Rt-1956-264

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-03-14
Publisert:	Rt-1956-264
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38/1956
Parter:	A (høyesterettsadvokat A.M. Konstad) mot B (høyesterettsadvokat Sverre Knutsen).
Forfatter:	Bendiksby, Nygaard, Hiorthøy. Mindretall: Heiberg, Soelseth
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §50, Skifteloven (1930), Ekteskapsloven (1918) §41, Ektefelleloven (1927) §12, §30, Jordloven (1928) §49, §50, Jordloven (1928)

Dommer Bendiksby: I skiftetvist mellom de separerte ektefeller Nora Stensli og Nikolai Stensli avsa Nord-Hedmark skifterett - sorenskriveren - den 23. oktober 1954 dom med slik domsslutning:

«Eiendommen Stensli, g.nr. 412 b.nr. 14 i Ringsaker, utlegges til Nora Stensli for kr. 15 000.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsrettens dom ble av Nikolai Stensli påanket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 2. september 1955 dom i saken med følgende domsslutning:

«Eiendommen Stensli, g.nr. 412 b.nr. 14 i Ringsaker, utlegges til Nikolai Stensli for kr. 15 000.

Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet lagmannen stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Nora Stensli har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det er Nikolai Stensli som har brakt eiendommen inn i fellesboet og at han derfor har rett til å få eiendommen utlagt til seg etter skiftelovens §50. Hun har under ankeforhandlingen for Høyesterett ikke opprettholdt sin tidligere anførsel om at eiendommen er brakt inn i fellesboet av henne, men har hevdet at eiendommen er brakt inn av ektefellene i fellesskap. Ingen av partene har da, anføres det videre, noen rett fremfor den annen til å få eiendommen utlagt til seg, men partene er enige om at eiendommen skal utlegges til en av dem etter registreringstakst, kr. 15 000, og at retten skal bestemme hvem av dem den skal utlegges til. Det mest rimelige er da, hevdes det, at eiendommen utlegges til henne.

Nora Stensli, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt følgende påstand:

«1. Eiendommen Stensli, g.nr. 412 b.nr. 14 av skyld mark 0,85 i Ringsaker herred, utlegges til Nora Stensli for kr. 15 000.

2. Nikolai Stensli pålegges å betale omkostninger for skifteretten til Nora Stensli og for lagmannsretten og Høyesterett til staten ved Justisdepartementet.»

Nikolai Stensli har tatt til motmæle og har nedlagt denne påstanden:

Side:265

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Nora Stensli betaler til Nikolai Stensli sakens omkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det den 24. november og 20. desember 1955 holdt bevisopptak ved Nord-Hedmark herredsrett til avhøring av partene og 8 vitner. Det er for Høyesterett fremlagt en del nytt bevisstoff, således utskrift av Ringsaker jordstyres møteprotokoll for så vidt angår søknad fra Nikolai Stensli om bistand til tvangservervelse etter jordloven av den eiendom saken gjelder, samt en del ligningsmateriale vedkommende Nikolai Stensli.

Saken gjelder i første rekke spørsmålet om hvem av partene har brakt eiendommen inn i fellesboet. - Jeg er her enig med skifteretten og lagmannsrettens mindretall i at eiendommen må ansees å være innbrakt av ektefellene i fellesskap. Det er riktignok så at skjøtet på eiendommen fra Simen Mæhlum lyder på Nikolai Stensli som kjøper, og at det var Nikolai Stensli som sto som utsteder av de pantobligasjoner som ble utferdiget i forbindelse med kjøpet men slik forholdene her lå an kan jeg ikke se denne formelle ordning som noe avgjørende bevis forat det var mannen alene som brakte eiendommen inn i fellesboet. Kjøpet kom først i stand etterat det var søkt om tvungen avståelse etter jordlovens §49 flg. og etterat jordstyret hadde truffet vedtak om å anbefale søknaden. Etter det som er opplyst må jeg gå ut fra at Simen Mæhlum bare gikk med på å selge fordi han regnet med at søknaden om tvungen avståelse ville føre frem. Det fremgår av den fremlagte utskrift av jordstyrets møteprotokoll at søknaden om avståelse var fra Nora og Nikolai Stensli i fellesskap, og jordstyrets innstilling gikk ut på at kommunen skulle kreve tvungen avståelse «til fordel for Nora og Nikolai Stensli». Jeg nevner også at hustruens far kausjonerte for det pantelån, kr. 600, som i forbindelse med kjøpet ble opptatt i Fåberg Sparebank. Det synes etter dette mest nærliggende å anta at det har vært ektefellenes mening å erverve eiendommen i fellesskap som et felles hjem. Dette var også i seg selv den naturlige ordning i dette tilfelle. Jeg peker her på det som er nevnt av herredsretten og lagmannsretten om at eiendommen var hustruens barndomshjem hvor hun hadde levet hele sitt liv siden hun var ett år, samt at det var hennes fars langvarige husmannsforhold som sammen med mannens husmannsforhold dannet forutsetningen for tvungen avståelse etter jordlovens §50. Jeg fremhever også at ingen av ektefellene hadde nevneverdige midler til kjøpet av eiendommen. Kjøpet ble i alt vesentlig finansiert ved lån, og forrentningen og tilbakebetalingen måtte etter ektefellenes forhold naturlig baseres på begges virksomhet, for mannens vedkommende i betydelig utstrekning på arbeid utenfor bruket og for hustruen vedkommende arbeid på bruket, foruten i huset.

Side:266

Etter det som er sagt mener jeg at Nikolai Stensli ikke har noen rett etter skiftelovens §50 til å kreve eiendommen utlagt til seg; partene står for så vidt på like fot.

Under forutsetning av at mannen - slik som jeg er kommet til - ikke har rett til å overta eiendommen etter skiftelovens §50, er partene som nevnt enige om at retten på grunnlag av rimelighetsbetraktninger skal bestemme hvem av dem skal ha eiendommen. Skifterettens avgjørelse går ut på at hustruen bør få overta den. Denne avgjørelse av skifteretten er etter min oppfatning endelig og kan ikke angripes ved anke, jfr. kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1949-586, jfr. også kjennelse i Rt. for samme år side 589. Anken må da avvises for dette punkts vedkommende.

Etter dette antar jeg at konklusjonen for øvrig må gå ut på at Nikolai Stensli kjennes uberettiget til å få eiendommen utlagt til seg i medhold av skiftelovens §50.

Etter sakens særegne beskaffenhet finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Nikolai Stensli kjennes uberettiget til å få eiendommen Stensli, g.nr. 412 b.nr. 14 i Ringsaker, utlagt til seg i medhold av skiftelovens §50.

Anken avvises for så vidt angår spørsmålet om hvem av partene bør gis adgang til å overta eiendommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Avgjørende for meg er at eiendommen ble kjøpt i mannens navn og skjøtet utstedt til ham. Han opptok og stillet seg ansvarlig for de pantelån som finansierte den overveiende del av kjøpesummen, og betalte også det bagatellmessige kontantbeløp - 200 kroner - som skulle til. Under disse omstendigheter mener jeg at bruket i relasjon til lov om ektefellers formuesforhold §12 - og dermed til den korresponderende bestemmelse om gjeldsansvaret i §30 - må anees som innbrakt i fellesboet av mannen og undergitt hans rådighet, og at han derfor etter skiftelovens §50 har rett til å overta bruket etter takst. Til støtte for min oppfatning viser jeg til De norske delegertes innstilling av 1918 til ektefelleloven, side 81, Augdahl: Skifte side 153, Arnhold: Familierett (1945) side 179, samt til Høyeteretts dom av 24. februar 1956 i sak l.nr. 20 B: Marry Eriken mot Edith Dalsvik m. fl.

• Se foran side 186.

Overfor det som her er anført, kan jeg ikke legge avgjørende vekt på at den påtenkte ekspropriasjon også var begrunnet i hustruens og hennes families tidligere tilknytning til bruket,

Side:267

og at det ble søkt om og av jordstyret fremsatt forslag om fremme av ekspropriasjon i begges navn. Ekspropriasjonen ble ikke gjennomført, og man kan ikke vite noe sikkert om det ville ha skjedd, og i tilfelle i hvilken form. Etter jordlovens §50 fylte i og for seg mannen alene kravene for tvangservervelse til fordel for ham. I stedet for den påtenkte ekspropriasjon ble det imidlertid truffet en helt annen ordning, idet det ble inngått avtale om vanlig kjøp. Og ved dette kjøp var det som nevnt mannen som opptrådte som kjøper og påtok seg ansvaret for lånene. Dette var etter min mening ikke bare et formelt arrangement, men innebar også en realitet, som blant annet ville tre frem i tilfelle av at lånene ble misligholdt.

Etter mitt resultat finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til de øvrige spørsmål som er reist i saken. Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Hiorthøy: Likeså:

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Heiberg.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost)

Ved Nord-Hedmark herredsretts dom av 16. februar 1954 ble det ekteskapelige samliv mellom partene hevet ved separasjon i henhold til ekteskapslovens §41. Partenes fellesbo er for tiden under behandling ved nærværende skifterett.

Det er tvist mellom partene om hvem av dem som skal utlegges fellesboets faste eiendom «Stensli» g.nr. 412 b.nr. 14 i Ringsaker. Tvisten er overført til behandling i søksmåls former.

Eiendommen Stensli er et småbruk som inntil 1937 var husmannsbruk under gården «Mæhlum», Brøttum. Den er på ca. 13 mål dyrket jord, ca. 8 mål kulturbeite og ca. 60 mål havning med noe krattskog på. På eiendommen er våningshus og forskjellige uthus. Ved registreringen ble eiendommen verdsatt til kr. 15 000. Partene er enige om at denne takst skal legges til grunn for oppgjøret.

Saksøktes far, Kristian Bakken, begynte som husmann på Stensli antagelig i 1898, da saksøkte var 1 år gammel. Senere har hun hele tiden bodd på eiendommen inntil hun 5. november 1953 flyttet hjemmefra på grunn av ekteskapelige kontroverser. Da hun var i konfirmasjonsalderen, døde hennes mor. Som den eldste av søskenflokken overtok hun da ansvaret for husholdningen. Den 28. januar 1922 ble hun gift med saksøkeren. Han hadde i 1921 tatt på seg arbeidet med et vannanlegg hos gårdbruker Simen Mæhlum på Mæhlum gård. Ekteparet bodde helt fra ekteskapets inngåelse på plassen Stensli, og da saksøktes far våren 1923 inngikk nytt ekteskap (med Kari Rognhaugen, 1. vitne), sluttet som husmann og flyttet fra plassen, ble saksøkeren ansatt som

Side:268

husmann etter ham. Etter husmannskontrakten pliktet han å svare 120 dagers arbeid årlig på gården Mæhlum.

Ved skjøte av 7. august 1934 fra Simen Mæhlum lyktes det saksøkeren å få kjøpe Stensli. Det er opplyst at Simen Mæhlum først motsatte seg salg, men ved mellomkomst fra Ringsaker jordstyre gikk det i orden. Det er enighet mellom partene om at det hadde en viss betydning forat Simen Mæhlum ga etter, at saksøktes far hadde sittet på husmannsplassen i en årrekke, slik at plassen sammenlagt hadde vært i samme slekt i over 30 år. På tiden for kjøpet disponerte saksøkeren kr. 200 som ble lagt i eiendommen. For øvrig ble kjøpesummen skaffet til veie ved opptagelse av et lån på kr. 5800 i Småbruk- og Boligbanken og et på kr. 600 i Faaberg Sparebank. Lånet i Småbruk- og Boligbanken er nå nedbetalt til kr. 5100 og sparebanklånet er forlengst innfridd.

I ekteskapet er det 7 barn som alle er voksne, den yngste sønnen Alf Stensli er nå 23 år.

I den tiden saksøkeren har sittet på eiendommen som eier, har han forbedret den på forskjellig vis. Våningshuset som var en enetasjes tømmerstue, har han bygget helt om slik at det nå er et bra toetasjes hus. Videre har han bygget nytt redskapsskjul, ny skåle, nytt bryggerhus, hønsehus, gravet to brønner og lagt inn vann både i våningshus og fjøs og malt alle hus på bruket. Ved ombyggingen av våningshuset leiet han en del hjelp. Ellers har han utført alt arbeid selv. Om han skulle ha brukt leiet hjelp til alle forbedringer, har han beregnet at disse ville ha kostet ham ca. kr. 10 000.

Etterat saksøkeren sluttet som husmann, har han drevet med forskjellig slags arbeid rundt i bygden, så som graving, muring, støping, snekkerarbeid, maling, traktorkjøring m. m. Etter eget oppgivende har han tjent forholdsvis bra. I 1949 begynte han etter henstilling fra Brøttum småbrukerlag med maskinstasjon, dvs. at han har holdt traktor med tilhørende landbruksmaskiner som plog, harv, selvbinder, slåmaskin m. m. og dermed påtatt seg arbeid for småbrukere i bygden som ikke selv har anledning til å anskaffe alle slags moderne landbruksmaskiner. Til anskaffelse av maskinene satte han seg i en ganske betydelig gjeld, antagelig minst ca. kr. 15 000, som imidlertid nå er betalt.

Arbeidet på bruket har vært fordelt slik at saksøkte har hatt dyrestellet og for øvrig alt vanlig husmorarbeid. Saksøkeren har i alt vesentlig hatt det øvrige arbeid. Barna måtte ettersom de vokste til og så lenge de ble hjemme, hjelpe til med forefallende arbeid. Da hjemmet ble oppløst høsten 1953 bodde flere av barna fremdeles hjemme. Så vidt retten har forstått, var det sønnene Kåre, Per og Alf. Kåre var enkemann og hadde med seg to små barn og hushjelp. På grunn av uenighet med faren flyttet først sønnene hjemmefra og kort tid senere også saksøkte. Hun har selv oppfattet situasjonen slik at hun ble jaget, men det synes å være på det rene at dette iallfall ikke kan tas bokstavelig. Forholdet er vel nærmest det at saksøkeren under munnhuggeri og i en barsk og uvennlig tone har bedt henne flytte. Det er enighet mellom partene om at den omstendighet at saksøkeren siden 15. november 1953 har sittet på eiendommen ikke skal regnes ham til fordel ved avgjørelsen av hvilken av ektefellene som skal få eiendommen utlagt til seg.

Side:269

Det er på det rene at saksøkte til det felles beste har brukt ca. kr. 4000 som hun har arvet etter sin far og mor (faren døde i 1950). Morsarven på noen få hundre kroner fikk hun da faren giftet seg for annen gang, og pengene ble brukt til innkjøp av en ku. Farsarven, hvis nøyaktige beløp er oppgitt til kr. 3377,64, ble blant annet brukt til elektrisk vannpumpe og til en rustfri oppvaskkum. For øvrig har saksøkte ikke hatt noen pengeinntekter.

Begge parter påberoper seg skiftelovens §50. Saksøkeren gjør gjeldende prinsipalt at det er han som har brakt eiendommen inn i felleseiet, mens saksøkte anfører at det er hun som har brakt den inn. Hvis retten skulle komme til det resultat at eiendommen er brakt inn i boet i fellesskap, gjør de begge gjeldende å få den utlagt til seg på grunnlag av rimelighetsbetraktninger. Overensstemmende hermed har hver av dem nedlagt påstand, liksom de har påstått seg tilkjent saksomkostninger av motparten.

Retten bemerker at eiendommen må ansees som innbrakt i boet av ektefellene i fellesskap. Det kan ikke legges noen avgjørende vekt på at den ble kjøpt i mannens navn, et forhold som er det alminnelige ut over bygdene og som nærmest skjer av praktiske hensyn. Heller ikke kan retten finne det avgjørende at den kontante del av kjøpesummen, nedbetalingen av gjelden og utleggene i forbindelse med forbedringene av eiendommen, er dekket av mannens arbeidsinntekt. Forutsetningen for denne inntekt er også hustruens arbeid i hjemmet. Etter rettens mening kan det ikke være tvil om at hun har arbeidet vel så hardt til det felles beste og at dette teller like meget som mannens arbeid ved bedømmelsen av økonomien som helhet.

Retten får så som oppgave å avgjøre hva som er det rimeligste når det spørres om hvilken av partene som skal få utlagt eiendommen. Det kan her anføres vektige grunner til fordel for dem begge to. For det første gjelder det at de begge er sterkt personlig knyttet til eiendommen. Hustruen har bodd der så å si hele sitt liv, vel 20 år lenger enn mannen. Han har på sin side slitt på bruket i ca. 30 år, derav i 12 år med en usedvanlig hard husmannskontrakt. Begge vil de ha vanskelig for å skaffe seg et hjem og slå rot et annet sted. Selv om det på eiendommen bare er et mindre jordbruk, vil det passe best for mannen å drive det. Her kan han også ha sin maskinstasjon på et sted som er forholdsvis sentralt i bygden.

Tross alt finner retten at det er rimeligst at hustruen får utlagt eiendommen. Hun vil ha vanskeligere enn mannen for å klare seg uten den. Han har sin maskinstasjon og sine mange inntektsbringende gjøremål og vil iallfall ikke økonomisk være avhengig av eiendommen. Når så mange bygdefolk er interessert i maskinstasjonen, skulle det ikke være vanskelig å få satt opp et redskapshus på et passende sted. For hustruen tegner fremtiden seg mer bekymringsfull. Hun virker mer slitt enn mannen. Hun har bare sitt husmoryrke å falle tilbake på og i hennes alder (57 år) vil det ikke være lett å begynne husarbeid for andre, hvis hun i det hele tatt vil kunne få en post. Til å drive eiendommen vil hun få hjelp av sine ugifte sønner Per og Alf som vil bo hjemme, idet de har sitt arbeid i nærheten. Hensynet til barna er for øvrig ikke uten betydning for avgjørelsen. Alle barna er på morens side

Side:270

mens det i forhold til faren hersker et fullstendig brudd. Uten at det er grunn til å komme inn på hvem som har skylden herfor, kan retten ikke unngå å legge vekt på at barndomshjemmet vil fortsette å være det samlende midtpunkt for de syv barna, hvis moren får eiendommen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Reidar Aasgaard, lagdommerne K. Strømsted og Fr. Hassel):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten. Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Strømsted og Hassel finner etter de foreliggende opplysninger om Nikolai Stenslis kjøp av eiendommen i 1937 sett i sammenheng med svigerfarens og senere Nikolais husmannsforhold samt ektefellenes arbeid på bruket før og etter kjøpet inntil den faktiske separasjon i 1953, at eiendommen må sies å være innbrakt i fellesboet av mannen. - - -

Lagmann Aasgaard er enig med herredsretten i at eiendommen må ansees innbrakt av ektefellene i fellesskap.

Det er nemlig uomtvistet mellom partene at kjøpet av den opprinnelige husmannsplass (Stensli) kom i stand, fordi bonden av mannen var stillet i utsikt, at jordloven av 22. juni 1928 nr. 25 §50 ellers ville bli anvendt. Hustruens far hadde vært husmann på plassen i årrekker og hustruen selv hadde bodd der uavbrutt siden hun var et år, nemlig 1898. Hun hadde allerede siden konfirmasjonsalderen, etterat hennes mor var død hatt sitt arbeid på plassen. Mannen hadde i 1937 derimot bare bodd på plassen siden 1923. Det kan ikke legges avgjørende vekt på, at den ble kjøpt i mannens navn - og at han som følge herav har utstedt pantobligasjonene. Om den kontante betaling kr. 200, nedbetalingen av gjelden (i en årrekke) fra kr. 6400 til kr. 5100, utleggene i forbindelse med forbedring av husene, helt skulle vært tatt av mannens arbeidsinntekt kan heller ikke dette tillegges avgjørende betydning, idet hustruens arbeid med dyrestellet (kuer, ungdyr, kalver, griser og høns) har skaffet betydelige inntekter i årenes løp så vel gjennom bruk i husholdningen som ved salg.

Det er opplyst at ektefellene kunne ha tre voksne kuer, til sine tider mindre, og da hustruen reiste bare en. En enkelt septembermåned ble det levert 900 liter melk. Nettoen i kontanter når husholdningsinnkjøp gikk fra var regelmessig ikke stor, men det hadde en gang vært 50 kroner, en annen gang 150 kroner pr. måned. De hadde regelmessig to gjøgriser hvorav den ene ble solgt ved juletider, den annen slaktet og flesket brukt i husholdningen. Antall av høner varierte fra 25-45 ds hun reiste, 16). Det ble solgt egg for et beløp av 30 kroner ad gangen. Foruten dette hjalp også hustruen til ved dyrkingen av poteter og bygg (små arealer).

Under disse omstendigheter kan det neppe være tvilsomt at kjøpet av Stensli, om ikke direkte betalt av inntekter av dyrestellet, økonomisk var basert så vel på disse inntekter som på mannens inntekter ved jobber utenfor eiendommen. Enn videre har hustruen brukt sin morsarv (over 300 kroner) til innkjøp av en ku og av farsarven (på atskillig over 3000 kroner) kr. 1200 til elektrisk vannpumpe og oppvaskkum og antagelig ytterligere flere hundrede til vannanlegget. Resten har etter det

Side:271

opplyste vært brukt til kjøp av en lammeskinnskåpe til hustruen for kr. 585, og en hatt og votter til henne og utgifter til sønnen Kristians utdannelse. Hele hennes arv etter foreldrene er således gått med til hva der må betegnes som fellesutgifter (over det dobbelte av hva der er avbetalt på kjøpesummen).

Ved siden herav har hustruen hatt stellet med barna og det alminnelige husstell. Til belysning av hvor byrdefullt dette må ha vært er det tilstrekkelig å nevne at ektefellene i årene 1923-1931 fikk syv barn, alle i live. Det må dog tas i betraktning at barna ettersom de vokste opp, ved siden av sin skolegang og videre utdannelse, har kunnet hjelpe moren i hennes dobbelte arbeid, så vel ute som inne.

Lagmann Aasgaard er også enig med herredsretten i, at det er rimeligst at hustruen får utlagt eiendommen til seg. Hustruens hele liv har vært knyttet til eiendommen og hun må også ha vært den som har drevet dette småbruk, mens mannens arbeid i alt vesentlig har foregått utenfor. Da hustruen flyttet i 1953 ble husdyrene solgt og noe jordbruk av betydning har mannen etter det opplyste ikke drevet. - - -