Rt-1966-874

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-06-24
Publisert:	Rt-1966-874
Stikkord:	Skifte, Uskiftet bo
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 104
Parter:	A (høyesterettsadvokat Roar Bjerknes) mot fru A (høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Rode, Roll-Matthiesen,, justitiarius Terje Wold, Mindretall: Eckhoff, Helgesen
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §50, Ekteskapsloven (1918) §42, §54, Ektefelleloven (1927) §12, §1, §30, Ektefelleloven (1927), §47

Dommer Eckhoff: Ektefellene A ble ved dom avsagt av Lyngen herredsrett 8. oktober 1962 separert etter ekteskapsloven §42 annet ledd. Hustruen ble ved samme dom tilkjent foreldremyndigheten over ektefellenes barn og bruksretten til ektefellenes felles bolig i X jfr. ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jfr. annet ledd.

Fellesboet ble tatt under behandling ved Lyngen skifterett, og på en skiftesamling 3. september 1963 krevde begge ektefeller eiendommen i X utlagt til seg, jfr. skifteloven §50.

Fru A reiste deretter søksmål ved Lyngen skifterett. Hun nedla påstand om at A skulle kjennes uberettiget til å få eiendommen utlagt til seg fordi de hadde innbrakt eiendommen i fellesskap, mens han fastholdt kravet i den opprinnelige form.

Ved dom avsagt av Lyngen skifterett 4. april 1964 ble mannens påstand tatt til følge. Domsslutningen lyder:

«A kjennes berettiget til under skiftet å få eiendommen i X utlagt til seg i henhold til skiftelovens §50. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som avsa dom 15. januar 1965. Her nådde hustruen frem med sin påstand, og domsslutningen lyder:

«A kjennes uberettiget til å få eiendommen i X utlagt til seg i medhold av skiftelovens §50.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet lagmannen stemte for stadfestelse av skifterettens avgjørelse.

Side:875

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han hevder at eiendommen - - som nevnt i skifteloven §50 må anses «som brakt inn i felleseiet» av ham, og at bestemmelsen må forstås og tolkes på samme måte som de grunnleggende bestemmelser i ektefelleloven: §12 om de eiendeler den enkelte ektefelle råder over, og §30 om hva de hefter med overfor fordringshaverne.

Når det skal avgjøres om den ene eller annen ektefelle har brakt en fast eiendom inn i felleseiet, må det etter den ankende parts mening være av underordnet betydning om den er anskaffet og bebygget med henblikk på familiens behov som lagmannsretten (flertallet) nevner. De fleste ting som kjøpes i et ekteskap vil være til felles bruk, og det kan i og for seg ikke være en grunn til å anse dem som et tingsrettslig sameie undergitt en felles rådighet. Det kan heller ikke være av særlig betydning å avgjøre hvilken av ektefellene først er kommet på tanken om å oppføre bygningene. Oppføringen av husene skjedde for øvrig her i samråd mellom ektefellene, og man kan ikke legge vekt på at ektefeller samarbeider om tegninger, byggetillatelser, lån, materialer, arbeidsfolk etc.

Det avgjørende må være den innsats en ektefelle har gjort direkte i tilknytning til ervervelsen eller bebyggelsen med penger, arbeidsinnsats eller ved å påta seg et gjeldsansvar. Man skal etter rettspraksis bortse fra om den annen ektefelle ved sparsommelighet, husarbeid eller på annen måte har muliggjort anskaffelsen. Det må således være en feil når lagmannsretten (flertallet) har lagt vekt på utbyttet av gårdsdriften. Men selv om virksomheten på gården skulle være en etter loven relevant innsats, er bidraget økonomisk sett så ubetydelig at man sammenlignet med mannens innsats må bortse fra det. Den ankende part har her pekt på lagmannens vurdering av det bidrag gården har gitt.

Når det gjelder egen innsats, har A fremhevet at han alene har sørget for finansieringen av eiendom og bygninger som i alt kom på ca. 46 500 kroner. Han har rundt regnet i kontanter betalt kr. 18 500, og i eget navn sørget for lån med ca. kr. 28 000. Långiveren la da vekt på hans personlige egenskaper, og at det var et bureisingsbruk for en yrkesfisker. Han har betalt alle renteterminer, og har av egen inntekt nedbetalt lånet ved siden av at han også har betalt familiens husholdningsgjeld. Han har endelig hjulpet til under byggingen og oppdyrkingen av bruket i det omfang som han forklarte for herredsretten. Alt i alt mener den ankende part at hans bidrag er så dominerende og hustruens så beskjedent, at han må anses som den der har brakt eiendommen inn.

Som allerede nevnt hevder den ankende part at skifteloven §50 må ses i sammenheng med ektefelleloven §12 og §30, og han mener at det ikke kan være tvilsomt at eiendommen er underlagt hans rådighet, og at han hefter med den overfor fordringshavere som bestemt i ektefelleloven. Kreditorene vil kunne hevde at han i sin tid kjøpte eiendommen i eget navn, at han senere for egen regning sørget for å føre opp først de provisoriske og så de

Side:876

endelige bygninger på bruket, og at eierforholdet ikke ble forrykket selv om den annen ektefelle var med på å drive bruket og øke dets verdi. Dette forhold viser etter A's mening at eiendommen må anses innbrakt av ham. Han har tilføyet at i dette tilfelle er det ikke spørsmål om å ta standpunkt til noen verdistigning på bruket. Man kan ikke selge eiendommen for det beløp den har kostet, hevder han.

A har lagt ned påstand:

«1. Skifterettens dom stadfestes, dog slik at A tilkjennes saksomkostninger.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Fru A har i alt vesentlig erklært seg enig i lagmannsrettens (flertallets) begrunnelse.

Det er bl.a. hevdet at den formelle hjemmel til eiendommen ikke er avgjørende for bedømmelsen. Det erkjennes at mannen har gjort den økonomiske innsats ved kjøpet av eiendommen og bebyggelsen. Men det vesentligste er lånt, og det kan ikke være av særlig betydning om han står som ansvarlig etter pantobligasjonen, jfr. høyesterettsdom i Rt-1956-264 spesielt 265.

Fru A har erkjent at kjøper en ektefelle en ting for sine midler anses den som innbrakt av ham, selv om den annen ektefelle indirekte kan ha bidratt til at midlene var disponible for kjøpet. Men gårdsdriften må i den foreliggende sak stå i en annen stilling, fordi kjøpet og bebyggelsen var motivert av et felles ønske om at han skulle drive på sjøen og hun på gården. Når det gjelder resultatet av gårdsdriften, har ankemotparten fremholdt at lagmannens tall i alt vesentlig er riktige, men de gir som flertallet i lagmannsretten har påpekt, ikke et riktig uttrykk for det reelle bidrag til husholdningen.

Man må ellers legge vekt på lagmannsrettens (flertallets) vurdering av hennes initiativ i forbindelse med oppføringen av våningshus og fjøs. Anskaffelsen fant sted ikke bare for å gi familien en bolig, men som allerede nevnt for at hun skulle forestå gårdsdriften i felles interesse. Dette gav henne en særlig tilknytning til eiendommen som i alt bør begrunne at eiendommen anses innbrakt i fellesskap, og at ingen av ektefellene kan påberope seg skifteloven §50.

Fru A har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Lyngen og Malangen herredsrett. Under bevisopptakene har partene og seks vitner forklart seg. Det er dessuten fremlagt en del dokumenter til legitimasjon av bureisingsstønad og pantelån. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for lagmannsretten og skifteretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som skifteretten og mindretallet i lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre skifterettens og lagmannens begrunnelse.

Side:877

Innledningsvis vil jeg nevne at jeg uten videre legger til grunn at skifteloven §50 må forstås på samme måte som bestemmelsene i ektefelleloven §12 om hva ektefellene råder over i forholdet mellom hverandre, og ektefelleloven §30 om at ektefellene hefter overfor sine fordringshavere med de eiendeler som er undergitt hver ektefelles rådighet, det vil si det som han eller hun «har brakt inn i felleseiet». I denne forbindelse finner jeg å burde peke på, at så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring, er spørsmålet om et sameie i tingsrettslig forstand ikke behandlet i ektefellelovens ganske omfangsrike forarbeider. Av dette trekker jeg den slutning at man i et så vanlig forekommende saksforhold som det foreliggende bør være meget varsom med å presumere en ordning som på mange måter kommer i strid med ektefellelovens system om to atskilte eiendomsområder.

Når det konkret skal avgjøres om den ene eller annen ektefelle har brakt en ting inn i felleseiet, antar jeg at man bør ta sitt utgangspunkt i hvilken av dem har betalt for ervervelsen eller hvis den er ordnet ved lån, har påtatt seg ansvar for lånet, jfr. Rt-1959-693 flg. På denne bakgrunn mener jeg at eiendommen må anses innbrakt av A. Så vidt jeg ser er det ikke bestridt at han kjøpte grunnen i 1943. Han fikk skjøte i sitt navn, og betalte av sine midler kjøpesummen med kr. 500. På denne tid ble det oppført en hytte til bolig for familien og en gamme for en ku og to sauer. Det er heller ikke bestridt at dette provisorium, som kom på kr. 5 000, ble betalt med kr. 2 000 av A's inntekt, og at han opptok et lån på kr. 3 000 som er gjort opp av ham alene. Det nye våningshus ble oppført i 1955 og fjøset i 1958. Fjøset gjorde det mulig å øke besetningen til tre storfe og flere sauer. Det er enighet om at våningshuset kom på ca. kr. 30 000. A opplyser at fjøset kom på ca. kr. 16 000, mens hustruen mener tallet må være i overkant. Dette er uten betydning for bedømmelsen av tvistespørsmålet. Det avgjørende må være som påpekt av skifteretten og lagmannen at A av sin fiskerinntekt betalte ca. 1/3 kontant og fikk lån for 2/3 i sitt navn. Han har siden betalt alle renteterminer og har også nedbetalt lånet av sine inntekter. Etter min mening viser denne utvikling fra 1943 til separasjonen at eiendommen er innbrakt av A enten man har ektefellelovens eller skiftelovens bestemmelser for øyet. Jeg kan således ikke finne det tvilsomt at man ville måtte avvise hennes kreditorer om de søkte utlegg i eiendommen.

Jeg ser det da så at dette grunnleggende rettsforhold ikke ble et annet om eiendommen skulle bli et felles hjem. Heller ikke synes jeg det kan tillegges betydning om det er slik, som hustruen har forklart for Høyesterett, at hun fikk gjennomført sitt forslag om at det skulle bygges et nytt våningshus, mens han helst ville bygge videre på provisoriet, eller at hun fikk oppført et større fjøs enn han ønsket. A mener for øvrig at uthuset ble for stort for et bruk på 27 dekar med 1,5 dekar fulldyrket og 6,8 dekar overflatedyrket.

Når det gjelder det arbeid som er nedlagt på eiendommen, er

Side:878

det så vidt jeg forstår ingen vesentlig dissens. Til husene ble det brukt leiet hjelp, men begge har hjulpet litt til. Forklaringen fra arbeidsfolkene B og C går nærmest i hans favør. Det var skoleinspektør D som hjalp dem med byggeløyve og banklån i forbindelse med oppføringen av våningshuset. At ektefellene ellers samarbeidet i den utstrekning det ble krevd søknader, konferanser etc., kan etter min mening heller ikke forrykke rådighetsforholdet. A har for Høyesterett forklart at han har forestått oppdyrkingen av eiendommen, men at hustruen var med og ryddet og bar bort stein m.v. De gikk sammen om oppdyrkingen, forklarer mannen, og dette er heller ikke bestridt fra hennes side.

Det er driften av det fjøs, som han har bygget og skaffet de første dyr til, som lagmannsretten (flertallet) legger avgjørende vekt på. Men fru A hadde etter ektefellelovens §1 en plikt til å bidra til familiens underhold, og det er vanskelig å forstå at en slik innsats som er vanlig på landet kan forrykke en etablert eierrett over en fast eiendom. Jeg mener videre at det må være uten rettslig betydning om hun i noen grad ved gårdsdriften kan ha muliggjort at han fikk en større disponibel fiskeriinntekt. Jeg behøver derfor ikke å ta standpunkt til dissensen mellom ektefellene om hustruens nettobidrag til husholdningen har vært betydelig eller ikke, og innskrenker meg til å peke på at samtlige vitner som har forklart seg for Høyesterett synes å være enige om at driften ikke har gitt nevneverdig overskudd. Jeg viser til forklaringer fra lensmann E, skoleinspektør D, kjøpmann F og herredsagronom G.

Min konklusjon er da blitt at fru A ikke kan motsette seg mannens krav på skiftet. Om hun slik saken har utviklet seg måtte ha et krav på vederlag fra hans side under skiftet, har jeg ingen foranledning å ta standpunkt til.

Da jeg vet at min oppfatning ikke deles av rettens flertall, former jeg ingen konklusjon. Jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for alle instanser.

Dommer Rode: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan stort sett tiltre den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt, og tilføyer:

Fru A og A ble gift i 1941. I 1943 ble - - - kjøpt. Det var den gang et uoppdyrket og ubebygd grunnstykke på ca. 27 dekar. Prisen var 500 kroner, som er betalt av A. Eiendommen er nå delvis oppdyrket - 1,5 dekar fulldyrket og 6,8 dekar overflatedyrket -, bebygd med våningshus og driftsbygning, og partene er under skiftebehandlingen enige om å sette dens verdi til kr. 29 000,- svarende til den nåværende pantegjeld. Eiendommen ble således anskaffet under ekteskapet for at ektefellene skulle skape seg et hjem, og den har nå i mer enn 20 år tjent som sådant for dem og de 5 barn som de etterhånden fikk.

A har den hele tid vært bankfisker, med de lange og hyppige fravær fra hjemmet som dette fører med seg. Det var derfor hustruen som i tillegg til hus- og barnestell måtte ta seg av driften av jordvei og fjøs med hjelp av barna etter hvert som de vokste til.

Side:879

A har under bevisopptaket til bruk for Høyesterett uttalt herom at «Det var hun som forestod fjøsdriften og skaffet fôr - - - Når han var hjemme, var han med på å høye - mest på - - - men ellers var det hustruen og barna som utførte dette arbeid - - -.»

Spørsmålet er så om det kan sies at det er A som i relasjon til skiftelovens §50 «har brakt (eiendommen) inn i felleseiet».

Etter min mening kan det ikke være avgjørende for besvarelsen av dette spørsmål, at det er A som har kjøpt og betalt eiendommen og fått hjemmel på den. Den formelle hjemmel og den i forhold til eiendommens nåværende verdi ubetydelige kjøpesum, kan ikke være utslagsgivende. Svaret må, mener jeg, avhenge av om det utelukkende eller helt overveiende kan tilskrives A's innsats av kontanter og arbeid at det uoppdyrkede og ubebygde grunnstykke er blitt til felleseiets nåværende bebygde og delvis oppdyrkede støttebruk, eller om det også skyldes en innsats av betydning fra fru A's side.

I så henseende legger jeg i overensstemmelse med førstvoterende til grunn, at det utenom den opprinnelige kjøpesum og de nå påhvilende pantelån er nedlagt mellom 15 og 20 tusen kroner i eiendommen. Det alt vesentlige av dette beløp skriver seg fra A's inntekt som fisker. Han står også som låntaker for pantelånene, ca. kr. 29 000. Dette siste legger jeg dog mindre vekt på når det er spørsmål om å vurdere ektefellenes relative innsats. Jeg er for så vidt enig i det syn som ligger til grunn for førstvoterendes uttalelse i den i Rt-1956-264 refererte høyesterettsdom når han sier: «Kjøpet ble i alt vesentlig finansiert ved lån, og forrentningen og tilbakebetalingen måtte etter ektefellenes forhold naturlig baseres på begges virksomhet, for mannens vedkommende i betydelig utstrekning på arbeid utenfor bruket og for hustruens vedkommende arbeid på bruket, foruten i huset.» A's innsats i form av arbeid kommer jeg senere inn på.

Når det gjelder fru A's innsats bemerker jeg først at det er alminnelig hevdet - og førstvoterende har også gitt uttrykk for - at det ikke kan sies at en hustru ved sitt arbeid i hjemmet - dvs. det en vanlig forstår med «husarbeid» - har innbrakt, eller på relevant måte bidradd til å innbringe noe i felleseiet. Om dette kan gjelde ubetinget og under alle omstendigheter kan jeg la stå hen. Etter min mening foreligger det nemlig her, utenom det egentlige husarbeid, en arbeidsinnsats fra hustruens side av slik art og omfang at den må føre til at hun anses for å ha medvirket til å bringe den faste eiendom inn i felleseiet.

Jeg sikter da for det første til fru A's drift av jordveien og fjøset. Jeg anser det på det rene at den er foregått så godt som uten hjelp fra A. Det har vært reist tvil om hvorvidt denne drift lønnet seg. Jeg går ut fra at det er stort sett riktig når skifteretten og lagmannsrettens mindretall mener at gårdsdriften ikke har gitt noe kontant overskudd som har kunnet legges i eiendommen. Det alt overveiende av produktene ble brukt til husholdningen, og utbringendet av det som ble til overs til salg, er nok i det

Side:880

vesentlige gått med til å dekke utgifter til driften. Men det kan ikke av den grunn sies at gårdsdriften ikke lønnet seg. Etter mitt skjønn må det være klart at det som jordvei og fjøs takket være fru A's arbeid har kunnet yte i naturalia til familiens underhold opp gjennom årene, sammenlagt må representere et ganske betydelig beløp.

Det er, som nevnt bl. a av lagmannsrettens mindretall, her tale om en arbeidsavkastning som er kommet husholdningen til gode og således ikke er nedlagt i den faste eiendom. I ethvert fall i et tilfelle som det foreliggende kan dette etter min mening ikke være noen avgjørende innvending mot at avkastningen blir tatt i betraktning når det spørres om hvem som har innbrakt eiendommen. Her er to unge mennesker gått i gang med å rydde og bygge seg et hjem og samtidig fostre opp en barneflokk. Om hustruen hadde tatt lønnet arbeid utenfor hjemmet, kan jeg ikke se noen rimelig grunn til at det skulle være avgjørende om hennes kontante bidrag ble anvendt til den ene eller den annen del av denne dobbelte oppgave. Jeg kan ikke innse at løsningen bør bli en annen om hustruen anvender sin arbeidskraft på småbruket, og på den måten bidrar med naturalytelser som ellers måtte vært betalt av hennes eller mannens arbeidsinntekt.

Jeg anser det jeg her har sagt for å være i samsvar med flertallets syn i den før nevnte høyesterettsdom i Rt-1956-264.

Imidlertid har fru A også gjort en etter min mening ikke ubetydelig innsats av initiativ og arbeid når det gjelder oppdyrkingen og bebyggelsen av eiendommen. Det er til dels omtvistet hvor stor denne innsats har vært. Jeg antar imidlertid at det allerede av den forklaring som A har gitt under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, fremgår at den har hatt et omfang som gjør den relevant, både i seg selv og jevnført med A's egen arbeidsinnsats.

Når det gjelder byggingen av våningshuset har A forklart at «- - - ingen av dem var den egentlige initiativtaker til dette, de var fra første stund enige herom. Lærer D hjalp dem med å fylle ut de nødvendige skjemaer for byggeløyve og banklån, og begge ektefeller underskrev disse dokumenter. - - - Selv var han med på å grave ut kjeller og mure grunnmur. Selve husbyggingen deltok han ikke så meget i, da han da mest var borte på bankfiske. Hans hustru har vært med på å bære materialer til huset fra fjæra og til byggeplassen. I hvor stor utstrekning hun gjorde dette tør han ikke uttale seg om, da han som sagt stort sett ikke var hjemme på den tid. Hun har også vært med på å grave ut kjelleren, men hennes arbeidsinnsats her var nokså beskjeden.»

Angående byggingen av fjøset har A forklart at «Forutsetningen for Bustadbanklånene i 1955 var at det skulle bygges driftsbygning. Hustruen ville ha denne størst mulig, og det var hennes plan at det for så vidt skulle bygges så stort som det ble gjort. Den ankende part ville ikke ha ført opp så stort fjøs, da det ikke var muligheter på eiendommen for tilsvarende besetning. - - - Han var selv med hele tiden under dette byggearbeidet, både med utgravning og øvrige arbeider. Hans hustru hjalp til

Side:881

med å fjerne stein under utgravningen, men hennes innsats her var svært ubetydelig.»

Om oppdyrkingen av eiendommen forklarer han at det var han «som forestod oppdyrkingen av 4-5 mål av eiendommen, men hustruen var med og ryddet og bar bort sten m.v. På dette areal ble dyrket poteter og ellers høstet høy. Ektefellene gikk sammen om dette arbeid.»

Som nevnt har fru A ikke helt ut villet godkjenne den forklaring som A har gitt om omfanget av hennes initiativ og arbeidsinnsats. Jeg anser det imidlertid ikke for nødvendig å gå nærmere inn på dette bevisspørsmål. Det jeg har gjengitt er etter min mening tilstrekkelig til å vise at fru A direkte gjennom arbeid og indirekte gjennom det tilskudd hun har ytet til familiens underhold ved sin drift av eiendommen som jordbruk, har medvirket slik til eiendommens oppdyrking og bebyggelse at hun må sies å ha vært med på å bringe den inn i felleseiet. Vilkåret for at A kan kreve eiendommen utlagt til seg i henhold til skiftelovens §50 foreligger da ikke.

Den omstendighet at det er en betydelig kvantitativ forskjell på de to ektefellers innsats kan ikke begrunne noe annet resultat. Den kvantitative forskjell kan heller ikke føre til at eiendommen ved booppgjøret faller utenfor den regel om likedeling av det beholdne felleseie som skiftelovens §47 foreskriver.

Når det gjelder omkostningsavgjørelsen er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Rode.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Eckhoff. Etter min vurdering er det ikke tilstrekkelig grunnlag for i denne sak å konstruere at der etter inngåelsen av ekteskapet er oppstått et ordinært tingrettslig sameie mellom ektefellene med hensyn til den faste eiendom med påstående bygninger. I likhet med førstvoterende finner jeg derfor at mannen i det foreliggende tilfelle har brakt eiendommen med de senere oppførte bygninger inn i det ekteskapelige felleseie.

Justitiarius Terje Wold: Som dommer Roll-Matthiesen, men jeg finner grunn til noen tilleggsmerknader.

Ektefelleloven av 1927 innførte den nyordning at hver ektefelle skal råde over det han eller hun har brakt inn i felleseiet. Videre kan en ektefelles kreditorer bare søke dekning i den del av felleseiet som ektefellen råder over. Nyordningen betegnet et klart brudd med den tidligere ordning hvoretter mannen alene

Side:882

rådet over fellesboet, som også i sin helhet heftet for mannens gjeld. Nyordningen gjennomfører i prinsippet økonomisk likestilling mellom ektefellene. Men denne lovens ordning med to atskilte bodeler er ikke til hinder for at ektefellene ordner seg på annen måte. Det har derfor etter min mening ingen selvstendig betydning å vise til ektefellelovens regler om rådighetsretten (§12) og kreditorenes dekningsadgang (§30) når man ved skifte av fellesbo skal avgjøre om en fast eiendom er innbrakt av den ene ektefelle alene eller av begge i fellesskap. Dette er utelukkende et bevisspørsmål hvor de reelle forhold må være avgjørende. Ved den vurdering som må foretas kommer man ikke forbi den realitet at ekteskap innebærer samliv og fellesskap. Men på samme tid er samlivs-, leve- og næringsforholdene forskjellige både når det gjelder de forskjellige samfunnslag og de forskjellige deler av landet. Det sier seg derfor selv at man ikke kan stille opp generelle regler eller synspunkter om hva som skal være avgjørende for spørsmålet om en fast eiendom er innbrakt av den ene ektefelle alene eller av begge i fellesskap. Jeg tror man kan komme helt galt av sted dersom man søker å gjøre det. I den av dommer Rode nevnte dom ( Rt-1956-264) har da også Høyesteretts flertall tatt avstand fra å bygge avgjørelsen på rent formelle betraktninger. Denne dom er senere ikke fraveket av Høyesterett. Jeg viser også til professor Arnholm: Familierett (1958) 199, hvor det bl.a. heter: «Hvis ektefellene kjøper en gård sammen, vil kjøpet oftest skje i den enes navn - vanligvis ektemannens. En konsekvent gjennomføring av bodelssynspunktet skulle føre til at gården i så fall ble betraktet som innbragt av ham, selv om kjøpesummen delvis skrev seg fra hustruens bodel, og at man også måtte se bort fra gjeldsavdrag og forbedringer som skrev seg fra henne. Men her må han falle tilbake på en konkret vurdering, og det skal ikke meget til før resultatet blir det motsatte - se Rt-1956-264.» Men må man falle tilbake på en konkret vurdering, kan man ikke samtidig gjøre noen prinsipiell forskjell etter arten av den innsats hver av ektefellene har gjort for ervervelsen av eiendommen eller den form innsatsen har hatt. Det er det faktiske, reelle forhold som må være avgjørende.

Det jeg har nevnt må etter min mening ha betydning for den sak vi behandler. Når det således gjelder fru A's arbeid med gårdsdriften, kan denne innsats ikke settes ut av betraktning med den begrunnelse at hennes arbeid med gårdsdriften ikke har «rettslig» betydning. Hustruen gårdsdrift er også en del av vurderingen. Det må tas standpunkt til om og i hvilken grad gårdsdriften har vært av betydning for ervervelsen av eiendommen.

Etter min mening er det heller ikke relevant å vise til at hustruen på landet vanligvis utfører arbeid med fjøs og gårdsdrift og at i denne sak fru A hadde plikt etter ektefellelovens §1 til å bidra til familiens underhold. Dette har neppe noen særskilt betydning i denne sak. Også mannen, A, hadde plikt til å sørge for familiens underhold. Og man kan godt spørre om ikke også hans innsats for å skaffe familien bolig og et lite støttebruk for fiske

Side:883

med driftsbygning faller innenfor hans plikt til å bidra til familiens underhold. Eiendommens verdi overstiger ikke pantegjelden. Men bortsett fra det går vel ikke dette beskjedne støttebruket utover hva en fiskerfamilie vanligvis må ha som ledd i et rimelig underhold. Trekker man den gjensidige underholdsplikt inn, styrker dette nettopp det syn at det har vært ektefellenes oppfatning at eiendommen skulle være deres felles eiendom.

Det følger av det jeg har sagt at jeg heller ikke er enig i at hustruens innsats i hjemmet prinsipielt skal holdes utenfor vurderingen. Også denne innsats må være gjenstand for konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Jeg forstår rettspraksis slik at man hittil ved de konkrete avgjørelser ikke har funnet å kunne legge avgjørende vekt på hustruens arbeid i hjemmet. Men dette medfører ikke at vurderingen i den konkrete sak likevel kan falle ut annerledes. I dommen fra 1956 er både hustruens arbeid på bruket og i huset nevnt. Jeg kan ikke se at dette er uriktig. Heller ikke kan man etter min mening generelt utelukke at den ene ektefelles indirekte innsats ikke skal vurderes når spørsmålet om medvirkning til en fast eiendoms ervervelse blir avgjort. I det konkrete tilfelle kan meget godt en slik indirekte økonomisk innsats være helt avgjørende for en fast eiendoms ervervelse og klart innebære medvirkning til ektefellenes ervervelse av den faste eiendom.

Man bør vel heller ikke ved vurderingen, som i vår sak, regne opp en rekke forskjellige forhold - fru A's initiativ, hennes arbeid med oppførelsen av bygningene og med dyrking av jordveien m.v. - og etter tur sette disse forhold enkeltvis ut av betraktning. Jeg vil tro at det er en samlet vurdering av alle faktiske forhold man må foreta når man på skiftet skal avgjøre om. den ene ektefelle alene eller begge sammen har innbrakt en fast eiendom i boet.

Jeg viser til slutt til Innstilling II fra Utvalget til revisjon av ekteskapslovgivningen m.v., avgitt 28. juni 1957, 32 hvor det om skiftelovens §50 bl.a. heter: «Gjeldende bestemmelse går bl.a. ut på at en ektefelle, ved skifte av felleseie, har rett til etter takst å få utlagt fast eiendom «som han har brakt inn i felleseiet». Mot denne bestemmelse har det vært rettet kritikk, og utvalget er enig i at regelen kan virke mindre heldig fordi det til dels synes å bli lagt for stor vekt på i hvis navn eiendommen er innkjøpt, og fordi det ikke tas tilstrekkelig hensyn til at den annen ektefelle også kan ha ytet sitt bidrag, men mer indirekte, f. eks. ved arbeid i hjemmet.» - Utvalget foreslår at fellesboets eiendeler skal fordeles mellom ektefellene etter rimelighetshensyn. Jeg vil tro at også rettspraksis hittil viser en utvikling i denne retning.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av skifterettens dom (sorenskriver Kaare Nerdrum): - - -

Retten anser det godtgjort at ektefellene i fellesskap besluttet både å

Side:884

bygge våningshus i 1955 og fjøs i 1958. Fru A tok ikke noe initiativ fremfor sin mann. Tomten var i sin tid kjøpt og betalt av A, som således var hjemmelsinnehaver til - - -. Dette forhold ansees dog ikke avgjørende for løsningen av den oppståtte tvist.

Etter det opplyste har fru A ikke hatt noen selvstendig inntekt disse år. Hennes fjøsdrift bragte underskudd fordi hun satte på flere dyr enn det kunne skaffes fôr til på eiendommen. Produktene er gått inn i husholdningen, men denne ble ellers bekostet av A's inntekter som fisker. Ifølge vitneforklaringer har saksøkte både dyrket og høstet - - samt deltatt i byggearbeidene i den utstrekning han hadde faglig innsikt og ikke var på fiske. Foruten ved sin manuelle innsats har A muliggjort husbyggingen ved å betale arbeidspenger med i alt ca. kr. 18 000. Han har videre nedbetalt pantegjeld med kr. 1 000 og dekket alle renteterminer. Det han har tjent i disse år er i sin helhet gått med til byggearbeidene, familiens underhold og gårdsdriften. Saksøkte erkjenner å ha innkassert penger for dyreholdet. Således fikk han av forsikringsselskapet utbetalt kr. 900.-, og kr. 700.- ble mottatt for slaktet, da en ku ble kjørt ihjel på landeveien for 2-3 år siden, men disse inntekter er ikke mer enn hans utgifter til høy m.v. I alle år. Utover sitt arbeid som husmor har ikke fru A i nevneverdig grad gitt noe bidrag til familiens økonomi og husbyggingen. Både hun og barna hjalp til med bl.a. å bære trematerialer fra fjæren, men den innsats det her er tale om synes etter bevisførselen å ha vært nokså beskjeden. Retten anser det derfor godtgjort at eiendommen - - er blitt bragt inn i felleseiet av A, og i henhold til skiftelovens §50 vil han på skiftet kjennes berettiget til å kreve eiendommen utlagt til seg. I skiftesamling 3/9-1963 ble protokollert: «Det er videre enighet om å verdsette boets faste eiendom i X til kr. 29 000, som tilsvarer gjelden.» Det ligger utenfor nærværende sak å avgjøre betydningen herav. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sigmund Walen og Carl Tank og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

- - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Tank og hjelpedommer Tal seth - er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Etter den bevisførsel som har funnet sted for lagmannsretten, legger man til grunn at det er fru A som hele tiden har forestått gårdsbruket. Dette er ikke - som av skifteretten antatt - gått med underskudd, men har i alle de år det er drevet, gitt et ikke ubetydelig tilskudd til familiens underhold. De ligningsoppgaver som er fremlagt i saken, viser - når man trekker fra posten «eget husvær» - overskudd. Det er så at den ligningsmessige inntekt av jordveien ikke har vært stor, men tallene gir etter flertallets oppfatning ikke det riktige billede av den betydning gårdsdriften har hatt i familiens husholdning. Ligningsmyndighetene har satt verdien av de produkter som er brukt i denne, særdeles lavt. Det er riktig at det er A som i det alt vesentlige har skaffet til veie de kontante midler som var nødvendige til finansieringen både av våningshuset og fjøset, men når han til tross for sin store forsørgelsesbyrde har klart dette, skyldes det i adskillig utstrekning hustruens innsats når det gjelder gårdsdriften. Uten denne ville han neppe kunne ha klart å frigjøre så stor del av sine inntekter på fisket til dette formål. Fru A's bidrag til

Side:885

familiens økonomi går derfor etter flertallets mening atskillig videre enn en hustrus vanlige arbeide i husholdningen. Flertallet legger også en viss vekt på at det var fru A som tok initiativet til byggingen av husene. Dette gjelder særlig fjøset, som utelukkende må sies å kunne tilskrives hennes tiltak. Det kan også nevnes at partene samarbeidet om hustegninger, å skaffe lån, byggetillatelse, materialer, arbeidsfolk etc., og at såvel eiendommen som bebyggelsen må sies å ha vært anskaffet med henblikk på hele familiens behov.

Lagmann Walen er kommet til samme resultat som skifteretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Jeg anser det som skifteretten godtgjort at byggingen av våningshuset og fjøset kom på ca. kr. 46 000 og at ca. kr. 18 000 herav er skaffet i kontanter. Eiendommen var kjøpt av A i 1943 for kr. 500, som han utredet. Det er på det rene at A hadde den formelle hjemmel til eiendommen, og at det var han som sto ansvarlig for lånene.

Jeg anser det videre bevist at det var A som skaffet til veie de nødvendige kontantbeløp da våningshuset og fjøset ble bygget - henholdsvis i 1955 og 1958, og at disse midler skrev seg fra hans inntekter som fisker.

Som skifteretten antar jeg at det ikke ble noe til overs fra gårds- og fjøsdriften til å legge i eiendommen. Naturalproduktene har vært brukt i husholdningen, og overskudd ved salg har i det vesentlige gått med til utlegg i tilknytning til jordbruket. Dette fremgår av de kladdlister fra ligningsvesenet som er fremlagt under saken. Når posten eget husvær tas ut av inntektspostene vedr. jordbrukets inntekter, viser 1953 et nettooverskudd på ca. kr. 370 - 1954 et tap på ca. kr. 180 og 1955 et overskudd på ca. kr. 430. For 1956 er ligning ikke foretatt av gårdsinntektene fordi ektefellene som bureisere var fritatt for skatt av disse.

For de samme år utgjør nettoinntektene av fisket ifølge kladdlistene henholdsvis ca. kr. 4 000, kr. 10 000 og kr. 6.950 og for 1956 kr. 9 730.

Noenlunde samme forhold viser de tidligere fremlagte kladdlister for årene 1961-63. Netto jordbruksinntekter utgjør henholdsvis ca. kr. 700, kr. 1 600 og kr. 1 200 når posten eget husvær er fratrukket, mens inntektene av fiske netto utgjør henholdsvis ca. kr. 10 000, kr. 4 600 og kr. 16 400.

Det er innvent at jordbruksproduktene er satt meget lavt ved ligningen - særlig de som er gått med til husholdningen. Det er sikkert riktig, men det samme gjelder fisk til eget bruk.

Denne antakelse, at gårds- og fjøsdriften ikke har skaffet noe overskudd til investering i husbyggingene, støttes av vitneforklaringen fra en av ektefellenes naboer. Han mente småbruket ble drevet ulønnsomt og uøkonomisk. Det ble satt på flere husdyr enn brukets størrelse og oppdyrking tilsa.

Jeg forstår rettspraksis slik, at en hustrus arbeide i hjemmet i alminnelighet ikke blir å tillegge vekt når det spørres om hvem av ektefellene som har bragt fast eiendom inn i felleseiet. Slik jeg ser på bevisene er det unødvendig å ta standpunkt til om hustruens arbeide med gårds- og fjøsdriften på småbruket blir å sidestille med virksomhet i hjemmet. Denne innsats fra fru A's side har som nevnt foran etter min mening ikke bragt økonomiske resultater som er kommet den faste eiendom til gode.

Side:886

Jeg kommer etter dette til at eiendommen er A's del av felleseiet. Han har også rettslig og faktisk disponert over den, og er ansvarlig for den gjeld som hviler på den. - - -