den samme også når Kontoret får sitt oppdrag fra et ikke-medlem. Det er opplyst at om lag 30 % av de avgiftsinntekter Foreningen får, skriver seg fra slike ikke-medlemmer.

Til omtalen av faktum hører det naturlig med å nevne at det i en rekke havnebyer er etablert ordninger parallelle med den i Drammen. Det er opprettet formidlings- og avlønningskontorer for losse- og lastearbeidere med presis samme gjøremål som Drammenskontoret. Det som skiller er bare partene som står bak opprettelsen av kontorene, og delvis organisasjonsformen. - 1) I en del byer har arbeidsgiveren, slik som i Drammen, etablert kontorene. Delvis skal disse kontorer være organisert i aksjeselskaps form. 2) I andre byer, f. eks. Oslo, har arbeidsgiverne og arbeidstagerne gått sammen om å opprette kontorer. Der drives disse kontorene i fellesskap. 3) I atter andre byer er det arbeidstagernes organisasjoner som gjennom sine kontorer utfører de tilsvarende gjøremål. Der hvor det er etablert kontorer, blir oppdragsgiverne akkurat som i Drammen, belastet med et påslag på utbetalt arbeidslønn til dekning av sosiale utgifter etc. Så langt opplysningene i denne saken rekker, synes påslagssatsene i andre byer å være av om lag samme størrelsesorden som i Drammen. - - -

Retten viser til saksfremstillingen og til gjengivelsen av hovedtrekkene i partenes anførsler. I tilknytning til dette skal det bemerkes:

Det er den virksomhet Foreningen utøver gjennom Kontoret som har gitt årsak til at spørsmålet om skatteplikten har kommet opp. I den forbindelse har partene under hovedforhandlingen streifet inn på spørsmålet om det er bestemmelsen i første avsnitt, eller reglene i annet avsnitt, i byskattelovens §21 første ledd punkt k, som i siste omgang blir avgjørende for en eventuell skatteplikt. Retten skal innledningsvis nevne hvordan den ser på dette. Første avsnitt hjemler skattefrihet for institusjoner som ikke «har erverv til formål». Annet avsnitt beklipper skattefriheten i den utstrekning slike institusjoner likevel «driver økonomisk virksomhet». Første avsnitt går således på formålet, i motsetning til annet avsnitt. Dessuten er det brukt ulike uttrykk for å betegne virksomheten. Foreningens drift av Kontoret er et ledd i foreningsvirksomheten. Den faller innenfor formålet med Foreningen. Så vidt skjønnes er den endog

Side:367

det vesentlige poeng ved Foreningen. En må således kunne slå fast at hvis Kontorets virksomhet først kan karakteriseres som «erverv», da har også Foreningen «erverv til formål». Spørsmålet blir videre om uttrykket «økonomisk virksomhet» i annet avsnitt, omfatter noe mer enn uttrykket «erverv» i første avsnitt. Det antas ikke å være tilfelle. Forarbeidene til annet avsnitt synes å tyde på at en står overfor synonyme begreper. Det vises til Innst. O. I. - 1927 53 og Innst. O. XIV side 4-6. To dommer i Rt-1938-215 og Rt-1956-328 er egnet til å støtte opp under dette. Etter den første dommen er begrepet «erverv» ikke knyttet til forutsetningen om at virksomheten drives med sikte på å gi overskudd. I den andre dommen ble tomtesalg med gevinst, foretatt en mild stiftelse, ikke regnet som «økonomisk virksomhet». Etter dette antas det unødvendig å gå mer inn på spørsmålet om anvendelsen av første eller annet avsnitt i punkt k. Det avgjørende for løsningen av saken skulle i alle høve bli om driften av Kontoret omfattes av de praktisk sammenfallende begreper «erverv» og «økonomisk virksomhet».

Foreningen er en sammenslutning av ervervsdrivende. Gjennom Kontoret ytes medlemmene tjenester som har umiddelbar tilknytning til den enkeltes ervervsvirksomhet. Kontoret overtar visse funksjoner som det enkelte medlem under andre forhold måtte ha søkt å ordne opp med selv, så godt det lot seg gjøre. Virksomheten utøves mot vederlag. Det blir vel ikke egentlig fastsatt med sikte på å oppnå gevinst. Men faktisk blir vederlaget satt såpass rommelig at det gir et visst overskudd, og i hvert fall åpner adgang til uttellinger som kan karakteriseres som overskuddsanvendelser. Kontoret driver en «åpen» forretning. De tilsvarende tjenester som ytes medlemmene, gis også til andre som har behov for Kontorets bistand. Om lag 30 % av inntektene skriver seg fra slike ikke-medlemmer.

Retten antar for sitt vedkommende at en virksomhet som beskrevet foran, må karakteriseres som «erverv» og som «økonomisk virksomhet».

Foreningen har til støtte for sin motsatte oppfatning sterkt fremhevet det almennyttige ved den virksomhet som drives. Det er ingen grunn til å tvile på riktigheten av de synspunkter som i så måte er satt frem. Opplysningene har gitt et overbevisende inntrykk av at det er helt spesielle forhold til stede for arbeidet på bryggene. Det synes å være en alminnelig anerkjent oppfatning at det er sterkt ønskelig å ha særskilte kontorer til å påta seg de funksjoner som i Drammen utøves i Foreningens regi. Det er ønskelig for å skape ordnede forhold, og for å gjøre det praktisk lettere for losse- og lastearbeidere å oppnå de samme sosiale fordeler som arbeidstager i andre yrker. Retten har imidlertid vanskelig for å se at disse forhold skulle kunne begrunne skattefrihet for en drift som ellers har så mange av de karakteristiske kjennemerkene for en ervervsvirksomhet. En vil i denne forbindelse ytterligere peke på 2 forhold. For det første. Det er ingen grunn til å gå inn på spørsmålet om en virksomhet som den aktuelle, drevet av arbeidsgiverne, bør stå i en annen skattemessig stilling enn tilsvarende virksomheter organisert av arbeidstagere, eller av arbeidstagere og arbeidsgivere i fellesskap. Men det er grunn til å fremheve at det primære formål med Foreningen (og Kontoret) er å tjene standsinteressene på den ene siden, og at driften må antas å innebære en effektiv rasjonalisering av medlemmenes

Side:368

ervervsvirksomhet. Bl. a. på dette feltet skiller det foreliggende tilfelle seg fra det som er omhandlet i Rt-1955-175 (Veritas-dommen). For det annet. På lengre sikt behøver ikke skatteplikt nødvendigvis bety at det også faktisk skal betales skatt. Det er opp til Foreningen selv om den vil avpasse avgiftens størrelse, ordne med statutter for et pensjonsfond etc., slik at det ikke blir noe grunnlag for beskatning. Derimot betyr jo skatteplikt at virksomheten varig kommer under skattemessig kontroll av ligningsmyndighetene. Fra statens side er det pekt på visse eiendommeligheter som kan bli følgen av en fullstendig skattefrihet. I ly av den kan Foreningens medlemmer få særfordeler som andre ervervsdrivende, tilknyttet andre organisasjoner, ikke har, således bl.a. når det gjelder kontingent til Norsk Arbeidsgiverforening. Opplysningene i saken kan tyde på at det ikke vil være av veien med en skattemessig kontroll.

Til slutt noen ord om henvisningen til sysselsettingslovens §27, 2. ledd. Foreningens anførsel på dette punkt har visstnok ikke vært ment som mer enn en markering av at andre myndigheter (enn skattemyndighetene) har oppfattet Foreningen som en organisasjon «med veldedig formål». Om så skulle være tilfelle, antas det ikke å ha noen betydning for vurderingen av Foreningens virksomhet i henhold til skatteloven. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Per Anker, lagdommerne Kr. Strømsted og Th. Sverdrup-Thygeson):

- - -

Lagmansretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Som det fremgår av byrettens dom ble Export- og Importforeningen, Drammen, stiftet 16. oktober 1895, og da antagelig som et mottrekk til Drammen Bryggearbeiderforbund som ble stiftet 15. juni s. å. Vedtektene fra stiftelsestiden foreligger ikke. I forbindelse med opprettelsen av et «arbeidsfordelingskontor» ble det 2. februar 1898 vedtatt særskilte lover for foreningen og kontoret. Fra 25. mai 1934 har foreningen bare hatt ett sett lover. Formålsbestemmelsen i lovene fra 1898 og 1934 er i det vesentlige likelydende. I lovene av 1934 §1 heter det:

«Drammens Export- og Importforenings formål er å verne om felles interesser, avholde møter til diskusjon om spørsmål vedrørende eksporten fra og importen til Drammen, føre kontroll med arbeidets gang på havn og brygger samt vareta sine medlemmers interesser i forholdet til arbeiderne eller disses organisasjoner.»

Som medlemmer kan i henhold til lovenes §2 opptas alle eksportører fra og importører til Drammen samt skipsredere, skipsmeglere, skipsekspeditører og speditører der har interesse på stedet. I lovene av 1934 er det ikke inntatt bestemmelser om det i 1898 opprettede «arbeidsfordelingskontor», men det er opplyst at kontorets virksomhet den hele tid stort sett har vært den samme. Kontorets daglige gjøremål er å skaffe arbeidskraft til losse- og lastearbeidet. Kontoret får gjennom ekspeditørene beskjed om behovet for arbeidskraft og foretar så en fordeling av arbeidskraften på de forskjellige oppdrag. Deretter rekvireres det nødvendige antall arbeidere hos Bryggearbeiderforbundet som så foretar utsettingen av arbeidere. Kontoret fører ikke kontroll med arbeidet. Denne

Side:369

utføres av arbeidsformannen som vanligvis er fast engasjert av vedkommende ekspeditør eller reder. Ved arbeidets slutt setter arbeidsformannen sammen med arbeidernes tillitsmann opp liste over arbeidstimer. Av listen vil det også fremgå om det er arbeidet til tider som betinger høyere godtgjørelse. På grunnlag av denne liste og oppgave over hva der er losset eller lastet av gods, beregner så kontoret oppgjøret med arbeiderne og foretar utbetaling av lønn til disse en gang i uken. Vedkommende ekspeditør blir av kontoret straks avkrevet utgiftsbeløpet og det fastsatte prosenttillegg. I forbindelse med utbetalingen av lønn til arbeiderne blir det ordnet med trekk av skatt m. m. Kontoret utarbeider statistikk som danner det nødvendige grunnlag for tarifforhandlinger. For øvrig har kontorets bestyrer til oppgave å ta seg av tvister på arbeidsplassen hvis disse ikke ordnes av arbeidsformannen og arbeiderne. Kontoret tjener også som sekretariat for foreningens styre.

Foreningen har ikke andre inntekter av betydning enn det prosentvise tillegg som beregnes av utbetalt arbeidslønn. I dag utgjør tillegget 24 %. Tillegget inkluderer en del sosiale ytelser til arbeiderne, utgifter til velferdstiltak for arbeiderne, administrasjonsutgifter og kontingent til Norsk Arbeidsgiverforening. Denne avgift fastsettes av styret på grunnlag av kvartalsvise regnskapsoversikter. Den fastsettes ikke med overskudd for øye, men må settes noe rommelig da utgifter og inntekter ikke kan beregnes med nøyaktighet på forhånd.

Det er på det rene at foreningen har vært ansett som skattefri organisasjon, like til inntektsåret 1952. Staten ved Finansdepartementet gjør nå gjeldende at den virksomhet som foreningens kontor utfører har erverv til formål. Det avgiftsbeløp som innkreves av kontoret gir overskudd og dette overskudd må etter statens oppfatning være gjenstand for beskatning i likhet med det som gjelder for andre bedrifter som driver økonomisk virksomhet. Selv om foreningen også har andre formål som kan være gjenstand for skattefrihet, får dette etter statens mening ikke betydning, idet det er kontorets økonomiske virksomhet som skaper de inntekter som i nærværende tilfelle må bli gjenstand for beskatning.

Lagmannsretten er av den oppfatning at hverken foreningen eller kontoret kan sies å ha erverv til formål. Ved vurderingen av kontorets virksomhet er det etter lagmannsrettens mening nødvendig å ha for øye de spesielle forhold i losse- og lastearbeidet. Arbeiderne er her ikke knyttet til en bestemt bedrift eller bestemt arbeidsgiver. For å løse de vanskeligheter de særegne arbeidsforhold medfører har det vist seg nødvendig å opprette kontorer som i ethvert fall formelt opptrer som arbeidsgiver. Den ankende part har påpekt at i norske havner er slike kontorer organisert enten av arbeidsgiverne eller av fagforeningene alene, eller av arbeidsgiverne og fagforeningen i fellesskap. I disse tilfelle har det etter hva der er opplyst ikke vært tale om skatteplikt. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at kontoret i Drammen bør sees på like linje med de øvrige kontorer som driver lignende virksomhet. Man kan etter lagmannsrettens mening ikke betrakte kontoret i Drammen bare som et servicekontor eller som en hjelpeorganisasjon for de næringsdrivende som sogner til dette. Lagmannsretten ser det slik at dette kontor i likhet med de øvrige kontorer av samme art, er opprettet med det formål å skape ordnede arbeidsforhold i havnen. Disse kontorer er også

Side:370

nødvendige for at losse- og lastearbeidere skal oppnå de samme sosiale rettigheter som fast ansatte arbeidere har. Det er etter lagmannsrettens mening ikke riktig å se kontoret bare som et ledd i arbeidsgivernes ordinære virksomhet. Kontoret har på det sosiale område overtatt oppgaver som den enkelte arbeidsgiver under de gitte forhold ikke vil makte. Man viser for så vidt til det som er anført herom i den fremlagte innstilling fra den av myndighetene oppnevnte Komité for Sysselsetting i Losse- og Lastearbeid. At det her dreier seg om oppgaver av stor samfunnsmessig betydning fremgår av den omstendighet, at komitéens flertall i sin innstilling gir uttrykk for at det bør opprettes losse- og lastekontorer i større utstrekning enn nå og at det bør skje ved lovbestemmelse for at kontorene kan få den riktige status. Flertallet var engstelig for at man ikke ville nå frem ved avtaler partene imellom. Det kan også bemerkes at allerede i 1949 var problemene i losse- og lastearbeidet oppe til drøftelse på det internasjonale plan. Den nedsatte komité vedtok en resolusjon om de prinsipper som det ville være ønskelig å følge. Man viser for så vidt til den fremlagte resolusjon. Disse prinsipper følges av kontoret i Drammen.

Det er klart at ordnede og gode arbeidsforhold i havnene også vil komme de interesserte næringsdrivende til gode, men dette er en omstendighet som ikke kan medføre at kontoret ansees å ha erverv til formål. At trafikken i norske havner avvikles på en tilfredsstillende måte er rent samfunnsmessig sett av stor betydning, og et kontor som tar sikte på å fremme dette formål får en almennyttig karakter i en slik grad, at det ikke kan sies å ha erverv til formål i skattelovens forstand. Det tilføyes i denne forbindelse at i henhold til §26 i lov av 27. juni 1947 nr. 9 om sysselsetting er det forbudt å drive privat arbeidsformidling. Når det ikke er grepet inn overfor kontoret i Drammen eller overfor andre lignende kontorer er det nærliggende å anta, at dette skyldes at disse kontorer har fått et offentlig preg.

De direkte fordeler som kontoret medfører for de interesserte næringsdrivende må ansees underordnede i forhold til samfunnsinteressene.

Den avgift som oppkreves ved kontoret i Drammen ligger ikke i vesentlig grad høyere enn de avgifter som oppebæres ved Oslo losse- og lastekontor eller ved andre lignende kontorer. I Oslo hvor kontoret er opprettet på fellesbasis avkreves et tillegg på 21 %, men dette må etter de foreliggende opplysninger heves med ca. 1,5 %. Kontoret i Drammen har i årenes løp opparbeidet en del formue. Denne er imidlertid for en dels vedkommende allerede anvendt til velferdstiltak for arbeiderne. Den resterende formue er besluttet anvendt til en pensjonsordning for arbeiderne. Det fremsatte tilbud er imidlertid avslått av arbeiderne, men foreningen mener å kunne nå frem til en for begge parter tilfredsstillende ordning som også vil kunne godkjennes av myndighetene om nødvendig.

Det har aldri vært utdelt noe utbytte til foreningens medlemmer.

Den virksomhet foreningen og kontoret driver tar direkte bare sikte på å realisere foreningens og kontorets ikke ervervsmessige formål. Det vil da etter rettens mening heller ikke bli tale om skatteplikt i henhold til byskattelovens §21 annet ledd.

Lagmann Anker kommer til samme resultat som byretten og bemerker:

Side:371

Jeg er enig med byretten i at hovedtyngden i foreningens virksomhet er den som knytter seg til arbeidsformidlingskontoret, og at avgjørelsen i denne sak avhenger av hvordan kontorets virksomhet bedømmes. Om enn under tvil finner jeg som byretten at kontoret og dermed foreningen må antas å ha «erverv til formål» i skattelovens mening, slik at foreningen ikke kan stilles på linje med vitenskapsselskaper, kunstforeninger m.v. som nevnt i byskattelovens §21 k første ledd. Jeg legger avgjørende vekt på den nære tilknytning kontoret har til foreningsmedlemmenes daglige forretningsdrift og til det forhold som byretten påpeker, at kontorets virksomhet innebærer en effektiv rasjonalisering av medlemmenes ervervsvirksomhet. I det hele kan jeg i det vesentlige slutte meg til byrettens begrunnelse, men finner det ikke nødvendig å gå inn på forholdet mellom 2. og første ledd i lovens §21 k, og heller ikke på slikt som jeg anser som mer periferiske detaljer, som kontingentbetalingen til Norsk Arbeidsgiverforening og omfanget av inntekter fra ikkemedlemmer.

Jeg går heller ikke inn på den sammenligning som av partene og lagmannsrettens flertall er foretatt mellom kontoret og losse- og lastekontorer i andre norske havner, da spørsmålet om disse andre kontorers skatteplikt så vidt vites ikke er prøvet av domstolene, og da lagmannsretten ikke kjenner til alle detaljer i de nevnte kontorers oppbygging og virkemåte. Jeg finner bare å burde peke på at enkelte av kontorene skal være organisert som aksjeselskaper og blir beskattet.

I saken har partene trukket sammenligning med forhold som har vært til bedømmelse i forskjellige høyesterettssaker, således har foreningen påberopt seg høyesterettsdom i Rt-1955-175 om Det norske Veritas og i Rt-1958-1108 om Lloyd's Register of Shipping's Oslokontor. Når Høyesterett i disse 2 sakene kom til at institusjonene nøt skattefrihet etter byskattelovens §21 k, var det fordi man anså det godtgjort at den samfunnsmessige, almennyttige virksomhet var dominerende og hadde trengt de spesielle næringsinteresser i bakgrunnen. Jeg kan ikke se at det samme kan sies om foreningens virksomhet. Om de andre dommer som er påberopt er å bemerke at enten dommen har gått i favør av det offentlige eller motparten, har de voterende gitt uttrykk for at man må være varsom med å tolke unntaksbestemmelsen i byskattelovens §21 k (landsskattelovens §26 k) for rommelig. - - -