Rt-1959-693
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1959-06-25 |
| Publisert: | Rt-1959-693 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 97 B/1959 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Arne Borgersen) mot B (overrettssakfører Kaare J. Tapper - til prøve). |
| Forfatter: | Bahr, Rode, Roll Matthiesen, Bendiksby, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §50, LOV-1927-05-20-§15, LOV-1927-05-20-§16, LOV-1927-05-20-§17, LOV-1927-05-20-§18, LOV-1927-05-20-§19, Ektefelleloven (1927) §12, §13, §14 |
Dommer Bahr: Under offentlig skifte av Susanne og Ingve Kløvens skilsmissebo ved Trondheim skifterett oppsto det tvist om hvem av partene som skal få utlagt fellesboets eiendom, Oscar Wistings vei 23, Trondheim. I denne tvist avsa skifteretten den 8. januar 1957 kjennelse med slik slutning:
«I. Ingve Kløven kjennes uberettiget til å få eiendommen Oscar Wistings vei 23 i Trondheim utlagt til seg i medhold av skiftelovens §50.
2. Eiendommen Oscar Wistings vei 23 i Trondheim utlegges til Susanne Kløven for skiftetakst kr. 40 000.»
Side:694
Ingve Kløven påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Den 14. februar 1958 avsa lagmannsretten dom med slik domsslutning:
«Ingve Kløven kjennes berettiget til å få eiendommen Oscar Wistings vei 23 utlagt til seg etter skiftelovens §50.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.»
Lagmannen dissenterte, idet han fant at Ingve Kløven - som antatt av skifteretten - ikke hadde noen rett til etter skiftelovens §50 å kreve eiendommen utlagt til seg, og at skifterettens avgjørelse om å legge ut eiendommen til Susanne Kløven da ikke kunne angripes.
Susanne Kløven har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har fått bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett. Den ankende part har nedlagt påstand om at skifterettens kjennelse stadfestes, og at ankemotparten tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke var benefisert.
Ingve Kløven, som også har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har tatt til motmæle og nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at Susanne Kløven dømmes til å betale saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten til Ingve Kløven og for Høyesterett til det offentlige.
Om saksforholdet og om partenes anførsler henviser jeg til premissene for skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Ingve Kløven frafalt allerede for lagmannsretten sin anførsel om at han kunne kreve den omtvistede eiendom lagt ut til seg fordi den dannet grunnlag for hans næringsvirksomhet. Hans krav baseres således i ankeinstansene bare på at eiendommen etter hans mening er innbrakt i felleseiet av ham selv.
Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak for Trondheim byrett den 24. april 1959 med avhør av parten Ingve Kløven og et vitne. Et vitne er avhørt ved bevisopptak for Stjør- og Verdal herredsrett den 5. mai 1959 og tre vitner ved bevisopptak for Bergen byrett den 9. juni 1959. Det er lagt frem en skriftlig partsforklaring, avgitt 5. juni 1959 av Susanna Kløven, og enkelte andre nye dokumenter, deriblant skjøte av 7. august i 928 fra Karl M. Kløven til Inger Karlsen Kløven (ankemotparten) på eiendommen «Klauven», g.nr. 29 b.nr. 4 i Nord-Frøya, og skjøte av 30. november 1928 fra Karl til Ingve Kløven på visse rettigheter som var unntatt i skjøtet av 7. august 1928. Det fremgår av det sistnevnte dokument at Ingve Kløvens erverv av de unntatte rettigheter foregikk allerede i 1928 og ikke i 1932 som lagmannsretten går ut fra. Men dette er en detalj som ikke har noen betydning for avgjørelsen, og saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige lagmannsrettens flertalls begrunnelse. Jeg tilføyer at dommen i Rt-1956-264 flg., som mindretallet i lagmannsretten har henvist til, gjaldt et forhold som lå helt annerledes an enn det vi her har for oss.
Side:695
Etter omstendighetene finner jeg at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.
Jeg stemmer for slik
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Rode: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Roll Matthiesen, Bendiksby og Holmboe: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Gunnar Nissen, lagdommer Harald Sund och sorenskriver Thor Tharum):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten og skal bemerke:
Det er på det rene at eiendommen Oscar Wistings vei 23 i Trondheim ble ervervet i Ingve Kløvens navn og at det er han som har skjøte på eiendommen. Kjøpesummen var kr. 45 000 som ble avgjort ved at Kløven overtok panteheftelser for kr. 30 000 og betalte kontant kr. 15 000. Kontantsummen ble tilveiebrakt ved at Kløven lånte pengene i Den Nordenfjeldske Kreditbank mot å gi pantesikkerhet i eiendommen «Kløven» på Frøya som han har hjemmelen til, og som han eiet ved ekteskapets inngåelse. Lånet er senere innfridd ved hjelp av salgsutbytte av eiendommen «Kløven», som ble solgt for kr. 23 000.
Om eiendommen «Kløven» er det opplyst at den er et småbruk med en jordvei på ca. 30 mål og ca. 300 mål beitemark, med tillegg av torvrettigheter. Ingve Kløven kjøpte eiendommen av faren i 1928 for en kjøpesum kr. 3 000. Etter hva han har forklart utgjorde eiendommens verdi mer enn den nominelle kjøpesum, idet eiendomsoverdragelsen i virkeligheten innbefattet godtgjørelse for en rekke års ulönnet arbeid i foreldrehjemmet. Ved skjøtet ble unntatt en del rettigheter, men disse ble innløst i 1932 for kr. 1 200. Det er på det rene at eiendommen var begge ektefellers felles bopel etter inngåelsen av ekteskapet i 1936 og inntil kjøpet av Oscar Wistings vei 23 i 1952, da de flyttet dit.
Eiendommen «Kløven» var etter hva der således er på det rene Ingve Kløvens eiendom ved inngåelsen av ekteskapet og var av ham brakt inn i felleseiet og med de innskrenkninger som følger av §13, §14, §15, §16, §17, §18, §19 undergitt hans rådighet etter lov om ektefellers formuesforhold §12. Da lånet kr. 15 000 til innfrielse av kontantkjøpesummen vedrørende Oscar Wistings vei 23 er skaffet til veie ved pantesikkerhet i eiendommen «Kløven» og med Ingve Kløven som personlig skyldner, antar lagmannsretten at Oscar Wistings vei 23 må ansees brakt inn i felleseiet av mannen, selv om denne eiendom i likhet med eiendommen «Kløven» kom til å tjene som familiebolig for begge ektefeller.
Når eiendommen «Kløven» ved salget i 1954 ble utbrakt til betydelig høyere verdi enn den kjøpesum som Ingve Kløven betalte i 1928, kan dette ha sin forklaring i de forhold som er nevnt foran i Kløvens forklaring, men skyldes vel for en vesentlig del den alminnelige verdistigning særlig
Side:696
på grunn av at et større industrielt anlegg ble satt i gang på stedet. Denne verdistigning kan således ikke tilskrives partenes egen virksomhet. At denne verdistigning - likhet med eiendommens verdi for øvrig - går inn under fellesboet, kan ikke gjøre noen endring i det forhold at eiendommen med den verdi den hadde i 1952 må ansees innbrakt i felleseiet av mannen.
Fru Kløven har gjort gjeldende at det må tillegges betydning at hun ved personlige tilskudd både i form av pengetilskudd og arbeid har øket eiendommens verdi og brakt den i den stand den var i 1952. Lagmannsretten må imidlertid etter hva der er opplyst legge til grunn at de vesentlige påkostninger på eiendommen ble gjort før ekteskapets inngåelse. Om dette har Kløven forklart at han i 1930 restaurerte eiendommen og han antar at det da ble påkostet våningshuset kr. 4-5000. Etter ekteskapets inngåelse har det, bortsett fra ordinært vedlikehold, ikke vært gjort andre påkostninger på husene enn en oppussing innvendig i 1943 som kostet ca. 1000 kroner. Fru Kløven har forklart at hun ved denne oppussing gjennom sin søster i Bergen besørget innkjøpt malerartikler og strie, som hun betalte flere hundre kroner for. Dessuten har hun kjøpt planter til haven for noen hundre kroner. For øvrig fremgår det av hennes forklaring at de pengemidler hun angir å ha hatt ved giftermålet ca. kr. 4000 og arvemidler ca. kr. 2000 er anvendt til anskaffelse av felles løsøre og til livsopphold for partene. Selv om man legger fru Kløvens forklaring til grunn, finner lagmannsretten å måtte anta at de vesentlige påkostninger var gjort allerede før ekteskapets inngåelse og at de påkostninger som har vært gjort senere ikke kan ha spillet noen nevneverdig rolle for verdistigningen.
Etter dette finner lagmannsretten at eiendommen Oscar Wistings vei 23 må ansees innbrakt av Kløven. Det er ikke påberopt at fru Kløven har engasjert seg aktivt i eiendomskjøpet. Punkt 1 i hans påstand vil derfor bli tatt til følge. Herav følger - uten at det finnes nødvendig å uttale dette i konklusjonen - at punkt 2 i skifterettens slutning faller bort. Man finner at saken har vært så tvilsom at fru Kløven har hatt fyldestgjørende grunn til å se dom i begge instanser.
Lagmann Nissen er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre dens premisser.
I likhet med hva der er antatt i Rt-1956-264 finner jeg det ikke avgjørende at eiendommen (her Oscar Wistings vei 23) ble kjøpt i mannens navn og skjøtet utstedt til ham. Avgjørelsen må bero på at det etter en konkret vurdering må antas at det har vært ektefellenes mening å erverve eiendommen i fellesskap som et felles hjem. Ved bedømmelsen herav finner jeg det ikke avgjørende at den kontante del kr. 15 000 av kjøpesummen ble skaffet til veie av Ingve Kløven ved at han lånte pengene i bank mot pantesikkerhet i eiendommen «Kløven» på Frøya, som av ham var innbrakt i felleseiet. Eiendommen må være undergått en betydelig verdiøkning siden ekteskapets inngåelse i 1936. I dette tidsrom inntil partene ved kjøpet av Oscar Wistings vei 23 flyttet til Trondheim i 1952 har de bodd sammen på «Kløven» og i fellesskap drevet gårdsbruket som besto av 3 kyr og 1 hest. Tar man hensyn til hustruens arbeid på bruket og i hjemmet, må hennes innsats på eiendommen ansees likeverdig med mannens. Da eiendommen tjente til felles bolig, var Ingve Kløven etter lov om ektefellers formuesforhold underkastet skranker i rådigheten over eiendommen. Han kunne således ikke uten fru Kløvens skriftlige samtykke pantsette den. Da et
Side:697
hovedformål med kjøpet av Oscar Wistings vei 23 må antas å ha vært at ektefellene ville skaffe seg et nytt felles hjem i Trondheim, synes jeg det under disse omstendigheter er naturligst å anse eiendommen ervervet av ektefellene i fellesskap.
Etter dette finner jeg at Ingve Kløven ikke har noen rett til etter skiftelovens §50 å kreve eiendommen utlagt til seg. - - -