Rt-1938-215
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-03-19 |
| Publisert: | Rt-1938-215 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 33 B. |
| Parter: | Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfond (advokat Gustav Wiig) mot Bergens kommune (advokat Jens P. Heyerdahl). |
| Forfatter: | Næss, Boye, Broch, Grette, Stenersen, Wærness, Lie |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §21, Skatteloven (1911), §10b, §33, §41 |
Dommer Næss: Ved Bergens byretts dom av 11 juni 1935 blev Bergens kommune frifunnet for Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfonds krav og Pensjonsfondet dømt til å betale Bergens kommune 250 kroner i saksomkostninger.
Side:216
Angående saksforholdet henvises til byrettens domsgrunner.
Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfond har påanket dommen i sin helhet til Høiesterett.
I ankeerklæringen anføres at byretten selvsagt måtte anse sig bundet ved Høiesteretts dom av 22 desember 1933, Rt-1933-1287, hvori Høiesterett i en tvist mellem de samme parter angående den ankende parts skatter for 1917-1918 til og med 1922-1923 avgjorde at den ankende part ikke var fritatt for beskatning efter byskattelovens §21 litr. h (nu i) som mild stiftelse, og/eller litr. i (nu k) som en innretning der ikke har erhverv til formål. Ved Høiesteretts avgjørelse i den forrige sak tok et mindretall i Høiesterett på 3 medlemmer ikke standpunkt til det prinsipielle spørsmål, da mindretallet fant det godtgjort at det under ingen omstendighet var nogen inntekt til beskatning, hvilket har vist sig å være riktig efter resultatet av den i henhold til dommen foretatte omligning. For de følgende år, budgettårene 1923/24-1935/36 er det enighet mellem partene om hvilke beløp skattene utgjør under forutsetningen av at skatteplikt i det hele tatt foreligger. Formelt gjelder saken alene skatten for skatteåret 1924/25 kr. 5.624.
Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «At Bergens kommune tilpliktes å betale til Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfond kr. 5.624 med 6 pct. rente fra 30 juni 1934 til betaling skjer.»
Bergens kommune har nedlagt påstand om stadfestelse av byrettens dom med tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.
Den ankende parts prosessfullmektig har i skranken frafalt den innsigelse mot ligningen, at Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfond er en mild stiftelse. Det er således alene spørsmål et om fondet er en innretning som ikke har erhverv til formål, som foreligger til prøvelse for Høiesterett.
Dette spørsmål står i denne sak i samme stilling som i den foregående sak som blev avgjort ved Høiesteretts dom av 22 desember 1933. Jeg er også kommet til samme resultat som Høiesterett den gang, men skal foruten å henholde mig til Høiesteretsbegrunnelse i hin dom gjøre en del bemerkninger under henvisning til avgjørelser som er truffet av Høiesterett senere enn dommen av 22 desember 1933, nemlig ved de i Rt-1934-127 og Rt-1937-843 inntatte dommer vedkommende inntektsbeskatning av Den gjensidige Assuranseforening Skuld. Det er ved disse dommer avgjort at beløp som en gjensidig forsikringsforening av sitt regnskapsmessige årsoverskudd overfører til et «garantifond» eller som efter vedtektene skal betales tilbake til medlemmene, blir å beskatte som inntekt hos foreningen efter byskattelovens §41. Skjønt en gjensidig forsikringsforening ikke har til formål å gi overskudd, idet der ikke ved dens virksomhet tilsiktes å tjene noget ut over hvad det fordres til dekning av de forpliktelser som den har påtatt sig, ansees dog det regnskapsmessige overskudd efter skatteloven fortolket ved disse dommer som skattbar inntekt hos den gjensidige forening. Som bakgrunn herfor ligger
Side:217
bedømmelsen av foreningens virksomhet som en erhvervsvirksomhet. Beskatningen av foreningen kunde ellers ikke vel forenes med bestemmelsen om skattefritagelse i byskattelovens §21 k, kfr. §10b og 21 f. Dette bestrides heller ikke av den ankende part, som derimot hevder at det er uten betydning for Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfond. Det er imidlertid efter min mening en vesentlig likhet til stede mellem de gjensidige forsikringsselskaper og Pensjonsfondet deri at heller ikke dette tilsikter å gi overskudd. Jeg antar at det begrepsmessig ikke kan fordres at en virksomhet må ta sikte på å gi overskudd for å karakteriseres som havende erhverv til formål. Det må komme an på virksomhetens eget innhold, og for Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfonds vedkommende kan det derfor ikke være avgjørende for det foreliggende beskatningsspørsmål, om dets virksomhet er beregnet på bare å skaffe dekning for fondets forpliktelser, eller at det overskudd som er gjort til gjenstand for inntektsbeskatning kan betegnes som et tilfeldig overskudd. Selve opbygningen av fondet som et organ til forsikring av medlemmene ved disses tilskudd i forening med tilskudd av Det Bergenske Dampskibsselskab og for en vesentlig del også ved renteinntekten av fondets opsparte midler, gir virksomheten karakter av en erhvervsvirksomhet. Analogien av de lovbestemmelser som angår beskatningen av gjensidige forsikringsselskaper, for inntektsbeskatningens vedkommende byskattelovens §41, påberopes derfor efter min mening med rette for fondets inntektsbeskatning. Allerede ved den dom som angikk spørsmålet om fondets formuesbeskatning, Rt-1922-433, er de hitrørende bestemmelser angående forsikringsselskapers beskatning anvendt analogisk, i det fondet er behandlet efter den i byskattelovens §33, siste ledd, for forsikrings- og livrenteselskaper gitte regel, hvilket ledet til dets fritagelse for formuesskatt. Det er den samme bedømmelse av fondets faktiske og rettslige karakter som i denne sak leder til at bestemmelsen i byskattelovens §21 k om selskaper og innretninger som ikke har erhverv til formål, ikke kan gis anvendelse på fondet.
Efter det anførte stemmer jeg for stadfestelse av byrettens dom. Den ankende part må tilsvare saksomkostninger for Høiesterett.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Det Bergenske Dampskibsselskabs Pensjonsfond til Bergens kommune kr. 900. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Boye: Jeg kommer til samme resultat som førstvoterende. Jeg henviser til den nevnte Høiesterettsdom Rt-1933-1287 hvor samme spørsmål er avgjort, og jeg anser mig bundet av denne avgjørelse.
Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Side:218
Dommer Grette, de ekstraordinære dommere, lagdommer Stenersen og byrettsjustitiarius Wærness og dommer Lie: Likeså.
Av Bergens byretts dom (justitiarius Eid):
- - Nærværende rett anser sig for bundet av den falne Høiesterettsdom, hvilket vil medføre at saksøktes påstand tas til følge, idet omkostningene settes til kr. 250.