Rt-1966-17
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-01-08 |
| Publisert: | Rt-1966-17 |
| Stikkord: | Kommunalforvaltning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 5 |
| Parter: | Statsadvokat Haakon Faanes, aktor mot Valdres Ungdomsherberge v/A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellbye). |
| Forfatter: | Bendiksby, Anker, Roll-Matthiesen, Eckhoff, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Midl lov om regulering av byggevirksomhet (1955) §10, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §36, Prisloven (1953) §56, §7 |
Dommer Bendiksby: I samsvar med pålegg fra statsadvokaten i Buskerud og Oppland utferdiget politimesteren i Vestoppland den 7. juli 1965 forelegg mot B på en bot stor 200 kroner for overtredelse av midlertidig lov av 9. desember 1955 om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet §7, tredje ledd, jfr. Kronprinsregentens resolusjon av 15. februar 1957 §1
«derved at han som formann i byggekomitéen for Valdres Ungdomsherberge, Fagernes, på Fagernes i Nord-Aurdal i 1964 uaktsomt har oppført et byggeløyvepliktig tilbygg i to etasjer med en grunnflate på 140 m2 uten tillatelse fra forsyningsmyndighetene».
Den 6. mai 1965 utferdiget politimesteren i Vestoppland i medhold av §10, første og annet ledd, i den nevnte lov av 9. desember 1955 forelegg om inndragning av 5.000 kroner mot Valdres Ungdomsherberge, Fagernes, v/ styrets formann A. Grunnlaget for forelegget var at
«Valdres Ungdomsherberge, Fagernes, på Fagernes i Nord-Aurdal i 1964 har oppført et byggeløyvepliktig tilbygg i to etasjer med en grunnflate på 140 m2 uten tillatelse fra forsyningsmyndighetene».
Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble sendt til Valdres herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377, fjerde ledd.
Herredsretten avsa den 2. august 1965 dom med slik domsslutning:
«1. B, Fagernes, frifinnes for den bot som han ble ilagt ved forelegg av 7. juli 1965.
2. Valdres Ungdomsherberge v/ A, Ulnes, frifinnes for den inndragning som ble ilagt ved forelegg av 6. mai 1965.
3. H.r.advokat Nicolay Berg tilkjennes saksomkostninger av det offentlige ved særskilt salæransettelse av retten.»
Frifinnelsen av B er begrunnet med at subjektiv skyld ikke var godtgjort, idet retten fant å kunne bygge på at han trodde at byggeløyve var ordnet da han tiltrådte som formann i byggekomitéen, og at denne feiltagelse ikke kunne bebreides ham som uaktsom.
Når det gjelder inndragningskravet mot Valdres Ungdomsherberge har herredsretten først uttalt og begrunnet at inndragning
Side:18
etter den bestemmelse det her gjelder ikke er straff, og frifinnelsen er deretter begrunnet slik:
«Det spørsmål som i denne forbindelse reiser seg ved tolking av §10 er hvorvidt en objektiv overtredelse av lovens bestemmelser er tilstrekkelig, eller om også handlingen subjektivt må fylle vilkårene for straff for at inndragning skal kunne foretas.
Etter rettens mening må strl. §36 og §10 i lov nr. 19 av 9/12 1955 §10 tolkes likt på dette punkt. Iflg. den praksis som foreligger i forbindelse med inndragning etter strl. §36 må alle straffbarhetsbetingelser foreligge for at inndragning skal kunne skje. Det vises i den anledning til Rt-1948-89 og Rt-1950-633. (Se også Andenæs alm. strafferett 470.) Etter rettens oppfatning er det objektive rettsbrudd som Valdres Ungdomsherberge v/ A har foretatt ikke tilstrekkelig til å begrunne inndragning, og inndragning etter §10 kan derfor ikke finne sted da subjektiv Skyld ikke er påvist.
Retten vil imidlertid også gi uttrykk for at selv om det måtte være adgang til å foreta inndragning på grunnlag av det objektive rettsbrudd, finner en at vilkårene ellers heller ikke er tilstede. Det legislative grunnlag for inndragning av økonomiske verdier i et tilfelle som dette, er at vedkommende ved overtredelsen ikke skal kunne oppnå og beholde en økonomisk gevinst eller fordel, eventuelt besparelse, som han ellers ikke ville ha hatt om lovens påbud hadde vært overholdt. Det kan ikke sees at Valdres Ungdomsherberge har oppnådd noen slik økonomisk fordel, og det må kun være en slik økonomisk fordel som §10 hjemler inndragning av. Hvis regelen var en annen ville reaksjonen måtte karakteriseres som straff. Det er i saken godtgjort at byggeomkostningene beløper seg til ca. kr. 900.000,-. Verdien av bygget slik som det står idag overstiger neppe dette beløp. Andelslagets økonomi er svak, idet driften i 1964 gikk med underskudd. Man måtte blandt annet søke om utstettelse med betalingen av renter i forbindelse med de opptatte lån. Videre må Ungdomsherberget betegnes som et sosialt tiltak der driften ikke er basert på et overskudd som skal komme den enkelte andelshaver tilgode.»
Påtalemyndigheten har akkviescert ved frifinnelsen av B, men har påanket dommen for så vidt angår frifinnelsen av Valdres Ungdomsherberge for inndragningskravet. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Det er i ankeerklæringen gjort gjeldende at herredsretten har forstått loven uriktig, når den har bygd på, at inndragning bare kan finne sted når de alminnelige betingelser for straff, herunder subjektiv skyld, er til stede. Videre er det gjort gjeldende at herredsretten har bygd på en uriktig forståelse av loven når den har antatt, at det er et vilkår for inndragning, at den som inndragningskravet er rettet mot, har oppnådd en økonomisk gevinst eller fordel, eventuelt en besparelse, som han ikke ville hatt om lovens bestemmelser ikke hadde vært overtrådt. Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene som hevdes å være for knappe.
Side:19
Jeg finner at anken må bli å forkaste.
Jeg er enig med herredsretten i at inndragningsbestemmelsene i §10 i loven av 9. desember 1955 må forstås slik, at inndragning ikke kan foretas med mindre det foreligger et straffbart forhold, herunder subjektiv skyld. Jeg mener dette følger av at loven bruker uttrykket «på straffbar måte» og videre at inndragning kan foretas «hos den skyldige eller den han har handlet på vegne av eller til fordel for». Lovens tekst svarer på disse punkter i alt vesentlig til bestemmelsene i straffelovens §36. Det er ved rettspraksis fastslått at det etter straffelovens §36 er vilkår for inndragning at alle - så vel objektive som subjektive - vilkår for straff er til stede. Jeg viser til plenumsdom i Rt-1948-90 flg., særlig 91. En annen forståelse enn den jeg her har nevnt, kan ikke utledes av bestemmelsen i §10, annet ledd om at «Inndragning kan foretas uten at straffesak behøver å være reist eller å kunne reises mot noen». Tilsvarende bestemmelse finnes også i straffelovens §36.
Jeg mener at lovens ordlyd er avgjørende for resultatet. Etter prosedyren vil jeg imidlertid tilføye, at jeg heller ikke kan se at man av lovens forarbeider kan utlede at meningen har vært en annen enn den som følger av ordlyden. Aktor for Høyesterett har i denne forbindelse særlig vist til følgende uttalelse av Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 51-1955 17:
«Av praktiske grunner synes det ønskelig at straffe- og inndragningsbestemmelsene innholdsmessig og formelt legges mest mulig opp til de tilsvarende bestemmelser i lovgivningen om prisovertredelser, jfr. §52, §53, §54, §55, §56, §57, §58, §59 prislovutkastet.»
Sammenholder man bestemmelsene om straff og inndragning i prisloven og i den lov man her har å gjøre med, viser det seg at straffebestemmelsene i det vesentlige er de samme i de to lover, men inndragningsbestemmelsene i prislovens §56 er vesentlig forskjellig fra de bestemmelser det her gjelder. Uttrykkene «på straffbar måte» og «hos den skyldige» forekommer ikke i prislovens §56. Derimot sier §56 i prisloven uttrykkelig at inndragning kan finne sted «uten hensyn til om forholdet medfører straffansvar».
Etter det resultat jeg er kommet til, er det i og for seg ikke nødvendig å ta standpunkt til det andre ankepunktet vedkommende lovanvendelsen. Jeg finner imidlertid å burde tilføye, at herredsretten etter min oppfatning har forstått loven uriktig på dette punkt. Det er her tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som er gitt i Høyesteretts dom av 9. oktober 1965 i sak: Påtalemyndigheten mot Ringerike kommune. (Se Rt-1965-1013).
Herredsrettens domsgrunner er etter mitt syn tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:20
Dommer Anker: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Roll-Matthiesen, Eckhoff og justitiarius Terje Wold: Likeså.