Rt-1969-1308

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-12-03
Publisert:	Rt-1969-1308
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 135B/1969
Parter:	I. Baltic Steamship Line v/Sovjetunionens Handelsrepresentasjon i Norge (høyesterettsadvokat Evald Rygh) mot Ragna Michaelsen og hennes barn Aage og Frode Michaelsen. Hjelpeintervenient: Rikstrygdeverket (advokat Gunnar Aasland - til prøve). II. Baltic Steamship Line v/ Sovjetunionens Handelsrepresentasjon i Norge (høyesterettsadvokat Evald Rygh) mot Aktieselskabet Tofte Cellulosefabrik (advokat Gunnar Grette - til prøve).
Forfatter:	Tønseth, Leivestad, Bahr, Mindretall: Blom, Heiberg
Lovhenvisninger:	Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, Norske Lov (1687) 3-, Sjøloven (1893) §107, §89, §8, Sjøloven (1893), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §20, §21, §25, Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §32, §3, Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931), Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, §3, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931), Barnetrygdloven (1946) §2, Syketrygdloven (1956) §16, §1, §28, §3, §49, Lov om enkje- og morstrygd (1964)

Dommer Blom: Under lossing av kubb fra M/S «Ladogales», tilhørende Baltic Steamship Line, Leningrad, (senere kalt Baltic), inntraff det den 3. februar 1965 en ulykke. Atle Michaelsen som var ansatt ved A/S Tofte Cellulosefabrik (senere kalt Tofte) ble drept ved at babord lossebom plutselig steilet og slo over til styrbord, slik at en «heis» med kubb på ca. et tonn ble slengt mot stybord lukekarm, og Michaelsen ble klemt mellom heisen og lukekarmen. Hans enke, Ragna Michaelsen, og deres to mindreårige barn reiste sak mot Baltic ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett med krav om erstatning for tap av forsørger. Baltic trakk Tofte inn i saken med påstand om regress for mulig erstatningsansvar, og de to saker ble forent til felles behandling. Herredsretten avsa dom i saken 30. juni 1966 med slik domsslutning:

«I. Sak nr. 13/1965 A.

Baltic State Steamship Line frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II. Sak nr. 42/1966 A.

Tofte Cellulosefabrikk A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ragna Michaelsen og barna påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, og Rikstrygdeverket (senere kalt RTV) erklærte hjelpeintervensjon til fordel for dem. Baltic anket på sin side overfor Tofte over avgjørelsen i regresspørsmålet. Lagmannsretten, som var satt med to sakkyndige domsmenn, avsa dom den 22. april 1968 med slik domsslutning:

I. I ankesak nr. 485/1966:

1. Det erstatningsansvar Baltic Steamship Line har overfor

Side:1309

Ragna, Åge og Frode Michaelsen fastsettes til 229.849,- - tohundreogtjuenitusenåttehundreogførtinikroner.

2. Baltic Steamship Line dømmes til å betale til

a) Ragna Michaelsen 40.000,- - førtitusen-kroner

b) Åge Michaelsen 20.000,- - tjuetusen-kroner og

c) Frode Michaelsen 30.000,- - trettitusen-kroner.

3. I sakskostnader betaler Baltic Steamship Line til det offentlige 16.000 - sekstentusen-kroner.

4. Oppfyllingsfristen for de under 2 og 3 nevnte beløp er 2 - to uker fra forkynningen av lagmannsrettens dom.

II. I ankesak nr. 486/1966:

1. Tofte Cellulosefabrikk A/S frifinnes.

2. I sakskostnader for herredsrett og lagmannsrett betaler Baltic Steamship Line innen 2 - to - uker til Tofte Cellulosefabrikk A/S 3.000 - tretusen-kroner.»

Lagmannsrettens dom er av Baltic påanket til Høyesterett både overfor Ragna Michaelsen og barna og overfor Tofte. Baltic har i saken overfor Ragna Michaelsen og barna gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil ved avgjørelsen av ansvarsspørsmålet, og subsidiært at lagmannsrettens erstatningsberegning er for høy. Overfor Tofte har Baltic gjort gjeldende at det er feil når lagmannsretten har frifunnet Tofte for regressansvaret. Anken angår lagmannsrettens dom i dens helhet og gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Baltic har i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for herredsrett og lagmannsrett, og jeg kommer i nødvendig utstrekning tilbake til disse. Jeg nevner imidlertid alt nå at Baltic i ankeerklæringen har gjort gjeldende at den ene sakkyndige for lagmannsretten, inspektør i Statens arbeidstilsyn Tormod Ramfjord, ikke skulle vært oppnevnt som sakkyndig, idet han var ugild fordi han i embets medfør hadde uttalt seg om ulykken tidligere. Men Baltic har erklært at lagmannsrettens dom ikke påstås opphevet på dette grunnlag, og da jeg heller ikke kan se at spørsmålet har noen reell betydning for lagmannsrettens eller Høyesteretts prøvelse av anken, kommer jeg ikke nærmere inn på denne anførsel. Baltic har nedlagt slik påstand:

I sak nr. I:

Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom av 30. juni 1966 stadfestes, dog således at Baltic Steamship Line tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.

I sak II:

1. Prinsipalt: Tofte Cellulosefabrikk A/S dømmes til å betale til Baltic Steamship Line ethvert beløp som måtte bli ilagt som erstatningsansvar til fru Ragna Michaelsen, Aage Michaelsen og Frode Michaelsen.

2. Subsidiært: Tofte Cellulosefabrikk A/S dømmes til å betale en andel fastsatt efter rettens skjønn av ethvert erstatningsansvar som Baltic Steamship Line måtte bli idømt til fru Ragna Michaelsen, Aage Michaelsen og Frode Michaelsen.

Side:1310

3. I begge tilfeller: Baltic Steamship Line tilkjennes hos Tofte Cellulosefabrikk A/S sakens omkostninger.»

Ragna Michaelsen og barna har motanket for så vidt angår erstatningsutmålingen, idet de hevder at denne er for lav. De har hatt bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett. De har nedlagt slik påstand:

1. Det erstatningsansvar Baltic Steamship Line har overfor Ragna Michaelsen og hennes mindreårige barn Aage og Frode Michaelsen, fastsettes etter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 339.849,00.

2. Baltic Steamship Line dømmes til av dette beløp å betale til Ragna Michaelsen og hennes barn Aage og Frode Michaelsen erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 200.000,00.

3. Lagmannsrettens fastsettelse av saksomkostninger stadfestes, samtidig som Baltic Steamship Line pålegges å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Tofte har tatt til motmæle mot anken og nedlagt slik påstand:

«1 Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A/S Tofte Cellulosefabrikk tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

RTV har opprettholdt sin hjelpeintervensjon også for Høyesterett.

Bergen byrett har foretatt gransking av «Ladogales»s losseutstyr, og som sakkyndige under granskingen har vært oppnevnt kontrollør Arthur Rinke og kaptein Ludvig Gjesdahl. Dessuten er der ved bevisopptak for Bergen byrett og Lier, Røyken og Hurum herredsrett foretatt avhør av Ragna Michaelsen og barnas oppnevnte verge som parter og av 17 vitner, hvorav 4 er nye for Høyesterett. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsrett.

Når det gjelder ansvarsspørsmålet er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse. Jeg behandler de enkelte spørsmål som melder seg, i den rekkefølge de er trukket frem under prosedyren.

I. Ansvarsspørsmålet i saken Baltic - Ragna Michaelsen og barna.

1. Årsaken til ulykken.

I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at ulykken ikke ville ha inntruffet dersom preventeren til forreste lossebom på babord side ikke ved lossingen hadde vært festet i det forreste av de to faste preventerfester skipet var utstyrt med fra verkstedets hånd. Med støtte i samstemmige sakkyndige uttalelser på dette punkt, er jeg således enig i at festet var for langt forut, for høyt oppe og for nær midtlinjen på skipet. Baltic har da heller ikke bestridt dette, men har gjort gjeldende at den naturlige årsaksrekke er brutt ved at Toftes folk har opptrådt på en for rederiet upåregnelig måte og at det er denne opptreden som rettslig sett er den helt dominerende årsak til ulykken. De feil Baltic for så vidt har påberopt er følgende: Losseformann Nilsen burde selv ha kontrollert riggingen og konstatert at den ikke var forsvarlig

Side:1311

ved den lossemetode som ble benyttet. Videre er selve vinsjingen utført på en ureglementert måte særlig ved at heisen er kommet for høyt, og vinkelen mellom de to mantelwirer er derved blitt større enn det kritiske punkt - ca. 120°. Endelig har Baltic påberopt at det var uforsvarlig av lossemannskapet, derunder Michaelsen, å oppholde seg nede i luken mens vinsjingen pågikk. Det er disse forhold til sammen som har vært den utløsende og dominerende årsak til ulykken, og dette kunne Baltic ikke være forberedt på.

Jeg er ikke enig med Baltic i dette syn. For bedømmelsen av årsaksforholdet er det tilstrekkelig å konstatere at selv om så skulle være at lossemannskapet hadde begått en eller flere feil, er ikke den naturlige årsaksrekke fra den uriktige rigging dermed brutt. Selve riggingen er det skipsmannskapets sak å ta seg av. Det kan ikke være helt upåregnelig at en lossegjeng fra land ikke kontrollerer riggingen. Hva vinsjingen angår må man være forberedt på at der fra tid til annen kan oppstå uregelmessigheter både ved rykkvis vinsjing og ved at heisen kommer for høyt, og dette at lossemannskapet har oppholdt seg i luken under vinsjingen er etter det opplyste ikke på noen måte en uvanlig foreteelse.

Jeg legger følgelig til grunn at riggingen var feilaktig og at dette var årsak til ulykken. Hvorvidt der også var andre årsaker til ulykken kommer jeg senere tilbake til.

2. Ansvarsspørsmålet.

Lagmannsretten har lagt til grunn at riggingen kan bebreides skipets mannskap som en subjektivt tilregnelig feil. Baltic bestrider dette og påberoper særlig den omstendighet at skipet fra verkstedets side var utstyrt med bare to faste preventerfester for vedkommende bom og at mannskapet da måtte være berettiget til å gå ut fra at så lenge man brukte ett av disse faste fester kunne man være trygg for at en ulykke ikke ville skje. Fra den annen side er det hevdet at riggingen var så påtakelig uriktig og farlig med den gitte bomstilling at skipets offiserer burde ha sett det, og det særlig henvist til at styrbord preventer ved anledningen ble skiftet til et halegatt, uten at kapteinen for så vidt har hatt noen betenkelighet ved å fravike verkstedets riggeplan.

Blant de sakkyndige er der noen divergens på dette punkt, og jeg behøver ikke å ta standpunkt til om det fra offiserenes side er vist en erstatningsbetingende uaktsomhet. Ragna Michaelsen og Tofte har nemlig hevdet at Baltic under enhver omstendighet må være ansvarlig på objektivt grunnlag, og dette er jeg for mitt vedkommende enig i. Baltic har riktignok påberopt at det som det her er spørsmål om, er ikke noen konstruktiv feil eller ufullkommenhet ved skipet, men et spørsmål om hvordan skipets utstyr ble brukt. Dette er et spørsmål om menneskelige feil er begått eller ikke, og foreligger der ikke noen menneskelige feil kan man heller ikke etablere objektivt ansvar på grunn av menneskelige handlinger. Denne argumentasjon kan imidlertid etter min mening ikke føre frem.

Jeg ser det slik at det losseutstyr skipet stillet til disposisjon

Side:1312

for Toftes lossegjeng i den foreliggende situasjon var beheftet med en avgjørende svakhet. Forutsetningen for forsvarlig lossing med koblede bommer er at bommene er sikret mot å slå inn eller steile, og denne forutsetning var ikke til stede. Dermed var faren for at der skulle inntre en ulykke klar og påtakelig. Men når et teknisk utstyr er stillet til disposisjon under slike omstendigheter, antar jeg at det etter norsk rett foreligger ansvar uten hensyn til om noen enkeltperson kan overføres skyld eller ikke. Jeg finner støtte for mitt syn i dommer inntatt i Rt-1936-345 og i 1969 109.

3. Michaelsens forhold.

Når jeg da er kommet til at der foreligger det nødvendige ansvarsfundament i forhold til Baltic, blir det neste spørsmål om ansvaret kan bortfalle eller lempes på grunn av uaktsomhet utvist av Michaelsen. Det er for meg ikke nødvendig å ta standpunkt til om andre av Toftes folk har utvist uaktsomhet, da jeg finner det klart at Michaelsen verken kan identifiseres med losseformannen eller med vinsjemannen. For Michaelsens vedkommende blir det utelukkende spørsmål om han kan bedreides at han ikke gikk opp av luken under vinsjingen. Her er jeg enig med Baltic i at det forsiktigste utvilsomt ville vært å fjerne seg fra luken hver gang vinsjen ble brukt og at ulykken neppe ville inntrådt og i hvert fall ikke på denne måte om Michaelsen hadde gjort det. Men jeg legger til grunn at det ikke var noe absolutt påbud om at lossemannskapene skulle forlate luken og at det heller ikke var vanlig at så ble gjort. Videre legger jeg til grunn at Michaelsen oppholdt seg på et sted i luken hvor faren for fall fra hengende last var minimal, og at han med sine forutsetninger ikke kunne bebreides for at han ikke også reflekterte over steilingsfaren. Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at Michaelsen har utvist slikt forhold at det kan bli tale om at erstatningen bortfaller eller reduseres etter reglene i straffelovens ikrafttredelseslovs §25.

Baltic har også gjort gjeldende at uansett om Michaelsens forhold kan bedømmes som uaktsomt, har han dog ved sin deltakelse i lossearbeidet og sin plassering i luken frivillig innlatt seg på en risiko, og at mulig objektivt ansvar også av den grunn må bortfalle. Heller ikke dette er jeg enig i. Michaelsen stod ikke i kontraktsforhold til Baltic, og selve den måten ulykken inntraff på, nemlig ved steiling av bommen, var i forhold til Michaelsen så fjern at den ikke kan anses som noe normalt utslag av en typisk yrkesrisiko som han frivillig hadde påtatt seg.

4. Yrkesskadetrygdlovens bestemmelser.

Baltic har videre påberopt ansvarsfrihet etter bestemmelsene i lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 nr. 10 §42. Dels hevder Baltic at ansvaret er avskåret direkte etter reglene i §42 nr. 1, dels at ansvaret under visse forutsetninger må falle bort som refleksvirkning av den ansvarsfrihet som måtte komme Tofte til gode.

a. Når det gjelder direkte ansvarsfritakelse hevder Baltic dels

Side:1313

å nyte godt av denne i egenskap av «reder» slik den daværende §42 nr. 1 brukte ordet, dels fordi Baltic må anses som «arbeidsgiver» i §42's forstand. Baltic har her henvist til Høyesteretts avgjørelse i Rt, 1939 205, som opplyses å være lagt til grunn i senere praksis. Denne dommen bygger på reglene i den gamle ulykkestrygdlov for industriarbeidere av 24. juni 1931 nr. 6 §32, og Baltic hevder at det ikke var meningen å innføre noen endret rettstilstand da yrkesskadetrygdloven av 1958 kom istedenfor de tidligere ulykkestrygdlover.

Jeg kan ikke være enig i Baltic's argumentasjon for så vidt og henholder meg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tilføyer at ordet «reder» i yrkesskadetrygdlovens §42 nr. 1 synes å være overtatt direkte fra ordlyden i den tidligere ulykkestrygdlov for sjømenn av 24. juni 1931 nr. 11. Enten nå ordet er kommet med i yrkesskadetrygdloven fordi man på grunn av visse særbestemmelser i loven har funnet det nødvendig å ta ordet med i §42, eller grunnen er den enklere, at man uten videre har overført ordlyden i den gamle lov til den nye, lar jeg stå hen. Under ingen omstendighet kan jeg nemlig godta som en fornuftig tolking av den nye lov at en reder skal være ansvarsfri uansett om han reelt sett er arbeidsgiver eller ikke.

Når det gjelder anførselen om at Baltic skal være å anse som arbeidsgiver i yrkesskadetrygdlovens forstand, kan jeg ikke oppfatte dommen av 1939 som avgjørende for rettstilstanden etter at yrkesskadetrygdloven kom til. Etter loven av 1931 §3 nr. 3 var rederen direkte trygdepliktig i et tilfelle som det foreliggende, uansett om utførelsen av arbeidet var satt bort til andre, og dette må ansees som et avgjørende ledd i begrunnelsen for dommen av 1939. Men etter yrkesskadetrygdloven er rederen i det foreliggende tilfelle ikke trygdepliktig. Lovens §3 har innført en legaldefinisjon av begrepet arbeidsgiver. Det heter her: «Den som ansees som arbeidsgiver etter loven om syketrygd ansees også som arbeidsgiver etter nærværende lov.» Det er på det rene at rederiet ikke er å anse som arbeidsgiver i syketrygdlovens forstand. Og selv om der skulle kunne tenkes situasjoner hvor man ved tolkingen av §42 ikke umiddelbart følte seg bundet av legaldefinisjonen i §3, er situasjonen ikke slik her. Når rederiet ikke er trygdepliktig, ikke ansetter lossemannskapet og ikke har noen instruksjonsmyndighet over dette, svikter grunnlaget for å anse rederiet som arbeidsgiver i §42's forstand, og anførselen om direkte ansvarsfrihet for Baltic på grunnlag av §42 kan ikke føre frem.

b. Baltic hevder imidlertid som nevnt også å være ansvarsfri som en refleksvirkning av Toftes ansvarsfrihet. Resonnementet her er så vidt jeg forstår følgende: Etter alminnelige rettsregler skulle Baltic i et tilfelle som det foreliggende ha regress til Tofte for hele eller i hvert fall en del av det ansvar Baltic måtte bli ilagt. Hvis nå denne regress blir avskåret på grunn av Toftes stilling som arbeidsgiver etter yrkesskadetrygdlovens §42 nr. 1, hvilket må avgjøres i regressaken mot Tofte, vil Baltic som følge av Toftes

Side:1314

ansvarsfrihet bli dårligere stillet enn rederiet ellers ville ha vært. Og det behøver Baltic ikke å finne seg i. Like fullt som en av flere solidarskyldnere overfor kreditor kan påberope seg til nedsettelse av ansvaret at kreditor har fritatt medskyldnere, like fullt må Baltic i den foreliggende situasjon kunne påberope seg overfor Ragna Michaelsen og barna, at Toftes ansvarsfrihet i regressomgangen ville forøke Baltic's ansvar.

Jeg kan ikke gi Baltic medhold i denne betraktning. Enhver skadevolder er i prinsippet ansvarlig for den hele skade. Hvorvidt han kan velte sitt ansvar helt eller delvis videre over på en medskadevolder er prinsipielt hans og ikke skadelidtes risiko. Man har ingen hjemmel for, og det er ikke noe reelt grunnlag for, å trekke paralleller fra forholdet ved ettergivelse eller kontraktsmessig ansvarsfraskrivelse. At skadelidte like overfor utenforstående tredjemann skulle få sitt krav beskåret fordi loven ikke tillater tredjemann å fremme et regresskrav, er etter mitt syn et resultat som ikke bare er lite tilfredsstillende, men også direkte i strid med yrkesskadetrygdlovens system.

Da jeg således ikke kan gi Baltic medhold i det rettslige syn på yrkesskadetrygdloven, blir det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om forutsetningene for Baltic's resonnement for øvrig er til stede, således ikke om der ville ha påhvilt Tofte ansvar på subjektivt eller objektivt grunnlag om yrkesskadetrygdloven ikke hadde kommet inn.

II. Regressaken.

I regressaken mot Tofte hevder Baltic at der foreligger det nødvendige ansvarsgrunnlag, enten i form av uaktsomhet utvist av Toftes folk, eller etter reglene om objektivt ansvar. Den omstendighet at yrkesskadetrygdlovens §42 nr. 1 fritar Tofte for direkte krav fra skadelidte, kan ikke medføre at Tofte også fritas for regressansvar fra en medskadevolder. Og under enhver omstendighet mener Baltic at regresskravet kan bygges på kontraktsrettslig grunnlag.

Heller ikke i regressaken er det nødvendig for meg å ta standpunkt til om Tofte ville vært ansvarlig dersom yrkesskadetrygdlovens bestemmelser ikke hadde foreligget. Yrkesskadetrygdlovens §42 nr. 1 fritok, slik den da lød, arbeidsgiveren for erstatningsplikt for ulykker som gikk inn under loven, med mindre det ble godtgjort ved straffedom at han hadde voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet. Det er i det foreliggende tilfelle på det rene at vilkårene for slik ansvarsfrihet er til stede for Toftes vedkommede. Men skulle Tofte i en slik situasjon allikevel bli ansvarlig i regressomgangen overfor en skadevolder som står utenfor trygden, ville Tofte i realiteten nettopp komme til å måtte utbetale en erstatning som det etter lovgiverens forutsetninger skulle være fritatt for i og med at det betaler trygdepremie.

Hva så til slutt angår det påståtte kontraktsmessige grunnlag for et regresskrav fra Baltic's side, må jeg riktignok legge til grunn at der er en slik sammenheng mellom kjøpekontrakten og certepartiet at dettes bestemmelser i og for seg ville kunne

Side:1315

påberopes overfor Tofte. Men verken i kontraktsklausulen om fri lossing («free out») eller i certepartiets ansvarsfraskrivelsesklausul kan jeg finne noen støtte for det syn at Tofte kontraktsmessig skulle ha overtatt et ansvar for skade på tredjemann som ellers skulle påhvile Baltic. Å bygge dette på «free out»-klausulen ville være å tillegge denne en betydning det ikke er noe grunnlag for å anta at den er ment å ha, og ansvarsfrihetssklausulen i certepartiets punkt 12 synes etter sin plassering og sin ordlyd utelukkende å ta sikte på ansvar for godset.

Etter dette blir det altså mitt resultat at Baltic i saken mot Ragna Michaelsen og barna er ansvarlig for deres forsørgertap, men at Baltic i regressaken ikke kan velte noen del av sitt ansvar over på Tofte.

III. Erstatningens størrelse.

Baltic har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt et uriktig utgangspunkt når den er gått ut fra RTV's refusjonskrav og deretter har skjønnet over hvorvidt de etterlatte er påført noe ytterligere tap som ikke er dekket ved trygden. Jeg er for så vidt enig med Baltic i at man etter ordlyden i yrkesskadetrygdlovens §42 nr, 5 og etter rettspraksis, således Høyesteretts dom i Rt-1933-874, først må vurdere toltaltapet og at det beløp som der i tilfelle skal gis fullbyrdelsesdom for, da fremkommer som differansen mellom det antatte totaltap og RTV's kapitaliserte regresskrav.

Til bedømmelse av totaltapet har Baltic fremlagt en beregning som viser et sluttresultat kr. 126.590. Ragna Michaelsen og barna har i og for seg ikke bestridt de tall denne beregning er bygget på, men hevder at der på flere punkter må gjøres vesentlige til legg og mener at man derved kommer opp i et samlet tap på ca. kr. 339.000.

Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på de enkelte poster for så vidt, idet det nødvendigvis ved beregningen av forsørgertapet kommer inn så mange usikre faktorer at resultatet må bli å fastsette ved et samlet skjønn hvor også Høyesteretts tidligere erstatningsutmålingspraksis må spille en rolle.

På foranledning av prosedyren nevner jeg bare at tapet etter min oppfatning må baseres på dagens pengeverdi og at man som utgangspunkt må bygge på at Michaelsen, om ulykken ikke var inntruffet ville ha vært i arbeid frem til sitt fylte 70. år, altså i 17 år fra ulykken. Hans arbeidsinntekt på Tofte ville i 1969 ha utgjort brutto kr. 28.700, men der må gjøres fradrag både for diverse utgifter forbundet med oppebærelse av arbeidsinntekten og i noen grad for skatter og avgifter. Endelig må der gjøres fradrag for diskontering til nåtidsverdi av de fremtidige inntekter han ville ha oppebåret. Og der må legges vekt på at han til eget forbruk nødvendigvis ville ha lagt beslag på en god del av inntektene.

På den annen side må det legges vekt på at Michaelsen ville hatt ekstrainntekter på fruktdyrkning med videre som nå bortfaller og på at familien i hvert fall for en tid vil bli påført økte utgifter ved at Michaelsens vedlikeholdsarbeid med videre på egen eiendom faller bort.

Side:1316

Endelig nevner jeg at Ragna Michaelsen da ulykken inntraff var 44 år gammel og uten annen utdannelse enn folkeskole. Allikevel må det være grunn til å regne med at hun etter en tilvenningsperiode og etter som barna vokser opp, vil kunne skaffe seg noen inntekt ved eget arbeid.

Alt i alt vurderer jeg familiens totaltap til ca. kr. 200.000, det samme beløp som lagmannsrettens mindretall er kommet til.

Begge parter har erklært seg enige i den innbyrdes fordeling av tapet mellom Ragna Michaelsen og barna som lagmannsretten har foretatt, og jeg mener derfor det bør gis fullbyrdelsesdom slik lagmannsrettens mindretall har foreslått.

Jeg stemmer for opphevelse av saksomkostninger for alle retter i hovedsaken. I regressaken mener jeg Tofte bør tilkjennes omkostninger også for Høyesterett.

Da jeg er i mindretall når det gjelder erstatningens størrelse, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Tønseth: Når det gjelder erstatningsbeløpene er jeg kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Jeg stemmer derfor for at lagmannsrettens dom stadfestes. For øvrig er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

I betraktning av at saken har gjeldt prinsipielle spørsmål, finner jeg at Baltic i hovedsaken ikke bør pålegges å betale saksomkostninger for noen av rettene.

I saken vedrørende Tofte er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. I ankesak Baltic Steamship Line mot Ragna, Aage og Frode Michaelsen:

1. Det erstatningsansvar Baltic Steamship Line har overfor Ragna, Aage og Frode Michaelsen fastsettes til 229.849 - to hundre og tjueni tusen åtte hundre og førtini - kroner.

2. Baltic Steamship Line dømmes til å betale til

a) Ragna Michaelsen 40.000 - førti tusen - kroner

b) Aage Michaelsen 20.000 - tjue tusen - kroner og

c) Frode Michaelsen 30.000 - tretti tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene,

II. I ankesak Baltic Steamship Line mot Aktieselskabet Tofte Cellulosefabrik:

1. Aktieselskabet Tofte Cellulosefabrik frifinnes

2. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Baltic Steamship Line innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til Aktieselskabet Tofte Cellulosefabrik 18.000 - atten tusen - kroner.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Side:1317

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tønseth.

Dommer Bahr: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Helge Jakob Kolrud):

- - -

A. M/S «Ladogales».

M/S «Ladogales» tilhører det sovjetrussiske statsrederi Baltic Steamship Line. M/S «Ladogales» er en lastebåt. Den har fire lasteluker, tre foran og en bak broen. Lukelasten losses ved hjelp av en vinsjeanordning med såkalte doble koblede bommer.

Losseinnretningen skal siden beskrives.

M/S «Ladogales» ankom til Tofte den 1. februar 1965 Den var lastet med kubb, både i rommet og på dekk. Kubb er mindre tømmerstokker av ca, 1 meters lengde. Kubben skulle leveres til Tofte Cellulosefabrikk A/S på hvis lossehavn M/S «Ladogales» ankret opp.

Lossingen av lasten ble foretatt av lossegjengen fra Tofte Cellulosefabrikk A/S. Først ble dekkslasten frigjort og tippet overbord i lossehavnen. Deretter ble lukene til lasterommene tatt av og lossingen av lukelasten begynte. Før så skjedde ble losseutstyret rigget opp.

Lossingen av lukelasten foregikk slik:

Nede i rommet ble «heisene» gjort klare i dertil egnede skamler. Det ble slått en wirestropp rundt «heisen» som ble forbundet med lossewiren. «Heisen» ble så vinsjet opp fra rommet, svingt bort til rekken og der tippet i sjøen på rekken. Den tomme wirestropp ble så svingt tilbake og ned i rommet hvor klargjøring av neste «heis» ble foretatt. Hver «heis» er på 60-70 stokker og veier mellom 1 og 1,5 tonn.

B. Losseinnretningen.

Ulykken skjedde ved luke 1, den forreste luke på M/S «Ladogales». Luken ligger her inne under bakken på M/S «Ladogales» slik at der er en smal passasje mellom forreste lukekarm og bakkoppbygningen. Bakkens dekk ligger vel to meter høyere enn lastedekket.

Oppe på bakken er der plassert en mast. Masten består av 2 bjelker. De er festet på bakkdekket og er noe over 10 meter høye. Bjelkene er øverst forbundet med hverandre ved hjelp av en tversgående bjelke. Avstanden mellom bjelkene er størst nederst, ca. 5 meter. Øverst er avstanden ca. 1 meter. «Masten» er derfor egentlig to bjelker festet i bakkdekket og forbundet med hverandre ca. 10 meter over dette.

Til masten er lastebommene festet. Styrbord lastebom er festet til styrbord mastebjelke og babord lastebom til babord mastebjelke.

Lastebommene er festet ca. 2 meter oppe på mastebjelkene.

Når losseutstyret er opprigget, henger lastebommene ut over luke 1. Losseriggingen utføres slik:

a) Lastebommene kan svinge fritt i sitt feste på mastebjelkene. Mastebjelkene står akterut på bakken.

b) Lastebommenes øverste ende er forbundet med mastetoppen ved hjelp av toppwire. Denne hindrer lastebommens vertikale bevegelse ned mot lasterommet.

Side:1318

c) Lastebommenes øverste ende er også forbundet med en preventer, som er en wire eller sterk trosse.

Preventerens andre ende er festet ved bakkdekket. Det har vært strid om preventerfestene. Det er imidlertid på det rene at babord preventer i ulykkesøyeblikket var festet oppe på babord svinerygg, omtrent midtveis mellom bakkens for- og akterkant. Styrbord preventer var festet i bakkens akterkant.

Noenlunde parallelt med preventerne er også gjerderne festet. De har samme formål som preventerne.

Det vesentlige formål er å holde lastebommene på plass i vertikalplanet, m.a.o. å hindre at bommene løfter seg - «steiler». Det er klart at jo lengre forut på bakken preventerne er festet, jo spissere vil vinkelen være mellom preventeren og bakkdekket. Jo spissere vinkelen er, desto mindre av preventertrekket vil virke med til å trekke lastebommen selv nedover. Desto lettere vil også lastebommen ha for å steile.

Lastebommene vil selvsagt også holdes på plass i vertikalplanet av sin egen vekt. En tung lastebom steiler derfor ikke uten videre.

Preventerne og gjerderne har også til formål i en viss grad å holde lastebommene på plass i horisontalplanet - d.v.s. å hindre lastebommene i å svinge mot hverandre.

d) Lastebommene er innbyrdes forbundet med en mellomgjerder, en trosse eller wire som er festet i begge bomtopper. Denne har bare virkning i horisontalplanet - den hindrer bommene i å svinge fra hverandre.

De hittil beskrevne rigginger har intet med selve lossingen å gjøre. Det er bare anretninger hvormed lastebommene fastgjøres i losseklar stilling. Lastebommene er festet i mastebjelkene, henger i toppwirene og er forbundet med hverandre ved hjelp av mellomgjerderen. De holdes nede i sin stilling ved hjelp av sin egenvekt og av preventere og gjerdere. Preventerne og gjerdere holder dessuten til en viss grad lastebommene fra hverandre.

Selve losseutstyret er rigget slik:

Fra to vinsjer under masten løper der to mantelwirer. De er ført gjennom en blokk i lastebomtoppene. Mantelwirene samles deretter mellom lastebommene i en forbindelseslenke. Ned fra forbindelseslenken henger så wiren som festes til «heisene» i lasterommet.

Lossingen foregår slik:

De to nevnte vinsjer betjenes av en vinsjemann. Han kan kjøre vinsjene parallelt. Da vil «heisen» heves eller senkes vertikalt ettersom vinsjene kjøres forover eller reverseres.

Vinsjemannen kan også kjøre vinsjen individuelt. Han kan stoppe den ene mantelwires løp eller trekke den inn, samtidig som han lar den annen mantelwire løpe ut. Da vil «heisen» svinge over til den side hvor mantelwiren ikke løper.

Lossingen den 3. februar foregikk ved at «heisene» ble tippet i sjøen på babord reling. Lastebommene var stillet opp i overensstemmelse med dette. Styrbord lastebom var stillet slik at den hang litt inn over lasteluken. Babord lastebom var stillet slik at bomtoppen hang akkurat over et bestemt punkt på babord reling.

En wirestropp ble slått rundt «heisen» og stroppen festet i wiren som

Side:1319

henger ned fra mantelwirene. Ved oppvinsjing kjørtes først de to vinsjer parallelt. «Heisen» ble vinsjet vertikalt opp fra lasterommet til den var godt klar av lukekarm og dekk. Så holdes babord mantelwire fast eller trekkes inn, mens vinsjemannen lar styrbord mantelwire løpe ut. «Heisen» svinger da mot babord for tilslutt å henge rett under babord lastebomtopp og rett over relingen. Egentlig henger da «heisen» bare i babord mantelwire. Denne lar så vinsjemannen løpe inntil «heisen» hviler på relingen, hvorfra den kan tippes i sjøen.

Ulykken den 3. februar 1963 skjedde bl.a. fordi babord lastebom steilte. Det kan være flere årsaker til at en lastebom i denne losseinnretningen steiler. Blant annet må vinsjemannen passe på at vinkelen mellom mantelwirene ikke blir større enn 120°. Det er åpenbart at steiling kan bli resultatet dersom vinkelen mellom mantelwirene blir så stor som 180°, d.v.s. at mantelwirene står i rett linje mellom de to lastebommer. Hvis vinsjene fremdeles løper, vil mantelwirene trekke direkte mot hverandre. Enten vil da mantelwirene ryke, eller så vil noe annet gi etter. Etter som det kun er preventerne og gjerderne samt bommenes vekt som holder lastebommene nede, vil resultatet bli et spenn mellom mantelwiretrekket og den del av preventertrekket som holder lastebommen nede. Hvis bare en liten del av preventertrekket har virkning nedover for lastebommene, vil lett dette spenn skape en resultant oppover - et trekk på lastebommen oppover. Er dette trekk stort nok, vil lastebommen gi etter og steile. Også andre forhold kan få lastebommen til å steile under dertil egnede omstendigheter.

C. Lossegjengen.

Før lossegjengen kom om bord, ble M/S «Ladogales» som vanlig kontaktet av Tofte Cellulosefabrikks losseformann, Kåre Nilsen. Han går ombord i åpen sjø, og avtaler om det praktiske opplegg av lossingen.

Det er omtvistet hva som ble sagt mellom skipsbefalet og losseformannen. Imidlertid er det på det rene at formann Nilsen, som vanlig, ga beskjed om i hvilken stilling bommene skulle plaseres.

Atle Michaelsen tilhørte en lossegjeng på 8 mann som var ansatt ved Tofte Cellulosefabrikk A/S. Den 3 februar 1963 hadde lossegjengen første skift lossing ved luke 1 på M/S «Ladogales».

Lossegjengen arbeidet etter vanlig rutine ved kubblossing. En av gjengen var vinsjemann; i ulykkesøyeblikket var det Lars Gimmestad. En var dekksbordmann, det vil si den som med oversikt over lasterommet dirigerte vinsjemannen.

De øvrige seks, deriblant Atle Michaelsen, arbeidet i lasterommet. De klargjorde der «heiser», slo wirestopper om dem og festet dem til heisewiren.

Et omstridt punkt i saken er hva losserne i rommet gjorde for å beskytte seg mot fallende «heis». Så lenge man losser det øverste laget i rommet, er det visstnok vanlig at losserne klatrer over lukekarmen og går ut på dekk for å komme seg vekk.

Har man kommet dypt ned i rommet, vel under lastedekket, brukes visstnok en annen metode. Da pleier losserne å gå under dekket nede i rommet for å beskytte seg.

Da ulykken skjedde på M/S «Ladogales», var man ikke kommet så

Side:1320

langt ned i rommet med lossingen. Likevel var lossingen kommet så langt at det var vanskelig å klatre over lukekarmen for å komme ned på dekket.

Det er på det rene at ingen av losserne var ute av lasteluken da ulykken skjedde. Etter at «ulykkesheisen» var klargjort, gikk losserne til side inne i lasteluken. De stilte seg inntil lukekarmen på styrbord side av luken. Atle Michaelsen sto sammen med Olav Ekern i styrbord hjørne av lasteluken.

D. Ulykken.

Det er på det rene at ulykken skjedde etter at «heisen» var vinsjet opp vertikalt fra lasterommet. Av en eller annen grunn steilte plutselig babord lastebom. Den slo kraftig mot babord mastebjelke og knuste en lampe i toppen av den. Deretter falt den over mot styrbord inntil den ble hengende i babord preventer som kom i spenn over babord mastebjelke. «Heisen» som hang mellom lastebommen, fulgte med mot styrbord. Det hele skjedde i stor fart, og «heisen» kom hurtig mot det sted Ekern og Michaelsen sto i lasteluken.

Ekern stupte ned og mot «heisen». Den strøk over ham. Michaelsen søkte visstnok å komme seg over lukekarmen og ned på dekket, men nådde det ikke. Michaelsens hode ble knust mellom lukekarmen og «heisen». «Heisen» fortsatte deretter ut over lukekarmen og spredte seg ut over lastedekket ved lastelukens fremre styrbord hjørne. Intet av lossegearet gikk i stykker ved ulykken. - - -

Rettens bemerkninger. - - -

Retten har vært i meget stor tvil, men har kommet til at enken ikke kan vinne frem.

Retten vil med en gang bemerke at den ikke kan tillegge M/S «Ladogales»' besetning culpa - hverken ved kontroll av riggingen eller ved instruksjon om bruken av losseutstyret. Det meget tvilsomme spørsmål om objektivt ansvar behøver ikke retten ta stilling til, da den har funnet at rederiet er beskyttet av Yrkesskadetrygdlovens §42,1.

1. Av motivene for Yrkesskadetrygdloven fremgår det klart at ansvarsfritagelsesreglene fra de da gjeldende ulykkestrygdlover ikke skulle endres ved sammensmeltingen til en lov. §42 er en sammenfatning av de tilsvarende bestemmelser i de nevnte regler. De eneste endringer som ble foretatt var de som sammenfatningen til en lov nødvendiggjorde. Se Ot.prp. 35/1958 15-16.

Som utgangspunkt må da rettspraksis omkring ansvarsfritagelsesreglene i de tidligere ulykkestrygdlover ha sin betydning ved fortolkningen av Yrkesskadetrygdloven §42, 1. Unntak gjelder der selve sammenfatningen av loven til en lov må medføre at grunnlaget for den tidligere praksis er rykket vekk.

2. Avgjørende for sakens utfall er hvilken vekt der skal tillegges dom inntatt i Rt-1939-205. Der gjaldt det forståelsen av §32 i Ulykkestrygdloven av 1931, bestemmelsen tilsvarer §42 i Yrkesskadetrygdloven.

De faktiske omstendigheter i dommen ligger meget nær opp til omstendighetene som foreligger her. I begge tilfeller gjaldt det en utenlandsk båt som ble losset i en norsk havn av norske lossemannskaper. I begge tilfeller hadde båten fri lossing. Og i begge tilfeller rammet en ulykke under lossingen en av de norske lossemannskaper.

Side:1321

I begge tilfeller var det ikke rederen, men lossemannskapenes arbeidsgiver i Norge som hadde betalt trygdepremie for dem. Det rettslige spørsmål i begge er det samme, nemlig om rederen kan sies å være «arbeidsgiver» etter ansvarsfritagelsesregelen som altså er så godt som enslydende i de to lover.

I 1939 kom Høyesterett til at rederen var arbeidsgiver og dermed fritatt for ansvar fordi:

«Ved lossing påhviler det etter sjøfartsloven rederen å levere godset ved skibsiden, så han blir da arbeidsgiver til slik levering er skjedd. Her i saken blir dette forhold tilsynelatende krysset ved sertepartiets bestemmelse om at rederiet hadde fri lossing, så den ble foretatt av mottakeren, Andersen. Dertil kommer at Andersen har betalt premien. Disse forhold har jeg dog ikke kunnet tillegge avgjørende betydning. Ti for den frie lossing har rederiet måttet betale med billigere frakt. - - - Innen skibsiden betraktes rederiet som arbeidsgiver.»

Dette resonnement kan med like stor tyngde gjennomføres i denne sak. Fremdeles er det rederiets plikt å levere lasten ved skibssiden - se Sjøloven §107. Noen forskjell kan det ikke gjøre at avtalen om fri lossing ikke er inngått direkte mellom fabrikken og rederiet, men mellom fabrikken og Exportles, som igjen har certeparti med rederiet. Både Exportles og rederiet er sovjetrussiske statsforetagender. Det er den sovjetrussiske stat som må bære den økonomiske byrden av et eventuelt erstatningsansvar, og det er også den sovjetrussiske stat som har betalt for den frie lossing med billigere frakt.

Retten kan ikke se dommen som annet enn et prejudikat dersom ikke selve sammenfatningen til trygdelov har rykket bort grunnlaget for resonnementet i 1939.

3. Det som her kan bevirke forskjell, er at arbeidsgiverbegrepet er forandret. I ulykkestrygdeloven for industriarbeidere av 1931 var reglene om arbeidsgiver gitt i §3. Der var det også gitt uttrykkelige regler om at rederne var trygdepliktige for det innenbords arbeide som lossing faller under. Slike regler har Yrkesskadetrygdloven ikke.

I yrkesskadetrygdloven er arbeidsgiverbegrepet definert med en henvisning til syketrygdlovens arbeidsgiverbegrep, se Yrkesskadetrygdlovens §3. Syketrygdlovens §16 som Yrkesskadetrygdl. §3 henviser til, er forøvrig opphevet og var det også da ulykken skjedde. Retten finner det likevel riktig å ta utgangspunkt i §16 slik den lød inntil 16. juni 1963. Det er på det rene at rederiet ingen arbeidstakere hadde i norsk syketrygd da ulykken skjedde. Det er derfor klart at rederiet ikke oppfylte Yrkesskadetrygdl. §3's krav til en arbeidsgiver.

Retten kan likevel ikke legge avgjørende vekt på dette. Det fremgår tydelig av motivene at §3 ble formet med tanke på administreringen av trygdepremiebetalingen. I Ot.prp. 35/1958 23 blir det for eksempel hevdet at «- det administrativt (er) av stor betydning, særlig for trygdekassene, som skal ha med den lokale administrasjon av begge trygdene, at arbeidsgiverbegrepet er likt for disse trygder».

Dette kan etter rettens mening ikke være avgjørende for hvem som er arbeidsgiver etter §42, da andre hensyn enn de rent administrative m.h.t premiebetalingen gjør seg gjeldende her. Jfr. Birger Stuevold Lassen i Tf R 1964 50.

Side:1322

Avgjørende for om rederiet faller inn under arbeidsgiverbegrepet i §42,1, må etter rettens mening være hvor premiebyrden for lossearbeidet reelt lå. Det er nettopp rederiet via Exportles som har betalt for lossearbeidet på M/S «Ladogales» ved å gi lavere frakt. Dermed har også rederiet i realiteten båret premiebyrden. Den som bærer premiebyrden, bør også nyte godt av ansvarsfritagelsen, jfr. flertallets resonnement i h.r. dommen av 1939.

Det kan ikke være avgjørende at Ulykkestrygdloven av 1931 uttrykkelig påla rederen trygdeplikten for det «innenbords» arbeide. De økonomiske realiteter er de samme i denne sak som i saken fra 1939.

M/S «Ladogales» kunne ha brukt sine egne folk til lossingen. En ulykke hadde da ikke vedkommet den norske yrkesskadetrygd overhodet. Skulle derimot båten ha nyttet norske lossere, måtte rederiet ha betalt premie for dem og da hadde rederiet vært ansvarsfri. At rederiet betaler premien indirekte, bør ikke medføre forskjell i rederiets erstatningsrettslige stilling. Det er på det rene under yrkesskadetrygdloven. Retten vil i den anledning vise til Rt-1939-206 hvor det bl.a. heter «Det vilde også i seg selv være urimelig om den norske arbeiders rettsstilling etter denne lov (ulykkestr.l. av 1931) skulle påvirkes av den tilfeldige omstendighet at skipet er utenlandsk». Retten kan helt slutte seg til dette. Hadde Atle Michaelsen blitt drept på et norsk skip, ville enken intet hatt å kreve ut over det hun har fått. Retten er derfor kommet til at rederiet er arbeidsgiver etter Yrkesskadetrygdl. §42.1.

Da vilkårene for å kreve erstatning etter denne paragraf ikke er oppfylte, må rederiet bli å frifinne for enkens krav. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson, lagdommer Erling Slyngstad og tilkalt dommer, sorenskriver Erling Rost med sakkyndige domsmenn havnekaptein Lars Ivar Iversen og bestyrer Hans Haugen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten kan, når det gjelder beskrivelse av båt, last, losseinnretning og lossing, i hovedsaken vise til det som herredsretten har uttalt under litra A. M/S «Ladogales» og litra B. Losseinnretningen i herredsrettens dom. Men lagmannsretten skal nevne følgende:

Når bommene er anbragt i den stilling som lossingen i det tilfelle tilsier, skal de «låses» fast.

De skal ikke kunne svinge eller steile under lossing/lasting. Lasten hives opp og losses ved hjelp av mantelwirene. Det er preventeren som først og fremst skal holde bommen på plass. Gjerderne blir for svake. Preventerens feste i skipet må, om preventeren skal tjene sitt formål - som er å holde bommen på plass -, flyttes og plasseres med henblikk på den stilling bommen i det enkelte tilfelle skal ha. - - -

Det er på det rene at babord preventer ved luke 1 ombord på M/S «Ladogales» i ulykkesøyeblikket var festet oppe på ba bord svinerygg omtrent midtveis mellom bakkens for- og akterkant. Dette var både for langt forut (for langt bak bomnålen) og for høyt oppe.

På grunn av baugens runding innover mot diametralplanet kom

Side:1323

videre preventerfestet nærmere diametralplanet enn det ellers ville ha gjort.

Vinkelen mellom preventeren og bommen i horisontalplanet ble derfor meget spiss. Og i og med at preventeren var festet opp på svineryggen, ble det en «overvinkel» mellom preventer og bom i vertikalplanet. Ved tilstrekkelig belastning måtte bommen derfor steile.

I Vern og Velferds oversettelse av ILO's «Safety and Health in Dock Work», er det gitt forskrifter, regler og bestemmelser om lossing og lasting av skip. Reglene og bestemmelsene er ikke gjort gjeldende i Sovjetunionen, men etter det rederiets representant har opplyst i retten, er Sovjetunionens forskrifter, regler og bestemmelser omtrent helt tilsvarende ILO's. Riggingen av bommene ombord i M/S «Ladogales» ved luke 1 i ulykkesøyeblikket var ikke i samsvar med de retningslinjer for bruk av koblede, doble bommer som er gitt i ILO's forskrifter. Men uansett det som er sagt i forskriftene, er det rettens mening at de ansvarshavende for riggingen både burde og skulle ha sett og forstått at den beskrevne plassering av preventeren ville føre galt av sted. Den oppnevnte sakkyndige har uttrykt det omtrent slik: «Enhver erfaren sjømann burde ha forstått at preventeren i den aktuelle situasjon var galt festet.» Det er skipets folk som har ansvaret for rett rigging av skipets bommer. Og retten finner at de ved riggingen av bommene må ansees å ha gjort seg skyldig i en ansvarsbetingende uaktsomhet. - - -

Baltic Steamship Line har hevdet meget sterkt at ulykken ikke skyldes riggingen av losseutstyret, men uaktsomhet av losserne under bruken av dette. Det påstås at winsjemannen Lars Gimmestad, winsjet i rykk, med for stor hastighet og med for store hiv, jfr. Fridmanns forklaring under bevisopptaket for herredsretten. Lagmannsretten kan ikke se at det er begått noen uaktsomhet fra Gimmestads side. Han var etter det opplyste en meget øvet, forsiktig og pålitelig winsjemann, som da ulykken inntraff, hadde winsjet i 14 år bare ved Tofte Cellulosefabrikk og før den tid under 10 års fartstid til sjøs.

Etter det Gimmestad har forklart, foregikk winsjingen da ulykken inntraff på vanlig måte og heisen ble ikke hivd høyere enn vanlig. Gimmestads forklaring er helt i samsvar med de forklaringene som hans arbeidskamerater har gitt. De sto og fulgte heisen med øynene og merket ikke noe kritikkverdig ved hivet.

De merket heller ikke noe ekstraordinært før bommen plutselig steilet og svingte over til styrbord side. Lagmannsretten må etter det som således er forklart, anse det bevist at ulykken ikke skyldes uaktsomhet fra Gimmestads side. Og lagmannsretten skal tilføye at selv om det under winsjingen skulle ha forekommet støt eller rykk, og selv om det skulle være at heisen er blitt hivd noe høyt, er det ikke dermed gitt at winsjemannen kan bebreides noe. Støt og rykk etc. er noe som fra tid til annen kan inntreffe selv ved en meget forsiktig winsjing. Ved en riktig rigging skulle bommen ikke i noe tilfelle ha steilet, og det selv om vinkelen mellom mantelwirene ble større enn 120°. Vinkelen kunne blitt opp til 180. før noe ville ha hendt, og da ville et eller annet ha røket. Forholdet er derfor det at selv med en ukyndig eller uvøren behandling av winsjen, ville bommen ved riktig rigging ikke ha steilet. Hva som ville

Side:1324

ha hendt dersom vinkelen mellom mantelwirene var nådd 180°, behøver lagmannsretten ikke å gå inn på, da denne situasjon ikke har foreligget.

Lagmannsretten kan ikke se at lossearbeidernes bruk av losseutstyret har vært i strid med bestemmelsene i ILO's Safety and Health in Dock Work. Og lagmannsretten kan ikke se at det er ført bevis for at det er gitt instruksjoner om lossingen. Skipets folk kunne vel ellers ikke ha latt det bro med å gi instruksjoner. Det antas ikke å være vanlig at det ved lossing på skip gis instruksjoner til lossemannskapet om lossingen.

Baltic Steamship Line har videre anført at Atle Michaelsen viste uforsiktighet ved å bli stående i luken. Lagmannsretten kan ikke se Michaelsen viste noen uaktsomhet. Alte Michaelsen plasserte seg i det sikreste hjørnet av luken på et sted som var sikkert for alle andre ulykker enn steiling. Han var etter sine arbeidskameraters forklaring en meget forsiktig mann, som aldri ville utsette seg for fare. Lagmannsretten mener det ikke kan rettes noen bebreidelse mot Michaelsen for at han ble stående der han gjorde. Det er ellers meget sannsynlig at han ville blitt rammet av heisen selv om han hadde gått ut av luken.

Havnekaptein Iversen og bestyrer Haugen vil tilføye at ved lossing og lasting med doble bommer, som er koblet, har det alltid til sjøs vært en ufravikelig regel at bommene festes slik at de står for de påkjenninger de blir utsatt for i horisontalplanet og at de holdes nede i vertikalplanet. Gjerdernes og preventernes oppgave er å holde bommene på plass på en slik måte at de ikke kan bevege seg.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at årsaken til ulykken er den feilaktige rigging av losseutstyret, at det var påregnelig at en ulykke ved en slik rigging kunne inntreffe, at det var skipets folk som hadde ansvaret for at riggingen var riktig, at det må bebreides skipets folk at riggingen var feilaktig og at verken Michaelsen eller lossemannskapet ellers kan bebreides noe avgjørende.

Lagmannsretten mener at Baltic Steamship Line under disse omstendigheter er ansvarlig for økonomisk tap som Ragna Michaelsen og barna har lidt ved Atle Michaelsens død, jfr. str.ikr. l. §21, jfr. §20, NL. 3-21-2 og sjøfartslovens §8.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke nødvendig å drøfte om det forligger ansvar på annet grunnlag.

Når det gjelder spørsmålet om Baltic Steamship Line er en utenfor yrkesskadetrygden stående tredjemann, har rederiet vist til Ot.prp. nr. 35 for 1958 15, 2. spalte, og 16, 1. spalte. Rederiet mener det må gå fram av motivene at spørsmålet må løses på samme måte etter loven om yrkesskadetrygden som etter den tidligere lov om ulykkestrygd for industriarbeidere.

Så vidt lagmannsretten kan se, er det imidlertid spørsmålet om utstrekningen av ansvarsfritakelsen for de arbeidsgivere som går inn under trygden, som er blitt drøftet i Ot.prp. nr. 35 for 1958; ikke spørsmålet om hvilke arbeidsgivere går inn under trygden, og hvilke er utenfor yrkesskadetrygden stående tredjemann. Lagmannsretten mener derfor at de påberopte motiver ikke gir noen støtte for den forståing av loven som Baltic Steamship Line hevder er den riktige.

Når det gjelder ordlyden av §42 i loven om yrkesskadetrygden, vil lagmannsretten nevne at det på grunn av visse særbestemmelser i loven

Side:1325

synes å ha vært nødvendig å nevne reder særskilt i denne paragrafen, jfr. således lovens §1 nr. 1 d. Lagmannsretten kan derfor ikke se at ordlyden i §42 gir noe bidrag til løsning av spørsmålet om Baltic Steamship Line er fritatt for ansvar.

Lagmannsretten mener det måtte ha gått klart fram av loven dersom den skulle ha instituert ansvarsfrihet for arbeidsulykker voldt av utenlandske rederier som ikke har noen tilknytning til norsk yrkesskadetrygd og hvis land heller ikke har noen tilsvarende behandling av norske rederier. Det kan neppe ha vært meningen i §42 nr. 1 å jevnstille slike redere med den trygdepliktige arbeidsgiver. Etter at slike rederier i foreliggende tilfelle ikke lengre er pålagt trygdeplikt for arbeid ombord i skip her i landet, er det ikke noe grunnlag for ansvarsfrihet.

Loven om yrkesskadetrygden bestemmer uttrykkelig i §3 at den som ansees som arbeidsgiver etter loven om syketrygd, ansees også som arbeidsgiver etter loven om yrkesskadetrygd. Lagmannsretten er enig med Rikstrygdeverket i at loven om syketrygd har det en kan kalle et «naturlig» arbeidsgiverbegrep. De bestemmelsene som var gitt i den opphevede §16 i loven om syketrygden, som er blitt nevnt av herredsretten, var etter lagmannsrettens mening en spesialbestemmelse uten interesse i nærværende sak.

Loven om yrkesskadetrygden viser da heller ikke til §16 i loven om syketrygden.

Det bemerkes videre at §3 i loven om yrkesskadetrygden etter tilråding fra Sosialdepartementet, er helt forskjellig fra §5 i Rikstrygdeverkets lovforslag, som den erstatter. §5 i Rikstrygdeverkets lovforslag hadde bl.a. tatt med den dagjeldende bestemmelse i §3, pkt. 3, i loven om ulykkestrygd for industriarbeidere. Etter §5 i Rikstrydeverkets lovforslag skulle således rederen ved lossing og lasting av fartøy ansees som arbeidsgiver for det arbeid som etter sjøfartslovens §89 og §107 skal utføres av skipet, uansett om arbeidet var satt bort til andre.

I stedet fikk en bestemmelsen i loven om yrkesskadetrygd §3. Lagmannsretten må se det slik at endringen ikke bare er en redaksjonell endring, men at den også innebærer en endring i rettstilstanden på området: Mens det tidligere var rederen som var den trygdepliktige uansett om det var han som engasjerte lossearbeiderne, er dette nå ikke lenger tilfellet.

§3 i loven om yrkesskadetrygden står i lovens kap. I som gjelder trygdens omfang. Den tar verken etter sin plassering i loven eller etter sin egen ordlyd særskilt sikte på premiebetalingen. Forholdet er vel det motsatte: Både etter sin plassering i loven og etter sin egen ordlyd gir §3 en bestemmelse om arbeidsgiverbegrepet som gjelder for alle de tilfeller der loven om yrkesskadetrygden bruker dette begrep.

Lagmannsretten må anta at det er en nær sammenheng mellom det å være trygdepliktig etter loven om yrkesskadetrygden og det å skulle betale premien, og videre mellom det å være trygdepliktig og det å være fritatt for ansvar.

Prinsippet i loven må, så vidt lagmannsretten har forstått det, nettopp være at det er den som har trygdeplikten, som har fordelen av ansvarsfritaket. Og den som er arbeidsgiver sett i forhold til premiebetalingen, jfr. lovens §28, må også antas å være arbeidsgiver sett i

Side:1326

forhold til ansvarfritaket, jfr. lovens §42. Omvendt skulle da den som ikke betaler premie, og som heller ikke er trygdepliktig, stå utenfor yrkesskadetrygden.

De losserne som losset kubben ombord i M/S «Ladogales», tilhørte Tofte Cellulosefabrikk A/S's faste lossegjeng og var også ved anledningen beskjeftiget for fabrikken. Det var fabrikken som var deres arbeidsgiver, og det var fabrikken som betalte premien for yrkesskadetrygden. Baltic Steamship Line betalte ingen premie. Rederiet hadde heller ikke noen plikt til å betale premie. Det var etter lagmannsrettens mening ikke trygdepliktig i det foreliggende tilfelle. Saken skiller seg for så vidt fra den i Rt-1939-205 nevnte sak, der det er antatt at forsikringsplikten hvilte på rederen og at rederen etter loven hadde plikt til å betale premien. Lagmannsretten mener at rederiet under disse omstendigheter ikke er fri ansvar etter §42 i loven om yrkesskadetrygden, men er en utenfor trygden stående tredjemann.

Atle Michaelsen var for årene 1962, 1963 og 1964 liknet etter en antatt inntekt stor henholdsvis kr. 13.724,-, kr. 15.700,- og kr. 16.358,-. Bruttoinntekten for de samme år utgjorde etter likningsvesenets kladdelister henholdsvis kr. 15.485,-, kr. 17.716,- og kr. 18.333,- Bruttoinntekten besto av arbeidsinntekt bortsett fra et beløp stort kr. 487, i inntekt av hus og grunn og et ubetydelig beløp vedkommende gruppelivsforsikring. Etter det som er opplyst, drev Michaelsen med dyrkning av frukt og bær m.m. og hadde her en inntekt som han ikke ble liknet for. Familiens tap ved at denne inntekt falt bort, er av Hurum jordstyre i april 1966 beregnet til netto kr. 1.200 pr år. Atle Michaelsen var videre for 1964 liknet etter en formue stor kr. 19.500,-, som besto i hus og grunn.

Atle Michaelsens arbeid hos Tofte Cellulosefabrikk A/S var for det alt overveiende lossing av kubb. Han fikk betaling etter tariffestede akkordsatser. Gjennomsnittsfortjenesten for arbeidere i kubblossergruppen var etter det som fabrikken har opplyst, for 1964 kr. 19.686,-, for 1965 kr. 21.947,-, for 1966 ca. kr. 23.000,- og for 1967 ca. kr. 25.000,-

Atle Michaelsen var født xx.xx.1911. Han hadde ved sin død nylig fylt 53 år. Ragna Michaelsen er født xx.xx.1920. De to barna, Age og Frode, er født h.h.v. den 10. februar 1955 og 17. mars 1959. Ragna Michaelsen er husmor og har etter det opplyste ikke arbeid utenfor hjemmet. Det hadde hun heller ikke den gang Atle Michaelsen levde.

Ragna Michaelsen har fått utbetalt kr. 5.500,- vedkommende en gruppelivsforsikring fra Tofte Cellulosefabrikk A/S. Videre har hun fått utbetalt kr. 11.851,- for barna på 3 poliser fra livsforsikringsselskapet Brage-Fram. To av disse polisene gjaldt Åge Michaelsen som sikret, og den tredje gjaldt Frode Michaelsen som sikret. Hun har også fått utbetalt en engangsstønad etter loven om enkje- og morstrygd stor kr. 1.400,- og en engangsstønad til barn fra FTP med kr. 2520,-.

Ragna Michaelsen fikk etter satsene pr. 3. februar 1965 kr. 7.200,- pr år fra yrkesskadetrygden og kr. 900,- pr år pr. barn fra forsørgertrygden for barn. Det er disse ytelser som kapitalisert og tillagt de nevnte kr. 1.400,- fra enke- og morstrygden som etter Rikstrygdeverkets beregninger blir kr. 139.849.- og som utgjør Rikstrygdeverkets refusjonskrav. Det er opplyst at de årlige ytelser seinere er økt, slik at de nå utgjør ialt kr. 11.250,- En kapitalisering i dag ville gi et høyere

Side:1327

beløp både fordi det er utbetalt mer enn før, og fordi ytelsene er større. Ragna Michaelsen får utbetalt barnetrygd etter loven om barnetrygd §2,2. ledd.

Lagmannsretten går ut fra at Rikstrygdeverkets ytelser er kapitalisert etter vanlige retningslinjer. Noe annet er for så vidt heller ikke påstått. Disse regler må antas fastsatt av Sosialdepartementet, jfr. §49 i loven om yrkesskadetrygden. Lagmannsretten antar at kapitaliseringen ikke kan angripes på det grunnlag at kapitaliseringen burde ha vært foretatt etter en rentesats på 6 % i stedet for 4 % Spørsmålet om det ved refusjonsberegningen burde ha vært tatt omsyn til at Atle Michaelsen var ca. 9 år eldre enn Ragna Michaelsen, finner lagmannsretten ikke grunn til å komme inn på. Det synes være klart at en kapitalisering av de nåværende ytelser, ville gi et vel ikke uvesentlig høyere beløp enn det som Rikstrygdeverket er kommet til den 18. mars 1966. Under disse omstendigheter må det antas at det av Rikstrygdeverket krevde refusjonsbeløp i hvert fall ikke er for høyt.

For de skadelidte er forholdet at den beregnede kapitalverdi av framtidige trygdeytelser erstatningsmessig ikke uten videre ekvivalerer en kontantutbetaling av samme størrelse. En kan derfor ikke uten videre tale om forskjellige erstatningsnivåer etter som Rikstrygdeverket er inne i bildet eller ikke (jfr. Lov og Rett 1966 310, 1. spalte). Spørsmålet i saken er bl.a. om Ragna Michaelsen og barna ved å miste sin forsørger er og i tiden framover vil bli dårligere stilt økonomisk, trygdeytelsene tatt i betraktning, og dette spørsmålet må etter lagmannsrettens mening uten tvil besvares bekreftende. Med det er det også klart at de har lidt et tap som ikke dekkes av trygdeytelsene. Spørsmålet blir da bare i hvilken utstrekning det skal tas billighetsomsyn etter str. ikr.l. §21, 1. ledd.

Erstatningen til Ragna Michaelsen og de to barna er påstått fastsatt under ett.

Alle forhold tatt i betraktning antas det av lagmannsrettens flertall, lagmann Sverdrup-Thygeson, havnekaptein Iversen og bestyrer Haugen i tillegg til Rikstrygdeverkets ytelser å burde fastsettes en erstatning stor kr. 40.000,- til Ragna Michaelsen, kr. 20.000,- til Åge Michaelsen og kr. 30.000,- til Frode Michaelsen, eller ialt kr. 90.000,-

Lagdommer Slyngstad og sorenskriver Rost er blitt stående ved et erstatningsbeløp stort kr. 60.000,- i tillegg til Rikstrygdeverkets ytelser, - av dette kr. 25.000,- til Ragna Michaelsen, kr. 15.000,- til Åge Michaelsen og kr. 20.000,- til Frode Michaelsen.

Rikstrygdeverkets refusjonskrav er som nevnt kr. 139.849,-. Det samlede ansvar blir etter dette satt til kr. 229,849,-.- - -

Når de gjelder ankesak nr. 486/1966, er lagmannsretten enig med Tofte Cellulosefabrikk A/S i at fabrikken ikke kan ha noe regressansvar med mindre den har ansvar. Lagmannsretten kan ikke se at fabrikken har noe ansvar for skaden og den kan da ikke bli regresspliktig. Herredsrettens frifinnelse av fabrikken blir da å opprettholde. - - -

Side:1328